torsdag 24. januar 2013

Lukas 1.



Lukas-evangeliet.

Født av en jomfru.

Luk 1, 26–38

Teksten handler om at Maria skal bli mor til verdens frelser. Det er en stor oppgave hun får. Han var i utgangspunktet bare en vanlig ung kvinne, ja trolig en tenåring. Og så skulle få en slik oppgave! Og nå fikk hun budskap fra Gud om det.

1) Maria
Hovedsaken ved denne teksten er at Jesus skulle bli født som Messias, og da måtte det skje ved et Guds under. Det viser hvor viktig jomfrufødselen er. Alle mennesker er syndere, og alle barn blir dermed syndere. Gud måtte gripe inn på overnaturlig vis.

Det var i den sjette måned - det viser til at slektningen Elisabeth var i sin sjette måned etter unnfangelsen, v. 36. Også der hadde Gud grepet inn, men på en annen måte. Hun var ufruktbar før, og hennes sønn skulle få en viktig plass i Guds rike uten at han var Guds sønn.

2) Engelens hilsen.
Maria fikk englebesøk.  Og hun fikk en fin hilsen fra himmelen. Først sa engelen: Du har fått nåde. Det betyr at engelen ikke krevde noe av henne. Han kom ikke med lov og krav og vanskelige oppgaver. Hun hadde fått noe, helt gratis og uforskyldt.

I tillegg sa engelen: Herren er med deg. Det var en betryggelse, hun behøvde ikke å bli redd. Og hun var velsignet blant kvinner. Hun må ha forstått det slik at hun stod i en særstilling også blant kvinnene i Israel. Medn det var helt uklart for henne hva det betydde.

Litt senere komme en ny forsikring: Se, du har funnet nåde hos Gud. Det må bety her at hun var spesielt utvalgt av Gud til noe. En slik utvelgelse betyr aldri at noe ondt og besværlig for menneskene. Guds nåde er gave uansett hva det innebærer praktisk for oss.

3) Marias spørsmål.
Maria ble forferdet da hun fikk englebesøk og forstod ikke den himmelske hilsen. Hun ble forferdet og grunnet på det - og det var før hun hadde hørt hva engelen ville og at hun skulle bli mor. Et slikt englebesøk må ha vært sjelden for vanlige folk. Kanskje var det også overveldende fordi det egentlig var unaturlig.

Oppgaven Gud gav henne var ganske naturlig for en kvinne: Hun skulle bli med barn. Hun fikk til og med vite at det var en sønn. Og engelen gav også barnet navn - det skulle hete Jesus (eller Josva på hennes språk).

Da er det klart at hun tvilte. Hun var nok forlovet, men levde ikke sammen med Josef (Jeg vet ikke av mann). Hvordan skulle det da gå til? Skulle hun få barn med noen andre, ville hennes tanker om Josef som mann bli umulig. Hun kjente nok praksis i Israel om dette. Det resite seg nok en motstand i henne mot det hun nå hørte. Og det var ganske naturlig.

4) Svar.
Engelen kom med svar. Det skulle skje på guddommelig vis ved et Herrens under. Den Hellige Ånd skulle komme, og det betyr at Gud grep inn. Den Høyeste kraft er Guds kraft. Han behøvde ikke en mann for å gjøre dette.

Barnet skulle derfor være et hellig barn, ja Guds egen Sønn. Det må ha svimlet for den unge Maria. Og kanskje hun skjønte litt av at det måtte være nåde. For noe slikt hadde hun ikke fortjent.

5) Barnet
For å vise Maria at barnet virkelig skulle være unikt, forklarer han hvem og hva han skulle være.

Jesus betyr frelser eller en redningsmann. Det betyr at barnet skulle gjøre noe for sitt folk, noe som ingen andre kunne gjøre. Josef fikk nærmere beskjed om det i Mat. 1, 21: For han skal frelse sitt folk fra deres synder. Oppgaven var altså ikke politisk eller av sosial eller økonomisk art. Det gjeldt folkets synd. Det ver den som hindrer oss alle fra å være en himmelborger. Noen måtte ordne opp i det som skjedde i Edens hage, 1. Mos. 3.

Barnet skulle bli stor - ikke av alder eller menneskelig makt og prakt. Guds rike er helt annerledes enn den jordiske tanke om storhet. Men det var nettopp som Gud han skulle være stor. Han skulle nemlig kalles Den Høyestes Sønn. Den Høyeste er et navn for Gud her. Barnet skulle være Guds Sønn, v. 35. Dermed har engelen sagt at noe guddommelig stort skulle skje i verden. Og det skulle hun være redskap for.

I tillegg skal han være konge for Israel (Jakobs hus). Kongetittelen betyr at han skulle lede folket og være deres øverste. Det var et evig og altomfattende kongerike han talte om. Kanskje Maria allerede nå ante at hun skulle bli mor til Messias som profetene hadde talt.
***
For å gi enda mer trygghet til jenta, viste han til slektningen Elisabet som også var fruktsommelig, selv om hun var gammel. Og da siterer han et ord fra Skriften som ga budskapet stor tyngde: Ingen ting er umulig for Gud (1. Mos. 18, 14; Jer. 32. 17).

Da var Maria klar. Hun aksepterte kallet og oppgaven. La det skje! Engelens ord hadde overbevist henne. Hun var villig å være en Herrens tjenerinne. Er vi det? Hadde vi tatt imot en slik oppgave som ville forvandle livet vårt?

Luk. 1, 39-45.

4. advent. Elisabet. 


Maria er i dag på besøk hos Elisabet oppe i fjellene i Juda, kanskje til en levittby i området rundt Jerusalem (A. Barnes). Mannen Sakarias var prest og prestene hadde egne byer de bodde i når de ikke var i tjeneste. Og dette møtet ble betydningsfullt for begge kvinnene. De var i slekt uten av vi kjenner til hvor nær hverandre de var. Og begge brøt ut i lovsang ved dette møtet. J. C. Ryle siterer et gammelt utsagn som sier: «Sorgen blir større ved å skjule den, og gleden vokser ved å gi uttrykk for den.»

Her gjelder det særlig Elisabets reaksjon i møte med Maria.
1. Elisabets barn ‘sprang’ i henne.
Det skjer noe med barnet da Maria kom, det sprang i Elisabet. Vi møter det både i v. 41 og 44. Hun kjente at barnet rørte seg i henne – hun hadde båret det i ca. seks måneder, se v. 26. Og det gav henne glede og var trolig en grunn til at hun begynte å prise Gud.

2. Elisabet ble fylt av Ånden.
Dette uttrykket er kjent fra bl.a. pinse da apostlene fikk den hellige Ånd på en ny måte da profetien i Joel 3, 1 ble oppfylt. Dette gir seg også utslag i glede og fryd. Hun hadde en god stund denne dagen da Gud kom henne så nær. Hun fikk kanskje et profetisk budskap ved Ånden eller kunnskap om det barnet hun skulle føde (A. Barnes).

3. Elisabet velsignet Maria.
Også Maria gikk med barn og Elisabet velsignet henne og tale profetisk. Maria skal ha en enestående stilling blant alle kvinner på jord. Ingen andre skal oppleve det hun gjorde. Og frukten av henne skal være velsignet, for det er selve Messias som Gud hadde lovet i lange tider. Nå stod de på trappen til oppfyllelsen. Det var en stor stund for disse to denne dagen. De så inn i framtida med Guds øyne: En ny tid skulle komme.
Og Elisabet selv syntes det var for stort at hun skulle få møte den jordiske mor til Guds Mes-sias. V. 43. Hvordan kan det hende, spør hun i undring. Det kunne hun ikke forstå. Og slik er det med et under – for vår tanke er det umulig å forstå.

4. Herrens ord skulle skje.
Ordet er tydelig: «Fullbyrdet skal det bli det som er sagt om henne av Herren». Gud har talt om dette, og hans ord er alltid troverdig. Så ble Maria forvisset om at barnet var av Gud og at det var et spesielt barn. Og Maria trodde det Gud hadde sagt nå. Hun var en troende. Troen er kjennetegnet på alt Guds folk. Da tror vi også at alle andre profet skal oppfylles, også om de siste tider, selv om vi ennå ikke forstår alle detaljene.

Luk. 1, 46-55.

4. s. Advent. Marias lovsang.

Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.

En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.

Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:

1. Marias ydmykhet.
Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.

Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.

Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.

2. Marias glede.
Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.

Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.

Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:

3. Marias bibelkunnskap.
Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.

Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.

Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.

I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.


Luk. 1, 57-80. Døperen Johannes.

 
I kirkeåret har vi en ”Døperen Johannes’ dag”.
.
Og Johannes var en viktig person i Frelseshistorien og dermed i Bibelen. Han er omtalt i Bibelen flere ganger, som proeti i GT (Mal 3, 1 og Jes 40, 3). Gud ville sende et bud foran Messias for å rydde vei for ham i hjertene. Og det ble oppfylt, Mat 3, 3 og Luk. 3. Her lærer vi straks at Guds ord er pålitelig. Det som står skrevet, vil skje! Se, jeg sender mitt bud, sa profeten. Og han skal være en som roper i ørkenen, sa den andre.
.
Hans gjerning var altså å rydde vei for Herren, jevne stiene. Det var et slags buldoserarbeid, eller grovarbeidet i Guds rike.
.
Far hans Sakarias var også en profet, v. 67. Gud viste ham hva sønnen skulle bli i hovedtrekk. Bibelen sier litt om hva denne ”veirydding” er, og Lukas kommer tilbake til det i kap. 3. Hovedsaken er at Jesus vil inn i vårt hjerte. Han vil ”styre våre føtter inn på frelsens vei”, v. 79. Og da må han lære folket ”frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt”, v. 77.
.
Gud vil trøste og hjelpe oss her i livet. Det er sant og visst. Men det aller sterkeste ved Guds ord er at han vil frelse vår sjel og lede oss trygt gjennom døden og inn i evigheten. Og det kan bare skje ved at våre synder blir forlatt. Det er porten.
.
Da må vi også vite noe – både om våre egne synder og om porten og veien. Disse to ting henger sammen. Men det er disse to ting folk vet minst om. Det har djevelen sørget for, han forblinder menneskene og får dem til å føle seg trygge her og nå. Det er derfor folk ikke ønsker å se lenger enn dagen i dag. For det blir ubehagelig. Men dette ubehag er nødvendig.
.
Derfor må noen forklare oss frelsens vei. Det er egentlig Åndens gjerning. Men til alle tider har Gud i stor grad gjort seg avhengig av mennesker som redskap. Alle sanne predikanter er det, slik også Johannes var det. Ja alle kristne er Guds redskap i større eller mindre grad. Luther taler om ”kallet” i selve arbeidet og hverdagen. Han talte om ”vaskekona” som var en Guds tjener.
.
I sin veirydding står det et par ting om Johannes som vi skal nevne nå:
.
a) Han stod for Herrens åsyn, v. 76. Det var faren som profeterte om det. Gud viste ham at skulle Johannes lykkes i sin tjeneste, måtte han alltid leve i Guds nærhet. Der så han seg selv på den rette måten, og der fikk han nåde, frimodighet og kraft til å gå ut til folket.
.
Og slik har det alltid vært med Guds tjenere. Skulle vi få lys over Ordet og ha noe å gå med, måtte vi leve nær vår Frelser. Det skjer både i bibellesning, bønn og stille stunder med vår Gud. Travelheten er en av Guds tjeners største fiender. Å være for Guds åsyn betyr også at han lever i vår tanke gjennom dagen. Er vi mye opptatt med jordiske ting gjennom dagen, har Gud liten mulighet til å tale med oss. Det er særlig farlig for folk når de har et arbeid som krever mye tankearbeid. Har du ikke da disiplin over ditt eget liv, vil du snart gå tom.
.
En har sagt det slik: ”Store ånder lever i stillhet.” Og Salme 25, 14 sier: Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham.
Fortrolig samfunn – det kan bare skje i stillhet: ”Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her.”
.
b) Johannes hadde en oppgave: Å rydde hans veier, v. 76. Å rydde er nødvendig når noe stenger eller det er blitt for mange ting i huset. Rydding betyr da at noe må bort. Vi kan ikke lenger ha det.
.
Blant jødefolket på Døperens tid var det en del som hadde mange tanker som ikke var Guds. Det viser deres møte med Jesus. Hadde de levd rett med sin Gud, ville de åpnet armene for ham so var deres Guds Sønn. Men det gjorde de ikke. Manges hjerte var ikke i harmoni med Guds vilje.
.
Noen var opptatt av politiske tanker og ønsket en Messias som ville befri dem fra romerne. De tolket profetene slik. De var ikke så opptatt av sjelens frelse og evigheten, men hang ved det jordiske. Det har ofte, kanskje alltid, vært den store faren.
.
c) Derfor skulle Johannes lære dem frelse å kjenne, v. 77. Han skulle rydde noe bort slik at de så frelsen. For den kjente de tydeligvis ikke. Før vi går videre om frelsens vei, må vi minne hverandre om at vi må fortelle om den til andre, slik Johannes gjorde. Vi er satt til å vise andre det Gud har gjort for dem i Jesus Kristus.
.
En sanger sier dette slik:

Fortell meg det rett ofte, jeg glemmer lett igjen.
For morgenduggens friskhet ved middagstid svant hen
.

Vi behøver med andre ord fornyelse i vårt kristenliv. Også de ”trofaste” kristne trenger det. Morgenduggens friskhet er de nyfrelstes varme og visshet. Den kan svinne hen ved middagstid, dvs etter en tid som kristne, gjerne i manndommens travle alder. Da må evangeliet og de kristne hovedsannheter fortelles igjen. Det er bare der vi kan få fornyelse og ny glød.
.
Men noe må ryddes bort. Det var Johannes’ oppgave. Og hva var det han grep fatt i da? Jo, han talte om synden – den var et problem, for det stengte veien til Gud. Derfor sa han at folket måtte lære om frelsen på en bestemt måte: ”Ved at deres synder blir forlatt.” Da ser du frelsen og hvor stort det er være et Guds barn. Peter sier om noen at de ”har glemt renselsen fra sine gamle synder” (2.Pet 1, 9). Og da var de åndelig blinde.
.
1. Syndenes forlatelse er selve begynnelsen på kristenlivet.
Da vi kom til Jesus, så vi våre synder. Først oppdager man de mest konkrete, det som andre ofte kjenner til. Men synden ble snart levende også i vårt eget hjerte. Det var ikke bare gjerninger som var onde. Selve vårt indre liv, vårt hjerte, vart stygt og ondt på alle måter.
.
Noen ganger var det vanskelig å erkjenne det. Hvorfor var jeg verre enn andre? Var det kanskje miljøet mitt som var verre? Eller var jeg skapt slik?
.
Gud arbeidet videre med oss for å rydde bort all stein og hinder. Og det ble klart ved Åndens tale at alle synder skulle jeg bekjenne for Gud. Det var bare den måten. Og så ble det en realitet, at jo større syndserkjennelsen var, jo større ble frelsen. De to tingene henger nøye sammen. Det opplevde kvinna i Simons hus. Hun var en synderinne, men fikk høre noen herlige ord: ”Dine synder er deg forlatt.” Luk 7:48. Og i verset foran sier Jesus: ”Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget.” Disse to ting henger nøye sammen. Og der traff han nok fariseeren Simon på et ømt sted, for han var ikke fylt av så mye kjærlighet akkurat. For han hadde nok ikke opplevd velsignelsen ved syndenes forlatelse. Har du gjort det?
.
2. Den er også kristenlivets fortsettelse.
Vi oppdaget etter hvert at syndene er større og styggere enn vi først trodde. Med kristen erkjennelse og vokster i troslivet, vokser synet på synden. Ånden minner oss stadig om ting vi har gjort for lenge siden, noe vi ikke har erkjent som synd og fått tilgivelse for. Og djevelen er en stor fisker som minner oss om mange synder som allerede har bekjent. Noen ganger er det ikke lett å vite hvem som minner oss om synden. Men i alle tilfelle har vi bare en vei og gå, og den gjelder for alle slags synder: Be om tilgivelse og nåde.
.
Og Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hus! Så skal vi få leve i denne visshet dag for dag. Kristenlivet blir en vandring i syndenes forlatelse. Da er vi på rett vei.
.
3. Den er hemmeligheten ved fornyelsen.
For et langt eller kort kristenliv kan også gjøre os sløve og trette og søvnige i det åndelige liv. Det har mange erfart gjennom livet, kanskje flere ganger. Alt ble en rutine og en vane. Det gikk i grunnen så greitt. Men gleden og frelsesfryden var borte. Visshetens trygghet savnet vi også.
.
Hva skal vi gjøre? Det er alltid det vi spør om når vi tenker menneskelig. Hva skal jeg gjøre nå?
.
Hemmeligheten er å behandle også vår sløvhet og søvn som synd! Likegyldigheten og lunkenhet er ikke av Gud. Og da er det synd. – Så må vi behandle synden slik vi ”gjorde” første gang. Vi ba om nåde og tilgivelse for synden. Det skal du gjøre også nå. Med samme alvor og samme oppriktighet uten noen form for fusk. Det er dette som ligger i sangen: ”Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry!”
.
Da blir det lys i mørke sjeler og i dødsskyggens dag, v. 79 og Salme 23. Og da får vi igjen leve godt og ha fred med Gud i en god samvittighet. Amen.
-
Juleevangeliet.
Luk. 2, 1-14,
.
Det tradisjonelle juleevangeliet om Jesu fødsel finner vi i Lukas kap. 2. Det blir lest hver jul, og vi blir trolig aldri mett av det. Det er vakkert, og det er sentralt om kristendom og vår tro. Derfor bør vi stadig fordype oss i det og se inn i noe av rikdommen ved Kristi komme.
.
La oss se på ordene i juleevangeliet ennå en gang – på en annen måte. Vi skal plukke ut noen betydningsfulle uttrykk her.
.
1. Faktum er.
I v. 1 og v. 6 står det i vår bibel: Det skjedde. I den latinske bibelen Vulgata står det på begge steder: ”Factum est”. Jul er et faktum, det er noe som har hendt i historien. Ingen kan bortforklare det. I den nyhebraiske oversettelsen av Det Nye Testamentet kommer det også fint fram. Der står det: wajehi: Og det er, det eksisterer. Det er forresten samme ordstamme som navnet på Israels Gud – Jahveh (eller JHVH, som ikke uttales av jøder). Betydningen av dette navnet er nettopp at det ER, han er til, slik det blir uttrykt til Moses i 2. Mos. 3, 14.
.
Det er den samme tanken som ligger i sangstrofen: Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag. Juleevangeliet er derfor at evigheten er kommet inn i tiden. Det skjedde noe julenatt som hadde røtter i evigheten i Guds tanke og som var gjennom alle evigheter.
.
2. Manntall.
Men dette faktum fikk en start i tiden og i verden. Da gikk det ut et bud om et manntall, står det, v. 1. Keiser Augustus hadde bestemt at hvert 14. år skulle alle i Romerriket telles. Han ville vite hvor mange han styrte over. Dette har et islett av kontroll over seg. Menneskene vil kontrollere Guds skapning. Og et manntall er ofte tatt opp i andre land, særlig med tanke på krig og utskrivning av soldater.
.
Alle gikk til sin by, der slekta hadde sitt opphav. Josef og Maria var av Davids ætt, som var av Juda stamme. Betlehem var Davids by som hørte til det landområde som Juda stamme fikk. Stamtavlene i Mat. 1 og Luk. 3 viser det. For en jøde var det viktig å kunne vise hvilken stamme de kom fra, slik kunne de bevise at de var rette jøder.
.
3. Rom for Jesus?
Det var nok mye folk som kom til Betlehem som til andre byer på denne tiden. Josef kom kanskje midt i denne perioden. For han opplevde at alt var opptatt. Ikke et eneste herberge hadde ledig plass. Så tok de inn i et uthus, en stall der de fant en krok.
.
Og nå kom et annet faktum: tiden var inne for Maria. Hun skulle føde. Og det var ingen vanlig fødsel eller et alminnelig barn. Ni måneder før hadde hun hatt englebesøk og fått beskjed om at hun skulle få en sønn (Luk. 1, 28ff). Dette barnet skulle bli stor, bli konge og kalles Guds Sønn. Hun hadde ikke hatt noen mann, men Guds Hellige Ånd hadde skapt barnet i henne.
.
Hvilke tanker har ikke dette ført til i den unge kvinnens liv? Og nå var tiden inne. Det hellige kongebarn skulle nå komme til verden. Men det var ikke rom for denne kongen. Alle var opptatt med sitt eget. Jesusbarnet lå i en krybbe.
.
Har det ikke alltid vært slik? Det er så vanskelig å invitere Jesus inn! Plassen er opptatt av alt annet. Det er den ”velkomst” han får i denne verden.
.
4. Noen hyrder.
Denne natta var det noen andre som også fikk englebesøk. På markene utenfor Betlehem var det noen hyrder som voktet saueflokken sin. Og da ble de forskrekket, som det ofte blir ved englebesøk. De så et veldig lys omkring seg og hørte røst.
.
Engelen sa han skulle forkynne. Og det er ikke vanlig snakk og småprat. Forkynnelse er å ha et budskap. Det fører noe nytt inn i verden og menneskelivet. Det er kraftige ord fra den store Gud. Budskapet er også noe vi behøver mer enn noe annet.
.
Engelen talte om flere ting – stans litt ved dem nå:
.
A. Frykt ikke!
Jo, vi mennesker har grunn til å frykte. Av natur er vi Guds fiender. Synden har ført menneskeslekten bort fra det hellige. Vi ble skitne og stygge og vonde. Det urene passer ikke i Guds himmel og hos Den Hellige. For mennesket er bare en endeløs dom i vente. Og den har vi grunn til å frykte. Dommen er mye verre enn vi kan tenke oss eller forstår. Ingen slipper unna den, den kommer som natt følger på dag.
.
Da forkynner Guds sendebud: Noe skal skje som kan ta denne frykten bort. Gud er forunderlig slik. Han kan ta frykten bort og gjøre livet ganske nytt.
.
B. Glede.
Engelen forkynner en stor glede. Og den fjerner frykten fra mennesket. Den guddommelige glede er ikke følelser og sjelelige opplevelser (selv om det også kan komme). Gleden er en person. Gud skal sende en mann til jord som skal gjøre alle ting vel. Han gir oss hjerteglede, som intet annet på jord kan gi.
.
Du har tapt mye allerede i livet om du ikke kjenner dette mennesket! Han er her for deg nå. Og han vil fylle ditt hjerte med en ny glede. Han gjør det ved å tilgi dine synder og dermed fjerne frykten for dommens dag og oppgjøret med Gud.
.
Mannen heter Jesus. Han er gledens herre. Og han er frelser ”for alt folket”, står det. Da er vi alle regnet med. Han er Messias – det betyr kort sagt at Jesus er den som Gud har lovt skulle komme til jord som frelser. Julenatt var han her – med en stor glede: Alle syndere kan bli frelst.
C. Et tegn.
Hyrdene skulle få et tegn på at de var kommet til rett sted. Og det har vi også.
.
Et barn – svøpt – i en krybbe. Fattig altså. Ikke i et slott eller kongepalass. Det tror mange og dermed leter de på feil sted. Nei, det så lite ut. Slik er det fremdeles. I første omgang ser det smått ut. Kristendom kan vel ikke være noe?
.
Men se ikke på innpakningen. I en gammel og slitt pose kan det ligge store rikdommer. Tegnet kan bedra den overfladiske tanken.
.
Englene skjønte det – når de merket englesangen av en himmelsk hærskare. Tegnet bærer bud om noe himmelsk, om Guds rike på en syndig jord. Det har et viktig kjennetegn:
.
D. Fred!
Å, hvor mange som lengter etter fred! Og mange kritiserer Gud for juleevangeliet nettopp på dette punkt. Folk ser jo bare krig og hører rykter om krig over alt. Så drar de den urette konklusjonen at verken jul eller Gud eksisterer.
.
Hvordan henger dette sammen? Bibelen taler veldig klart om at det alltid vil være krig på jord i denne tidsalder. Profeten Daniel sier i en profeti om de siste tider: Inntil enden er det krig. Dan. 9, 26. Og Jesus sier i en endetidstale i Mat. 24, 6: Dere vil høre om kriger og rykter om krig.
.
Juleevangeliet kan ikke tale om politisk fred. I en syndig verden er det umulig.
.
Vi vet alle at i våre hjerter er det ofte urolig. Mange går livet gjennom med en stadig usikkerhet og uro i sitt indre. De lengter etter fred og er redd for å dø og møte Gud. Hvordan vil det gå da?
.
I Jes. 35, 4 kan vi lese: Si til de urolige hjerter: … Se, der er deres Gud … Han kommer selv og frelser dere! Det er juleevangeliet. Gud vil gi hjertefred til menneskene – og han gjør det ved å frelse oss. Derfor kom Jesus. Det er forkynnelsens mål.
.
5. Til Betlehem.
Da hyrdene hørte dette, var de ikke sene om å bestemme seg. La oss gå, sa de. Vi må finne barnet og få den fred vi behøver i hjerte og sinn. De skyndte seg og fant barnet. Det var ikke drøm eller fantasi. Det også var et faktum. Etter dette møtet, ble de fylt av lovsang og takk for englesangen som var sann, v. 20. Men vi vet ikke mer om hvordan det gikk med disse enkle landsens menn, de første budbærere av evangeliet. Fikk de høre barnet tale mange år senere – og følge ham?
.
6. Maria.
Det står ikke noe om hva Josef sa og tenkte. Han var nok heller ikke uberørt. Men Marias hjerte og tankeliv ligger åpent for oss. Hun tok vare på det hun hørte. Hun tenkte på det og grunnet på det. Disse tankene var åpenbart om lag slik: Hva skal dette bety? Hvordan vil det gå med barnet mitt?
.
En dag over 30 år senere er hun i Jerusalem og står ved Golgata. Nå henger barnet der. Hun har hørt ordene: Det er fullbrakt. Og tankene går til Betlehem: Mon det er julesangen som nå er fullbrakt? Den store gleden? Brikkene faller nok på plass etter hvert. Jo, han var Messias – han er vår redningsmann, kvinnens ætt og de lidende Herrens tjener.
.
Alle som tror det, får del i frelsen og ser et glimt av himmelen allerede her på jorden. Har du også sett det?

Lukas 2 (a).



Luk. 2, 1-14. Jul.


Det er jul nå. Folk opplever denne høytiden forskjellig. Noen er opptatt av stemning og lys og snø og engler. Barna er opptatt av gaver og mye godt på bordet. Ja, det gjør også de voksne i et velferdssamfunn som vårt. Overdådige julebord både hjemme og på arbeid preger tiden mange steder. Gode økonomiske tider gjør ikke alltid folk gudfryktige.

Den første jul var noe annet, og noe av det skulle følge oss også inn i vår jul. Josef og Maria var på reis. og det var strevsomt å reise på den tid, særlig når den unge Maria var med barn. De var trette og slitne og hadde ikke god anledning til å bade eller rense seg.



Da de kom fram, opplevde de at alle steder var det fullt. Herberget hadde ingen seng å by den unge fruktsommelige kvinnen. De måtte nøye seg med en stall. Blant høy og strå og husdyr skulle de oppleve sin første jul. De skulle innskrives i manntall slik at romerne visste hvor mange jøder det var i landet. Slikt hadde ikke skjedd der før i deres tid.



Innskrivningen skulle gjelde hele verden, står det. Noen mener det kan bety alle landsdeler av hele Palestina. Ordet er noen ganger brukt i en slik innsnevret betydning. Uansett gjelder det alle jøder. Den tyske presten W. F. Besser sier her: «Gud hadde også innskrevet dem og funnet at verden var i dyp gjeld til ham ved synd og misgjerning og hadde intet å betale med.» Og her har vi den åndelige dimensjon ved julebudskapet. Det var derfor Jesus kom.



Nå fikk det unge paret himmelbesøk. Noen jøder ute på marken fikk også det. Et budskap lød denne natten til hyrdene utenfor Betlehem der dette skjedde. Der en slik englesang lyder, er det alltid himmelbesøk. Da skjer det noe.



Det var en skremmende opplevelser. De ble redde og engstelige for dette uforklarlige og ny. En Herrens engel stod plutselig hos dem. Og det lyste omkring ham. «Meget forferdet» ble de, v. 9. Det er mye i denne verden som kan skremme oss, særlig når det skjer plutselig og uventet. Hva hadde vi sagt og tenkt om en engel uforvarende stod ved vår side i en sen nattetime? Og om han så talte til oss, ville vi trodd det?



Engelen forsikret dem om at det ikke var noen grunn til slik redsel. Han kom tvert om med en gledelig nyhet, om et godt budskap – et evangelium for folket. «Frykt ikke!» Gled dere heller over det som skjer i kveld! Slik kunne engelen sagt. For han har virkelig et budskap til dem og til hele jødefolket – ja, til alle sjeler i verden. Hva er det han sier?



1. En frelser er født.

Engelen sier det klart: Barnet som er født i dag er Messias. Det skjedde i Davids by som var Betlehem. v. 11. Og han er en frelser. Disse ordene forstod jødene. Det var en gjenklang av deres bibel, det gamle testamentet.



Og det er virkelig sant: Vi behøver en frelser. Verdens ondskap viser det klart i det ytre. Vår egen indre tankeverden er ikke noe bedre. Alt peker tilbake til syndefallet. Adam og Eva var representanter for oss alle. De var ulydige mot Gud og syndet og førte dermed hele menneskeheten senere ut i fall fra Gud. Etter dette har alle mennesker vært ulydige mot Gud og lever i synd.



Derfor trenger vi en redningsmann. Vi er som et mennesker ute på ville havet uten redningsbåt eller noen hjelper. Vi er som dødssyke mennesker i et land uten lege og medisiner. Slik er situasjonen til alle mennesker.



Julehøytiden er meningsløs uten dette bakteppet. Men nå er Jesus født! Frelseren kom til jord og vi har mulighet til å bli berget. Slik er julen vårt store håp om redning og frelse. Det var Jesu oppgave å frelse verden. Og det ble fullbrakt på korset på Golgata. Da ropte han «fullbrakt». Barnet ble vårt frelseshøvding og gjorde det vi ikke kunne.



For å få del i dette, må vi komme til Jesus og tro på ham. Det er å ta imot Jesu frelsesverk av bare nåde, Joh. 1, 12. Da blir vi født på ny og blir himmelborger.



2. Glede.

Engelen sier også til hyrdene noe mer: Jeg forkynner dere en stor glede, v. 10. Den store gleden i denne sammenhengen er ordet om Jesus som var født. Jesu komme til jord er en stor glede for verden. Det ville Gud at folket skulle høre. Derfor sendte han engelen med dette budskapet. På grunnteksten står det egentlig: For se, jeg evangeliserer dere (med) en stor glede. Han skulle jo sagt: jeg forkynner dere at et barn er født. Men nå sier han at en stor glede er kommet. Da blir det som W. F. Besser sier: Han «kaller slik det lille Jesusbarn med et nytt navn; det må hete: Det lille barn (er) en stor glede.»



Gleden henger sammen med er egentlig Jesu gjerning på jord. Han kom for å dø for våre synder. Han skulle ta bort alle synder ved å bære syndens skyld i vårt sted. Et slikt ord vil være til usigelig glede for den som ser sin synd og vet at han har et langt og alvorlig skyldbrev. Når han så oppdager at han ikke har noe å betale med, kan fortvilelsen komme. Vi føler det samme som profeten Jesaja i kap. 6, 5: Jeg er fortapt.



Når vi så hører om en som har betalt og som vil ta imot oss og gi oss alt det vi behøver, blir det sannelig glede i synderhjertet. Da blir ikke glede at alt går godt for oss her i livet, eller at vi finner mange gleder og fornøyelser i denne verden. Da blir jubelen og gleden en ekte og sann julefryd: Tenk, jeg er frelst og fri fra synden og har fått navnet skrevet i himmelen.



Det er nok dette Paulus mener i Fil. 4, 4: atter vil jeg si dere: glede dere. Evangeliet om Jesus skal få leve i oss hele tiden og være en stadig og varig glede i sjelen. Det kan nok hende at noe vil forstyrre gleden, men da må vi gå tilbake til gledens grunn: det Jesus gjorde for oss på korset. Der er det aldri forandring eller skygge.



3. For alle.

Denne glede skulle være for alt folket, står det. Her ser vi at evangeliet er ment og bestemt for alle mennesker. I dette juleevangeliet finner vi altså misjonstanken. Vi kan ikke beholde det for oss selv, vi må sende det ut til alle mennesker.



Denne tanken finner vi også igjen i himmelen. Det står om de som kom dit i Åp. 7 bl.a.: Den store skaren som stod for tronen, var av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, v. 9. Da må ordet om Jesus ha kommet ut til alle der noen har tatt imot. Og de skal være i himmelen en dag. Av hver eneste slekt og stamme skal det være noen som kom til ham og ble frelst. Det blir også en gledesgrunn: Tenk at jeg i min slekt skulle få lov å bli med!



4. Et tegn.

Hyrdene skulle få et tegn på at de kom til rett sted og fant det rette barnet. De skulle lete etter et barn som var svøpt og lagt i en krybbe, v. 12. Det var trolig noen andre nyfødte barn i Betlehem. Det kunne være i herberget eller i et hjem i byen. Men bare dette barnet skulle ligge i en krybbe. Det var tegnet.



Dette tegnet taler om fattigdom, noen svært få hadde ventet. De fleste mente vel at Messias skulle fødes i et større og bedre hjem i landet. Kanskje hyrdene også ble forundret. Men nå skulle de anerkjenne det fattige lille barn som verdens frelser. Det skal ydmykhet til for å tenke det. Mange jøder hadde trodd at Messias skulle være en jordisk konge som skulle befri folket fra romerriket og gjøre dem til en ny og fri nasjon politisk. Jesus kom som konge, men hans hovedsak var å befri folket fra synden og fortapelsen. Det var hans gjerningen ved hans første komme.



5. Lovsang.

Den som tar imot frelsen i Jesus, har grunn til og får lyst til å prise Gud. Englene gjorde det, og hyrdene var lydige og gikk til Betlehem og møtte Frelseren. Det er da vi opplever sann fred her i verden. Tenk om alle mennesker var frelst og levde sitt liv i troen på Jesus! Da ville freden herske her. Og det skal en gang skje. Men til den dagen må vi være med og utbre evangeliet om den store glede som er Jesus selv. La alle få høre det.

.

Luk. 2, 15-20. Like til Betlehem.

.
Det er englene som synger og forkynner utenfor Betlehem. I Hebr. 1, 14 står det at englene er tjenende ånder som er utsendt av Gud for vår skyld. Ja, jeg tror på engler. Og jeg kan noen ganger føle dem nær, og det gir trygghet. De er jo utsendt fra Gud – for min skyld som en kristen. De leder min gang og hjelper meg daglig.
.
En av englenes oppgave tror jeg er å fortelle om Jesus. Det var det de gjorde julenatt. Gud sendte ikke en prest eller en rabbiner til gjeterne på Betlehemsmarkene. Han brukte en engel! Slik tror jeg det foregår i dag også.
.
Hver gang du er alene og har ingen å tale med, kan engelen minne deg om Gud og de evige ting. Skrekken for Helvete vokser i deg, og lengten etter himlen øker. Du får lyst til å bli med der hjemme i Guds evige rike. Er det bare innskytelser i øyeblikket?
.
Jeg tror det er en engel! En av de tjenende ånder fra himmelen.
.
Englene hørte budet om at ”i dag er det født dere en frelser i Davids stad”. De fikk høre om ham som kom for å frelse de fortapte, for å søke etter det som var gått bort. De fikk høre om Jesus. Det er kjennetegnet på at det er en engel.
.
I dag kommer budet til deg. Nå får du høre om det!
.
Og da hyrdene hadde hørt det og budskapet var forkynt, sa de til hverandre: La oss gå! Det viser at her er det fellesskap og samarbeid. De var enige. Ingen skilte seg ut og sa: Jeg vil ikke! Nei, alle ville se dette. Alle ville bli frelst, for å si det konkret.
.
Å, hvor jeg ønsket at dette måtte være sant! At alle dere vilel si i dag til hverandre: La oss gå! Vi må glemme feil og mangler ved hverandre. Vi må se bort fra oss selv og til krybben.
La oss gå – like til Betlehem! Og hvorfor til Betlehem? Hvorfor ikke til Jerusalem der templet var og alle prestene og fariseerne? Der var de skriftlærde og de hellige bøkene fantes der. Hvorfor ikke dit?
.
Så enkelt er svaret: Fordi Jesus sikke var der! Han var jo i Betlehem!
Dette skal vi nå lære her: Skal vi finne Jesus og bli hos ham, må vi gå dit han er. Så mange mennesker leter etter lykke og livet, og finner han aldri.
.
Hvorfor?
De går omkring i det gamle, fine templet, blant urgamle tradisjoner og historie. Blant skrifter og lærde folk. Men Mesteren finner de aldri. De blir opptatt med denne verdens store stand, og søker Jesus der.
.
– Så skal du huske dette, min venn, at Jesus er bare å finne i Betlehem. Det er den lille, ringe foraktede by i Juda (Mika 5, 1). Blant de fattige og foraktede og syndige kristne, der finner du ham. Han er hos de som tar imot ham og har en enkelt tro. ”Og finner du ham da finner du alt hva hjertet kan evig begjære.”
.
La oss gå like til Betlehem. Eller helt fram – til Jesus, i himmelen. Her er så mange som begynner på veien. Så mange som en dag var med i flokken. Men noen gir også opp. De holder ikke ut. Ofte blir jeg også redd at jeg skal bli liggende etter på veien og ikke nå fram.
En hellig frykt er lagt i mitt hjerte, at jeg ikke skal bli med når han kommer. Dere, skal vi ta hverandre i hendene og si: La oss gå like til Betlehem. La oss shjelpe hverandre framover, steg for steg!
.
Og vi må SE dette som har hendt. Vi kan oppleve noe hos Jesus, og få noe for vår sjel. Det er ikke snakk og prat. Det er liv. ”Et herlig liv som skjult hos Kristus er.”
.
Jesus sa: Jeg er kommer for å gi liv, ja, overflod av liv. Og det får vi se når vi kommer til ham. Vi får se at han har gjort alt i stand, at frelsen er ferdig, gjelden er betalt, loven er oppfylt. Nå skal du ikke gjøre noe. Da får vi også se og høre at alt dette kan bli vårt.
Vi skal videre merke oss at hyrdene trodde på dette budskapet, før de så det. Når engelen hadde sagt dette, var det slik. Derfor gikk de resolutt mot Betlehem. Hør venn: Her er hemmeligheten til å få dette herlige liv med Jesus. Dette er veien. Når Bibelen taler om Jesus, hvem han er og hva han har gjort, så skal du tro at det er sant.
.
Når han sier at synden er sonet, så tro det. Og da er det ditt.
Dersom hyrdene ikke hadde trodd på englene, hadde de aldri funnet på å gå til Betlehem. Men fordi de trodde, gikk de, og derfor fikk de se.
.
- Videre ser vi at hyrdene skyndte seg av sted. Det var ikke likegyldig for dem å finne barnet. Det var blitt livsens alvor. De måtte av sted.
.
Og dette minner meg så sterkt om at nå er det hastverk. Verden er så mørk og tung, vi må skynde oss av sted. Det er ikke tid til å drøye lenger. Atombomben svever over hodene våre snart og truer med dom og død. Ingen vet hva morgendagen vil bringe.
.
Dere: skynd dere! Skynd deg, skynd deg å ta, ta Guds rike i dag, se det venter, det venter på deg. Kom til din Frelser – i Jesu navn.
.
- Og endelig ser vi at de fant barnet. Etter mye strev og møye i nattens vær og vind, nådde de fram! Og der var sannelig ikke så mye stas og rikdom-. Et lite barn, står det. Og det lå i en krybbe i en stall.
.
Var det noe å finne? Kunne det være noe å streve seg fram til? Slik spør så mange også i dag. Når de ser hvor vesalt det ofte er med kristendommen, rygger de tilbake. For de ser bare på innpakningen.
.
Men hør: Midt i alt det som ser smått ut, fant de selve Frelseren, Guds Sønn. De opplevde å se Jesus og få frelsen. Det var størst. Og det fikk verdi: de møtte ham. Så får det være det samme med innpakningen.
.
La verden kun tvile så meget den vil,
forsøke å nekte at solen er til.
jeg vet at den varmer og lyser for meg,
jeg vet hvem som hjalp meg –
Og salig er jeg!

Det innbyr vi deg til nå!
Amen.

Luk. 2, 17-20. De som får se Jesus.

.
Her ser vi noe i tillegg til de vi så i versene foran. Det er det som skjer når vi har sett barnet i krybben.
.
Det var hyrdene som fikk se barnet. Og de fikk SE det. De hørte ikke bare om det, eller antok at det måtte være noe. Men de så og opplevde det store underet. Og du kan være sikker på at dette glemte de aldri. Så lenge de levde husket de denne natta. Og de undret seg over det. Kanskje noen husket det etter at Jesus var blitt stor og gjorde mange under også.
.
Og slik blir det med alle som får se Jesus. Ikke bare dem som ”blir med”, som vi ser så ofte. Men vi taler om dem som får oppleve Jesus og frelsen. Det glemmer man ikke. Jeg sier ikke at de ikke kan gå bort fra Jesus – det har vi mange eksempler på dessverre. Men det er kanskje ikke så lett når man har sett mye på Jesus. Noe vil sitte igjen i sinnet.
.
Men – når noen får se ham, da skjer det noe! Vi er ikke de samme menneskene etter et møte med ham. Vi er blitt nye skapninger (2. Kor. 2, 17). Om hyrdene står det at de fortalte det de hadde sett. Det vil med andre ord si at de vitna. De hadde fått noe, og dette måtte de bringe til andre.
.
Og her synes jeg vi er ved ett av de beste kjennetegn på levende kristne. De har et vitnesbyrd å bringe, og det gleder alle troende når de unge begynner å vitne om Gud. Det er et livstegn, sier de gamle, erfarne kristne.
.
Men der hvor vitnesbyrdet ikke finnes, er det ofte åndelig dødt. Det gjelder både eldre og yngre. For der det er vitnesbyrd, blir det gjerne vekkelse. Jeg sier ikke at der de preker, blir det vekkelse, for da var det vekkelse i hele landet. Prekelysten er gjerne stor.
.
Nei, der de vitner er det en vekkende røst i flokken. Her mener jeg det rette, ydmyke vitnesbyrdet om opplevd frelse. Der skapes ”høre-trang”. Folk blir nysgjerrige og tenker: dette må vi høre om. Slike tider trenger vi.
.
De som kommer og hører, deler seg gjerne i tre grupper. Noen som hørte om barnet, undret seg. Ja, det står at alle gjorde det. Med mange begynner det rett og slett med undring. Men noen kommer ikke lenger – enn å undre seg over det hele. De undrer seg over de kristne, og over kristendommen. Den er så rar, synes de. Men lenger kommer de ikke. Derfor blir det ikke mer med dem heller. De går bort, og alt er glemt.
.
Men andre kommer lenger. Slik som Maria. Hun gjemte ordet i sitt hjerte, står det. Og det er nettopp ved ordet vi blir frelst, 1. Pet. 1, 23. Derfor blir de som tar vare på ordet og bevarer det, salige.
.
En tredje gruppe ser vi også. Maria var blant dem også: Hun grunnet på Ordet og ville finne det rette. De blir salige, Salme 1, 1.
.
Slike kristne trenger vi. Så mye er lettkjøpt og har liten verdi. Vi trenger menn og kvinner som gir seg tid med Ordet og gransker det. Da skulle vi heller ikke sluke så lett de nye og falske lærdommer. Vi ville vite hva som er rett, og gå etter det.
.
Derfor: La Skriften bli aktuell!
Noe annet er det med de som får se Jesus. Om hyrdene står det at de drog hjem. La oss da ennå en gang minens at vårt hjem er i himmelen, og dit lengter vi. Mens vi er her, er vi fremmede og utledninger som ser med lengsel og håp mot høydene. La oss også minnes formaningen om å søke det som er der oppe hvor Han sitter, Kol. 3, 1-2.
.
Og videre stod det at de drog hjem med lov og takk til Gud! For der Jesus er nær, blir det lovsang og jubel. Der forstummes den håpløse klagesang, og der toner takken til Guds ære. En dag vil den lyde fra alle slekter og på alle tungemål – opp til tronen. Og denne lovsang blir fullkommen når den hvite skare skal synge der.
.
Så drar vi mot vårt hjem med sang. Venner, la oss synge oss til himmelen. Jeg synes det er frydefullt å være frelst. Og jeg vil gjerne synge til hans ære, helt til jeg er ved målet.
.
Det skjønneste i verden som mine øyne så,
er kongen i hans skjønnhet, med tornekronen på.