MATTEUS-evangeliet

Preiker.

324) Løfter oppfylt.

Mat. 1,21-23.

.

Gud skapte mennesket godt og fullkomment i alle deler. Guds gjerning er alltid slik – den er uten feil og mangler. De første menneskene var med andre ord fullkomne. Hvor lenge de levde slik, vet vi ikke. Men etter en stund falt de i synd. Det var slangen som fristet Eva, og hun gav Adam av den forbudne frukt. Det var ulydighet mot Gud, og de lyttet til slangens røst og glemte Gud. Da var mennesket som skapning for fortapt. De kunne i redde seg selv, og heller ikke englene maktet det.

.

Da kom Herren Gud med sitt første løfte om en frelser. Og det var gitt i samtale med slangen. Han skulle først av alle forstå at slaget var tapt. 1. Mos. 3, 15. Slangen var djevelen selv, menneskets største fiende. Men Adam og Eva var tilhørere og fikk høre om lyset fra Gud allerede da.

.

Kvinnens sæd skal knuse slangens hode. Det var et dødelig slag. Han hadde ikke livets rett, det ble et tidsspørsmål når det siste slaget skulle stå. Og kvinnens sæd var Kristus, Messias, Guds egen salvede Sønn. En dag ville han stå fram som seierherre. Menneskene har i håpet om ham. Frelseshistorien kom til å handle om Israels folk, jødene, ettersom Gud valgte dem som sitt spesielle eiendomsfolk. Der skulle Gud vise hvem han var, og i dette folket skulle verdens Frelser bli født.

.

Gjennom Det gamle testamentet ser vi at Gud kommer med flere profetier om Messias. Og det er en fremadskridende åpenbaring. Det betyr at ikke alt ble sagt i begynnelsen. Gud gav jødefolket profetier om Frelseren bit for bit. Noen fikk bare et lite glimt av ham, andre så mer – ja, hele malerier om han som skulle komme. Her kan vi særlig nevne Jes. 53. Dette kapitlet er som om det var skrevet ved foten av Jesu kors.

.

Først kom forløperen, døperen Johannes. Han var sendt å forberede folket på at nå var tiden inne, det var tidens fylde som Paulus uttrykker det. Gal. 4, 4. Da talte han til folket at de måtte omvende seg og gjøre gjerninger som var omvendelsen verdig. Mat. 3 og Luk. 3. Noen lyttet til ham, og Johannes fikk disipler den korte stund han var i virksomhet.

.

Så stod Jesus fram. Han oppfylte alle profetier som gjaldt hans første komme. Han var virkelig den som Gud sendte, av kjærlighet til sin skapte verden sendte Gud en redningsmann. Og det var Jesus selv som talte disse vakre ordene til en mann i en sen kveldstime. Joh. 3, 16-17. Nikodemus fikk høre dette først. Senere har v. 16 gått over hele verden under navnet ”den lille bibel”.

.

Den store oppfyllelsen av løftet i Edens hage kom langfredag. Der måtte Jesus dø som soning for alle verdens synder. Da alt var ferdig, ropte han på korset: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Påskedags morgen kom så seiersropet ved at Jesus brøt gravens og dødens lenker og stod opp som Guds Sønn i makt og herlighet. Nå kunne vel ingen tvile på at han var Guds Sønn og var ferdens frelser?

.

Etter den dag er det bare frelse i Jesu navn. Det sa Peter så tydelig i Jerusalem til de lærde. Det er ikke gitt noe annet navn under himmelen som vi skal bli frelst ved, sa han. Apg. 4, 12. Dessverre trodde de ikke det. De mente nok at de skulle klare det på en annen måte. Da tok de så grundig feil som noen kan her på jord.

.

For alle behøver å bli frelst. Alle mennesker har syndet i tanker, ord og gjerninger. Rom. 3, 23. Synd er alt som bryter med Guds vilje og ord. Her er det ingen som går fri. Det er synden som stenger folk borte fra Gud. Den har gjort skilsmisse mellom oss og Gud, sier profeten. Jes. 59, 2. Og da eier vi heller ikke Guds herlighet. Alt i oss er en skam på grunn av synden.

.

Alle kan bli frelst av Guds nåde ved tro. Apg. 15,11; Gal. 3,26. Troen er å ”fly til den fristaden skjønne, til Frelserens vunder og sår”. Troen har ingen gjerning å vise fram, den klynger seg bare til Jesus. Og til slutt skal de troende bli evig frelst hjemme i himmelen. Du er vel på vei dit?

.

..

323) Frelse

Mat. 1,21.

.

Budskapet fra Guds ord er ikke alltid populært, det smaker ikke for mennesketanken. For det går ofte mot vår egen tanke, som er smittet av synden.

.

Vi mennesker vil ha det godt her på jorden, med lykke og lette kår. Og noen vil ha Jesus som en hjelper i nød, både sykdom og økonomi og sorg. Det er populært i denne verden.

.

Men vi må spørre: Hvorfor kom Jesus egentlig? Hvorfor ble han sendt fra himmelen ned til jord? Hva er hovedsaken i kristendommen? Det svarer Bibelens første kapittel på: Jesus kom for å frelse oss fra synden. Det er det viktigste for oss. Og det forkynner Bibelen, og vi må lære det i denne boka. Verden kan ikke hjelpe oss her.

.

Ordet frelse har flere betydninger – eller Bibelen forkynner frelse i flere ledd, om du vil.

.

1. Jesus frelste alle.

Det er det første. Da han hang på korset på Golgata ropte han fullbrakt. Og det gjaldt alle mennesker til alle tider på jorden. Det var ikke bare for noen spesielt utvalgt, men for hele verdens synd.

.

Det skjedde noe viktig i påsken. Jesus døde for oss. Hans død var ikke en vanlig død som vi alle må gjennom, og heller ikke døde han som fortjent eller som martyr. Han var stedfortreder og sonte vår synd hos Gud. Johannes skriver: Han er en soning for våre synder, 1. Johs 2, 2. Og så legger han til: Ikke bare for våre, men også for hele verdens.

.

Da tok han dommen og straffen som vi skulle hatt og betalte vår regning. Profeten Jesaja sier 700 år før det skjedde: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Og Peter har opplevd dette og vitner: Dere vet at dere … ble kjøpt fri … med Kristi dyrebare blod, 1. Pet. 1, 18-19. Og Paulus har det samme evangelium til kolosserne: Han utslettet skyldbrevet mot oss, Kol. 2, 14.

.

Vi har altså mange skriftbevis for betydningen av Jesu død og vår frelses grunn. Tenk på det: Han bar alt det vi skulle ha båret. Det var din regning har gjorde opp. – En fattig mann fikk lege på besøk og reddet livet hans. Men han sa: Jeg har ingen penger å betale deg med. Det betyr ikke noe, sa legen. En annen har allerede betalt den! ”Han på min regning har skrevet betalt, inntil i dag til i dag.” Det betyr et åpen vei til Paradis. Alle kan komme.

.

Men er det slik at alle mennesker derfor blir frelst?

.

2. Vi må personlig bli frelst.

Den enkelte må bli omvendt og gjenfødt ved troen. Gud kaller oss ved ordet og ber oss om å komme. Da må vi si ja og ta imot. Johs 1, 12. Vi må bli personlig frelst og ikke bare være kollektive medlemmer i en kirke. Og personlig frelse er å få tilgivelse og renselse for våre egne personlige synder.

.

Jesus møtte en lam mann som ville bli frisk. Da sa Jesus til ham: Dine synder er deg forlatt, Mat. 9, 2. Det var alltid hovedsaken når Jesus møtte mennesker i nød. I v. 6 sier han: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synd. Hvem andre kan det? Ordet for makt betyr autoritet og ikke fysisk styrke. Jesus har myndighet til å frelse fordi han er Guds Sønn. Det skal dere vite, sa han.

.

Har du hatt englebesøk og fått høre at dine synder har Jesus tilgitt? Det er frelse.

.

Da vil Herren ha oss i sin tjeneste – for å bringe budet ut til all verden slik at de også kan bli frelst. Det er misjonen i vid forstand. Det er kallet vårt som kristne og livet vårt. Hvem andre kan gå?

.

Vi må ikke glemme hovedsaken her i verden: At folk må bli frelst. Det er ikke nok å bli med i en gruppe eller forening eller sangkor. Og vi skal ikke samle oss skatter her i verden og nyte livet, som det heter. Vårt kall er å bringe frelsen ut til folket.

.

3. Daglig omvendelse og fornyelse.

Det hører med til frelsen. Vi ser snart at vi behøver det om vi er sanne og ærlige mot oss selv. Synden har så lett for å henge fast ved oss, Hebr. 12, 1. Da behøver vi tilgivelse og renselse. Vi blir aldri fullkomne her i verden. Hver enkelt av oss kan falle i mange synder.

.

Da må vi til Jesus – bekjenne alt og ikke skjule noe eller bortforklare saken. Det er dette Jesus taler om i Johs 13 da han vasket disiplenes føtter. Jfr. Kol 3.

.

Som frelste er vi rene for Gud ved troen. Men under hele vandringen må vi renses. Det er den daglige frelse.

.

4. Evig frelse i himmelen.

Bibelen sier at Jesus kommer igjen i skyen for å hente sine hjem. Da får vi del i arven og herligheten der hjemme. 1. Pet. 1, 5. Det er bare de personlige kristne som kommer dit, for bare de er rede. Til de navnkristne og hyklere av alle slag vil han si: Gå bort fra meg, jeg har aldri kjent dere. Mat,. 7, 23. Jesus blir som en magnet – den trekker bare til seg jernspon og lar støv og trebiter være igjen.

.

Er du blant de som Frelseren fikk frelse – og som han derfor kjenner når han kommer?

.

322) Vismennene fra Østerland.

Mat. 2, 1-12.

.

Historien er kjent for de fleste og er interessant i seg selv. Men den står også som bilde på menneskene. Noen går seg vill, mens andre er vise og følger den rette veien. 1. Kor. 1, 20-22. Det er nok mange slike villfarende i våre dager. I teksten ser vi noe underlig og viktig for oss.
.
1. De vise gikk seg vill.
De kom kanskje fra Persia eller et land i det østlige området. De kjente nok ikke veien og hadde ingen kjent mann med seg. men de hadde sett ei stjerne – og de må ha forstått noe om hva den betød. For de fulgte den. På den tid var gjerne ei spesiell stjerne tegn – f. eks. på at en stor konge var født.
.
Så drog de av sted gjennom ørken og fjell og ukjent land. Da de nærmet seg Jerusalem og så byen oppe på høyden eller fjellet, skjønt de nok at det var en betydelig by. Dit måtte de gå, og der var nok kongen født. Og det er et vakkert syn når man kommer opp på Oljeberget og ser over til byen. Nå takket de kanskje stjerne og sa: Her klarer vi oss selv.
.
Det var nettopp grunnen til at de tok feil. De stolte på sin egen tanke og mening. Slik går det med den som følger sitt eget vett. Det strekker aldri til. De var nær målet – men var på ville veier.
.
Slik er det med noen mennesker også. De tror – men på seg selv. Og da ser vi ikke Guds vei og oppdager ikke hans tanke og mening.
.
2. De fant ikke tilbake alene.
Stjernen var der, den ventet liksom på mennene. Nå søkte de hjelp hos mennesker og spurte seg for: Hvor er den nye kongen? Kong Herodes hørte om dette, og han ble forferdet. Men det var ingen hjelp å få der. Heller ikke folket visste noe.
.
Hvorledes fikk de da hjelp? Jo, de skriftlærde leste i Skriftene, og der fant de profetordet i Mika 5, 1. Svaret var Betlehem. Og dermed kunne de ta ut på reis igjen selv om det ikke ble så langt. Men nå var de på rett vei!
.
Stjernen var veileder. Grundtvig skriver om det slik i en julesang:
.
”Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.
Vi har og en ledestjerne, og når vi den følger gjerne,
kommer vi til Jesus Krist.”
.
I v. 5 heter det: De skriftlærde sa til vismennene: For så er skrevet. De viste til Guds ord. Og der er svaret for oss alle. Derfor kan vi bare oppfordre hverandre til å lese og lese og lese i vår Bibel. La oss tro det som står der, ikke så tvil eller kritisere, men tro og handle etter Ordet.
.
Det førte dem til Jesus. Der ble de nok overraska. Her var ikke noe slott og dører av gull og store bygninger. Her stanset stjerna over en stall. Det er som om den vil si: Nå er dere ved målet – her skal dere gå inn.
.
Og de gjorde det. Her var det fattige kår. Kongesønnen bodde i et leiet rom. Døra var nok låg. De måtte bøye seg og knele for å komme inn. – Slik har det bestandig vært. Den som vil finne Jesus, må ydmyke seg, bli like liten som et lite barn, sa Jesus senere.
.
Men ledestjernen er der ennå. Den vil vise vei til alle som kommer slik vismennene gjorde. Han viser deg freden og frelsen og friheten og det evige målet. Den vil alltid gå foran oss, v. 9.
.
3. De ga alt.
Da de var vel inne, åpnet de alle sekkene og pakkene og ga Jesusbarnet alt de hadde: gull, røkelse og myrra, står det. Det var en god startkapital for Josef og Maria. Historien videre viser jo at de måtte dra til Egypt og være der en tid på grunn av Herodes sine mordplaner.
.
Her var ikke sukk og klage, men bare gavmildhet. Og slik virker et møte med Jesus. Da blir det ikke tvang og krav om å gi noe til Gud. Vår erfaring er at der velsignelsen blir rik, der blir gavene mange. Og de ble så glade – overmåte glade, v. 10. Og de tilbad Gud der mellom høy og strå og sauer.
.
Snart kom hjemreisen. Og de fortalte det nok til alle de møtte: Vi har møtt en underlig konge, han bor i en stall. Men de var nok overbevist om at det var et spesielt barn de hadde møtt. Dermed ble dette den første misjonsreis i den nye pakt. For misjon er å vise folk til Jesus, for at han kan frelse dem, kap. 1, 21.
.
Og de var fra Østen, og der var bare hedninger. Dette er altså de første hedninger som hørte om Jesus og møtte ham. I dag er deres land er muslimsk område der det åndelige mørke rår. Vi må nå bære bud også til dem. For de er regnet med i det store frelsesbudet fra Gud.
.
4. Men Herodes?
Han sa han ville tilbe dette kongebarnet, og derfor bad han de vise om komme tilbake og fortelle ham om barnet. v. 8. Men de vise ble varslet av Gud om å ta en annen vei hjem. For Herodes var en falsk tilbeder. Han ville drepe barnet av sjalusi. Slike personer finnes det fremdeles. Dem som skal vi passe oss for, ellers kan vi ødelegge for Guds sak.

.

321) Omvendelse.

Mat 3, 2.

.

Døperen Johannes’ budskap var strengt og sterkt – og det var til datidens troende. Han begynte sin virksomhet ved å tale om omvendelse. Det gjorde Jesus også og Peter. Slik har det også vært i alle vekkelser fra Gud. Det var ikke bevegelse og stemninger og søking etter meningen med livet eller å få det godt. Der var det et kall til å vende om fra verden til Gud.

.

For alle mennesker er av natur på feil vei mot et galt mål. Alle er på vei mot fortapelse. Selv om det er hard tale, er det realiteten. Skal det gå deg vel, må du snu. Det er budskapet i denne og andre tekster i Bibelen.

.

Det er mulig, for himmelriket er kommet nær, sier Johannes. Hva var kommet til verden just da? Jesus. Han stod i de dager fram med ord fra Gud, og han var selv Ordet. Johs 1,1f. Og der Jesus er, der finnes det anledning for syndere til å bli frelst. Så lenge det er nådedag på jord, er det slik.

.

Da er spørsmålet: Hva er omvendelse? Ordet betyr sinnsforandring. Det er noe inne i oss som Gud vil ha tak i. Her skal vi samle noe av dette i få punkt.

.

1. Vekkelse.

Får du med Jesus å gjøre, blir det vekkelse i ditt liv. Her mener vi ikke stormøter og sjelelig rørelse. Men i deg personlig, det er ditt hjerteliv det gjelder. Den hellige Ånd arbeider med deg for å vise deg at du behøver Gud.

.

I Ef. 5, 14 leser vi: Våkn opp, du som sover. Det kan være ubehagelig og ofte uventa. Mange har blitt sinna på vekkerklokka en tidlig morgen. Men dette ubehagelige er nødvendig for at du skal nå ditt arbeid el. l.

.

Djevelen gir folk sovetabletter slik at de ikke skal merke kallet fra Gud. Han gjør folk opptatt, mer nå enn noen gang. Han skaffer dem fornøyelser i fleng i vår tid gjennom eteren. Og noen er så oppslukt av arbeidet sitt at de har ikke tid til noe annet. Ser du ikke hvem som er i sving med å distrahere folket.

.

Før talte vi om å ”gå vakt”. Da talte Gud til samvittigheten for å vise oss hvem vi var. Det kaller Hallesby for en ”domstol”. Du hører Gud tale om din synd, og du vet han har rett. Hele ditt liv er fylt av synd. Og det vet du.

.

Salig er den som da gir Gud rett, selv om svir like inn i sjela. Da ser du sin sanne stilling for Gud. Er du en sann kristen? Eller en hykler? Eller er du likegyldig med alt?

.

I dette vekkende møte med Gud ser du også at du ikke kan gjøre noe som helst til frelse. Du kan ikke en gang hjelpe til, om du vil aldri så mye. Samvittigheten sier i vekkelsen: Ingen ting nytter. Eller du kan bli forarga som Herodes, Mark. 6, 19-20. Men da går du fortapt.

.

2. Syndserkjennelse.

De som ble døpt av Johannes bekjente først sine synder, v. 6. Det var en ny opplevelse og erkjennelse. De begynte å se på synden og seg selv slik Gud ser den. Det er lite nytte i å tenke slik folk flest tenker, eller det du hører på TV og leser i tabloidavisene. Det er ikke Guds røst. Den må du finne i Guds eget ord, i Bibelen.

.

Og her gjelder ikke bare enkelte synder, kanskje slikt som mange kaller småting, som vi ikke trenger å bry oss om. Nei, Gud ser inn i vårt hjerteliv. Når vi også ser litt av det, oppdager vi at det ikke er rett for Gud. Ikke noe i meg er det. Gud prøver å lede vår syndserkjennelse dypt ned slik at vi blir stående skyldige for Ham og ikke lenger har noen unnskyldning for våre handlinger.

.

På pinsedag talte Ånden så sterkt til folket som deres synd at det STAKK dem i hjertet, står det. Apg. 2, 37. Det var samvittigheten. Hva skal vi gjøre, sa folket. Og svaret fra Gud er alltid i en slik stund: Bekjenn alt for Gud. Erkjenn uten forbehold: Det er sant, slik er jeg. Gud, du har rett!

.

Alt som er mot Guds ord i konkrete handlinger er synd. I tillegg kommer tanker og motiver og det grumset som finnes dypt på hjertebunnen. Gal 5, 19-21 har noe om dette: Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, 21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

.

Kjødets gjerninger er synden. Og der er mange flere utslag av den enn ordene i Gal.brevet. Synden er et ufattelig hjertedynn av fiendskap mot Gud. Det er så stygt og forferdelig at Luther sa en gang: Hvis et menneske så alle sine synder, ville det dø. Men Gud vil vise oss så mye at vi får bruk for ham og vi forstår at det er ikke noe godt i oss selv, jfr. Rom. 7, 18.

.

3. Den rette vei.

Hvis vi skal bli omvendt og frelst, må vi gå den rette vei. Det er ikke uttrykk for loviskhet, at vi må gjøre noe. Det er bare en opplysning om veien fram. Og den rette vei er Jesus. Lær av meg, sier han. Mat. 11, 29. Og det gjelder i alle forhold. Vi skal lære hva han vil og sier til oss.

.

Da er det ett ord som trer i forgrunnen. Det lød på korset langfredag: Det er fullbrakt! Johs. 19, 30. Det er seiersropet. Døperen hadde forstått det tidlig. Han sier i Johs 1, 29: Se der Guds lam som bærer verdens synd.

.

Når du rett vei, går du rett inn i Jesu fullbrakte frelse. Der går du med alle synder, tvil, uro og spørsmål. Han sa jo selv: Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære. Mat. 11, 28. Jo, der er hvile for synderen. Vi skal ikke leve på våre egne gjerninger og anstrengelser. Vi får leve i Jesu frelsesverk. Nå er det saken, det teller der vårt eget er ubrukbart.

.

Guds ord sier at han tilgir synden, han glemmer fortiden og renser oss fra alt det onde. Den som tar imot Jesus, får slik et helt nytt liv. Det begynner her på jorden – og varer inn i alle evigheter.

.

-          Mange gikk bort og valgte denne verden. Da ventet bare fortapelsen. Til deg kommer nå ordet i Ordspr. 23, 26: Min sønn – og datter, gi meg ditt hjerte!

.

Vi har mange eksempler på omvendelser i Bibelen. I Luk. 15 leser vi om to sønner – en kom bort og levde i verdslig sus og dus – men ble omvendt. I Luk. 18 møter vi fariseeren og tolleren. En gikk inn til frelsen og en ble utenfor. I Luk. 19 ser vi Sakkeus som ønsket å se Jesus, og fikk oppleve at Mesteren kom inn i hans hjem og at frelse ble hans hus til del.

.

Nå gjelder det deg: Hvilken vei går du på? ”Enn står Jesus og banker, enn går Jesus og sanker, ennå kaller han, ennå leter han, ennå søker han deg!”

.

320) Fristelse.

Mat. 4, 1-11.

.

Jesus ble eldet av Ånden, står det. Gud ville altså at han skulle møte fristelsen og Fristeren. Det var en del av Guds frelsesplan. Han måtte gå den vei for vår skyld.

.

Og grunnen er åpenbar: Han skulle bli oss lik i alle ting, bl.a. for å vise oss veien. Hebr. 4, 15. Hans Nielsen Hauge har sagt noe interessant her. Så lenge en tjener gjør sin Herres vilje, er alt vel. Så snart han blir ulydig, uvillig, gjør Herren alt for å beholde ham.

.

Å omvende seg er ”å forberede sin sjel på prøvelse”, sier Sirak (kap. 2, 1). Det er kjennetegn på liv i Gud. Og bare de troende blir anfekta. Sirak sier videre i kap. 2, 5: ”For i ild prøves gull og i ydmykelsens ovn de mennesker som tekkes Gud.” Jfr. 1. Pet. 1, 7.

.

Her er forresten to ord på norsk som vi bør holde fra hverandre. En kristen kan komme i unødig tvil hvis han ikke forstår den forskjellen. ”Fristelse” er at djevelen lokker oss bort fra Gud på ulike måter. Det ligger ofte en skjult synd gjemt i dette. En ”prøvelse” er når Gud tillater eller sender noe for å prøve vår troskap og ektheten i troslivet. Slik kan vi si det kort.

.

Jesus ble virkelig fristet, slik Adam og Eva ble i Edens hage. Men Jesus seiret. Djevelens psykologi viser seg her. Da Jesus var trett og sulten etter 40 døgn i ørkenen, kom djevelen. Og det var etter dåpen – en stor åndelig og viktig opplevelse for mennesket Jesus. – Slik kommer han ofte til folk i depresjoner og vansker, og etter store åndelige opplevelser.

.

Jesus møtte tre store fristelser her:

.

1. Skap steiner om til brød.

Han visste at Jesus hadde stor makt, han skjønte at det var Guds Sønn fra himmelen han møtte. Jesus var sulten etter lang faste. – Du kan enkelt ordne det, sa djevelen. Du kan bare skape om en stein til brød. Det er jo naturlig for mennesker å ha mat.

.

Men Jesus gjennomskua ham. Han forstod at djevelen ikke hadde omsorg for ham, det var ikke derfor han foreslo å lage mat. Djevelen hadde en skjult agenda.

.

Jesu svar er klart: Livet er mer enn maten. Vi mennesker trenger noe mer enn jordisk mat. Vi trenger Guds ord. Å la være det, er alltid den store fristelsen. Nå tenker jeg ikke bare på det å slurve med bibellesningen. Den er alvorlig nok i seg selv. Mer alvor ligger det i at vi ikke regner med Gud og hans vilje i kristenlivet og ikke minst i arbeidet for Gud. Misjon og kirkearbeid kan bli et menneskestrev der planer og strategi overskygger Guds metode og kraft.

.

Djevelen er alltid opptatt av at vi innretter oss best mulig etter en jordisk målestokk. Levestandard og gode yrkesmuligheter med karriere osv er ikke mot Satans planer. Alt dette har en bedøvende makt som også forblinder oss slik at det himmelske får en skyggetilværelse.

.

Den rike bonde i Luk. 12, 19 hadde det slik: Slå deg ro, min sjel, du har mye godt for mange år. Han hadde glemt døden og evigheten og Gud. Derfor sier Jesus alltid til oss: Søk frøst Guds rike, Mat. 6, 33. Det er da vi har de største løfter: Da skal du få, står det.

.

Det er et stadig kall for oss: Hva setter vi høyest, hva har 1. prioritet i kristenlivet vårt og i arbeidet for Gud?

.

Jesu svar: Du lever av hvert eneste Guds ord, v. 4. Det er åndelig føde. Slik var det med manna i ørkenen. På hele reisen måtte de hver dag ut og hente ny manna. 5. Mos. 8, 3.

.

Hvorfor er Guds ord så viktig?

a) En grunn er at vi stadig må bli minnet om vår egen skrøpelighet og synd. Vi blir aldri syndfri her i verden. Rom. 3, 23. Av natur er vi på feil vei – og vi vet det ikke! Derfor trenger vi frelse. Da må vi vekkes, og det vil ikke vår gamle natur. Den vil gjerne sove i synden. Og djevelen kaller oss inn i sløvhet og likegyldighet. Da sier Jesus: Mennesket lever av Guds ord.

.

b) Gud sier oss mye i Ordet om det Jesus gjorde for oss. Han tok vår synd og straff, Johs 19, 30. Gud har ordna alt. Vi blir frelst ved å tro det. Der er ingen annen himmelvei for noen. Så enkelt er det i grunnen. Og det lever vi av – og må stadig bli minnet om det.

.

c) Livet som kristen – hvordan er det? Vi lever som kristne av å høre om Jesus. Det er nok en dårskap for verden, men vi som tror vet det er sant. Vi hører evangeliet om igjen og om igjen. Og vi synger med glede: La meg få høre om Jesus.

.

Herren sier i Profeten Jesaja 55, 3: Hør, så skal din sjel leve. Slik begynte det og slik fortsetter det. Vi må høre det igjen. En eldre mann sa til meg en gang: Jeg er som en sil, det forsvinner så fort. (I gamle dager sa de vel noe slik: Jeg er som ei kipe.) Uten denne ”hørelsen” ville gudslivet dø. Derfor frister djevelen oss bort fra Bibelen.

.

2. På tempelmuren.

Djevelen gjorde et under her – han ”tok han med seg”. Det var kanskje lang vei fra ørkenen til Jerusalem. Men djevelen vet råd med det. Og på den høyeste tempeltind ber han Jesus kaste seg ned og stole på englene. Jesus måtte jo vite at englene ville hjelpe ham.

.

Til dette skriver H. N. Hauge: ”Her innfinner djevelen seg blant Guds barn – og sier at vi er de beste Guds barn.” Og det var nettopp storhetstanker djevelen ville vekke i mennesket Jesus. Og det er alltid farlig å tenke slik i Guds rike: Vi skal nok greie det. Og her lokker djevelen med et bibelord. Han er smart slik. Men løsrevne bibelord er meget farlige. De kan brukes til hva som helst.

.

Her skulle Jesus bevise ved et under at han var Messias. Da ville folk tro på ham.

.

Men det er å friste Gud. Han hadde aldri bedt Jesus gjøre noe slikt. Folk skulle ikke tro på Jesus fordi han var en magiker som kunne gjøre de underligste ting. Vi skal også ydmyke oss og bøye oss for Gud. Når Ordet sier noe, skal vi holde fast ved det og ikke be om overnaturlige ting som ekstra ”bevis”. Det har han aldri bedt oss å gjøre. Jesus siterte Guds ord og sa. Du skal ikke friste Gud.

.

3. Tilbedelse.

I den siste fristelsen viser djevelen sin makt og tilbyr Jesu all verdens herlighet som erstatning for å bøye kne for Satan. Det var uhyre frekt. Han måtte vite at hele verden var Guds rettmessige eiendom. Men Jesus skulle få den på en helt annen måte.

.

Men det er underlig å lese at djevelen viste Jesus alle verdens rike, v. 8. Der gjorde han et under. Og det viser at djevelen har stor makt i denne verden. Han er jo verdens fyrste. Og verden har mye som kan friste et menneske. Mange lar seg lure her og faller i djevelens snare.

.

Men Jesus kunne ikke falle ned og tilbe Satan. Det var avgudsdyrkelse og brudd på det 1. bud: Du skal ikke ha andre guder. Luther har forklart dette slik: Vi skal frykt og elske Gud over alle ting. Jesus svarte også her med et ord fra Guds bok.

.

Vi blir prøvd og fristet alle sammen. Men det skal ikke skje over evne, sier Paulus. 1. Kor. 10, 13. Det er en trøst. Og Jakob sier: Salig er den som holder ut, kap. 1, 12. Og her skal vi få be: Led oss ikke inn i fristelse. Mat. 6, 13. Selve fristelsen er ikke synd – den kom jo også til Jesus, og han syndet aldri. Predikanten Billy Sunday svarte slik på dette: ”Fristelsen er at djevelen hvisker i nøkkelhullet. Synd blir det først når du åpner døren og slipper ham inn.” Og vi kan legge til: Du jager ham bort ved å sitere Bibelen for ham. 

--

319) Bergpreika – 1.

Mat. 5-7.

.

Mat. 5, 1-12.

Del 1.

.

  Bergpreika (Mat. 5-7) er Jesu programtale. Den er plassert ved begynnelsen av hans offentlige tjeneste i dette evangeliet. Den er ikke en vitenskapelig avhandling for å tilfredsstille oss. Den er praktisk teologi, og Jesus mente vi skulle holde den, som John R. W. Stott sier. Og Jesus oppfylte selv det som beskrevet i Berg­preika, og Jesu Kristi menighet skal være fortsettelsen av Jesu liv til han kommer igjen. Slik uttrykker  Fritz Rienecker tanken med Bergpreika. Og mon ikke vi skal lytte til Predikantenes fyrste Sharles Spurgeon når han kaller Bergpreika for Kongens lov.

.

  Med dette er det også sagt at vi ikke skal skrive noen forklaring til Bergpreika her, men tale oppbyggelig. Vi skal sette første del av denne talen av Jesus inn i vår kristne hverdag og trosliv.

  Som Mose lov ble gitt på fjellet, gikk Jesus på berget da han talte dette. Og han viser mange ganger til Det Gamle Testamentet. "Det gamle budet blir forklart i nytestamentlig, evangelisk lys. Berget der Jesus taler er et forklaret Sinai" (P. Fjellstedt).

.

  For sammenligning kan vi vise til Luk. 6, 20-49 der en lignende tale er referert. Den ble holdt på ei slette. Det er ikke nødvendig å mene at dette er den samme talen. Det er ganske naturlig å tenke at Jesus talte flere ganger om lignende tema - slik enhver predikant til alle tider gjør.

  La oss lytte med åpne sinn og hjerter til Jesu ord om de salige, og la oss være ordets gjørere og ikke bare dets hørere, som Jakob formaner oss til (Jak. 1, 22).

.

                          DE SALIGE

.

  Guds folk er kalt de salige både i Det gamle og Det nye testamente. Det er et vakkert navn på de troende. Det er vanlig å si at ordet salig (gr.: makarios) betegner den høyeste form for lykke, den sanne lykke som kommer fra Gud selv. Denne salighet som vi har allerede her på jorden er det kjennemerke på Guds barn. Alle troende er salige, selv om de ikke føler seg salige. Salighet i denne sammenheng er ikke følelser og stemning eller store sjelelige opplevelser.

 .

 Salighet er veien vi går på og målet for reisen. Hvor går du hen? er spørsmålet. Og er vi på vei til den endelige salighet, må vi eie den allerede her. Å være salig er derfor å ha det rett med Gud - å være "til Herren rett omvendt".

.

  Ordet salig er brukt 9 ganger i Bergpreika, alle her i begynnelsen. I hele NT er det brukt 50 ganger. Da er parallell­stedene i Luk. 6 medregnet. I tillegg er ordet brukt to ganger som verb og tre ganger som predikatsord. Det er også brukt svært mange ganger i GT.

.

  I denne delen av Guds ord (Mat. 5) leser vi om hvordan de salige er - både enkeltvis og alene og når de kommer sammen. Første del av Bergpreika kan godt være en beskrivelse av de helliges samfunn: de saliges samfunn. Så la oss legge vårt hjertes øre til og lytte.

.

1. De fattige, v. 3.

.

  Det første kjennetegn på de troende er fattigdom. Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Det er det første Jesus ser når han møter en troende. Han møter en åndelig tigger.

 .

 Oversettelsene av dette verset varierer litt, flere av dem er forsøk på en fortolkning. NO-77 sier: fattige i seg selv. Gunnes oversetter: salige er de som vet seg fattige. Lyder Brun oversatte slik: fattige i hjertets inderste. En ny engelsk bibel sier det slik: salige er de som vet at de trenger Gud.

.

  Alt sammen er rimelige og gode tolkninger av tanken her. Det er ikke tale om å være fattige på jordisk gods eller ha små evner. Jesus priser heller ikke de salige som er lite åndelige i sitt liv.

.

  Han sier heller dette: De hjelpeløse og elendige er hans venner. De er så fattige og små at de ser sin synd. Men det er vanskelig for det stolte menneskesinn, og derfor blir nok mange utenfor. Det koster å innrømme sin skyld.

.

  a) Begynnelsen til kristenlivet var slik. En forutsetning for å bli frelst er ydmykhet. Det er å innrømme at en står skyldig og uren for Gud og fortjener hans dom og straff. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde, skriver Peter (1. Pet. 5, 5). Og Jesus bruker et drastisk eksempel: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (Mat. 18, 3). Profeten Jesaja skriver inspirert av Guds Ånd: Herren sier: I det høye og Hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd (Jes. 57, 15).

.

  Slik beskrives det sinn som søker Gud. Og Bibelen gir en sann beskrivelse av mennesket. Det er syndig og ugudelig og framfor alt hovmodig overfor sin skaper. Bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse er å innrømme sin skyld uten forbehold. Når synderen ser Guds vilje og krav som han umulig kan oppfylle - og så innrømmer det og betingelsesløst overgir seg til sin Gud, da skjer underet: den fattige blir rik! Da opplever han det døperen Johannes fikk høre i sin tvil på om Jesus virkelig var Messias. Mange under skjedde, det var kjent for alle som møtte Jesus. Men så legger Jesus til en hemmelighet: evangeliet forkynnes for fattige (Mat. 11, 5). I sin synagogetale i Luk. 4, 18 står denne hans oppgave først: Jesus er salvet for å forkynne evangeliet for fattige. Alt det andre er av underordnet betydning.

.

  Den synder som bekjenner sin skyld og innrømmer at han er liten og ringe, får erfare det: evangeliet om Jesus gir ham en ny og ufattelig rikdom: syndenes forlatelse. I en slik stund er Jesus nær. Gjenfødelsen er et faktum. Nytt liv er skapt i et synderhjerte.

.

  b) Og så blir fortsettelsen på samme måte. Voksteren i kristenlivet er ikke å bli fornøyd med seg selv og føle at en klarer det bra. Det er en vokster nedover. Som røttene på treet må vokse seg nedover i svarte molda for å bære et stort tre, vil en kristen bli mindre og mindre i egne øyne. I naturen og i verden er det motsatt. Det viser en igjen mer og mer ettersom en blir stor og sterk. Dette er paradokset i kristenlivet og troens verden: Jo større en er i Guds øyne, jo mindre viser en igjen blant mennesker. Det er den skjulte grunnmur som bærer huset.

.

  Døperen Johannes kjente denne åndelige visdom: Han skal vokse, jeg skal avta, sa han (Joh. 3, 30). Hemmeligheten med åndelig vokster er å bli mindre synlig for mennesker. Det er å vite at ikke blir noe annet enn fattige i oss selv og vet at vi trenger Jesus hver dag.

.

  Dette ser vi mange eksempler på. Og vi opplever det i møtene: Det blir alltid et "godt" møte når alle er små og fordringsløse, når vi åndelig talt setter oss selv nederst. Ei "knust" ånd på møtene er hemmeligheten til den overflod Jesus taler om i Joh. 10, 10 og å bære mye frukt (Joh. 15, 8). De største hindringene for dette er vårt eget ønske om å være store og betydningsfulle og å styre der vi ikke er bestemt til det. Den kritiske ånd er hovmodig, fordi den tror at den vet alt best selv. Den som vil bli stor, sa Jesus, skal være tjener for alle (Mark. 10, 43). Akt hverandre høyere enn dere selv, formaner Paulus (Fil. 2, 3).

.

  Da stiger Guds himmel inn i bedehus og kjøkken. Da er vi ikke bare salige, men vi opplever noe av det. Gud vil ha et bøyet og ringe folk (Jes. 66, 2). Da øser han ut over oss hele sin himmelske rikdom. Du blir rik i Gud. Og med den rikdommen er du med og gjør Jesus stor i denne verden. Du kan si med Jakob i møte med Esau: Jeg har nok av alle ting (1. Mos. 33, 11).

.

2. De sørger, v. 4.

.

  I Guds rike er det ikke bare glede og fryd, lykke og medgang. Selv om den troende er rikest av alle rike, går han omkring og sørger. Og nettopp i sin sorg er han salig. Han har Jesu løfte om trøst.

 .

 Men hva kan en troende med himmelske rikdommer ha grunn til å sørge over? Skal vi ikke legge alt slikt bak oss og bare glede oss?

.

  Først blir han mer og mer klar over sin synd. Han ser at han blir aldri fri synden i hjertet. Og han oppdager at synden er større og svartere enn noen gang før. For han ser at synden sitter i hjertet. Det er ikke bare gjerningen og heller ikke bare tanken som er syndig. Selve naturen og hjertet er ondt. Og det gir seg stadig nye utslag. En troende oppdager at han synder på måter han aldri hadde tenkt på før. Derfor er han hjertens enig med Per Nordsletten som synger: Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd... Og det skaper tårer og en inderlig dyp sorg.

.

  Dernest blir en kristen mer og mer skuffet over sitt eget kristenliv og sin helliggjørelse. Det ble ikke slik vi hadde tenkt. Vi trodde så stort en gang at vi skulle bli mer verdige og kunne leve mer etter hans vilje. Han vet det er sant når sangen lyder: Herre, sårt jeg klager, mine levedager skammer jeg meg ved...

.

  Et Guds barn sørger også over at vi er så få. Sammenlignet med alle verdens millioner blir alltid Guds menighet liten. Mange, mange vil gå fortapt. Vi kjenner slekt og venner og naboer som tilsynelatende er så upåvirket av evangeliet og Guds kall. Og vi som hans barn føler at vi har gjort så lite. Vår tjeneste for Gud blir så dårlig og lite effektiv. Fruktene uteblir. Det er en hjertesorg for Guds folk, som det var for Paulus. Rom. 9, 1ff og 10, 1ff.

.

  De skal få trøst, sa Jesus. Og den trøsten er først og fremst at vi kjenner veien vi må gå: til Jesus med alt. Dit kan vi gå med nederlag og kamp og fall. Hos ham er det alltid hjelp å få. Han gir tilgivelse igjen og igjen. Og ny kraft til en ny dag med nye oppgaver. Så lever vi i de sørgenes bønn: hjelp meg å leve bedre denne dag.

.

318) Bergpeika. Del 2.

Mat. 5, 1-12.

.

3. De er saktmodige, v. 5.

.

  Den saktmodige er et ydmykt menneske som bøyer seg under Guds vilje uten protest. Noen har forstått ordet slik: han har mot til å gå sakte. De ligner på de fattige, men der er en viss forskjell i de bibelske ordene. A. Plummer har gjort oppmerk­som på det: Den fattige er blitt ydmyket av mennesker og behandlet ille og derfor trenger han hjelp. De har rett og slett tatt fra ham det han hadde. Den saktmodige er ydmyk "av natur", så å si.

 .

 Ordet er tatt fra Salme 37, 11, og der gjelder det forholdet til Gud. Her er det ikke tale om en beskjedenhet overfor mennesker, selv om det også er rett nok. Men selve hoved­saken er å være "beskjeden" overfor vår Skaper og Herre.

.

  De skal arve jorden, står det. Verden mener den har overtatt hele jorden og kan bestemme. Djevelen kalles denne verdens fyrste og styrer nok mange mennesker i dag. Men verden lever i en falsk trygghet. Det er Guds barn som har rett til skjøte på alt Guds verk. Skaperverket tilhører de troende. Som med så mye annet i troens verden, får vi ikke alltid full uttelling nå. Vi må vente på den dag da arven skal deles ut.

.

4. De hungrer og tørster, v. 6.

.

  Sett fra en synsvinkel har en kristen alt han kan få. i Jesus. Av hans fylde har vi alle fått (Joh. 1, 16). Slik står det skrevet. Men hvordan kan det da ha seg at vi hungrer? For det er tale om en åndelig hunger og tørst. Vi finner det også i et par salmer av Korahs barn.

 .

 I Salme 42, 2f synger de: Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Denne hunger og tørst er et sterkt ønske som en føler må oppfylles. Slik dyret må ha vann for å leve, må en kristen leve i Guds nærhet.

.

  Korahs barn synger videre i Salme 84, 3f: Min sjel lengter, ja fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.

.

  Korahs barn var tempeltjenere og var i Herrens hus. Så snart de var utenfor, lengtet de tilbake. Det var der de hørte hjemme.

  Dette uttrykker også de troende lengsel i dag. For det bor en lengsel i oss - etter rettferdigheten av Gud.

.

  Først gjelder det oss selv også her. Den daglige synd er en plage for en levende kristen. Han hungrer etter ny tilgivelse når han har falt og forgått seg. En hellig redsel bor i sinnet: å komme bort fra Jesus. Paulus må ha ment noe av det samme i Fil. 3, 12: Jeg jager etter det... Vi er ikke framme ennå. Og det er ikke selvsagt at alle bekjennende kristne når fram. Farene langs veien og fiendene er for sterke til det.

.

  Det er også en lengsel etter å bli mer lik Jesus i vårt daglige liv. Det er her vi feiler så ofte og så lett. Orheims sang uttrykker en realitet: Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god. Vi skal ikke se mye på oss selv før vi oppdager avstanden mellom det og vår egen erfaring.

.

  Jeg satt i kirken i mange år og hørte far lese klokkerbønna fra koret hjemme: Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Er denne bønna slutt blant oss - også da den ble slutt i kirken? Guds ord ber oss å leve hellig hele uka. Den ber å legge av synden og alt som tynger (Hebr. 12, 1). Den ber å døde de jordiske lemmer som er synder (Kol. 3, 3).

.

  Hungeren etter det hellige liv i praksis må aldri stilne. Vi må ikke mettes ved å bli selvtilfreds. Er du blitt fornøyd med tingenes tilstand, er det fare for at den åndelige død allerede har funnet sted.

.

  Dernest eier vi lengselen etter samfunnet av de hellige, slik Korahs barn sang om. Og dette samfunnet er mye dypere enn å møte opp til gudstjeneste en søndag formiddag eller å gå på et bedehusmøte. De helliges samfunn er et broder-og søsken­samfunn. Vi er glad i hverandre - ikke av sympati eller felles interesser. Det er en hellig kjærlighet gitt oss av Gud i det øyeblikk vi tror. Da blir alle andre troende mine kjæreste venner. Er det rett med oss, eier vi det. Og denne kjærligheten kjenner ingen grenser. Møter vi et Guds barn i et fremmed land eller en ukjent by, kjenner vi usynlige tråder: vi eier den samme frelse og er på vei mot det samme mål.

.

  Men her ligger en fare som Djevelen har utnyttet ofte: Vi kan lett forveksle dette samfunnet med kirke-og organisasjons­samfunn. Den som tilhører min menighet eller min organisasjon er min venn og broder. Og det har ofte den sideeffekten at de andre - nettopp blir "de andre". Vi diskuterer ikke her om alle bekjennende kristne er sanne kristne eller om alle kirker er rette kirker. (Hvis slike finnes.) Men vi taler om den faren som ligger i dette: de kristne som ikke tilhører min gruppe kan lett bli betraktet med skepsis. Og da er den dømmende tanken nær (kap. 7, 1).

.

  Jeg tror også det ligger en hunger i ethvert sant og våkent Guds barn etter vekkelse. Vi kan ikke se på eller tenke på de mange andre utenfor uten å kjenne nød. Det største en kristne opplever er å lede noen til Jesus. De predikanter som har opplevd det, kan aldri glemme slik bønnestunder. Gråten og hungeren lever i hjertet: kan jeg få be med enda en før jeg dør?

.

  Ikke minst er det også en hunger i oss etter å se mer inn i Guds ord. Peter skriver om det: Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse (1. Pet. 2, 2). Den som mener at han har forstått alt det vesentlige i Bibelen, er visst kommet inn på en tilgrodd skogssti. Der er nok mye mer å se. Paulus ba for de kristne at de måtte "være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er" (Ef. 3, 18). Mon ikke det også gjelder dybden i Guds ord? Det er der vi lærer å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Derfor er det så fatalt når Bibelen ligger ubrukt.

.

  Men hvor herlig er det ikke å mettes ved synet av Ham i hans eget ord!

.

5. De er barmhjertige, v. 7.

.

  Dette er de som er så grepet av andres lidelse at de vil lette deres byrder, sier Albert Barnes. Og slik hjelpsomhet - eller diakoni - er en frukt av evangeliet i hjertet. I Jak. 2, 13 finner vi den negative side: "Dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet." Det er tale om kristendom i praksis, slik vi møter det gjentatte ganger i Bibelen. Det er ikke nok å synes synd i folk som lider, eller å tale vel om dem. Gud ber oss å hjelpe direkte, om det så skulle gå ut over oss selv. Det er altså et ganske synlig kjennetegn på et Guds barn vi møter her. Det har alltid vært folk som lider på en eller annen måte, og det vil alltid bli det. Derfor er det rett som F. W. Wenzel skriver: det er hvorledes livets rettferdighet viser seg i visse holdninger hos de kristne mot andre. Beretningen om den barmhjertige samaritan ville være en passende illustrasjon på denne saligprisningen.

 .

 En annen side ved dette må vi også understreke: de som selv kjenner sin åndelige fattigdom (v. 3) og vet at de behøver Guds barmhjertighet, vil lettere vise andre barmhjertighet. Derfor er veien til mer av dette sinnelag å trenge dypere inn i Guds barmhjertighet og nåde mot en selv. Å fatte en beslutning om å være mer barmhjertighet, vil få kortvarige frukter. Det er Gud som må få legge noe nytt inn i vårt hjerte.

.

  De skal selv finne barmhjertighet. Ettersom dette er talt til slike som allerede har mottatt Guds barmhjertighet og blitt frelst, er det ikke tale om frelse. Det er heller dette at mennesker lettere viser godvilje mot dem som er gode enn motsatt. De vil med andre ord oppleve respons på sin godhet og selv få hjelp når de har hjulpet andre.

.

317) Beregreika. Del 3.

Mat. 5, 1-12.

.

6. De er rene av hjertet, v. 8.

.

  Dette tegnet på de salige griper oss i hjertedypet. For det forteller oss at det finnes et rent Guds folk midt i en uren verden. Og det kan ikke verdens vise forstå, selv om de mener de forstår alt, som Luther bemerker. Hemmeligheten er at de er rene i Guds øyne selv om det ikke viser på utsida. Og det forteller oss også at det ikke er nok å være ren i det ytre. Det er et djevelens bedrageri og lureri. Jesus advarte fariseerne nettopp mot det (Mat. 23). Denne renheten er grunnleggende for all kristendom. Her går det avgjørende skille mellom en sann troende og en hykler og fariseer. Allerede i den gamle pakt lyder det: Min sønn, gi meg ditt hjerte (Ordspr. 23, 26).

 .

 Derfor er det nødvendig å stanse ekstra ved denne "salighet­en". For her kan vi lett tenke feil dersom vi bare ser på det som synes i menneskers øyne. Vi vil derfor si noe om det.

.

  a) Først vet vi at alle er urene av natur. Ved syndefallet og vår egen personlige synd er vi alle urene. Synden medfører ikke bare  skyld. Den gjør oss urene. Og det er et talende uttrykk for vår stilling innfor den levende og hellige Gud. Nettopp der føler vi oss skitne selv om vi tror vi er bra mennesker her i verden.

.

  Bibelen sier det er slik. Fra hjertet kommer onde tanker, sier Jesus (Mat. 15, 18ff). Dette er det som gjør mennesket urent, sier han. Og til fariseerne taler han meget strengt når han forteller dem dette: de gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. De ligner kalkede graver som ser vakre ut, men innvendig er fulle av dødning­bein og all slags urenhet. (Mat. 23, 25ff). Allerede profeten Jesaja forkynner: Vi ble som den urene alle sammen (Jes. 64, 5). Salmedikteren har nok rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned...

.

  Derfor trenger vi renselse. Og det gjelder ikke bare første gang da vi fikk tro syndenes forlatelse og begynte et nytt liv. Urenheten henger så fast ved oss at renselsen er nødvendig dag for dag. Det var som en troende - etter et fall - David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte. Om fallet er av en annen karakter og kanskje "mindre" i våre øyne, er urenheten like fullt der. Hver eneste synd er en slik urenhet. Vi merker utakknemlighet i vårt hjerte og vantro mot Guds allmakt og ledelse. Vi kan være misfornøyde, leve lite i bønn og kjenne mindre til alvoret i gudslivet enn vi skulle. Vi opplever egoisme i hjertet der vi selv kommer i sentrum. All vår forsømmelse, både mot våre medkristne og mot hedningene og de ufrelste, er synd og urenhet. Verdslighet, stolthet og misunnelse får ofte plass i vårt liv uten at vi kjenner og føler angeren og sorgen over oss selv. Det samme gjelder kritikksyke og sladder som får rom blant kristne og ødelegger så mye av samfunnet mellom oss. Og tenk på hvor lite vi ofrer for Jesus! Det blir som dråper i havet mange ganger - ja, ingen ting mot Hans offer.

.

  Jo, renselsen er nødvendig.

.

  b) Og her kan bare Jesus rense oss. Han sa til den spedal­ske som bad om hjelp: Jeg vil, bli ren (Mat. 8, 3). At begrepet renselse er åndelig å forstå framgår av Peters ord om hedn­ingenes frelse på det første kirkemøte (Apg. 15, 9): "ved troen renset han også deres hjerter."

.

  Det kan altså aldri skje ved et godt liv, gode gjerninger og ytre seremonier. Vi blir heller ikke rene ved mange gode forsetter. Det finnes bare en vei: å bekjenne sin synd for Gud. (1. Joh. 1, 7. 9). Da tilgir han og renser. Å være en kristen er å leve i den daglige omvendelse og den daglige syndenes forlatelse.

.

  Da er du salig. For da vet du på grunnlag av Ordet: Jesus tok din synd. Alt er betalt og ordnet hos Gud. Du er renset i Lammets blod.

.

         Om du der deg tvetter, den hver synd utsletter.

         Denne kilde god, er vår Frelsers blod.

.

  Det er også til troende Peter skriver slik: Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten (1. Pet. 1, 22). Og Paulus oppfordrer sine venner slik: La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt (2. Kor. 7, 1).

.

  Alt dette forteller oss at de troende må renses - hele livet. Her skal det mer til enn ærlighet. Den kan faktisk være gal. Vår ærlighet og vilje skal alltid være i samsvar med Guds eget ord og hans vilje.

.

  c) I Guds ord ser vi også at det rene hjertet er tegnet ved himmelporten. Mange vil prøve å komme inn på grunn av andre ting. (Mat. 7, 22). De vil påberope seg en rett lære eller mange gode offer og gjerninger. Noen vil også stille fram sin forkynnelse og tjeneste for Gud med tegn og under.

.

  Alle blir avvist. Jeg har aldri kjent dere, sier Jesus på denne dag. Det blir en fryktelig stund.

.

  For: ingen uren har arv i Kristi rike (Ef. 5, 5). Og intet urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp. 21, 27). Om himmelborgerne sies det tydelig nok: de er renset i Lammets blod, de har tvettet sine kjortler og har derfor rett til å være der (Åp. 7, 14f; 22, 14).

.

  Ved himmelens port blir det bare spørsmål etter en ting: blodet.

.

6. De er fredsstiftere, v. 9.

.

  Det siste tegnet på de salige som viser hvordan de oppfører seg, er: fred. De er ikke bare fredsommelige (NO-30). De er aktive fredsskapere som ordet betyr. De stifter fred. Men de to måter å oversette ordet på, viser to sider ved dem. Og de skal vi gi akt på.

 .

 Fred er et viktig og omfattende ord i Bibelen. Jødene hilser ennå hverandre med ordet Sjalom (fred). Det brukes i flere betydninger i Skriften. Det grunnleggende er fredsforholdet mellom Gud og mennesker, det Kristus opprettet på Golgata kors (Ef. 2). Uten at mennesker tar imot denne freden, kan de aldri leve i virkelig fred med hverandre. Derfor kan ikke ordet fredsstiftere referere til jordiske forhold. Det må knyttes sammen med det å eie samvittighets-og hjertefred med Gud.

.

Den subjektive betydning å ha fred med Gud i sitt hjerte bygger på det objektive verk på Golgata. Men vi føler ikke alltid denne freden selv om vi objektivt kan eie den. Å være fredsstifter er derfor i første rekke å utbre denne fred med Gud blant mennesker som ikke kjenner den. Men dernest betyr det også å leve i fred med hverandre som mennesker og kristne. Ordet fredsstifter har en moralsk side. De troende bryr seg om verden de lever uten at det kan bli det primære.

.

  Noen mennesker skaper uro og strid for den minste ting, og de skiller ofte venn fra venn. Andre setter alt inn på å skape fred i vanskelige forhold, slik Paulus forkynner oss: "Hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere" (Rom. 12, 18). De får et ekstra stort løfte: De skal kalles Guds sønner. H. N. Ridderbos sier med rette at de avspegler sin himmelske Far, og derfor vil de ble anerkjent som hans barn. Det "er den høyeste stilling et menneske kan oppnå" (H. Kvalbein). Det er en velsignelse å ha med slike mennesker å gjøre.

.

7. De blir forfulgt, v. 10.

.

  Det verdslige sinn tåler ikke renhet og gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene (som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte kristne.

 .

 Formene en slik forfølgelse kan ta vil være forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den. Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som Fjellstedt skriver.    Velsignelsen i løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land, ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.

.

8. De blir spottet, v. 11.

.

  Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.

.

  Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme opplysninger om andre.

.

9. De opplever glede, v. 12.

.

  Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei. For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.

 .

 De troende venter en annen lønningsdag enn her på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.

.

  Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled deg midt i kuleregnet.

.

316) Bøn.

Mat. 6, 5-8.

.

Desse versa kjem før Fadervår og danna rein bakgrunn for den bøna. Bøna er vårt inderlegaste forhold til Gud – den Allmektige. Tenk, eit menneskekryp får lov å tala med Skaparen. Det er stort.

.

Men det er ikkje sjølvsagt. Bøna er eit under – og ei gåve frå Gud. I dette avsnittet ser me klart at det er fleire slags bøn. Og ikkje alle bøner når fram til Faderen. For også andre enn dei kristne kan be. Men heller ikkje me ber alltid rett.

.

Det hadde læresveinane skjøna. Difor kom dei til Meisteren ein dag og sa: Lær oss å be. Luk. 11. For det er slik at ingen kan be av natur eller av seg sjølv. Me snakkar ofte i bøna utan at det vert bøn. For bøna er sjela sitt andedrag. Me lever med Gud på ein måte ved bøna.

.

Nå skal me stansa for tre slags bøn.

.

1. Hyklarane, v. 5.

Dei ber! Dei brukar ord, men bøna blir feil. Nå er det mange slags hyklarar. Men i hovudsak er det slike menneske som seier noko anna enn det dei er. Ordet for hyklar (hypokrites) tyder ein som gir svar, ein skodespelar. Han spelar ei rolle og lever seg inn i noko han ikkje er. Slik er hyklaren. Han seier og meiner han er ein kristen, utan å vera det. Slik er han og i bøna! Tenk å hykla i det finaste me har: å tala med Gud. Her får me tre kjennemerke på ei slik bøn:

.

a) Han ber for å visa seg. Han er oppteken av kva andre meiner om han. Då vil han hausta ros og applaus om lag slik: Du er ein god kristen og varm i bøna. I Mat. 23, 5 talar Jesus tydeleg om det: Hyklarane gjer alle gjerningane sine for at folk skal sjå dei. Og det er ikkje rett. Og kvifor tenkjer dei slik?

.

b) Dei ber ikkje for Guds ansikt. Dei ber eigentleg for menneska, og då er det ikkje bøn, v. 5. Farisearen i Luk. 18, 11ff var ein av dei. Han fortalde Gud kor god han var og viser at han var nøgd med seg sjølv. Difor hadde han ingen ting å be om. Hjarteinnstillinga hans var feil og usann. Hallesby seier noko klårt her: ”Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten.” Det mangla farisearen – og me merker vel det i vår tid også. Mange vil hjelp til å bli friske og få goder i livet. Men dei kjenner ikkje på sjelenaud, og bøna blir ord om jordiske ting. Salme 50, 15 er lærerik: Kalla på meg den dag du er i naud. Det er ikkje først og fremst økonomi og sjukdom som er nauda vår – men vår synd. Den ser me best når me står for Guds ansikt og let hans blikk ransaka oss.

.

c) Dei får ikkje løn og bønesvar. Bøna vert med andre ord utan resultat og rett svar. Dei har har fått løna si her. Det tyder ros og at folk ser opp til dei. Dette ligg svært djupt i kvar einaste menneske. Også kristne kjenner at denne synda lokkar. Det er så besnerande at ros frå menneske skal tyda at vår kristendom er god. – Må Gud hjelpa oss til å vera redd den fariseiske ånda. Den fører folk i fortapinga. Og Jakob skriv: De får ikkje, for de be ille. Jak. 4, 3.

.

2. Heidningane.

Heidningane er dei som ikkje kjenner Gud og frelsa i Kristus, v. 7. Men har og eit bønneliv, og dei ber til avgudar som ikkje kan hjelpa. I India såg eg ein gong at menneske laga avgudar til ein bestemt festdag som nærma seg. Kva er då gudar som er laga og malt fine av menneske- kan dei hjelpa i naud?

.

Jesus seier dei brukar mange ord og ber lenge, ofte utan tanke på innhaldet. I Islam ber dei fem gonger dagleg og vender seg då til Mekka. Katolikkane brukar Rosenkransen og ber Ave Maria 150 gonger og Fader vår 15 gonger. Er tanken at dei mange gongene skal vera til hjelp i bøna. (Nå er ikkje katolikkane heidningar etter definisjonen ovafor, men dei har altså noko likt.)

.

Og det er ein stor freistnad for alle: Å halda tale for Gud. Me skal fortelja han kva me vil og difor kva han må gjera. Mange meiner nok at sjølve orda er viktige, det å seia dei fram. Ordtaket eller regla: Å ramsa opp Fadervår talar litt om det. – Me har alt sagt det, men bøn er å ropa for livet når ein er i naud.

.

3. Guds folk.

Når de bed, seier Jesus, v. 6. Her kjem han til dei truande, Guds born her på jorda. Vår bøn er nok uforståeleg, som eit mysterium. Gud veit alt og han vil oss vel – likevel skal vi be.

.

Me kan ikkje innynda oss hjå Gud, eller å få Gud til å ombestemma seg. Det er nyttelaust og eigentleg ein spott. Men bøna kan endra oss, gjera oss meir mottakelege og avhengige av Gud. Og så er det slik at du kritiserer ikkje den som du ber mykje for. For bøna er eit uttrykk for kjærleik. Den du elskar, vil du hjelpa og vera saman med. Slik er også bøna eit uttrykk form personleg samfunn mellom ein frelst syndar og Gud. Det er ikkje ritual eller tillærte reglar- Det er samtale og tillit.

.

Og då kjem Jesus med råd:

a) Bruk lønnkammeret. Det tyder at me skal vera åleine med Gud. Me skal ikkje ha publikum. Nokre gonger er det godt med felles bøn både i forsamling og i heimen. Men det kan aldri erstatta dei stundene me har åleine der ingen andre enn Jesus høyrer på.

.

Ordet for ”lønnkammer” (”tameion”) tyder lager, skattkammer, forrrådsrom – og det hadde ikkje vindauga. Med det ville Jesus seia at me skulle stenga alt og alle ute, og ha disiplin over tanke og tid. Det er ikkje lett. Det veit me alle. Men dette var kanskje og med i ordet: Øv deg i gudsfrykt (1. Tim 4, 7).

.

Så skal me hugsa at me bør ikkje fortelja andre kor lenge me har vore i lønnkammeret! For då er det ikkje lenger eit lønnkammer. Du har opna døra. Difor vert me litt misstenksame når folk fortel på møte eller andre stader at dei har vore i bøn 3-4 timar den dagen. – Det skal du ikkje seia.

.

Lukk døra, sa Jesus. Det er då du kan syngja og tenkja frimodig: Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her! Er det sant om oss? Eller prioriterer me travelheten?

.

Tek du deg til åleine med Jesus, vil du oppdaga at dette rommet verkeleg er eit skattkammer. Der ligg krafta, og der finn du skattar løynt i mørke. Mange taper nok velsigning av di dei ikkje er der inne. Dei jordiske ting kveler dei og lukkar døra til Guds skattkammer.

.

En stille stund med Jesus, den bringer kraft med seg.

Den gir meg mot å vandre på Herrens gode vei.

.

Jeg har så lun en hytte i bønnen med min Gud,

Vi synd og nåde bytter, og jeg er Jesu brud.

.

Er det sant?

.

b) Dinest: Gud ser i det skjulte. V. 6.

Han veit om dine tunge, einsame timar. Han kjenner kvart sukk og lengt i hjarta. Og han veit det før me byrjar å be. Alt ligg ope og bart for han.

.

Hvert bønnesukk som i ditt hjerte røres,

Det høres klart i himlens helligdom.

.

c) Gud skal løna dei som ber.

Det tyder i første rekke at han høyrer og svarar på bøna. Han har gjeve lovnad om det, kap. 7,7-8. Du finn noko når du ber. Dører vert opna av ei naglemerkt hand. Bønesvaret er frukt, og ho kjem i rett tid. Og svaret kjem slik som Han ser det gagnar mest og best. Difor skal me venta på svar – sjølv om det tek tid og det røyner på tålmodet!

.

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

Om det drøyer det fram då skal nå!

---

315) Ein god grunnvoll.

Mat. 7, 24-27.

.

Denne teksten har ein parallell i Luk. 6, 47-49, og det er viktig å ta begge med for at me skal få eit rett og tydelege bilete av det Jesus meiner. For her talar me om vesentlege ting i den kristne trua, om å byggja på rett grunn for trua vår og bli bevart der.

.

Me møter to ulike menneske, og dei fekk heilt ulik utgang på livet. Dei levde forskjellig og døydde på ulik måte. Og det er berre desse to måtane kristeleg sett. Det finst ingen mellomting der ein haltar til begge sider. Prøver me å ri på to hestar, vil det snart gå galt.

.

Her ser me altså grunnar for at huset stod, og at det andre vart øydelagt i uveret. Me må ha ein bibelsk grunn for kristentrua, elles vil det går galt til slutt. Det vil Jesus seia sterkt og klårt. Kva var så grunnane for at det eine huset skilde seg ut frå det og dei andre? Eller med andre ord: Kvifor er det nokre som blir frelst – og andre ikkje?

.

1. Huset var grunnlagt på fjell.

Det er ein trygg grunnvoll. Her var byrjinga rett, og då er det von om resten og. Fundamentet er viktig i alt. Det er først med ein solid grunnvoll at huset står trygt. Det talar Bibelen om fleire stader – på åndeleg måte.

.

Salomo skriv i Ordt. 10, 25: Den rettferdige har ein evig grunnvoll.

Paulus skriv i 1. Kor. 3, 11: Ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. Og i 5. Mos. 32, 4 står: Klippen (Berget), fullkome er hans verk!

.

Og dette berget er Jesus Kristus. Han er vegen, sanninga og livet og lyset og grunnvoll. Men det er noko særleg ved Jesus som er grunn for trua. Det finn me i 1. Kor. 2, 2: Eg ville ikkje vita av noko anna hjå dykk enn Jesus Kristus – og Han krossfest! Det er Golgata, krossen og blodet som er den faste grunn som gjer at me blir og er frelste. Det er ei kraft til frelse, 1. Kor. 1, 18. Det har dei kristne alltid talt og sunge om når det var rett med dei.

.

Paul Gerhard song i 1653: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død.

 I Kristi korses skygge forsvinner all min nød.

Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd.

Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær.

.

Og i 1722 skreiv Johann Andreas Rothe slik om trua:

Nå har jeg funnet det jeg grunner

Mitt salighetens anker på.

Den grunn er Jesu død og vunder,

Hvor den før verdens grunnvoll lå.

Det er den grunn som evig står,

Når jord og himmel selv forgår.

.

Fylg Jesus til Golgata – det er ein sikker grunnvoll. Det hjelper ikkje med allmenn religiøsitet, humanisme, god moral, kjensler og noko inne i oss. Det rasar samen i Guds dom. Me treng noko utafor oss sjølv.

.

I Hebr. 9, 22 står det slik: Utan at blod vert utrent, vert ikkje synd tilgjeven. Me må høyra og tru ordet om krossen og Jesu død. Det hadde dei gjort som vann fram til himmelriket, i Åp. 7, 14f. Dei hadde ein fast grunnvoll: Dei var reinsa i Lammet sitt blod, står det, og difor var dei for trona.

.

2. Huset var godt bygt.

Det finn me i Luk. 6, 48, og det er den andre grunn for at det gjekk godt. Her var ikkje berre byrjinga rett, men dei heldt fram på same måte. Dei budde heile livet på Golgata etter at dei vart frelste. Huset skulle byggjast, og det er bilete på livet med Gud. Og han hadde bygt godt, står det.

.

Dette fører oss til 1. Kor. 3, 12-13. der ser me at materialet var avgjerande. Somme bygde av høy og strå. Det var ikkje serleg sterkt. Og i dommen brann det opp. Ingen ting vart att for somme. Men andre bygde av gull, sølv og edle steinar. Det vart ikkje borte men stod prøven.

.

Av dette ser me m.a. at livet ikkje er likegyldig. Jesus avslutta dette med å seia at me skal både høyra og gjera. Det kan verka lovisk for nokre, men Jesus meiner ikkje at me skal byggja frelsa på livet vårt. Då ville det gå galt for alle. Men han vil at me skal ta Guds ord alvorleg og lata det avgjera alt i liv og lære. I dag ser me fleire døme på korleis det går når folk ikkje brukar Bibelen som grunnbok for livet. Då vil me leva rett og sant som takk for Golgata. Livet vårt skal vera ein pryd for evangeliet, skriv Paulus til Titus, Tir. 2, 10. Og det er me ikkje om me slurvar i dagleglivet, med handel og vandel og arbeidstid og talen vår.-

.

Salme 119, 105 seier det slik: Ditt ord er ei lykt for min fot og eit lys på min sti. Og då let me Guds ord styra små og store ting i livet. Songaren syng slik: ”Den vei må man varsomt i ydmykhet gå, i bønn og årvåkenhet vandre man må. Et trinn kun til siden deg bringer i nød. For kjødelig frihet er åndelig død.”

.

Og Brorson seier det slik: ”En tanke som i hjertet kom, og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom for Guds dyre nåde.” Det må ikkje skje, det kan gå galt. Er huset ditt godt bygt?

.

3. Han gravde djupt ned.

Her er me og i Lukas 6, 48. Denne mannen tok seg tid til å leggja ein god grunnvoll – og det kravde tid og arbeid og strev. Det var ingen overflatisk mann. Han var grundig og ville ha det rett.

.

Eg trur her er mykje overflatisk kristendom mellom oss, og difor mange fråfall. Om alle som fell frå, verkeleg har hatt liv i Gud, veit me ikkje. Berre Gud ser det. Det me ofte ser, er at dei lever på kjensler og eige strev for å få til kristendomen sin. Det er ikkje eit godt teikn på ein kristen at han fartar kring alle stader på ulike møte for å få med seg alt. Du blir rotlaus av det og finn slett ikkje den djupe grunn og feste for trua.

.

Han gravde djupt ned. Kor gjorde han det? Kva la han mykje arbeid i for å få feste for tru og liv?

.

Mon ikkje han grov i Ordet. I v. 24 står det om dei som høyrer. Det er også uttrykk for å granska og studera Ordet, som i salme 1, 1-2. Og i Salme 119, 133 står det: Gjer mine trinn faste ved ditt ord. Der ligg løyndomen.

.

Så kom stormen. Du må rekna med den i livet og i dommen. Har du då bygt på Berget – på Klippen Kristus?

--

314) Ein spedalsk

Mat. 8, 2-4.

.

Ein spedalsk kjem til Jesus, og denne sjukdomen er eit bilete på synda. Då møter me her ein som lever utan Jesus.

.

Dette var ein sjukdom til døden, og han kunen vera av to slag: Den eine verka ei knudret og hard hud med sår. Det andre slaget var glatt og fin hud, men kjenslene var borte og delar av kroppen fall etter kvart av. Det byrja gjerne med kvite flekkar, men kroppen rotna etter kvart opp.

.

Felles for begge var at døden var viss. Det var inga von for han, og dei hadde ikkje medisin. Skulle han bli frisk, måtte det skje eit under.

.

1. Denne mannen kom til Jesus. Det var redninga hans For dei som kjem til Han, får hjelp. Og Jesus sa sjølv at han aldri ville visa nokon bort, Johs 6, 37.

.

2. Dinest ser me at han fall på kne. Det er uttrykk for hjelpeløyse og eit audmjukt sinn som bøyer seg for Gud. 1. Pet. 5, 5 seier at den audmjuke får nåde, det vil seia hjelp og frelse frå Gud i den største naud.

.

Bøna hans viser korleis mannen tenkte. Han hadde nok høyrt om Jesus eller kanskje sett han gjera under. For mannen visste ein ting: Han kan hjelpa meg. Det var ingen tvil om det hjå han, dette var ikkje vansken.

.

Men ville han? Bryr han seg om ein stakkar som meg? Desse tankane var vonde. Alle andre kan og vil han hjelpa, men ikkje meg. Likevel var det ei svak tru i han: Kanskje han vil? Og det gjorde at han kom. Alt anna var jo nyttelaust – nå er det berre Jesus igjen.

.

Slik er det ofte. Me har prøvd mykje for å få fred i hjarta og von om ein himmel etter døden. Ingen ting nyttar. Det er underleg korleis me er: Jesus kjem til slutt. Me prøver alt anna først.

.

3. Og Jesus ville!  Han både kunne og ville. Det er eit vakkert trekk ved Frelsaren. Det står aldri på han.

.

Han rørte ved mannen, rekte handa ut for å hjelpa han. Det er ikkje me som skal gjera noko. Det er Guds Son som kjem til oss. Ordet i Jes. 59, 1 er sanne: Herren si hand er ikkje for kort til å frelsa. Og i Salme 40 er det klårt: Han drog meg opp…

.

Dinest talte han til mannen. Han fekk høyra dei orda han lengta etter: Eg vil, sa Jesus. Og så la han til: Bli rein. Mannen vart rein for sjukdom ved Jesu ord. Slik er det alltid. Det er ikkje våre opplevingar eller meiningar som frelser. Det er Guds ord – det kraft og mynd ei seg til å gjera det det seier. Ordet i 1. Tim. 2, 4 er sanne fullt ut: Han som vil at alle menneske skal bli frelst.

.

I dag seier Guds ord til dei som kjem: I Jesu blod er det forlating for alle synder. 1. Johs 1, 7. Det har reinsande kraft.

.

Og dette skjedde straks. Du skal ikkje venta i fjorten dagar. Det er nå – i dag er frelsesdagen, i dag er Gud å finna. 2. Kor. 6, 2. Akkurat nå kan du bli frelst. Blodet har makt og kraft til det. – Kjem du?

.

313) Jesu makt.

Mat. 9, 6.

.

Jesus har makt på jorda til å forlata synder. Det seier han sjølv her. Og det skal me vita, seier han. Og i Mat. 28, 18 seier Jesus: Eg har fått all makt… Då er han den sterkaste. Han kan trassa og sigra over satan sitt rike. Her var det ein lam kan helbreda. Det same gjeld i alle andre høve. Ingen kan måla seg med Meisteren.

.

Det såg ikkje slik ut i byrjinga. Han var fødd i ein stall og levde som eit vanleg menneske i mange år. Til slutt overgav han seg friviljug til styresmaktene. I dag kan det sjå ut som om kristendomen er på retur i vestlege land, folk trur meir på vitskap og pengar og politisk makt. Likevel var det slik at han skapte alt, grunnfesta jorda og hendene hans laga himmelen. Salme 102. 26.

.

1. Han sigra over Satan.

På krossen sona han alle synder og betalte all vår syndegjeld. Kol. 2, 14. Verda sin fyrste og herre vart kasta ut, Johs 12, 31, og han er alt rømd, Johs 16, 11. Og då er alt ferdig.

.

2. Han kallar syndarar til seg, v. 9.

Her var det Levi som fekk kallet, han som seinare er kalla Matteus og som skreiv dette evangeliet. Gud finn veg til hjarta vårt ved Ånden, og nokre gonger får han kalla dei som har svært lite kunnskap om Gud. Det er som om han dreg dei rett ut av syndelivet der dei alltid har vore. Men ofte må Anden kalla og dra og arbeida med eit menneske i lang tid før det kjem.

.

Det er også Anden som overtyder syndaren om synd og frelse. Johs 16, 8ff. Det er i grunnen Han som må gjera det. Våre ord blir motsagde og kritiserte. Anden har autoritet fra Gud for han er Gud. Får berre Anden lov til å tala med oss, vert me ståande med ein lukka munn. Me må stamma fram: Gud har rett.

.

3. Då tilgjev han synda. Han skaper eit nytt liv og føder oss om att ved Anden. Salme 51 og 32. Han har makt på jorda til det, v. 6. Den største og verste syndar kan då bli frelst. Han slettar ut synd og skuld, og me står der reine for Gud. Trur du det?

.

4. Jesus kan og hjelpa i naud. Han lækte mannen på lekamen. Han har omsut for oss på alle måtar. Difor kan me koma til han med vår naud. Det er vår rett som born fødde av Gud. Det er likevel ikkje alltid at han hjelper oss på den måten og på den tida me ber om. Hjelpa kjem alltid slik Gud vil og ser at det er best. Trua overlet seg til Gud også på den måten og er nøgd med det Gud gjer.

.

5. Han vil og vera med oss alle dagar, Mat. 28, 20. Det gjeld ikkje berre misjonærane som reiser til eit anna land. Det gjeld kvardagsmenneska i deira liv heime og på arbeid. Gud har gjeve oss våpen til striden og ber oss om å bruka dei. Efes. 6, 10ff.

.

6. Gud vil bruka oss i tenesta. Det er stort og berre nåde. Tenk, skrøpelege menneske skal vera medarbeidarar for Gud! Men det seier Ordet frå Gud. 2. Kor. 5, 20: Me er sendebod i staden for Kristus. Jfr. 2. Kor. 6, 1.

.

Denne tenesta er ikkje berre dei som er det ytre sett, har det som ”yrke” så å seia. Han vil bruka alle – der me er og slik me er. Difor legg han ei teneste i vår veg – ein sjuk, ein gamal, eit barn som treng oss til ei lita teneste. Men det var Jesus med hjelpte. Me møtte han i eit menneske. Ef. 2, 10; jfr. Mat. 25, 37f og v. 40. - Så går me frimodig ut i kvardagen i dag og.

.

312) Frykt.

Mat. 10, 28-31.

.

Samanhangen her er at Jesus sender ut 12 læresveinar. Dei skal vera misjonærar. Men dei skal ikkje reisa utalands eller langt bort. Nå skal dei gå til dei tapte sauene av Israel, v. 6. Dette verset viser at det var jødar som ikkje hadde det rett med Gud på Jesu tid. Nå fekk dei eit høve til å koma til Messias.

.

Det er og ein fåre at me gløymer lett dei som er nær oss. Ikkje alle i landet vårt er frelste – og kanskje ikkje alle av dine slektningar og naboar heller? Det er bra at dei fører eit fint moralsk liv. Her er likevel ikkje det hovudsaka. Men er dei frelste?

.

Er folket vårt reide til å møta Gud i domen? Me kristne skal vitna for dei om det. Det skjer både ved ord og ved liv. Me skal alltid fortelja om den rette vegen til himmelen. For det er berre ein veg. Då blir det ikkje lett. Det kan bli kamp og strid. Det talar denne teksta om. Og eg trur det er tre slags otte eller frykt.

.

1. Frykt for menneske, v. 28a.

Dei kan gjera oss mykje vondt, drepa og skada lekamen. Dei kan sladra og tala stygt om oss. Mange kristne lir mykje. Nokre på lekamen, andre i ånda. Det siste kan vera svært vondt.

.

Likevel har verda ei avgrensa makt. Gud set grenser og seier: Så langt, og ikkje lenger. For Han er størst! Difor kan me trygt overlata alt til Gud. Det er noko menneska og satan ikkje kan røra: sjela og vårt tilhøve til Gud. Der er me i eit heilagt rom saman med Den heilage. Der er me trygge – om me ikkje opnar døra for verda.

.

2. Frykt for Gud, v. 28b.

Hann har all makt. Han er skapar og herre over liv og død. Han kan øydeleggja sjel og lekam i helvete. Det er sterke ord, men det er Gud sin ord.

.

Då kan me gjera som Daniel kap. 6. Han var i løvehola, og med han var ei lysande engel. Det var nok Jesus sjølv som steig ned mellom løvene og lukka munnen deira. – Daniel ville heller døy enn å svikta sin Gud. Då såg alle: Gud var med Daniel og fria han ut frå trengsla. Slik skal me få leva.

.

Å frykta Gud rett er å ikkje gjera Gud imot, men fylgja ordet hans. Otte for Herren er byrjinga til visdom, står det. Ordt. 9, 10. Det er å gi seg over til Gud, la han styra livet. Det tyder å venda om og venda seg til Jesus. Han er Guds utsending. Difor seier me til alle: Kom til Jesus – og fylg han. Luther seier i forklaringa til boda: Vi skal ottast og elska Gud…

.

3. Utan frykt.

I fylgje med Jesus ser me at me treeng eigentleg ikkje å frykta. Me ser at Gud har omsut for sine, v. 29. Du er verdfull for Gud når du er i Jesus. Du er hans skapning og kjøpte eigedom. Hans meisterverk, det største han skapte.

.

Og då er Gud på vår sida. Paulus kan skriva så sant: Er Gud for oss, kven er då imot oss? Rom. 8, 31. Gud har store tankar for sine. Me er meir verde enn mange sporvar. Det er ei svak samanlikning, men var naturleg der og då ute i det fri.

.

David brukar eit anna bilete: Herren min hyrde.  Salme 23. Sjølv i dødsskuggedalen er han med. Og Jesus sa då han sende ut læresveinane til slutt: Eg er med dykk alle dagar, Mat. 28, 20.

.

Dei same frimodige tankane finn me i Det gamle Testamentet: Gløymer vel ei kvinne sitt diebarn … sjå i begge hendene mine har eg teikna deg. Jes. 49, 14-16. Me har ein god Gud. Mange kjenner han ikkje, og difor mistyder dei han. Og mange går fortapt at av di dei er ukjende med frelsa hans. For heidningane går i stadig frykt for sine gudar.

.

Den seinare biskop Sigurd Lunde skreiv i unge år: Gå inn i rekken, gå inn i kampen nå …

Det er kallet i dag også. Han ber kvar einskild av oss om å ta imot evangeliet – og dela det med andre. Amen.

.

311) DEN MINSTE - OG STØRSTE.

Mat. 11, 11-19.

.

  I Guds rike er alle like. Og likevel er det forskjell. Det kommer fram på flere måter i Bibelen. Men ulikhetene har ingen ting med verdighet til frelse å gjøre.

.

En ny pakt.

  Døperen Johannes levde i overgangen mellom den gamle og den nye pakt. Her regnes han til den gamle pakt. Og der var han den største. Han var Guds engel som skulle berede vei for Messias. Og det er den største gjerning på jord. For det innledet en ny tidsalder for hele menneskeslekta.

.

 Johannes var mer enn de gamle profetene, v. 9. Prester og profeter i den gamle pakt så Messias langt borte og hørte om ham. Noen ganger så de bare svake antydninger om en kommende frelse. Andre fikk meget klare ord fra Gud om Messias og hans gjerning.

.

  Så kom Johannes. Han fikk se ham i egen person, peke på ham for folket, ja endog døpe Messias. Noen større enn det fantes ikke i den gamle pakts tid.

.

  I den nye pakt derimot var han "den mindre", som det egentlig heter. For i den nye tid hører vi ikke bare om ham eller ser ham med det legemlige øye.

.

  Nå får vi se inn i rikdommen av evangeliet. Vi får personlig erfare hva nåden i Kristus kan gjøre for en synder. Ja, syndenes forlatelse er så rik og ubregrenset at ingen kan fatte dybden her i livet. Men vi har fått smake det. Og så leve hele livet i troen på Jesus Messias. Det er det største for et menneske.

.

Kamp for kronen.

  Men dette får ikke et menneske på lettferdig vis.  Evangeliets tidsalder betyr ikke at alle mennesker er Guds barn eller at noen får del i frelsen uten omvendelse og bot. Det er heller ikke nok med et formelt medlemsskap i en kirke eller å utføre ritualer.

.

  En trenger seg inn med makt (v. 12), eller "griper det med makt". Døra er trang og veien er smal. Hindringene er mange både i verden og i oss selv.

.

Ingen vinner frem til den evige ro

som seg ei veldig fremtrenger...

- Satan ei nåden deg unner.

.

  Mange ga opp før de nådde målet. Og noen fikk visst aldri tak i hovedsaken eller kjernen i evangeliet. Mange jøder på Jesu tid gjorde ikke det (v. 16ff). Hans egne tok ikke imot ham (Joh. 1, 12). Det var tragedien den gang - og nå.

.

Visdommen.

  Noen tok imot. De hørte ordet om Jesus (v. 15). Evangeliet har en frigjørende kraft i seg. Når et menneske hører og gir Gud rett og tar imot nådens ord, løser Han syndens lenker. Jesus gjør et menneske virkelig fri (Joh. 8, 32).

 .

 Disse er det som viser at visdommen har rett. De bekrefter og dermed beviser at Guds visdom i Kristus er rett (v. 19).

.

 ----

310)

Dom over vantruande.

Mat. 11,  20-24.

.

1. Jesus gjorde under og talte evangeliet. Ikkje berre ein gong eller nokre få stader. Han var stadig i aktivitet over heile Israel. Men nokre stader var han ekstra mykje og gjorde flest under og teikn. Men folket sa likevel nei.  Nå hadde han nett tala om døyparen Johannes. Han var ein vegryddar, v. 10. Han kalla folk til omvending. Men folket var så fastgrodd i si synd at dei såg ikkje kor viktig og alvorleg det var. Dei ville ikkje og dei forstod ikkje.

.

2. Då samanlikna han dei med heidningane: Sodoma og Gomorra og Tyros og Sidon. Og han sa rett ut: Israel er verre enn dei! Israel skal få ein tyngre dom enn heidningane, fordi deiville ha omvendt seg om Jesus hadde kome dit. Det kom englar til Sodoma, men dei omvende seg ikkje. Hadde Jesus kome, ville det blitt vekkjing, sa han.

.

3. I domen vil det bli forskjell, det lærer dette ordet oss. Og då vil det bli strengare for byen Kapernaum enn for Sodoma. Og i Kapernaum hadde Jesus vore mest og budd som vaksen. Er ikkje det urettferdig? Jo, frå vår synsstad ser det slik ut. For me reknar matematisk. Men ikkje frå himmelen. Der ser alt annleis ut. Der ser dei det rette ut frå evighetens perspektiv.

 .

 Kva med Norge nå - og i denne bygda? Og kva med Kina og deler av Afrika? Kven har hatt mest forkynning av Guds ord og kanskje klårast forkynning?

.

  Me vil sikkert få ein strengare dom. Gud vil vurdera det norske folk annleis i domen enn mange andre nasjonar. Ut frå Guds ord skal det bli ein slik skilnad.

.

4. Kvifor vert det slik? Svaret er enkelt: me har så mange bedehus og kyrkjer, me har hatt så mykje god forkynning trass i mykje svakt. Og difor fekk vårt folk så mange rike anledningar til å bli frelst. Her gjeld ordet i Luk. 12, 48: av den som har fått mykje, ventar ein mykje.

 .

 a) Den ufrelste nordmann har hatt rike anledningar til å bli omvendt. Du vassar i Guds ord. Du kan lesa det fritt, høyra i radio - ikkje minst er det klår forkynning på ein del nærradiosendingar nå. Og her er ei mengd møter. Ingen skal skulda på at dei ikkje hadde høve til å høyra og ta imot. Det er som med Jesabel, ho fekk tid til å venda om, Åp. 2, 21.

.

  b) Og me kristne - i namnet? Korleis har me nytta Guds ord. Lever me etter ordet og lar Jesus vere Herre? Eg ottast at mange er namnkristne i vår tid. Når Kapernaum kunne vere slik dei var, er me eigentleg betre?

  Her er mykje sladder og baksnakk, småligheter og æresykje. Her er ting mellom kristne som ikkje tåler Guds lys. Me tek det ganske enkelt ikkje nøye nok med Guds ord. I Kol. 3, 5f les me: Så lat då det jordiske i dykk døy, utukt, ureinskap, lidenskap, vond lyst og pengegriskhet, som ikkje er anna enn avgudsdyrking. Men no må de leggja av alt dette: sinne, ilske, vondskap, spott og skammeleg snakk. Lyg ikkje for kvarandre.

.

  Dette og mykje meir kan ikkje sameinast med Guds ord og hans rike. Me blir lett kristne i teorien og blir lik Laodikea: du er lunken. Det er noko av det fårlegaste ein kristen kan bli. For då er du nøgd med livet slik det er. Du har alt rett i teorien, men erfarer ikkje evangeliet. Det blir så upersonleg. Du har tapt det ydmyke og fattige sinn. I Guds rike er berre fattigfolk.

  Det blir ein tung dom over dei lunkne.

.

5. Vegen ut - kva er den? v. 28: kom. v. 29: ta på hans åk.

Det tyder ei bibelsk omvending slik døyparen Joh. hadde forkynt, Mat. 3,2 og 8. Ber frukt som svarar til omvendinga, sa han. Og det var Guds kall til Israel, det var ennå tid til å koma.

 .

 Ei bibelsk omvending er utan fusk og lureri og bortforklaring av synda. Me kan ikkje skulda på andre eller miljøet eller arv. Jesu ord i Joh. 8, 32.36 gjeld her: De skal kjenna sanninga og sanninga skal gjera dykk frie. Får Sonen gjort dykk frie, vert de retteleg frie. Det same seier David i Salme 32, 2: utan svik i si ånd. Å fara med svik er å lura unna noko, ikkje ta alt fram i lyset. Og då vert du aldri fri i hjarta. Berre den oppriktige opplever Guds frelse. Et lys går opp i mørke for den oppriktige, Salme 112, 4. Og til Laodikea kom bodet: kjøp salve for augo dine. Det er Den heilage Ande som viser oss korleis me er og kva me treng.

.

  Men ikkje alle ser dette. Det er skjult for dei vise og forstand­ige, v. 25. Verden og det verdslege sinn kan aldri fatta at det er nødvendig å bli liten og fattig for å bli frelst.  Men du må bøya deg for korset i ydmykhet for å bli fri i domen.  v. 26: slik meinte Gud det var rett.

.

  Å læra Jesus å kjenna er å bekjenna si synd utan atterhald.  Då gir han si kvile. Det er full tilgjeving i Jesu blod. For då skjer det som står i 1. Joh. 1, 7: dersom me ferdast i lyset, har me samfunn med kvarandre og blodet rensar.

.

309) Jonasteiknet.

Mat. 12, 40.
.
Her viser Jesus til profeten Jonas og brukar noko av det om seg sjølv. Då tenkjer han på si eiga oppstode. Det blir Jonasteiknet.
.
Soga om Jonas kjenner me. Han fekk bod av Gud om å gå til den ugudelege byen Ninive. Og det var ei lang reis. Men det var ikkje sjølve reisa han grua for, det var forkynninga om dommen han skulle bera fram.

.

Difor rømde han med eit skip som skulle gå vestover Middelhavet. Då kom det uver medan Jonas la seg til å sova i botn av båten. Sjøfolka trudde at ein om bord var skuld i ulukka som heldt på å råma dei. Difor vart også Jonas kalla fram på dekk, og dei kasta lodd om kven som var skuldig. Og loddet fall på Jonas.

.

Dermed var saka klar: Jonas vart kasta i havet og då la stormen seg. Her i havet vart mannen slukt av ein stor fisk og var i magen hans i 3 døger før fisken spydde han ut og Jonas hamna på stranda att.

.

Skrifta brukar då dette som teikn eller bilete på Jesu oppstode. For oppstoda var ETTER Skriftene, seier 1. Kor. 15, 5. Her er ein av dei stadene som viser det. Elles er det sagt også i Salme 16 t.d.

.

Ei viktig side ved dette er at Gud stod bak. I v. 1 i Jonas 2 heiter det: Herren let… Og det som hende var eit stort under, uforklarleg men verkeleg. Og slik er oppstoda.

.

På pinsedag seier Peter i Apg. 2, 24: Gud reiste han opp, ved at han løyste dødens veer. Her ser me igjen: Det var Gud som stod bak. Han gjorde underet – det ingen andre makta.

.

Og resultatet? Folka i skipet var berga ved det – og folka i Ninive fekk høyra om Gud. Heidningar vart altså frelste ved at Jonas gjekk i ”døden”. Sjølv vart han også berga. Alt dette er klåre ord om oppstoda. Utan den var ingen frelst, skriv Paulus i 1. Kor. 15.

.

Jesu oppstode er vår von og Gud viste Jesus fram som sin veldige Son. Rom. 1, 4. På same tid vert det eit prov på at Jesus var Gud og hadde dermed all makt. Apg. 17, 31. Ein slik Frelsar er det me har.

.

- Sjå også Jonas kap. 2.

.

308) Perla og nota

Mat. 13, 44-51.

.

I dette kapitlet er det fleire likningar Jesus fortel der han samanliknar Guds rike med noko jordisk. Det er klart at ikkje alle detaljar kan då vera like eller vera førebilete på det himmelske. Ofte er det slik at ein eller nokre få sider ved likninga er meint som bilete på Guds rike.

.

Her har me to av likningane – ei perle og ei not. Ein har skjøna den første på to måtar: Perla kan vera Jesus og Guds rike som me ”kjøper”, eller ho kan vera vår sjel som Jesus kjøper. Begge desse tolkingane gir god meining og har noko for seg.

.

Me skal berre ta med nokre hovudpunkt her:

.

1. Perla var skjult, gøymt bort og slike ein løyndom.

Og det er Guds rike for dei fleste. Og for vår fornuft er det i alle høve slik. Me kjenner ikkje Guds rike av oss sjølve eller ved menneskeleg lærdom og kunnskap.

.

Guds rike må openberrast for oss menneske. Det er på grunn av synda.

Mat. 11, 25ff. seier noko om det.

Jesus seier det slik i Luk. 10, 21: Gud har skjult dette for dei vise og forstandige og openberra det for umyndige. Slik hedne det som var til hugnad for Gud. I Mat. 13, 16f seier Jesus at dei er sæle som ser det nye Guds rike.

.

2. Dinest: Det kosta noko å finna perla.

Han leita etter den, og selde alt for å kjøpa perla. Det er sterke ord.

Nå er det slik at me kan ikkje betala noko for å bli frelst. Det er klår bibelsk tale og vitnemål. Synda har teke frå oss alt me hadde, me er fattige åndeleg sett. Og det gjeld alt folket.

.

Og me får frelsa gratis, utan noko i vederlag. Jesus har kjøpt oss alt. Men det er og slik at det kostar noko å bli ein kristen. Det er truleg ingen eller svært få som har ei anna oppleving. Det skuldast den tronge porten. Der la me av alt saman utanfor og kom ribba for gode gjerningar og anna med trudde me hadde. Det ligg noko her som me ikkje må gløyma i talen om den fulle nåde.

.

I Ef. 2, 8 skriv Paulus: Av nåde er de frelste ved tru, og det ikkje av dykk sjølve, det er ei gåve frå Gud. Alle kristne veit det og har opplevd det i møte med Gud. Problemet er berre at så lenge me lever utanfor Guds rike, trur me at me har ganske bra med gode gjerningar, ein kapital rett og slett. For somme kostar det svært mykje å erkjenna at ingen ting er brukbart for Gud.

.

3. Ein dag blir det eit skilje.

Guds englar skal sørgja for det. Alle slags folk blir samla inn i kyrkja her på jord. Der finst både rette og falske kristne på jord. Det viser og likninga i v. 24ff. Når enden på verda kjem, skal englane skilja ut dei dårlege og vonde fiskane, står det, og kasta dei i eldomnen. Det er sterke ord, og det er ikkje underleg at Jesus spør læresveinane: Skjønar de dette? Og dei svarar med frimot ja.

.

Men skal tru om alle i vår tid har sett inn i dette alvoret som ventar folket? Kom i dag og vend om til Gud og ta imot den nåde som enn er for syndarar. Då blir du frelst. 

.

307) Eit under.

Mat 14, 22-33.

Det er eit levande bilete me møter her, om noko uvant. Jesus gjorde eit av sine mange under og viser seg som Herre over natura. Først ser me:

.

A. Noko om Jesus.

1) Han let folket fara, v. 22. Han nøydde læresveinane til å dra. Reint menneskeleg var det blitt seint, og dei måtte koma heim før det vart mørkt. Og i Johs 6, 15 ser me at folk ville ta han til konge. Dei var begeistra og oppglødde ved underet han hadde gjort då han metta dei fem tusen. Israels folk ynskte på denne tida ein jordisk Messias og konge som kunne fria dei frå Romarriket.

.

Jesus var ikkje komen for det. hans rike var åndeleg ved at Guds Ande tok bustad i menneska og leia dei på Guds vegar. Jesus ville for alt han kunne unngå all politisk innblanding i landet. Det var ikkje hans oppgåve.

.

Luther hadde ei god lære her når han tala om dei to regimenta: Det åndelege som hadde med sjela og frelsa å gjera, og det verdslege regimente som tok seg av dei jordiske tilhøva. Me skal ikkje blanda dei saman som det har vore tendensar til.

.

2) Jesus gjekk åleine i bøn, v. 23.

Jesus brukte mykje tid i bøn, både åleine og saman med andre. Me møter han slik morgon og kveld og om natta, i Getsemane og på fjellet. Og det er tider da det er godt å vera åleine og tala ut med Jesus. Då treng me ikkje tilhøyrarar. Då er det eg og Jesus saman. Kva bad Jesus om?

.

a) For seg sjølv. Han var menneske og trong hjelp. Det ser me i Getsemane, Luk. 22, 42: Lat denne kalk gå forbi meg om det var råd, sa han i ei tung stund. Men alltid dette: Ikkje som eg vil, berre som du.

.

b) Han bad for Peter, Luk. 22, 31f: at trua di ikkje må svikta. Han hadde altså omsut for den feilande. Det kan gå galt for den beste her på jord.

.

c) Han bad for bødlane, Luk. 22, 34. Han bad sjølv for fienden, slik han formante oss, Mat. 5, 44: Elsk, dei, velsign dei, gjer vel og bed for dei.

.

d) Nå ber han for oss, Hebr. 7, 25. Alle truande er på hans bøneliste. Jesus vil ha oss heim.

.

3) Jesus hjelper i naud.

På sjøen var læresveinane overletne til seg sjølve – menneskeleg sett og tilsynelatande. Men det var eit auga som såg og vakte over dei!

.

Stormen kom, og det kan skje plutseleg på Genesaretsjøen. Det kan vera den visse død, dei var midt ute der. Mark. 6, 47. Dei var åleine på livets hav og kunne ingen ting gjera. Vinden var imot, slik det ofte er for Guds folk.

.

Dei var lenge i kamp, heile natta. Dei var nok fylte av tvil og uro og indre kamp: Korleis skal dette gå? Som kristne må me og rekna med storm- i sjukdom, død, anfekting og mistyding i livet. Job tapte alt, slik mange må stå ved ei for tidleg grav etter vårt syn. Vår natur vil ha medvind, men Gud seg kva me treng.

.

Då! Jesus kom, v, 25. Den fjerde nattevakta var mørkast og tyngst. Nå hende eit under. Men dei vart redde det óg. Då talte han til dei, og dei kjende røysta hans. ”Han lutrer nok sine i ildprøvens luer, men aldri forglemmer han noen av dem.”

.

Ver ikkje redde, sa han nå, v. 27.

Alle burde ottast Gud på rette måte. Men der Jesus går føre og viser veg, treng me ikkje det. ”Hjelp meg, o kjæreste Jesus, å vinne, ofte jeg strider med skrøpelig makt”, syng me med rette.

.

4) Han tok seg særleg av Peter.

a) Peter ville møta Jesus før dei andre og gå på sjøen slik Jesus gjorde. Nå ottast han visst ingen ting. Han var ofte impulsiv, aktiv og pågåande. Han gjekk i tru, på Jesus ord. Og slike kristne treng me fleire av. Mange er altfor reserverte og tvilande.

.

b) Men han såg ikkje berre på Jesus. Han såg på det opprørte havet, v. 30. Det var eit vanskeleg hav og ver. Det var rett og slett umenneskeleg å klara det. Og Peter sokk. Alt det som var ikring han tok Jesus sin plass, og det gjekk galt.

.

Kor ofte er ikkje me opptekne med vanskane, suter og problem, og ser ikkje Guds allmakt. Den sterkaste er jo med oss, ikkje i verda.

.

c) Peter ropte om hjelp, v. 30. Han visste at det var løysinga. Og då var straks Jesu hand der. Den var ikkje for kort til å frelsa, Jes. 59, 1. Og den hadde kraft til å berga han. Det gjeld både sjela og æva, og det timelege liv med sjukdom og naud. Det kan skje under i dag og. Jesus vil stiga inn i båten din.

.

Slik ser me at Guds ord seier det. Jesus er Guds Son, og der har me røynt mange gonger i livet. – Seinare fekk Peter ei spesiell helsing frå Jesus, Mark. 16, 7. Det var eit grovare fall av Peter, men Jesus var den same heile tida.

.

Eg gjekk forbi ein lekepark ein dag der nokre småungar leika seg i sanden. Då stansa eg ein augneblink og ropte til ein unge: Hei! Det blei så stille. Då eg gjekk bortover vegen, sa dette barnet til dei andre: Han sa Hei til meg og! – Og nå får du ei spesiell helsing frå Jesus. Kom til han og legg livet i hans hender. Då er han hjå deg.

.

306) Hjartesynd.

Mat. 15,16-20.

.

Jesus har tale til læresveinane i likningar, og dei ber han å forklara kva det tyder. Han hadde tala om ei plante som skal rykkjast opp og om blinde vegleiarar.

.

Då er det Jesus seier: Det som går ut av munnen kjem frå hjarta – og det gjer menneska ureine.

.

Me meiner ofte at synda er ytre gjerningar, og folk dømer dei ”store” syndene hardt og hjartelaust. Gud seier derimot at synda sin grunn er menneskehjarta, og det er likt hjå alle. Jfr. 1. Sam. 16, 7. Me har ei fallen natur som ikkje kan gjera det gode og må difor fødast på nytt, Johs. 3, 5.

.

Mange trur og at stor syndarar er stengde ute frå Guds rike, medan Gud ikkje tar det så nøye med dei som gjer mindre synder. Gud seier at tankelivet er syndig og ureint. Og der er me nokså like. Ingen går fri, alle blir dømde og er skuldige. Rom. 3, 19. Me har altså synd før det er blitt til handling. Så reknar han opp nokre slike tankar som Gud dømer.

.

1. Mord.

Dei fleste tolkar alle drap som mord, det er å ta eit menneske sitt liv. Og det er rett. Men Jesus går lenger og seier at hat og nag og vonde ord og tankar er mord. Mat. 5, 22 seier at vreide er mord og dermed synd. Ved slik framferd ”drep” me noko i eit menneske og tek noko frå dei.  Jfr. 1. Johs 3, 15.

.

2. Hor og utukt.

Å bryta ekteskapet er synd etter det sjette bodet. Det kan skje både ved eit samleie med ein som er gift, eller ein gift går til andre. Her går og Jesus lenger og seier: Den som ser på ei kvinne for å gjera hor, har alt gjort det i hjarta.

.

Det finst bordellar mange stader i verda og i skjulte noko av det same i Noreg. Heilt unge er og med på det. Folk flest har til nå reagert på det. Men korleis er det i hjarta ditt? Er du sjølv fri for synda? Det tek til med lysta, Jak. 1, 15, og den blir degga ved skjer det synd.

.

Difor står det hjå Job 31, 1: han har gjort ei pakt med augo sine at han ikkje skal sjå på ei kvinne. Det er eit godt råd i freistinga.

.

3. Tjuveri.

Er du ein tjuv? Her meiner eg ikkje at du ranar nokon, men kva med dei små ting i kvardagen. Her skulle me vera meir på vakt. Det er sagt om president i Amerika (eg trur det var Washington): Han hadde to blekkhus på skrivepulten sin: eitt brukte han i embetet som president, og det andre til privatbrev – der han sjølv betalte blekket! Det skulle me læra av.

.

Men her og går synda djupare. I hovmod kan me ta ære frå Gud. Jes. 42, 8. Det må vera ei av dei største synder me kan gjera. Og tanken – er den rein her og? Peter seier noko sterkt i Apg. 8, 21: Ditt hjarta er ikkje rett for Gud. Der låg kimen til løgna og usanninga.

.

Urein.

Dette gjer oss ureine, seier Jesus. Og det ureine må bort. Bibelen har eit godt rensemiddel til oss – i 1. Johs. 1, 7: Jesu, hans Sons blod, reinsar oss frå all synd. Han innbyr oss til å koma med alt. Erkjenne synda og be om nåde og tilgjeving. Ordet seier at han gir oss det. Vil du bøya deg for Jesus nå og ta imot frelsa?

.

305) Kva gagnar det?

Mat. 16, 26a.

.(Disposisjon.)

Kva gagnar det eit menneske? Det er det store spørsmålet for alle menneske.

.

1. Me trur at mykje gagnar oss.

Me vil vinna alt og ha med oss alt. Også kristne er smitta av denne tanken. Det er verda sin tenkjemåte som serleg tenkjer på dette livet og lever for det.

.

2. Noko høyrer berre denne verda til og jordelivet.

Og mykje av det er naudsynleg. Det er klårt at alle må arbeida for å leva her i verda. Gud har sett oss her med tanke på at me skal gjera det me kan for å klara oss sjølve. Det er noko sjukt i tanken om at samfunnet skal ta seg av alle. Det er sant at samfunnet skal hjelpa dei som treng det. men det er ikkje Guds tanke at me skal vera late og berre krevja alt av andre.

.

3. Men etter livet – og døden?

Kva har du gagn av då? Og kva nytte har me då av alt det me gjorde i jordelivet? Var det naudsynleg. Dette gjeld alle dei som berre lever for dette livet. Ved døden sin port har dei ikkje noko att. Dei freistar å trøysta seg med at det ikkje er noko etter døden. Det blir ei sterkt oppleving for dei når dei møter den nye verda etter grava.

.

4. Svaret er berre: Jesus.

Jesus har gjort mykje for oss, og det er mange sider ved han. Mange prøver å finna lette vegar til Gud. Bibelen har sagt klårt at det berre er ein. Skal det gå oss vel, må me fylgja han.  

.

a) Jesus er svaret på vår frelse frå syndeskulda.

Det hende på Golgata. Då var svaret Jesu ord: Det er fullbrakt. Johs 19, 30.

.

b) Jesus er vegen til Gud.

Sjølv om frelsa er ferdig, må frelsa bli vår personleg. Det tyder at me får forlating for syndene. Me kan ikkje bortforklara synda i vårt eige liv, men Gud kan tilgje dei på grunn av Jesus frelsesverk. Joh. 14, 6.

.

c) Jesus er livet for oss.

Kva brukte me livet vårt til, og korleis har det i grunnen vore? Levde me til ære for Gud?

I Mat. 25 talar Jesus om daglege ting i livet, som å vitja andre, hjelpa folk i deira naud m.m. Og dei visste ikkje sjølv om at die hadde gjort noko for Jesus.

.

Moses såg heller ikkje at det skein av andletet hans.

Det er ”stjerner i kronen” som me syng om. Det som er gjort for Jesus, er til ære for han.

.

d) Ved himmelporten – kva har du då?

Me dreg mykje med oss frå livet i verda. Og kanskje trur du at noko av det tel med når du står der i døden.

.

Men billett er berre Jesus og hans blod. I hans namn kan me trygt gå død og æve i møte. Ei levande tru på Jesus er å la han vera alt i livet for oss. Me kan ikkje gjera noko for han, men berre tru.

.

304) Tabor.

Mat. 17,1-9a. + 14-15.

.

Jesus vert forklåra på fjellet - Tabor. Det er fleire meningar om kor det fejellet var.

.

Det var ei stor oppleving med Gud og vart nok aldri gløymt.

Peter skreiv om det seinare som  det heilage berget, 2. Pet. 1,16.

.

Kva var det som hende der?

.

1. Jesus tok dei avsides, bort fråfolket og jaget.

Han gjer det nokre gonger, kanskje ved sjukdom, sorg, einsemd. me tykkjer alt går imot og kjenner oss forletne av Gud og alle menneske.

.

Då vil Gud noko. Han vil lutra og rensa oss.

Han tok dei med opp på eit høgt fjell, utan at me veit nøyaktig kor det var. Men det djupaste mørke er ofte då me kjem nærast Gud.  Det er ikkje alltid slik me føler og kjenner det, for Herren fører oss på underlege vegar.

.

Berre tre stykker fekk vera med her, dei som same fekk vera med inn i Getsemane. Nokre menneske er spesielt utvalde til liding og dermed herlegdom. Og dei vert ofte mest brukt. - Utanom Paulus var det desse tre som skreiv dei fleste breva, Peter og Johannes - og Jakob med eit brev.

.

Difor kan me takka for slike tider der Jesus tek oss bort frå folket.

.

2. Jesus blir forklart for dei,v.2. Dei såg noko nytt, dei hadde aldri sett Jesus slik før. Johs skreiv seinare: Me såg hans herlegdom, Joh. 1,14. Dei fekk eit glimt av den himmelske Jesus. Difor var dette ei spesiell oppløfta stund og ei rik oppleving.

Me lengtar og etter slike dagar, då me er på Tabor. Me synest Jesus ofte er på avstand, langt borte og dunkel for oss. Me blir trøtte på vegen, og då treng me slike stunder. “En liten stund med Jesus og alt forandrer seg...”

.

Paulus skriv at Gud åpenbarte Kristus i han. Det er ikkje nok med kunnskap om Gud og ein fin moral. Kristus må bli fødd i ditt hjarta, openberra som frelsar og forsonar for deg personleg.

.

3. Gud tala til dei, v. 5. Ei sky kom og lyset for dei på fjellet. Slik var det i øydemarka i GT også. Gud leia dei ved ei sky og ildstøtte. Og der var Gud. Nå kom han til Tabor.

Det er store dagar når Gud talar til oss. Men kva tala han med dei om? Om sin Son. Høyr han! sa Gud.

.

Og nå har Gud tala til oss i Skrifta. Ordet fortel Guds vilje og veg, og den talar om Guds Son. Vil me høyra om Sonen, må me gå til Skrifta. Den er Guds openberring til oss. Me må bli opptekne med Jesus. Men der blir han forklart for oss.

.

I tørre og tunge tider må me til Guds ord.  Jer. 15,16: Eg fann dine ord og åt dei. Han fann dei, han leita og ransaka og les. Så åt han dei, tok dei til seg så dei vart hans, eitt med han.

.

4. Då skjedde noko: Dei var åleine med Jesus,v.8.

Ei tid var både Moses og Elias med, som representant for den gamle pakta, lova og profetane. Nå forsvann alt. Då ser dei: berre Jesus kan hjelpa. Han åleine står att.

.

Målet for Gud er å visa oss Jesus, at han døyde for oss. Det er grunnvollen og livet vårt. Ein sterk kristen er ein som berre reknar med Jesus. Og her gjeld det ikkje Jesus som ein god lærar og helbredar, her gjeld det han som sona vår synd.

.

Det er viktig for oss å sjå forsoningens under. Han tok mi synd slik som eg var. Det er forklarelsen.

.

Peter skreiv om dette: Han som bar våre synder på sin lekam. 1.Pet.2,24.. Og Jakob skreiv: om å sjå i fridommens fullkomne lov, Jak. 1,25.  Det er evangeliet. Og Johannes skreiv: I dette er kjærleiken ikkje at me har elska Gud, men at han har elska oss og sendt son sin til soning. 1. Joh. 4,9-10.

.

Jeg ser deg o Guds lam å stå på Sions bergetopp. Då ser du rett. Då ser du det lyser av han.

.

Men då må du sleppa alt du har, elles er du blind. Ei jente stal drops i skapet til mor. Mora  forklarte og sa det var galt, og jenta erkjente. Då sa mor: spytt ut den dropsen har i munnen og, den er ikkje din. Då vart det kamp i jenta sitt hjarta, ho beit tennene saman og sa. Nei! Ho ville ikkje sleppa det ho sjølv hadde og si synd. Korleis er det med deg? Har du “drops” i munnen? Du vert aldri frigjort og frelst før du spyttar den ut. Berre med Jesus åleine er du det.

.

5) Så gjekk dei ned frå fjellet v. 9.

Tida på Tabor var over. Livet er ikkje berre gode dagar med fest og medgang. Dei fleste dagar er kvardagar med arbeid og teneste og kanskje nedturar. Det åndelege livet er og slik. Me har gode dagar der livet er lett. Etter store åndelege opplevingar kjem det gjerne ein reaksjon med tvil og motløyse. Då skal me tenkja at Gud er nær uansett kva me tenkjer sjølv og meiner eller kjenner.

.

303) I Jesu namn.

Mat. 18, 19-20.

.

Her har me to store løfte: De skal få det, og der er eg – seier Jesus. Og me legg merke til at det treng ikkje vera store forsamlingar eller mange folk når han skal oppfylla sine løfte. Han set berre fram eitt ”krav”: Du må be og samlast i Jesu namn.

.

Og kva tyder det? Svaret må vera slik: Me samlast som om Jesus sjølv var der! Lat han vera midtpunktet og ta alle avgjerder. Lat oss bøya oss for Jesus, æra og prisa han, vera audmjuke for den store konge.

.

Då skjer det same som om Jesus sjølv var der. Me sviktar så ofte, han gjer det aldri.

.

Kva tyder så Jesu namn her?

.

1. Jesus sjølv er der, v. 20.

Med sinn Ande og etter våre tankar på ”mystisk” vis. Han er mellom sine venner for å hjelpa, trøysta og velsigna. På ein særleg måte er han med i arbeidet for Guds rike, både misjonærar og andre. Sjølv om me er få – to eller tre – er han der. Mat. 28, 20. Det viktige var at han fekk vera mellom oss. Det kan byrja i det små, men få eit stort resultat.

.

I Johs 20, 19 ser me at Jesus kunne koma gjennom stengde dører til og med. Læresveinane var  redde etter alt som hadde hendt i påsken. Plutseleg stod Jesus mellom dei – for han var deira herre. Slik kjem han til kvar ein av oss.

.

2. Jesus høyrer bøn, v. 19.

Det to av oss er samde om, seier han. I denne samanhang må det tyda at me er samde om å be etter Guds vilje, og at me vil ta imot det han ser er best. Å be i Jesus namn er som om Jesus sjølv bad, slik han bad – og det var alltid etter Guds plan.

.

I Johs 14, 13-14 finn me eit ufatteleg løfte: Kva de så bed om i mitt namn, det skal eg gjera. Det er store ord. Men legg merke til kva målet er med å høyra bøna vår: Så Faderen skal verta herleggjord i Sonen. Det er ikkje me som blir sentrum, men berre Jesus og hans Far.

.

Er det difor me får så lite svar? Tenkjer me mest på å få noko for oss sjølve? Eller er målet vårt også at Gud skal blir stor – det er jo han som svarar og gir alt. Jakob skriv i sitt brev kap. 4, 3: De får ikkje av di de bed ille. I omsetjinga av 1975 står det slik: De vil øyda det i nyting. Og då er ikkje Gud i sentrum.

.

Den første bøna i fader vår heiter: Lat namnet ditt helgast. Det er målet med alt. Jakob skriv og slik: Ein rettferdig manns bøn har stor kraft og verknad, kap. 5, 16.

.

3. Misjonen må drivast i Jesu namn.

Misjonen er Guds verk, og det var Jesus som ga læresveinane i oppdrag å gå ut med evangeliet. Difor står det i Luk. 24, 47 at i Jesu namn skal omvending og syndsforlating forkynnast. Det er berre han som kan gi det på grunn av det verk han gjorde på krossen.

.

Misjon i Jesu namn tyder då faktisk at det skal skje slik Jesus ville ha gjort det. Det tyder ikkje i alle detaljar, for det kan me ikkje vita i dag så mykje om. Men i hovudsak skal det bli slik: at misjonen skal vera med å æra Gud slik Jesus gjorde det. Og det kan berre skje ved at sjeler blir frelste og får plass i Guds himmel. Det er ikkje vår organisasjon eller kyrkje som er vesentleg. Det er berre eit stilas me brukar for å arbeida for Gud, som Ludvig Hope sa.

.

Den rette bibelske forkynninga har alltid vore desse to hovudpunktene: lov og evangelium. Me skal ikkje slå av på noko for å bli likt av menneske eller få eigne tilhengarar. Nei, det er som Paulus skriv til Korint: Det var Guds vilje ved dårskapen i forkynninga å frelsa dei som trur. 1. Kor. 1, 21. La oss difor ha tru på bibelsk misjon og bibelske metodar.

.

4. Alle skal erkjenna Jesu namn.

Paulus skriv om det i Fil. 2, 9-11. Kvart kne skal bøyast og kvar tunge skal sanna at Jesus er Herre. Me som trur på han her, får gjera det med lovsong og takk til Gud. Dei andre må sanna at Gud lever og at Bibelen var sann. Det fatale er at då er alt for seint. Dei ufrelste går inn i ei æveleg natt utan Gud og utan von. Nokre sa nei takk her i livet, og andre fekk aldri høve til å høyra om namnet Jesus.

.

Til den tid gjeld det som Peter sa i Apg. 4, 12: Det er ikkje gjeve noko anna namn under himmelen som me kan bli frelste ved. Berre Jesus.

.

Kva har du gjort?

.

302) Den rike unge mannen.

Mat. 19, 16-22.

.

Den mannen som kom til Jesus denne dagen rett før påske, var både ung og rik. Og framferda hans viser at han var høfleg – slik at Matthew Henry kallar han ein ”gentleman”. Og me finn noko hjå han som liknar så mange seinare.

.

Lukas seier han var rådsherre (kap. 18, 18) og dermed ein leiar i folket. Markus seier han sprang til han og fall på kne – eit sterkt uttrykk for at han var audmjuk og liten i den stunda.

.

1. Han søkte Guds rike.

Mannen var interessert i å få del i det evige livet, v. 16. han lengta etter noko meir i livet enn rikdomen og den gode stillinga han hadde. Det er ikkje alle som vedgår det i dag, men truleg har dei ein diffus tanke om at dei vil ha det godt etter døden. Dette ligg djupt i alle menneske: Det er noko etter dette livet. Det er profetar nok i dag som seier til folket: Livet er alt, etter døden er alt slutt. Men uroa ligg der: Kva om dei tek feil?

.

Då han kom til Jesus, kallar han han for ”Lærar” (i NB omsett med Meister), og i nokre handskrifter står det ”Gode lærar” (TR). Dette er uttrykk for vyrdnad og at han trudde og visste at Jesus hadde noko som dei andre ikkje hadde.

.

Jesus svarar høfleg og avviser han ikkje. På same tid går han til kjelda for jødane si tru: lova. Han tek fram fem av dei ti boda Moses kom med. Men alle desse boda høyrde til den andre tavla, altså om tilhøvet mellom menneska. Grunnen kan vera at mange skriftlærde oversåg eller hadde endra lova ved så mange nye reglar. Den tenkte ikkje på å vera miskunnsame, men var bokstavtrælar i religionen.

.

Det beste med han så langt var at han søkte etter Guds rike som Jesus var komen for.

.

2. Han feila på fleire punkt.

Det er ikkje alle som søkjer Gud som finn han. Mange byrja på dette, men svikta til sist. Kva er grunnen til det? Her har me eit døme på dette.

.

a) Alt i byrjinga måtte Jesus retta på han. Då han sa: Gode lærar, stansa Jesus han og viste at det berre vare ein som var god – det var Gud. Viss Jesus var god, måtte han altså vera Gud. Truleg hadde ikkje mannen tenkt gjennom det.

.

b) Sjølve spørsmålet han var feil. Det viser at han ikkje kjende Guds frelsesveg. Han sa: Kva godt kan eg gjera… Han sat med andre ord fast i lovtrældommen: Eg må gjera noko godt for å nå himmelen. Kor mange tenkjer ikkje nett slik: Det er eg som må prestera noko, få til noko som Gud har behag i.

.

c) Synet hans på lova var feil. For å retta på dette viser Jesus til fem av boda. Og då er ikkje tilhøve til Gud han tenkjer på. Det er dagleglivet hans – korleis er det. Jesus tolkar ikkje boda her, han berre reknar dei opp, v. 18f. Dei handla om mord, hor, tjuveri, folks vitnemål og løgn, om foreldra og om å elska andre. Det var i grunnen ein grei eksamen. Men det siste høyrer ikkje til dei ti boda – og det ville han nok hatt bry med om Jesus hadde gått nærare inn på han.

.

Svaret til mannen viser kor langt på villstrå han var i høve til Guds vilje. Han sa: Alt dette har eg halde! Han laug nok ikkje. Det var sant. Men han tenkte berre på den ytre meininga med boda. Han hadde ikkje skjøna at Guds bod og vilje var noko meir – at dei sikta til hjarta hans.

.

d) I Luk. 18, 18 finn me endå ein feil ved tanken hans: Han spør etter kva han skal gjera for å arva evig liv. Det var i grunnen eit tankelaust og kanskje dumt spørsmål. Kven kan gjera noko for å arva? Arv er noko me får ufortent og gratis – rett og slett av nåde – frå den familien me er fødde inn i.

.

e) Den femte feilen han gjorde kom nå: Han spurde sjølv kva som mangla han når boda var oppfylte etter hans meining. Det galdt rikdommen hans. Jesus visste at han var bunden til mammon, sjølv om han hadde halde boda. Han hadde ikkje stole noko av det, rikdommen var hans på ærleg vis, kanskje som arv.

.

Og nå seier Jesus: Det som manglar, er at du sel alt du har og gir det til dei fattige, v. 21. Kvifor sa han det? Jo, då ville han visa at han elska nesten som seg sjølv. Men mannen viste at han ikkje gjorde det – så det bodet hadde han heller ikkje tenkt gjennom nøye nok. Kjærleik er ikkje berre store ord og erklæringar. Det er offer. Det viste Jesus sjølv då han kom til jord.

.

3. Mannen forlet Jesus.

Kravet var for høgt og offeret for stort, v. 22ff. Han gjekk sorgull bort. Han trudde nok at han skulle få evig liv på ein lett måte, utan at hjarta vart bøygd inn under Guds vilje. Han ville ha nåde – men på eigne vilkår. Og det skjer aldri.

.

Jesus seier nå at det er vanskeleg for ein rik å bli frelst, v. 23. Det er så vanskeleg at det er umogeleg. Ingen kamel kan gå gjennom eit nålauga. Jesus vil med andre ord seia at ingen blir frelst og får Guds rike utan at ein overlet heile hjarta med alt vårt eige i Guds hand. Alt vårt må leggjast av utanfor den tronge porten. Berre då kjem du inn. – Korleis er det med deg som les dette? Er det noko som er så kjært for deg at du må gå bort frå Jesus? Kva er det som kan vega opp frelsa frå gud – når me tenkjer på æva?

.

Ingen ting.

.

301) Vingarden

Mat. 20, 1-16.

.

Vingarden er ein del av himmelriket, - den synlege Guds menighet. Det er noko Jesus vil seia oss om sitt rike på jord. Og det gjeld alle kristne og alle samfunn som er rette for Gud. Me vil samla noko av dette her:

.

1. Jesus treng arbeidsfolk.

Han går ut i landet og ser etter viljuge kvinner og menn, born og gamle, v. 1. Fins det nokon som vil arbeida for Gud? Og her tenkjer me ikkje berre på dei som er løna av ei kyrkje eller ein organisasjon. Her talar me om det friviljuge arbeidet for Jesus. Då han fann nokon, sa han til dei: Gå bort i vingarden, de óg, v. 4. Då vert me Guds medarbeidarar, 1. Kor. 3, 9. Det er i grunnen Gud som arbeidar. Me får berre halda handa i reiskapen som eit barn som hjelper far og mor.

.

Og kvifor må Jesus ha hjelp? Jo, Guds rike er ikkje ferdig ennå, det er mange ledige plassar for syndarar som vil venda om. Og Jesus sjølv drog til himmelen, og då overlet han ansvaret til læresveinane. Gå ut i alle verda, sa han. Det er i grunnen ein veldig tanke: Ansvaret for at evangeliet skal nå vidare ut, let han elleve unge menn få. På ein måte står det nå på oss.

.

Orda i Bibelen er klåre: Gå ut i all verda og gjera alle folkeslag til læresveinar, Mat. 28, 18-20. Og Paulus skriv i tråd med dette: Me er sendebod i staden for Kristus, som om Gud sjølv formana gjennom oss. 2. Kor. 5, 20. Det er misjonen – heime i vårt land og ute i heile verda.

.

Det tyder at alle får ein plass. Det finst ei gjerning for unge og eldre. Den kan vera liten og usynleg – men alt er stort for Gud.

.

Ennå var det nokre arbeidslause, fortel Jesus, v. 6. Somme vil ikkje gjera noko, dei ser ikkje kor viktig det er. Andre er så opptekne med seg sjølv og sitt eige – både arbeid og heim, at Guds rike har likesom kome på avstand. Somme er også så fulle av kritikk av det Guds arbeid dei kjenner, at dei vil ikkje vera med der.

.

Og det er lett å finna feil ved alle menneske og ved alt arbeid av menneske. Me er så ulike at me dømer ulikt om korleis alt skal gjerast. – Likevel – Jesus ber deg om å gå. Ein skal bli misjonær i eit framand land. Mange brukte heile livet sitt der ute. Andre var så trufaste i bedehuset og misjonsforeininga dei var med i. Mykje fritid og pengar vart nytta der. Det ser kanskje lite ut, men alle mursteinar i eit byggverk er like naudsynlege. Dei må berre vera der.

.

2. Gud gir løn for arbeidet, v.8.

Når kvelden kjem og alt vert avslutta, skal han kalla arbeidarane fram og gi kvar og ein løn. Dette kan truleg tyda to ting:

.

a) Han gir oss det evige livet. Det er ikkje løn for innsats, difor fekk alle saman det same. Frelsa er av nåde, Ef. 2, 8. Tit. 2, 11. Difor kan alle bli frelst. Røvaren på krossen fekk ikkje tid til å gjera ein einaste gjerning for Jesus. Han kom for seint. Likevel fekk han lovnad av Meisteren: Du skal vera med meg i Paradis. Dei som kom i den ellevte timen, var lik velkomne som dei som kom seinare. Det er slik nåden verkar.

.

b) Likevel: Det kan og tyda løn for arbeidet den einskilde gjorde. Spørsmålet er: Korleis brukte du livet ditt som kristen? I Mat. 25, 14ff seier Jesus noko om det. Der heldt mannen rekneskap med tenarane sine. (Sml. Luk. 19, 12ff). Og der fekk kvar einskild etter det dei hadde gjort med kapitalen dei fekk overlate. (Det er ulike meiningar om desse likningane, det skal me ikkje ta opp her, berre bruka dei som illustrasjonar i teksten vår.)

.

For det er ein bibelsk tanke at me skal få løn. Gud er rettferdig og ser kva kvar og ein har gjort. Det er lettast å skuva det bort, då slepp me kanskje ansvaret i kristenlivet. Men har Gud sagt noko, så vil det skje. I ein song heiter det: Kall arbeideren hit, skal det lyde en gang.

.

I 2. Kor. 5, 10 skriv Paulus: Me skal alle fram for Guds domstol – så kvar og ein kan få att det som er verka ved lekamen. I 1978-omsetjinga heiter det: Så kvar kan få att det han har gjort medan han var i lekamen. Og me gjer mykje ulikt som kristne. Det må vera dei han talar til her: Heile dette kapitlet er om Guds folk. ”Vi” tyder her dei kristne.

.

1. Kor. 3, 8 seier: Kvar skal få si eiga løn etter sitt eige arbeid. Dette er og tale om tenarskap i Guds rike der alle er eitt, men me arbeidar ulikt. Og Jesus talar i Mat. 10, 41f  om å få løn som ein profet, og at den som gir ei skål kaldt vatn, ikkje skal missa løna si.

.

Men heile tida er det nådeløn. Me har ikkje krav på noko, men herren vil ”påskjønna” sine i æva. Me kan ikkje koma med noko lønskrav mot han. Gud gjer det av sin frie vilje.

.

3. Gud vurderer annleis enn me, v. 16.

Menneska ser på det ytre, etter det som tar seg godt ut eller er tøft. Det er hyklarane sin måte. Dei vil visa seg fram. Mat. 23, 5. Det er ei farleg fallgruve.

.

Gud ser lenger, etter motiv og grunnen til at me gjer noko. Difor vil mange store bli små i himmelen. Leiarar, predikantar og ”sjefar” på jord kan få ein låg plass i himmelriket.

.

Kven kjem øvst der? Her meiner me då: Kven har gjort det beste og største arbeidet for Gud på jord? Mange blir æra mellom menneske, men er det alltid slik Gud ser?

.

Dei som har tenarsinn er stor i Guds rike. Ein gong måtte han tala Sebedeus-sønene til rette av di dei ville sitja øvst i himmelriket. Dei visste lite om korleis Jesus tenkte då. Han sa til dei: Den som vil vera stor mellom dykk, skal vera tenar for alle. Mark. 10, 43f. I Johs 13, 14 er fortalt om fotvaskinga. Det var slaven sitt arbeid. Slik skulle me vera: tena kvarandre og gjera det tyngste arbeidet.

.

Ei anna side ved det å vera stor for Gud er truskapen. Ver tru til døden, sa han til folket i Smyrna, Åp. 2, 10. Ja, det å vera tru over lite er stort for Gud. Av hushaldarar krevst det at dei er true, skriv Paulus. 1. Kor. 4, 2. Det tyder at me gjer det Gud har vist oss og er nøgde med den plassen i livet.

.

Vågar me å tru på Jesu ord og leva etter det? Då søkjer me ikkje høge stillingar her på jorda, men lever i det stille og utfører dei ferdige gjerningane me møter. Ef. 2, 10. Men i alt skal me leva i tanken på Guds nåde. Alt er ufortent og gave frå Gud. Det var ei tysk grevinne (Elisabeth Ludämilia 1640-72) som skreiv songen:

.

”Jesus, Jesus, ham alene står mitt hjertes lengsel til.

Det forplikter til det ene: At jeg vil hva Jesus vil,

så i ham jeg glad og mild, roper: Herre, som du vil.”

Lat det vera livet vårt. Amen.

.

300) Jesus er konge.

Mat 21, 1-9:

.

Her les me om Jesu inntog i Jerusalem på Palmesøndag. Han brukte eit esel som ridedyr. Då vart han hylla, med palmegreiner som ein konge på den tida. Folket ropte: Hosianna, som ei hylling og ei bøn til kongen. Det tyder: Hjelp! Frels!

.

Eit profetord vart då oppfylt, v. 4-5. Sakarias 9, 9 talar om ein konge som skal koma, og det vart oppfylt på Jesus. Han er Messias, Frelsarkongen frå Gud. Han er både konge og frelsar frå synd. Dette viser at Bibelen er nøyaktig i profetien. Eselet er uttrykk for kor liten og ringe han var. Kva slags konge ville ri på eit slikt dyr? Dei brukte hestar. Her ser me fleire sider ved Jesus:

.

1. Jesus vart fødd i Betlehem.

Og han kom i rett tid, ”i tidens fylde”; Gal. 4, 4. Då låg alt til rette for at Gud skulle gripa inn på denne måten. Han hadde gjort det på andre måtar før i GT. Og hendinga var til og med førebudd i heidningland ved vismennene. Dei kom og spurde: Kor er jødekongen som nå er fødd? Mat. 4, 4. Difor vart Herodes redd – barnet kunne vera farleg!

.

Staden var Betlehem. Han kom til verda i eit uthus, ein stall og ikkje eit slott. Og det viser at han vfar eit lite og ringe barn her i verda. Det såg fattigsleg ut, og det særleg med tanke på at jødane på hans tid venta ein politisk herskar som skulle fria dei frå romarane.

.

Men:

.

”Det lille barn i Betlehem, han var ein konge stor,

som kom frå himmelen lyse slott, ned til vår arme jord.”

.

Mange har forakta han av denne grunn. Jesus var ikkje slik me tenkte han skulle vore. Men Jesus var ein hjartekonge som både vil gje oss eit nytt hjarta og å styra livet vårt.

.

2. Jesus kjem som konge til oss.

Han lovar oss ikkje ytre prakt og rikdom når me vert kristne. Jesus sa til farisearane ein gong dei spurde om kva tid Guds rike skulle koma: ”Guds rike kjem ikkje på den måten at ein kan sjå det med augo… Guds rike er inni dykk” (Luk. 17, 20-21). Og hjå Pilatus sa han: ”Mitt rike er ikkje av denne verda… Til det er eg komen til verda, at eg skal vitna for sanninga” (Johs 18, 36.37).

.

Då Jesus byrja å tala offentleg, sa han at Guds rike var kome nær (Mat. 4, 17). Guds rike var altså Jesus – då han kom, var riket der. Det er når me tek imot han, at me får del i dette Riket, jfr. Johs 1, 12.

.

Jesus vil med andre ord inn i hjarta og omskapa oss innanfrå. Det hende då me vart frelste. Då flytte Jesus inn. Og det held han på med i kvar einskild nå. Det er ei side ved helginga. Kristendomen er slik at ”ved trua reinsa han hjarto deira” (Apg. 15, 9. Og nå vil han leva i oss. Jfr. Rom. 14, 9. (Elles er ordet om helging så stort, at me kan ikkje ta opp alt her.)

.

3. Misjonen høyrer med her.

Folkeslaga kjenner ikkje frelsa av di dei ikkje kjenner Jesus. Difor må me forkynna Jesus Kristus for folket. Dei som tek imot han kor dei så bur, får Jesus som konge i hjarta. Eit nytt liv tek til, og det vil merkast på den staden dei bur. For Jesus er konge.

.

I v. 3 seier Jesus til læresveinane: Når dei finn eselet, skal dei seia: ”Herren har bruk for dei.” Slik er det med oss alle. Kven andre kan han bruka, enn sine eigne læresveinar?

.

Så gjeld misjonsbodet framleis. Han sa me skulle gå ut i heile verda. Alle folk må få høyra det, for alle er skapte av Gud og elska av han. Kristus døydde for alle. Guds eige kongerike skal nå ut over heile verda. Det skjer heller ikkje politisk, men ved å ta imot evangeliet.

.

4. Jesus kjem att.

 Då kjem det endelege Gudsriket på jord. Og me ventar på det nå. Eit par ting  skal me minna om her:

.

a) Jesus kjem ned i lufthimmelen og kallar alle sin til seg. Det var dei som hadde Jesus som konge i hjarta. Dei døde som trudde på Han vert med saman med alle dei som er på jorda på den tida. Men berre dei vert henta opp til himmelen. Det stor spørsmålet då er om me er rede?

.

b) Så opprettar han sitt fredsrike på jorda, då djevelen skal verta bunden for tusen år, Åp. 20, 2ff. Då skjer det som Åp. 19, 16 seier: Jesus er konge over kongar og herre over herrar. Me veit ikkje mykje om korleis det blir på jorda i denne tida. Men Jesus skal styra – og då må det bli godt.

.

Då skal Lammet sigra over alle fiendar for godt, Åp. 17, 14. Og etter det kjem herlegdomen og æva på jord. Då er det berre eit spørsmål som står att: Kor skal du vera då? Ennå i dag er porten til himmelen open, og du kan koma inn. Frelsa er av nåde, gratis for Jesu skuld. Kom medan det er nådetid! Amen.

.

299) Bryllaup.

Mat. 22, 10-15.

.

Jesus har tala om kongesonen sitt bryllaup, og det var ein stor fest. Sjølvsagt tala Jesus også i bilete. Det er himmelriket som er likna med dette, seier han. Alt var ferdig, det galdt å koma med der i rett tid og med rett drakt. I desse orda finn me nokre store sanningar for Guds rike. Me vil anvenda orda her om oss.

.

I. NÅ er nådetida.

Gud kallar på menneska, og alle kan koma, v. 10: Tenarane gjekk ut på vegane og fekk saman alle dei fann, står det. Spørsmålet er då om du let deg finna av Jesus?

.

Huset vart fullt av gjester. Det var ingen ledig plass att der. Når det skjer, er det tid for Jesus å koma att. Jes. 55, 6. Nå er tida for å søkja Herren, nå kan du finna han. 2. Kor. 6, 2 som er sitat frå Jes. 49, 8. Nå er nådetida og frelsesdagen. Har du nytta han?

.

II. Ein dag er alt slutt.

Då kjem Lammet sitt bryllaup og seinare dommen. Men Guds ”menighet” er alt her på jorda, og kongen kjem på vitjing nå. I den ytre kyrkja er det både sanne truande og hyklarar. I det ytre ser dei kanskje like ut, men korleis er det i hjartelivet.

.

Gud skal mønstra si hær, Jes. 13, 4. Han har skarpe augo så ingen kan lura han. Difor ser han om me har det rett med Gud. Det er alvor når Han ser på oss og vårt kristenliv. Hyklaren har ingen plass i himmelriket. Det er berre for Guds reine born.

.

III. Korleis kom du inn?

Kongen møtte ein utan rette klær og spurde: Korleis er du komen inn her? Då fekk han ein tilstoppa munn, Rom. 3, 19. Ingen av oss har noko å forsvara oss med i ei slik stund. Og spørsmålet er viktig: Korleis kom du inn i den truande forsamlinga på jord? Vart du fødd på nytt på bibelsk vis, eller kom du med i flokken utan syndserkjenning og tilgjeving?

.

Skrifta talar om trua på Jesus som den einaste vegen inn i riket. Her gjeld inga gjerning eller eigne offer. Guds rettferd får me ved tru på Kristus, utan lovgjerningar. Det er rett bibelsk tale. Rom. 3, 22.

.

IV. Utafor.

Han som ikkje hadde rette klær, vart bunden og kasta utanfor i mørke. Det er fortapinga. Det er unyttig å vera ein kristen i namnet utan å vera frelst ved Jesu død og blod. Berre det er vegen til himmelriket.

.

Om han kom nå i denne stund – ved døden eller ved si atterkome – var du rede? Ennå er det nådetid. Kom difor til Jesus med di synd, og han gir deg den reine kvite drakten. Det er Guds eiga rettferd, og den held i liv og æve. Jesus kjem i den timen me ikkje tenkjer, plutseleg og uventa.

Amen.

.

298) Som ei høne.

Mat. 23, 37.

.

Jesus er komen til siste del av livet sitt. Han går mot Jerusalem og Golgata. Der skal frelsesverket gjerast ferdig. Han har tala med leiarane mellom jødane, og i dette kapitlet har han vore streng. Han har kalla dei hyklarar og blinde rettleiarar.

.

Det er likevel sorg i røysta og hjarta hans. Nå seier han: Jerusalem, Jerusalem! Det er ein direkte tiltale til dei som høyrde han. Inntrengande og mjukt vil han minna dei om grunnen til at han kom.

.

1. Eit siste kall.

Ein siste anklage og påminning om korleis dei var: Hugs på fortida di, kva har fedrane gjort mot profetane? Dei slo dei i hel og steina dei. Me veit frå Det gamle Testamentet at mange profetar fekk motbør og måtte tåla vondt. Til sist slo dei også Guds Son i hel.

.

2. Mange gonger.

Jesus ville samla folket til Gud og frelsa. Det hadde han prøvd ofte. Heile livet han svar ei slik teneste. Han tala til dei mange gonger, og han gjorde store under så dei skulle skjøna han var Gud. Hadde dei berre visst det då han kom siste gong til Jerusalem, men også då var det skjult for augo deira. Luk. 19.

.

3. Som ei høne.

Han samanliknar seg med ei høne med kyllingar. Når faren kom til dei, samla ho dei kring seg og gøymde dei under vengene sine. Slik ville Jesus også vera frelsar for folket. Det var ikkje han det stod på. For hjå han er det ly for kvar ein som kjem.

.

Dette har Gud vist gjennom hele GT. Han tok seg av sitt folk med stor kjærleik og omtanke. Men var forherda på ulik måte. Men dei gløymde Gud og rekna ikkje med han. Folket var opptekne av tinga i denne verda, og dei vende seg til og med til avgudane i landet og dyrka dei. Herren prøvde gong etter gong å samla dei om seg og fortalde dei gjennom profetane det var til det beste for folket.

.

4. Viljen.

Det fatale var at folket ikkje ville. Ein og annan fylgde han og tok imot. Men ikkje den store flokken og dei fleste av leiarane og dei lærde. Unnataket er t.d. Nikodemus. Johs 3. Og når nokon seier nei til Jesu frelse, er det inga anna von. Eit anna døme er gamle Simeon i Luk. 2, 25ff. Han var av dei som venta på Israels trøyst, står det.

.

Slik ser me det skjer i vårt land og folk nå. Mange seier nei og bryr seg ikkje om Guds rike. Då går dei ei evig fortaping i møte. I Noreg har me sett det mange gonger i soga vår. Potet-prestane hadde gode tider, og folk ville høyrad ei. Dei tala nært og praktisk og enkelt. Slik tale kan lata seg høyra til alle tider.

.

Den som skal gå med Guds bod vil få trongare tider. Det fekk Hans Nielsen Hauge då han stod fram ikr. 1797 og bad folket venda om frå syndene sine og be til den einaste Gud. Seinare har mange fått oppleva det. Somme var trufaste i tenesta og slo ikkje av på kravet, medan andre var ”snillare” med åra og tala ofte det folk ville ha. Men det var ikkje Guds plan.

.

Korleis er det med deg – har du sagt ja? Ennå står han og bankar, men det kjem ein siste gong. Då er det for seint.

.

297) Som Noahs dager var.

Mat. 24, 37-39.

.

Jesu første komme er enn noenlunde godt kjent i landet vårt. De fleste har i alle fall hørt om ham og kjenner konturene av Jesu liv. Det er historisk og vårt eneste håp.

.

Men Jesus talte også om sitt andre komme. Tida for den nærmer seg med raske steg, selv om det nøyaktige tidspunktet er totalt ukjent for oss. Bare Gud i himmelen kjenner det klokkeslettet. Vers 36. Ikke en gang Jesus Kristus visste det i sitt jordeliv, Mark. 13, 32.

.

Men Jesus har gitt oss noen tegn i tiden før hans komme. Etter Jesu ord kan han rett og slett ikke komme før. Han drøyer lengst mulig, for å frelse flest mulig.

.

Her trekker han fram en historie som jødene kjente godt – og som vi også kjenner – om Noah og arken, og om Lot, Luk. 17, 28-30.

.

Som Noahs dager var, slik skal menneskesønnens komme være. V. 37.

.

Om alle sine ord sier Jesus ganske sterkt: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå, v. 35.

.

Da gjelder det også ordene om Jesu gjenkomst. Det hjelper lite om folk nekter å tro det. Dagen kommer likevel! Jesus vil være her enda en gang.

.

Og da skal tida ligne på Noahs tid. Hva særmerket den? Det kan vi lese om i 1. Mos. og her i evangeliet. Jesus har fortalt oss om det.

.

1. DAGLIGLIVET.

Først: de var opptatt av dagliglivet, det jordiske arbeidet, v. 38. I og for seg er det ikke noe galt i det. Men når det blir selve hovedsaken, blir det en giftpil i sjela. Det er her djevelen har funnet et godt triks: Ved vår høye levestandard og utpreget materialisme har lurt millioner mennesker i Vesten til å tro at det er selve livet. La oss ete og drikke, sa de i Korint. 1. kor. 15, 32. Og så glemte de Gud.

.

Det er det vårt folk har gjort.

.

De åt og drakk, står det. De levde sitt daglige og vanlig liv – uten å tenke på Gud. Slik oppførte den rike bonden seg også, i Luk. 12. Men Jesus advarte Satan og sa: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Mat. 4, 4.

.

Dernest: de tok til ekte og gav til ekte. Familien som er villet av Gud, kan bli en stor hindring for Guds rike. Det forklarer Jesus også i Luk. 14, 20: En hadde tatt seg en kone, og derfor kunne han ikke komme. Det fineste på jord kan bli en stengt himmeldør. Er det slik du lever?

.

2. Synd.

Dernest: Det var en syndig slekt. 1. Mos. 6, 5 og 11-13. Menneskene levde i synd, stor synd og grov synd – og ”uskyldig” synd. For alt som stenger for Gud, er synd, selv om det ser uskyldig ut. ”Menneskenes ondskap var stor på jorden,” står det. ”Alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang.”

.

Det er ikke en beskrivelse av et gudfryktig hjerte. Det er hedenskapet.

.

Jorden var fordervet i Guds øyne, den ble full av vold, v. 11. Alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden, v. 12. Her var det ikke mange unntak. Det var blitt normalt å synde, og derfor kom det en stor og tung dom: Vannflommen.

.

I Rom. 1, 29-32 får vi en annen slik beskrivelse av hedenskapet i Romerriket. Den begynner slik: De er fulle av allslags urett, umoral, griskhet, ondskap osv. Avsnittet slutter slik: De gjør ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

.

Slik er alltid verden når den får slippe seg løs. Og stakkars den kristen som lever der og våger å heise rent flagg. David forteller oss litt av grunnen til det, Salme. 51, 5: Jeg er født i misgjerning. I Salme 58,4 er det et lignende ord: De ugudelige er frafalne siden de satt på mors fang. De som taler løgn, farer vill fra mors liv.

.

Vi kom til verden som fortapte syndere. Og folket kommer til å dø slik, om de ikke blir frelst ved Jesu blod. Noe enklere enn det duger ikke. Synden er grusom og stor, og vi trenger en skikkelig stor frelse.

.

Bibelen kaller dette naturlige menneske for kjøtet. Og det kan ikke og vil ikke gjøre Guds vilje. De setter tvert imot sin ære i sin skam, Fil. 3, 19.

.

Hvordan er det nå? Er det noe som ligner på Noahs tid i våre dager?

.

Folk har alltid syndet. På den måten er det ikke noe nytt. Men etter hvert har vi sett at folk blir mer preget av synden enn noen gang før. Og mon ikke vi ser noen nye tegn just her.

.

Ungdommen blir stadig yngre når de synder. Det som i eldre tid var en litt farlig lek med ”epleslang” osv, er det blitt brutalt og grovt. Barn ned i 11-12års-alderen er med på det voksen ungdom gjorde før. De drikker seg fulle, eksperimenterer med sex, driver med ran og innbrudd. Jeg mener selvsagt ikke at alle gjør dette. Men det er tendensen.

.

Synden blir stadig frekkere og grovere. De ser vi f. eks. på TV, som kan gi et godt bilde av vår tid. Der flommer det over av fylleselskap, hor, mord og ran. Det er blitt underholdning for mange mennesker. Og der slipper ikke Guds Ånd så lett til.

.

Pengegriskhet er synd. Vi får det inntrykk at svært mange strever i dag etter mer av alle ting. Og da trenger de penger. De arbeider seg nesten i hel for å holde tritt med naboer og slekt. For noen blir det så tyveri og underslag. Vi ser mer og mer av det: Ansatte i butikker stjeler (ikke alle!), rikfolk stjeler, og ledere gjør underslag i millionklassen.

.

Pornoindustrien har aldri hatt bedre dager, det samme gjelder narkoomsetning. Alt er med på å ødelegge folket. At så mange er hektet på dette, viser syndens makt og kraft i menneskesinnet. – Og mange flere ting kunne nevnes.

.

Et annet særtrekk skal med her: Skammen over å synde er borte. Frekkheten har det som sin frukt. Noen kulturledere og politikere har lenge arbeidet for å avskaffe den. For skam er jo besværlig. I vår ungdom rødmet vi av den. Nå skryter folk. –Og den verste synd er egentlig at de vraker Jesus – redningsmannen.

.

Vi har lov til og rett til å gjøre det vi vil. Andre skal ikke bry seg. Det er parolen.

.

Hvorfor sier vi dette? Er det noe å dra fram? Er det ikke bedre å være positiv? Ja, slik taler de som ikke forstår alvoret i tida.

.

Vi må si det fordi vi har kort tid igjen. Jesus kommer snart til jord. Vi står ved avslutningen – så mange tegn tyder på det.

.

3. Guds vilje.

En likhet er også dette: Guds vilje var kjent, og evangeliet var altså forkynt for folket. Noah fant nåde for Gud. Han var lysstrålen blant menneskene der. Tenk, midt i dette syndefordervet levde det én familie – som Gud så med velbehag til.

.

Peter må ha fått en åpenbaring fra Gud da han skrev sitt andre brev, kap. 2,5. Der kaller han Noah en rettferdighetens forkynner. Mens han bygde på arken, gikk han i sine fristunder bort til folket som betraktet arbeidet og lo av det. Og han sa: Det kommer en vannflom, en Herrens dom over jord. Men jeg bygger en båt, og alle som blir med der, blir berget. I 120 år drev han på med dette. Men folket bare lo.

.

I Norge er det 1000 år siden evangeliet kom til våre kyster. Og hele denne tida har evangeliet blitt forkynt. Noen ganger var det nok skrøpelig, men Guds ord ble likevel lest over hele landet.

.

Og fremdeles ler folk. Det bryr vi oss ikke om, sier de. Vi har annet å bestille.

.

Så fortsetter evangeliet å lyde utover jorden. Det skjer ved sendebud, radio, kassetter og TV og internett. Folk kan høre hvis de vil. Nå er det et nettverk som dekker hele jordkloden der Guds ord lyder. Det har aldri skjedd før. Og det er et tegn på Jesu snare lomme. Er du rede?

.

4. Arken.

Som den siste likhet her, er at arken var ferdig før flommen kom. Der var altså en mulighet til å bli frelst. Dommen trenger ikke komme overrasket over noen.

.

Da alt var klart, sa Herren til sin venn: Gå inn i arken, 1. Mos. 7, 1. Og han var lydig og gikk. Og Noah ble berget.

.

Slik vil det gå i den siste tid. Bare de som er lydige mot kallet og tror på frelseren, blir berget til slutt. Da står det: De visste ikke av det før vannflommen kom, Mat. 24, 39. De hadde ikke skjønt alvoret.

.

Brått, plutselig, uventet og overrasket kom vannet. I 40 dager regnet det, og vannet steg over alle fjell og hauger – 7 ½ meter over den høyeste toppen. Inne i arken var 8 personer og mange dyr. Da lukket Gud selv døra. Da kan ingen åpne den mer.

.

Da spørs det ikke etter, min venn, om du er døpt, konfirmert, er en snill og grei person, om du går på møte og gudstjeneste eller ofrer mye til de fattige og misjonen.

.

Da gjelder bare dette: Er du frelst av nåde? Det betyr at du tror på Jesus som din eneste redning fra det dype helvete. Du bygger på Kristi stedfortredende død på korset – uten e eneste gram av gode gjerninger.

.

Ennå er døra åpen. Jeg vil gjerne stå ved sida av døra og rope til deg: Kom!

Var du inne om han kom i sky nettopp nå?

---

.

296) Jesus kommer igjen!
Mat. 24.
.

Jesus taler om framtida og knytter det til samtida, for at folk skal forstå bedre. Han taler om mange ting som folk da og nå kjenner noe til. Det er den gode pedagogiske regelen om å gå fra det kjente til det ukjente.
.
Folk har alltid vært interessert i framtida. Tenk om vi visste hvordan det vil bli, sier noen. Ja, er du så sikker på at du vil vite det? Det er jo ikke bare gode ting som ligger i framtida for oss. Kan hende vi skal oppleve tunge og vanskelige dager. Vi du gruble over det på forhånd?
.
Likevel - folk er interesser. Det ser vi av alle spåkoner, horoskop og science fiction. De betaler mange penger for å få vite litt, og de får helst høre noe om lykke og mange penger.
.
Jesus sier ikke det. Han er realist og sier tingene som de er. Skal vi ikke tro på ham?
.
En profet spurte: Vekter, hvor langt på natt? Jes. 21, 11. Og det har vi grunn til å spørre om.
.
Jesus sier her at vi skal vite noe. Han har gitt oss tegn på sitt komme. Det er ting som MÅ skje før han kommer. De skal vekke de sløve og sovende og holde Guds barn i forventning. Dagen og timen vet ingen, og vi skal ikke vite det. Da kunne vi enda mer bli fristet til sløvhet, om vi visste det var lenge igjen.
.
Men vi skal skjønne tida og tidsånda. de er indikatorer på om vi lever i den siste fasen i den siste tid. Det er som med en avis. Den har overskrifter og bilder og utropstegn. Er det virkelig fare eller katastrofer, blir overskriftene STORE. Slik er det f. eks. når krigen kommer og når freden inntreffer.
.
Hva er så hovedoverskriftene i vår tid?
.
Jeg tror at de viser at Jesu komme er nær. Det er ikke et enkelt tegn som er avgjørende, men alle tegn skal peke i samme retning. Da er tida nær.
.
1. KRIG. Ett av tegnene er krig, Mat. 24, 6-7. Folk skal høre om kriger og rykter om krig. Og det skal være i stort format: folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det er ikke stammekriger eller mindre trefninger. Det er storkrig der hele land er involvert. Og ordet krig står i flertall: det vil bli mange, store kriger der hele nasjoner kjemper mot hverandre.
.
Nå har vi hatt to store verdenskriger på 1900-tallet. Både før og etter den har det stadig vært krig i verden. I en statistikk stod det at det hadde vært krig hvert år siden 1899, samt 300 kriger de siste 300 år.
.
Verden er en usikker plass å leve i. Det er som på en vulkan. Midt-Østen er ei kruttønne, og vi ser krigen i flere muslimske land nå enn før.
.
Det er sant som Daniel skriver: "Inntil enden er det krig," Dan. 9, 26 (NB). Albert Einstein sa en gong: I en fjerde verdenskrig vil de kjempe med stein og klubber. Så totalt ødeleggende vil den tredje verdenskrigen bli. Det var atommakten han var redd for.
.
Jo, dette tegnet er godt oppfylt, og vi får nok se mer til krigen.
.

2. Naturkatastrofer, v. 7b. Dette ligger egentlig utenfor menneskenes vilje og makt, hvis vi ikke trekker inn miljøkatastrofer og ulike menneskeskapte ulykker.
Her taler vi om at jorda skal komme i bevegelse, selve fundamentet for liv vil røre på seg. Det er tale om jordskjelv og hunger og annet som tar liv.
.
I 1977 var det et jordskjelv i Kina som var det største i vår tid, med 800.000 døde uoffisielt. I det 19. århundre var det 700 jordskjelv. I Iran i 1990 mente man at 25.000 var omkommet i det nordlige Iran, og i Teheran ble 100.000 skadd i skjelvet. I 1976 var et like stort skjelv i Iran med like mange døde. I Armenia i 1988 døde omtrent like mange. I mai 1927 omkom 200.000 i jordskjelv i Kina.
.
Slik kunne vi regne opp tallene, se Dagen 22. juni 1990.
.
Hungersnøden er også stor. 1/3 av verdens befolkning lever på sultegrensa, og mer vil det bli. Det gjelder særlig Afrika, men det kan lett ramme andre områder også. Det øker i tall og intensitet.
.
Alt dette er varsel, og fødselsveer. Ytre ting og tegn skal fortelle alle at vi står foran noe alvorlig. Vi som leser vår bibel, vet det. Det har vi sett i Guds ord. Men mange i verden leser bare romaner og ukeblad, ikke ordet fra Gud. Naturkreftene skal vekke oss og vise at klokka er nær tolv. Naturen er domspredikant. Tenk om folk ville lytte - til det ytre tegn og sette det sammen med bibelske tegn.
.
Men det kommer verre ting.
.
3. Åndelig mørke over folket, v. 4-5 og 10-12.
Det er den tredje dimensjon i livet. Vi er ikke dyr eller maskiner, vi er Guds skapninger med ånd og sjel. Dette har med vårt forhold til Gud å gjøre. Gud er lys og verden er mørke.
.
I mørke ser vi ikke og kan lett gå oss vill. Da er det også lett for andre å lede oss vill. I mørke har vi ingen faste punkt å holde oss til og orientere oss ut fra. Derfor vet vi ofte ikke hvor vi er i mørke.
.
I denne situasjonen sier Jesus: Det skal komme falske messiaser og predikanter og føre folk vill.
.

De falske lærere har igrunnen lett spill i mørke. Hvis folk ikke er kjent og vet hvor de er, går de ofte der lederne går.
.
Men tenk om lederne ikke har det rett? Tenk om de selv er grepet av tidsånda og sløvheten og en lett og billig tro? Da blir du lett ledet vill om du følger dem.
.
Mange falske profeter skal komme. Og mange skal la seg lede ut i villfarelse. Er du en av dem? Eller vet du hvor du er?
.
Noe av det slike ledere gjør og forkynner, er:
- De sår tvil på Bibelens ord. Det skjer både av lek og lærd. En eksamen betyr i slike tilfelle ingen ting. Teologiprofessorer står fram og leder folk vill. Biskoper er ikke hyrder men leiesvenner. De forsvarer folk som lever i synd og hjelper dem til å synde. Kan du tenke deg at Jesus ville gjort det? Eller Paulus eller Johannes?
Vår farligste sykdom i vår tid er nettopp dette: Bibelen er ikke lenger autoritet! Vi har selv overtatt den rollen. Nå står intellektet og forstanden i høysetet.
.
Da må det gå galt.
.

- Her er mange sekter og samfunn som er spesialister på spissfindigheter, men forkynner lite eller ikke det gamle ordet til frelse: Jesu blod og Guds nåde. Og det skjer fordi de viser ikke folk at de er syndere og behøver en radikal omvendelse.
- Humanetikerne er en forfinet utgave av dette som pryder seg med en vakker moral. Det fører ikke fram - de er ugudelige i rett betydning. De har klippet Gud ut av menneskesinnet og all lære i skolene. Da går det galt.
- Satandyrkelse og djevletilbedelse øker, og tilhengerne blir mer aggressive. Både hedningesamfunnet og andre radikale grupper som lever uten Gud, hører med her. De har vært relativt snille mot kristne og vanlige folk, men det skal ofte lite til for å provosere dem.
- Et sosialt evangelium har alltid vært en djevelsk snare. Det høres så besnærende ut: Vi må jo hjelpe folk, det nytter ikke å forkynne evangeliet for tomme mager, heter det gjerne. Det har vært kjent i USA, men brer seg utover hele verden. Tanken sniker seg inn: det første må jo være å hjelpe folk til å få mat og trygge, gode kår. Da hender det så ofte at evangeliet og nåden blir glemt og borte.
- Pluralismen har vært på frammarsj lenge, og den har fått godt fotfeste i vår tid. Den blir forkynt også i vårt land. Hovedtesen er at alt er like godt og like sant. Derfor må jeg få tro slik jeg vil og leve slik jeg vil. Da er steget kort til å tolke himmelen som et godt liv her på jorda. Er alt like godt, blir den gamle løgna sann: Enhver blir salig i sin tro.
.
Det er vranglære.
.
Her hører mange andre ting med, som homofili, abortlov (drap av foster), familielovgivningen, den nye, kommende felleslov for ektefolk og andre samlevende og partnerskap. Den liberale teologi ligger i bakgrunnen og må ta sin del av ansvaret for utviklingen. Lovløshetens hemmelighet er alt virksom, skrev Paulus. 2. Tes. 2, 7. Her gjelder lovløshet først og fremst fra Guds lov, men også fra samfunnet der dets lover stemmer med Guds lov og ord.
.
Det er bare en vei til himmelen, det er Jesus. Alle andre går fortapt.
.
Det er vår sorg, vår nød, våre tårer - og arbeidet vårt.
.
-- Paulus skriver til galaterne om et annet evangelium og i 2. Kor. 11, 4 om en annen Jesus. Der er ikke noen annen virkelig Jesus eller virkelig evangelium. Men noen mennesker dikter opp en Jesus og et "godt" budskap. Derfor blir dette egentlig en innbilt Jesus og et menneskeskapt budskap. Hva hjelp er det i det ved de evige spørsmål?
.
Vi som prøver å holde oss til Bibelen, må si ut fra det vi har lært der: Bare Bibelens Jesus og hans kristendom er sann og kan hjelpe oss i vår sjelenød.
.
Ta derfor Bibelen nøye, les og tro den. Jesus er verdens lys. Da finner du fram midt i det tykkeste mørke i denne verden.
.
4. Trengsel.
.
På grunn av motstanden mot de kristne og det kristne budskapet, vil det komme trengsler og forfølgelse. Det er en naturlig utvikling eller følge av det åndelige mørke som kommer på den siste tid. I Mat. 24, v. 9 og 21-22 er dette tegnet notert. Det kan komme på ulik møte, men målet er hele tiden å utrydde det genuine kristne budskapet. Og da må de kristne selv utryddes. Det er jo de som bærer budskapet fram.
.
Og det vil øke i omfang jo nærmere vi kommer endens tid. Og det vil særlig gå ut over de som tar Bibelen og den kristne tro på alvor. Det vil ikke bli så lett å leve som sann kristen i framtida.
.
Djevelen raser, og han vil hindre at evangeliet utbrer seg over hele verden. Derfor er han motstander også av sant misjonsarbeid. Han er ikke imot opplysning og helsearbeid eller hjelp i nøden. Djevelen kan støtte mange fine prosjekt. Men ikke sann kristendom. Han vil ikke at vi skal tro og lære at Bibelen er Guds ord - og at det er det eneste Guds ord i vår verden.
.
I Dan. 12, 1 leser vi: Det skal komme en trengselstid ... Selv om kommunismens tid ser ut til å være slutt i mange land, er ikke motstanden mot kristendommen slutt. Vi har den her fremdeles. Vi har sett eksempel på forfølgelse i Sovjetunionen, Kina, Etiopia og Øst-Europa.
.
Nå hører vi stadig om fengsling og sterk mot stand mot kristne i muslimske land. Det kan vi ikke komme bort fra. Islam vil etter sitt vesen gjøre hele verden muslimsk. Den driver misjon - om enn på en annen måte enn de kristne. Den vil erstatte kristendommen med Islam, slik den gjorde i f. eks. Nord-Afrika. Dermed er det selvsagt at den er anti-kristelig. (At mange muslimer i hverdagen er hyggelige mennesker, en en helt annen sak.)
.
Står det noe sted skrevet at Norge skal gå fri en slik forfølgelse? Nei. I v. 9 sier Jesus: alle folk. I den store trengsel i endetida vil alle mennesker oppleve motstanden. Da spørst det om vi alle har bygt vårt trosliv på sandgrunn eller på klippen.
.
Sanden i timeglasset holder på å renne ut. Tida nærmer seg.
.
5. Misjon.

I v. 14 får vi et sterkt tegn: Evangeliet om riket skal forkynnes over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Og da skal enden komme.
.
Misjon er altså et sikkert tegn på endens tid. Misjon er å framskynde Guds dags komme, 2. Pet. 3, 12. Når alle har hørt evangeliet eller hatt muligheten til det, da kommer Jesus.
.
Det står ikke at alle skal tro. Og alle mennesker kommer ikke til å bli kristne. Slik taler Guds ord. Men alle folkeslag skal ha anledning til å høre og komme. Evangeliet skal forkynnes til et vitnesbyrd for alle folk. Her menes ikke hver enkelt individ, men et folk som folk eller folkeslag. Ordet for folk på grunnteksten er ethnesin (flertall), som ikke brukes om enkeltindivider. Det betyr en folkegruppe, en nasjon, slik som det norske folk. De som studerer dette nøyere, er nok ikke enige om hvor grensene går for et folk alltid.
.
Det er i dette arbeide å forkynne Guds ord at Jesus trenger flere vitner. For Gud vil at alle, hver enkelt menneske, skal bli frelst. Problemet er at så mange vrir seg unna og nekter å ta imot det glade budskap, selv om de har hørt det mange ganger.
.
Misjonær P. A. Bredvei skrev for lenge siden en bok med tittelen: "Smerten i Jesu gjenkomst." Smerten var nettopp at så mange ikke hadde hørt og ikke kunne tro.
.
Hvordan er det i dag?
Misjonærer går ut med budskapet. Mye litteratur blir trykt og sendt ut i verden. Budskapet når enda lenger enn før via radio, TV og ikke minst internet. Hver eneste krok av verden er dekket med evangelieforkynnelse! Tenk det.
.
For en del år siden hørte jeg en kveld på radio Luxembourg. Der talte Billy Graham en kveld. Møtelederen sa mot slutten av møtet: Dette programmet kan man høre over hele jordkloden, det blir sendt over radiostasjoner over hele verden.
.
Da frøs jeg på ryggen. E r vi så nær Jesu gjenkomst? Han må være her ganske snart!
.
6. Israel.

I v. 32 ber Jesus oss å lære en lignelse av fikentreet. Det er ofte i Bibelen et bilde på Israels folk. Det kan nok være et generelt bilde av treet vi skal lære. Det er tydelig nok. Men når Bibelen taler om Israel som et tre, ligger dette også under.
.
Ingen som leser Bibelen kan vel unngå å legge merke til den spesielle og enestående stilling som Israel har. Det er ikke noe annet folk som Gud har handlet med på denne måten. Og det gjelder også i den nye pakts tid. Det ble ikke slutt julenatt og påskemorgen da Jesu verk var utført. Israel er fremdeles et spesielt folk for Gud, og det bør være det for de kristne også. (Vi skal ikke behandle dette mer her, men håper å komme tilbake til det et annet sted.)
.
Hva er viktig om Jesus skulle komme i dag? Tenk om han var her nettopp nå!
Tre ting vil jeg nevne som ingen av oss skulle glemme:
.
a) Vi må selv være rede. Ikke alle er det. Noen vil falle fra i innspurten. I v. 13 sier Jesus: Den som holder ut til enden... Det er nytteløst å være en kristen i ungdommen, hvis vi svikter i fortsettelsen. På ulike måter kan folk bedra seg selv også i vår tid. Det er ikke selvsagt at vi er frelste om vi er kristne i navnet. Det er tydelig bibelsk mening. Johannes skriver på sine gamle dager: Den som har sønnen har livet. 1. Joh. 5, 12. Det er viktig. Navnkristendom vil ikke hjelpe deg. Du vil gå fortapt.
.
Du må eie Jesus, være ren i hans blod og dermed på hans regning. Ditt eget er bare en skam i Guds øyne. Derfor skal du omvende deg i dag. Du må komme nå - i nådens tid.
.
Er du rede nå, til å si farvel til alt og alle i denne verden?
.
b) Vi skulle fått noen med oss. Det er snart den siste anledning vi har. Noen blir gamle - har vi berget noen? Noen kan dø uventet - fikk vi være med å redde en sjel? Og ute i hedningeland er store skarer uten liv i Gud. Hva har vi egentlig gjort for dem? Jesus har ingen andre han kan sende ¨enn sine egne barn.
.
"Gå inn i rekken, gå inn i kampen nå - i dag når Jesus kaller deg, da svar ham - ja og gå!
.
c) I mellomtida: Vi skulle være sunne i troen - og edrue. Noen skriftsteder understreker det, f. eks. 1. Tes. 5, 6 og 2. Tes. 2, 2. Hva betyr det?
.
Som kristne skal vi ikke tro noe annet enn det Bibelen sier om tro og gudsliv. La deg ikke rive med av allslags nytt i verden. Ef. 4, 14. Hold deg til Jesus, det er bare han som kan tilgi synd og hjelpe deg framover på veien.
.
Og les mye i Bibelen. Vi blir aldri ferdig med den. Og annet godt og sunt lesestoff, som Luther og Rosenius, Øyvind Andersen og Wisløff (det er flere gode av dem!). Vær ikke så snart til ta etter alt det nye som kommer på markedet. Det gamle er prøvd av millioner. Det holder, fordi det alene bygger på Guds ord. Det må vi også gjøre. Amen.
.

295) De ti jomfruer.

Mat. 25, 1-13.

.

Dette var en alvorlig tale av Jesus. Den handler om de siste tider og hva som skjer med kristne i tiden før hans gjenkomst og dommen. Vi skal ikke nå tale om rekkefølgen av begivenhetene eller alle detaljer om dette. For Bibelen har en hovedhensikt med dette: å vise oss at vi må være rede.

.

Det står flere ting om de ti jomfruene. Mye av det var likt og finnes hos alle. Men det var også noe ulikt. Og det utgjør den store forskjellen og det viktigste ved alvoret. Hva hjelper det om vi har mye til felles med de kristne, hvis hovedsaken mangler.

.

I. Noe var likt hos alle.

Det så ut som om det var en flokk. Ingen skilte seg ut i det ytre. De var sammen i denne situasjonen, da de ventet på brudgommen. Alle ventet. Det ser ut til at også var venner og vel forlikte. Og de hadde samme mål: Å få være med brudgommen når han kom.

.

Andre mennesker trodde sikkert også det. For alle ti hadde lamper, og det viste at de ventet på noen. I vårt kristelige språk betyr det at de alle sammen ventet på Jesu gjenkomst. Og de ønsket å være med ham til himmelen. De gikk ut for å møte brudgommen, står det.

.

Alle hadde trolig litt olje på lampene, ellers ville de ikke kunne gå ut. Det var kveld og mørke i landet. Og alle var jomfruer – det er i Bibelen bilde på renhet. De var altså kristne i navnet alle ti.

.

Men her kommer en fryktelig sannhet: De kloke forstod ikke at noe var galt med de dårlige. De var jo ikke dårlige kvinner i det ytre! De var jomfruer. Det lærer oss nå at mennesker kan være så like ytre sett at andre ikke forstår at de er falske kristne. Og slik vil menigheten være i den siste tid. Ikke alle som ser ut som kristne, vil være det i hjertet. Derfor vil det være mange som har navn av å leve uten å være rede for Jesu komme. Sml. Åp. 3, 1f. De vokser sammen inntil høsten, som Jesus sa. Mat. 13, 30.

.

II. Alle sovnet.

De slumret alle inn og sov, står det. De var trette og det gjelder alle. Og slumringen skjer litt etter litt og ubemerket. Suksessivt glir man inn i enn annen verden og skjønner ikke hva som foregår omkring seg.

.

Her er vi ved et meget farlig tema i kristenlivet. Du ser ikke betydningen av det som skjer i verden, du forstår ikke at det er så farlig. Du har det godt som menneske og slipper å bekymre deg noe særlig.

.

Nå tror jeg vi er inne i en tid med åndelig søvn, sløvhet og likegyldighet. Mange har kanskje navn av å leve, men er åndelig døde. De er lunkne i sitt gudsliv og vel tilfreds med seg selv og fornøyd med sin kristendom, så å si. Åp. 3, 16.

.

Rosenius skrev en sang om dette, Sangboken nr. 476.

.

Vik ei fra mitt hjerte, dyrebare smerte,

Åndens fattigdom.

Vis meg mine brister, så jeg aldri mister

Nådens legedom.-

.

Blir du selvfornøyet, har du alt deg bøyet

Bort fra livets sti.

Bare de som kjenner syndens nød seg vender

Hen til nåden fri…

.

Hvorfor er det slik – at vi sovner så lett?

.

Mon ikke ventetiden ble så lang. Hadde brudgommen kommet før, ville flere være våkne. I begynnelsen var de glade og fornøyde. Men etter hvert sløvnet de. Det ble så lenge å vente. Derfor sier Jesus flere ganger: Våk derfor! Disiplene glemte det så lett, så gjentok han det. Våk.

.

Først slumret de altså. Øynene faller igjen, boka vi leser vi faller ned i fanget. Og så er vi borte. Og dette smitter så lett. Du blir påvirket av de sløve til å ikke ta det så nøye selv heller. Og sløvhet på ett område i livet, baner ofte vei for likegyldighet på andre områder. Derfor er de første symptomene så viktige. Slik er det også med sykdom. Jo før du oppdager symptomer, desto bedre.

.

Søvn kan være verdslighet, likegyldighet, og være opptatt med mange ting her i verden. Du får ikke tid til å pleie ditt åndelige liv. Da blir det lite mat for sjelen og du blir svak. Her er noe av frafallet. Folk slutter å be for maten, de tar det ikke så nøye med søndagen som en hellig dag, de nasker gjerne til seg litt her og der på arbeidsplass og i butikk. Og synden har en tendens til å forsterke seg. Synd føder ny synd og fører sjelen i fortapelsen.

.

Den største faren for søvn er om natta. Da er det vanskelig å våke lenge. Det vil gjelde før Jesu gjenkomst også. Derfor kommer Jesu uventa på så mange.

.

III. Vekkelsen kom!

I v. 6 hører vi om Midnattsropet. Jesus er her uten at folk har forstått det. Dette er det prof. Ole Hallesby kalte ”Den store overraskelsen”. Folk tror ikke det vil skje, de har sluttet å tro på Jesu gjenkomst. Det fører dem inn i en trygghet som blir deres store fall.

.

Hvem er det som roper? Det kan vi spørre om her.

.

Det er trolig først og fremst en Guds engel som blir sendt ut med sin trompet. Og han farer over hele jorden slik at alle i hele verden vil høre det. Ingen skal være i tvil om at NÅ er tiden inne. Guds egen Sønn kommer.

.

Men også predikantene skal rope det. Jeg tror at jeg aldri har hørt dette ropet fra en kirkes talerstol. Det er faktisk sant, så langt mitt minne rekker. Jeg har vært i alle fylker i landet, unntatt Finnmark, og talt og hørt Guds ord. Og jeg har hørt mange gudstjenester i radio gjennom årene. Men altså: Aldri et klart og tydelig og alvorlig Midnattsrop.

.

Men i bedehuset hørte jeg det ofte fra ungdommen av. Der kom lekpredikantene og talte om omvendelse og tro – for snart kommer Jesus. Gjør deg rede! Og det samme skjer faktisk i frikirkene.

.

Jesaja skriver i kap. 62, 6: På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro!

.

Slike vektere må vi være nå. Har vi vært trofaste her? Eller har den røsten også sløvnet hos noen av oss? Mange tegn viser at det er natt. 2. Tim. 3, 1-5 er noen av Paulus’ aller siste ord i denne verden: Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider, sier han. Det er nok vår tid. Og det blir mørkere jo nærmere Antikrists tid vi kommer.

.

IV. For sent!

De dårlige jomfruene våknet for sent. Det var ikke tid til omvendelse og frelse. Jesus var der allerede. Og for de kloke var det for sent til å hjelpe dem. Og de dårlige kunne ikke leve på eller komme inn i himmelen på andres kristentro. Hver enkelt av oss står helt alene for Gud i den stund.

.

Frikirkepredikanten Løvgren skrev for mange år siden boka: ”Våre lamper slokner.” Den har vært til vekkelse for mange sløve kristne. Noen ble hentet, mens andre ble tilbake. Himmeldøra ble stengt for alltid. Jesus må si til de dårlige: Jeg har aldri kjent dere!

.

Blir det noen av oss? Er det sant om en som leser dette, at du mangler DET AVGJØRENDE! Alt det andre de hadde var da uten verdi. Og for oss er det bare en ting som er olje på lampen: Jesu blod som renser fra all synd. 1. Johs 1, 7. Du er kjøpt med det, 1. Pet. 1, 19, og du kan bli renset ved det.

.

Noen av de som kom tilbake til Jerusalem fra Babel opplevde det mange vil gjennomgå når Jesus kommer: De fant ikke sine navn i navnelistene, og ble utelukket som uverdige (der galdt det prestetjenesten). Skal det skje med deg ved gjenkomsten? Ennå er det tid å ordne saken. Derfor roper vi ut det vi kan: Kom til Jesus, Han er FRELSEREN.

…

.

---

294) Skjærtorsdag –

Mat. 26, 17-29.

.

Skjærtorsdag var ein lang dag. Det var mykje som hende den dagen, som på langfredag. Og det viser Frelsarens kamp for vår frelse. Og han vann siger til slutt over alle fiendar.

.

Lat oss fylgja han på vegen - og sjå nokre hovudtrekk ved denne delen av livet hans. Det er sjølve avslutninga av livet og frelsargjerninga. Difor skal me stansa ved nokre av stasjonane der han var denne dagen.

.

I.  Det siste måltidet. Nå var dei samla på den øvre salen, han og dei næraste venene hans. Og dette fall saman med jødane sitt påskemåltid, 2. Mos. 12. Dei mintes kvart år utgangen av Egypt, det store Exodus. Og medan alle jødar sat kring i heimane sine med glede over det som hadde hendt, sat Jesus med sine vener i gru for det som måtte henda.

Nå tala han om svikaren. Ein skulle gi han over til dei skriftlærde, og det var einstyande med døden. Alle spurde: Det er vel ikkje eg?  Også Judas var med då, han spurde og om dette. Han beheldt altså maska, for han måtte ha skjøna kva han var i ferd med å gjera. Alt forstod han nok ikkje, det ser me seinare. Men han måtte ha skjøna at noko var galt. Og Jesus tok dette på alvor. Det var betre for det menneske at han aldri var fødd, sa han. Så alvorleg er det å svika. Då går eit menneske fortapt.

.

Jesus vaska føtene til sine vener - det var slaven sitt arbeid. Nå viste han i gjerning kvifor han var komen. han vart tenaren, slaven, han skulle gjera det ingen ville eller kunne gjera. Måtte ikkje disiplane og skjøna dette nå? Det var vel dei som skulle ha vaska han -Meisteren. Men det kjem me sjeldan på, at me skal tena andre.

.

Nå var det Jesus gjekk ut. Han var ikkje med i det som hende seinare. Det var natt, seier Joh. 13,30. Ikkje minst var det natt i Judas sitt hjarta. Han gjekk nå mot fortaapelsens natt, der det ikkje var noko veg attende. han hadde selt Jesus for 30 sølvpengar - betalinga for ein slave. Så mykje var han verd for Juda. Skal tru om ikkje mange sel han for mindre i vår tid?

.

II. Nattverden. Etter dette var nattverden stifta. Då var som sagt Judas sikkje med. Den er berre for Guds folk. Andre skal ikkje vera med då. Difor skal me vere varsame med innbydinga til nattverden og. Sume brukar det som misjonsmiddel og gjev inntrykk av at berre deigår til alters, er dei blitt kristne. Her skal me vere varsame i alt me gjer. Den skal heller ikkje bli eit reint rituale eller ein vane. For det er ei heilag stund der det skjer noko.

Jesus forklarte kva nattverd var. Den er til soning for synd. Den talar sterkt om Jesu blod og kjøt. For nå gjekk han mot det sioste offer i sitt liv, og det einaste som kunne berga verda. Slik brødet blir brote i nattverden, skulle Jesu lekam bli knust under syndebørda.

.

Den talar om syndsforlating. Den er grunna på Jesu død og offer. Det skjer ikkje automatisk eller som magi. Me må ta imot i tru, det må bli mitt, ein personleg eigedom. Men nattverd er også samfunn mellom dei truande. Det er eit eineståande forhold mellom Guds folk på jord. Me kan vere usamde om mangt, men er eitt i anden avdi me høyrer Jesus til. Difor skal me ikkje misbruka nattverden.

.

Etter dette var det Jesus heldt den store talen i Joh. 15-17.

.

III.      Getsemane. Jesus var kjent der, Luk. 22, 39. Det var ikkje uvanleg at han gjekk gjennom hagen ved foten av Oljeberget. Men nå skulle han gå inn mot dødsskuggens dal. Det var ein smertens veg for Jesus. Likevel står det i v. 30:Då dei hadde sunge lovsangen. Det var skikk etter påskemåltidet for jødane å synga frå Salme 113-118. Den delen av salmane er kalla Hallel av di det byrjar med halleluja. Og Salme 113 tek elles til med dette: Herrens namn vere lova. Og mot slutten av salme 118 heiter det: Dette er dagen som Herren har gjort. Bind høgtidsofferet med reip like inn til alterhorna.

.

Nå skulle det skje på ein større  måte enn nokon gong før. Men trass i lidinga, kunen Jesus synge lovsang. Han visste at dette var Guds veg for slekta. Det store offeret skulle snart  gjevast.

.

Men det skjedde altså ikkje utan kamp og smerte. Han måtte gjennom Getsemane - det er symbolet på den djupaste smerte og sorg og bønekamp som nokon har vore gjennom.

.

Ein song tolkar dette slik: I navnløs ve og smerte vår Jesus den har gått, hans varme frelserhjerte sitt dødssting der har fått.  - Til Paradis den veien ber, men en smertenes vei det er.

.

For nå sette helvedes krefter inn sitt siste angrep, og me må tru at helvede mobliserte sine sterkaste tropper. Alt materiell skulle nå setjast inn og pressa Jesus i kne. Det ser me av at han sveitta som blod. Og han kjmepa verkeleg i bøna. Det var ingen lett “kjære Gud”-bøn. Her var himmel og helvede i nærkamp som aldri før -og den enda ikkje før på krossen.

.

Men han sigra: ikkje som eg vil, berre som du. Det er seiersropet. Då overtek Herren leiinga. Slik var det med Jesus og slik er det med oss. Men disiplane sov. Då Jesus ser det, kjem han med eit lærerikt ord: Anden er viljug, men kjødet skrøpeleg. Dette ordet beskriv menneskenatura etter omvendinga. Slik er det med oss alle: me har to krefter i oss. Det nye livet vil gjera Guds vilje og gå hans veg. Men i oss er ei gamal natur, kjødet, synda som bur i oss. Og alt dette strir mot Guds vilje. Dei kreftene bryt i oss alle.

.

Sangaren syng slik: Å, skulle en gang blive kold, min kjærlighet til deg, da minn meg om Getsemane, og om din sved for meg.

.

293) Kva med Jesus?

Mat. 27, 22.

.

Dette er historia sitt største drama – og det er ikkje slutt på jorda før 1. påskedag. Men her er det berre ein liten del av det som skjer.

.

Pilatus har ei vanskeleg oppgåve: Kva skal eg gjera med Jesus? seier han. Og her er fleire ting som gjer det vanskeleg for han å velja. Og ved store avgjerder i livet er det ofte slik. Først kjem nok samvitet hans i vegen. Kan det vera rett å døma ein slik mann? Og dinest kjem vitet hans, fornuften. Han er overtydd om at Jesus skulle vore fri. Eg finn inga skuld hjå han – det tonar i hjarta hans.

.

Og så kjem kona hans inn på arenaen. Ho hadde hatt ein draum. Det er som om Gud prøver alle måtar for å visa han kven Jesus var. Då brukar han nokre gonger draum. Og midt i alt er sikkert Guds eigen Ande. han var nok heidning, men her gjaldt det Guds store sak og hans eigen Son. Han står så nær Jesus denne dagen – og då talar Anden! Og det står ingen stad at Pilatus skulle ta dette ansvaret.

.

Fiendane hans hadde eit sterkt våpen mot han: Gir du denne mannen fri, er du ikkje lenger ven med keisaren. Og otte for andre menneske har alltid vore ei enorm kraft og makt i sinnet. Mange kan ikkje stå imot den.

.

Pilatus fall. Han valde menneske i staden for Gud. Då hjelpte det lite å vaska hendene. Han var skyldig. Og vitna kom att og tek opp att klagen. Og dei kjem til oss mange gonger og vil knusa oss.

.

Kva skal eg gjera med Jesus? Det er eit hovudspørsmål i livet. Og du har fleire vegar å gå, eller fleire alternativ.

.

1) Nøytral.

Er det mogeleg? Mange prøver og tenkjer det skal nok gå. Jesus sa: Anten er du med eller mot. Han vil ha deg ikkje dine gaver. Dei er kanskje bra nok for menneske, men dei kan aldri erstatta frelsa. Mange prøver å ha ein fot i verda og ein hjå Gud. Det vil aldri halda. Du må ta eit personleg val.

.

Tollaren og farisearen i tempel er døme. Den eine såg på gjerningane sine – det var valet hans. Og det gjekk ikkje bra. Den andre såg berre si synd, og då hadde han ikkje anna von enn å ropa til Gud. Det er hjarta det kjem an på. Ikkje det ytre livet.

.

2) Du dømer Jesus.

Du kan slå lag med Pilatus og vera med i hylekoret og døma Frelsaren. Det kan sjå realt ut, og det er på ein måte eit klårt standpunkt. Men du er med og slepp Barabas fri. Og til slutt blir Kristus den sterkaste både for deg og Barabas. Han vinn siger. Tråden ovanfrå blir du ikkje fri. Klipper du den av, fell du i fortapinga.

.

3) Jesu fridom.

Slepp du Jesus til i livet blir det til fridom for deg. Fylg meg, sa Jesus til læresveinane. Det er då du finn livet. Paulus skriv slik: For meg er livet Kristus, og døden ei vinning. O Paulus vitnar: Eg har stridd den gode striden.

.

Ved brannen i Chicago i 1871 hende noko. Evangelisten Moody talte over dette ordet søndagen før. Til slutt i møtet sa han: Kom att neste søndag, skal eg seia deg kva du skal gjera med Jesus. Den natta brann byen og ei mengd med folk gjekk med. Også nokre av dei som hadde høyrt Moody seia: Neste søndag får du vita det. Det kom ingen neste søndag for dei.

.

Det vart til lærdom for Moody. Då sa han: Nå sluttar eg aldri eit møte utan å seia: Du må koma nå, i dag. Du veit ikkje om det får ein ny dag.

.

Det skal me seia nå til kvar og ein: Kom nå, bøy deg for Jesus!

*

292) Langfredag.

Mat. 27, 45-56.

.

Langfredag var en lang dag for Jesus som menneske. Hele natta og dagen var Jesus i bønn og forhør og lidelse. På engelsk kalles dagen for den gode fredagen (Good Friday). Og for menneskene var det en god dag, det viser innholdet i den. Kl. 15 em. var Jesu mørkeste stund. Da var han forlatt av Gud og alt ansvar for synd lå på ham.

.

La oss se på noe som hendte denne dagen.

.

1. Først forhøret av Jesus.

a) Først var han hos øvstepresten Annas, det var om natta. Johs 18, 13f 19-24. De bant ham og så ble han sendt til Kaifas, en annen øvsteprest. Det var altså religiøse ledere i Israel som ville dømme Jesus Guds Sønn. Det var ikke politi eller de militære som ville det.

.

b) Jesus for Det høye råd. Dette var også om natta. Mat. 26, 57-68. Dette rådet (Synedriet) var religiøse ledere i Israel som hadde stor sivil myndighet, men uten å kunne dømme noen til døden. Men de gjorde hva de kunne for å ydmyke ham. De spyttet på ham og slo ham med knyttneven og kom med falske anklager. Peter satt i forgården – og fornektet Jesus tre ganger. Så dypt kan et menneske falle. Men det var også han som gråt over sin synd og fikk tilgivelse.

.

c) Nytt møte i Rådet. Mat. 27, 1-14. Nå var det blitt morgen, og de religiøse overgav Jesus til den reelle politiske makt, romerne.

.

d) Jesus for Pilatus. Det er nå Pilatus stiller det berømte spørsmålet: Hva er sannhet? man har diskutert om han virkelig var en søkende og mente alvor med spørsmålet, eller om det var ment som hån eller uttrykk for at det ikke fins noen sannhet. Det er også han som etter samtalen slår fast: Jeg finner ingen skyld hos ham! Han mener nok at etter romersk lov har han ikke forbrutt seg.

.

Det er også nå Judas angrer som forferdelige synd. Det er tvilsomt om han var i syndenød eller bare beklaget det han hadde gjort. Kanskje han ikke hadde ment at det skulle gå så langt at romerne skulle dømme ham. Han gikk i alle tilfelle ikke til Gud med sin synd og nød, men gikk ut og hengte seg. Fortvilelsen hadde fått overtaket.

.

e) Jesus for Herodes. Luk. 23, 6-12. Det er nå Jesus unngår å svare kongen. Han visste det likevel ikke ville nytte noe. Kongen kledde ham i fine klær, i en purpurkåpe, en slags kongedrakt som hån.

.

f) Jesus på nytt til Pilatus. Han overlater saken til folket og ber dem stemme over hvem som skal bli frikjent i påsken, som skikken var. Folket valgte Barabas. Nå blir Jesus hudstrøken og får tornekrone på hodet, også det en hån mot Jesus kongedømme. Pilatus prøver å sette Jesus fri, og kona drømte om det. Men folket ropte bare. Korsfest. Og han var redd folkets gunst skulle avta, og i bakgrunnen stod keiseren med all makt. Her måtte han handle forsiktig.

.

g) Jesus til Golgata: Jesus måtte bære sitt eget kors som en forbryter, men segna om under byrden. Josef fra Arimatea overtok korset. Kvinnene gråt over Jesus, mens han bad dem gråte over seg selv. For han visste at det ble verre for de vantroende i dommen.

.

Se, mengden til Golgata iler, og Jesus imellom dem går...

.

2. På Golgata.

Mange ting hendte mens Jesu hang på korset. Det var en grusom død for ham og de andre som hang der. Men Jesus hadde en tilleggslidelse de andre var fri for: Våre synder overtok han nå for alvor. Noe av det som hendte var:

.

a) Han ble hånet av folket og av røverne. Den ene røveren sanset seg og bad om en tanke. Han fikk inngangsbillett til Paradis.

.

b) Jesus ble forlatt av Gud. Han ropte det ut på korset. Bibelen har bevart disse ordene på grunnteksten: Eli, Eli, lama sabaktani, som betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? V. 46. Jesus siterer Salme 22, 2 som en profeti om seg selv. Og Jesus ble virkelig forlatt, det var ikke bare en følelse han hadde. Han var helt alene med hele verdens syndebyrde. David var nok aldri forlatt, slik ingen troende blir det. Men han var profet.

.

Du Guds barn blir aldri forlatt av Gud, selv om troen er svak og følelsene er mørke og livet tungt. Han er med deg alle dager, kap. 28, 20. Læreren spurte skoleklassen: Hvor forlot Gud ham på korset. En liten gutt svarte: Det var så mye synd der at han orket ikke å se det. Og det er nok saken. Han led Helvede for oss. ”Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.” Og da det var skjedd, døde han, han oppgav ånden, v. 50.

.

c) Forhenget i templet revna, v. 51. Det var Gud som grep inn. Forhenget var skille mellom det Hellige og det Helligste i templet. I det siste rommet kunne bare øvstepresten gå inn en gang om året, da han ofret på den store forsoningsdagen. 3. Mos. 16. Hebr. 10,20. For der inne var Gud og talte med øvstepresten. Ingen andre kunne gå inn der å leve.

.

Da forhenget revna, betydde det en helt ny tid. Veien til Gud var åpen for alle. Det var ikke noe stengsel lenger. Vi har faktisk rett til å gå til Gud uten noen mellommann, enten det er prest eller helgener. Røveren på korset var den første som spaserte rett inn. Og vi kan følge etter. Dette er den nye og levende vei inn bak forhenget, Hebr. 10, 19f. Og det var Jesus død og blod som åpnet veien. Derfor er det bilde på forsoningen og dens frukt. Johs 19, 30; Kol. 2, 14-15.

.

d) Enda et under skjedde for å understreke Guds verk: Gravene åpnet seg og mange døde stod opp. Etter oppstandelsen forlot de gravene og gikk inn i Jerusalem og viste seg for folk! V. 52-53. Det må ha blitt oppstandelse blant folket, men dette ble liksom overskygget av at Jesus selv hadde stått opp. Det hadde ikke disiplene helt regnet med, og slett ikke fariseerne og soldatene. Det fikk så være at noen gamle døde så ut til å vandre omkring i byen. Men at Jesus var stått opp, han de bevisst hadde tatt livet av, det var verre. Han ble faktisk regnet som en konge og leder.

.

e) Noen var øyenvitner til dette dramaet. Høvedsmannen og vakten så det, v. 54. Og de skjønte at noe stort og alvorlig var skjedd. For de vitnet: Dette var Guds Sønn! Og i utkanten stod noen kvinner fra Galilea og så på, v. 55. Mange, står det. Så dette skjedde ikke i en avkrok. Trolig var det mange andre som også var der til slutt. Det var vanlig at folk så på en henrettelse.

.

En legende forteller om Barabbas – han som folket satte fri og Jesus ble dømt. Han fulgte med mengden ut til Golgata. Han kom helt opp til Jesu kors og spurte: Er det sant at du henger der i mitt sted? Var det du som tok min plass? Og Jesus nikket. Slik er det med oss også. Det var for oss han led og døde. Og det er vår frelse. Vi møter kanskje Barabbas i himmelen.

--

291) Jesu oppstode.

Matteus Kap. 28, 1-10.
.

1. Jesus står opp.
Oppstoda er det store underet. Jesus var død som eit menneske, men han braut lekkjene som batt han til døden. Han var og Gud og ingen ting kunne halda han i dødsriket då. Dette var etter sabbaten, dvs. laurdag. Sabbaten enda ved solnedgang, og då opna butikkane att. Nokre kvinner kjøpte då angande olje, Mark 16, 1.
.
Tidleg sundag morgon då sola rann var dei ved grava for å salva Jesus, v. 1. På vegen dit har dei spurt: Kva med steinen? Den er for tung og stor for oss. Dei trudde dei ville møta problem som dei ikkje kunne løysa. Er ikkje det typisk for oss menneske? Me gruar oss til noko som me ikkje veit vil koma. Alt kan vera løyst før me kjem fram.
.
Nett det opplevde kvinnene, v. 2. Steinen framfor grava var ein rullestein, men så stor at det skulle bra krefter til å makta det. Og der såg dei at steinen alt var rulla bort. Kvifor hadde dei grubla over det? Gud hadde sjølv vore der med sine sendebod, englane. Kvinnene kunne gå rett inn i grava som var hogd ut i fjellet.
.
Og der sat ein mann. Det må ha vore ein Guds engel, kledd i ein lang, kvit kjortel, som snø, v. 3. Og det overnaturlege er ofte skremmande, difor vart dei redde. Men han tala venleg til dei og sa dei trong ikkje ottast. Han visste kva dei skulle, han var jo sendt av Gud. Nå får dei det store bodet, dei første som høyrde det: Oppstoda frå dei døde, v. 6. Jesus var ikkje der. Gud hadde gripe inn og berga Sonen frå dødsriket. Det var provet på at han var Gud og at synda var sona. Gud hadde liksom kvittert for det som hende på korset.
.
Kvinnene vart og dei første bodberarane om oppstoda, v. 7. Gå og sei til læresveinane – og til Peter. Var ikkje han ein læresvein og apostel? Kva skilde han ut frå dei andre? Synda midt i påsketida. Som den einaste hadde han fornekta Jesus ope med ord og banna på det. Men han angra – han gret over synda si. Mark. 14, 68-72.
.
Var det nokon som trong eit serskilt kall og ei personleg helsing då, var det nett Peter. Herren visste det, og difor minna han engelen om Peter. Kvinnene hugsa det nok: Peter skulle ha ei ekstra helsing. Og Peter må ha kjent varmen i heile seg då dei orda lydde. Det var som ei oppreising for han: Jesus har ikkje støytt meg bort!
.
Læresveinane skulle så gå til Galilea, der Jesus kom frå. Der skulle dei møta han. Jfr. Mark. 14, 28.
.
Kvinnene skalv av denne opplevinga og fekk ikkje ord fram i første omgang. Etter ei tid har dei likevel funne dei 11 læresveinane og sagt frå om det dei såg. Det ser me av Luk. 24, 9-10. Dei fleste trudde det ikkje. Men Peter trudde. Då han høyrde om underet – og truleg om helsinga til han – sprang han til grava, Luk. 24, 12. Og undringa var stor: Tenk, dette har hendt. Jesus lever!
.
2. Den oppstadne syner seg for Maria Magdalena, for dei to læresveinane som gjekk til Emmaus, og for dei elleve apostlane.
Jesus synte seg for fleire kvinne denne morgonen, først for Maria Magdalena som Jesus hadde berga frå sju vonde ånder. Og ho gjekk av stad og sa det til andre – dei som sørgde og gret. Men det skulle noko til å tru på slikt. Det var for overveldande.
.
Deretter kjem ein forkorta versjon av hendinga med dei to læresveinane som gjekk til Emmaus. Jfr. Luk. 24. Der viste han dei ut frå Skriftene at han var Messias og måtte lida for synda. Det fortel Lukas. Markus nøyer seg med å nemna det, men seier så at dei fortalde dette til dei andre læresveinane.
.
Men heller ikkje nå trudde dei. Dei var altså ganske trege til å tru på dette store underet. Og dei var Jesu vener. Då skal me kanskje ikkje undra oss over at folk i denne verda ikkje kan tru det. Gud må opna augo våre for å sjå Hans herlegdom og makt.
.
Til siste viser han seg for dei elleve då dei sat til bords. Han visste om vantrua, me kan ikkje skjula noko for han. Det gjeld til alle tider. Nå refsa han dei for det. Han hadde fortalt die om det før, så det kom ikkje uventa på dei. Men dei var så opptekne av dei nære ting og jordelivet, at dette guddommelege var umogleg. Og slik er det ofte med oss.
.
3. Han byd apostlane at dei skal gå ut i all verda og forkynna evangeliet, og lovar å vera med dei, v. 19.
Sjølv om dei var vantruande og Jesus måtte tala strengt til dei, ville Meisteren framleis bruka dei i si teneste. Det var desse feilande og svake sjelene som fekk misjonsbodet. Dei skulle gå ut i heile verda. Heile skapningen måtte få høyra evangeliet. Og her ligg jo også heidningemisjonen gøymd. Dei hadde ikkje så lett for å tru det heller, jfr. Apg. 10-11.
.
Tru og dåp var vegen til frelse, Mark 16, 16. Av Mat. 28, 18ff ser me at dåp og opplæring skulle gå hand i hand. Folk måtte få vita kva dei trudde på og bli grunnfesta i denne læra. Likevel ser me at trua har ei særstilling. Både dåp og tru høyrer med. Men dersom den døypte ikkje ville tru, var ikkje dåpen til noko hjelp i domen. Det er alvorleg å tenkja på i vår tid også.
.
Læresveinane får og teikn eller ”prov” på si teneste. Det var særleg naudsynleg i den første kristne tida då dei skulle pløya ny mark i alle land. Me ser litt av det same i misjonsland i dag. Det er indre av dette i nyare tid med meir kunnskap på ulike område. Her er og motstanden og skepsisen til alt som smakar av ”humbug” større.

.

Visse teikn skal fylgja dei som trur, står det: å driva ut vonde ånder, tungetale, ta ormar i hendene, drikka gift og lækja sjuke. Det er ikkje lett og enkelt å forklara kvifor det skjer så lite under mellom oss nå. Somme seier me manglar tru, andre at det høyrde til den første kristentida.
.
Jesu tid var nå ovre. Han vart teken opp til himmelen og sette seg ved Guds høgre hand, eit symbol på der makta var. Dei kristne byrja nå si teneste for alvor. Dei ”forkynte alle stader,” står det. Eit omfatande arbeid var i gang frå første stund. Og teikna fylgde med dei, og det synte folket på den tida at dei verkeleg var utsendingar frå Gud. Sonen hadde sagt det skulle vera slik.
.

290) Oppstoda.

Matt. 28, 1-10.

.

Desse orda er frå første påskedag då Jesus stod opp frå dei døde. Han hadde sagt det til dei før: Han skulle lida og døy og etter tre dagar skulle han stå opp. Men læresveinane var trege til å skjøna det. Det var så uverkeleg.

.

Ingen såg det då det hende. Ingen av evangelistane fortel kva som hende då. Gud handla liksom heilt åleine utan tilskodarar. For her brukte han si veldige makt.

.

Men dei såg den oppstadne og vitna om det. ”Jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg ham så.”

.

Kvinnene gjekk tidleg til grava for å salva lekamen hans. Det var vanleg praksis. Dei brukte angande olje, og det var berre for høgtståande, ”fine” folk. Kvinnene såg på Jesus som stor. Berre det beste var godt nok for han. Ei av dei var Maria Magdalena som Jesus hadde drive 7 vonde ånder ut or. Ho hadde altså opplevd eit stort under i sitt eige liv. Nå hadde Jesus alt å seia for henne. Det er eit godt bilete på ein kristen. Slik er det med oss.

.

Dei såg grava – ho var tom. Eit jordskjelv kom og ein engel frå Gud møtte fram. Det var ei dramatisk stund, så til og med vakta skalv.

.

Så høyrde dei det: Han er oppstaden! Eit under har hendt. Fortel det vidare. Jesus går i førevegen for dykk – til Galilea. Kvinnene skunda seg bort – kva skulle dei der då? Otte og glede fylte dei – det skjer ofte i slike store stunder.

.

Kvifor var det slik – har dette noko å seia for oss?

.

1. Jesu ord var sanne.

Det fekk dei sjå nå. Mat. 16, 21. Tre gonger kjem dette att: han skulle døy og stå opp att. Før hadde dei ikkje lagt nok vekt på det, det var liksom så utruleg. Nå såg dei det!

.

Dette skapte tillit til orda hans og det han hadde gjort. Ordet blei oppfylt. Det var sant. Slik er det og. Det er ein ting å tru med tanken det Jesus seier. Det blir noko heilt anna  når det hender. Bibelen er noko anna enn menneskeord og tale frå t.d. politikarar.

.

Dette gjeld både Jesu første kome og når han kjem att. Det hende nøyaktig slik profetane hadde tala då Jesus vart fødd. Til og med fødebyen Betlehem er nemnt. Slik vil det og gå til i den aller siste tida når han kjem att. Det styrkjer trua vår på at andre ord også er nøyaktige og sanne. For me menneske har ofte vanskeleg for å tru.

.

2. Oppstoda var prov på at Jesus var Guds Son med makt.

I Rom. 1, 4 skriv Paulus at Jesus er godtgjort å vera Guds veldige Son ved oppstoda. Han var Guds Son heile tida, men 1. påskedag vart det klårt: Dette er ikkje eit menneske. Han braut lekkjene i døden og er levande!

.

Både tvilarar og fornektarar må sjå det. Jesus er Gud. Det kan ingen bortforklara om dei vil vera sanne.

.

3. Vår frelse og liv.

I Rom. 6, 4 skriv Paulus: Likesom Kristus vart oppreist frå dei døde ved Faderens herlegdom, så skal også me vandra i eit nytt liv. Her er ei anna side ved oppstoda. Ein kristen får så å seia ei åndeleg oppstode. Gud reiser oss opp frå synd og åndeleg død. Ef. 2, 5-6 seier det slik: Gud har gjort oss levande med Kristus. han vekte oss opp og sette oss med han i himmelen i Kristus. Og i v. 10: Me er skapt i Kristus.

.

Me er ikkje lenger i det gamle livet. Det gamle er borte og alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Me er som kristne ein ny skapning. Det kunne me aldri har blitt om Jesus ikkje hadde stått opp frå døden.

.

4. Me skal stå opp.

Jesu oppstode viser og at me skal ein dag fylgja han og reisast opp frå grav og død. 1. Kor. 15, 20-22. Jesus vil ha alle sine med til himmelen. Det har me fått visse for ved at han stod opp. Me tilhøyrer han.

.

Bibelen brukar eit bilete om dette m.a. Me er ein åndeleg lekam der Kristus er hovudet og me er lemmene. Kristus har stått opp frå dei døde. Det hende først. Men er me ein lekam med han, er det klårt at me ein gong skal fylgja han inn i riket hans. Det er vår oppstode. Bibelen reknar ikkje med tid slik me gjer. I Guds time vil det skje.

.

Lat andre seia kva dei vil, me dreg no likevel…. (M. Orheim).

.

---

289) Trieining. v/

Mat. 28, 18-20.

.

Dette er tekst på trieiningssøndagen – det handlar om dåp, misjon og opplæring. I alt dette og alt anna er heile trieininga med. Og det er eigentleg Gud som gjer arbeidet. me er berre verktøy og reiskap. Det er audmjukande, men Gud har ordna det slik. Me kunne ikkje anna, i alt dette åndeleg eer me djupast sett ubrukbare.

.

Her møter me altså misjonen som er Trieininga i arbeid.

.

1. Gud.

Han er første person i guddommen. Og me veit noko om han frå Bibelen.

1) Han er skapar. Etter at universet vart til, skapte han også mennesket. Gud sa: Lat oss skapa menneske. 1. Mos. 1, 27. Mennesket vart altså til ved ei særskilt skaparakt. Det er aldri tale om ei utvikling frå dyr eller låge, enkle skapningar. Gud sa – og me vart til. Difor er alle Guds eigedom. han har rett til alle menneske, av di han laga oss. Det er slik sjølv om folk ikkje trur det eller vi ha noko med Gud å gjera.

.

2) Gud kallar menneska. Salme 50, 1. Han talar og kallar frå sola går opp til ho går ned. Slik møter han alle som kjem i kontakt med Guds ord. Naturen talar også til oss, Rom. 1, 20. Men det er ingen tale til frelse og forsoning. Men han vil at alle skal bli frelst, 1. Tim. 2, 4. Alt er klart frå Gud si side. Ingen skal kunne anklaga han på dommedag.

.

3) Gud er også far. Dei ufrelste og heidningane kjem heim når dei blir kristne. For i heimen er far. Men han møter oss ikkje med refs og slag. han opnar armane mot oss når me kjem, som den fortapte sonen opplevde det. Luk. 15. Og nå ventar han på deg!

.

2. Jesus.

Han er den andre personen i guddommen. Kva er hans plan og teneste?

.

1) Jesus har betalt for alle. 1. Tim. 2, 5f. Jesus er vår mellommann og løysepenge. All skuld vart tilrekna Jesus. Han betalte med blodet sitt då han døydde på krossen. Kvar einaste synd vart sona då. I Kol. 2, 14 skriv Paulus: Han utsletta skuldbrevet. Det er fullstendig borte. Alle synder i heile verda vart notert på ei rekning, og Jesus sa: Eg betalar alt. Då er me ved påsketid.

.

2) Jesus sender oss ut. Han seier: Gå! Misjonærar og predikantar  er Jesu stedfortredarar på jorda. Me er sendebod i staden for Kristus, 2. Kor. 5, 20. Underleg nok står det: Som om Gud sjølv formanar … Det er veldige ord. han har ingen andre til å gå enn syndige men frelste menneske. Korleis kan då nokon sjå smått på det? Misjon er å fylgja Jesu ordre. Det gjeld ute og heime, på møte, i forening og når du ber og gir dine gaver. Du er i Guds stad. Jesus sa ein gong: Likesom faderen har sendt meg, sender eg dykk. Johs 20, 21. Slik er det: Me er sende av Gud Fader.

.

3. Anden.

Den tredje personen i guddommen er Den heilage Ande. Då er me ved pinsetid.

.

Han kan ikkje skiljast ut frå dei andre tp personane. Det handlar om tri som er ein, ei tri-eining. Difor er det galt å seia at kristne ikkje har Anden. Du kan ikkje vera kristen utan den. Alle frelste har del i den tredje guddommen, for dei er uskiljande.

.

Me skal ta med to viktige ord om Anden:

1) Johs 16, 8:  Han skal overtyda verda om synd. Det held han på med nå. Dersom Anden arbeidar med meg, ser eg meir og meir av mi eiga synd.  Eg ser kor duglaus eg er i arbeidet for Gud og blir stadig audmjuka av Anden når han syner meg korleis eg eigentleg er. – Det er då eg har mest bruk for hans nåde.

.

2) Johs 16, 14: Anden skal herleggjera Kristus. Han viser oss alltid til Jesus Kristus. Han opphøyer ikkje seg sjølv, men let Anden stråla fram hjå den truande. Då ser du kor stort det er å vera frelst og kor trygg du er. Og då vert ikkje misjonen mitt og vårt arbeid. (Det er ein fåre ved å understreka det.) Då blir det Herrens gjerning og han får all ære.

.

I alt dette sa Jesus at han ville vera med oss alle dagar. Då kan me vera frimodige. I profetordet om Jesus står det tydeleg: Han skal verta kalla Immanuel og det tyder nett dette: Gud er med oss. Og det vart sagt då Jesus skulle koma til vera, Mat. 1, 23. Så det gjeld han. Og ein gong sa Jesus dette slik: Der to eller tre er samla i mitt namn, der er eg… Mat. 18, 20.

.

Så går me frimodig i striden.

.

--

288) Ein stor tekst. v

Mat. 28, 16-20.

.

Dette er ein fin tekst, både om misjon, dåp, opplæring og trieininga. Her skal me berre stansa for misjonsoppdraget. Det er viktig for Guds folk.

.

Læresveinane reiste dit Jesus hadde sag ta han ville møta dei, v. 16. I ein eldre Bibel heiter det: Der Jesus hadde satt dem stevne. Det er eit fint trekk ved dei. Då tvilte dei ikkje. I dette stod Jesu ord fast.

.

Kor kan me møta han nå? Har han sagt noko om det?

- I Bibelen er ein fin møteplass. Når den opnar seg, vert det lys, står det. Salme 119, 130. Det har me truande erfart. Over ein open bibel sender Gud sitt himmellys ned i mørke sjeler.

- I forsamlinga av dei truande er det og slik. Der to eller tre er samla i Jesu namn, er han midt imellom dei. Det er hans eigne ord.

- Bønelivet er óg slik. Songaren har rett: En liten stund med Jesus – den bringer kraft med seg. Den gir meg lyst å vandre på Herrens gode vei. Har du ikkje erfart det i gode og stille bønestunder i lønnkammeret? Der er Jesus.

.

Så fekk dei sjå han. Dei tilbad, fall på kne i audmjuk bøn. Då er det at somme tvilte. Det vart kanskje for sterkt for dei. Dei hadde jo sett han ved Golgata. Dei visste han var lekamleg død. Og nå stod han der! Kva var det?

.

Då tala Jesus til dei – også tvilaren fekk høyra desse orda. Og dei fekk veldig mykje å seia for kyrkja og kristenfolk til alle tider. Lat oss sjå på tre store ting han sa.

.

1. Først: Om ei STOR MAKT.

Eg har fått all makt, sa han. Det minner han dei om først av alt. Ikkje minst for tvilaren var det godt. Det skulle ikkje stå på han – der var resurser nok.

.

Det seier oss at ein kristen har kontakt med himmelske krefter. Gud har vist litt av desse kreftene for oss. Me tenkjer på skapinga då alt vart til ved eit ord. Og julenatt då Gud sjølv steig inn i verda i sin eigen Søn og vart eit menneske. Og ikkje minst på krossen langfredag. Då vart alle synder lagt på Jesus og han bar dom og forbanning i vår stad. Er ikkje det ei veldig makt og kraft? Og dinest oppstoda. Gud reiste ein død lekam opp og viste ved det kor stor han er.

.

Ordet på grunnteksta for ”makt” tyder m.a. fullmakt (exousia). Som skapar og herre eig han alle ting og er utgangspunktet for alt. Då har han ikkje berre krefter nok til å gjera alt. han har lov til det og fullmakt i kraft av sitt skaparverk og som ein evig og fullkomen Gud. Ingen kan ta frå han det.

.

Slik er han også her og nå. Han har alt du treng. Og han brukar dei same krefter i vår kvardag som han brukte på Jesus då han vekte han opp frå dei døde. Ef. 1, 19-20. Dermed er Kristi oppstandelses kraft vår. Midt i vår usseldom og veikskap er me utstyrt med himmelske resurser.

.

Paulus skriv at han ynskjer meir av det – så eg kan få kjenna han og krafta av hans oppstode, Fil. 3, 10. Me må alltid byggja på det Gud gir oss i Kristus. Me får henta kraft og visdom der til liv og teneste.

.

2. Difor gir han oss ei STOR OPPGÅVE.

Her bruker han fire verb me skal leggja merke til: Gå – gjer – døyp – lær. Og oppgåva er formidabel: Læresveinane skal gjera alle til Guds folk. Kvar nasjon og kvar familie og einskildperson må få høve til å tru på han.

.

Gud vil det. 1. Tim. 2, 4. For alle var med i Jesu død. Misjonen er altomfattande. Difor blir me aldri ferdige med denne oppgåva. Det vil alltid vera nokon som ikkje er nådd. Kallet er å oppsøkja dei, tala og vitna for die.

.

- Det skal skje ved dåp. Det er ein eingongshandling. Men det skjer ikkje automatisk eller som magi når vatnet renn over barn eller vaksne. (I teologien kallar dei det: ex opere operato.) Olav Valen-Sendstad gjekk t.d. sterkt mot denne tanken, som eigentleg er katolsk. Til dåpen høyrer alltid trua, jfr. Mark. 16, 16.

.

- Til dåpen høyrer naturleg og naudsynleg opplæring. Me treng alle å vita kva frelse er og kva livet med Gud er. Difor gjeld opplæringa heile livet. Og Jesus sa det slik: Ved å læra dei å halda alt det eg har bode dykk. Det er ikkje sikkert me kristne har vore flinke nok til å læra dei unge og nye kristne ALT. Ingen ting må utelatast.

.

- Gå ut, sa han. Det er kallet. Direkte og udiskutabelt. Det er mange arbeidslag og organisasjonar i vår tid. Men tenesta og målet er det same. 2. Kor. 5, 20: Me er sendebod i staden for Kristus. Jfr. Luk. 24, 48; Luk. 14, 17; Op. 22, 17. Men me må heile tida vera på vakt om arbeidslaga har rett kurs.

.

- Til læresveinar, sa Jesus. Misjon er ikkje naudhjelp, skule, helsearbeid. Det er ikkje nok. Alt godt arbeid er vel og bra, men det rekk ikkje som misjon. Målet er klart: Folk må bli frelst frå si synd! Verda er fortapt utan Jesus. Det er berre ein veg.

.

Då Jesus såg folket, tykte han hjarteleg synd i dei. Mat. 9, 36. Me må altså sjå folket slik Jesus såg dei. Og han såg aldri berre fattigdom og sjukdom og den ytre stoda. Gong etter gong les me at han sa: Trua di har frelst deg, når han lækte folk frå sjukdom. Sjelenauda var størst.

.

Paulus skriv til romarane: Eg har ei stor sorg og ei vedvarande naud: at dei må bli frelste. Rom. 9, 2. Misjonæren Reichelt syng djupt og inderleg: Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm… Sangb. 705.

.

Nå ber han oss gå. Me skal vera sendebod for himmelen. Der er ei legende frå utgangen av Egypt (2. Mos. 12). Gamle Jakob gjekk frå hus til hus og sa: Du har vel slakta lammet? Har du smurt blodet på dørstokkane? Til eit ungt par sa han: Gløym ikkje blodet. Berre det frelser nå!

.

Nå kjem han til ditt hus. har du teke imot Jesu frelse? Her er han som kan frelse hver syndebunden trell; her er han som kan øse trøst i hver bange sjel. Sangb. 674.

.

3. Til slutt kjem Jesus med ei STOR TRØYST.

Eg er med dykk alle dagar. Det var nistepakken dei fekk med seg ut i verda. Kvar dag gjeld det. Det blir tunge og lette dagar i tenesta for Gud. Då skal me få sjå noko: Jesus er der. Det gir frimod og kraft. Og me kan stola på dei orda.

.

XXX