Lukas 10.

Luk. 10, 21-24.

Treenighet. Jesus fryder seg.

I evangeliene kan vi lese at Jesus gråt, han fikk inderlig medynk med folket og han talte strengt til noen. Her opplever disiplene at han frydet seg. Det var alltid en grunn til Jesu reaksjon. Det må det også være her.
Det som hadde skjedd foran var at sytti disipler hadde vært ute i tjeneste med evangeliet, og de kom glade tilbake fordi det hadde lykkes for dem. Da ser Jesus at de var i fare. De skulle ikke glede seg over det, men over at deres navn var oppskrevet i himmelen. Det var det aller største som kunne skje med dem.
Da frydet han seg i Den Hellige Ånd og priste Gud, sin Far. Denne lovprisning er også en tale til disiplene og andre som hørte. Vi må se litt på den.

1. Gud skjuler noe for noen.
Jesus takker Gud for at han har skjult «dette» for de vise fordi de er vise. Lærde folk ser altså ikke alt i evangeliet selv om de har studert og lest mye. Det er en av hemmelighetene i Guds rike.
Det han tenker på her, er trolig nettopp det med navnet i himmelen. Å bli et Guds barn er ikke et resultat av arbeid og tjeneste for Gud eller mange gode gjerninger her i livet. Det er lovens vei, som det står en kraftig bom foran.
Noen har ikke sitt navn skrevet i livsens bok, Åp. 13, 8 og 17, 8. En synder får navnet sitt oppskrevet der når han blir omvendt og tror på Jesus som sin frelser. Det er en stor gledesgrunn  her i livet, men også viktig for vår evige skjebne. De som ikke står oppskrevet der på den siste dag, blir kastet i ildsjøen. Åp. 20, 15. Men dette er skjult for mange.
For den fattige synder som kom som tolleren i templet, fikk se det. Det ble åpenbart for dem. Gud viste dem det aller viktigste her i verden: Å ha en frelst sjel. Det var til behag for Gud. For da kunne alle komme og ingen ble utelukket. Nå krever Gud ingen ting, verken av kunnskap eller visdom eller annen åndelig utrustning. Ikke engang dårer skal fare vill, Jes, 35, 8.

2. Alt er nå overlatt til Jesus.
Det sier han tydelig i v. 22. Derfor avhenger alt av vårt forhold eller vår stilling til Jesus. Gud har innsatt ham som Messias og Frelser. Hvis vi skal lære Gud å kjenne, er det ikke nok med kunnskap om ham. Her sitter mange fast og tror det er i orden fordi de kan bibelhistorien og katekismen og litt mer.
Jesus sier – også det er en hemmelighet i Guds rike: Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Det er dette sangeren synger om slik:
Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten din den gode Ånd vil i oss sitt lys opptenne.
Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre.
Her ser vi litt av åpenbaringen som skjer når en synder blir frelst. Han må oppdage og se at han ingen ting forstår og ingen ting kan i det åndelige. Sannheten om oss selv er alltid vanskelig å akseptere. For den viser oss ikke noe godt.
Dernest må Ånden vise oss veien til Kristus. Han må vise oss nåden og troen og forsoningen og alt som hører til evangeliet og frelsen. Det skjer noen ganger når vi leser et bibelvers – som vi kanskje har lest flere ganger før. Plutselig ser vi noe nytt! Men det gjelder jo meg, det taler om min frelse. Så går det opp et lys i mørket: Jesus er mitt håp og min frelse!
Videre må Ånden vise oss kristenlivet videre: Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre. Heller ikke det kan vi på rett måte.
Alt dette viser hvor avhengig vi er av vår Frelser i alle ting. Men da har også han ansvaret for oss. Vi får holde ham i hånden og la han lede oss fram.

3. De salige.
Bibelen kaller oss kristne salige. Det betyr ikke bare at vi er glade og har det godt. Det betyr at vi har det rett med Gud. Flere ganger blir de salige omtalt i Bibelen, både i det gamle og det nye testamentet.
Men legg merke til at han sa det til disiplene når de var blitt alene med ham og folkemengden var gått bort. Det er vet ord til de troende, Guds barn her i verden. De er salige fordi de har sett noe nytt, og alle som ser evangeliet blir på samme måte salig.

Salme 1 begynner med å prise folk salige når de leser og følger Guds ord. Og Jesus begynner sin bergpreken med å s tale om hvordan de salige er, Mat. 5, 3ff. Ja, Bibelen avsluttes faktisk med å si: Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre. Denne renselse skjer ved Jesu blod, Åp. 7, 14.

4. De fikk ikke se.
Jesus avslutter dette med å si at mange profeter og konger hadde ønsket å se det disiplene så, men de fikk det ikke. V. 24. Det kan se underlig ut. Først vil Jesus si at stilling i samfunnet betyr ikke noe her. En konge har ikke mer rett til Guds rike enn den fattigste trell. Heller ikke en profet har det i kraft av sitt embete.
For hvem er det som får «se» inn i rikdommen i evangeliet og høre det salige budskap? Det er bare synderen som erkjenner sin synd og ber om nåde. Han har ingen god gjerning å komme med og vet at alt det han har, er ubrukbart i Guds rike. Da er øret og synet åpnet, og han ser i Guds evangelium at frelsen nettopp gjelder ham. Alt det andre kan legges til side. Den som tar imot Jesus, som tror på hans navn, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Da har han sett det største noe menneske kan se her i verden. Har ser Jesus som sin frelser. Og det er nok.

En barmhjertig.

Luk 10, 25–37

 Denne beretningen er om den barmhjertige samaritan og om den ubarmhjertige prest og levitt. Bakgrunnen for dette er ein lovkyndig som kom og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Jesus henviste da til Skriften. Det er der vi må lære alt om Guds rike. Den lovkyndige kjente til dette, og Jesus brukte det som inngangsport til hans sjelsliv.

Mannen hadde likevel et syndig sinn, for han ville rettferdiggjøre seg selv, v. 28. Det var spørsmål om hvem som var hans neste. For å vise det, fortalte Jesus beretningen om mannen som falt blant røvere. Vår neste er altså alle dem som har det ondt, selv om vi ikke kjenner dem.

Men vi kan også lese denne beretningen som et bilde på hvorledes en blir et Guds barn. Det er en vakker illustrasjon på det. Bibelordet har ofte en slik dobbelt bunn : Den har et konkret budskap i en konkret situasjon, og samtidig har den et dypere budskap. For meg er det utenkelig at Jesus har fortalt en så vakker historie bare for å si at vi skal hjelpe de syke. La oss også se kort på den dobbelte bunn nå, og her er flere trinn.

I. Hans liv.

Våre liv kan være svært forskjellige i det ytre, men de har likevel likhetstrekk. Det gjelder både de forskjellige mennesker og til ulike tider. Skapelsen har lagt mange fellestrekk ned i oss mennesker. Det er derfor mange livsskjebner i Bibelen treffer oss så godt. Det er også grunnen til at vi kan kjenne oss igjen i andre mennesker om det indre, religiøse liv - også fra helt andre kulturer og land.

Veien han reiste på gikk nedover fra Jerusalem til Jeriko. Det er en øde vei på omtrent tre mil. Og det er en høydeforskjell mellom de to byene på omkring 1200 meter. Den som har reist denne veien, vet litt om de bratte bakkene man ferdes på der. Jerusalem ligger 800 m o h, mens Jeriko ved Dødehavet ligger ca. 400 m u h.

At denne veien går så bratt nedover, kan for oss være symbol på livet uten Gud. Det er en vandring bort fra Guds by og nedover i synden og verden. I Josva 6, 26 sier Herren at den som bygger Jeriko opp igjen, er forbannet. Det betyr å være under Guds dom. Og det er denne verden.

Denne veien var full av røvere. De vil oss ikke noe godt. De er en fare for vårt liv og en fare i døden. Han fikk et smertelig møte med disse menneskene. han lå halvdød i gjen. Og da de ikke fant mer å stjele fra ham, forlot de ham. Han opplevde det samme som den fortapte sønn. Vennene gikk når de ikke fikk mer. Det er et tydelig bilde på verdens vesen og til slutt på syndens lønn og dom. Rom. 6, 23.

II. Et håp.

Da skjedde noe. Noen kom forbi, og det tente håp i hans hjerte. De må jo se hvordan han har det - og hjelpe ham! Først kom en prest. Han hadde så å si som yrke å hjelpe folk. Mannen tenkte nok at han selvfølgelig ville hjelpe. Han var en Guds tjener og kjente Skriftene. Han måtte vel også ha et barmhjertig sinn som ønsket å hjelpe den falne.

Men noen ganger er det nok slik at den vi setter mest lit til, vil svikte. Vi hadde rett og slett for høye tanker om mennesker - også Guds tjenere. Da blir vi ekstra skuffet. Og det opplevde denne mannen. Han så mannen, står det - men gikk forbi. Han hadde det vel for travelt og hadde ikke syn og nød for den som lå i veikanten.

Da kom en levitt forbi. Nytt håp tennes hos mannen. Levitten var også en tempeltjener og hjelpesmann i åndelige spørsmål. Den samme skuffelsen kom nå også. Han så ham og gikk forbi. Det var liksom det ikke angikk dem. Det var jo bare en stakkar. Grunnen var kanskje den at også de hadde forlatt Jerusalem og på vei nedover. Det verdslige sinn som rår der, kan ikke hjelpe noen.

III. Et nytt liv.

Da kom en tredje mann til stedet. En samaritan. Hva mannen tenkte, står det ikke noe om. Men det kan nok hende at alt håp var nå sloknet. Og noen hjelp fra en samaritan var i alle fall utenkelig. De var nærmest uvenner med jødene og hadde ingen omgang med dem. Joh. 4, 9. Men også her forregnet den syke seg. Det er så ofte vi tar feil når det gjelder mennesker. Det tror jeg vi alle har opplevd.

Samaritaneren stanset, bøyde seg ned og begynte førstehjelp med ham. Det var uventa. Noe slikt hadde ikke vært i hans tanke, det kan vi trygt si. For denne fremmede mannen hadde et annet sinn enn de andre. Og det stanset ham. Han fikk inderlig medynk med ham, står det. Og det er nettopp det sinn som gjør at vi vil gi evangeliet til andre - både i vårt land og utover hele verden. Og det sinnet kan vi bare få i samliv med Jesus.

Da han hadde gjort det han kunne her, tok han mannen med seg til et herberge og pleiet ham videre der. Vi skal ikke presse alle detaljer i beretningen. Men det er ikke galt å si at når vi hjelper andre åndelig talt, tar vi dem med dit Jesus forkynnes og blir lovprist. Det er i Guds forsamling en nyomvendt må være. Der får han omsorg.

Han sørget også for pleie videre. Det er en flott detalj. Det er ikke nok å be til Gud med en synder og si at nå må du klare deg selv. Et nyfødt barn klarer seg ikke selv. Det trenger hjelp. Det gjør også et menneske som blir født på ny.

Samaritaneren tenkte nok å komme tilbake en dag. Derfor sa han til verten: Hvis du legger ut mer på denne mannen, skal du får det igjen. Det betyr altså en fullstendig omsorg for ham. Slik er også Jesus. Han forlater ingen og lar oss ikke gå alene et eneste steg. Jeg er med dere alle dager, sa han til disiplene. La oss klynge oss til det løftet og vite: Snart "kommer han i det blå". Og da er vi framme.

Luk. 10, 25-37 (B).

En lovkyndig kom til Jesus. Noen kom nok for å teste ham eller sette ham fast og vise at han tok feil. Andre kunne komme for å få hjelp. Men det er ikke sikkert at de alltid gjorde det av et rent og helt hjerte – slik det så ofte er med oss mennesker. Vi kan også ha blandede motiver for det vi gjør og sier.

Denne mannen var en lovkyndig – det betyr at han var godt kjent i Skriftene, her betyr det Det gamle testamentet. Ordet lovkyndig (gr. Nomikos) henger nettopp sammen med ordet for loven, som her betyr Mose lov. Og det står direkte at han kom for å friste Jesus. Ordet friste kan også bety å prøve. Sammenhengen viser ofte om det var negativt eller positivt ment.

Spørsmålet er ganske underlig: Hva skal jeg gjøre – for å – arve? Visste han ikke at det var en umulighet? Vi får en arv på grunn av fødsel eller ved et testamente. I prinsippet kan vi ikke gjøre noe som helst for å få en arv. Den er et praktisk eksempel på nåde. Spørsmålet er om han virkelig mente det han sa. Gjorde han det for å prøve å lure Jesus til å si noe som var mot loven? Men det var et religiøst spørsmål. Han tenkte og talte om det evige liv, ikke om jordiske goder.

Jesu svar.

Når Jesus svarer spiller han ballen over til den lovlærde, v. 26. Han burde jo vite hva loven sa og hvordan vi får del i evig liv i Guds rike. Hva sier loven? Var et greit spørsmål som svar. Men så føyer Jesus til: hvordan leser du? Jesus viser til Skriften som autoritet fra Gud. Han tenker ikke bare på kunnskap, men også på å forstå det Gud sier. Det går an å lese Bibelen galt – som historie eller verdslig kunnskap på linje med andre bøker. Og man kan legge inn i Skriftene noe av det vi selv tenker. Vi fortolker det vi leser mens vi leser og i ettertid. Det er alltid en fare for oss.

Som svar på Jesu spørsmål, siterte den lovkyndige fra loven, v. 27. Og han tok fram det viktigste budet, om kjærlighet til Gud og nesten. Det var det Jesus svarte da fariseerne kom og spurte om det største bud i loven, Mat. 22, 34ff. Derfor gav Jesus ham rett, v. 28. Men da får den lovlærde et tillegg som han ikke hadde tenkt: «Gjør dette, så skal du leve.»

Tenkte Jesus på lovgjerninger som frelsesvei her? Nei. For han visste at hvis et menneske prøver å elske Gud av hele seg selv og sin neste, vil han komme til kort. Det klarer ikke et menneske noen gang. Men den lovlærde var ikke moden for nådeordet og det frie evangelium. Han måtte først bli stående fast i sin udugelighet og slik se at han var en synder. Før man har en slik erkjennelse, blir ingen frelst. Da vil man prøve igjen og igjen for å tekkes Gud. Mange slår av på noen krav for å kunne si: Jeg har holdt loven. Men Gud ser og vet om svik og svikt i slike tilfeller.

Hvordan reagerte den lovlærde på det?

Han forsøkte å diskutere svaret for å komme unna. Han ville slik rettferdiggjøre seg selv og sa: Hvem er da min neste? Kanskje han forstod litt av dette: Han kunne aldri elske Gud helt og fullt, derfor tok han fatt i det andre. Da er det Jesus varer med denne lignelsen som har flere lag av åndelige lærdommer. Og den historien går i flere trinn, både konkret og overført.

Falt blant røvere.

En mann var på reise. Slikt hender alltid, i alle land til alle tider. Det er ikke noe spesielt ved en dagsreise eller to. Men her er likevel noe å merke seg. Han reiste fra Jerusalem som ligger 800 m o h, og til Jeriko som ligger 400 m u h. Det blir en høydeforskjell på 1200 meter. Og det er til dels over øde og bratte strekninger – jeg har selv reist den veien i vår tid. Slike steder har alltid vært et godt skjulested for lyssky mennesker som gjerne lever av andre mennesker. Det skjedde også her: Mannen møtte røvere som slo han og tok alt han eide. Han var halvdød da de forlot ham.

Her er mange slike mennesker i verden i dag konkret sett. Det er uteliggere i storbyene og etter hvert også på mindre steder rundt i landet. Vi møter dem i slumstrøkene i Calcutta i India og de fleste andre land og storbyer i dag. Det er syke og gamle og ensomme og utstøtte mennesker over alt. Og vi møter noen av dem.

Jesus vil si den lovlærde og oss: Hvis ikke troen viser seg i ansvar og omsorg for noen av disse, eier du ingen rettferdig og troen er død. Du og jeg kan ikke redde alle. Det er avgjort og realistisk. Men vi kan hjelpe noen over kneika og kanskje berge livet til en og annen. Alle er like for Gud i så måte.

Men i overført og åndelig betydning er dette også sant: Hvert eneste menneske er på reis mot evigheten. Og noen drar stadig lenger nedover i syndens verden, mot Dødehavet så å si. Og på denne reisen er det et utall røvere. Noen jakter på oss, både legemlig og åndelig.

Røvere.

Røvernes plan og oppgave var tydelig. De kledte av ham, ydmyket ham og tok alt. De slo ham slik synden slår et menneske ned i umenneskelighet. Og når de var ferdige med ham, gikk de sin vei. Verden er aldri lenger venner med oss enn de kan utnytte oss. Det opplevde den fortapte sønn, Luk. 15. Ingen gav ham noe, står det. Festen var over. Ha lå halvdød igjen i veikanten. Vår tid er full av slike syndere. Det er ikke mye håp igjen da. De ligger bokstavelig talt på gravkanten. Snart er de i evigheten, og ingen forandring kan skje da.

Hvem er disse røverne?

Ja, det er de som bruker synden som redskap for å skaffe seg penger og makt. Det er røverbanden til alle tider. Og de har mange slags uniformer som vi bør kunne kjenne dem igjen på.

Kong Alkohol talte man gjerne om før. Det er en hard herre å tjene. Og denne røveren ser så uskyldig ut. Ta deg bare et glass. Eller: Stiv deg opp med en flaske øl. Du kan slutte når du vil. Det er en av de største løgner denne «kongen» kommer med. Titusener ligger ved veien på grunn av den. Og i kulissene er det folk og organisasjoner som gnir seg i hendene over fortjenesten. Og noen unnskylder alt med at staten får inn så mye avgift på dette at den knapt kan klare seg uten. Alkoholen er knyttet til pengemakten og etterlater seg en hærskare av vrak som aldri kan reise seg igjen om de ikke får en hjelpende hånd i tide.

Det samme gjelder på en måte Narkotika. Røverne er gjerne kamerater og venner. De lover de unge en himmelsk opplevelse og sier at de aldri vil glemme det som vil da. Det begynner også her ofte i det små. Tendensen er at det bare øker med årene (ja, med ukene), og menneskene blir fullstendig avhengig av rusen. De gjør alt de kan for å skaffe penger – og dopen er dyr. Meget dyr. Heller ikke de vil klare seg selv, de bare synker dypere og dypere ned i ødeleggelse og fortvilelse. Langs livets landevei er mange slike i dag, og de vil aldri bli berget på egen hånd. En annen hånd må rekkes til dem.

Men det fins andre røvere. Vår egen likegyldighet er en av dem. Det er den lunkne kristendom og den døde tro og en utrolig selvopptatthet som preger mange av oss. Gode tider og rikdom har gjort folket kalde for andre nød – både timelig og åndelig nød. Det var i trange tider med lite penger at misjonen for eksempel ble født. De gav ikke av sin overflod. De første misjonsforeninger hadde noen ganger navnet «øreforening». En eller noen få øre ble lagt i korga. De hadde ikke mer. I dag spanderer mange utrolig mye på seg selv. Det er lett å si at vi fortjener det. Men gjør vi egentlig det? For likegyldigheten har evnen til å smitte, den drar andre med seg. I sin ytterste konsekvens må lidende mennesker lide ennå mer fordi vi bruker så mye på oss selv. Jesus var streng med folket i Laodikea, Åp. 3. Det var en sløv og selvtilfreds kristenflokk som mente de hadde alt de behøvde – uten en tanke på andre.

Sekter og åndsmakter i himmelrommet er også røvere som stjeler sjeler og fører folk på avveier. Ef. 6, 12. Vi har kamp mot dem, sier Paulus. Et fellestrekk for mange grupper utenfor evangelisk kristendom er at de krever noe i tillegg til troen på Jesus. Den lovkyndige kunne Skriftene, men stod utenfor Guds rike. Det er så viktig å vite og tro at det bare er Jesus som frelser. Vi skal ikke ha noe i tillegg. Det er grunnloven i troens verden.

Udugelige hjelpere.

På denne veistrekningen som mannen vandret på, kom også Guds tjenere. De er også på vandring. Men de er ute på reis for å hjelpe andre. Det er kallet de fikk. Her møter han en prest og en levitt. Begge var Herrens tjenere ved templet i Jerusalem. Men mange prester bodde i Jeriko og tok veien til Jerusalem når de hadde tjeneste. Der hadde de sitt vanlige ritual og en fast turnes for arbeidet.

Men da det virkelig røynte på, var de udugelige. Både presten og levitten så mannen, står det. Og de forstod nok at han var i nød. Men det var ikke deres bord. Presten gikk ned samme vei, står det. Han var altså ferdig med sin tjeneste for denne gang. Han hadde fri. Dermed lot de begge mannen ligge og hastet videre.

Skulle han få hjelp, måtte det andre folk til.

En utstøtt.

Samaritaneren var ikke velsett i Israel. Denne gruppen bodde til vanlig i Samaria og var ikke ekte jøder. Dermed var de utstøtt av folket. Slik hadde han ingen rettigheter selv om han kunne reise i landet. Jødene hadde ikke samfunn med dette folket, sier Johannes, Joh. 4, 9.

Men samaritaneren hadde noe annet og mer verdifullt enn de to andre. Han hadde et hjerte som så den syke på en annen måte. Han fikk inderlig medynk med ham, v. 33. Og et slikt hjerte kan ikke gå videre. Han måtte stanse, bøye seg ned og gjøre noe. Her vil Jesus fortelle den lovlærde at slik er troen i praksis. Den som eier Guds rettferdighet, ville handle slik.

Han gikk ikke fra ham etter en kort behandling. Han løftet mannen opp på sitt eget dyr og tok han med seg til et herberge der han fortsatte å stelle ham. Det forteller oss at mannen var fattig, han kunne ikke betale for seg på herberget. Den fremmede gjorde alt. – Her kommer vi lett til kort i vårt eget menneskeliv.

Og ennå mer er det sant i vårt åndelige liv og samfunn med Gud. Ingen kunne hjelpe oss mot vår synd og skyld. Men Guds Sønn kom forbi og stanset. Han hadde hjelp av alle slag mot all synd og skrøpelighet.

Også samaritaneren måtte videre. Neste dag talte han med verten i herberget og ba ham hjelpe mannen. Skulle det koste noe, skulle han komme tilbake og gi fullt vederlag. Han hadde omsorg for ham i livet videre også. Det er Guds handlemåte. Slik må også vi som kristne tenke. Det gjelder den menneskelige siden med lidelse og nød, og det gjelder det åndelige liv.

Dette sinn får vi i gjenfødelsen og den nye rettferdighet som bare Gud kan gi. Den viser seg i gjerninger, som Jakob skriver om: Vær Ordets gjørere og ikke bare dets hørere, Jak. 1, 22. En ren og usmittet gudsdyrkelse er en praktisk kristendom, v. 27. Vi legger merke til at han ikke taler om troen på Gud, men om å dyrke, tjene Gud. Det er vårt praktiske liv og hellighet i hverdagen. Mon ikke mange av oss har mistet den? Troen uten gjerninger er død og unyttig, Jak. 2, 17 og 20. Også dette hører med til evangelisk kristendom. Derfor sa Jesus til den lovlærde: Gå du bort og gjør likeså, Luk. 10, 37.

Mariaplassen

Luk 10, 39.

.

Jesus var på vandring og kom inn i ein heim i Betania. Søstrene Marta og Maria budde der, og dei var så ulike. Begge hadde nok noko rett. Sjølv om Marta hadde det travelt, måtte det arbeidet også gjerast. Men her skal me sjå mest på Maria. Det er hennar prioritering som var viktig, den plassen ho var på. Det kan me kalla Mariaplassen.

.

I vår travle nåtid kan det vera godt å minnast songen av Lina Sandell: En stille stund med Jesus. Før heitte songen: En liten stund med Jesus. Dette gjeld oss alle. Me kan ikkje få med oss alt her i livet. Me må velja ut noko, ofte kvar dag. Det kallar me prioritering. Me må berre gå forbi eit og anna. Me har lov å seia nokre gonger: Eg har ikkje tid. Eg må vera på Mariaplassen. – Kva er det?

.

1. Først: Syndarplassen.

Så lenge me er her i livet, kjem me aldri bort frå at me er syndarar, også som kristne. Den tanken gjer oss små og audmjuke og skuldige for Gud. På ein måte blir me aldri betre når det gjeld det. For synda er i oss og kring oss og grip inn i våre handlingar. Me gjer Gud imot så mang ein gong.

.

Jesus er ein lækjar. I Mat. 13, 15 seier han: så eg kan få lækja dei. Han kallar synda sjukdom og brukar rett namn på synd. Jesus pyntar aldri på synda og får ho til å sjå skuldlaus ut. Synd er synd, utan omsyn til kva me seier. Det gjeld Mammon, havesjuke, sladder, æresjuke og mykje anna. Det er som kreft som et om seg og stel krafta vår.

.

Syndarplassen er å erkjenna synda. Då kan Gud ta bort skuld og dom. Når kniven skjer i kroppen vår, vert det smerte og vondt. Det kan til og med bli tale om ein amputasjon.

.

I denne vonde prosessen med syndserkjenning ligg også syndstilgjevinga. Ei bok av Rosenius heiter: ”I syndsforlatelsens rike”. Johannes skriv i 1. Joh 1, 9: Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han forlet oss syndene… Det er ein god plass å vera.

.

Har du vore der? Ein song seier: Å, synder som tankeløst ferdes på jord…. Du må koma nå, erkjenna synda og be om nåde. Då blir syndarplassen ein nådeplass.

.

2. Dinest: Maria høyrde Guds ord.

Ho sette seg ved Jesu føter og høyrde kva Jesus ville seia. Jesus var Ordet, og han forkynte ordet. Der må me vera ofte. Der høyrer me om frelsa, om nåden, om trøyst og tryggleik og om himmelen. Vil du berre ta imot Guds ord, vil du aldri bli ferdig med det. Det har så utruleg mykje å seia oss.

.

Kong Salomo sa til Herren då han vart konge. Då Herren synte seg for han i Gibea, fekk han dette tilbodet: Bed om det du vil eg skal gje deg! 1. Kong. 3, 5. Kva svara han då? Jo, i v. 9 kjem det: Så gjev no tenaren din eit høyrsamt hjarta… Han visste at Gud kunne gi han vegleiing for tru og liv. Bibelen er mat og levereglar og frelsessoge m.m. Ordet er vårt kompas.

.

Ta deg mykje tid til å vera stille, lese og be og granska i Ordet. Og då må me vera viljuge til å høyra og ta imot alt, både dei gode orda me dagleg treng, og formaningar og refs for synda vår.

.

I Mat 7,24 seier Jesus til slutt i bergpreika: Den som høyrer desse orda og gjer etter dei, han er like ein mann som byggjer huset sitt på fjell. Og Paulus skriv til kolossarane 3, 16: Lat Kristi ord få rikeleg rom hjå dykk. – Mariaplassen er ein stad der Guds ord lyder mykje. Du slit ut biblar der.

.

3. Det er også bøneplassen.

I Guds rike er det slik at me får lov å be. Det er ikkje slik som i nokre religionar at det er ei plikt. Her er det eit privilegium. Tenk, ein stor syndar får tala med den heilage Gud. Pontoppidan kallar bøna: ”Å tala einfaldig med Gud i hjarta sitt.” Her treng me ikkje fagre og høgtidsame ord. Her kan me seia det slik det er.

.

a) Her kan me tala om alt. Og det er godt for trøytte syndarar. I sorg og motgnag, i glede og når me har problem. I mørke og tunge dagar så vel som i lyse. Då gjeld det som Tr. Bjerkrheim skreiv: ”Det er makt i de follede hender, i seg selv er de svake og små. Men mot Allmaktens Gud de seg vender, han har lovet at svar skal du få!” Du har vel ikkje gløymt det?

.

b) Her kan me be for andre. Me kjenner nokre ufrelste, og me veit om dei mange heidningane. Me har slekt som lever i synd og naboar som ikkje bryr seg om Guds rike og frelse. Dei får me lov å leggja fram for Den Einaste sanne Gud. Paulus skriv slik: Legg alle ting fram for Gud i bøn, Fil. 4, 6.

.

Bøna er det viktigaste arbeidet i Guds rike. Du har vel ikkje tapt trua på bøn, og meiner ditt arbeid og organisering er viktigare? Merk deg det nå: Vår aktivitet kan aldri erstatta Mariaplassen. – ”Ta tid til å bede, søk stillhet og ro….” Me får aldri tid. Me må ta tid. Maria let noko anna liggja, og ho meinte nok at Marta burde ha gjort det same. Men det sa ho ikkje noko om. Ho hadde nok med Frelsaren. Då gløymer me alt det andre.

.

Her må Guds folk vera mykje nå. Det er løysinga.