Lukas 1.

Lukas-evangeliet.

Født av en jomfru.

Luk 1, 26–38

Teksten handler om at Maria skal bli mor til verdens frelser. Det er en stor oppgave hun får. Han var i utgangspunktet bare en vanlig ung kvinne, ja trolig en tenåring. Og så skulle få en slik oppgave! Og nå fikk hun budskap fra Gud om det.

1) Maria

Hovedsaken ved denne teksten er at Jesus skulle bli født som Messias, og da måtte det skje ved et Guds under. Det viser hvor viktig jomfrufødselen er. Alle mennesker er syndere, og alle barn blir dermed syndere. Gud måtte gripe inn på overnaturlig vis.

Det var i den sjette måned - det viser til at slektningen Elisabeth var i sin sjette måned etter unnfangelsen, v. 36. Også der hadde Gud grepet inn, men på en annen måte. Hun var ufruktbar før, og hennes sønn skulle få en viktig plass i Guds rike uten at han var Guds sønn.

2) Engelens hilsen.

Maria fikk englebesøk.  Og hun fikk en fin hilsen fra himmelen. Først sa engelen: Du har fått nåde. Det betyr at engelen ikke krevde noe av henne. Han kom ikke med lov og krav og vanskelige oppgaver. Hun hadde fått noe, helt gratis og uforskyldt.

I tillegg sa engelen: Herren er med deg. Det var en betryggelse, hun behøvde ikke å bli redd. Og hun var velsignet blant kvinner. Hun må ha forstått det slik at hun stod i en særstilling også blant kvinnene i Israel. Medn det var helt uklart for henne hva det betydde.

Litt senere komme en ny forsikring: Se, du har funnet nåde hos Gud. Det må bety her at hun var spesielt utvalgt av Gud til noe. En slik utvelgelse betyr aldri at noe ondt og besværlig for menneskene. Guds nåde er gave uansett hva det innebærer praktisk for oss.

3) Marias spørsmål.

Maria ble forferdet da hun fikk englebesøk og forstod ikke den himmelske hilsen. Hun ble forferdet og grunnet på det - og det var før hun hadde hørt hva engelen ville og at hun skulle bli mor. Et slikt englebesøk må ha vært sjelden for vanlige folk. Kanskje var det også overveldende fordi det egentlig var unaturlig.

Oppgaven Gud gav henne var ganske naturlig for en kvinne: Hun skulle bli med barn. Hun fikk til og med vite at det var en sønn. Og engelen gav også barnet navn - det skulle hete Jesus (eller Josva på hennes språk).

Da er det klart at hun tvilte. Hun var nok forlovet, men levde ikke sammen med Josef (Jeg vet ikke av mann). Hvordan skulle det da gå til? Skulle hun få barn med noen andre, ville hennes tanker om Josef som mann bli umulig. Hun kjente nok praksis i Israel om dette. Det resite seg nok en motstand i henne mot det hun nå hørte. Og det var ganske naturlig.

4) Svar.

Engelen kom med svar. Det skulle skje på guddommelig vis ved et Herrens under. Den Hellige Ånd skulle komme, og det betyr at Gud grep inn. Den Høyeste kraft er Guds kraft. Han behøvde ikke en mann for å gjøre dette.

Barnet skulle derfor være et hellig barn, ja Guds egen Sønn. Det må ha svimlet for den unge Maria. Og kanskje hun skjønte litt av at det måtte være nåde. For noe slikt hadde hun ikke fortjent.

5) Barnet

For å vise Maria at barnet virkelig skulle være unikt, forklarer han hvem og hva han skulle være.

Jesus betyr frelser eller en redningsmann. Det betyr at barnet skulle gjøre noe for sitt folk, noe som ingen andre kunne gjøre. Josef fikk nærmere beskjed om det i Mat. 1, 21: For han skal frelse sitt folk fra deres synder. Oppgaven var altså ikke politisk eller av sosial eller økonomisk art. Det gjeldt folkets synd. Det ver den som hindrer oss alle fra å være en himmelborger. Noen måtte ordne opp i det som skjedde i Edens hage, 1. Mos. 3.

Barnet skulle bli stor - ikke av alder eller menneskelig makt og prakt. Guds rike er helt annerledes enn den jordiske tanke om storhet. Men det var nettopp som Gud han skulle være stor. Han skulle nemlig kalles Den Høyestes Sønn. Den Høyeste er et navn for Gud her. Barnet skulle være Guds Sønn, v. 35. Dermed har engelen sagt at noe guddommelig stort skulle skje i verden. Og det skulle hun være redskap for.

I tillegg skal han være konge for Israel (Jakobs hus). Kongetittelen betyr at han skulle lede folket og være deres øverste. Det var et evig og altomfattende kongerike han talte om. Kanskje Maria allerede nå ante at hun skulle bli mor til Messias som profetene hadde talt.

***

For å gi enda mer trygghet til jenta, viste han til slektningen Elisabet som også var fruktsommelig, selv om hun var gammel. Og da siterer han et ord fra Skriften som ga budskapet stor tyngde: Ingen ting er umulig for Gud (1. Mos. 18, 14; Jer. 32. 17).

Da var Maria klar. Hun aksepterte kallet og oppgaven. La det skje! Engelens ord hadde overbevist henne. Hun var villig å være en Herrens tjenerinne. Er vi det? Hadde vi tatt imot en slik oppgave som ville forvandle livet vårt?

Luk. 1, 39-45.

4. advent. Elisabet. 

Maria er i dag på besøk hos Elisabet oppe i fjellene i Juda, kanskje til en levittby i området rundt Jerusalem (A. Barnes). Mannen Sakarias var prest og prestene hadde egne byer de bodde i når de ikke var i tjeneste. Og dette møtet ble betydningsfullt for begge kvinnene. De var i slekt uten av vi kjenner til hvor nær hverandre de var. Og begge brøt ut i lovsang ved dette møtet. J. C. Ryle siterer et gammelt utsagn som sier: «Sorgen blir større ved å skjule den, og gleden vokser ved å gi uttrykk for den.»

Her gjelder det særlig Elisabets reaksjon i møte med Maria.
1. Elisabets barn ‘sprang’ i henne.
Det skjer noe med barnet da Maria kom, det sprang i Elisabet. Vi møter det både i v. 41 og 44. Hun kjente at barnet rørte seg i henne – hun hadde båret det i ca. seks måneder, se v. 26. Og det gav henne glede og var trolig en grunn til at hun begynte å prise Gud.

2. Elisabet ble fylt av Ånden.
Dette uttrykket er kjent fra bl.a. pinse da apostlene fikk den hellige Ånd på en ny måte da profetien i Joel 3, 1 ble oppfylt. Dette gir seg også utslag i glede og fryd. Hun hadde en god stund denne dagen da Gud kom henne så nær. Hun fikk kanskje et profetisk budskap ved Ånden eller kunnskap om det barnet hun skulle føde (A. Barnes).

3. Elisabet velsignet Maria.
Også Maria gikk med barn og Elisabet velsignet henne og tale profetisk. Maria skal ha en enestående stilling blant alle kvinner på jord. Ingen andre skal oppleve det hun gjorde. Og frukten av henne skal være velsignet, for det er selve Messias som Gud hadde lovet i lange tider. Nå stod de på trappen til oppfyllelsen. Det var en stor stund for disse to denne dagen. De så inn i framtida med Guds øyne: En ny tid skulle komme.
Og Elisabet selv syntes det var for stort at hun skulle få møte den jordiske mor til Guds Mes-sias. V. 43. Hvordan kan det hende, spør hun i undring. Det kunne hun ikke forstå. Og slik er det med et under – for vår tanke er det umulig å forstå.

4. Herrens ord skulle skje.
Ordet er tydelig: «Fullbyrdet skal det bli det som er sagt om henne av Herren». Gud har talt om dette, og hans ord er alltid troverdig. Så ble Maria forvisset om at barnet var av Gud og at det var et spesielt barn. Og Maria trodde det Gud hadde sagt nå. Hun var en troende. Troen er kjennetegnet på alt Guds folk. Da tror vi også at alle andre profet skal oppfylles, også om de siste tider, selv om vi ennå ikke forstår alle detaljene.

Luk. 1, 46-55.

4. s. Advent. Marias lovsang.

Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.

En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.

Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:

1. Marias ydmykhet.

Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.

Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.

Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.

2. Marias glede.

Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.

Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.

Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:

3. Marias bibelkunnskap.

Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.

Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.

Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.

I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.

Luk. 1, 57-80. Døperen Johannes.

 
I kirkeåret har vi en ”Døperen Johannes’ dag”.
.

Og Johannes var en viktig person i Frelseshistorien og dermed i Bibelen. Han er omtalt i Bibelen flere ganger, som proeti i GT (Mal 3, 1 og Jes 40, 3). Gud ville sende et bud foran Messias for å rydde vei for ham i hjertene. Og det ble oppfylt, Mat 3, 3 og Luk. 3. Her lærer vi straks at Guds ord er pålitelig. Det som står skrevet, vil skje! Se, jeg sender mitt bud, sa profeten. Og han skal være en som roper i ørkenen, sa den andre.
.
Hans gjerning var altså å rydde vei for Herren, jevne stiene. Det var et slags buldoserarbeid, eller grovarbeidet i Guds rike.
.
Far hans Sakarias var også en profet, v. 67. Gud viste ham hva sønnen skulle bli i hovedtrekk. Bibelen sier litt om hva denne ”veirydding” er, og Lukas kommer tilbake til det i kap. 3. Hovedsaken er at Jesus vil inn i vårt hjerte. Han vil ”styre våre føtter inn på frelsens vei”, v. 79. Og da må han lære folket ”frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt”, v. 77.
.
Gud vil trøste og hjelpe oss her i livet. Det er sant og visst. Men det aller sterkeste ved Guds ord er at han vil frelse vår sjel og lede oss trygt gjennom døden og inn i evigheten. Og det kan bare skje ved at våre synder blir forlatt. Det er porten.
.
Da må vi også vite noe – både om våre egne synder og om porten og veien. Disse to ting henger sammen. Men det er disse to ting folk vet minst om. Det har djevelen sørget for, han forblinder menneskene og får dem til å føle seg trygge her og nå. Det er derfor folk ikke ønsker å se lenger enn dagen i dag. For det blir ubehagelig. Men dette ubehag er nødvendig.
.
Derfor må noen forklare oss frelsens vei. Det er egentlig Åndens gjerning. Men til alle tider har Gud i stor grad gjort seg avhengig av mennesker som redskap. Alle sanne predikanter er det, slik også Johannes var det. Ja alle kristne er Guds redskap i større eller mindre grad. Luther taler om ”kallet” i selve arbeidet og hverdagen. Han talte om ”vaskekona” som var en Guds tjener.
.
I sin veirydding står det et par ting om Johannes som vi skal nevne nå:
.
a) Han stod for Herrens åsyn, v. 76. Det var faren som profeterte om det. Gud viste ham at skulle Johannes lykkes i sin tjeneste, måtte han alltid leve i Guds nærhet. Der så han seg selv på den rette måten, og der fikk han nåde, frimodighet og kraft til å gå ut til folket.
.
Og slik har det alltid vært med Guds tjenere. Skulle vi få lys over Ordet og ha noe å gå med, måtte vi leve nær vår Frelser. Det skjer både i bibellesning, bønn og stille stunder med vår Gud. Travelheten er en av Guds tjeners største fiender. Å være for Guds åsyn betyr også at han lever i vår tanke gjennom dagen. Er vi mye opptatt med jordiske ting gjennom dagen, har Gud liten mulighet til å tale med oss. Det er særlig farlig for folk når de har et arbeid som krever mye tankearbeid. Har du ikke da disiplin over ditt eget liv, vil du snart gå tom.
.
En har sagt det slik: ”Store ånder lever i stillhet.” Og Salme 25, 14 sier: Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham. Fortrolig samfunn – det kan bare skje i stillhet: ”Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her.”
.
b) Johannes hadde en oppgave: Å rydde hans veier, v. 76. Å rydde er nødvendig når noe stenger eller det er blitt for mange ting i huset. Rydding betyr da at noe må bort. Vi kan ikke lenger ha det.
.
Blant jødefolket på Døperens tid var det en del som hadde mange tanker som ikke var Guds. Det viser deres møte med Jesus. Hadde de levd rett med sin Gud, ville de åpnet armene for ham so var deres Guds Sønn. Men det gjorde de ikke. Manges hjerte var ikke i harmoni med Guds vilje.
.
Noen var opptatt av politiske tanker og ønsket en Messias som ville befri dem fra romerne. De tolket profetene slik. De var ikke så opptatt av sjelens frelse og evigheten, men hang ved det jordiske. Det har ofte, kanskje alltid, vært den store faren.
.
c) Derfor skulle Johannes lære dem frelse å kjenne, v. 77. Han skulle rydde noe bort slik at de så frelsen. For den kjente de tydeligvis ikke. Før vi går videre om frelsens vei, må vi minne hverandre om at vi må fortelle om den til andre, slik Johannes gjorde. Vi er satt til å vise andre det Gud har gjort for dem i Jesus Kristus.
.
En sanger sier dette slik:

Fortell meg det rett ofte, jeg glemmer lett igjen.
For morgenduggens friskhet ved middagstid svant hen
.

Vi behøver med andre ord fornyelse i vårt kristenliv. Også de ”trofaste” kristne trenger det. Morgenduggens friskhet er de nyfrelstes varme og visshet. Den kan svinne hen ved middagstid, dvs etter en tid som kristne, gjerne i manndommens travle alder. Da må evangeliet og de kristne hovedsannheter fortelles igjen. Det er bare der vi kan få fornyelse og ny glød.
.
Men noe må ryddes bort. Det var Johannes’ oppgave. Og hva var det han grep fatt i da? Jo, han talte om synden – den var et problem, for det stengte veien til Gud. Derfor sa han at folket måtte lære om frelsen på en bestemt måte: ”Ved at deres synder blir forlatt.” Da ser du frelsen og hvor stort det er være et Guds barn. Peter sier om noen at de ”har glemt renselsen fra sine gamle synder” (2.Pet 1, 9). Og da var de åndelig blinde.
.
1. Syndenes forlatelse er selve begynnelsen på kristenlivet.
Da vi kom til Jesus, så vi våre synder. Først oppdager man de mest konkrete, det som andre ofte kjenner til. Men synden ble snart levende også i vårt eget hjerte. Det var ikke bare gjerninger som var onde. Selve vårt indre liv, vårt hjerte, vart stygt og ondt på alle måter.
.
Noen ganger var det vanskelig å erkjenne det. Hvorfor var jeg verre enn andre? Var det kanskje miljøet mitt som var verre? Eller var jeg skapt slik?
.
Gud arbeidet videre med oss for å rydde bort all stein og hinder. Og det ble klart ved Åndens tale at alle synder skulle jeg bekjenne for Gud. Det var bare den måten. Og så ble det en realitet, at jo større syndserkjennelsen var, jo større ble frelsen. De to tingene henger nøye sammen. Det opplevde kvinna i Simons hus. Hun var en synderinne, men fikk høre noen herlige ord: ”Dine synder er deg forlatt.” Luk 7:48. Og i verset foran sier Jesus: ”Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget.” Disse to ting henger nøye sammen. Og der traff han nok fariseeren Simon på et ømt sted, for han var ikke fylt av så mye kjærlighet akkurat. For han hadde nok ikke opplevd velsignelsen ved syndenes forlatelse. Har du gjort det?
.
2. Den er også kristenlivets fortsettelse.
Vi oppdaget etter hvert at syndene er større og styggere enn vi først trodde. Med kristen erkjennelse og vokster i troslivet, vokser synet på synden. Ånden minner oss stadig om ting vi har gjort for lenge siden, noe vi ikke har erkjent som synd og fått tilgivelse for. Og djevelen er en stor fisker som minner oss om mange synder som allerede har bekjent. Noen ganger er det ikke lett å vite hvem som minner oss om synden. Men i alle tilfelle har vi bare en vei og gå, og den gjelder for alle slags synder: Be om tilgivelse og nåde.
.
Og Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hus! Så skal vi få leve i denne visshet dag for dag. Kristenlivet blir en vandring i syndenes forlatelse. Da er vi på rett vei.
.
3. Den er hemmeligheten ved fornyelsen.
For et langt eller kort kristenliv kan også gjøre os sløve og trette og søvnige i det åndelige liv. Det har mange erfart gjennom livet, kanskje flere ganger. Alt ble en rutine og en vane. Det gikk i grunnen så greitt. Men gleden og frelsesfryden var borte. Visshetens trygghet savnet vi også.
.
Hva skal vi gjøre? Det er alltid det vi spør om når vi tenker menneskelig. Hva skal jeg gjøre nå?
.
Hemmeligheten er å behandle også vår sløvhet og søvn som synd! Likegyldigheten og lunkenhet er ikke av Gud. Og da er det synd. – Så må vi behandle synden slik vi ”gjorde” første gang. Vi ba om nåde og tilgivelse for synden. Det skal du gjøre også nå. Med samme alvor og samme oppriktighet uten noen form for fusk. Det er dette som ligger i sangen: ”Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry!”
.
Da blir det lys i mørke sjeler og i dødsskyggens dag, v. 79 og Salme 23. Og da får vi igjen leve godt og ha fred med Gud i en god samvittighet. Amen.
-

Juleevangeliet.

Luk. 2, 1-14,

.
Det tradisjonelle juleevangeliet om Jesu fødsel finner vi i Lukas kap. 2. Det blir lest hver jul, og vi blir trolig aldri mett av det. Det er vakkert, og det er sentralt om kristendom og vår tro. Derfor bør vi stadig fordype oss i det og se inn i noe av rikdommen ved Kristi komme.
.
La oss se på ordene i juleevangeliet ennå en gang – på en annen måte. Vi skal plukke ut noen betydningsfulle uttrykk her.
.
1. Faktum er.
I v. 1 og v. 6 står det i vår bibel: Det skjedde. I den latinske bibelen Vulgata står det på begge steder: ”Factum est”. Jul er et faktum, det er noe som har hendt i historien. Ingen kan bortforklare det. I den nyhebraiske oversettelsen av Det Nye Testamentet kommer det også fint fram. Der står det: wajehi: Og det er, det eksisterer. Det er forresten samme ordstamme som navnet på Israels Gud – Jahveh (eller JHVH, som ikke uttales av jøder). Betydningen av dette navnet er nettopp at det ER, han er til, slik det blir uttrykt til Moses i 2. Mos. 3, 14.
.
Det er den samme tanken som ligger i sangstrofen: Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag. Juleevangeliet er derfor at evigheten er kommet inn i tiden. Det skjedde noe julenatt som hadde røtter i evigheten i Guds tanke og som var gjennom alle evigheter.
.
2. Manntall.
Men dette faktum fikk en start i tiden og i verden. Da gikk det ut et bud om et manntall, står det, v. 1. Keiser Augustus hadde bestemt at hvert 14. år skulle alle i Romerriket telles. Han ville vite hvor mange han styrte over. Dette har et islett av kontroll over seg. Menneskene vil kontrollere Guds skapning. Og et manntall er ofte tatt opp i andre land, særlig med tanke på krig og utskrivning av soldater.
.
Alle gikk til sin by, der slekta hadde sitt opphav. Josef og Maria var av Davids ætt, som var av Juda stamme. Betlehem var Davids by som hørte til det landområde som Juda stamme fikk. Stamtavlene i Mat. 1 og Luk. 3 viser det. For en jøde var det viktig å kunne vise hvilken stamme de kom fra, slik kunne de bevise at de var rette jøder.
.
3. Rom for Jesus?
Det var nok mye folk som kom til Betlehem som til andre byer på denne tiden. Josef kom kanskje midt i denne perioden. For han opplevde at alt var opptatt. Ikke et eneste herberge hadde ledig plass. Så tok de inn i et uthus, en stall der de fant en krok.
.
Og nå kom et annet faktum: tiden var inne for Maria. Hun skulle føde. Og det var ingen vanlig fødsel eller et alminnelig barn. Ni måneder før hadde hun hatt englebesøk og fått beskjed om at hun skulle få en sønn (Luk. 1, 28ff). Dette barnet skulle bli stor, bli konge og kalles Guds Sønn. Hun hadde ikke hatt noen mann, men Guds Hellige Ånd hadde skapt barnet i henne.
.
Hvilke tanker har ikke dette ført til i den unge kvinnens liv? Og nå var tiden inne. Det hellige kongebarn skulle nå komme til verden. Men det var ikke rom for denne kongen. Alle var opptatt med sitt eget. Jesusbarnet lå i en krybbe.
.
Har det ikke alltid vært slik? Det er så vanskelig å invitere Jesus inn! Plassen er opptatt av alt annet. Det er den ”velkomst” han får i denne verden.
.
4. Noen hyrder.
Denne natta var det noen andre som også fikk englebesøk. På markene utenfor Betlehem var det noen hyrder som voktet saueflokken sin. Og da ble de forskrekket, som det ofte blir ved englebesøk. De så et veldig lys omkring seg og hørte røst.
.
Engelen sa han skulle forkynne. Og det er ikke vanlig snakk og småprat. Forkynnelse er å ha et budskap. Det fører noe nytt inn i verden og menneskelivet. Det er kraftige ord fra den store Gud. Budskapet er også noe vi behøver mer enn noe annet.
.
Engelen talte om flere ting – stans litt ved dem nå:
.
A. Frykt ikke!
Jo, vi mennesker har grunn til å frykte. Av natur er vi Guds fiender. Synden har ført menneskeslekten bort fra det hellige. Vi ble skitne og stygge og vonde. Det urene passer ikke i Guds himmel og hos Den Hellige. For mennesket er bare en endeløs dom i vente. Og den har vi grunn til å frykte. Dommen er mye verre enn vi kan tenke oss eller forstår. Ingen slipper unna den, den kommer som natt følger på dag.
.
Da forkynner Guds sendebud: Noe skal skje som kan ta denne frykten bort. Gud er forunderlig slik. Han kan ta frykten bort og gjøre livet ganske nytt.
.
B. Glede.
Engelen forkynner en stor glede. Og den fjerner frykten fra mennesket. Den guddommelige glede er ikke følelser og sjelelige opplevelser (selv om det også kan komme). Gleden er en person. Gud skal sende en mann til jord som skal gjøre alle ting vel. Han gir oss hjerteglede, som intet annet på jord kan gi.
.
Du har tapt mye allerede i livet om du ikke kjenner dette mennesket! Han er her for deg nå. Og han vil fylle ditt hjerte med en ny glede. Han gjør det ved å tilgi dine synder og dermed fjerne frykten for dommens dag og oppgjøret med Gud.
.
Mannen heter Jesus. Han er gledens herre. Og han er frelser ”for alt folket”, står det. Da er vi alle regnet med. Han er Messias – det betyr kort sagt at Jesus er den som Gud har lovt skulle komme til jord som frelser. Julenatt var han her – med en stor glede: Alle syndere kan bli frelst.
C. Et tegn.
Hyrdene skulle få et tegn på at de var kommet til rett sted. Og det har vi også.
.
Et barn – svøpt – i en krybbe. Fattig altså. Ikke i et slott eller kongepalass. Det tror mange og dermed leter de på feil sted. Nei, det så lite ut. Slik er det fremdeles. I første omgang ser det smått ut. Kristendom kan vel ikke være noe?
.
Men se ikke på innpakningen. I en gammel og slitt pose kan det ligge store rikdommer. Tegnet kan bedra den overfladiske tanken.
.
Englene skjønte det – når de merket englesangen av en himmelsk hærskare. Tegnet bærer bud om noe himmelsk, om Guds rike på en syndig jord. Det har et viktig kjennetegn:
.
D. Fred!
Å, hvor mange som lengter etter fred! Og mange kritiserer Gud for juleevangeliet nettopp på dette punkt. Folk ser jo bare krig og hører rykter om krig over alt. Så drar de den urette konklusjonen at verken jul eller Gud eksisterer.
.
Hvordan henger dette sammen? Bibelen taler veldig klart om at det alltid vil være krig på jord i denne tidsalder. Profeten Daniel sier i en profeti om de siste tider: Inntil enden er det krig. Dan. 9, 26. Og Jesus sier i en endetidstale i Mat. 24, 6: Dere vil høre om kriger og rykter om krig.
.
Juleevangeliet kan ikke tale om politisk fred. I en syndig verden er det umulig.
.
Vi vet alle at i våre hjerter er det ofte urolig. Mange går livet gjennom med en stadig usikkerhet og uro i sitt indre. De lengter etter fred og er redd for å dø og møte Gud. Hvordan vil det gå da?
.
I Jes. 35, 4 kan vi lese: Si til de urolige hjerter: … Se, der er deres Gud … Han kommer selv og frelser dere! Det er juleevangeliet. Gud vil gi hjertefred til menneskene – og han gjør det ved å frelse oss. Derfor kom Jesus. Det er forkynnelsens mål.
.
5. Til Betlehem.
Da hyrdene hørte dette, var de ikke sene om å bestemme seg. La oss gå, sa de. Vi må finne barnet og få den fred vi behøver i hjerte og sinn. De skyndte seg og fant barnet. Det var ikke drøm eller fantasi. Det også var et faktum. Etter dette møtet, ble de fylt av lovsang og takk for englesangen som var sann, v. 20. Men vi vet ikke mer om hvordan det gikk med disse enkle landsens menn, de første budbærere av evangeliet. Fikk de høre barnet tale mange år senere – og følge ham?
.
6. Maria.
Det står ikke noe om hva Josef sa og tenkte. Han var nok heller ikke uberørt. Men Marias hjerte og tankeliv ligger åpent for oss. Hun tok vare på det hun hørte. Hun tenkte på det og grunnet på det. Disse tankene var åpenbart om lag slik: Hva skal dette bety? Hvordan vil det gå med barnet mitt?
.
En dag over 30 år senere er hun i Jerusalem og står ved Golgata. Nå henger barnet der. Hun har hørt ordene: Det er fullbrakt. Og tankene går til Betlehem: Mon det er julesangen som nå er fullbrakt? Den store gleden? Brikkene faller nok på plass etter hvert. Jo, han var Messias – han er vår redningsmann, kvinnens ætt og de lidende Herrens tjener.
.
Alle som tror det, får del i frelsen og ser et glimt av himmelen allerede her på jorden. Har du også sett det?