Joh. 3-4.

Joh. 3, 1-15. FØDD TIL NYTT LIV

.
Kan ikkje Guds rike Guds rike sameinast med tanke og fornuft? Er dei så motsette at dei nærast er to rike?

.
Etter Jesu samtale med Nikodemus er det klårt nok: Nikodemus sine lærde tankar stemmer ikkje med det Jesu vil. Likevel vart dette eit viktig møte for han. Han fekk sjå noko den seine kvelden som ingen hadde lært han før. Han fekk liv i Gud og vart eit nytt menneske. Jesus heldt ein av sine finaste talar, sjølv om han berre hadde ein tilhøyrar. Skal me stansa litt ved det som hende då:
.

1) Kven var Nikodemus?

Svaret på det spørsmålet viser oss kven som treng å bli frelst. Han er nok representant for mange og i vår tid.

.

Me får først vite at han var ein farisear. Det tyder at han var lærd og kunne Det gamle testamente. Han visste mykje om Guds veg og vilje, om profetiane og korleis Gud hadde ført folket sitt i farne tider. Han seier i v. 2: Me veit at du er ein lærar. Og i v. 10 vart han kalla Israels lærar. Som farisear levde han og eit fint moralsk liv. Og korkje kunnskap eller moral er galt. Som farisear bygde han si tru og sitt liv nett på sitt eige liv og sin kunnskap. Dei trudde på Guds miskunn og hjelp, men dei la stor vekt på det dei sjølve kunne gjera, slik Jesus fortel i Mat. 23. Og når noko kjem i tillegg til Guds frelse, vert alt galt. Slike fine menneske treng ein ny fødsel, seier Jesus.
.

Nikodemus var og rådsherre. det tyder at han hadde ein høg stilling i samfunnet og i Guds rike. Han var akta høgt av folk, og var som ein stortings-mann og medlem i høgsterett på ein gong. Han hadde liksom nådd toppen på den tida. Her får me eit døme på at det ikkje er nok.
Nikodemus kom til Jesus. Det viser at han hadde spørsmål han ikkje fann svar på og var ein søkjande åndeleg sett. Han var litt utradisjonell ved at han kom om natta. Berre denne eine gongen møter me dette. Og kvifor gjorde han det?

.
Kan det vere at Nikodemus var feig? Det syner seg ofte at menn som elles er frimodige vert forsakte i personlege, åndelege spørsmål. Han var som sagt ein fin mann og kunne ha grunn til å vere redd folket. For alle var slett ikkje glad i Jesus. Otte for menneske fører i snara, seier Ordet (Ordtøke 29, 25).
.

Eller var det åndeleg nød i hjarta til Nikodemus? Hadde han høyrt Jesus tala om dagen, og det var blitt om å gjera for han å få tala ut om si sjelesak? Me har mange døme på at det hender. Det viktigaste var likevel at han kom. Tida spelar ingen rolle her. Og møte denne natta endra Nikodemus heilt.

.
2) Jesu krav.

Korleis møtte Jesus denne fine mannen? Det seier litt om korleis han møter alle som kjem.
Han møter han med eit krav: du må fødast på ny. Det er uttrykk for å bli ein kristen. Og det kravet er absolutt. Ingen kan sjå Guds rike utan. Det tyder ei total nybyrjing. Omvendinga er å snu, gå den motsette vegen. Du må ta til i 1. klasse, læra å gå på ny, ja, bli som eit nyfødd barn. Det er ikkje tale om reformasjon eller forbetring av det gamle, men om ei nyskaping.
Det må skje ved Den heilage Ande. Det er Guds gjerning og ikkje vår. I v. 3 står eit ord som kan tyda: fødd ovafrå. Dette kravet er likt for alle: utan at noko vert fødd... Den nye fødselen er porten inn i Guds rike. Alle må inn der for å leve på den smale vegen. "En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves," syng me.

.
3) Kvifor er det naudsynleg?
Den eine grunnen er synd. Me er fødde i synd og er vonde av natur. Det som er fødd av kjøtet, er kjøt, v. 6. Ordet "kjøt" (gr. sarks) er uttrykk for den falne og vonde menneskenatura. Den er så vond at den kan ikkje reformerast eller forbetrast. Sjølve hjarta er vondt sjølv om det ikkje får utslag i vonde gjerningar. Sjå, eg er fødd i misgjerning, seier David. Salme 51, 7. Og i 1. Mos. 8, 21 står det: menneske-hjarta emnar berre på vondt alt ifrå ungdomen. På grunn av denne arvesynda er det m.a. at den lutherske kyrkja lærer barnedåp: dei små må og fødast om att.

.
Men Jesus seier meir: me syndar i gjerning, og me vil synda. Så vond er natura. "Det kjøtet trår etter, er fiendskap mot Gud - for det vil ikkje lyda Guds lov, kan det heller ikkje" (Rom. 8, 7). Me er altså gudfiendske tvers gjennom og må skapast om eller fødast på ny. 2. Kor. 5, 17.
.

Når Bibelen skriv om vår vonde natur slik, er det sjølvsagt om vårt tilhøve til Gud. Mange ufrelste menneske kan gjera mykje godt mellom menneske og som er nyttig for andre. Men framfor Gud gjeld aldri noko av det.
.

4) Korleis skjer denne frelsa?

Det er då spørsmålet for den søkjande Nikodemus og for oss, v. 9. Legg nå merke til at Nikodemus vert taus etter dette spørsmålet i v. 9. For når det er tale om å verta frelst, vert me tause. Me har ingen ting å seia der og kan ingen ting.
.

To ting kan peika på: først er det klårt frå samtalen at frelsa ikkje er av oss. Sjølve den passive uttrykks-måten syner det: me må bli fødd på nytt. Og biletet fortel det same: barnet kan ikkje gjera noko for å bli fødd. Alt skjer utafor babyen.
.

Ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der, kun i deg min frelse er.
.

Men Jesus kan! Då han skulle forklara den nye fødsel, peika han på seg sjølv. Han minna dei om ei hending i Israel som alle jødar kjende godt. Då ormen beit folket, ville dei døy. Men eit einaste blikk på koparslangen var nok. Den som såg, vart frisk, v. 14. - Slik er det å bli frelst. Jesus skulle og lytast opp - og då profeterte han om krossen. Der skulle han lida domen for oss og sona all skuld.
.

"Den nye fødsel skjer," seier Skovgaard-Petersen, "ved at vi ydmykt bekjenner våre synder (og omvender oss), og derved blir skikket til å motta den nye, livsskapende kraft fra Gud. Slik måtte Nikodemus forstå det."
.

"Gjenfødelsen skjer ved Guds Ånd, men Åndens kilder springer på korset, hvor Jesus tilintetgjorde det store skyld-brevet, og bak korset står atter Gud Faders evige kjærlighet til verden."

.
Den som trur på den Jesus som døydde på Golgata, er fri si syndegjeld og frelst. Det skal ikkje meir til. Jesu gjerning er så sterk at ei enkel og barnleg tru på han, føder deg på nytt og skapar deg om til eit Guds barn. Trua er ikkje ei gjerning eller ein prestasjon. Det er ei tom hand. Eller som Pascal seier: Trua er ei gåve frå Gud.

Leksjon i ydmykhet.
Joh. 3, 26-30.
.

Dette er den vanskeligste kunst for en kristen. Sann ydmykhet er ikke lært i løpet av et helt liv.
.

Alle Guds barn får sin del av dette og må gå i denne skolen. Noen lærer fortere enn andre. Men vi skal ikke la oss lure av den ytre ydmykhet. Gud regner ikke så mye med den synlige ydmykhet. Han leter etter om hjertet er bøyet for ham.
.

Døperen Johannes fikk sin leksjon.
Og bestod eksamen.
.

Han som opplevde at folket kom i flokkevis og samlet seg under hans talerstol. De lyttet og fulgte hans råd. Skarer ble døpt av Johannes.
.

Så opplevde han at en annen overtok podiet og kom i rampelyset. "Alle kommer til ham," sa hans disipler og nære venner. Det skulle vel være grunn god nok til sjalusi og baktalelse. For i andres suksess gror misunnelsen villig. Det kan være en hard leksjon både for prester og lekfolk.
.

Hvordan reagerte døperen? Jo, på flere måter:
- Det er av Gud, sa han, v. 26. Ingen kan få noe uten at det er gitt ham av Gud. Og det et menneske har fått av Gud skal vi ikke kritisere.
.

- Jeg er bare en utsending, fortsatte han, v. 28. Johannes var ikke Messias. Han var utsendt i forveien, for å rydde vei for Jesus. Og når det var gjort, var hans oppgave ferdig. Da skulle han ikke være på arenaen mer. Noen vil være i fremste rekke til sin dødsdag og vel så det. Men vi har en oppgave å gjøre, og Gud kan bryte den av før vår livstid er omme.-- "men villig til stille å henge til atter hans hånd meg når."
.

- Og sterkest sier han det i v. 30: Han skal vokse - jeg skal avta. Denne sanne ydmykhet må vi lære av Jesus. Vår egen syndige natur vil reise seg i protest mot slik "bløtaktighet". "Lær av meg," sier Jesus, "for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet" (v. 29). Jesus viste selv en slik ydmykhet i denne julenatt. Han steg ned i synden for å berge syndere. Han som selv var syndfri. Det er den største ydmykhet i universet.
.

Og skal Jesus vokse er det nødvendig at vi avtar og minker i egne øyne. Julenatta viser oss Jesus som den største på jord. For det er bare de sanne store som er villig til å bli små. Himmelens konge og Herre født mellom høy og strå.
.

Så går vi inn i julehelga med denne himmelske tanken: han kom for vår skyld. Jesus ble fattig for at vi skulle bli rike. Og denne rikdom får vi ved enkelt å tro Han, Frelseren.
.

Joh 3, 16–21.Frelse.

I denne teksten finner vi den lille Bibel, v. 16. Den inneholder det viktigste i Bibelens budskap: frelsen i Jesus Kristus. Og Luther sier om dette verset: ”Det er det herligste og beste evangelium, og vi burde lese og betrakte det hver dag.” Det er et godt råd.

Vi kan stille flere spørsmål her og få svar fra Bibelen:

1. Hva er frelse?

Uttrykket frelse taler både om noe en er berget fra og noe vi er frelst til. Denne dobbelthet hører med i det kristne budskap. Men det taler ikke om følelser om hva som er godt og ”salig”. Det har med en forandring av menneskets stilling i forhold til Gud.

Frelsen er alltid til et evig liv, en salighet med Gud som begynner her i livet og fortsetter i himmelen i all evighet. Åp. 21, 2-4 er et billede på det. Bruden er Guds menighet som er frelst ved Jesu død. Målet er himmelen. Men det begynner her i livet. Det er for sent å komme og bli frelst etter døden.

De frelste er berget fra fortapelsen. Det er å være skilt fra Gud og alt godt i all evighet. Den fortapte er fordømt og har ingen flere muligheter til å bli frelst. Han har brukt opp alle sine anledninger. Etter beretningen om Sakkeus i Luk. 19, sier Jesus: menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. V. 10. Og i Luk. 16 er fortalt om en rik mann og en fattig. Det var en uoverstigelig kløft mellom dem. Det viser at det er bare to steder å tilbringe evigheten. Se også Åp. 14, 9-11.

2. Hvem kan hjelpe oss med dette?

Svaret er Gud. Han står bak alt det gode. Her får vi vite to store ting om vår Gud.

- Han elsker alle. Verden er hans skaperverk. Han er kjærlighet og viser den mot verden selv om den er falt i synd. Han vil ikke forkaste oss, selv om vi feiler. Derfor gjør han hva han kan for å bringe oss inn på rett spor.

Alle er med. Han elsker unge og gamle, rike og fattige, innvandrere og millionærer, syndere og fornektere. For Ordet sier: Gud er kjærlighet. 1. Joh. 4, 8. Og i Høysangen 2, 4 står det: Hans banner over meg er kjærlighet. Det er det han gjerne vil kjennes på og møte oss med.

- Dernest ga Gud et stort offer for å frelse denne verden. Det står ikke på ham. Han har gjort alt som er mulig. Han ga sin egen Sønn som offer. Slik viser Gud sin kjærlighet, at den er ekte og gjør noe for oss. Se Rom. 5, 8. Gud lot han dø på korset.

Derfor kom Jesus. Derfor har vi og feirer hans komme. Derfor er påsken en kristen høytid, til minne om Jesus død på korset for våre synder. Hele kristendommens kjernebudskap ligger i det. Rom. 8, 32 sier: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle. Det er saken. Og det var en kostbar gave.

Profeten sa: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Jesus er kanalen som sender Guds kjærlighet og frelse til oss. Der finner du ham, og bare der på korset.

Abrahams offer av sin sønn, Isak, er et bilde på dette. 1. Mos. 22. Det var et stort offer for ham. Men Abraham fikk Isak tilbake ved et under. Slik gikk det også med Jesus. Han ble reist opp fra graven og kom hjem til himmelen.

3. Hvorledes får jeg dette?

Det er et viktig spørsmål. For det går bare en vei, selv om mange har prøvd flere andre veier ned gjennom tidene. Gud har ordnet med en måte til å bli frelst på. Også den finner vi her ordet.

- Det skjer ikke ved egne gjerninger og strev. Du blir ikke frelst ved gråte mye over deg selv, eller ofre alt du har eller be i mange dager. Det blir aldri nok, for alt det vi gjør, er besmittet av synd. Men det ligger så dypt i oss: Vi vil gjøre noe, jeg må vel hjelpe til?

Nei, sier Ordet. Et fint liv vil ikke hjelpe deg det minste. Det vil aldri bli fint nok. Vi må komme dit Paulus kom en dag: Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved loven ---. Gal 2, 16. Den erkjennelse er viktig, slik at vi blir ferdige med oss selv.

- Da kommer Jesus til oss. Han vil gjøre det. ”For at hver den som tror på ham…,” slik står det. Og troen er ingen gjerning, ikke noe jeg må prestere for å vise meg verdig. Det er tro det Gud allerede har gjort i Kristus.

Han betalte min synder. Han døde på korset i mitt sted. Han tok straffen og dommen, og det betyr at jeg går fri. Og nå kaller han syndere til seg og sier: Kom, ta imot. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham.

En sanger sier det slik: Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot, og begge armer strekke sin Herre Krist imot. Da begynner det evige liv. Du blir en del av den himmelske skare. Og du har ingen ære av det, for han har gjort alt. Vi kan bare åpne hånden og la Gud legge frelsen i oss.

Johannes skriver i 1. Joh. 3, 1: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss at vi skal kalles Guds barn. Og det er vi. Selv om vi ikke er verdige, vil han kalle oss sine barn. En annen sanger sier det slik: Slik som eg var, kom eg til Gud og fann heim att til Far.

4. Hva skjer med de andre?

Det er også et viktig spørsmål, som denne teksten svarer på. Den som ikke tror, er allerede dømt, v. 18. Og i v. 19: Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørkret fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. Jesus er lyset. De som forakter ham, blir dømt. Det er klar tale. Og dommen er fortapelsen. Det sier Guds ord igjen og igjen. La oss være forstandige og bøye oss for det han har sagt – og ta imot. Amen.

 

Joh 4, 5-26. 2 s. åpb.

a) Jesus er på reis, og mange fulgte med ham. Han fikk disipler blant dem som fulgte ham. Han var som en lærer (en rabbi) for dem. I Mat. 11, 29 sier han: Lær av meg. Og da mener han ikke bare de tolv første disiplene, men alt Guds folk. Mange av oss har mye igjen å lære. Vi kommer så til kort. Og det bør gjøre oss små og ydmyke innfor Gud. Er det ikke slik? Vi vet egentlig så lite om Gud og Jesus og hans vilje.

b) Men her i Samaria møtte han en kvinne, v. 7. Hun var ute i et normalt og hverdagslig ærend: å hente vann fra brønnen. Men det ble et betydningsfullt møte. Det forandret henne og mange flere i byen hennes.

I v. 4 står det at Jesus måtte dra denne veien for å komme til Galilea. Men der var en annen vei som de fleste gikk på den tiden. I v. 9b får vi en forklaring på at det var slik: «Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanerne.» Når han likevel 'måtte' reise gjennom Samaria, var det nettopp for å møte denne kvinnen. Han visste der var et menneske som behøvde hjelp.

Slik kommer også Jesus oss til hjelp. Han møter oss der vi er, og alt er planlagt av Gud. At han ville møte en samaritan, viser at han vil ha alle. «Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær,» sier sangeren. Denne kvinnen er representant for de utstøtte, både fordi hun var samaritaner, men også på grunn av hennes moralske liv. Jesus vil vise oss at vi må alle gå den samme vei til himlenes rike. Men han viser også at de fattige og utstøtte ikke automatisk blir frelst. Alle mennesker må bli frelst fordi vi ikke er det av natur. Derfor er det ikke sant det prof. Jervell sa etter et besøk i Harlem, New York: De fattige der er Guds barn. Det sier Bibelen nei til og det må også vi gjøre.

c) Jesus fikk gi henne noe. Hun ble forandret og et nytt menneske. Og hvorledes kunne det skje? Jo, ved forkynnelsen. Han talte til henne – det var gaven. Det gjorde alt. Slik kraft har hans ord. Paulus sier det samme i Rom. 10, 17: Troen kommer av/ved forkynnelsen. Når vi taler Kristi ord rent og tydelig uten å legge noe til aller trekke noe fra, da gjør ordet noe med tilhørerne. Det blir til frelse for den som tar imot, og til dom og fortapelse for de som avviser det. Derfor må vi forkynne – igjen og igjen. Guds ord og Ånd er håpet i arbeidet for Gud. Dersom han ikke bygger huset, arbeider vi forgjeves. Jfr. Salme 127, 1.

Det gjelder også i misjonsarbeidet ute og hjemme. Vi må ikke organisere og planlegge slik at Guds Ånd og Ord ikke får rom. Jeg tror vi har gjort det noen ganger, og det ble til skade for Guds rike. Vi kan stenge for Guds velsignelse med vårt liv og vår egen gjerning. Derfor må vi trø varsomt.

Hva er så Jesu ord i dette tilfelle?

Det ser vi av v. 10 og 14. Vi skal si litt om fire deler av Jesu forkynnelse for kvinnen:

1. Guds gave.

Jesus kom med en gave til denne kvinnen. Hun skulle ikke betale eller fortjene den. En gave er gratis. Han tilbyr henne frelsens gave der alt er av nåde. Ordet nåde heter på gresk doorea som betyr gratis, som en presang. «Kjente du Guds gave,» sier han. Nei, hun kjente den ikke. Dette var fremmed for henne. Men nå møter hun giveren. Han mener tydelig nok at gaven er også for henne. Om hun er utstøtt og en synder, får hun likevel gaven. Frelsen er lik for alle. Vi må alle ta imot gaven som en gave uten å komme med noen gjenytelse.

Ef. 2, 8 er klar her: Av nåde er dere frelst ved to, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Han stiller ingen krav eller viser fram henens gjeldsbrev som han ber henne betale. Kvinnen ved brønnen er lik røveren på korset. De står ribbet og nakne for Gud uten noe å betale med. Begge får frelsen som en fri gave. Slik gikk det også med alle andre syndere som ble frelst. Vi ble så fattige i egne øyne da vi møtte Jesus.

Profeten Jesaja sier det så fint i kap. 55, 1: «Alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk.» Det er innbydelsen også i dag.

Visste du hvem det er som sier til deg... Nei, hun kjente nok ikke Jesus av utseende. Med dette vil Jesus si at HAN er gaven. Om du tar imot ham, får du alt det han er og har. Det er han som er frelseren og frelsen. Ved å ta imot ham i tro, blir vi Guds barn. Joh. 1, 12. Og da skjer det som Salme 5, 13 sier: Som med et skjold dekker du ham med nåde.

2. Levende vann.

Dette er også et bilde på frelse og det tilbyr Gud oss. Vi vet at vann er livsnødvendig, særlig i en ørken og øde land. På grunn av synden er Jesus livsnødvendig for oss for evigheten. Men vi må begynne å drikke det her i livet. Etter døden er det for sent. Av natur er vi døde ved våre synder og overtredelser, Ef. 2, 1. Derfor trenger vi noe som kan gi liv. Det er det bare Jesus som kan.

Han er vårt håp. Ellers er vi evig fortapt. Det er bibelsk lære. Kvinnen visste ikke dette, det var hennes ulykke. De fleste mennesker søker i denne verden etter lykke og fred. Men alt som finnes der, er uten liv . Om Israel sa profeten Jeremia: To onde ting har mitt folk gjort, de har forlatt kilden med det levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Jer. 2, 13. Det viser den veldige forskjell det er mellom kristendom og alle religioner og ismer i verden. Det gjelder død eller liv.

3. Tilfredsstillelse.

Spørsmålet er også: Hva kan gi fred i sjel og hjerte? Hva kan tilfredsstille den evige hunger som ligger i alle mennesker – til forskjell fra det verdslige. I v. 14 gir Jesus svaret: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Det kan ikke sies bedre at Jesus vil og kan tilfredsstille det dypeste i vår sjel. For vi har alle en evighetstørst i oss, slik det står i Fork. 3, 11: «Også evigheten har han lagt i deres hjerte.»

Bare Guds eget ord kan vise oss det og formidle dette 'vann' til oss. Alt i denne verden er kortvarig og gjelder bare for dette livet. Om Moses står det at han «valgte heller å lide ondt med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden» (Hebr. 11, 25). Du får aldri den åndelige rikdom i denne verden. Den er bare et glansbilde av virkeligheten.

4. Evig liv.

Det Jesus kan er en kilde som veller fram til evig liv. Det er målet for dette jordelivet og hensikten med alt. Det evige liv begynner her når vi blir frelst. Og så fortsetter det inn i evigheten som ikke har noen slutt. Jesus vil gi evighetsperspektiv over vårt liv. Vi skal ikke være fornøyd med det vi har her i verden. Vi er skapt og frelst til noe mer og større. Og det evige holder gjennom all motgang og varer ved så lenge som vi lever med Gud.

I sin store bønn sier Jesus: «Dette er det evige liv at de kjenner deg den eneste Gud og han du utsendte Jesus Kristus. Joh. 17, 3. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 20: Han er den sanne Gud og det evige liv. Og sangeren har rett når han synger: Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Joh. 4, 21-30. 39-42. En samaritaner.

.
En kvinne blir frelst, til og med en samaritaner. Det skjer midt på dagen da sola steikte mest. Den sjette time er kl. 12 om dagen. Og det skjedde fire måneder før høsten kom. Men Jesus sier at høsten allerede er nær, v. 35. Da taler han om åndelige tider, det Jesus alltid var interessert i.

.

Det er den første vekkelsen Jesus er med i. Han taler om livsens vann og sanne tilbedere. I v. 4 står det at han måtte dra gjennom Samaria. Menneskelig og historisk sett måtte han ikke det. Jødene reiste ikke gjennom Samaria, men tok veien øst for Jordan. Det var ikke godt vennskap mellom jøder og samaritanere, v. 9b.

.

Men Jesus hadde en vektig grunn for å ta veien gjennom dette landet, og det var ikke fordi det var en snarvei. Men der skulle han møte et menneske som behøvde hjelp. En kvinne levde i synd og var i nød. Hun ble ikke akseptert av folket i byen.

.

Men nå skulle hun få møte Frelseren, og det ble et veldig resultat av det møtet. Hun møtte Jesus, og alt ble forandret. Hun var menneskelig sett en dårlig kvinne, men Jesus vakte en lengsel i henne, et ønske om å bli ren. Hva skjedde ved dette møtet?

.

1. Jesus avslørte kvinnen.

Han viste henne at hun var en synder, v. 17f. Hun levde i hor og syndet slik mot det sjette bud. Samaritanerne godkjente ikke hele GT, de hadde bare de fem Mosebøkene. Men det er der det tales om de ti bud. Derfor talte Jesus nå til et menneske som kjente Guds vilje på dette punkt.

.

Jesus begynte forsiktig og pedagogisk. Han ba om en liten tjeneste: Gi meg å drikke. Og dermed var samtalen i gang. Der ved brønnen ga han henne et av de vakreste bibelvers vi har, v. 10. Kjente du Guds gave, der var Jesus og hans frelse hun nå fikk høre om. Hvis hun hadde visst litt mer om hva Jesus hadde å gi, ville hun bedt om noe: Livsens vann. Hun misforstod nok dette og tenkte ganske menneskelig. Jesus tenkte åndelig og talte om frelse fra synd og evig liv.

.

Straks førte Jesus samtalen inn på det ømme punkt. Hent mannen din, sa han. Og Jesus visste hvordan hun hadde det, men han spør for å få henne til å erkjenne. Men her prøver hun å komme unna det ubehagelige og sier: Jeg har ingen mann.

.

Da stikker Jesus sverdet i henne: Det er rett, du har hatt fem menn, v. 18. Det var en nesten total avsløring. Et fremmed menneske forteller henne hva hun har gjort. Synden er aldri behagelig når vi møter den igjen. Mange prøver i slike stunder å flykte enda lenger bort.

.

2. Kvinnen erkjente.

Men hun lot seg avsløre. Det begynte med en konkret synd som Jesus viste henne. Hun prøvde å vri seg unna i begynnelsen, for hun kjente ikke Jesus fra før. Men hun innså straks at Jesus var annerledes enn folk flest. Jeg ser at du er en profet, sa hun, v. 19.

.

Og hun bøyde seg for Jesu tale. Rom. 3, 20 skjedde her: Ved loven kommer syndens erkjennelse. Hun innså at hun hadde brutt Guds vilje. Det er en smertefull opplevelse. Kanskje prøver hun ennå en gang å føre samtalen inn på et annet spor som ikke var så farlig. Hun begynte å tale om hvor de skulle tilbe og ikke tilbedelsens innhold.

.

Den ydmyke gir Gud nåde, 1. Pet. 5, 5. I en slik stilling er det viktig at vi lar oss undervise av Jesus ved Ånden. Han må få fortelle oss hva som en feil i livet vårt, akkurat som en lege må si oss hva som er galt før han kan begynne sin behandling. Og vår stilling er slik: Vi står for Gud som allting vet og slår vårt øye skamfull ned…
.

3. Grepet av Jesus.

Jeg ser, sier hun, v. 19. Jesus hadde åpenbart noe for henne om Guds frelse, v. 10. Nå sier han henne rett ut at han er Messias, Frelseren som er omtalt også i Mosebøkene, v. 26. Det går opp for henne hvem Jesus er. Det er et stort øyeblikk for alle som opplever det.

.

Da glemte hun alt annet, v. 28. Hun var kommet til brønnen for å hente vann midt på dagen da det ikke var andre der. Hun ønsket ikke å møte noen, det var ubehagelig. Og så møtte hun Guds Messias! Da betyr ikke det jordiske noen ting. Hun lot krukken stå.

.

Slik går det gjerne med en som blir frelst. Paulus vitner slik: ”Etter som jeg er grepet av Kristus,” Fil. 3, 12. Og Job sier: ”Jeg vet at min gjenløser lever,” Job. 19, 25. Når synden blir tilgitt, blir vi overveldet av budskapet. Tenk, Jesus er blitt min Frelser!

.

4. Hun vitnet.

Hun gikk inn i byen og talte til de som hun ikke ønsket å møte før. Hun vitnet om Messias: Jeg har møtt ham. Og han har sagt meg alt jeg har gjort. Han har fortalt at jeg er en synder, men at han kom med Guds gave til henne. V. 28-29.

.

Dette er tegn på en rett omvendelse. Og et slikt vitnesbyrd har en veldig makt. Det gjør noe som en god preken ikke makter. Men vitnesbyrdet må være ekte og sant. Det var tilfelle her, det ser vi av at Jesus viser henne synden, og hun skammer seg ikke over det.

.

Det største ord om Jesus,

er Jesus syndres venn.

Det beste ord om Jesus,

er dette ord igjen.

.

Vitnesbyrd er ikke preken og tale. Det er enkle ord om at vi har møtt Jesus og kan synge: Han tok min tunge byrde, han stilnet stormens jag…

.

5. Vekkelsen.

Resultatet av dette ene enkle vitnesbyrdet til dem som kjente henne, var vekkelse i Samaria. Folket i byen trodde på kvinnens ord, v. 39. Det er stort. De som hadde foraktet henne for hennes synd, fikk nå tillit til henne.

.

I v. 41-42 ser vi at mange flere kom og trodde – da de også møtte Jesus. Folk må få møte ham i Ordet og ved forkynnelsen. Da blir det oppgjør og tilgivelse. Det er ikke bare en historie eller en opplevelse i følelsen. Vi har selv sett at Jesus er vår frelser.

.

Det begynte med en – og mange kom! Nå vil han gjøre noe for oss. Fornye og vekke og frelse. – Og det stanset ikke her. I Apg. 8 møter vi en ny vekkelse i Samaria noen år etter. Slik fortsetter det i Guds rike. La det skje igjen, Herre!

Joh 4, 46–54. Nød.

Jesus helbreder sønnen til en embetsmann. Også denne begivenheten har noe å lære oss i dag. Vi må bare lytte til og se hva som er skrevet og be Gud om lys over Ordet. Noen stikkord kan her hjelpe oss til å se innholdet.

1. Nød.

Høvedsmannen var i nød. Sønnen var syk. Og ingen kunne ikke hjelpe ham, ser det ut til. Det var stor nød i hjemmet. Og da hjalp det ikke om han var kongens mann og slik var i en høy stilling i folket. Nøden går inn gjennom alle dører til alle hjem. Og vi vet av erfaring at sykdom og nød rammer både rike og fattige, unge og gamle.

Den legemlige nød kan være tung å bære. Og noen mennesker får det vanskelig på den måte, kanskje gjennom hele livet. Vi skal ha medfølelse og omtanke med dem. Det er ikke alltid lett å beholde troen i slike stunder, og håpet forsvinner ettersom årene går og ingen forbedring er i syne.

Likevel er den åndelige nød større. Og den rammer alle. Den kommer av synden i oss og omkring oss. Når tanken på evigheten møter oss, blir det ganske uutholdelig. Hvordan kan jeg møte Gud med min synd? Jeg har ikke vært slik som jeg skulle, og jeg har gjort mye som ikke tåler lyset. Hva kan jeg gjøre med det?

2. Jesus.

Han hadde nok hørt om denne mannen som gjorde alle ting vel. Kanskje det var løsningen? Nå hørte han at Jesus var kommet til Kana i Galilea, og høvedsmannen bodde i Kapernaum, som også ligger i den landsdelen. Ryktet om Jesus gikk ofte foran ham, og folk var spent hva som kom til å skje.

Der Jesus går fram, vil det alltid hende noe for noen. Men det er visst aldri slik at alle tar imot hans hjelp og budskap. Men her var det en blant mange andre som fattet tillit til Jesus. Om ingen andre kunne hjelpe, var sikkert denne mannen i stand til å gjøre noe for gutten. Det hadde han hørt av folk.

Dermed gikk han av sted. Han satt ikke bare og ventet og tenkte at han kommer kanskje forbi her også! Nei, han oppsøkte Jesus. Og slik er det når nøden og trangen er blitt stor. Då må vi gå, selv om det er mørke natten slik det var med Nikodemus. Joh. 3.

3. Bønn.

Da han så møtte Jesus, hadde han en eneste bønn. Du må komme ned og helbrede sønnen min. Han ligger for døden. Han var tilsynelatende ikke i nød for sin egen sjel. Og han tenkte ikke på det åndelige liv. Her gjaldt til et jordisk liv. Alle er normalt glade i sine egne barn og andre slektninger. Vi vil dem vel på alle måter. Og Jesus sier ikke nei til det. Han har hjelp til alle i all slags nød. Om folk bare ville komme.

Og han ber. Det var et spørsmål til Jesus. All slik bønn er egentlig et spørsmål. Som mennesker og syndere føler vi at vi ikke har noen rett til å få noe av Gud. Etter syndefallet har vi mistet slike rettigheter. Men med Jesu komme har vi fått en ny rettighet: Vi kan be. Det er mulig for oss i alle situasjoner å spørre Gud og hans Sønn om hjelp. Det har vi benyttet oss av mange ganger. Det gjorde også denne kongens mann.

4. Under og tro.

Da kommer nok et uventet svar. Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro, v. 48. Verbet står i framtid: dere kommer ikke til å tro. Det er ikke viljen som understrekes her. Det er bare en konsekvens av deres holdning. Og nektinga er dobbel: På ingen måte (vil dere tro). Den saken er fastlåst og ser håpløs ut.

Mange vil se og føle før de tror. Da kan vi godt si det slik: Den tro som krever synlige bevis, er egentlig ikke tro. For troen tror uten å se. Den fester lit til den som taler og tar han på ordet. Den behøver ikke noe under.

Det er interessant å se mannens reaksjon. Han forsvarer seg ikke, diskuterer ikke med Jesus, gjør ikke noe forsøk på å vise at han tror. Han bare fortsetter å be: Herre, kom ned før barnet mitt dør. For ham var saken grei og praktisk. Gutten må bli frisk, vi har ikke tid til å diskutere.

5. Han lever!

Nå fikk Jesus anledning til å vise at han ville hjelpe, og hvilken stor makt han hadde. For han så at mannen trodde og at det var nød for ham. Men mens mannen trodde at Jesus måtte komme til hans hus og legge hendene på ham, ville nå Jesus vise at han hadde makt på avstand.

Gå hjem, sa Jesus. Din sønn lever.

Igjen skulle troen prøves. Mente Jesus virkelig det? Nei, han tvilte ikke. Han trodde ordet Jesus sa, står det. Det er en velsignet setning. For slik er det alltid i Guds rike. Gud har talt, og vi tror det er sant. Våre synder er tilgitt, navnet er skrevet i Livsens bok, himmelen er åpen for oss når vi dør.

Vi har ingen bevis. Troen tror det umulige, og sier: Takk, Jesus!

På veien hjem kom tjenerne mot ham og sa: Gutten lever. Og det viste seg at underet skjedde i samme øyeblikk som Jesus hadde talt. Det var sant! Og troen ble styrket, og hele familien trodde. Jesus var virkelig Frelseren.