Joh. 7-9.

Johs 7, 37-39. Om nokon tørstar
.
I desse orda av Jesus finn me nokre store ord som framleis er gyldige.
.
1. Her er ei stor innbyding.
Kven som helst kan koma, han set ingen grense for oss. Om nokon tørstar – det er føresetnaden. Og dei som tørstar etter rettferd, er sæle, sa han ein gong. Mat. 5, 6. Kva er så din tørst og lengsel i livet?
.
a) Nokre tørstar etter mykje nøye og lått og løye. Det er liksom eit mål og dei lever for det overflatiske i livet.
b) Andre strevar og lengtar etter rikdom. Det gjeld å få mest mogleg av mest alt. Bibelen kallar det ”havesjuke”. Men kva gagnar det eit menneske om han vinn alt i denne verda – om han skader sjela si? Mark. 8, 36.
c) Somme ser også makt som eit mål og ein trong. Dei søkjer makt i arbeidet sitt, politikken og til og med i kyrkja og tenesta for Gud.
.
d) Guds evige svar er: Kom til Jesus! Det er ikkje spørsmål om å melda seg inn i ein organisasjon eller ei ny kyrkje. Og det er ikkje tale om arbeid i Guds rike eller å gjera ein ”innsats” for Gud, som somme seier. Svaret er: Kom til Jesus som ein syndar med heile ditt liv, og be om nåde. Ta imot Jesus Johs 1,12.
.
2. Då får du ein stor lovnad: Du får drikka.
Her tyder det: å bli tilfredsstilt. Du får alt det du innerst inne søkjer etter. Og kva er det?
Det viktigaste for oss menneske er å ha det rett med Gud! Du må ha billett til himmelen, elles blir alt anna i livet nyttelaust og fåfengt.
.
Og det skjer ved å gjera opp di sak med Gud. Det tyder å leggja synda og livet fram for altsjåande Gud og seia: Her er livet mitt, eg har synda mot deg i alt – er det frelse for meg?
.
Og frå himmelen lyder då songen: På krossen på Golgata betalte Guds Son for all di synd med blodet sitt. Han vart ei soning for dine synder så vel som for alle andre sine. Nå kan han reisa deg frå alt og tilgje og gjera deg til eit Guds barn.
.
Dette er Anden sitt arbeid med oss. Johs 16, 8-9. Først vil han visa oss synda i tankar, gjerning og ord. Og dinest viser han oss blodet som er nok for oss. Guds ord fortel at då får du forlating for syndene – og då er du frelst. Luther skriv i katekisma: Der det er forlating for synd, der er liv og sæle. Slik opplever me som trur dette.
.
3. Då får du ei stor gåve.
Du får nok frelse til deg sjølv, og du får meir enn nok av alt. Det blir noko til overs for andre. Det tyder ikkje at du kan ta noko av di frelse og gi til andre. Men det tyder at då får vitna om frelsa for andre og seia: Der er nok for deg og.
.
Jesus metta mange tusen menneske av nokre få brødstykke og eit par fiskar, Mark. 8. Då alle var mette, sa Jesus dei skulle samla saman alle smulane. Då viste det seg at det var meir att enn det dei hadde starta med.
.
Frå ditt liv skal det renna straumar av levande vatn, sa han. Det kjem frå vårt indre. Det er der frelsa er, ikkje i ytre gjerningar og eit fint liv – sjølv om det og er nyttig og godt.
.
Lever du stadig i Guds ord og tar til deg av det, vil det flyta noko ut til andre. Du får eit vitnemål og høve til å hjelpa andre i naud. Det levande vatnet er frelsa i Kristus. Jesus sa dette om den Anden han skulle gje dei. Og Anden er nett komen for å leia oss til Jesus og visa oss frelsa i han. Det er Anden som verkar på deg når du kjenner deg syndig og urein i ditt indre. Og det er Han som minner deg om blodet og Jesus og krossen på Golgata.
.
Slik er fornyinga óg – den same vegen som til frelse. Det handlar heile tida om den store gåva me har i Jesus. Lat oss takka for den.

.

Lagt inn av Nils Dybdal-Holthe kl. 03:06 0 kommentarer

Joh. 8, 1-11. Grepet i synd.

.

Dette er beretningen om en kvinne som ble grepet på fersk gjerning i synd. Det står ingen ting om mannen som var med, men det betyr ikke at de mente kvinnen hadde all skyld. Her gjelder det henne. Og det står flere ting om henne som vi skal se på.

.

1. Hun ble grepet i synd.

Hun brøt Mose lov og drev hor – i vår bibel står det nå ekteskapsbrudd. Det sjette bud forbyr det. NT har også ord om denne synden: 1. Kor. 6, 18-19; 1. Tes. 4, 3 og 8. Paulus sier til efeserne at slike mennesker ikke kommer til himmelen. Ef. 5, 5. Det er forskjell på å begå en synd, bekjenne den og få tilgivelse – og det å leve i synden. Dette gjelder alle slags synder, men her er det tale om denne ene synd.

.

Etter 5. Mos. 22, 24 skulle slike mennesker dø ved steining. Det gjaldt både for mannen og for kvinnen. Og jødene levde etter Mose lov. Mennene som kom med henne, var dermed i sin rett. All synd får konsekvenser. Gud vil dømme synden på den siste dag.

.

Det er ikke alltid folk tar det like nøye med andre synder, som f. eks. baktalelse og sladder. Det er å tale ufordelaktig om andre mennesker og finne feil hos andre. Det er lett å falle i den grøfta, og mange liker å høre slike historier om andre. Peter var klar over det og skriver: Legg derfor av … all baktalelse. 1. Pet. 2, 1.

.

En annen ganske vanlig synd er avgudsdyrkelse. Alt som kommer foran Jesus i ditt liv er avguder. Det du elsker mer og er mer opptatt av enn Gud, er altså synd. Det er derfor Jesus sier i Mat. 10, 37: Den som elsker far og mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og Johannes forstår alvoret i det og skriver: Ta dere i vare for avgudene, 1. Joh. 5, 21.

.

Er vi også blitt grepet i noen synd?

.

2. Redningen for kvinnen.

Hun var nær ved å dø, det var kanskje minutter igjen for det hadde skjedd. Da møtte hun Jesus. Redningen for henne var at Jesus var slik han var. Hun møtte ikke en streng dommer eller en hevngjerrig mann.

.

Jesus var full av miskunnhet og kjærlighet. Og han forhastet seg ikke. Han hadde tid for henne. Her gjorde han noe underlig. Han bøyde seg ned på jorden og skrev med fingeren i sanden, v. 6. Vi vet ikke hvilke hebraiske bokstaver og ord han skrev. Det sier ikke Johannes noe om.

.

Det er flere meninger om hva Jesus skrev. Prof. S. Odland sier han gjorde det for å ”gi til kjenne at det hele spørsmål som et juridisk aldeles ikke vedkommer ham som intet kall har til å være dommer”. Jfr. Joh. 3, 17. En annen kommentar peker på at den eneste gangen i GT det står at Gud skrev med fingeren, var da de ti bud ble skrevet på steintavlene. 2. Mos. 31, 18. (The Defender’s Bible.)

.

Ved at Jesus ikke svarte på anklagen, fikk han folket til å tenke. Hvis Jesus da skrev de ti bud i sanden, ville han si at Gud dømte alle synder. Hadde ikke de også brutt noen bud? Han sa til dem: Den som er uten synd…. I lys av hele Guds lov og vilje, blir vi alle skyldige. Og da er det vanskelig å straffe noen for én synd.

.

Men jødene var ikke overbevist om dette ennå. Jesus bøyer seg igjen og skriver. Det er da de går bort, de eldste først. De hadde nok flest minner om feil og fall og mangler i sitt eget liv. I den engelske King James-oversettelsen er et lite tillegg i v. 9: ”ble dømt av sin samvittighet. Noen manuskripter har det. De forstår med andre ord at de selv var skyldige. Og det ser vi alle når Ånden forklarer Ordet for oss.

.

Disse jødene fikk ikke dømt kvinnen. Men det var heller ikke deres viktigste tanke her. De ville prøve Jesus om han holdt seg til Mose lov, for da kunne de få ham dømt. Det var hovedsaken. Det lyktes heller ikke. Jesus dømte isteden dem, selv om han ikke sa det. Men kvinnen ble frikjent. Det kunne Jesus gjøre fordi han så hennes hjerte. Det var nok tynget av synden og lengtet etter noe nytt.

.

3. Kvinnens nye liv.

Da Jesus hadde frikjent henne, fikk hun et ord med på veien. ”Heller ikke jeg fordømmer deg,” var stort å tenke på. Det ringte nok i hennes tanke og sinn i lang tid. Men samtidig fikk hun en formaning, noe som alle som omvender seg til Gud får: ”Gå bort, og synd ikke mer!”

.

Det samme fikk den syke høre ved Betesda dam: ”Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg” (Joh. 5, 14). Og dette verre er i siste instans fortapelsen.

.

Jesus krever et nytt moralsk liv. Det betyr et nei til synden i alle former. Men det betyr ikke at vi aldri kan falle i synd. Kjødet er fremdeles skrøpelig, men Guds vilje er klar.

.

I tillegg gir Jesus kraft til å leve rett når vi er i hans nærhet. Mange fall, store eller små, henger ofte sammen med at vi var på avstand fra Jesus og hans ord. Vi blir aldri syndfrie her i verden, men vi kunne ha unngått noen fall og synder om vi fulgte Jesu ord til denne kvinnen.

Skal vi også gjøre det?

.

Joh. 8, 12. Verdens lys

«Jeg er» - det sier Jesus flere ganger. Han er veien, sannheten, livet, livet og døren. Det forteller oss hvem han er. Han presenterer seg selv. Det er som da Herren sa til Moses: Jeg er. 2. Mos. 3. Her sier han: jeg er lys. Verdens lys. Det er et godt uttrykk for Jesus. Og det passer hele året. For det viser hans gjerning på jord og hva som er målet for livet hans. Han er lys – for denne verden, dvs. For menneskene. Her ligger ingen begrensning. Alle er regnet med. Vi må si noe om dette her:

1. Vi trenger lyset.

Bibelen sier at menneskene lever i åndelig mørke. Det er derfor vi behøver lys. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys, sier profeten. Jes. 9, 2. Og det står nettopp i en Messiasprofeti.

Men lyset kan være en ubehagelig sannhet, og mange liker ikke lys over sitt eget liv. For hos oss er det ofte noe vi vil skjule for andre. Og vi tenker på Gud på samme måte: Man våger ikke å gå inn i hans lys, for da avdekkes all vår synd og skam. Vi glemmer imidlertid at vi alltid er i Guds lys ved at han ser oss slik som vi er. Å skjule oss for Gud blir dermed et selvbedrag. Vi tror vi kan gjemme oss, som når fuglen stikker hodet i sanden og tror han er gjemt.

2. Jesus kom for å hjelpe.

Han er det eneste lys som kan vise oss vei. Han ble åpenbart nettopp for å gjøre det. Vi ser at han blir kalt lyset flere ganger. Han er det sanne lys, Joh. 1, 9. Og det er nettopp i en juledagstekst i vår kirke. Og i Joh. 3, 19 ser vi at lyset er kommet til verden. Det sa han til Nikodemus. Og det sier han til oss alle som vil høre. Han er kommet ved at han ble et menneske og samtidig var Guds sønn. Derfor er han det guddommelige lys som verden behøver. Han bekrefter det selv i Joh. 12, 46: Jeg er kommet som et lys til verden.

Det må være noe ved lyset som passer særdeles godt på Jesus når det brukes så ofte. Slike sammenligninger i Bibelen er ikke tilfeldig. Gud har en mening med det han lot skrive i Den hellige bok.

Og vi finner i alle fall tre trinn i Jesu gjerning som et lys i verden:

a) Ut av mørket.

Først av alt kaller han oss ut av den mørke verden. Og vi kommer ut fra synden og verden ved omvendelse og tro på Jesus. Et møte med Jesus betyr at vi forlater den syndige verden, sviket og egoismen og lever personlig med Jesus. Han er løsningen på alle åndelige spørsmål i livet og gir oss svar på mye. Vi ser ikke alt nå, men vi vet at det kommer en gang. I evigheten skal lyset skinne klarere enn noen gang og vi får se det vi ante her i tiden.

Det er ved troen på Jesus at vi løses fra mørket. Vi blir i sannhet fri, som v. 36 sier: Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Og denne åndelige frihet får vi ved at han tilgir oss alle synder. Det er det største i livet: Få tro, fordi Ordet sier det, at hele vår fortid med synd og skam og svikt på mange måter er tatt bort. Han renser det fra oss som når læreren tørker tavla med svampen: Alt som var skrevet der er forsvunnet.

Vi blir ikke fullkomne i oss selv eller i vårt daglige liv. Men vi er fullkomne innfor Gud fordi han kler oss i sin egen rettferdighet.

b) Lyser gjennom livet.

Jesus er med oss hele resten av livet. Han går ved vår side og leder vår gang, han blir ikke trett han som jeg – slik det står i en sang. For livet er ikke alltid enkelt. Vi møter motgang på mange måter, og vi klarer ikke å ordne opp i det selv. En sanger synger slik: Jeg går i fare hvor jeg går...

Ja, det er også vår erfaring i livet. Men da ser vi løsningen. Vi har et lys med oss. Jesus er verdens lys hver dag. Og Ordet sier at vi ER lys, Mat. 5, 14. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser lyset og det viser oss veien vi skal gå. Det peker på farene og den rette vei.

Dernest må vi også bringe dette lyset ut i verden. Alle mennesker lever i mørke. Hedningene lever der, og alle som bor i kristne land uten å leve med Gud. De ser det gjerne ikke selv. Derfor må vi vise dem lyset, verdens lys som også er for dem. Det er misjon. Det viktigste misjonen gjør, er å peke på Jesus. Derfor venter Herren på «unge som vil gå, med livets elv som innsats i ildlinjen å stå».

c) Mot målet.

Guds folk har et mål for sitt liv, og det gir oss mening med livet som få andre. For alle vet at livet tar slutt. Evighetsperspektivet er alltid med i Bibelen. Kristen dommen er ikke jordisk, materielt eller sosialt i første rekke. Det handler heller ikke om politisk fred mellom folk, men om fred i hjertene. Der må alt begynne.

Og dernest peker det framover mot Jesu gjenkomst. Han skal komme igjen til jord og samle alle de som tror på ham. Det er disse som får plass i himlenes rike i evigheten. Og da heter det lammet er deres lys, Åp. 21, 23. Det var han som lyste oss trygt gjennom verden, og han blir den store sol i evigheten.

Er du rede til å møte ham?

Joh. 8, 31-36.

Virkelig fri.

11. s. e. treenhet.

Denne teksten handler om åndelig frihet. Det er viktig å vite hva vi er blitt fri fra og fri til. For oss er det også nødvendig å vite at vi behøver å bli frigjort på grunn av synden. Og det var det ikke alle jøder som visste på Jesu tid. Fremdeles er det folk som ikke skjønner det verken her i landet eller andre steder. Dermed blir Jesu ord særlig viktige.

Teksten er bare en del av Jesu samtale med jøder denne gangen. Men den er spekket av sannheter og viktige ord om vår åndelige tilstand og frelse. La oss se på noen av dette.

1. Tilhørere.

Vi legger merke til at det var jøder som trodde på Jesus, han sa dette, v. 31. Ingen taler sier det samme eller på samme måte til barn og til eldre mennesker. De tenker på tilhørerne og hva de er i stand til å forstå. Ellers kan det meste gå hus forbi.

Her talte Jesus til troende jøder. Men her kan vi spørre hva slags tro dette var. Vi møter en slags tro i kap. 2, 23. Der står det at mange trodde da de så tegnene han gjorde. Det var mer en ytre begeistring og tilslutning til Jesus som kunne så mye. Vi ser også i v. 24-25 at Jesus ikke betrodde seg til dem, for han kjente deres indre. I Joh. 6 møter vi også noen troende som hadde sett flere tegn av Mesteren. Men det stakk ikke så dypt i alle. Da Jesus talte om at han var den eneste frelser som måtte dø for dem, ble de forarget og tok anstøt. I v. 66 ser vi at mange trakk seg tilbake fra ham og forlot ham.

De troende vi møter her hadde nok også en slik tro. Det ser vi av Jesus videre tale. De måtte kjenne sannheten og bli virkelig fri. Prof. Sigurd Odland sier at de hadde en «meget ufullkommen begynnelse». Og prof. Olav Moe sier her at de hadde «mer verdslige enn åndelige forventninger» til ham. Og i fortsettelsen ser vi at noen ville steine ham på grunn av hans ord, v. 59.

Mange vil trolig være slik i vår tid som ofte før. Vi kan spørre. Hvor sterkt er vi bundet til Jesus som vår eneste redningsmann for evigheten?

2. Ordet.

Jesus vil stille dem på prøve. Han visste hvordan de var. Men det er viktig for oss selv å kjenne vårt sanne forhold til Ham. Og da bruker han ordet som prøvestein. Det ville vise hvor sanne de var i sin tro.

For oss er det også slik. Det er vårt forhold til Guds ord som avgjør hvordan vi har det med Gud og Jesus. Det er ikke nok å si at vi bekjenner Jesus og tror på ham. Det ser vi tydelig i denne teksten. Prøven blir om vi tror det Guds ord sier om Jesus og hans verk. Og det gjelder ikke bare begynnelsen på kristenlivet.

Jesus sier her: Dersom dere blir i mitt ord… Alle kristne har smakt litt av Guds ord. Her taler Jesus om fortsettelsen. Vi må faktisk bli værende i Ordet. «Hans ord må være for dem den sfære hvori de vedblivende beveger seg med hele sitt personlige liv, i stadig tro og lydighet» (S. Odland). Dermed blir Bibelen vår rettesnor som kristne både i tro og i hverdagsliv (moral). Det kan se ut som om end el (kanskje mange) svikter nettopp her i vår tid. Men Ordet er fremdeles prøvesteinen. Vår lydighet mot den avgjør om vi er hans disipler i sannhet.

3. Sannheten som frigjør.

Forutsetningen for Jesus her synes å være at tilhørerne ikke kjente hans sannhet og ikke var åndelig frigjort. For at det skal skje må de kjenne sannheten. Og spørsmålet blir nå hvilken sannhet Jesus tenker på.

I fortsettelsen begynner jødene å forsvare seg selv, v. 33. De sier  - som jøder – at de er Abrahams barn og har aldri vært treller. Og Luther sier i sin gjennomgang av Johannes-evangeliet at dette er langt fra det de hadde tenkt. De ventet på et jordisk rike, mens Jesus viste dem deres åndelige tilstand. Dette viser også at troen var av en ytre art.

Den sannheten Jesus ville vise dem og som de måtte lære, var om dem selv. Hvem var de og hva behøvde de egentlig? Jesus gjennomskuet dem fullstendig. Det er ikke nok å være Abrahams barn eller være av en kristen slekt og oppdragelse. Kristendom er personlig i sitt vesen. Derfor fører han inn et nytt ord i samtalen:

4. Synd.

I begynnelsen av kapitlet hadde Jesus talt med og om en syndig kvinne grepet i hor. Da hadde Jesus sagt til fariseere og andre: Den som er uten synd, han skal kaste den første steinen, v. 7, men da ble de stille og forlot ham. Og til kvinnen sa han bl. a.: Synd ikke mer. V. 11. Det er dette han nå vil tale med dem om.

Slaveriet og trelldommen gjelder ikke bare Romerriket eller ytre forhold. Det bor noe i oss som vi ikke kan beseire.

v. 34-5.: Synden gjør oss til slaver, kontrollerer oss og hersker over oss. Den dikterer våre handlinger. Vi kan ikke fri oss selv fra slaveriet og bryte dens lenker som binder oss til et syndig liv. Til det behøver vi en annen person. Det er evangeliets budskap.

5. Jesus.

Han alene er den som kan gjøre dette for syndere. v. 32: Jesus er selv sannheten som setter oss fri, v. 36. Han er sannhetens kilde og den fullkomne standard for det som er rett. Han befrir oss fra syndens konsekvenser, fra selvbedrag og fra djevelens falskhet og bedrag. Han viser oss klart veien til evig liv med Gud. Vi har mange bibelvers for det. I Romerbrevet kap. 8 har vi slike vers. I v. 2 kommer grunnen til at det ikke er fordømmelse for dem som er i Kristus. Vi er frigjort fra syndens og dødens lov. Og vi er frigjort fra synden, sier han i kap. 6, 18.

Men han viser oss også at vi ikke kan gjøre som vi vil (søm kjødet vil), men han gir oss frihet til å kunne følge Jesus og tjene Gud. Jesu fullkomne sannhet befrir oss fra alt ondt og viser oss og skaper oss om til å bli alt det Gud har ment vi skulle være. Gal 5,1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Gal 5,13 For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.

Veien er å komme til Jesus med sine synder, erkjenne og bekjenne. Guds ord sier dem at han forlater synden og setter oss i åndelig frihet. Troen er å gripe det og si takk Jesus!

Joh. 9, 1-7. En blind.

.

Her leser vi om en blind. Og det er en trist historie. Denne mannen har nok hatt mange tunge timer og dager. Alt var svart, han visste ikke forskjell på natt eller dag, rødt eller hvitt. Livet var nok ensidig på den måten. Vi vet ikke hva han tenkte i sitt hjerte og hva slags følelser han gikk med.

.

Men historien ble etter hvert fin. Vi får også en åndelig lærdom av dette. Det er en symbolsk fortelling. For denne mannen møtte Jesus, og da ble alt forandret. La oss plassere oss i selve fortellingen og se litt nøyere etter.

.

1. Mannen var født blind.

Han hadde altså aldri sett noen som helst om jorden. Han visste ikke hvordan mor og far så ut, eller søskena og huset og hagen. Alt sammen var en grå grøt i hans hode. Og det må ha vært en tragedie. Vi finner flere tilfeller av blinde i Bibelen, og det er ikke ukjent i vår tid heller.

.

Vi kan se på dette som et bilde på åndelig blindhet. Alle er født åndelig blinde. Ingen kan se og forstå Guds rike av natur. Ellers ville mange flere vært frelst. I 2. Kor. 4, 4 sier Paulus at djevelen har forblindet de vantros sinn slik at de ikke ser lyset fra evangeliet. Dermed forstår de ikke noe av evangeliet og heller ikke hvor nødvendig det er å bli frelst.

.

Blindheten er synden og dens følger. Den stenger oss ute fra Guds rike og setter oss utenfor. Hvordan virker denne blindheten i manges tanker?

.

En slik ”blind tanke” er at det ikke er nødvendig å omvende seg ennå. Du har god tid. Livet er langt og anledningene blir mange. Vent til i morgen – det er djevelens almanakk. Gud sier derimot: I dag om du hører hans røst. 2. Kor. 6, 2.

.

En annen form for ”blindhet” er dette: Jeg er ikke så stygg, det er ikke nødvendig for meg å å bli en kristen. Jeg er god nok som jeg er, og jeg er ikke verre enn andre. Det er litt godt i alle mennesker, la oss bygge på det. Vi må elske det gode fram i hver enkelt. Det er hykleri og folkereligiøsitet. Alle mennesker er syndere. Rom. 3, 23.

.

En vanlig form for ”blinde talemåter” er at Gud er kjærlighet. Og da kan det ikke være noe helvete. Det vil gå godt til slutt med alle. Vi har en god Allfader som favner om alle mennesker. Det er ubibelsk på alle måter. Skriften sier ingen ting om en slik kjærlighet. Den sier tvert om at kjærligheten gir for å frelse. Joh. 3, 16. Det er ikke vi som elsker Gud, men han som elsker oss. Men dette må vi ta imot. Joh. 1, 12.

.

Alle de som bygger på slike ideer, vil oppleve et stort sjokk. En dag skal de møte Gud og se ham slik han er. Tenk om du heller fikk møte ham nå!

.

2. En uvanlig metode.

Det ser ganske upraktisk ut, ja urenslig. Jesus laget en deig av spytt og jord og la på øynene hans. Hva skulle det tjene til? Han kunne bare si et ord, og mannen ville se. Vi vil at alt skal skje på vår måte. Og det er vår tanke og fornuft som styrer oss da.

.

Noen vil ikke ta imot råd eller veiledning. De mener at de vet det best selv. Det er egentlig hovmod. De har for god tro på seg selv. De tenker som Na’aman i 2. Kong. 5. Han fikk beskjed av profeten om å vaske seg i Jordan. Men det nektet han. Jeg trodde, sa han – at elvene i mitt eget land var like gode som denne elva. Da var det en liten tjener som fikk overtalt sin herre til å gjøre etter profetens ord. Prøv! Det koster ikke noe.

.

Da skjedde underet. Slik må vi også høre etter Guds ord og metode. Og det er ganske enkelt troen på Jesus.

.

Jesus ville vise både ham selv og folket omkring at denne mannen virkelig var blind. Og da må Jesus bruke sin egen metode. Han kan ikke gjøre det etter vår oppskrift. På en måte gjorde han det verre for mannen enn noen gang. Men han måtte lære en lekse av Jesus. Det var da han fikk se Frelseren.

.

Prof. Sigurd Odland sier om dette: Mannen måtte bli fullkommen blind, for å forstå at han ikke hadde evne til å se selv.

.

Og da må vi gå til han som er verdens lys. Joh. 8, 12. For alt skal være av Gud. Det er Guds gjerning og hans herlighet som skal åpenbares i oss, v. 3. Og hvordan skjer det i vår tid?

.

Underet skjer ved troen på Jesu blod. Bare det kan rense oss, og bar det kan gi oss synet igjen. Det første denne mannen så i hele sitt liv, var nettopp Jesus. Han stod der framfor ham. Der opplevde han underet, og der må vi få syndene forlatt og et nytt liv her i tiden og i evigheten. Ved Jesus ser vi derfor også himlen.

.

Gå og vask deg! Ta imot Jesus i dag, og du vil også få et nytt syn. Og da vet du hvem som hjalp deg. Denne mannen ga et fint vitnesbyrd senere: ”Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!” v. 25. Slik er det med alle frelste. Vi kan ikke forklare alt eller bevise noe. Men vi har sett at Jesus er vår redning. Han ga fred i hjertet og håp om evig liv. Vi er på himmelvei.

Amen.

Guds gjerninger.

Joh. 9, 3-5.

.

Jesus hadde helbredet en blind, og det skjedde for at Guds herlighet skulle bli åpenbart. Derfor kom Jesus. Men han skulle gjøre mer enn å helbrede. Her kan vi spørre: Hva er Guds gjerninger? Kan vi samle noe av det viktigste her?

.

1. Golgata.

Etter skapelsen er vel Golgata Guds største gjerning. Her tillot han mennesker og djevelen å handle på en måte som englene trolig ikke tenkte på. Og hvem kan forstå at Gud kunne tillate at Sønnen ble drept? Det var romerske soldater som utførte drapet og korsfestelsen. Men de handlet etter ordre fra høyere hold. Jødene hadde ikke anledning til å drepe noen, derfor ble Jesus overlatt til den romerske hær.

.

Men det var Gud selv som stod bak. Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv. 2. Kor. 5, 18-19. Forsoningen er Guds eget verk. Og hva skjedde egentlig denne langfredagen?

.

Det ene var at synden ble sonet og gjelden betalt. Det er uttrykk for det Gud gjorde i Kristus. Kristus tok våre synder og vår skyld hos Gud på seg. 2. Kor. 5, 15. Det var oppfyllelsen av det døperen sa om Jesus ca. tre år tidligere: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29.

.

Dermed ble porten til himmelen åpnet. I realiteten hadde den vært stengt fra syndefallets dag da Adam og Eva ble jaget ut av Edens hage. På korset ble dørene slått vidt opp. Gud var nå en forsonet Gud. Og dermed ble hele menneskeheten som slekt ført tilbake til Gud ved å bli forlikt med Gud i Kristus. 1. Pet. 3, 18: Han førte oss frem til Gud. Jes. 53, 10; 2. Kor. 5, 21; Gal. 3, 13. Dette er sterke ord om Kristi gjerning på Golgata. Vi forstår at vi kunne ikke bli frelst uten det som Jesus gjorde der.

.

2. Personlig frelse.

I Joh. 6, 29 sier Jesus: Dette er Guds gjerning at dere skal tro. Troen er dypest sett en Guds gjerning. Det er ikke vi som kan bestemme oss for å tro og slik bli frelst. Hver eneste gang en synder blir frelst, er Gud selv der! Vi tar et valg når vi tror, men det valget er først tatt av Jesus.

.

I frelsen blir vi født på ny og blir dermed en ny skapning. Joh. 3, 3. Vi må bli født på ny, sa han. Og det betyr egentlig født ovenfra. Det kommer fra Gud. Alt i frelsen er Guds verk. La oss prøve å si dette klart: Ingen kan studere seg til å bli en kristen, ingen kan bestemme seg for å bli det. Det er ikke nok å leve et fint, moralsk liv og være nøyaktig religiøs på alle måter. Du blir ingen kristen av det.

.

- Kallet til frelse – det er Guds verk. Midt i vår synd og nød talte han til oss på forskjellige måter og ledet oss til Jesus. Det var Guds gjerning ved Ånden.

- Gjenfødelsen var Guds gjerning. Da skapte han oss til et nytt menneske. Ef. 2, 10; 2. Kor. 5, 17. Gud selv gjorde underet med oss.

- Vi er også blitt bevart hos Gud av Ham. Vi fikk leve i Guds lys selv om vi var syndere. Og da skjedde dette underet: Han renset oss hele tiden i sin forsoning og sitt blod. Johannes skriver fint om det i 1. Joh. 1, 7 og 9.

.

Dette må vi forkynne og vitne klart om – nå mer enn noen gang før. Det er mange som vil blande inn våre egne gjerninger, slik at frelsen blir et samarbeid mellom oss og Gud. Og det er det ikke. En slik tanke er hedenskap og vranglære uansett hvilke former det opptrer i.

.

3. Misjon.

Det kan være lett å tenke at misjonen er menighetens arbeid. Det er noe vi gjør. Vi skal arbeide for Gud, vi skal vinne verden for Jesus. Vi må gå ut i hele verden som vitner og gjøre alt vi kan for å frelse noen. Har du hørt det?

.

Men dette er ikke Guds tanker og hans måte. Da ville misjonen vært menneskeverk. Og det fører aldri fram. For misjon er å føre mennesker til Gud slik at de kan bli frelst. Og det kan bare Gud selv gjøre.

.

a) Misjon i Norge.

Vi har ikke vært vant til å tenke på arbeidet i Norge som en misjon. Misjon har ofte hatt betydningen ”ytre misjon”, dvs. i andre land der kristendommen ikke er kjent. Vi har organisasjoner som arbeider i Norge og som kalles ”misjon” – indremisjon, sjømannsmisjon osv. Hovedmålet er også der å vinne mennesker for Gud.

.

Og det er rett. Her må vi tenke litt igjennom teologien. Ingen blir født som kristne i et kristent land. De fleste unge går bort fra Gud selv om de blir konfirmert. Dåp og konfirmasjon er ingen garanti for at de er og blir frelste. Det må vi se klarere nå enn før.

.

For Norge går med raske steg mot et fullverdig hedenskap. Og da må de kristnes for å bli kristne. Hver generasjon og hvert enkelt menneske må bli kristen som i et hedningland for manges vedkommende. Om de er døpt, er det mange som ikke får rett bibelsk opplæring og kunnskap. Skolen forvirrer de unge med opplæring i religion som ofte innebærer at alle er like åndelig sett. Som unge og voksen blir folk mer og mer opptatt av penger og karriere. Det er ikke lenger plass til de åndelige ting og Gud hos folk flest.

.

Då er det tid for ny misjon i Norge. Skal vi be mye om det framover? Og forkynne for folket det vi kan. Vi har faktisk et ansvar her. Og spørsmålet blir: Hva prioriterer vi mest? Er det egentlig Guds gjerninger” La Guds ild få brenne i oss, la Han få bruke oss. Gud vil arbeide gjennom sine venner på jord. Han ber oss om å gå.

.

b) Ute-misjon.

Jesu bud i misjonsbefalingen var at vi skulle gå ut. Hele verden var vårt virkefelt. Mat. 28, 18-20. Jesus sender sine venner slik Gud har sendt ham til verden. Joh. 20. 21. Jesus er ikke nærsynt. Alle deler av verden er omfattet av ham. Det rette misjonssinn er å se alle mennesker i misjonsbefalingen. Vi kan ikke selv gå til alle eller støtte alle. Men de skal være med i våre bønner og omtanke for Guds rike.

.

Jesus vil ha oss som medarbeidere, men at vi aldri skal tenke eller mene at det er vi som gjør arbeidet. Det underviste Paulus korinterne tydelig om. Han sier at vi egentlig ikke er noe, for det er Gud som gir vekst. Likevel sier han vi planter og vanner og gjør vår del. 1. Kor. 3, 7f. Men det er ikke utslagsgivende. Vi er Guds medarbeidere (1. Kor. 3, 9) og sendebud i Kristi sted (2. Kor. 5, 20).

.

Spørsmålet blir da om vi er trofaste (1. Kor. 4, 2). Det kreves av husholdere at der tro, sier han. En del av troskapen er ydmykhet ved å gi all ære til Gud. Det krever nok en daglig renselse og ransakelse. Er jeg i stand til å være et slikt redskap?

.

I sammenhengen i denne teksten er det en blind som får synet igjen. Skal Jesus nå få gi oss et syn – av skarer i Norge mot fortapelsen, og hedningenes mange millioner der ute?

.Se, markene er alt hvite til høsten…. Joh. 4, 35.

Joh. 9, 39-41.

Domssøndag. Kristi kongedag.

Dom er et farlig ord. Det setter skille mellom mennesker, og det vekker ofte motstand og forargelse. For dommen setter merkelapper på folk, og det er ikke lett å akseptere. I tre bibelvers taler Jesus her om dommen.

Ordene foran teksten er hans bekreftelse på at han er Guds Sønn, og da har han myndighet til å avsi dom. Tidligere i kapitlet har han også vist at han har makt da han helbredet en blindfødt. I kapitlet etter dette taler Jesus om seg selv som hyrde og frelsesdøren. Det skulle ikke innebære noen dom, men heller omsorg og hjelp.

Det viser seg da at Jesus som frelser også forarger menneskene. For vi vil helst berge oss selv og dermed få ære for det også. Mens Jesus stadig taler om at han er den eneste mulighet vi har til å bli berget for evigheten. Når så menneskene ikke vil vite av det, kom naturlig nok Guds reaksjon og dom. For han er konge over alt folket og har dermed myndighet. Vi samler budskapet om noen ord.

1. Om å se.

Synet gjør at vi vet hvor vi går og noe av det som er omkring oss. Da vet vi om farene og om vi er på vei mot målet. Derfor er det viktig å se rett og ha et klart syn.

Åndelig sett er syn uttrykk for å være klar over sin åndelige tilstand. Det er å forstå noe av Guds plan og frelse. Vi vil aldri skjønne dette helt og fullkomment her i livet. Det vil alltid være slik at vi ser som i et speil. Paulus sier til korinterne: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte. … Nå kjenner jeg stykkevis.» 1. Kor. 13, 12. Vi er som barn og vet litt om noe. Det fullkomne åndelige syn får vi først i evigheten. Avgjørende er at vi har fått åpne øyne slik at vi ser det viktigste i livet og får det rette med Gud.

2. Om blindhet.

Noen tror at de ser og lyver for seg selv. Det er selvbedrag. Det er dette Jesus vil vise fariseerne og oss alle i dette avsnittet. Han taler om at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. Da mener han nok at de som tror de ser, skal miste sitt innbilte syn en dag. «Vi er alle blindfødte og vet ikke hva vi skal gjøre for å bli seende,» sier W. F. Besser med rette.

Fariseerne skjønte at han siktet til dem. De sier: Vi er kanskje også blinde? Selv trodde de at de hadde ganske godt syn på åndelige ting. Men Jesus gjennomskuet dem som han alltid gjør med mennesker.

Det kan være flere slags blindhet. Bakgrunnen for denne samtalen er sikkert helbredelsen av den blindfødte i begynnelsen av kapitlet. Dette var sikkert uforståelig for hans foreldre og nærmeste. C. H. Martling kaller det «den gåtefulla blindheten». For lidelsen er gåtefull. Vi vil vel aldri forstå den fullt og helt. Vi tror at Gud kan gjøre alt og at måtte kunne finne en måte å hjelpe de lidende på. En slik tanke er i seg selv blindhet, for da forstår man ikke at Gud er en suveren Gud.

Noen har sagt at ingen er så blinde som den som ikke ser sin egen blindhet. Utsagnet er kanskje et paradoks. Men det betyr at den blinde ikke forstår sin egen situasjon. Men egentlig burde de forstå det. Det er logisk at den som ikke ser, han ser ingen ting og må skjønne at han er blind. Men det kan være mer behagelig å late som om man ser. Da blir nederlaget ikke så stort i første omgang. Men den blinde vil alltid bli avslørt. Og da skal det vise seg at bak all blindhet ligger synden. Syndens former og uttrykk er ulike, men har ett fellestrekk: Den motstand mot Gud. Ville folk omvende seg og tro på Jesus, ville synet komme! Det er den eneste vei. Det ligger et dekke over de vantro, for denne verdens gud har forblindet dem. 2. Kor. 4, 4. Men sier han, «når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort» (2. Kor. 3, 16).

3. Om skyld.

Det noen ikke tenker på er at synd medfører skyld for Gud. Jesus svarer fariseerne: Nå sier dere: vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige. V. 41. Synd er motstand og uvilje mot Guds bud og vilje. All sammenlikning vil halte og ha svake sider. Men det sier noe: Bryr du deg ikke om trafikkreglene f. eks. i en rundkjøring, vil du snart oppleve et «krasj». Det vil få følger og du dømmes i retten som en skyldig.

Skyld er derfor en følge og reaksjon på noe galt vi har gjort. Men det kan gå lang tid mellom gjerningen og den endelige dom. Slik er det mange ganger i verden, og slik er det i Guds rike. Men hele tiden ligger skylden der selv om du ikke føler den. Du kan være sikker på at Gud holder regnskap med alt og vil føre det fram i lyset i rett tid.

4. Dom.

Til dom er jeg kommet til denne verden. Slik innledes teksten vår. Det skulle vi ikke tro etter ordet i Joh. 3, 17: Gud sendte ikke sin Sønn for å dømme verden. Han skulle frelse. Det var hovedsaken hele tiden. Selv sier han i Joh. 12, 47: Jeg er ikke kommet for å dømme verden. Det gjelder hans første komme. Det skal skje på den ytterste dag, kap. 12, 48. Bibelen er stjerneklar på det.

Men også dom kan være flere ting. Ordet betyr også å skille fra hverandre. En dom er jo egentlig det: Den skyldige blir skilt fra de uskyldige i en sak. Da er det faktisk slik at selve Jesus forkynnelse setter et skille mellom troende og vantroende. Det er fremdeles slik.

Ved en sann og rett forkynnelse av Guds ord, vil tilhørerne bli delt i tro grupper. Noen tar imot og nikker gjenkjennende mens andre rister på hodet og tenker: Dette vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Til en slik dom kom Jesus. Det skjedde stadig vekk der han var.

Joh. 10,1-10.  Døren og hyrden.

3.s. Påske.

Jesus begynner dette kapitlet med det dobbelte «sannelig, sannelig». På grunnteksten heter det: Amen, amen. Det bruker han for å understreke budskapet på en særlig måte. Han tar opp tråden i kap. 9 der en blindfødt fikk synet, og Jesus bekrefter at han er Guds Sønn. Dette avsnittet et tolket på to måter, og begge har noe for seg. Den ene måten å se det på, er at Jesus er den nye hyrden i den nye pakt i motsetning til den gamle pakt under Mose lov. Luther derimot talte over denne teksten i 1522 og sa det handlet om de rette forkynnere i motsetning til paven og de katolske prestene. La oss se på teksten i vid forstand.

1. Døren.

Det er ett av bildene Jesus bruker om seg selv. I v. 9 sier han rett ut: Jeg er døren. Og i v. 1 nevner han den generelt: Den som går inn gjennom døren. Døren er åpningen inn i Guds rike, og det sier samtidig at vi av natur er utenfor. Det er følgen av syndefallet. Døren setter et skille mellom de som er inne og de som er ute.

I 1. Mos. 3, 23-24 ser vi at Gud stengte inngangen til Paradis. Etter den tid er alle mennesker født utenfor Guds rike. Det er konsekvensen av syndefallet. Og det finnes bare en dør inn til Gud, hans Sønn Jesus Kristus. Joh. 14, 6. Derfor er han vær eneste mulighet og vårt håp. Det er rett og sant det Tr. Bjerkrheim synger: «Du kjem ikkje utanom Jesus om inn du til livet vil gå.»

Men vi må gå inn gjennom døren. Alt i frelsen er Guds gjerning, men det er likevel vår del å ta imot. Det er alle de som tar imot ham, som får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Og det skjer ved troen: De som tror på hans navn, står det. Gud vil frelse alle, men han gjør det ikke mot vår vilje. 1. Tim. 2, 4. Han tvinger seg ikke inn på folk. Han innbyr og tilbyr. Vår del er å svare ja.

Den som går inn gjennom meg, han skal bli frelst, v. 9. Da føres du inn i Guds rike og får del i hans rikdom og herlighet. Kol. 1, 19; 2, 9. Og det ordet er et sterkt løfte fra Jesus. Du kan trygt komme. Han tar imot syndere. Luk. 15, 1-2.

2. Hyrde.

I v. 2 ser vi at Jesus bruker dette generelt at det er hyrden som går inn gjennom porten. Og i v. 11 ser vi at han selv er hyrden, den gode hyrde. Vår tekst utvikler ikke det videre. Men det er et kjent bilde fra GT, f. eks. Salme 23 og Esek. 34, 23. Det er omsorgen for folket sitt han legger vekt på da. Han gir oss livet, ja overflod, v. 10. Han har nok frelse til alle og kan fylle alle våre behov. Derfor kan vi med frimodighet gå til ham.

3. En fremmed.

Han taler også om en fremmed og en tyv, v. 5 og 10. Selve ordene taler om noe som ikke hørere til her og noe ondt. En kristen har fiender i verden. Det kjenner alle troende til. Hvor vi går vil han (de) møte opp.

Satan var den første tyv i verden. Han kom til de første mennesker og lokket dem til ulydighet mot Gud, 1. Mos. 3. Da kom han forkledt som en slange. Senere har han skaffet seg mange andre forkledninger, ofte er de svært lik de sanne og rette disipler. En viktig side ved hans (deres) komme er at de møter oss gjennom mennesker. Da har de falske navn. Satan skaper seg om til en lysets engel, 2. Kor. 11, 14.

Og han kommer som en tyv. Det betyr at han er listig og kommer umerkelig når vi sover. Det er en av grunnene til at åndelig søvn er så farlig. Du forstår ikke at det er han før det ofte er for sent. I Jes. 14, 14 står et ord om Lucifer (Satan) der han avslører seg selv: «Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste,» sier han. Han vil gjøre seg selv til Gud. Og dermed blir han en avgud, og han har mange tilhengere i verden.

Vi kan nå spørre: Hvorfor gjør djevelen det?

Han kommer for å stjele, v. 10 – og ønsker å ta alle Guds barn fra Gud selv! Det er litt av en misjon. Han stjeler sjelene og gir dem erstatning for det Gud kan gi.

Han myrder dem og tar fra dem det åndelige, evige liv. Dermed tar han også håpet fra menneskene. Mange som ikke lenger har noe håp, er fanget i djevelens snare og frarøvet all fremtid.

Han ødelegger dem. Det skjer til en viss grad her i verden med krig og splid og all slags ondt. Tenk på hvor mye ondt det finnes – det er satans verk i siste instans. At han får god hjelp av mennesker, forandrer ikke den saken. For bakenfor står det Onde selv. – Men til slutt vil ødeleggelsen bli fullkommen og endelig i fortapelsen. Der vil de vantro møte sin avgud og dele skjebne med ham, slik de troende får dele fremtiden med sin Frelser.

La oss bare tenke rett om dette. Djevelen har en kolossal makt, og vi skal ikke undervurdere den. Den gode side ved denne tanken er at han egentlig er fratatt makten ved Jesu dom. Men ennå har han et visst spillerom, fram til den ytterste dag (som man sa før).

***

Om hyrden står det derimot: Han kaller sine ved navn og leder oss til hvilens vann. Og de som holder seg til ham, har det som v. 5 sier: De hører nok den fremmedes røst, men de flykter fra ham. For de kjenner ikke røsten. Vi har lært Jesu røst å kjenne i vår bibel. Det som stemmer med den, er Jesu røst. Når de hører noe annet, oppfatter de det som et faresignal. Da gjelder det å flykte bort og hen til hyrden Jesus. Det er trygt.