Såkorn.
Mark. 4, 26-34.
Her har vi to lignelser, om såkornet og sennepsfrøet. Det er
Guds rike Jesus taler om og finner noe i verden som vi kan forstå som ligner.
Det kan aldri bli en fullstendig lignelse der alle detaljer er like. Men det
blir som en ramme omkring og konturer av det sanne riket. En regel for tolking
av lignelser, er at de bare har ett poeng de vil belyse. Noen ganger det slik,
men personlig synes jeg det ofte kan være flere ting som gir lys over Guds
rike. Men vi må ikke presse noe nytt inn i en lignelse. Alt må stemme med
resten av Guds ord. Det er tross alt bare en lignelse. La oss se litt på hver
av dem.
Denne lignelsen står bare hos Markus. Men her er noe i
naturen som er likt i den åndelige verden. En mann kaster såkornet i jorden,
står det. Dette så-arbeidet i Guds rike er forkynnelse av Guds ord. Han ser
ikke frukt eller vokster med en gang. Det går natt og dag og kanskje år før noe
synlig skjer. Men en rett og forstandig såmann har tålmodighet og tid til å
vente.
En dag ser han at det bærer frukt. Han får lønn for sitt
arbeid når han oppdager at det nytter. I mellomtiden har han bare arbeidet og
ventet i tro. Det vil skje noe en dag. Det spirer og vokser. Det blir strå og
aks og tilslutt fullmoden frukt. Slik må også forkynneren arbeide. Som bonden
ikke ser det endelige resultatet før om høsten, må også arbeideren vente til
Jesu gjenkomst og dommen før han ser all frukt.
B. Sennepsfrøet.
I v. 30 stiller Jesus selv spørsmålet: Hva skal jeg ligne
Guds rike med? Det andre bildet av Guds rike er sennepskornet. Det er det
minste av de kornslag som var i bruk, v. 31. Det ser ikke mye ut og kan av
ukyndige folk bli ringeaktet for det. Hva kan det brukes til, som er så lite?
Slik kan noen spørre.
Også dette kronet blir sådd i jorden. Det store med slike
såkorn er livet og spirekraften i det. Det vokser opp og blir større enn alle
hagevekster, v. 32. Det er på grunn av livsspiren. Den har kraft i seg.
Det blir til et tre, står det, v. 32. Ja, treet er så stort
at fuglene kan bygge reir i det og slik få treet til sitt hjem. Sennepsplanten
tilhører korsblomstfamilien, og sennep brukes som krydder, men det er flere
ulike slag av planten. Et slikt sennepstre kan bli ca. 4 meter høyt.
Det står her at frøet er lite, og det var så alminnelig
kjent at det var en selvfølge for tilhørerne. Kontrasten blir derfor stor til
treet som er resultatet. Jesus vil si at Guds rike på jord var lite og uanselig
mens han vandret her. Men det var en begynnelse. Det hadde liv og kraft i seg
til å vokse og utbre seg. Noen skulle finne livd og berging her.
W. Henriksen sier om dette: «Innen førti år etter Jesu død
hadde evangeliet nådd ut til alle de største sentrene i den romerske verden.»
Og når vi ser på misjonshistorien fram til vår tid, har voksteren vært ganske
stor. Alle kontinent er nådd og mange steder alle eller nesten alle nasjoner.
De som ikke ennå har hatt besøk av misjonærer eller fått en kirke i sitt land
og område, kan høre evangeliet gjennom eteren alle steder. Mange har søkt ly i
Guds rike gjennom tidene.
C. Mange lignelser.
Markus skriver i v. 33 at Jesus talte i mange lignelser – så
mye de var i stand til å høre. Alt dette står ikke i Bibelen. Men vi skjønner
at han underviste folket og ville de skulle høre om Guds rike og bygge sitt liv
der.
Og i v. 34 står det at han forklarte lignelsene for dem når
han var alene med dem. Det kunne være om kvelden eller på vandring fra det ene
til det andre stedet. Han hadde slik omsorg for dem at han brukte hver
anledning til å tale om de evige ting. Det vil han også gjøre for oss. Vi har
hans siste og endelige ord i vår Bibel. La oss bruke tid til å lese og grunne
på det. Når så høsten kommer, vil si se det endelige Guds rike og alle de som
kom inn der. Da skal vi glede og fryde oss fullt ut.
Med Jesus i storm.
Mark. 4, 36-41.
.
Det var om kvelden etter en lang
tale av Jesus. Og det var han som foreslo at de skulle reise over sjøen til den
andre side. Folket stod igjen, men noen andre båter var også med.
.
Da skjedde det som ofte skjer i
dette området. Plutselig kom en kastevind og feide over vannet og bølger slo
inn mot båten. Selv om flere av dem var fiskere, er det klart de ble redde.
Kanskje de hadde hørt om havari på sjøen, det er ikke utenkelig. Og midt i alt
dette lå Jesus bak i båten og sov. Hvis noen kunne hjelpe dem, måtte det være
han.
.
Her har vi noen lærdommer for vårt
åndelige liv. Skal vi ta dem med oss på livsveien nå:
.
1. Storm i livet.
Det kan bli storm for en kristen.
Jesus har aldri lovet sine venner at livet blir problemfritt. Det kan bli
motgang av ulik slag, og alle kristne har det ikke likt i så måte. Noen kan
tilsynelatende gå gjennom livet uten særlige problem, mens andre lever livet
gjennom i en eneste orkan.
.
Noen tror åpenbart at de kristne
ikke skal ha motgang. De skal ikke bli syke og ikke ha økonomiske
vanskeligheter og aldri ha uvenner. Livet skal være en solskinnshistorie der
alt går så godt. Det kan også se ut som om noen blir kristne nettopp fordi de
vil ha det godt og slippe unna problem. Det blir en total feiltolking.
.
Unge og nyfrelste er særlig utsatt
for dette. De får kanskje den forståelsen fra forkynnelsen, og kanskje kjenner
de noen kristne som har det svært godt også. Men hvis vi ser oss litt bedre
omkring, vil vi oppdage at det er troende mennesker som ikke alltid har det
lett. Da må vi ikke tenke at de ikke er rette kristne. Den slutningen vil også
være feil.
.
Fra naturen vet vi at utaskjærs kan
det bli uvær og skikkelig storm både titt og ofte. Slik er det på Stadthavet og
Sletta. Slik vil det også gå med oss kristne fra tid til annen.
.
2. Glemt av Gud?
Når stormen kommer i en kristens
liv, betyr det at Gud har glemt oss? Jesus sov i båten midt i stormen. De gikk
til ham og vekket ham: Bryr du deg ikke om at vi går under? v. 38. Den tanken
ligger nær hos mange som ikke har tenkt gjennom og lært hvem Gud egentlig er.
En som kjenner Gud rett, vil ikke tale slik.
.
Slike tanker var ikke ukjent i
Israel. Profeten taler om at Messias skal komme og forløse Israel. I den nød
folket var i da, sa de: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Jes. 49,
14. Dette viser at det er lett å legge skylden på Gud. Guds svar ved profeten
er klinkende klart: Om også en kvinne kan glemme sitt barn, så glemmer ikke jeg
deg! V. 15. Det ordet gjelder til alle tider for alt Guds folk.
.
Grunnen til disiplenes frykt her i
teksten var vantro. I v. 40 spør han: Har dere ennå ikke tro? Mye hadde vært
annerledes om vi trodde Gud mer. Selv om han sov, var han om bord i båten. Han
hadde full kontroll selv i søvne. Men han ville prøve disiplene, slik han gjør
med oss.
.
3. Jesu makt.
Da stormen kom, gikk hans venner til
Jesus for å få hjelp. Det ble redningen. Han hadde makt også over uværet. Nå
skulle han vise dem det. Han reiste seg, v. 39. Det var ikke et menneske som
stod i båten da. Nei, Gud selv var der ved sin Sønn. Gud har skapt storm og
uvær og vet hvordan det skal temmes.
.
Nå stod Gud der i et menneskes
skikkelse og truet stormen. Kanskje han rakte ut hendene og pekte på uværet.
Deretter talte han til stormen og sjøen og sa: Ti, vær stille. Se hvilken makt
det er i Jesu ord. Hans tale gjør alt sammen. Underet var i grunnen at Jesus
talte.
.
Vi må regne med storm i vårt liv,
slik den kom over to hus i Luk. 6 og Mat. 7. Da skal vi også få regne med at
Jesus er om bord i vår lille båt på vei mot evigheten. Her skal vi lære å gå
til vår Frelser med alle ting og legge det i hans hender.
.
4. Resultatet.
Da skjer det. Vinden la seg. Det ble
blikk stille. Nå så de Jesus på nytt. Tenk, han kunne også gjøre dette! Slik er
det med oss. Vi ser ham på en ny måte når han griper inn. Mange takker Gud for
stormen i deres liv. Det ble deres redning. Da lærte de å gå til Jesus på nytt,
og fikk se at han var frelser.
.
Målet er den andre stranden. Vi skal
til himmelen. I troen på Jesus er retningen satt: Det går mot himmelen. Og med
Jesus om bord vil skuta være trygg og nå havn.
- Er det slik også med deg?
7. treenhet. Død og levende tro.
I sammenhengen her er en pike vakt til live og en kvinne blir
helbredet. Kvinnen hadde vært syk i 12 år og strevde mye med det. Hun var ydmyk
og våget ikke å be Jesus om hjelp. Nå tenkte hun ut en plan. Om hun bare kunne
få røre ved kappen til Jesus, ville hun sikkert blir frisk. Så stor tro hadde
hun på Mesteren.
.
Jesus merket med en gang at noen rørte ved ham – for han kjente en
kraft gikk ut fra seg. Jesus merker alltid når noen kommer i tro. Da møtes
Frelseren og synderen, og det blir en salig stund. Da er det Jesus sier: Din
tro har frelst deg. Kvinnen hadde en levende tro.
.
Går vi så til Jakobs brev kap. 2 tales der om en unyttig tro og en
død tro, v. 20 og 26. Det går altså an å ha en tro som ikke lever og blir oss
til nytte. Du kan ”tro” og likevel gå fortapt. Det er en sterk og alvorlig
tanke. Vi må grunne litt på den.
.
Først må vi repetere tre deler av frelsen. Først kreves soning for
synden. Den skjedde ved Jesu død. Da betalte han vår skyld og sonet vår synd
hos Gud. Dernest må synderen selv tilstå og bekjenne sin synd. Ingen blir
frelst uten det. ”Dersom vi bekjenner…” – det gjelder i hele nådens tid. Og så
troen på Jesus som frelser – det er den tilflukt vi tar til ham og den tillit
vi har ved å overlate vårt liv i hans hender.
.
A. Den døde tro.
Denne troen kan være død, og da gagner det ingen ting. Da sover vi
videre i synden og tror at alt er vel – uten å være frelst. Hva kan vi si om en
slik død tro?
.
De gjør mye godt både som mennesker og som kristne. Det er i
grunnen noe positivt med dem.
.
For det første tror de og regner med Gud. Men de tror kanskje mer
på seg selv og det de skal klare, men har Gud og Jesus med til hjelp. Djevlene
og onde ånder tror også, sier Jakob, 2, 19. Troen isolert er altså ikke et rett
kjennetegn på en kristen. Til og med humanetikere og tilhengere av
utviklingslæren er ”troende”. De har ikke fakta å bygge på, men antar en rekke
ting. Hedninger tror også. Derfor er det troens gjenstand som er avgjørende.
Hvem og hva tror vi på!
.
Den døde tro ber til Gud. Vi vet fra NT at fariseerne bad til Gud
tre ganger daglig, uten at det viser at de var kristne. Og de fastet to ganger
i veka, Luk. 18, 13. De leste også mye i Skriftene, ja, de ransaket dem.
.
I eldre tid var det vanlig at alle i Norge skulle gå til alters
minst en gang i året. Når noen f. eks. skulle emigrere til andre land, ble det
undersøkt om de hadde vært til alters siste år. Og det ble ført på attesten
deres. Men det var ikke tegn på at de var levende kristne. Vi vet også at
mennesker som ikke viser at de er troende ved sitt vitnesbyrd, kan være med i
kristent arbeid. Det kan være en fare for at de lurer seg selv på den måten.
Det er ikke arbeidet for Gud som gjør oss til kristne. Vi arbeider for Gud
fordi vi er frelst.
.
B. Hva de ikke gjør.
Den hjemmeværende sønn i Luk. 15 er et bilde på fariseere (se en
tale om det i Luk. 15). Ett av kjennetegnene på ham var at han ikke kunne glede
seg over at den fortapte kom hjem igjen. Han knurret og klaget over sin egen
skjebne og anklaget broren for å levd i synd. Han burde vært glad for at han
kom tilbake, men det var han ikke.
.
De kan heller ikke glede seg over frelsen i blodet. De mener
bestemt at våre gjerninger må telle med i frelsesverket. Det er forresten en
gammel vranglære og kjent i den eldste kirkehistorien. Talen om blodet og Jesu
sår blir betraktet som uestetisk og nærmest noe i likhet med hedensk
offerpraksis. Bibelen sier tvert imot at det er blodet som frelser.
.
Vi kan også frykte for at slike mennesker ikke går til Gud med sin
synd. Om de gjør det, vil de nemlig få bruk for blodet. Vi mennesker må ta et
alvorlig oppgjør med synden i vårt liv, om vi skal leve med Gud.
.
Erik Pontoppidan skriver i sin forklaring til Luthers katekisme:
”Den døde tro er en falsk innbilning som ubotferdige syndere gjør seg selv om å
få nåde, enda de ikke vil omvende seg og søke nåden på rett måte – men blir
uforandret. Troens art er å forvandle menneskene. - - Har du hatt et slikt oppgjør
med Gud?
.
C. En levende tro.
Vi skal ikke si mye om den levende tro her. Men en avgjørende side
ved den er at den bare bekjenner sine synder. En troende tilstår hele livet at
de er uverdige til Guds frelse. Så kommer de med sin nød til Gud og forteller
ham hele sannheten. Slik er kvinnen i teksten er eksempel på det, v. 33.
.
Det Johannes skriver i 1. Joh. 1 passer også godt på de levende
kristne. For de vandrer i lyset fra Gud og bekjenner sin synd og tror dermed at
blodet renser helt og fullt. De er rene og rettferdige for Gud på grunn av
Jesus gjerning og ikke noe av dem selv.
.
Gå bort i fred, sa Jesus til kvinnen, v. 34. Et sant Guds barn får
leve i Guds fred fordi de hviler på Kristi fullbrakte verk.
.
Gerhard Tersteegen d. 1769 var
nærmest en lekpredikant i Tyskland. Han var først vever, men etter omvendelsen
begynte han samle folk hjemme til oppbyggelser. Han skrev en rekke sanger, bl.
a.: ”Kom, søsken, la oss haste! Vår livskveld kommer nær!” Han skrev også et
hefte som ”Advarsel mot den døde tro og det nye evangelium”, utgitt på nytt av
Hauges venner i 1947.
.
Der skriver han bl.a.: ”Det er ikke å være evangelisk, når man
foregir, at hele Guds nådes rikdommer bare består i syndenes forlatelse.
Visselig er syndenes forlatelse en vesentlig del av den frie og uforskyldte
nåde, som Kristus har vunnet og ervervet for oss. Men hertil hører også Guds
Ånd, som gir liv og helliggjør. Rom. 1, 4…. Ved Guds Ånd blir gjenfødelsen og
Kristi kjærlighet opptent i sjelen og Guds lov innskrevet i hjertet. Likeså
meget som syndenes forlatelse hører også dette til evangeliet, som vår Herre
Jesus har sagt: Elsker dere meg, da holder dere mine bud.”
.
I dette heftet skriver han mot slutten: ”Det er sørgelig, at iblant
den lille flokk av mennesker som kommer til vekkelse og omsorg for sin sjel,
vil noen bare høre tale om Kristus for oss, og noen bare om Kristus i oss,
enskjønt Kristus ingenlunde kan deles. Vi kan ikke motta Kristus i oss eller
motta ham i våre hjerter uten i en sann tro å tilegne oss hans fyldestgjørelse
for oss. Ikke heller kan vi få syndenes forlatelse og bli rettferdiggjorte ved
troen på Kristi fyldestgjørelse for oss, om vi ikke til like vil motta ham i
våre hjerter og hans Ånd får bo i oss. For den som ikke har Kristi Ånd, hører
ikke ham til.”
.
Til frelsen hører både ordet om syndenes forlatelse og ordet om å
leve sant og rett som en kristen her i verden. Vi kan ikke skille disse to sidene
ved den samme frelse.
Amen.
Død og levende tro.
Mark. 5, 33-34.
.
I sammenhengen her er en pike vakt
til live og en kvinne blir helbredet. Kvinnen hadde vært syk i 12 år og strevde
mye med det. Hun var ydmyk og våget ikke å be Jesus om hjelp. Nå tenkte hun ut
en plan. Om hun bare kunne få røre ved kappen til Jesus, ville hun sikkert blir
frisk. Så stor tro hadde hun på Mesteren.
.
Jesus merket med en gang at noen
rørte ved ham – for han kjente en kraft gikk ut fra seg. Jesus merker alltid
når noen kommer i tro. Da møtes Frelseren og synderen, og det blir en salig
stund. Da er det Jesus sier: Din tro har frelst deg. Kvinnen hadde en levende
tro.
.
Går vi så til Jakobs brev kap. 2
tales der om en unyttig tro og en død tro, v. 20 og 26. Det går altså an å ha
en tro som ikke lever og blir oss til nytte. Du kan ”tro” og likevel gå
fortapt. Det er en sterk og alvorlig tanke. Vi må grunne litt på den.
.
Først må vi repetere tre deler av
frelsen. Først kreves soning for synden. Den skjedde ved Jesu død. Da betalte
han vår skyld og sonet vår synd hos Gud. Dernest må synderen selv tilstå og
bekjenne sin synd. Ingen blir frelst uten det. ”Dersom vi bekjenner…” – det
gjelder i hele nådens tid. Og så troen på Jesus som frelser – det er den
tilflukt vi tar til ham og den tillit vi har ved å overlate vårt liv i hans
hender.
.
A. Den døde tro.
Denne troen kan være død, og da
gagner det ingen ting. Da sover vi videre i synden og tror at alt er vel – uten
å være frelst. Hva kan vi si om en slik død tro?
.
De gjør mye godt både som mennesker
og som kristne. Det er i grunnen noe positivt med dem.
.
For det første tror de og regner med
Gud. Men de tror kanskje mer på seg selv og det de skal klare, men har Gud og
Jesus med til hjelp. Djevlene og onde ånder tror også, sier Jakob, 2, 19. Troen
isolert er altså ikke et rett kjennetegn på en kristen. Til og med humanetikere
og tilhengere av utviklingslæren er ”troende”. De har ikke fakta å bygge på,
men antar en rekke ting. Hedninger tror også. Derfor er det troens gjenstand
som er avgjørende. Hvem og hva tror vi på!
.
Den døde tro ber til Gud. Vi vet fra
NT at fariseerne bad til Gud tre ganger daglig, uten at det viser at de var
kristne. Og de fastet to ganger i veka, Luk. 18, 13. De leste også mye i
Skriftene, ja, de ransaket dem.
.
I eldre tid var det vanlig at alle i
Norge skulle gå til alters minst en gang i året. Når noen f. eks. skulle
emigrere til andre land, ble det undersøkt om de hadde vært til alters siste
år. Og det ble ført på attesten deres. Men det var ikke tegn på at de var
levende kristne. Vi vet også at mennesker som ikke viser at de er troende ved
sitt vitnesbyrd, kan være med i kristent arbeid. Det kan være en fare for at de
lurer seg selv på den måten. Det er ikke arbeidet for Gud som gjør oss til
kristne. Vi arbeider for Gud fordi vi er frelst.
.
B. Hva de ikke gjør.
Den hjemmeværende sønn i Luk. 15 er
et bilde på fariseere (se en tale om det i Luk. 15). Ett av kjennetegnene på
ham var at han ikke kunne glede seg over at den fortapte kom hjem igjen. Han
knurret og klaget over sin egen skjebne og anklaget broren for å levd i synd.
Han burde vært glad for at han kom tilbake, men det var han ikke.
.
De kan heller ikke glede seg over
frelsen i blodet. De mener bestemt at våre gjerninger må telle med i
frelsesverket. Det er forresten en gammel vranglære og kjent i den eldste
kirkehistorien. Talen om blodet og Jesu sår blir betraktet som uestetisk og
nærmest noe i likhet med hedensk offerpraksis. Bibelen sier tvert imot at det
er blodet som frelser.
.
Vi kan også frykte for at slike
mennesker ikke går til Gud med sin synd. Om de gjør det, vil de nemlig få bruk
for blodet. Vi mennesker må ta et alvorlig oppgjør med synden i vårt liv, om vi
skal leve med Gud.
.
Erik Pontoppidan skriver i sin
forklaring til Luthers katekisme: ”Den døde tro er en falsk innbilning som
ubotferdige syndere gjør seg selv om å få nåde, enda de ikke vil omvende seg og
søke nåden på rett måte – men blir uforandret. Troens art er å forvandle
menneskene. - - Har du hatt et slikt oppgjør med Gud?
.
C. En levende tro.
Vi skal ikke si mye om den levende
tro her. Men en avgjørende side ved den er at den bare bekjenner sine synder.
En troende tilstår hele livet at de er uverdige til Guds frelse. Så kommer de
med sin nød til Gud og forteller ham hele sannheten. Slik er kvinnen i teksten
er eksempel på det, v. 33.
.
Det Johannes skriver i 1. Joh. 1
passer også godt på de levende kristne. For de vandrer i lyset fra Gud og
bekjenner sin synd og tror dermed at blodet renser helt og fullt. De er rene og
rettferdige for Gud på grunn av Jesus gjerning og ikke noe av dem selv.
.
Gå bort i fred, sa Jesus til
kvinnen, v. 34. Et sant Guds barn får leve i Guds fred fordi de hviler på
Kristi fullbrakte verk.
.
Gerhard Tersteegen d. 1769 var nærmest en lekpredikant i Tyskland. Han var
først vever, men etter omvendelsen begynte han samle folk hjemme til
oppbyggelser. Han skrev en rekke sanger, bl. a.: ”Kom, søsken, la oss haste!
Vår livskveld kommer nær!” Han skrev også et hefte som ”Advarsel mot den døde
tro og det nye evangelium”, utgitt på nytt av Hauges venner i 1947.
.
Der skriver han bl.a.: ”Det er ikke
å være evangelisk, når man foregir, at hele Guds nådes rikdommer bare består i
syndenes forlatelse. Visselig er syndenes forlatelse en vesentlig del av den
frie og uforskyldte nåde, som Kristus har vunnet og ervervet for oss. Men hertil
hører også Guds Ånd, som gir liv og helliggjør. Rom. 1, 4…. Ved Guds Ånd blir
gjenfødelsen og Kristi kjærlighet opptent i sjelen og Guds lov innskrevet i
hjertet. Likeså meget som syndenes forlatelse hører også dette til evangeliet,
som vår Herre Jesus har sagt: Elsker dere meg, da holder dere mine bud.”
.
I dette heftet skriver han mot
slutten: ”Det er sørgelig, at iblant den lille flokk av mennesker som kommer
til vekkelse og omsorg for sin sjel, vil noen bare høre tale om Kristus for
oss, og noen bare om Kristus i oss, enskjønt Kristus ingenlunde kan deles. Vi
kan ikke motta Kristus i oss eller motta ham i våre hjerter uten i en sann tro
å tilegne oss hans fyldestgjørelse for oss. Ikke heller kan vi få syndenes
forlatelse og bli rettferdiggjorte ved troen på Kristi fyldestgjørelse for oss,
om vi ikke til like vil motta ham i våre hjerter og hans Ånd får bo i oss. For
den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke ham til.”
.
Til frelsen hører både ordet om
syndenes forlatelse og ordet om å leve sant og rett som en kristen her i
verden. Vi kan ikke skille disse to sidene ved den samme frelse.
Amen.
Mark. 5, 35-43.
Jairus si dotter. 17. s. etter treenhet.
Jesus har nett lækt ei kvinne som rørde
ved han. Men før det skjedde, hadde ein synagogeforstandar (Jairus) kome til
han. Men Jesus braut av den samtalen og tok seg av kvinna først. Han ser alltid
kven som treng han mest, og då må andre venta. Og denne teksten konsentrerar
seg om soga om Jairus.
Noko kan me læra her:
1. Jairus får vita noko nytt.
Medan Jesus tala til kvinna som han hadde
lækt, kom nokre tenarar frå huset hans og sa: Dotter di er død. Han trudde ho
var sjuk og ville ha hjelp av Jesus til det. Han visste at Jesus kunne lækja
sjuke. No fekk han høyra at det var slutt. Det var ein hard tale. Dei var ikkje
diplomatar eingong. Dei berre sa den nakne sanninga, og den kan somme gonger
vera tung å ta imot.
2. Jesus greip inn.
Då skjer det: Men Jesus, står det, v. 16.
Han høyrde alt og snudde seg straks til forstandaren og kom med dei finaste ord
han kunne drøyma om i den stunda: «Ottast ikkje, berre tru.» No skulle eit nytt
under henda. Han skulle få sjå at Jesus makta meir enn å lækja sjuke. Han kan
vekkja opp døde og gje nytt liv. Det må ha vore ei forunderleg og ugløymande
stund for han. Han var religiøs, kjende skriftene og ein leiar i synagogen i
byen. No skulle han få sjå noko nytt. Men alle lærte kanskje noko denne dagen:
3. Jesu hjelp har ingen grenser.
Han hadde lækt ei sjuk kvinne, og kvinner
var ikkje sett høgt i samfunnet då. Men Jesus kom med hjelp. Her kom ein av
høgare rang, og Jesus gjekk til huset hans og. Men ikkje berre det. Dei fekk no
sjå at sjukdom og naud kunne nå alle, både høg og låg. Korkje pengar eller høg
stilling er grenser mot det vonde i livet. Det ser me kvar dag. Alle kan bli
råma. Men Jesus har heller ikkje grenser for si hjelp. Han går til alle som har
opne hjarto og ber han koma. Døden kjem og til alle. Ingen går fri den, men
Meisteren hadde makt over det og.
Dette tyder eigentleg at me menneske er
meir like enn me til vanleg tenkjer. Me har lett for å plassera folk i båsar og
ser difor ulikt på dei. Lenge var det slik at mange såg ned på folk med ein
annan hudfarge enn oss. Det har endra seg. Men ennå er
det slik at mange ser ned på t. d. jødar. Antisemittismen vart ikkje slutt med
Hitler. Den lever framleis, og slik kan det vera med andre mindre folkegrupper
og. I Guds rike er det ikkje slik. I utgangspunktet er alle like som menneske.
(Det tyder ikkje at alle automatisk blir frelste.)
4. Ikkje alle er med
i alt.
Me legg merkje til at Jesus ikkje alltid
vil ha tilskodarar. Mykje folk fylgde ofte med han når han gjorde under, som i
v. 24. Slik var det truleg også ved Jairus sitt hus, v. 38. Men legg merke til
at berre tri av læresveinane fekk vera med inn, v. 37. Han skulle ikkje ha eit
publikum som berre ville sjå og kanskje mistyda og dermed kritisera han. Det
var dei tri som ofte var med han på spesielle stader som fekk koma inn no:
Peter, Jakob og broren Johannes. Han ville heller ikkje med seg inn kvinnene
som gråt over den døde. Det var ikkje sikkert at det var ein hjartegråt. Det
var vanleg skikk, på den tida, og somme av dei fekk til og med betaling for å
gråta. Nei, Jesus ville ha stille og ro i stova.
5. Folk lo.
Til dei som gråt, sa Jesus: Kvifor græt
de? Barnet søv og er ikkje død. V. 39. Etter menneskelege tankar skulle han
ikkje ha sagt det. Dei berre lo av han og hadde ikkje tiltru til orda hans. Kva
kunne han vita om det? Dei visste vel at bernet var død. Det såg dei. Men folk
som ler av Guds makt og under, har Jesus ikkje bruk for. Han driv dei ut. Dei
skal ikkje vera vitne til at noko stort skjer. Dei vil likevel berre håna han.
Det er nok slik mange stader i dag og.
Folk ler av dei kristne og trua deira og har inga tru på Guds under. Dei
bortforklarar det som godt dei kan. Jesus tolererte dei som lo ei stund, men
til slutt måtte dei gå.
6. Underet.
Då skriv Markus det Jesus sa på sitt eige
tungemål: talita kumi. Dei skjøna det han sa: Jente, stå opp. Den tolv år gamle
jenta fekk nytt liv og reiste seg straks opp. Underet hadde hendt. Dei kunne
mest ikkje tru det. Markus skriv: Dei vart heilt ute av seg av undring. Det var
nyheter i Kapernaum der dette truleg hende. Gud hadde gripe inn.
Dette underet kunne ikkje haldast skjult
lenge. Det var for stort til det. Likevel sa Jesus at dei ikkje skulle tala til
andre om det. Kvifor gjorde han det? I neste kapittel ser me3 at Jesus forlet
byen og gjekk heim til Nasaret. Han ville nok gå bort i fred utan mykje
oppstyr. Og det kunen skje om dei tagde ei stund. Jesus ville ikkje bli kjendis
på grunn av under og teikn han gjorde. Han hadde ein viktigare bodskap til
folket: evangeliet om omvending og tru. Slik byrja han si teneste: Mat. 4, 17:
Vend om, for himmelriket er kome nær. Det underet er størst, og det treng alle
menneske. Amen.
