Søren Kierkegaard - Øieblikket.

Søren Kierkegaard:

Det komfortable og det evige. Etter «Øieblikket».

Av Nils Dybdal-Holthe. (Stil (essay) skrevet på lærerskolen.)

Den store danske filosofen Søren Kierkegaard skrev bl. a. en samling artikler som han kalte «Øieblikket». Det var egentlig et slags tidsskrift som kom med 9 nummer i 1855 og et tilleggsnummer senere. Det var samme år han døde. Her skriver han også om emnet «Det komfortable og det evige». Vi kan tilføye her at Kierkegaard ikke skriver eller tenker lettvindt, han går i dybden i dype sannheter og spørsmål i menneskelivet.

Tittelen Øieblikket står i motsetning til hans tidligere skrifter som han mener har beveget seg mer i fortiden. Når rykker han samtiden nærmere, sier han. I et essay taler han om motsetningsforholdet mellom «Det komfortable» og «bekymringen for en evig salighet». (Fra Øieblikket nr. 2. Noe av teksten er forsiktig fornorsket i skrivemåte).

Det komfortable er uttrykk for det som til vanlig går for å være kristendom. Han kaller det «den offisielle kristendom». «Det evige» er uttrykk for den reelle, sanne kristendom, og han kaller det «en evig salighet». Disse to ting er blandet sammen av staten: «Dog er det disse to ting - - Staten ved hjelp av den offficielle Christendom har faaet slaaet sammen.»

Kierkegaard sier at staten har gjort dette for å la borgerne få den evige salighet, eller frelse, så billig som mulig: «Staten stræver paa en saa priisbillig og comfortabel Maade som muligt at tilsikkre Borgerne … en evig Salighed hisset … paa en saa prisbillig og comfortabel Maade som muligt.»

Den uunngåelige følge av dette blir at staten blandet sammen det ekte og det uekte og på den måte gjort det til falskhet, som han kaller det i et skriv av 1855: Et Falsum, et Falsk. Et bilde som brukes om dette er at der skåles i et selskap. Dette gjøres vel for at alle skal være med og ha sitt sinn rettet mot dette det skåles for. Og det er staten som gjør dette. Men just denne sammenblanding er det gale: Hva – har de to ting med hverandre å gjøre.

Videre innfører han bildet av vanntrykket mot det som før var nødvendig: å slepe det (vannet) opp trappene. Vann ble det i begge tilfeller – Kierkegaard vil vel si: Kristendom kan det nok bli av det staten gjør, men hva er forskjellen? Jo, det er måten det fåes på som er det avgjørende. Før måtte man streve og bære vannet opp trappene med alt søl og bryderi som følger med. Nå kan man skru på en kran og vannet renner selv. Det er blitt lett og komfortabelt. Slik er det med kristendommen: Staten har gjort den så lettvint som mulig. Og dette gjør man for å få alle med så enkelt som mulig.

Det er ikke dette komfortable i og for seg som er galt, det kan bare ikke anvendes på alle ting. Der det kan brukes, bør det brukes, sier han: La det kun bli anvendt overalt hvor det lar seg anvende - - der således er et Noget. Dette «Noget» er altså ting der måten det fåes på, ikke er avgjørende eller betyr noe. Da bør det gjøres lettvindt. Vann er et eksempel. Men kristendommen er ikke noe slikt «hvilketsomhelst». Der kan prinsippet ikke brukes: «Men det Evige er ikke et sådant Noget.»

Det komfortable blir beskrevet med et nytt bilde i «Sandhed og Levebrød» (i Øieblikket nr. 4). Her kaller han det «Ryggtittelen på et tomt bind». Det er det motsatte av kristendom. Ryggtittelen bør nok være der, men da kreves det også at innholdet svarer til tittelen. Har noe fått navnet kristendom, må det også forsvare sitt navn med et rett innhold.

Men det Komfortable viser seg nettopp ved at det gjør krav på å være kristendom, men det er tomt.

Den ekte kristendom trenger ingen representasjon, den representerer seg selv. Men det uekte må ha en forklaring, en innskrift. Står en og ser på byen Troja – eller ruinene av den – trenger ingen å forklare at dette skal være Troja. Det er Troja, men byen forklarer seg selv. Slik også med kristendommen.

Det komfortable viser seg om mulig enda klarere ved uttrykket «Veien til levebrød». Det å han en inntekt er altså det viktigste, og staten har hjulpet til med det. Den har gjort at kristendom blir entydig med levebrødet å være prest: «Staten har fått kristendom og levebrød gjort entydig.»

Vi kan vel også si at denne kristendom er selvlaget eller et menneskeverk. For å forklare dette innfører Kierkegaard et tenkt tilfelle: «Hvis staten fikk det innfald at ville innføre f- Ex. den religion at Månen er gjort av en grønn ost – og etter noen generasjoner ville den religion være den i landet herskende.» Slik kan altså menneskene lage en hvilken som helst religion selv.

Hensynet til familien har ved siden av tanken på å skaffe seg et levebrød en del av skylden for den falske kristendom. Han sier: «Det Piat, hvori kristendommen er sunket ned i henger for en stor del sammen med at disse ømme arme (prestefruene) er kommet til å gripe litt for mye inn. … Det ville være av stor betydning for å få vite noe sant om kristendommen i landet, hvis man kunne få levebrødet og Juliane til side for å kunne se.»

Noe ganske annet er det med «det evige». Det kommer ikke av seg selv – han kaller det «Bekymringen for en evig salighed». Det som skiller dette fra det komfortable er fremfor alt den måte en oppnår det på. Det evige er ikke en hvilken som helst ting, men er: «Maaden paa hvilken det faaes.»

Alle andre ting kan en vel oppnå på flere måter, og vi velger den letteste og billigste. Men her er det annerledes: «Just deri er det evige forskjellig fra alt annet, at det kun kan fåes på en eneste måte.» Og denne ene måte er slik Jesus har fortalt det skal skje i Mat. 7,13-14: «På evighetens besværlige måte, som Kristus betegner: den vei er smal.» Det er med andre ord Bibelen som skal vise oss veien, den vet det best. Et annet sted i Øieblikket sier han: «Det nye testamentet derimot er aldeles uforandret håndboken for kristne.»

«Det evige fåes kun på den vanskelige måte.» Det kan ikke skje lett og behagelig, heller ikke både på en lett og vanskelig måte, men bare på denne ene måte: «Og denne måte er den vanskelige.»

Noe av det som gjør det så vanskelig, er at det evige er noe overjordisk, «det rike som for ingen pris vil være er rike av denne verden.» Det kan ikke sammenlignes med noe i verden.

Dette evige rike skulle vi søke først og framfor alle andre ting: «Først Guds rike.» Men just dette blir ikke alltid gjort. Det viser seg for eks. i prestens tjeneste i dette rike. Det er ikke først og fremst å tjene Gud de vil: «Nei, det er det dog ikke; det han søger er: et kongeligt levebrød som Præst.» Men før han kan det, må mye annet skje først: «Først har han gått i den lærde skole – først taget to examener – først må han gå ½ år i seminaret – de første åtte år, hvilke altså først må være tilbakelagte.»

Men dette er heller ikke nok, familielivet krever sitt. «Men han er imidlertid først blevet forlovet.» Og etter enda en tid skal presten begynne sitt egentlige arbeid, men også dette blir arbeid: «Endelig – vil han kunne vidne – at i Christendommen er der Frelse -: han får seg et Embede.»

Men det viser seg at det komfortable stikker dypt i ham – lønnen er ikke det han hadde ventet: «Kallets inntekter – er ca. 150 Rdl mindre enn han hadde trodd.» Og han hadde nær søkt avskjed for dette. Og ironisk nok er den første teksten han skal tale over: «Søg først Guds Rige.»

Som avslutning på Øieblikket skriver Kierkegaard et vers hvor han taler om dette motsetningsforholdet i bildene av formannen og ettermannen – og en eksamen. Det komfortable viser seg ved at alt det gale vi gjør, skylder vi på de som var før oss: «Alt det forkjærte, er Formandens Skyld». Likeens unnskylder vi vår kjærlighet til denne verden med at vi bør sørge for oss og våre kjære, f. eks. våre barn: «All eftertrakten av det jordiske er for Eftermannens skyld.» Vi garderer oss altså.

Det evige er det motsatte: å intet slikt ha. Da tar vi altså ansvaret selv for våre feil, og vi er ikke griske etter verden. Livet blir altså en prøve, en eksamen. Der kan man ikke fuske – bare ett spørsmål er levende aktuelt: Står vi – eller stryker vi? -: «For ham bliver Livet i Sannhet, hvad det efter Christendommens Villie skal være: en Eksamen, hvor der ikke kan snydes.»

{Notat 2014: Det er ikke sikkert at alt S.K. skriver er tilfelle i dag. Prestetjenesten er f. eks. ikke lenger et statlig embete, og vi tror også at det finnes prester som gjør tjenesten for Guds skyld. Men det er likevel verd å tenke litt i Kierkegaards tankebaner: Har vi gjort kristendommen for lett slik at det ikke koster særlig mye å følge Jesus? Da ligger Bibelens ord nær: Vend om.}NDH.

Religion og kristendom.

Av NDH.

Del I. Religiøsitet.

1.      Det går an å forstå tittelen på denne sida som forholdet mellom andre religioner og kristendommen. Hva er forskjell og eventuelle likheter? Det har ikke vært den første tanken her. Det har heller vært forskjellen mellom sann kristen tro og liv - og den religiøse interesse de fleste mennesker har. Det siste gikk gjerne under navnet "folkereligiøsitet" el. l. før. Og den eksisterer fremdeles.
- Siden er ikke tenkt som en diskusjonsside om egne meninger og hva folk flest synes, men innlegg som kan belyse saken er velkommen.

2.      I 1929 skrev professor Ole Hallesby boken "Religiøsitet og kristendom", utgitt på Lutherstiftelsens forlag. Her drøfter han nettopp dette spørsmålet. Andre har også skrevet om emnet. Hallesby sier i forordet: "Kristendommens store fare gjennom alle tider var ikke motstand og forfølgelse, men å oppblandes og forveksles med hedensk religiøsitet.
Det var en slik oppblanding gnostisimen foretok."
Så nevner han den nestorianske kirke, islam, katolisismen i middelalderen og i nyere tid bl.a. rasjonalismen. Alle hadde det med seg at sann kristendom bukket under mange steder. Hallesby sier at han vil veilede folk som vil vite forskjellen mellom religiøsitet og kristendom - for å frelse sin sjel. Det er også viktig i vårt århundre.

3.      Både Bibel og erfaring er klåre på at det er sanne og falske kristne til alle tider. Ikkje alle som kallar Gud Herre, er dermed Guds barn. Og nokre skal koma fram for Gud på dommedag og seia dei har trutt på han. Då skal Jesus svara: Eg kjenner dykk ikkje. Lat oss dette alvoret til oss og gjera opp saka vår med Gud medan det er nådetid. Elles går det evig galt. På grunn av plassen skal eg berre visa til nokre få bibelvers her: Mat. 5, 20; 7, 15-23; Mat. 23; Mat. 24, 5. 10f.; 2. Tes 2,3; 1. Tim. 4, 1ff.; 2.Tim. 4,3f.

4.      Det første Hallesby sier når han skriver om religiøsitet, er at all religion inneholder noe av tankekorset eller paradokset. Det henger sammen med at vi ikke alltid forstår så mye av Gud og hans tanker. De er høyere og dypere enn våre. Og jo nærmere vi kommer Gud, jo mer forundret og uforståelig blir mange ting her i verden. Det kan være flere tankekors, sier Hallesby. Det gjelder vår tanke og intellekt, moralen eller menneskelivet, og det religiøse om hvordan Gud egentlig er. I møte med dette overmenneskelige kan vi reagere på ulik måte. En av farene er at vi slår av på det Gud har sagt i sitt ord. Da ligger det nær å lage seg en egen, privat religion. Mennesket er religiøst sitt vesen, men spørsmålet blir hva slags «religion» vi har. Det må vi se mer på etter hvert.

5.      Et tankekors betyr at det er vanskelig og kanskje umulig for tanken vår å forstå eller akseptere noe. For noen er det et tankekors at Gud i det hele tatt eksisterer, og et enda større spørsmålstegn setter mange ved at Gud er god – når han tillater så mye ondt i verden. Da har mennesket en tendens til å gi Gud skylden for ulykker og død og nød i verden. Og det gjør de selv om de ikke tror at det er en Gud.
På samme måte er det et paradoks for vår tanke alt det Gud er og har gjort og fremdeles gjør. Det gjelder tanken om skapelse av intet, at han oppholder oss ved sin Ånd og at han har en Sønn som kom til jord og ble menneske og samtidig var han Gud. Dette er noe av det menneskene ønsker å slå av på. Noen vil fremdeles beholde Gud, kanskje som en reserve eller forsikring for fremtiden. Da blir det gjerne en selvlaget snill gud. En religion som går definitivt mot at Gud har en sønn, er islam. For deres tanke er det en umulighet, slik det også er for en del verdsligsinnede mennesker. Det er en form for religiøsitet.

6.      Tankekorset viser seg også i moral og etikk. Det betyr her spesielt de kristnes liv og tanker om hva som er rett og galt. Mange mennesker har svært ulike tanker om det, og slike tanker trenger seg også inn i og blant de troende. Da stiller man spørsmål og finner nye svar på det. Er vi forpliktet på Guds bud og de bibelske normer, eller kan vi finne fram til nye regler for livet som passer inn i vår situasjon.
Kristen etikk vil svare nei på slike spørsmål og problemer hvis de støter an mot bibelske tanker. Og her mener vi ekte kristen etikk. Som kjent kan mennesker skrive og tale i kristendommens navn uten at det dermed er sagt at de følger bibelske normer.
Her må vi som troende være på vakt og prøve alt på Guds ord, som de kristne i Berøa gjorde. Og samtidig må vi være varsomme med dømmesyke så vi ikke gjør noen urett.

7.      Synet på Bibelen er viktig i spenningsfeltet mellom religiøsitet og kristendom. Hvis vi mister troen på Bibelens autoritet, mister vi fundamentet for vår kristne tro. For Bibelen er virkelig et tankekors for mange mennesker i dag. E n viktig grunn til det er at de ser på Bibelen som en vanlig bok. Og da kan mange ting virke problematisk. Hva skal vi tenke og gjøre med det?
Her kommer troen inn som en nøkkel. Troen er en overbevisning om at noe er rett og sant. Og den kommer. Noen ganger snart og raskt, andre ganger tar det lenger tid å bli overbevist. Paulus sier at troen kommer av å høre det som blir forkynt. Rom. 10, 17. Hører du og leser mye om bibelske sannheter i Skriften selv, vil den etterlate seg spor som fører til tro og visshet.

8.      Troen aksepterer at noe er uklart og at man ikke kan forstå alt. Guds tanker er høyere enn våre tanker. Og kristendommen er og inneholder hemmeligheter eller mysterier som vår tanker ikke klarer å gripe. Men troen ser på Bibelen som grunnsannheter vi er avhengig av. Troen tenker også slik: Noe av det uklare får vente til evigheten.
Men troen er ikke løse tanker og innbilninger. Troen er full visshet om det vi håper og overbevisning om det vi ikke ser, sier Hebr.. 11. Både det vi håper og tanker om det vi ikke ser med øye og tanke har vi fått fra en flere tusen år gammel kilde, Bibelen. Verken himmel eller syndenes forlatelse er noe vi har tenkt ut selv. Vi har fått det fra troens opphavsmann og fullender, Jesus. Hebr. 12, 2. Og vi fikk det ved å lese i den gamle Guds bok og høre en rett forkynnelse om Guds frelse.

9.      Tankekors og paradoks.
Det kan tales om flere tankekors i relgion og kristendom. Det er noe i den kristne tro som folk kan støte seg på. Ja, de gjør det stadig vekk. Noen henger seg opp i en vanske i Bibelen og sier: Hvis det er slik, kan jeg ikke tro på Gud. Det kan skje særlig om man har lite kunnskap om troen. For det er ikke slik at vi vet alt om troen om vi har lest en bok eller to om bibel og kristendom.
Skal vi komme til bunns i dette (så noenlunde etter vår begrensning), må vi se og forstå hva som er den egentlige årsak til all motstand mot kristendommen. Hallesby sier noe om dette som vi skal merke oss: Han spør: Hva var det evd Kristus, som gjorde at de forkastet ham? Og svaret er: Det var paradoksene - ja, paradoksenes paradoks: Han sa at han var Gud.
Det har alltid vært slik. Folk kan til nød godta en Gud, særlig en alminnelig og koselig guddom som bare gjør vel imot oss. Og særlig en gud som lar seg forme etter vår egen tanke.
Men JESUS har folk vansker med. Ikke som et godt menneske. Det er OK. Men ikke som Gud og herre over alt annet. Det er slik Bibelen fremstiller ham. Jesus vil ved sin person og gjerning føre til motstand.
For han er et tankekors. Et kors har en tverrbjelke. Og slik kommer Jesus på tvers av den menneskelige tankegang. Her kan vi ikke forklare oss fram til enighet. Jesus taler om en ny fødsel - og det har også betydning her. Vi må fødes på n ytt inn i Guds rike for å forstå Guds rike. Og bselve den tanken er et tankekors.. For menneskene har så ubegrenset tillit til sin evne til å tenke rett, at de ikke bøyer seg Guds tanke.
Det er problemet.

10.  La oss nå summere opp noen av kjennetegnene på religiøsitet. Professor Lyder Brun skriver i en bok noe om at den religiøse likner fariseerne på Jesu tid. Og de kommer nok inn i denne gruppen.

Noen hovedpunkt i religiøsiteten er:

1. Det handler om gjerningsreligion, der man skal gjøre så mye en kan og så godt en kan. Gjerningene og arbeidet som utføres kan være av forskjellig slag, fra humanitær hjelp og nødhjelp til deltagelse i kristent arbeid og liv. Det er faktisk ganske lett å gli over fra et trosliv til et gjerningsliv. Og det gjelder både vanlige menighetsmedlemmer og arbeidere i Guds rike. Faren ligger nok nær for alle kategorier. Her handler det på en særlig måte om djevelens listige angrep. Ef. 6, 11.

2. En annen side ved religiøsiteten er ønsket om å tekkes Gud. Det medfører et strev og alvor i livet som kan slite folk ut. De har stadig spørsmålet hengende over seg: Når har jeg gjort nok? Gud må bli tilfreds, men hvor mye skal til? Så leser de mye – ikke for å få noe fra Gud, men som et krav fra Gud: Jeg må jo lese i Bibelen. Og de ber og gråter og tigger Gud om hjelp til å klare dette. I tillegg føler de at de må ofre penger og tid til Guds sak. Også det blir et slit, for hvor mye må jeg ofre før den hellige Gud er tilfreds?

3. Barnetroen kommer også inn her. En gang var det en realitet for mange. De hadde gått over fra en enkel barnetro til voksen og bevisst tro på sin frelser. De fleste som gjør det, har hatt en krise i sitt liv der de også ble stilt på valg. Men det ligger også en fare gjemt her. Vi kan gli ubemerket over fra en barnetro til et vanlig verdslig liv der kristendom bare er et barndomsminne. Jeg har snakket med voksne folk som sier nettopp det uten å si det direkte: Jeg holder meg til min barnetro. Men går de i kirke og bedehus eller frimenighet? Nei. De er helt alminnelige verdslige folk i dagliglivet. Jeg har inntrykk av at noen dermed bruker barnetroen som et alibi for sitt liv. De er døpt, gikk på søndagsskole og hadde kristendom på skolen og ble konfirmert. Noen sier til og med at de ber Fadervår. Men er det hjertebønn eller en tillært regle? Jeg frykter for at det siste er tilfelle med noen. Ingen kjenner andres hjerter, men vi ser fruktene. Kristentroen vil vise seg i livet.

4. Religiøsitet er også en form for lovtrelldom. Alt det vi har sagt ovenfor er i grunnen det. Det gjelder å oppfylle Guds bud. Og loven er streng. Den krever ikke bare noen gjerninger som vi kan utføre, men den krever vårt hjerte og hele vårt indre og ytre liv. Guds lov er altomfattende og er en åndelig størrelse. Vi skal ikke bare se på bokstaven i budene, vi skal oppdage den åndelige og indre betydning. Det har Jesus lært oss i Bergprekenen. Et blikk kan være hor, og sinne er mord, og kjærleiken gjelder ikke bare de du liker, men også fienden og motstanderen. Vil du altså til himmelen på lovens vei, blir du en skikkelig trell. Og til slutt er likevel himmelporten stengt.

5. I lys av det som nå er sagt, er det i grunnen underlig at de religiøse taler om Gud, men forakter ofte Jesus som Frelser. Gud er blitt en allgod Fader, gammel og koselig som ingen behøver å frykte. Som far vil han tas seg av alle, og han vil selvsagt aldri kaste noen i fortapelsen. De kan tale og tenke på Gud. Men så snart ordet om Jesus som frelser kommer fra, blir det stille. De har ikke noe forhold til ham. Og Jesus blir litt for personlig og nær.

6. Dermed er vi fremme ved et annet punkt: Den religiøse forakter nåden. For nåde er det motsatte av lov. Her kunne vi sagt mye, men nøyer oss med en oppsummering: Nåde er det motsatte av gjerninger og eget strev og en diffus religiøsitet som bare regner med en snill Gud som er venn med alle. Dette siste er faktisk en farlig vranglære i vår tid som ikke har noen bibelsk grunnvoll. – Nåde er gave, gratis, ufortjent og bygger alene på Guds gjerning i Kristus. Her er det Jesu død på korset som gjelder og så hans oppstandelse som Guds underskrift på frelsesverket.

Del 2
11. Andre religioner.

Vi må nå si noe om andre religioner enn kristendommen, selv om den kristne tro er hovedsak her.. Om kristendommen er stor på verdensbasis, er det andre trosretninger som kommer inn under begrepet religiøsitet. Felles for alle disse retningene er at de ikke anerkjenner vår Gud som den eneste. De aksepterer heller ikke at Jesus er Guds Sønn og at han derfor står i en særstilling religiøst sett og som menneske. Vi kan ikke gå i dybden eller i bredden her, det må bli en oversikt som forhåpentligvis vil vise forskjellen mellom kristne tro og alle de andre. Vi kan heller ikke ta med alle religioner og samfunn.

Vi skal altså tale om noen religioner og folkeslag som er blitt kalt «hedninger». Dette ordet kommer av og betyr «ute på heia». Grunntekstordet betyr rett og slett folkeslag. At folk har brukt ordet hedning har noe med at de var så langt borte og folk visste så lite om dem – de bodde langt ute på heia, som i et øde landskap. Vi begynner med den største utenom kristendommen:

1. Islam.
Islam kommer opprinnelig fra Arabia, stiftet av araberen Muhammed. Med fare for å bli misforstått, skal vi likevel forenkle historien her. På sine handelsreiser møtte Muhammed både jøder og kristne og dermed fikk han kjennskap til deres hellige skrifter. Vi finner noe av dette igjen i Koranen, deres bok.

Han kom til Mekka og skjønte at mange tilba ulike guder. En av dem var Allah, og Muhammed ble klar over at det var den største gud blant dem. Han mente derfor at alle burde tilbe ham og dannet en menighet i byen. Det ble mye uro, og de måtte flykte til Medina ikke langt derfra. Året for dette (622) blir regnet som begynnelsen til islam. Senere kom han tilbake til Mekka og inntok byen. Etter hans død i år 632 e. Kr. kom den store ekspansjonen i Nord-Afrika, østover og inn i Europa.

Trosbekjennelsen er kort: Det finnes ingen gud uten Allah, og Muhammed er hans profet. Ellers er læren samlet i deres bok Koranen. Noen muslimer bruker også sunna som læregrunnlag – dvs. sunnittene som legger vekt på tradisjonen etter Muhammeds tid, mens sjia-muslimene legger vekt på etterslektens sentrale rolle. De fem grunnpilarer er sentrale lærepunkt: Trosbekjennelsen. Bønn, almisse, faste og valfart til Mekka.

Viktig i vår sammenheng her og vår bedømmelse av islam: Er det en sann religion, og er Allah den samme som vår Gud? Ser vi på lære og praksis i disse to religionene, blir ulikheten klar. Det aller viktigste for en kristen mangler fullstendig i islam: En frelser og forsoner som kunne ta all vår synd og skyld på seg og slik frigjøre samvittighet og frikjenne oss for Guds domstol. Siden vår synd først og fremst er mot den hellige Gud, måtte også Gud kjøpe oss fri. Det gjorde han ved å sende sin egen Sønn til jord for å dø for synden. Det mangler totalt i islam selv om de taler om miskunnhet og frelse.

Dette hovedpunktet blir også i sak det samme ved andre religioner. Da blir det egentlig bare religiøsitet igjen selv om man taler om tro. Spørsmålet er: Hva og hvem tror man på? Er det en virkelig Frelser, eller et menneske?

2. Buddhisme.
Den oppstod i India omkring 500 f. kr. ved Buddha, men er senere mest utbredt i andre land i Østen. Det er to store retninger: En konservativ flokk som holder seg til Buddha (hinayana), og en friere retning som tar opp i seg andre syn (Mahayana).

Buddhismen er opptatt av at livet er lidelse, og at vårt nåværende liv er et resultat av tidligere liv. Her ser vi læren om sjelevandringen, som i hinduismen. Ved døden går man inn i en annen levende skapning bestemt av hvordan vi har levd i dette livet. Ved å drepe livstørsten, kan man oppnå en avslutning på dette (nirvana).

En egentlig frelse i kristen betydning finner vi altså ikke her. Og livet blir ofte en lang lidelse også med tanke på det neste liv. Buddha blir av mange tilbedt som en gud, og i Mahayana kan man ha flere guder.

3. Hinduismen.
Denne religionen er trolig den viktigste i India, og den går langt tilbake i tid. Buddha var først hinduist. Bøker er Veda, brahmana og upanishadene. Det er flere greiner av religionen, men de har noen fellestrekk, som f. eks. sjelevandring og moral. Der er mange guder, ofte en for hver ting i livet. Noen mener det er flere millioner guder. Men noen guder peker seg ut, som Shiva, Vishnu, Rama og Krishna.

Likheten med buddhismen i sjelevandringen viser at en slags frelse består i noe man selv gjør og oppnår. En egentlig frelse med forsoning og forløsning i kristen betydning er det ikke.

4. Andre religioner og livssyn.
Det finnes en rekke mindre religioner, ofte begrenset til et land eller område eller folkeslag. De er nok forskjellige på en del områder, men skiller seg ut fra kristne tro i det vesentligste: Troen på en forsoner og har tatt på seg vår skyld.

Humanetikerne har noe av dette i seg. De vil ikke være religiøse og heller ikke underkaste seg en gud eller en religion. Men de har ofte svært bestemte meninger om både liv og død. Noen avskriver gud og en evighet etter døden, andre er mer forsiktige og åpner for at det kanskje er en gud. Felles er likevel at de fleste ikke vil ha noen frelser, den behøves ikke. De vil og kan selv stå til regnskap for sitt liv og ta ansvar for alt.

5. Jødedommen.
Den står i en særstilling på flere områder. Den er utgangspunkt og grunnlag for vår kristne tro. Og vi har egentlig den samme Gud – det er ikke der forskjellen er. Og mange moderne jøder aksepterer også mennesket Jesus som en stor og god mann.

Forskjellen oppstår når man taler om frelsesverket og Jesus som Guds Sønn og vår frelser. Jødene venter også en Messias som en redningsmann. Det taler GT om. Men de anerkjenner ikke Jesus fra Nasaret som denne mannen. Men Bibelen taler også om en omvendelse blant jøder på den siste tid. Og den er faktisk begynt.

Del 3. RELIGIØSITET.

Del 3.
Religiøsitet kan være mange ting. Det er nyreligiøsitet og mange slags grupper som taler om og mener de har kontakt med det hinsidige. Religiøsitet handler om Gud og guder, og vel så myke om interesse for og kontakt med det hinsidige og ukjente.

Vi må huske at det ikke bare er synlige ting i verden. Et slagord i tiden er: Det er noe mer mellom himmel og jord (enn det vi kan se og forstå). Og det er bibelsk. Efeserbrevet taler om makter og myndigheter og ondskapens åndehær i himmelrommet (kap. 6). Og det står om mørkets makt (Kol. 1).

Ei side ved dette er at nyreligiøsitet ofte spør etter det menneskene ønsker og vil ha, og prøver å gi svar på det. For folk har alltid hatt spørsmål om det ukjente. Prof. Carl Fr. Wisløff sa en gang om dette at vi må lære folk å stille de rette spørsmål. Og som kristne forkynnere kan vi ikke alltid gi det folk vil ha. Og Guds medisin er heller ikke det mange ønsker.

En annen side ved folkereligiøsiteten er dette: Folk vil bruke noe av sitt eget for å få det rett med Gud. Og det er egentlig lovens vei og gjerninger. Bibelen taler mye om det. Det har vært et problem mange ganger i kirkehistorien, som f. eks. i Galaterbrevet. Vår medfødte natur er slik at den vil hjelpe til i det åndelige. Det vi gjør for å fortjene frelse hos Gud, kalles lovgjerninger. Og de blir fordømt i Bibelen. De kristnes liv og gjerninger skal ikke være en kapital som bygges opp for å bli godtatt av Gud. Og det har ingen ting å si om vi også taler om Guds nåde og troen. –

Gjerninger i denne forbindelse kan være så mangt. Det kan våre i hjelpe folk i nød, gi penger til gode formål, deriblant misjonen, besøke syke og gamle, tale vel om andre, holde sin vandring og liv så rent og godt som mulig m.m. Hvis noe gjøres for å tekkes Gud, er det loven som bestemmer. Da er det synd, og Gud vil dømme det en dag.

Uttrykket «barnetro» kan her være et problem. Jeg har min barnetro, sier noen, og er dermed vel fornøyd med sin kristendom. Men hva betyr det uttrykket? En sa til meg en dag: Jeg ber Fadervår hver kveld. Ærlig talt: Er det sann kristendom? Andre sier: Jeg tror på Gud – han er her et sted. Er det sann kristendom? En tredje sa til meg: Jeg hjelper noen gamle, det er også en god gjerning. Er det nok?

Religiøsitet uten troen på Jesu og hans frelsesverk, er hykleri og egenrettferdighet. Himmeldøra er ikke åpen da.

Vi er alle syndere selv om graden av synd er ulik. Men alle behøver et oppgjør med Gud der vi bekjenner våre synder for Ham og tar imot tilgivelse for synden på grunn av hans frelsesverk. Noen annen vei kjenner ikke Bibelen. Og det er den vi må høre og akseptere og tro i denne sammenheng.

Gullkorn fra Bibelen.

Gullkorn fra Bibelen.

Små andakter ut fra bibelske kjerneord.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Del I.

1) Mat. 1, 21. Navnet Jesus.

Navnet Jesus står i en særstilling for alt Guds folk. Ingen ting kan sammenlignes med dette navnet, og vi synger ofte av et helt hjerte: Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.

Jesus betyr Herren (er) frelser, og det er nettopp hans oppgave og gjerning. Hele Bibelen sier at alle mennesker er synderer for Gud og derfor fortapt for all evighet. Ingen kunne frelse seg selv, og derfor måtte Gud gripe inn i den verden han selv hadde skapt. Han elsker den.

En eneste vei var mulig. Guds Sønn måtte gå til verden og være frelser. Derfor er navnet Jesus så kjært. Frelsen begynte i hans jordeliv og ble fullført i døden. Da han ropte: Det er fullbrakt, var synden sonet og betalt og ingen behøvde å gå fortapt.

Frelsen fortsetter hver dag. Han kaller på menneskene, søker de fortapte og ber dem komme til en ferdig fest. Når du sier ja takk og legger din synd og ditt liv i Jesu hender (for å si det kort), frelser han din sjel. Du blir fullstendig tilgitt og renset fra alt vondt, blir født på ny og får ditt eget navn skrevet i himmelen der Jesu navn allerede er.

En dag skal vi bli evig frelst hjemme hos Gud. Himmelen blir vårt evige hjem. Da skal vi synge en evig takkesang til ham for alt han gjorde. Og først da vil vi forstå det fullt ut.

Ha takk, o Jesus, for korsets smerte, for døden og for dine mange sår.

Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte, og vinteren ble til en evig vår.

2) Mat. 1, 22. Det skulle oppfylles.

Jesunavnet er et nytestamentlig ord, men det har dype røtter i Det Gamle Testamentet. Det ligger skjult og gjemt der på samme måte som de dype sannheter i evangeliet. Men noen ganger stiger det fram med større styrke og klarhet enn ellers, og vi skjønner: Her taler profeten om Jesus.

Matteus sier flere ganger at en profeti i GT måtte oppfylles i Jesus. Slik kan vi vite at det ikke er løst snakk når det tales om Jesus som frelser. Og i denne sammenhengen er det Jesu fødsel det er tale om. Han var Guds Sønn, men kom som et menneske. Derfor måtte det et under til når han skulle fødes.

Så sier Bibelen: En jomfru blir med barn. Jesusbarnet skulle ha noen synd fra menneskene i seg selv. Han skulle og måtte være ren. Bare en fullkommen frelser kunne ta bort våre stygge og mange synder.

Og nå sier Bibelen at han var slik. Og han gjorde det vi burde ha gjort og levde et fullkomment liv for vår skyld.

3) Mat. 2, 8: Å tilbe Jesusbarnet.

Det er kong Herodes som sier dette til de vise menn fra Østerland. Han ville vite hvor barnet var, slik at han også kunne komme og tilbe det. Men mente kongen det han sa? Eller var det løgn og hykleri?

For det er farlig å si noe – og så mene noe annet. Det er ikke rett for Gud i noe tilfelle, men særlig alvorlig blir det i det religiøse.

Historien videre viser nettopp det. Herodes var en stor hykler. Han gav inntrykk av at han ville tilbe Jesusbarnet, men i stedet sendte han soldater for å drepe det. Og resultatet ble en masaker av små barn, v. 16.

Her står vi alle i fare. Nei, ikke så alvorlig som Herodes, det skal mye til. Men i vårt gudsliv og tjeneste for Gud kan vi komme til å si noe som ikke helt stemmer. Vi kan overdrive med sterke og store ord. Det gjelder både vår fortid og male ut synden grovere enn den egentlig var. Og det kan gjelde omvendelsen. Noen blir fristet til å gjøre den mer dramatisk enn det som skjedde.

Skal vi tilbe Jesus, må det skje i ydmykhet. I forhold til Gud og hans Sønn er vi alltid den minste. Og han kjenner oss fullt og helt slik vi egentlig er. ”Vi står for Gud som allting vet, og slår vårt øye skamfullt ned.”

Da er det godt av vi har en nådig Gud, som tar imot syndere og gir oss et nytt liv. Da har vi egentlig ikke behov for å pynte på oss selv. For da står vi kledd i den himmelske drakt. Og den er fullkommen.

4) Mat. 3, 2: Omvendelse.

Døperen Johannes begynner sin tjeneste med å formane folket til å omvende seg. Det er det første han sier. Og det var hans kall fra Gud, fordi folket var kommet på avveier. Ikke alle levde i ytre grove synder. Men mange hadde en åndelig hjertefeil. De var ikke lenger mest opptatt av Guds rike og å leve til hans behag.

Her er vi ved et kjernepunkt til alle tider: Er vårt liv i samsvar med Gud vilje og hans ord? Fornyelsen i gudslivet er ofte dette: Vi ser våre synder og nederlag i livet med Gud. Tjenesten er så skrøpelig, og ofte får mitt eget kjød overtaket og lokker meg til synd og svikt og gjør meg opptatt av verdslige ting slik at andaktsliv og bønneliv kommer i bakgrunnen.

Da kommer kallet fra Gud: Omvend deg. Og i omvendelsen skal du være ærlig og sann. Det er du ikke om du pynter på livet ditt og unnskylder de urette gjerninger. Du kan ikke skylde på arv og miljø og andre mennesker.

Det er du som står alene med ditt liv foran den hellige Gud. Han kjenner alt fra før. Men han vil at du skal si det som det er. Da blir det ryddet vei i hjertet for frelsen, v. 3.

”Da kommer Jesus med sin nåde og legge den på hjertets sår.”

5) Mat. 3, 15. All rettferdighet.

Jesus ble døpt av Johannes i Jordan-elva. Men Johannes var ydmyk og mente det ikke gikk an. Han var bare en synder og forstod hvem Jesus var.

Da sier Jesus: La det nå skje. For slik blir all rettferdighet fullbyrdet.

Det er et mektig ord. Jesus skulle bli døpt av en synder – for å ta alle synder på seg og sone dem for Gud. All synd skulle legges på Jesus, for at alle syndere skulle kunne bli rettferdige. Han skulle skaffe til veie en fullkommen rettferdighet for de urettferdige. Og dette var for alle.

 ”All rettferdighet” betyr at alle kan bli rettferdige for Gud ved troen, og at vi får en fullstendig og komplett rettferdighet. Den som tror på Jesus, blir fullkommen i Guds øyne. Det betyr ikke noe hvor urettferdig du er i deg selv og hvor lite verdig du føler deg. Alle dine synder er tilgitt og du blir ikledd Guds egen rettferdighet. Da vil du bestå for Gud i dommen. Med rette kan du synge allerede nå:

”Ren og rettferdig, himmelen verdig, ikke i deg, men i Jesus du er,” som Rosenius sier i en sang.

6) Mat. 4, 1: Fristet av djevelen.

Jesus ble en dag ført av djevelen ut i en ørken, der ville den Onde prøve ham og få ham til å synde ved å svikte Gud. Og det er alvorlig å møte djevelen. Han er sterk og listig.

Men Jesus bestod prøven. Hver gang den Onde kom med et forslag, svarte Jesus med et ord fra Bibelen. Guds ord ble våpenet han brukte for å seire. Jesus bad ham en gang om å gjøre stein til brød – for han var sulten og var jo allmektig! Det var ingen sak for Jesus å skaffe seg mat.

Da svarte Jesus med ordet fra 5. Mos. 8, 3: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert eneste Guds ord, Mat. 4, 4. Livet er mer enn det jordiske. Sørger vi ikke for vårt åndelige liv, blir hele livet ødelagt. Guds ord må få den rette plass i livet vårt. Og der stod djevelen fast. For det er der han har sviktet mest av alt.

Vi blir også ført inn i slike situasjoner der djevelen prøver å få overtaket på oss.

7) Mat. 4, 17: Himmelriket er kommer nær!

Jesus begynte sin forkynnelse på samme måte som døperen Johannes. Han bad folket om å vende om. Det er grunnleggende i vår kristendom. Og begge legger til: Himmelriket er kommet nær. Det er en begrunnelse for at vi kan vende om og et varsel om en ny tid på jorden.

For himmelriket er Jesus. Der er han er, møter vi himmelen. Det er derfor vi kan synge: ”Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.” Du trenger ikke noe annet eller noe mer, åndelig talt.

Så er det slik at når Jesus får bo i ditt hjerte og i ditt hjem, er du i himmelriket her på jorden. Det er ikke hele himmelriket og ikke bare her det er. Men du har opplevd og ser en flik av det her i tiden. Derfor er det godt å være en kristen.

Har du ikke kjent det?

Likevel er vi fremdeles på jorden – med alle dens plager og skavanker. Der er også det onde og Den Onde. Derfor er det ikke bare himmelrike å være en kristen. Vi blir plaget av synd og fristelser og motstand. Noen ganger er Den Onde riktig slem med deg, og du vet ikke sikkert hva du skal tenke og gjøre.

Da kan du tenke slik: Midt i dette negative, har jeg likevel himmelen! Den er her fordi Jesus er her etter sitt ord og løfte. Så løfter du tanker oppover: En dag skal det BARE være himmel. Det onde av alle slag er ryddet ut.

8) Mat. 4, 19: En menneskefisker.

Når Jesus kaller oss inn i sitt rike, er det ikke til et liv i sløvhet og likegyldighet. På en måte er kristenlivet hvile og trygghet og frihet fra alle gjerninger. Vi skal slippe å regne med oss selv når vi tenker på frelse og evighet. Da regner vi bare med Jesus.

Det store problemet er at ikke alle ser det eller har hørt om det. Noen er likegyldige, andre direkte motstandere. Kan Gud være likegyldig med dette? Og kan en som er født av Gud og blitt befridd fra all synd, være det?

Da Jesus kalte oss til frelse, var det ikke bare til et hvilehjem. Der skal vi også få være. Men han sa til Peter og oss andre: Finn fram fiskestanga og andre redskap – prøv å vinne noen for himmelen! Alle kristne skulle være menneskefiskere.

Derfor sa han: Følg meg! For Jesus var alltid ute etter å frelse noen. Alt han gjorde var preget av det. Han er den store offiseren som går foran som et godt eksempel. Vi er hans soldater, kalt inn i hans rike.

Skulle ikke vi følge vår Mester?

Han ber deg kanskje ikke om å reise ut som misjonær eller prest eller lekpredikant. Men han kaller deg helt sikkert til en sjelevinner. Da legger han så mange anledninger i din vei der du kan vise hvem du tror på – med eller uten ord. Og du skjønner nok hva jeg mener. Er du i Jesu følge nå?

9) Mat. 5, 3: Salige er de.

Her begynner Jesus sin store bergpreken. Den går over tre kapitler i Matteusevangeliet. Der står det mye nyttig for en kristen. Og mange sier de holder seg til Bergprekenen, men bryr seg ikke om det andre i Bibelen.

Har du lagt merke til hvordan talen begynner? Der står det noe om å være salig og hvem som er det.

Men hva betyr det å være salig? Er det en lykkefølelse eller et fullkomment liv som en helgen? – Jesus var jøde og vel kjent med Det gamle Testamentet. Og der brukes ordet salig i sin rette betydning. De første tilhørerne hans var også jøder, og de forstod snart hva han tenkte på når han flere ganger sier: Salig er den…

I Salme 1 ser vi tydelig hvem som er salig. Det er den som ikke lever som de ugudelige, men er kommet inn i samfunn med Gud og med hans folk. De kan verken gjøre synd eller være sammen med de gudløse. Det er slike mennesker Jesus beskriver i v. 3-11. Er det blant dem, da er du slik Jesus taler her. Du er liten i deg selv og sørger over dine mangler og feil. Du er ydmyk i forhold til både Gud og mennesker, og du våger å være saktmodig og lengte etter at rettferdigheten skal seire. Du vil gjerne ta deg av de som lir og trenger deg og lar ikke noe ondt få herske i hjertet. Det må være rent i Jesus blod – da er du lykkelig i livet. Du er fredelig i din ferd og vil gjerne leve slik at det blir fred, selv om du skal få motgang fordi du blir misforstått.

Og i alt er det Guds ord som er din rettesnor. Du kan ikke være salig og lykkelig uten at Bibelen er livets ”grunnlov”. Lever du der nå?

Del 2.

10) Mat. 5, 13-14: Lys og salt.

En viktig side ved kristenlivet kommer fram her. I og med at vi blir frelst, blir vi noe mer. Vi blir en by som ligger på et fjell, og vi får en innvirkning på det samfunnet vi lever i.

Det vil aldri gå ubemerket hen at du er blitt en kristne. Noen vil merke det, på en eller flere måter. Og det er ikke sikkert at det alltid er behagelig for dem å se at du lever som en kristen. Det kan også hende du får kritikk for det.

Du er et lys – selv om du ikke ser ditt eget lys selv. Andre vil se det. Lyset forteller hvor og hva du er: en kristen. Det kan ikke skjules om du lever kristenlivet. Vi behøver ikke å gjøre noe stort og ekstra for å vise at du er en kristen. Folk ser det på din livsholdning.

Du banner ikke, du stjeler ikke i smug, du holder deg borte fra tvilsomme steder når du skal ha fristunder. Slik viser du vei til et annet liv enn de andre. I tillegg er du der Guds folk samles, noen ganger sier du noe også – noe som får folk til å tenke på Gud og evigheten.

Lyset viser rett vei – og det viser avgrunnen og farene.

Du er salt i verden. Du har kanskje merket at noen sluttet å banne når du kom nær. Eller at noen ble irritert når du nevnte Jesu navn eller mente at Gud selv hadde noe med verden å gjøre. Noen ristet gjerne på hodet når du sa de kristne er viktige folk i en vond verden. De er med og bevarer den fra råttenskap.

Saltet bevarer og svir og setter smak. Det er og en del av ditt liv som et Guds barn. Verden var ikke det samme uten deg.

11) Mat. 5, 20: Din rettferdighet.

 Å være rettferdig er å være Gud lik. Bare han er fullkommen rettferdig og hellig. Han er fra evighet og til evighet. Og det er ingen mangler ved ham. Englene ropte i templet da Jesaja var der: et tre ganger hellig lydde for tronen.

Slik er det han vil at vi skal være. Gud er målet for vårt liv

Når vi ser på oss selv i dette lys, ser vi fullstendig vi kommer til kort. Det er visst ikke et eneste sted hvor vi ikke svikter. Vi er syndere. Det er ikke sikkert vi ser så mye av synden vår alltid. Men Gud ser den. Og i hans lys oppdager vi mer og mer hvor ulik vi er ham.

Og vi kan heller ikke gjøre noe for å forbedre oss, selv om vi prøver på det. For rettferdighet er noe mer enn litt hjelp her og der. Vi behøver en fullstendig ny begynnelse. Alt det gamle må forkastes og alt må bli nytt.

Derfor bruker Bibelen ord som gjenfødelse og å bli en ny skapning. Og det er utelukket for oss. Mange har prøvd det, og alle har mislykkes. Det gjelder Paulus og Luther og mange andre. Den veien er stengt.

Men Jesus? Jo, der var svaret. På korset sonet han all synd og ordnet opp i vår fortid. Han tok hele verden på sine skuldre. Nå tilbyr han sin egen rettferdighet og sier: Bekjenn din synd og ta imot. Tro på meg. Og gaven er din!

Vi får den rene, hvite drakt som passer i himmelen. En dag skal vi da stå i den hvitkledte skaren i himmelen og prise Lammet for frelsen. Skal du bli med der? Kom nå – det er ennå rom.

12) Mat. 5, 22: Jeg sier dere.

Et ord er viktig. Det kan fordømme et menneske – eller gi ham nytt liv og håp. Et ord kan gjøre alt. Det kan frata deg all selvrespekt – eller det kan gi deg ny mening med livet. Ordene er våpen og redskap til nesten alt. Det skal vi tenke på når vi taler og prater med folk.

Jødene før og på Jesu tid hadde laget en mengde regler som måtte følges om de skulle tilhøre Gud. De fant ofte belegg for det i loven og profetene og siterte deres. Men ikke alltid. De tolket loven og ordene i Det gamle Testamentet – ofte om små detaljer i livet som var viktige å overholde. Det ble en byrde som Gud ikke hadde ment og villet.

Da stod Jesus fram og sa: Fedrene har sagt – men jeg sier dere. Han gikk ikke til angrep eller i konfrontasjon til loven og ordet i Bibelen. Men han sa: Menneskemeninger har ikke den autoritet som Gud har. Når han sier: Jeg sier der, er det som Guds Sønn og utsending han taler. Han vil vise dem hva Gud egentlig mener. Derfor sier Johannes om ham: Han er ordet og han skal forklare Gud. Johs 1, 1 og 18. Det er en side ved Jesu gjerning.

Jesu ord har en egen autoritet. Han er selv Gud og taler med guddommelig styrke og rett. Og han har satt sitt stempel på hele Bibelen som et Guds ord. Den siste boken avsluttes med et ord av Jesus. Og det handler nettopp hvilken autoritet Guds tale har. Det er livsfarlig å ta noe bort fra det og å legge noe til.

Derfor kan du stole på Guds ord. Ta det til deg i tunge stunder med mye tvil og spørsmål om livet ikke går så lett. Lev på det også i gode og glade tider når du merker så tydelig at gud er med. La det bli din mat, trøst og veileder.

13) Mat. 5, 48: Fullkommen.

Vær fullkommen, sier Jesus til oss. Det er sterke ord. Og det handler etter sammenhengen mest om vårt dagligliv. Da møter vi så mange utfordringer og nye veier. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan vi skal leve i en så komplisert verden som vår er blitt.

Men Jesus visste hvorledes utviklingen ville bli. Han er herre over historien – også over den som ennå ikke er kommet. Derfor tok han høyde for at livet kunne bli vanskelig. Han vet hva han sier når disse ordene lyder: Vær som min himmelske Far.

Det er et høyt mål.

14) Mat. 6, 6: Når du ber.

Jesus var en bønnens mann. Vi finner han flere ganger i bønn til sin Far og han ber oss å be. Det er en viktig side ved vårt kristenliv, selv om vi ikke alltid forstår bønnens betydning. Men Jesus forutsetter at hans venner ber.

Noen har sagt at bønnen er sjelens åndedrag eller pust.