Kirkeåret –
Rekke I
Av Nils Dybdal-Holthe.
2011
Register:
Del 1............ 5
1. søndag i advent. 1. rekke....... 6
1) Mat 21, 1-9. 6
2. søndag i advent, rekke I..... 8
2) Luk. 21, 25-33.. 8
3. søndag i advent, rekke I..... 9
3) Jes. 35, 3-10.. 9
4. søndag i advent, rekke I... 13
4) Joh 1, 19–27. 13
Julaften, rekke I... 14
5) Luk. 2, 1-14, 14
Juledag, 25. desember rekke I... 17
6) 1. Joh. 1, 11-13..... 17
2. juledag (Stefanusdagen), rekke I............. 19
Forfølgelse.......... 19
7) Matt 10, 17–22. 19
Nyttårsaften, rekke I. 21
8) Jer. 29, 11-14. 21
Nyttårsdag (Jesu navnedag), rekke I... 23
9) Mat. 1,21......... 23
Kristi åpenbaringsdag, rekke I.............. 24
10) Mat. 2, 1-12... 24
1. s. e. Kr. åp. dag, rekke I... 25
11) Matt 3, 13–17. 26
2. s. e. Kr. åp. dag, rekke I... 27
3. s. e. Kr. åp. dag, rekke I... 29
13) Joh 4, 46–54. 29
4. s. e. Kr. åp. dag, rekke I... 31
14) Matt 8, 23–27. 31
5. s. e. Kr. åp. dag, rekke I... 33
15) Matt 13, 24–30 + 36-43. 33
Vingårdssøndagen, rekke I... 35
16) Mat. 20, 1-16. 35
Såmannssøndagen, rekke I... 38
17) Luk. 8, 4-18. 38
Kristi forklarelsesdag, rekke I.............. 41
18) Mat. 17,1-9a. + 14-15. 41
Søndag før faste (Fastelavnssøndag), rekke I... 43
19) Luk 18, 31–43. 43
1. s. i faste, rekke I... 45
20) Mat.4,1-11. 45
2. s. i faste, rekke I... 48
21) Matt 15, 21–28. 48
Maria budskapsdag, rekke I 49
22) Luk 1, 26–38. 49
Del 2.......... 51
4. s. i faste (Midtfaste), rekke I... 51
23) Joh. 6, 1-15. 51
5. s. i faste, rekke I... 53
24) Joh 11, 45–53. 53
Palmesøndag, rekke I 55
25) Joh 12, 1–13. 55
Skjærtorsdag, rekke I 57
26) Luk 22, 14-20. 57
Langfredag, rekke I... 59
27) Luk. 23, 32-33. 59
28) Påskedag, rekke I... 62
28) Matteus Kap. 28, 1-10. ....... 62
2. påskedag, rekke I... 64
29) Luk 24, 13–35. 64
1. s. e. påske, rekke I... 66
30) Joh. 20, 22. 66
2. s. e. påske, rekke I... 68
31) Joh. 10, 11-16. 68
3. s. e. påske, rekke I... 70
En liten stund.... 70
32) Joh 16, 16–22. 70
4. s. e. påske, rekke I... 72
33) Joh. 16, 8-11. 72
5. s. e. påske, rekke I... 75
34) Ef. 3, 14-21. 75
Kristi himmelfartsdag, rekke I.............. 78
6. s. e. påske, rekke I... 80
Anden.. 80
36) Joh 15, 26 – 16, 4 a 80
37) Luk 22, 14-20. 82
Pinseaften, rekke I... 84
Pinsedag, rekke I... 85
39) Apg 2, 1–11ff......... 85
2. pinsedag, rekke I... 88
40) Joh 3, 16–21. 88
Treenighetssøndag, rekke I... 90
2. s. e. pinse, rekke I............. 92
42) Luk 16, 19-31 A... 92
3. s. e. pinse, rekke I............. 94
43) Joh. 14, 15-21. 94
4. s. e. pinse, rekke I............. 96
Del 3.......... 98
5. s. e. pinse, rekke I............. 98
45) Matt 7, 1–5......... 98
6. s. e. pinse (Aposteldagen), rekke I........... 100
Olavsdagen (Olsok) rekke I. 102
47) Luk 22, 24-34........ 102
7. s. e. pinse, rekke I........... 104
48) 5. Mos. 30, 14-20. (11-16)....... 104
8. s. e. pinse, rekke I........... 106
49) Mark. 8, 1-9........ 106
9. s. e. pinse, rekke I........... 109
Vranglærere.... 109
50) Matt 7, 15–20 109
2. Frukter.. 110
3. Guds dom.................. 111
4. Formaning.................. 111
10. s. e. pinse, rekke I........... 111
51) 1 Kor 3, 10–17 111
11. s. e. pinse, rekke I........... 114
Det siste kall. 52) Luk. 19, 40-44. ............. 114
12. s. e. pinse, rekke I........... 116
53) Luk. 18, 9-14........ 116
13. s. e. pinse, rekke I........... 118
54) Mark. 7, 31-37......... 118
14. s. e. pinse, rekke I........... 120
55) Luk 10, 25–37 120
15. s. e. pinse, rekke I........... 122
56) Luk 17, 11-19 122
Mikkelsmess, rekke I............ 124
57) Mat 18, 1–4. 10 124
Høsttakkefest, rekke I............ 126
58) Luk 12,13-21....... 126
16. s. e. pinse, rekke I........... 129
59) Matt 6, 24–34 129
17. s. e. pinse, rekke I........... 131
60) Joh. 11, 17-27. 37-44........ 131
18. s. e. pinse, rekke I........... 133
61) Mark 2, 18–28 133
19. s. e. pinse, rekke I........... 135
62) Salme 73........ 135
Bots- og bededag, rekke I. 138
63) Hebr 3, 7–11 138
Allehelgensdag, rekke I............ 139
64) Mat. 5, 1-12........ 139
22. s. e. pinse, rekke I........... 149
65) 2 Mos 3, 11–15 149
Siste søndag i kirkeåret (Domssøndagen), rekke I........... 151
66) Matt 25, 31–46 151
Jesus er konge.
1) Mat 21, 1-9.
.
Her les me om Jesu inntog i Jerusalem på Palmesøndag. Han brukte eit esel som ridedyr. Då vart han hylla, med palmegreiner som ein konge på den tida. Folket ropte: Hosianna, som ei hylling og ei bøn til kongen. Det tyder: Hjelp! Frels!
.
Eit profetord vart då oppfylt, v. 4-5. Sakarias 9, 9 talar om ein konge som skal koma, og det vart oppfylt på Jesus. Han er Messias, Frelsarkongen frå Gud. Han er både konge og frelsar frå synd. Dette viser at Bibelen er nøyaktig i profetien. Eselet er uttrykk for kor liten og ringe han var. Kva slags konge ville ri på eit slikt dyr? Dei brukte hestar. Her ser me fleire sider ved Jesus:
.
1. Jesus vart fødd i Betlehem.
Og han kom i rett tid, ”i tidens fylde”; Gal. 4, 4. Då låg alt til rette for at Gud skulle gripa inn på denne måten. Han hadde gjort det på andre måtar før i GT. Og hendinga var til og med førebudd i heidningland ved vismennene. Dei kom og spurde: Kor er jødekongen som nå er fødd? Mat. 4, 4. Difor vart Herodes redd – barnet kunne vera farleg!
.
Staden var Betlehem. Han kom til verda i eit uthus, ein stall og ikkje eit slott. Og det viser at han vfar eit lite og ringe barn her i verda. Det såg fattigsleg ut, og det særleg med tanke på at jødane på hans tid venta ein politisk herskar som skulle fria dei frå romarane.
.
Men:
.
”Det lille barn i Betlehem, han var ein konge stor,
som kom frå himmelen lyse slott, ned til vår arme jord.”
.
Mange har forakta han av denne grunn. Jesus var ikkje slik me tenkte han skulle vore. Men Jesus var ein hjartekonge som både vil gje oss eit nytt hjarta og å styra livet vårt.
.
2. Jesus kjem som konge til oss.
Han lovar oss ikkje ytre prakt og rikdom når me vert kristne. Jesus sa til farisearane ein gong dei spurde om kva tid Guds rike skulle koma: ”Guds rike kjem ikkje på den måten at ein kan sjå det med augo… Guds rike er inni dykk” (Luk. 17, 20-21). Og hjå Pilatus sa han: ”Mitt rike er ikkje av denne verda… Til det er eg komen til verda, at eg skal vitna for sanninga” (Johs 18, 36.37).
.
Då Jesus byrja å tala offentleg, sa han at Guds rike var kome nær (Mat. 4, 17). Guds rike var altså Jesus – då han kom, var riket der. Det er når me tek imot han, at me får del i dette Riket, jfr. Johs 1, 12.
.
Jesus vil med andre ord inn i hjarta og omskapa oss innanfrå. Det hende då me vart frelste. Då flytte Jesus inn. Og det held han på med i kvar einskild nå. Det er ei side ved helginga. Kristendomen er slik at ”ved trua reinsa han hjarto deira” (Apg. 15, 9. Og nå vil han leva i oss. Jfr. Rom. 14, 9. (Elles er ordet om helging så stort, at me kan ikkje ta opp alt her.)
.
3. Misjonen høyrer med her.
Folkeslaga kjenner ikkje frelsa av di dei ikkje kjenner Jesus. Difor må me forkynna Jesus Kristus for folket. Dei som tek imot han kor dei så bur, får Jesus som konge i hjarta. Eit nytt liv tek til, og det vil merkast på den staden dei bur. For Jesus er konge.
.
I v. 3 seier Jesus til læresveinane: Når dei finn eselet, skal dei seia: ”Herren har bruk for dei.” Slik er det med oss alle. Kven andre kan han bruka, enn sine eigne læresveinar?
.
Så gjeld misjonsbodet framleis. Han sa me skulle gå ut i heile verda. Alle folk må få høyra det, for alle er skapte av Gud og elska av han. Kristus døydde for alle. Guds eige kongerike skal nå ut over heile verda. Det skjer heller ikkje politisk, men ved å ta imot evangeliet.
.
4. Jesus kjem att.
Då kjem det endelege Gudsriket på jord. Og me ventar på det nå. Eit par ting skal me minna om her:
.
a) Jesus kjem ned i lufthimmelen og kallar alle sin til seg. Det var dei som hadde Jesus som konge i hjarta. Dei døde som trudde på Han vert med saman med alle dei som er på jorda på den tida. Men berre dei vert henta opp til himmelen. Det stor spørsmålet då er om me er rede?
.
b) Så opprettar han sitt fredsrike på jorda, då djevelen skal verta bunden for tusen år, Åp. 20, 2ff. Då skjer det som Åp. 19, 16 seier: Jesus er konge over kongar og herre over herrar. Me veit ikkje mykje om korleis det blir på jorda i denne tida. Men Jesus skal styra – og då må det bli godt.
.
Då skal Lammet sigra over alle fiendar for godt, Åp. 17, 14. Og etter det kjem herlegdomen og æva på jord. Då er det berre eit spørsmål som står att: Kor skal du vera då? Ennå i dag er porten til himmelen open, og du kan koma inn. Frelsa er av nåde, gratis for Jesu skuld. Kom medan det er nådetid! Amen.
.
Tegn på Jesu komme.
.
Jesus skal komme igjen til denne jord. Det vet vi fra Bibelen. Og den er vår læremester i åndelige spørsmål. Tegnene skal varsle om hans komme. De troende skal bli klar over at slutten nærmer seg for denne jord og denne tidsalder. De som ikke tror på Jesus og Bibelen, vil nok ikke være så overbevist om dette. Men de troende tror.
.
Jesus regner opp flere ting som skal skje før han kommer igjen. Noe av dette har nok vært sant tidligere også. Men på den siste tid skal tegnene bli sterkere, og alle skal skje samtidig. Det skal være mange tegn som samlet skal lyde som et kor på jorden. – Det er en slags dobbelt bunn i dette kapitlet. For Jesus taler også om Jerusalems ødeleggelse – det skjedde i år 70, v. 5f. Men ordene i fortsettelsen må tale om noe som skal hende senere. Både historien og selve teksten viser at det mye mer omfattende enn Jerusalem, f. eks. v. 27.
.
1. Naturtegn, v. 25.
”Det skal vise seg tegn…”, står det her. Selve naturen og jorden skal tale om Jesu gjenkomst. Det gjelder jordskjelv og hungersnød, forandring i sol og måne. Det har alltid vært ”unormale” tilstander noen steder i naturen, men mot endetiden vil de øke i antall og intensitet. Kanskje vi ser noe av det allerede i de mange jordskjelv og f. eks. sunamiene som har gjestet jorden. Hav og brenninger bruser, står det. Det må trolig bety ekstremt uvanlig uvær som nå påvirker folk, v. 26f.
2. I folkelivet, v. 25-26.
Her taler Jesus om vanskeligheten for mennesker, både enkeltpersoner og samlet. De faller i avmakt av redsel og gru og blir grepet av angst og fortvilelse når de ser det som skjer i naturen, v. 25. Det ser ut som at stabiliteten blir borte, og uventa ting skjer. De ser at himmelens krefter rokkes. ”En levende bibel” omskriver det slik: ”Mange kommer til å tape motet, for de har ikke lenger kontroll over det som skjer. Det virker som en veldig katastrofe kommer til å ramme jorden.” I dette ligger trolig også krig som Jesus har talt om i Mat. 24, 6-7.
.
3. Israel, v. 29-30.
Jesus taler om fikentreet – og alle trær. Spiringen om våren bruker han i første rekke som et bilde på tegnene forut for hans komme. Guds rike er nær når natur-og folketegnene skjer.
.
Med tanke på Israels folk og nasjon skjedde det noe helt enestående i 1948 da Israel ble proklamert som egen stat 14. mai. Da ”sprang” det ut som et land, slik det gjorde f. eks. i USA, og senere i India og afrikanske land. Men fikentreet har fra gammelt av stått som et symbol på Israels folk.
.
Når Israel springer ut, kommer Guds rike. V. 31. Da kommer forløsningen, v. 28.
.
4. Frafall, v. 34.
Her begynner noen sterke formaninger til Guds folk i forbindelse med de siste tider. Bak dette ligger tanken på frafall, som Jesus har talt sterkt om i Mat. 24, 4-5. 10-11. Jesus gjør hva han kan for å forberede dem på muligheten for frafall. Derfor formaner han dem til å være våkne og ta seg i vare. Han vil vi skal forstå når faren kommer slik at vi kan unngå fallet. Han ber oss om å være rede.
.
Han bruker noen viktige ord om hvordan vi skal leve.
.
Vårt hjerte må ikke tynges av rus og svir. Konkret betyr det alle former for rusmidler. De sløver som kjent tanke og sinn og gjør at folk ikke skjønner helt hva som foregår. I overført betydning blir det derfor alt som gjør oss uoppmerksomme og våkne. Og djevelen er flink til å gi oss vin som smaker godt, men ødelegger tanken.
.
En slik ”vin” er ”timelige bekymringer” og denne verden som gjør folk 100 % opptatt. Det blir ikke tid til Guds rike. Det gjelder også Guds barn. I en annen sammenheng sa Jesus at det jordiske kveler Guds ord i vårt sinn slik at det ikke får spire fram til evig liv. Mat. 13, 22. det er som en snare som ligger skjult og plutselig fanger oss. Da vil nok Jesus komme uventa på mange mennesker.
.
Derfor må vi våke. Alltid. En del av dette er også bønnen. Den kan holde oss våkne. Her sier han at vi må be om å bli aktet verdige til å være med ham og bli stående som et Guds barn når han kommer igjen. Verdige er vi bare ved troen på Ham og hans forsoning på korset. Derfor må vi stadig holde oss der og leve med ham.
Amen.
.
En ryddet vei!
”Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.” V. 8.
Vi vil se på denne teksten og noen flere vers som uttrykk for himmelveien. Det er her de frelste lever. Ordet har nok et videre perspektiv om Messiastiden og Israel. Men på samme tid er det uttrykk for det de kristne til alle tider har opplevd. Og nå er det det vi må samles om.
Bibelen er klar: Det fins bare en vei og et eneste navn som kan gi oss frelse fra synd og lede oss til himmelen. Og det trenger alle mennesker å høre. Derfor vil jeg nå skrive litt til deg som vil til himmelen. Da må du høre det Bibelen sier om dette.
Peter var klar da han talte: Det er ikke noe annet navn under himmelen…. Som vi skal bli frelst ved. Apg. 4, 12. Og Jesus sa det tydelig: Jeg er veien… Joh. 14, 6. Han var ikke en av veien til himmelen, men veien – den eneste. Her har de troende alltid gått. Og her må du og jeg gå om vi skal nå fram.
Det finnes nemlig en rekke falske veier, blindveier som ser fine ut i begynnelsen, men ender i ulykke. De er alle sammen preget av menneskers meninger, og de taler alltid om noe vi skal og må gjøre for å bli frelst. Noen ganger dette godt skjult. Med Bibelen som lupe, vil vi likevel oppdage at noe er galt. For der er det ikke Jesus alene. Der er også jeg med.
En vei er jo et sted å komme fram på. Vi skal til et mål. Når Jesus sier at han er veiEN, er retningen klar: Vi skal dit han er. Og det er Guds himmel. Og i vår tekst i dag står det noe om denne veien.
I. Først: Det er en ryddet vei.
I eldre oversettelser stod et slik: En banet vei. Noen hadde gått foran og ryddet bort det som stengte. For på himmelveien er det et stort stengsel for alle mennesker. Og ingen har greidd å komme over det på egen hånd.
1) Det er synden.
Det er det verste på jord. For den står mellom deg og din Gud og hans himmel. Og du vil aldri klare deg alene der. Det er bare Guds ord som kan vise oss veien og lære oss som den. Profeten Jesaja sier noe mer her: Det er misgjerningene som har skilt dere fra Gud, Jes. 59, 2. Og i 1. Mos. 3, 24 er det sagt at de første mennesker ble jaget ut av Edens hage da de hadde syndet. De passet ikke lenger der.
Da kom hele menneskeslekta bort fra Gud. Alle barna deres ble født utenfor hagen og derfor i synd. Bibelen er soleklar på at ingen kommer inn i himmelen med synder. Den må bort. Derfor står det om himmelen i Åp. 21, 27: Intet urent skal komme inn der.
Klarer du å ordne dette selv? Er du så god?
Mange har prøvd ned gjennom tidene. Du er ikke den første. Mange har strev et helt liv for å ordne sin sak med Gud på egen hånd. Men synden er som en skygge. Den følger oss alltid. Den blir også sammenlignet med kjøttet på kroppen vår. Vi blir aldri fri det på denne jorden.
Vi er altså født uten for veien, og er uten evne til å leve rett.
2) Da kom Jesus.
Han ble muligheten for redning for alle på jord. Han gjorde i grunnen to viktige ting mens han var her i verden:
- Han levde et fullkomment liv og oppfylte alle Guds bud og lover uten en eneste glipp. Det gjorde han i vårt sted, fordi vi ikke kunne makte det selv. Og dette livet vil hyan gi til de som kommer til ham.
- Han betalte vår syndeskyld hos Gud og sonet den dom og straff som lå på oss alle. Han samlet hele syndeskylden på seg og bar det til korset.
Luther skriver noe fint om dette til den andre artikkelen: Jesus ”er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt. Det har han ikke gjort med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død”.
Det er et godt sammendrag av hans frelsergjerning. Og det er gyldig i dag. Bibelen har mange ord om dette, fordi det er kjernen og hovedsaken i Skriften.
Jesaja skriver senere i boka si: ”Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham…” Jes. 53, 5. Få har sett så dypt inn i Jesu lidelse og sår som han. Det er som om han stod ved Golgata og så alt sammen. Og det gjorde han også i et profetisk syn.
Det hadde også døperen Johannes. Han stod ved Jordanelva og talte og døpte da Jesus kom gående. Da ser Johannes ham med Guds øyne og sier profetisk: ”Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.” Joh. 1, 29. Han så at hele slekta sine synder til alle tider var plassert på Jesus. Og han forstår at denne Jesus er det siste offerlammet på jord. Han bærer alt sammen.
Peter så det samme. Mange år etter skriver han til sine troende venner: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet.” 1. Pet. 2,24. Han sier ikke at Jesus bar deres synd. Han sier vår. For Peter kunne aldri glemme at han selv var en synder, han hadde sviktet Jesus da det virkelig gjaldt. Derfor må han si det: Jesus bar også min synd, jeg er ikke bedre enn andre.
Han skjønt det sikkert da han stod i utkanten av flokken som omkranset korset langfredag. Han hørte det kanskje: Det er fullbrakt.
Veien var ryddet og adgangen var fri. Så kan vi synge frimodig: Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve med ham… Nå er alt ordnet, ingen ting mer skal gjøres. Det er fri adgang, og ingen ”bompenger” her. En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer…
3) Men – ditt hjerte?
Hvordan er det der? Er det ikke noe som må ryddes bort i ditt eget liv slik at du kommer inn på veien. Det var det Jesus og døperen mente da de begge begynte sin virksomhet som talere med å si: Omvend dere! Mat. 3, 1ff; Mat. 4, 17. Og Johannes skriver om det slik: Alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, Joh. 1,12. Og i sitt brev skriver han slik: Dersom vi bekjenn er våre synder, --- forlater han syndene og renser oss. Han skriver også vi og oss. Johannes var fremdeles en synder og behøvde syndenes forlatelse.
Vi skal ikke tenke på dette som en lov, som noe vi må gjøre og oppfylle. Det er rett og slett slik den trange porten er (Mat. 7, 13f). Det betyr at du vil aldri komme inn i himmelen med synder som ikke er oppgjort. Det kan være en løgn du lever i, eller noe du har tatt en gang og ikke levert tilbake. Eller du bryter et annet av Guds bud med vitende og vilje og mener du har rett til å leve slik du ønsker.
Men det har vi ikke. Kristendom er oppgjør med Gud om vårt syndeliv. Har du gjort det? Det skal vi også se på nå.
II. Den kalles den HELLIGE vei.
Ingen uren skal gå på den, sier profeten. Han har før skrevet et annet viktig or dom dette, i kap. 26, 10: ”Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet.” Selvsagt skal den ugudelige få nåde, hvem andre har bruk for det? Men han får det ikke uten oppgjør med sin ugudelighet og synd. Derfor sa han i kap. 1, 18: La oss gå i rette med hverandre. Det er dette oppgjøret han venter på.
De gjenløste skal ferdes der, står det. For det er bare de som kan leve et hellig liv i Guds nærhet. For den hellighet vi møter her, er det å være innviet til Gud, gi seg over til ham. Og da blir det er hellig liv. I den greske oversettelsen Septuaginta (LXX) står det derfor: en ren vei. Og i den syriske bibelen Peshitta står det slik: Det er ingen vei ved siden av.
Bibelen sier aldri at vi skal og kan leve et fullkomment liv. Men vi kan legge vårt liv i Jesu hender og be ham om å lede oss. Og da blir vi mer forsiktige enn noen gang før. Da flykter vi unna synden og fristelsen og sier nei når noen lokker oss ut på glattisen. Det er dette som var meningen med den gamle klokkerbønnen som far min ba i 30 år i kirken hjemme: ”--- så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet”.
Herre, lær oss det også.
I denne teksten kan vi finne eksempler på to slags mennesker. Og her begynner egentlig historien om Jesus i dette evangeliet. Det som står foran er en prolog eller et forord til resten. Herfra følger vi Jesus på hans vei gjennom livet til død og oppstandelse.
Som de andre evangelistene begynner han med Døperens vitnesbyrd om Jesus. Han var jo sendt i forveien for å bane vei for Frelseren. Og det gjorde han ved sin forkynnelse. Slik må det alltid være. Gud mente at mennsker ble frelst ved tro, ved forkynnelsens dårskap. 1. Kor. 1, 21. Med det mener han ikkje en dårlig forkynnelse. Men talen om troen på Jesus som frelser ved sin død, har alltid vært en dårskap for det naturlige menneske.
1. Sann ydmykhet.
Døperen Johannes er et eksempel på en slik sann forkynner. Han var en ydmyk person som bare kom for å peke på Jesus. ”Etter meg kommer en mann,” sa han. Kap. 1, 30. Og senere sier han så tydelig: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Kap. 3, 30.
Jesus gav Johannes dette vitnesbyrdet: ”Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner.” Mat. 11, 11. Han sa også at ”han var det brennende og skinnende lyset” (Joh. 5, 35). Det er ikke mange som får slike vitnesbyrd av Jesus selv. Mon han finner noen i dag som kan sammenlignes med ham?
Her i Joh. 1 ser vi noe av hans ydmykhet. Da noen tenkte at han var Messias, svarte han: ”Jeg er ikke Messias.” v. 20. Han ville ikke ta ære for noe han ikke var. Ærlighet følger nøye sammen med ydmykhet. Han var heller ikke en profet eller Elia. Men prestene gav seg ikke og gikk hardt innpå ham: Hvem er du da? De skjønte at han var noe mer enn vanlige folk.
Da svarte han åpent med sitat fra Bibelen som viser at han så seg selv som forløper for Messias: ”Jeg er en røst som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn.” v. 23. Det er sitat fra Jes. 40, 3. Og Matteus sier klart at denne røsten var Johannes, Mat. 3, 3. Egentlig er det et uttrykk for ydmyk holdning hos Johannes. En røst er vel ingen ting. Det er mannen bak som betyr noe.
Johannes ville opphøye Jesus. Derfor var han kommet. Det er her vi kan lære mye av ham. Uansett hvilken stilling vi har i samfunnet eller i Guds menighet på jord, kan vi være med å ære Jesus og vise han fram som vår store frelser og herre for våre medmennesker. På den måten er vi med og jevner veien for folk.
De største redskap i Guds rike er nettopp slike som følger Johannes her. Både i sin forkynnelse og i sitt liv var han et mønster for oss. Det er ikke sikkert at han var så skarp intellektuelt eller hadde mye kunnskap. Men han stilte seg til disposisjon for Herren uten å kreve noe for seg selv. De gjorde som Peter formaner oss til: Ikle dere ydmykhet mot hverandre. 1. Pet. 5, 5. Det betyr også at de var villige til å bli små i seg selv – ”avta”. ”Den som fornedrer seg selv, skal opphøyes,” sier Jesus. Luk. 14, 11.
2. De blinde.
Mennesker som ikke er omvendt og gjenfødt, er generelt sett åndelig blinde. De kjennetegnes ved at de ikke forstår åndelige spørsmål. Det er ikke nok med kunnskap. Det er ikke alt vi kan forklare logisk og forstå med vår hjerne.
Jødene ventet på Messias, og de hadde skriftlige løfter om at han skulle komme. Skriftene sa også en del om hvordan han var og hva han skulle gjøre. Denne ”messianske” linje går gjennom hele Det gamle Testamentet.
Fariseere og skriftlærde mente også at de kjente Guds vilje, og de trodde utvilsomt på løftet. Og det er en stor fordel.
Nå talte Johannes til dem om at ”midt iblant dere står den dere ikkje kjenner”, v. 26. De som skulle ha kjent ham, forstod det ikke selv om han var ganske nær. Det taler til oss om hvor lett det er å være blind med kunnskap. For det åndelige syn er knyttet til troen. Det er den som har en levende tro på Gud, som ser. Og det hadde ikke disse jødene.
Det er fare for at mange mennesker også i vår tid lever på samme måte. Folk i Norge og den vestlige verden har i mange, mange år hatt relativt mye kunnskap om Gud. Likevel var de ikke frelst eller så det som nødvendig for dem selv. Og vi har sett det i vekkelser gjennom tidene. Mange hørte ordet uten å omvende seg til Gud. De var åndelig blinde. De sov. Alle forkynnere som har vært i slike møter, kan bekrefte det.
Bibelen taler om å bli født av Ånden for å bli frelst. En av sidene ved det er nettopp dette at Guds Ånd må få overbevise syndere om frelsen. Og her står vi så hjelpeløse. Denne overbevisning kan ikke bare skje ved forklaring av Bibelen. ”Det er Den hellige Ånds gjerning, sier katekismen. Og det gjør oss små som arbeidere i Guds rike. Det menneske som sier nei til Guds kall, er utenfor.
Derfor er det så viktig at vi minner folket om deres ansvar for å komme. Vi skal ikke frelse oss selv. Men vi kan åpne oss for Ordet og Ånden. Det gjelder både ordet om synd og dom, og om tilgivelse og forsoning hos Jesus. Må Gud få møte oss og folket vårt til å se det.
--
Juleevangeliet.
.
Det tradisjonelle juleevangeliet om Jesu fødsel finner vi i Lukas kap. 2. Det blir lest hver jul, og vi blir trolig aldri mett av det. Det er vakkert, og det er sentralt om kristendom og vår tro. Derfor bør vi stadig fordype oss i det og se inn i noe av rikdommen ved Kristi komme.
.
La oss se på ordene i juleevangeliet ennå en gang – på en annen måte. Vi skal plukke ut noen betydningsfulle uttrykk her.
.
1. Faktum er.
I v. 1 og v. 6 står det i vår bibel: Det skjedde. I den latinske bibelen Vulgata står det på begge steder: ”Factum est”. Jul er et faktum, det er noe som har hendt i historien. Ingen kan bortforklare det. I den nyhebraiske oversettelsen av Det Nye Testamentet kommer det også fint fram. Der står det: wajehi: Og det er, det eksisterer. Det er forresten samme ordstamme som navnet på Israels Gud – Jahveh (eller JHVH, som ikke uttales av jøder). Betydningen av dette navnet er nettopp at det ER, han er til, slik det blir uttrykt til Moses i 2. Mos. 3, 14.
.
Det er den samme tanken som ligger i sangstrofen: Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag. Juleevangeliet er derfor at evigheten er kommet inn i tiden. Det skjedde noe julenatt som hadde røtter i evigheten i Guds tanke og som var gjennom alle evigheter.
.
2. Manntall.
Men dette faktum fikk en start i tiden og i verden. Da gikk det ut et bud om et manntall, står det, v. 1. Keiser Augustus hadde bestemt at hvert 14. år skulle alle i Romerriket telles. Han ville vite hvor mange han styrte over. Dette har et islett av kontroll over seg. Menneskene vil kontrollere Guds skapning. Og et manntall er ofte tatt opp i andre land, særlig med tanke på krig og utskrivning av soldater.
.
Alle gikk til sin by, der slekta hadde sitt opphav. Josef og Maria var av Davids ætt, som var av Juda stamme. Betlehem var Davids by som hørte til det landområde som Juda stamme fikk. Stamtavlene i Mat. 1 og Luk. 3 viser det. For en jøde var det viktig å kunne vise hvilken stamme de kom fra, slik kunne de bevise at de var rette jøder.
.
3. Rom for Jesus?
Det var nok mye folk som kom til Betlehem som til andre byer på denne tiden. Josef kom kanskje midt i denne perioden. For han opplevde at alt var opptatt. Ikke et eneste herberge hadde ledig plass. Så tok de inn i et uthus, en stall der de fant en krok.
.
Og nå kom et annet faktum: tiden var inne for Maria. Hun skulle føde. Og det var ingen vanlig fødsel eller et alminnelig barn. Ni måneder før hadde hun hatt englebesøk og fått beskjed om at hun skulle få en sønn (Luk. 1, 28ff). Dette barnet skulle bli stor, bli konge og kalles Guds Sønn. Hun hadde ikke hatt noen mann, men Guds Hellige Ånd hadde skapt barnet i henne.
.
Hvilke tanker har ikke dette ført til i den unge kvinnens liv? Og nå var tiden inne. Det hellige kongebarn skulle nå komme til verden. Men det var ikke rom for denne kongen. Alle var opptatt med sitt eget. Jesusbarnet lå i en krybbe.
.
Har det ikke alltid vært slik? Det er så vanskelig å invitere Jesus inn! Plassen er opptatt av alt annet. Det er den ”velkomst” han får i denne verden.
.
4. Noen hyrder.
Denne natta var det noen andre som også fikk englebesøk. På markene utenfor Betlehem var det noen hyrder som voktet saueflokken sin. Og da ble de forskrekket, som det ofte blir ved englebesøk. De så et veldig lys omkring seg og hørte røst.
.
Engelen sa han skulle forkynne. Og det er ikke vanlig snakk og småprat. Forkynnelse er å ha et budskap. Det fører noe nytt inn i verden og menneskelivet. Det er kraftige ord fra den store Gud. Budskapet er også noe vi behøver mer enn noe annet.
.
Engelen talte om flere ting – stans litt ved dem nå:
.
A. Frykt ikke!
Jo, vi mennesker har grunn til å frykte. Av natur er vi Guds fiender. Synden har ført menneskeslekten bort fra det hellige. Vi ble skitne og stygge og vonde. Det urene passer ikke i Guds himmel og hos Den Hellige. For mennesket er bare en endeløs dom i vente. Og den har vi grunn til å frykte. Dommen er mye verre enn vi kan tenke oss eller forstår. Ingen slipper unna den, den kommer som natt følger på dag.
.
Da forkynner Guds sendebud: Noe skal skje som kan ta denne frykten bort. Gud er forunderlig slik. Han kan ta frykten bort og gjøre livet ganske nytt.
.
B. Glede.
Engelen forkynner en stor glede. Og den fjerner frykten fra mennesket. Den guddommelige glede er ikke følelser og sjelelige opplevelser (selv om det også kan komme). Gleden er en person. Gud skal sende en mann til jord som skal gjøre alle ting vel. Han gir oss hjerteglede, som intet annet på jord kan gi.
.
Du har tapt mye allerede i livet om du ikke kjenner dette mennesket! Han er her for deg nå. Og han vil fylle ditt hjerte med en ny glede. Han gjør det ved å tilgi dine synder og dermed fjerne frykten for dommens dag og oppgjøret med Gud.
.
Mannen heter Jesus. Han er gledens herre. Og han er frelser ”for alt folket”, står det. Da er vi alle regnet med. Han er Messias – det betyr kort sagt at Jesus er den som Gud har lovt skulle komme til jord som frelser. Julenatt var han her – med en stor glede: Alle syndere kan bli frelst.
C. Et tegn.
Hyrdene skulle få et tegn på at de var kommet til rett sted. Og det har vi også.
.
Et barn – svøpt – i en krybbe. Fattig altså. Ikke i et slott eller kongepalass. Det tror mange og dermed leter de på feil sted. Nei, det så lite ut. Slik er det fremdeles. I første omgang ser det smått ut. Kristendom kan vel ikke være noe?
.
Men se ikke på innpakningen. I en gammel og slitt pose kan det ligge store rikdommer. Tegnet kan bedra den overfladiske tanken.
.
Englene skjønte det – når de merket englesangen av en himmelsk hærskare. Tegnet bærer bud om noe himmelsk, om Guds rike på en syndig jord. Det har et viktig kjennetegn:
.
D. Fred!
Å, hvor mange som lengter etter fred! Og mange kritiserer Gud for juleevangeliet nettopp på dette punkt. Folk ser jo bare krig og hører rykter om krig over alt. Så drar de den urette konklusjonen at verken jul eller Gud eksisterer.
.
Hvordan henger dette sammen? Bibelen taler veldig klart om at det alltid vil være krig på jord i denne tidsalder. Profeten Daniel sier i en profeti om de siste tider: Inntil enden er det krig. Dan. 9, 26. Og Jesus sier i en endetidstale i Mat. 24, 6: Dere vil høre om kriger og rykter om krig.
.
Juleevangeliet kan ikke tale om politisk fred. I en syndig verden er det umulig.
.
Vi vet alle at i våre hjerter er det ofte urolig. Mange går livet gjennom med en stadig usikkerhet og uro i sitt indre. De lengter etter fred og er redd for å dø og møte Gud. Hvordan vil det gå da?
.
I Jes. 35, 4 kan vi lese: Si til de urolige hjerter: … Se, der er deres Gud … Han kommer selv og frelser dere! Det er juleevangeliet. Gud vil gi hjertefred til menneskene – og han gjør det ved å frelse oss. Derfor kom Jesus. Det er forkynnelsens mål.
.
5. Til Betlehem.
Da hyrdene hørte dette, var de ikke sene om å bestemme seg. La oss gå, sa de. Vi må finne barnet og få den fred vi behøver i hjerte og sinn. De skyndte seg og fant barnet. Det var ikke drøm eller fantasi. Det også var et faktum. Etter dette møtet, ble de fylt av lovsang og takk for englesangen som var sann, v. 20. Men vi vet ikke mer om hvordan det gikk med disse enkle landsens menn, de første budbærere av evangeliet. Fikk de høre barnet tale mange år senere – og følge ham?
.
6. Maria.
Det står ikke noe om hva Josef sa og tenkte. Han var nok heller ikke uberørt. Men Marias hjerte og tankeliv ligger åpent for oss. Hun tok vare på det hun hørte. Hun tenkte på det og grunnet på det. Disse tankene var åpenbart om lag slik: Hva skal dette bety? Hvordan vil det gå med barnet mitt?
.
En dag over 30 år senere er hun i Jerusalem og står ved Golgata. Nå henger barnet der. Hun har hørt ordene: Det er fullbrakt. Og tankene går til Betlehem: Mon det er julesangen som nå er fullbrakt? Den store gleden? Brikkene faller nok på plass etter hvert. Jo, han var Messias – han er vår redningsmann, kvinnens ætt og de lidende Herrens tjener.
.
Alle som tror det, får del i frelsen og ser et glimt av himmelen allerede her på jorden. Har du også sett det?
JESUS KOM.
Kva ville me seia om me vart utestengde frå vår eigen heim? Døra vart lukka til vår eiga stove og me stod utan nykkel utafor? Mon ikkje det ville vere ei sælsam oppleving. Og nett det opplever Jesus frå Nasaret kvar dag.
I desse små versa finn me tre viktige sider ved Jesus og vårt tilhøve til han. Me kan ikkje vere likesæle eller nøytrale i høve til Jesus Kristus. Me må ta eit standpunkt og gjer det heile livet, sjølv om me ikkje tenkjer over det.
Først: Jesus kom til sine. I første rekke tyder det jødane han var send til. Men me er alle Guds eiegdom på den måten at me er skapt av han. Det tyder ikkje at alle vert frelste, men at Gud har rettmessig krav på oss. Juleevange-liet fortel at Jesus kom til ei syndig jord, og det vart den største hending i soga. Me fekk faktisk ny tidsrekning etter det. Det er eit historisk faktum som ingen kan riva ned.
Og kvifor kom han, kvifor var det så naudsynleg å koma til jord?
Han kom først og fremst for å gi livet sitt for syndarar, Mat. 20, 28. Livet hans vart ein løysepenge for oss. Me vart frikjøpt frå synda og den ævelege domen. Ropet på krossen: Det er fullført kan berga heile slekta frå den ævelege fortaping. Då vart all verda si synd sona og skulda betalt. Det er grunnvollen som står i alle stormar og for Guds truna. Jesus er Ordet som vart kjøt (v. 14) og budde mellom oss.
.
Dinest kom han for å leita etter det som var fortapt og frelsa det, Luk. 19, 10. Han viste det i livet. Då gjekk han ikring og leita etter tollarar og syndarar - og dei tok han seg av. Han fortalde ei fin likning om det i Luk. 15. Både sauen og pengestykke var kome bort, men eigaren leita til han fann det. Og den bortkomne sonen vart teken vel imot då han vende om.
Slik er Jesus i dag og. Han ser etter deg som har synda. Han Ande leitar og han sender tenarar ut for å leita. Nå er han hjå deg som les, og spør med kjærleg røyst: vil du kome nå? Det er kallet frå Jesus til omvending og nytt liv. Han spør ikkje etter kor mykje du føler eller kjenner. Han spør etter om du vil kome og erkjenne di synd og skuld. Då fyrst kan han få frelse deg.
.
Det andre som står her dette: Jesus vart vraka då han kom første gong. Hans eigne tok ikkje imot han, står det. Eit døme på det er sjølve julenatta. Det var ikkje rom for han i herberge, Luk. 2, 7. Mange jødar sa nei til Jesu frelse. Dei leiande og farisearane sa nei. Til slutt overgav dei han til romarane som drap han. Her opplevde Jesus det verste: han vart stengd ute av sine eigne, ja mobba og motarbeidd av dei. Det var ein veg som førde han til krossen, ein av dei sværaste pinselsmåtar på den tida.
.
Det same skjer nok i vår tid og. Me skal ikkje sjå på jødane på den tid som verre enn andre. Er du og eg betre? Har me ikkje prøvd same veg alle saman? Me ville greia oss utan hans hjelp. Mange tek hardt i og seier: eg er ikkje verre enn andre.
.
Kva hjelp er det i slik tale? Me skal møta Gud ein dag - ein for ein. Då har me ingen å gøyma oss bak.
.
Om du kunne leve uten Jesus, hvordan skulle du vel dø en gang?
.
Kva svarar du nå? Han kjem og vil hjelpa og frelsa.
Det siste me skal nemna her: trass i motstand sa nokre ja takk. Nokre tok imot. Dei såg dei trong han og trudde på han. Eigaren av stallen julenatta var ein av dei: han opna for Jesus. Hyrdingane ute på marka sa: lat oss gå like til Betlehem og sjå dette. Falne menn og kvinner fekk kallet - og nokre tok imot!
.
Dei, står det, fekk rett til å verta Guds born. I sitt eige liv hadde dei ingen rett og inga kraft i seg sjølv til å verta det. Synda har øydelagt oss i vår innerste grunn.
.
Her viser Gud si makt. Det me ikkje kan ta oss til eller betale noko for, det vert ei gåve frå Gud. Difor er frelsa av nåde. Heile frelsa vert di når du opnar for Jesus. Du får ein rett du ikkje har avdi me alle har forbrote oss mot Gud. I nokre engelske biblar står at han gjev oss autoritet eller fullmakt til å verta Guds born. Me kan ikkje ta oss til dette eller gjera noko sjølv for å få det. Me må fødast inn i Guds rike. Og då fødest me til same rett og autoritet som Gud sjølv har. Det er han som gjev oss det.
.
Vil du ta imot Jesus nå? Det er det viktigaste steget du tek i livet. Du vert ikkje eit Guds barn ved denne handlinga å ta imot. Det er ingen prestasjon som vert kravd av deg. Men du må likevel ta imot gåva frå Gud, slik barnet opnar hendene julekvelden og tek imot pakken. Og pakken er Jesus.
.
Det er Stefanus-dagen i dag, 2. juledag. Og vi husker at Stefanus ble steinet i hjel for sin tros skyld. Apg. 6, 8-15 og kap. 7. Dagen handler altså om forfølgelse og motgang på grunn av troen på Jesus. Og slike tider har det vært mange ganger i kirkehistorien. Og det har vært ulike grupper som gikk til angrep på de kristne. Motstanden har ikke kommet fra den samme gruppe mennesker.
Stefanus fikk som kjent motstand fra jødene, og Saul (Paulus) var med som jøde. Den første forfølgelsen var fra jøder som ikke forstod at nasareeren Jesus var Messias som Gud hadde gitt løfte om. Og de tok sin oppgave alvorlig og fengslet mange. Stefanus ble til og med drept. Og da Paulus som kristen reiste omkring i Romerriket, gikk han først inn i synagogen for å tale med jødene om denne Jesus, fikk han ofte motstand.
Mange forfølgelser.
Senere var det de romerske keisere som var grunn til forfølgelse ved mange anledninger. Nero er mest kjent da han lot de kristne få skylden for at Rom brant ned. Andre keisere gikk også til angrep på denne ”sekten”. Noen ble korsfestet, andre måtte slåss med ville dyr på en arena. Det endte alltid med død.
Nå skal vi gå fort gjennom kirkehistorien. Men det har nesten alltid vært en forfølgelse. Før reformasjonen var det katolske ledere som kjempet mot frie, evangeliske kristne. Etter reformasjonen har dessverre også evangeliske vært motstandere av grupper og personer som skilte seg ut. Noen ganger fikk forfølgerne hjelp av statsmaktene, og det gav dem enda mer slagkraft.
I nyere tid var det nazismen og katolisismen som var de verste motstandere sammen med andre religioner som Islam og buddhisme og hinduisme. Religionsforskere sier at det aldri har vært så mange martyrer som i de siste tiårene. Vi her i Norge er blitt spart for mange slike onde tider, og det må vi ikke glemme å takke vår Frelser for. Han holder sin hånd over land og folk. Og det er ufortjent, av nåde.
Ta dere i vare.
Jesu råd i v. 17 er at vi skal ta oss i vare. Vi bør gå fram med forsiktighet og ikke provosere unødvendig. Ikke alle tenker på det. Noen går fram med uforstand og bryr seg ikke om konsekvensene. Da kan det hende de må lide selvforskyldt.
Ettersom forfølgelsene kommer ved mennesker (inspirert av satan), sier Jesus at vi skal ta oss i vare for menneskene! De som husker den siste verdenskrigen, vet gjerne at da ble folk oppfordret til å ikke fortelle ukjente hva de visste. Bildet var gjerne en finger over leppene. Det kunne koste noen dyrt å røpe hemmeligheter.
Det er menneskene som skal overgi de kristne til myndighetene slik at de blir dømt. Om denne dom blir rettferdig, er en annen sak. Men de kristne kan lite gjøre for å endre det. Det har ikke vært uvanlig gjennom historien at falske vitner blir brukt. Noen ganger er det viktigere å få rett enn å ha rett.
Forfølgelsen skal være så sterk at de blir hatet av alle, v. 22. Hat er en av de sterkeste følelser et menneske kan ha. Da styrer det ikke lenger seg selv etter fornuften. Det virker som om hatet er en kraft inne i mennesket som overtar ledelsen. Derfor kan et menneske i slike tider gjøre mye de aldri hadde gjort ellers fordi de lot hatet få rom. Derfor er de uten unnskyldning.
Da kan også et menneske overgi en nær slektning til dom og død. Det har vi hørt mange eksempler på i totalitære stater. De overgir en bror og far eller en sønn til dom. Slekt betyr ingen ting i slike tilfelle. Noe av det samme ser vi i Islam. Om et familiemedlem blir en kristen i de strenge islam-land, blir han eller hun ikke bare utstøtt av familien, men betraktet som fredløs.
Vær ikke bekymret.
Da sier Jesus noe: Når dere møter slike tider, skal dere ikke være bekymret for hva dere skal si. Jesus vil være med dem, og de vil få de rette ord i rett tid. Det betyr ikke at de vil bli frikjent. Men de skal få være et vitne om Jesus i slike stunder. Og det er jo det aller viktigste vi kan gjøre. Den Hellige Ånd skal tale gjennom dere på rett måte.
Dette har vi også hørt om fra kommunistiske land. De stod ved grensen av liv og død, men fikk uventet kraft og frimodighet til å si noe om Jesus og nekte å fornekte ham.
Hold ut!
Jesus gir oss en god opplysning til slutt, den er både til trøst og til formaning: Den som holder ut til enden, han skal bli frelst! Det kan ta lang tid, og lidelsen kan for noen bli fryktelig tung og vanskelig. Noen gir opp før målet er nådd. Det vet vi også. Men den som holder ut, lar Jesus være det første og de viktigste i liv og død, vil nå fram. Vi skal møte dem i himmelen og prise Gud sammen med dem for frelsen.
Jeg hadde et innlegg om forfølgelse i et møte for mange år siden. Etter møtet sa lederen – en voksen og god kristen slik jeg kjente ham: Om dette skulle ramme oss i Norge, vet jeg faktisk ikke om jeg hadde klart å holde ut.
Ja, på forhånd kan vi nok tenke slike tanker. Det virker så ufattelig vanskelig. Da er det Jesus sier: Vær ikke bekymret. Engelen skal være der med hjelp fra himmelen. Det er det eneste vi kan trøste oss til. I egen kraft vil vi ikke klare noe, Men vi vinner mer enn seier ved Ham! Takk, kjære Gud.
Herrens tanker.
Tre brev.
Dette kapitlet inneholder egentlig tre brev. Dette første brevet er skrevet av profeten Jeremia, og det har vi nå referert litt fra. Det er sendt til de bortførte jøder i Babel, v. 1-23.
.
Da skrev Semaja et brev til presten Sefanja i Jerusalem, v. 24-29. Han er en falsk profet i Babel som sier at Gud har utnevnt presten Sefanja i Jerusalem til yppersteprest i stedet for Jojada, v. 25f. Han skulle også fengsle alle som profeterer. Og han ber Sefanja refse Jeremia fordi han hadde sagt at fangenskapet ville vare lenge. Det var derfor de måtte bygge hus og plante for å kunne leve i landet.
.
Det tredje brevet er et nytt brev fra Jeremia, v. 30-32. Han sender det fra Jerusalem til jødene i Babel om at Gud vil dømme Semaja og hans familie for løgn og vondskap.
.
Legg merke til at den falske profet sådde lykke og glede snart. Fangenskapet ville ikke vare lenge. Jeremia derimot holdt fast på det Gud hadde sagt: i sytti år skulle de være i Babel. Kap. 25. 10f. Han pekte også på at folket måtte omvende seg til Gud før de kunne komme hjem. Det sa aldri lykkeprofetene. – Dette blir et kjennetegn på falsk forkynnelse til alle tider.
Jeremias stiger nå frem og taler til folket. Men det er ord fra Herren. Se hva han sier til dem:
1. Framtida.
I v. 10 gir han folket et løfte om framtida. Etter sytti år i fangenskap i Babel, skal herren komme til dem og oppfylle sitt løfte til folket. De skal ikke være i utlendighet for alltid. Etter nesten to generasjoner i det fremmede land, skal de oppleve utfrielse og frelse. ”Jeg vil oppfylle for dere mitt gode ord,” sier han.
Han minner dem om at de skal få komme tilbake til Israels land. Han skal lede dem dit. Og da vil de nå fram.
2. Guds plan.
Da Israel ble sendt i fangenskap til Babel, kunne mange tenke at Gud bare ville straffe dem og bli ferdig med folket. Men Herren ønsket ikke å plage folket eller gjøre dem ondt. Han hadde en plan med Israel.
Gud ønsket å skape fred for Israel og dermed et godt liv. Han åpnet opp en dør for dem med nytt håp og en ny framtid. Han ville befri dem fra trengselen og føre dem tilbake til deres eget land. De hadde virkelig en framtid.
Slik er det godt for oss å vite at Gud har en plan med hele verden, men særlig med sitt troende folk. Han vil oss vel, selv om vi noen ganger møter trengsel, motgang og vanskeligheter. Peter taler noe om det i 1. Pet.
3. Bønnhørelse.
Et ledd i hans plan var at deres bønner skulle bli hørt. De skulle ikke søke Herren forgjeves. Bønnen vil alltid få et svar. Det er Guds løfte.
Han sier at de skal få påkalle ham. Det er alltid nåde. Vers 12 er ikke et nytt bud eller et krav. Det er en anledning for oss til å komme i kontakt med vår skaper og frelser. Vi kan påkalle ham i all vår nød, be om alt etter Guds vilje. Løftet er klart: Gud vil høre. Det minner om Mat. 7, 7-8: Be og dere skal få. Hver den som ber han får. Hva vi får står det ikke noe om. Men det er alltid etter Guds plan og til vårt eget beste. Det vil også tjene Guds rike på jord.
I v. 13 kommer det igjen: Vi kan søke Gud med et tydelig løfte om å finne ham. Bønnens dør har nok mange ment var lukket i det fremmede land. Det ligger nær også for oss når mørket siger inn over sjel og liv. Hvor er Gud? Slik spør vi. Dere skal finne meg, er svaret. – Når dere søker meg av hele deres hjerte. Dette uttrykker nettopp det nye sinn som de frelste har. Da vil vi be slik Gud vil det skal skje. Det er å be i Jesu navn. Et delt hjerte mellom verden og Gud er ikke et rett forhold til ham. Det delte hjerte vil gjerne be om framgang her i verden, lyse og lette tider for en selv.
Å be med hele vårt hjerte er å la Guds vilje komme først. Da bøyer vi oss også for den, selv om det synes tungt og umulig i øyeblikket.
4. Løfte om befrielse.
I v. 14 har vi et nytt, stort løfte om befrielse. Når tiden er inne vil det skje. ”Jeg vil gjøre ende på deres fangenskap.” De har et stort mål der framme. Selv om de nå er spredt over flere steder og områder i Babel, vil Herren samle dem en gang. ”Og jeg vil føre dere tilbake.” De skal en gang komme hjem til Israels land. Selv om løftene tar lang tid, vil de oppfylles.
Det er bilde på vår samling en dag i himmelen. Bibelen har både beretninger om hvordan det er i himmelen (Åp. 21-22) og løfter om at vi som trår skal få komme dit (Joh. 14, 6; Fil. 3, 20).
Nå ber Gud Herren oss om å vende om til ham og vandre på hans veier. Amen.
---
Jesu navn.
Salomo spår om Messias' rettferdige styrelse og dens frukter; fred og gudsfrykt skal i rikeste mål og til evig tid blomstre blant Guds folk; Messias' herredømme skal utbrede seg over hele jorden, idet alle folk skal hylde og tilbede ham; selve jorden skal bære frukt i uendelig fylde, Salme 72, 1-16. Derfor skal hans navn prises til evig tid, 17.
Kongesalmen av Asaf er en vakker hyllest til Messias, slik også engelens ord ord til Josef var. Vi vet ikke om Asafs salme først var tenkt og skrevet om Israels konge. Men den fullstendige oppfyllelse kan bare skje ved himmelens konge. Det viser flere vers, f. eks. v. 8: Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. Det kan bare sikte mot Kristi rike som skal nå over hele verden. V. 11 kan bare oppfylles i Kristus: alle hedninger skal tjene ham. Alle folk skal en dag bli delaktig i hans rettferdighet og hans fredsrike. Da oppfylles ordet i Fil. 2, 9-11: hvert kne skal bøye seg for ham. Den samme tanke kommer igjen i v. 17. Løftet til Abraham klinger med: I deg skal alle jordens slekter velsignes, 1. Mos. 12, 3.
Hans navn er evig og vil aldri blekne. Stadig vil nye mennesker klynge seg til det. Welanders sang er skrevet ut fra dette verset: Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.
Jesu navn er evig, sier denne profetien - så lenge solen skinner. Mange store navn er bleknet og glemt. Men Jesus består. Kristendommen vil bestå tross all motstand. Kommunismen med sin gudsfornektende filosofi har vart i over 70 år i Sovjet. Og kristendommen står fram sterkere enn noen gang. Ateister og aktive motstandere i vårt land og andre steder forsøker å ødelegge den kristne tro. Men den vil bestå så lenge noen er villig å følge kongen som bærer navnet. - Hvert eneste navn som du visste skal tape sin glans og forgå, men Jesus den første og siste, hans navn skal for evig bestå.
Jesu navn er et frelsernavn. "De skal velsigne seg ved ham", står det. Det fører tanken til Abrahams velsignelse, 1. Mos 12, 1-3. Det tror vi også taler om Messias. Hva er denne velsignelse som er så betydningsfull? I v. 12 har han sagt det klart: Han skal frelse den fattige som roper...han skal forløse deres sjel.Velsignelsen i Kristus er frelsen fra synd. Derfor sier engelen: du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det blir vårt når vi bekjenner synden og tror tilgivelsen i Kristus. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.
Jesu navn gjelder for hedningene. "Alle hedninger skal prise ham salig." Synet utvides, og grensene sprenges. Hans navn skal skyte friske skudd så lenge solen skinner. Det er de nyfrelste i hedningeland og hos oss. Så lenge tiden varer er det mulig å bli frelst. Noen vil stadig legges til Messias' rike.
Preken: Matt 2, 1–12
Vismennene fra Østerland.
.
Historien er kjent for de fleste og er interessant i seg selv. Men den står også som bilde på menneskene. Noen går seg vill, mens andre er vise og følger den rette veien. 1. Kor. 1, 20-22. Det er nok mange slike villfarende i våre dager. I teksten ser vi noe underlig og viktig for oss.
.
1. De vise gikk seg vill.
De kom kanskje fra Persia eller et land i det østlige området. De kjente nok ikke veien og hadde ingen kjent mann med seg. men de hadde sett ei stjerne – og de må ha forstått noe om hva den betød. For de fulgte den. På den tid var gjerne ei spesiell stjerne tegn – f. eks. på at en stor konge var født.
.
Så drog de av sted gjennom ørken og fjell og ukjent land. Da de nærmet seg Jerusalem og så byen oppe på høyden eller fjellet, skjønt de nok at det var en betydelig by. Dit måtte de gå, og der var nok kongen født. Og det er et vakkert syn når man kommer opp på Oljeberget og ser over til byen. Nå takket de kanskje stjerne og sa: Her klarer vi oss selv.
.
Det var nettopp grunnen til at de tok feil. De stolte på sin egen tanke og mening. Slik går det med den som følger sitt eget vett. Det strekker aldri til. De var nær målet – men var på ville veier.
.
Slik er det med noen mennesker også. De tror – men på seg selv. Og da ser vi ikke Guds vei og oppdager ikke hans tanke og mening.
.
2. De fant ikke tilbake alene.
Stjernen var der, den ventet liksom på mennene. Nå søkte de hjelp hos mennesker og spurte seg for: Hvor er den nye kongen? Kong Herodes hørte om dette, og han ble forferdet. Men det var ingen hjelp å få der. Heller ikke folket visste noe.
.
Hvorledes fikk de da hjelp? Jo, de skriftlærde leste i Skriftene, og der fant de profetordet i Mika 5, 1. Svaret var Betlehem. Og dermed kunne de ta ut på reis igjen selv om det ikke ble så langt. Men nå var de på rett vei!
.
Stjernen var veileder. Grundtvig skriver om det slik i en julesang:
.
”Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.
Vi har og en ledestjerne, og når vi den følger gjerne,
kommer vi til Jesus Krist.”
.
I v. 5 heter det: De skriftlærde sa til vismennene: For så er skrevet. De viste til Guds ord. Og der er svaret for oss alle. Derfor kan vi bare oppfordre hverandre til å lese og lese og lese i vår Bibel. La oss tro det som står der, ikke så tvil eller kritisere, men tro og handle etter Ordet.
.
Det førte dem til Jesus. Der ble de nok overraska. Her var ikke noe slott og dører av gull og store bygninger. Her stanset stjerna over en stall. Det er som om den vil si: Nå er dere ved målet – her skal dere gå inn.
.
Og de gjorde det. Her var det fattige kår. Kongesønnen bodde i et leiet rom. Døra var nok låg. De måtte bøye seg og knele for å komme inn. – Slik har det bestandig vært. Den som vil finne Jesus, må ydmyke seg, bli like liten som et lite barn, sa Jesus senere.
.
Men ledestjernen er der ennå. Den vil vise vei til alle som kommer slik vismennene gjorde. Han viser deg freden og frelsen og friheten og det evige målet. Den vil alltid gå foran oss, v. 9.
.
3. De ga alt.
Da de var vel inne, åpnet de alle sekkene og pakkene og ga Jesusbarnet alt de hadde: gull, røkelse og myrra, står det. Det var en god startkapital for Josef og Maria. Historien videre viser jo at de måtte dra til Egypt og være der en tid på grunn av Herodes sine mordplaner.
.
Her var ikke sukk og klage, men bare gavmildhet. Og slik virker et møte med Jesus. Da blir det ikke tvang og krav om å gi noe til Gud. Vår erfaring er at der velsignelsen blir rik, der blir gavene mange. Og de ble så glade – overmåte glade, v. 10. Og de tilbad Gud der mellom høy og strå og sauer.
.
Snart kom hjemreisen. Og de fortalte det nok til alle de møtte: Vi har møtt en underlig konge, han bor i en stall. Men de var nok overbevist om at det var et spesielt barn de hadde møtt. Dermed ble dette den første misjonsreis i den nye pakt. For misjon er å vise folk til Jesus, for at han kan frelse dem, kap. 1, 21.
.
Og de var fra Østen, og der var bare hedninger. Dette er altså de første hedninger som hørte om Jesus og møtte ham. I dag er deres land er muslimsk område der det åndelige mørke rår. Vi må nå bære bud også til dem. For de er regnet med i det store frelsesbudet fra Gud.
.
4. Men Herodes?
Han sa han ville tilbe dette kongebarnet, og derfor bad han de vise om komme tilbake og fortelle ham om barnet. v. 8. Men de vise ble varslet av Gud om å ta en annen vei hjem. For Herodes var en falsk tilbeder. Han ville drepe barnet av sjalusi. Slike personer finnes det fremdeles. Dem som skal vi passe oss for, ellers kan vi ødelegge for Guds sak.
.
Jesu dåp.
Jesus er begynt på sitt offentlige liv. Han hadde levd hele barne-og ungdomstiden og den første manndom sammen med sin familie i Nasaret. Bibelen sier nesten ingen ting om denne tida, bortsett fra turen til Jerusalem, Luk. 2, 41ff. Evangeliene er ikke biografi over hele Jesu liv. Den første tiden var ikke viktig frelseshistorisk.
Men nå var tiden inne (jfr. Gal. 4, 4). Jesus skulle begynne sitt arbeid. Og det første han gjør er dåpen. Han skulle gå inn i alle kår for et menneske. Da prestene gikk inn i sin tjeneste i GT, ble de først vasket med med vann ved inngangen til Tabernaklet.2. Mos. 29, 3-4. Det var en renselse med symbolsk karakter: En Guds tjener må være ren.
Nå skulle en ny prest komme. Han skulle være yppersteprest for hele verden, ved å ofre seg selv som offer for alles synder og kalle alle inn i sitt rike. Nå skulle han også forberedes menneskelig talt til denne tjenesten. Og da ser vi flere ting:
1. Johannes nektet, v. 14.
Døperen Johannes skulle være redskapet Gud brukte her. Han var døperen fra Gud. Gud brukte ham til å føre mange mennesker til omvendelse. Nå skulle han brukes i ny, stor tjeneste. Og Johannes forstod at dette ikke var et vanlig menneske. Han var gudesønn og den kommende Messias. Hvordan kunne han, en synder, døpe en fullkommen person?
Dette forteller oss noe om den respekt han hadde for Jesus og om hans egen ydmykhet. Han følte det var en grense han ikke skulle trå over. Denne hellige frykt er verdifull for oss alle. Det samme gjelder hans ydmykhet. Det er ikke alt vi kan her i livet, og vi ser noen ganger at vi må si nei fordi det går over våre evner. Det er særlig viktig i åndelige spørsmål.
2. La det skje, v. 15.
Jesu svar er ikke dom over Johannes. Men på tross av at Johannes følte seg uverdig, skulle han utføre den gjerning Jesus ba han å gjøre. Han skulle ikke gjøre noe i egen kraft eller fordi han selv ville det. Han skulle gå på Jesu bud og ord.
Det er nøyaktig slik vi skal tenke. Det umulige blir mulig ved Jesu bud. Derfor har mange skrøpelige kristne vært brukt av Gud i vekkelse og annen tjeneste i menigheten. La det skje, fordi Gud har sagt det.
Her gjelder det dåpen. Men vi skal huske at dette ikke var den samme som vår dåp, og heller ikke var den lik døperens Johannes’ dåp. Jesu dåp er enestående. Både vår og Johannes’ dåp henger sammen med personlig frelse. Jesu dåp er derimot ”en spesiell seremoni der han ble utvalgt til sin store tjeneste” (A. Barnes). Det var en slags innvielse til Jesus offentlige gjerning.
3. All rettferdighet.
Jesu videre svar er innholdsrikt og interessant. Han sier: ”For slik er det riktig for oss å fullføre all rettferdighet.” Ordet rettferdighet kan både bety Guds rettferdighet og frelse, og Guds rettferdige krav til menneskene (H. Kvalbein). Jesus skal fullbyrde begge deler for menneskene. Han skulle oppfylle Guds løfter om frelse og oppfylle Guds krav i vårt sted. Derfor kan vi se på dåpen ”som en innvielse til den stedfortredergjerningen som ble fullbyrdet på korset” (H. Kvalbein).
Dette var rett, eller dette burde de gjøre, for det var Jesu egentlige kall og oppgave. Nå stod han ved begynnelsen til den, og Johannes skulle få høre det fra Jesu egen munn. Derfor ville han at det skulle skje.
4. Himmelen åpnet, v. 16.
Da dåpen var over, skjer noe. Det blir en kreftelse fra Gud selv på synlig måte. Himmelen åpnet seg – det er som om Gud ville si: Nå åpnes døra, la alle syndere komme. For døra var jo Jesus. Den åpne himmel er en invitasjon til mennesker.
Da steg en due ned fra himmelen. Enda et synlig bilde på Guds nærvær. Det var Guds Ånd som kom slik og kom over Jesus. Den skulle følge ham gjennom hele vandringen her på jord. Og den skulle bli Talsmannen når Jesus en gang forlot verden. Han er den tredje person i guddommmen. Johannes kunne ikke være i tvil om at de hadde hatt et møte med Gud.
5. En røst, v. 17.
Da hørte de røsten. Gud selv fra sin fadertrone tale til dem. Når himmelen er åpen, taler Gud til folket. Det er en god tanke. Jesus har åpnet himmelen for hele verden. Og han taler til alle som vil høre. Hans røst lyder nå utover hele jorden. Noen lytter til og følger Guds vilje og vei. Ved Jesu dåp var alt hele Treenigheten til stede, Fader, Sønn og Ånd.
Hva var budskapet? Dette er min Sønn, sa Gud. Han er den elskede. I ham har jeg velbehag. For Sønnen gjør Guds vilje i alle ting. Ja, han er Guds rettferdighet, den som vi behøver. Det ser vi også i Jer. 23, 6: ”Dette er det navn han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.”
Da er det klart av Gud har velbehag i ham. Alt ved ham stemmer med Guds vilje. Underforstått betyr det også at han har ikke velbehag i noen andre. For ingen andre har et slikt rettferdig liv.
Da blir det godt det David sier – han var heller ikke fullkomen. I Salme 27, 5 sier han: ”For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt.” Den som tror på Jesus, får skjule seg i ham. I denne stilling har Gud velbehag i oss, fordi vi er ikledd Kristus selv. Der er det plass til deg og alle syndere.
Er du med der?
--
MIN TIME.
12) Joh. 2, 1-11.
.
Bryllaupet i Kana i Galilea var det første offentlege underet han gjorde. Det var innleiinga til hans verksemd. Her viste han kor allmektig han var - at natura var lagd under hans makt.
Då mora meinte han burde gripa inn - ho skjøna han var annleis enn folk flest, sa han desse orda: Mi tid er ikkje endå komen.
.
Lat oss berre stansa ganske kort ved dette ordet her. Jesus har ei tid for alt. Me kan nok meine at tida ikkje er rett. Men her gjeld det Guds klokke og ikkje vår.
.
1) Jesus kom.
Var Jesu kome for seint i soga? Det hadde gått mange år for Israel og i verdssoga. Skapinga låg langt attende i tida, og verda var full av synd og vondskap av alle slag. Israels folk leid urett under Romarriket, og dei fleste folk visste ikkje om den sanne Gud.
Kom han i seinaste laget? Folk vil nok meine det. Guds klokke viste likevel rett tid. Då tida var fullkomen, kom han, seier Paulus inspirert av Gud. Gal. 4, 4. Han kom til fastsett tid, Rom. 5, 6. Gud hadde oversynet og fann det rette tidspunktet. Julenatta låg alt vel tilrette. Guds Son kunne stiga inn i tida.
.
2) Jesus stod fram.
Han var ikring tretti år før han tok til med si verksemd. Og det var her han gjorde det første teikn. Han skulle først vere vaksen etter jødisk tanke. Nå var hans tid komen. Hans verksemd var på fleire måtar: Han skulle forkynne Guds ord om hans rike, Mat. 4, 17. Då lydde ein bodskap om omvending og tru. Han lækte sjuke der han kom, Mat. 9, 35. Det gjorde han for å hjelpa folk, ikkje for å skapa blest om seg sjølv eller sensasjon. Og han har same kraft i dag. Vidare lærde han folk og held lange talar om kva Guds rike var. Han skulle læra sine vener opp i Guds råd og gjera dei skikka for deira arbeid. Han tala om sin eigen død og kva den tydde og om dei siste dagar av vår tid. Me får aldri nok kunnskap om dei heilage ting.
.
3) Han skulle døy.
Arbeidsdagen var slutt for han, Joh. 9, 4. Han fekk berre ikring 3 år. Var ikkje det for kort tid? Han som kunne gjera så mykje godt, skulle han ikkje brukt eit langt liv til gode gjerningar?
Her kom Jesu tid tidlegare enn folk fleste tenkte. Og det peikar på det som var hans eigentlege gjerning: krossen. Kort før sa han: Timen er komen, Joh. 17, 1. Målet hans var heile tida Golgata. Sluttsteinen i byggverket var Joh. 19, 30: Det er fullført. Tida var komen til å sona verda si synd. Synde-skulda vart betalt med hans blod.
.
4) Han skal kome att.
Han sa det ofte. Dei som trur skal hentast heim i skya. Dei som ikkje trur, som er ulydige, skal dømast til æveleg straff. Me tenkjer kanskje at han dryger i lengste laget. Kvifor kjem han ikkje snart? Her er så mykje vondt på jord, også mellom dei kristne. Kvifor kjem ikkje han som "alle verdens floker løse kan"?
Han har nok oversynet her og. Ein dag vil det lyda: Timen for hausten er komen. Op. 14, 15.
.
5) Tid for misjon.
I mellomtida, før han kjem att, har han bede sine vener vinna nye
.læresveinar på jord. Mat. 28, 18-20. Så lenge det er nådetid er det tid for misjon. Men det kjem ei tid då det skal lyda: Det skal ikkje lenger vera noko tid. Op. 10, 6. Då kallar han tenarane heim att. Den siste er vunnen for Guds rike.
Er me trufaste her?
.
Jesus helbreder sønnen til en embetsmann. Også denne begivenheten har noe å lære oss i dag. Vi må bare lytte til og se hva som er skrevet og be Gud om lys over Ordet. Noen stikkord kan her hjelpe oss til å se innholdet.
1. Nød.
Høvedsmannen var i nød. Sønnen var syk. Og ingen kunne ikke hjelpe ham, ser det ut for. Det var stor nød i hjemmet. Og da hjalp det ikke om han var kongens mann og slik var i en høy stilling i folket. Nøden går inn gjennom alle dører til alle hjem.
Den legemlige nød kan vøre tung å bære. Og noen mennesker fåt det vanskelig på den måte, kanskje gjennom hele livet. Vi skal ha medfølelse og omtanke med dem. Det er ikk alltid lett å beholde troen i slike stunder, og håpet forsvinner ettersom årene går og ingen forbedring er i syne.
Likevel er den åndelige nød større. Og den rammer alle. Den kommer av synden i oss og omkring oss. Når tanken på evigheten møter oss, blir det ganske uutholdelig. Hvordan kan jeg møte Gud med min synd? Jeg har ikke vært slik som jeg skulle, og jeg har gjort mye som ikke tåler lyset. Hva kan jeg gjøre med det?
2. Jesus.
Han hadde nok hørt om denne mannen som gjorde alle ting vel. Kanskje det var løsningen? Nå hørte han at Jesus var kommet til Kana i Galilea, og høvedsmannen bodde i Kapernaum, som også ligger i den landsdelen. Ryktet om Jesus gikk ofte foran ham, og folk var spent hva som kom til å skje.
Der Jesus går fram, vil det alltid hende noe for noen. Men det er visst aldri slik at alle tar imot hans hjelp og budskap. Men her var det en blant mange andre som fattet tillit til Jesus. Om ingen andre kunne hjelpe, var sikkert denne mannen i stand til å gjøre noe for gutten. Det hadde han hørt av folk.
Dermed gikk han av sted. Han satt ikke bare og ventet og tenkte at han kommer kanskje forbi her også! Nei, han oppsøkte Jesus. Og slik er det når nøden og trangen er blitt stor. Då må vi gå, selv om det er mørke natten slik det var med Nikodemus. Joh. 3.
3. Bønn.
Da han så møtte Jesus, hadde han en eneste bønn. Du må komme ned og helbrede sønnen min. Han ligger for døden. Han var tilsynelatende ikke i nød for sin egen sjel. Og han tenkte ikke på det åndelige liv. Her gjaldt til et jordisk liv. Alle er normalt glade i sine egne barn og andre slektninger. Vi vil dem vel på alle måter. Og Jesus sier ikke nei til det. Han har hjelp til alle i all slags nød. Om folk bare ville komme.
Og han ber. Det var et spørsmål til Jesus. All slik bønn er egentlig et spørsmål. Som mennesker og syndere føler vi at vi ikke har noen rett til å få noe av Gud. Etter syndefallet har vi mistet slike rettigheter. Men med Jesu komme har vi fått en ny rettighet: Vi kan be. Det er mulig for oss i alle situasjoner å spørre Gud og hans Sønn om hjelp. Det har vi benyttet oss av mange ganger. Det gjorde også denne kongens mann.
4. Under og tro.
Da kommer nok et uventet svar. Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro, v. 48. Verbet står i framtid: dere kommer ikke til å tro. Det er ikke viljen som understrekes her. Det er bare en konsekvens av deres holdning. Og nektinga er dobbel: På ingen måte (vil dere tro). Den saken er fastlåst og ser håpløs ut.
Mange vil se og føle før de tror. Da kan vi godt si det slik: Den tro som krever synlige bevis, er egentlig ikke tro. For troen tror uten å se. Den fester lit til den som taler og tar han på ordet. Den behøver ikke noe under.
Det er interessant å se mannens reaksjon. Han forsvarer seg ikke, diskuterer ikke med Jesus, gjør ikke noe forsøk på å vise at han tror. Han bare fortsetter å be: Herre, kom ned før barnet mitt dør. For ham var saken grei og praktisk. Gutten må bli frisk, vi har ikke tid til å diskutere.
5. Han lever!
Nå fikk Jesus anledning til å vise at han ville hjelpe, og hvilken stor makt han hadde. For han så at mannen trodde og at det var nød for ham. Men mens mannen trodde at Jesus måtte komme til hans hus og legge hendene på ham, ville nå Jesus vise at han hadde makt på avstand.
Gå hjem, sa Jesus. Din sønn lever.
Igjen skulle troen prøves. Mente Jesus virkelig det? Nei, han tvilte ikke. Han trodde ordet Jesus sa, står det. Det er en velsignet setning. For slik er det alltid i Guds rike. Gud har talt, og vi tror det er sant. Våre synder er tilgitt, navnet er skrevet i Livsens bok, himmelen er åpen for oss når vi dør.
Vi har ingen bevis. Troen tror det umulige, og sier: Takk, Jesus!
På veien hjem kom tjenerne mot ham og sa: Gutten lever. Og det viste seg at underet skjedde i samme øyeblikk som Jesus hadde talt. Det var sant! Og troen ble styrket, og hele familien trodde. Jesus var virkelig Frelseren.
Storm.
”Med Jesus i storm,” kallar J. Brantzæg si preik over denne hendinga. Og slik er det for ein kristen: Til alle tider kan me leva og vera med Jesus. Det er like viktig i gode dagar å vera med han som i vonde tider. Men me klynger oss særleg til han når det er storm og uvær i livet.
Storm
Det er brukt fleire sterke ord i denne teksten. Det kom ein kraftig storm, står det. I ei anna omsetjing på engelsk er det utvida slik: Straks kom ein voldsom storm. Mange tunge tider i menneskelivet kjem slik, uventa og utenkt og med stor styrke. Me har inntrykk av at alt vert rive ned for oss. Båten vart skjult av bølgene, og det var lett å tru at han snart ville gå under. Det stod om livet.
Det skjøna læresveinane. Dei sa til Meisteren: Me går under. Dei såg alvoret, og dei visste at på denne sjøen kunne stormen koma brått. Då hadde dei bruk for Jesus og vekte han. Jesus var trygg i alle tilhøve, og han ville at me og skulle vera det. Nå kom dei altså til Jesus med ei bøn – kunne det hjelpa? Dei skulle få oppleva at det var sant det presten Jon Johnson skriv i ei preik: ”Bønn er den største åndsmakt som finnes.”
Redde
Men dei var redde og ottefulle. Og det er ikkje så unaturleg at me er det, så usikker som denne verda er. Det ligg i natura vår. Me kan vera redde både naturkrefter og menneske som kjem i ubalanse eller er på jakt etter pengar og gods. Det er utruleg kva menneske kan gjera då.
Men mest av alt gjeld kanskje otten Gud og domen som ein dag skal møta alle menneskje. Me er syndarar for Gud anten me erkjenner det eller ikkje. Og me kan aldri bortforklara synda eller sletta henne ut på eiga hand. Sett frå den synsstaden har me altså grunn til å ottast. Dagen kjem då me alle skal gjera rekneskap for livet vårt.
Makt
Jesus såg korleis dei hadde kjempa med dette. Først set han dei rett og slett på plass. Det er ikkje for å klaga på dei eller tala nedsetjande om dei. Han viser dei til rette for å syna dei kva han kan gjera. Ville dei berre tru på han, skulle dei få sjå under. Dei trudde så lite. Dei såg mest på stormen og uværet og alt det dei ikkje skjøna.
Då reiste han seg. Det er mynde over han nå. For nå skal han ta i bruk litt av si guddomsmakt. Til vanleg gjorde han ikkje det. Han gjekk ikring mellom folk som eit anna vanleg menneske. Men nokre gonger bryt guddomen fram og han viser dei kven han eigentleg er.
Han truga vinden og bylgjene og sjøen. Han hadde altså makt over alle naturkrefter der og då. Dei kunne ikkje snu seg mot han og nekta lydnad. Når Jesus talar og arbeider, må alt anna tagna.
Undring
Dei undra seg. Akkurat dette hadde dei visst ikkje sett før. Seinare skulle dei få sjå noko liknande og kanskje endå større. Jesus gjekk på vatnet, kap. 14, 22ff. Av orda deira i v. 27 kan me sjå at dei ikkje heilt hadde skjøna kven Jesus var. Dei måtte gå i skule endå ei tid.
Kva er dette for ein, sa dei. Dei hadde sett at han hadde lækt fleire sjuke, og det skulle dei få fleire døme på. Men dette? Storm og sjø må og tia. Er det ikkje grenser for kva han kan? Slik kan mange spørja når dei opplever Guds under. Og svaret er i grunnen enkelt: Han har fått all makt i himmel og på jord. For han er Gud.
Å fylgja Jesus
I versa før teksten vår, er det fortalt om nokre som gjerne ville fylgja Jesus, men dei visste ikkje kva det innebar. Då måtte han visa dei kva det var å vera i hans fylgje. Då nyttar han Guds visdom.
Ein får høyra at ein Jesu etterfylgjar ikkje har noko jordisk eigedom, ikkje noko å halla hovudet sitt til ein gong. Var den skriftlærde budd på det? v. 20. Ein annan ville først gravleggja far sin. Det var jo eit naturleg ynskje.
Begge desse svara viser, som den engelske biskop John Charles Ryle skriv, at den som vil fylgja Jesus, må åtvarast mot kva det kostar. Er dei klar for å bera krossen? Veit dei at det er hardt å leva som ein kristen i ei vond verd?
Om dei ikkje kjenner prisen eller ikkje er viljuge å bera den, er dei ikkje førebudd på å byrja på himmelevegen! Det er uvanlege tankar i vår tid. Nå skal alt gå så glatt. Blir det problem, kan me berre hoppa over i ein annan båt. Slik er det lett å tenkja.
Trua
Ein av dei ting denne teksten vil visa oss, er korleis me skal koma berga gjennom denne fårefulle verda. Det er mange meiningar om det, også mellom kristne. Skal tru om ikkje det meste i kristenlivet skjer på same måten?
Korleis var det då du vart ein kristen? Felles for alle frelste er at me såg ein dag syndene våre – og seinare har me sett endå fleire. Vår naud var synda. Me måtte bli fri den. Og korleis hende det? Jo, me fekk høyra eller lesa ordet om Jesus som tilgav synda. Alle synder. Han reinsa oss reine som snø og gav oss ei ny og fullkomen rettferd. Dette trudde me, av di Guds ord sa det var slik.
Og kva med livet sine mange stormar? Har ikkje han sagt at han vil vera med der, i alle stormar og alle dagar. Skal me ikkje då få tru at han er det, sjølv om mykje i livet går imot oss. Frå Guds ord veit me at Jesus har all makt og kan styra heile verda. Me må ikkje kritisera måten han gjer det på. Trua på han inneber også at me aksepterer det han gjer og korleis han arbeidar. Då veit me at ferda lukkast. Amen.
Dette er den andre lignelsen som Jesus forklarte. Men selve forklaringen bare for disiplene. V. 34ff. Folket hørte bare lignelsen. De forstod ikke lignelsen om ugresset og måtte få litt undervisning. Slik disiplene gikk til Jesus, kan også vi be om opplysning og hjelp til å forstå Guds ord. Det er ikke alltid så lett. Her er flere ting:
1. En åker, v. 24 og 37f.
En mann åtte en åker. Det er bilde på Gud og verden. Han har skapt alt og har eiendomsrett til det. Hele menneskeslekten tilhører ham på en måte. Det er viktig å se rett på det. De er ikke dermed frelst, men Gud har rett på oss alle. Både Studiebibelen, Olf. Richard og A. Bjerkreim m. fl. ser det slik.
Andre mener det er menigheten, den synlige kirke vi hører om her. Og de mener man ikke skal drive kirketukt. Vi skal ikke dømme. Alle skal være sammen. ”la dem vokse sammen,” legger de vekt på.
Det er en uholdbar tolkning. Her står verden – kosmos, v. 38. Det gjelder alle mennesker, som i Joh. 3, 16. Det får betydning for talen videre.
2. Såmannen.
Her møter vi Menneskesønnen som kom til verden for bl. a. å så Guds sæd. Jesus er Guds sønn og eier dermed verden som Guds arving. Alle forkynnere er hans medarbeidere her. De sår evangeliet om Guds rike ut alle steder i verden, der de kan komme til. Slik har det vært i alle år, mer eller mindre. Frukten av det er Guds barn.
Men det er to krefter som kjemper om sjelene i verden. Det viser seg snart i denne lignelsen. Her kalles han ”fienden”, v. 25 og ”djevelen” v. 39. Han er også en såmann, og han sår ugress i verden. Og det er de ondes barn. Det gode korn og ugrsset er altså her de troende og de vantro.
Vi ser at Jesus tar fienden alvorlig. Djevelen har svoret hevn over Gud og hans folk. Han gjør hva han kan for å skade oss. Derfor må vi avsløre ham nettopp i vår tid. Han er den samme som før, men han kan opptre på svært forskjellig måter. Han er dyktig å tilpasse seg tiden og strømninger i folket og tar det i bruk. Han bruker også mennesker som sine tjenere, derfor må vi være forsiktige med hva vi tror når mennesker taler ”uten det vanlige”. Se etter om det stemmer med Guds ord, som de kristne gjorde i Berøa. Apg. 17, 11.
3. Såkornet.
Det er to slags såkorn i denne verden, og slik vil det alltid være. I den første lignelsen i Mat 13 var såkornet Guds ord, Luk. 8, 11. På en måte er det slik alltid, også i vår lignelse nå. Men her ligger vekten på de som tar imot Guds ord og blir frelst. Den gode sæd er ”rikets barn”, v. 38. Det er som om Gud plasserer noen troende over alt i verden der Guds ord forkynnes. De er den gode sæd i sin åker, i sin by og bygd.
Djevelen gjør det på samme måte. Han sår ugress i verden. Det er så likt det gode korn i begynnelsen. Djevelen er en løgner. Joh. 8, 44. Guds ord er sannhet. Og de kan ikke forenes. Løgn opptrer ved at det ytre blir likt, mens livets innhold et helt annet. Han forvrenger det rette og blander sammen rett og galt. Dermed blir det litt rett i det djevelen forkynner, og da biter noen på. Men det er ikke nok at litt er rett. Alt må være det. Djevelen fornekter ikke alt i Bibelen, men han sår tvil om det, slik han gjorde med Eva. 1. Mos. 3, 1: har Gud virkelig sagt? Det var frøet som førte til syndefallet. Da blir Djevelen barn skapt.
Djevelen arbeider ofte på to eller flere måter:
- Han er religiøs og kalles denne verdens gud. Dermed kan han også bruke religiøse mennesker og menigheter i sin virksomhet.
- Han er politiker og kalles verdens fyrste. Han bruker politiske metoder for å fremem sin sa. Et viktig mål er materialisme, for det fører hjertet bort fra troen på Gud. – I politikken har han flere muligheter: Han får sine folk til å forandre lovverket slik at det som taler om Gud og kristen tro forsvinner. Mulighetene til å virke for Gud, blir mindre ettersom han får flere medarbeidere der. Som politiker griper han inn i kirkesamfunns frihet og inn i hjemmene.
4. Hva tid arbeider djevelen?
Han sådde sin sæd om natta, folket sov og han kunne arbeide uforstyrret i mørket. Hvis det da ikke er noen våken vaktpost, vinner han nytt terreng.
Det minner oss om at vi behøver vektere på muren. Vi trenger en åndelig vekkerklokke, og det kan være ganske ubehagelig når ringer midt i vår søvn.
Når vi ser oss omkring, må vi innrømme: Det er natt over jord. Er vi så sløve og likegyldige for sjelers frelse at vi ikke ser vår egen sløvhet? Nå kaller Gud noen til å si fra – slik at folket hører det. Er det deg han mener?
5. Høsten.
Så kom høsten. Det var for sent å gjøre noe. Verdens ende er kommet, v. 39. Tiden for dette er ukjent. Men vi vet fra Guds ord at dagen kommer da alle mennesker skal gjøre regnskap for Gud. Hvordan vil det gå med oss da?
Hvetekornet er Guds folk. Det er de som tar imot Jesus og lever i troen på ham. De er rettferdige i Kristus, v. 43. I alle evigheter skal de være i Guds himmel og skinne som solen i Guds rike. Da er alle barn samlet, og alle uenigheter fjernet.
Gresset er verdens mennesker av alle slag. De går inn i det evige mørkret. Englene samler dem sammen, står det. Og de vil finne hver eneste en.
La dem begge vokse sammen, sier Jesus. Hvis vi skulle skille dem nå, ville vi gjøre noen urett. For vi ser ikke hjertet. Men det betyr ikke at vi skal leve og tale som om alle er kristne. Det har det vært en tendens til. Skillet er der hele tiden, selv om det ikke alltid kommer tydelig fram. Derfor må vi alltid tale som Hallesby sa en gang: Tal omvendelse til alle. Kanskje det sitter en hemmelig frafallen i forsamlingen.
Vingarden
.
Vingarden er ein del av himmelriket, - den synlege Guds menighet. Det er noko Jesus vil seia oss om sitt rike på jord. Og det gjeld alle kristne og alle samfunn som er rette for Gud. Me vil samla noko av dette her:
.
1. Jesus treng arbeidsfolk.
Han går ut i landet og ser etter viljuge kvinner og menn, born og gamle, v. 1. Fins det nokon som vil arbeida for Gud? Og her tenkjer me ikkje berre på dei som er løna av ei kyrkje eller ein organisasjon. Her talar me om det friviljuge arbeidet for Jesus. Då han fann nokon, sa han til dei: Gå bort i vingarden, de óg, v. 4. Då vert me Guds medarbeidarar, 1. Kor. 3, 9. Det er i grunnen Gud som arbeidar. Me får berre halda handa i reiskapen som eit barn som hjelper far og mor.
.
Og kvifor må Jesus ha hjelp? Jo, Guds rike er ikkje ferdig ennå, det er mange ledige plassar for syndarar som vil venda om. Og Jesus sjølv drog til himmelen, og då overlet han ansvaret til læresveinane. Gå ut i alle verda, sa han. Det er i grunnen ein veldig tanke: Ansvaret for at evangeliet skal nå vidare ut, let han elleve unge menn få. På ein måte står det nå på oss.
.
Orda i Bibelen er klåre: Gå ut i all verda og gjera alle folkeslag til læresveinar, Mat. 28, 18-20. Og Paulus skriv i tråd med dette: Me er sendebod i staden for Kristus, som om Gud sjølv formana gjennom oss. 2. Kor. 5, 20. Det er misjonen – heime i vårt land og ute i heile verda.
.
Det tyder at alle får ein plass. Det finst ei gjerning for unge og eldre. Den kan vera liten og usynleg – men alt er stort for Gud.
.
Ennå var det nokre arbeidslause, fortel Jesus, v. 6. Somme vil ikkje gjera noko, dei ser ikkje kor viktig det er. Andre er så opptekne med seg sjølv og sitt eige – både arbeid og heim, at Guds rike har likesom kome på avstand. Somme er også så fulle av kritikk av det Guds arbeid dei kjenner, at dei vil ikkje vera med der.
.
Og det er lett å finna feil ved alle menneske og ved alt arbeid av menneske. Me er så ulike at me dømer ulikt om korleis alt skal gjerast. – Likevel – Jesus ber deg om å gå. Ein skal bli misjonær i eit framand land. Mange brukte heile livet sitt der ute. Andre var så trufaste i bedehuset og misjonsforeininga dei var med i. Mykje fritid og pengar vart nytta der. Det ser kanskje lite ut, men alle mursteinar i eit byggverk er like naudsynlege. Dei må berre vera der.
.
2. Gud gir løn for arbeidet, v.8.
Når kvelden kjem og alt vert avslutta, skal han kalla arbeidarane fram og gi kvar og ein løn. Dette kan truleg tyda to ting:
.
a) Han gir oss det evige livet. Det er ikkje løn for innsats, difor fekk alle saman det same. Frelsa er av nåde, Ef. 2, 8. Tit. 2, 11. Difor kan alle bli frelst. Røvaren på krossen fekk ikkje tid til å gjera ein einaste gjerning for Jesus. Han kom for seint. Likevel fekk han lovnad av Meisteren: Du skal vera med meg i Paradis. Dei som kom i den ellevte timen, var lik velkomne som dei som kom seinare. Det er slik nåden verkar.
.
b) Likevel: Det kan og tyda løn for arbeidet den einskilde gjorde. Spørsmålet er: Korleis brukte du livet ditt som kristen? I Mat. 25, 14ff seier Jesus noko om det. Der heldt mannen rekneskap med tenarane sine. (Sml. Luk. 19, 12ff). Og der fekk kvar einskild etter det dei hadde gjort med kapitalen dei fekk overlate. (Det er ulike meiningar om desse likningane, det skal me ikkje ta opp her, berre bruka dei som illustrasjonar i teksten vår.)
.
For det er ein bibelsk tanke at me skal få løn. Gud er rettferdig og ser kva kvar og ein har gjort. Det er lettast å skuva det bort, då slepp me kanskje ansvaret i kristenlivet. Men har Gud sagt noko, så vil det skje. I ein song heiter det: Kall arbeideren hit, skal det lyde en gang.
.
I 2. Kor. 5, 10 skriv Paulus: Me skal alle fram for Guds domstol – så kvar og ein kan få att det som er verka ved lekamen. I 1978-omsetjinga heiter det: Så kvar kan få att det han har gjort medan han var i lekamen. Og me gjer mykje ulikt som kristne. Det må vera dei han talar til her: Heile dette kapitlet er om Guds folk. ”Vi” tyder her dei kristne.
.
1. Kor. 3, 8 seier: Kvar skal få si eiga løn etter sitt eige arbeid. Dette er og tale om tenarskap i Guds rike der alle er eitt, men me arbeidar ulikt. Og Jesus talar i Mat. 10, 41f om å få løn som ein profet, og at den som gir ei skål kaldt vatn, ikkje skal missa løna si.
.
Men heile tida er det nådeløn. Me har ikkje krav på noko, men herren vil ”påskjønna” sine i æva. Me kan ikkje koma med noko lønskrav mot han. Gud gjer det av sin frie vilje.
.
3. Gud vurderer annleis enn me, v. 16.
Menneska ser på det ytre, etter det som tar seg godt ut eller er tøft. Det er hyklarane sin måte. Dei vil visa seg fram. Mat. 23, 5. Det er ei farleg fallgruve.
.
Gud ser lenger, etter motiv og grunnen til at me gjer noko. Difor vil mange store bli små i himmelen. Leiarar, predikantar og ”sjefar” på jord kan få ein låg plass i himmelriket.
.
Kven kjem øvst der? Her meiner me då: Kven har gjort det beste og største arbeidet for Gud på jord? Mange blir æra mellom menneske, men er det alltid slik Gud ser?
.
Dei som har tenarsinn er stor i Guds rike. Ein gong måtte han tala Sebedeus-sønene til rette av di dei ville sitja øvst i himmelriket. Dei visste lite om korleis Jesus tenkte då. Han sa til dei: Den som vil vera stor mellom dykk, skal vera tenar for alle. Mark. 10, 43f. I Johs 13, 14 er fortalt om fotvaskinga. Det var slaven sitt arbeid. Slik skulle me vera: tena kvarandre og gjera det tyngste arbeidet.
.
Ei anna side ved det å vera stor for Gud er truskapen. Ver tru til døden, sa han til folket i Smyrna, Åp. 2, 10. Ja, det å vera tru over lite er stort for Gud. Av hushaldarar krevst det at dei er true, skriv Paulus. 1. Kor. 4, 2. Det tyder at me gjer det Gud har vist oss og er nøgde med den plassen i livet.
.
Vågar me å tru på Jesu ord og leva etter det? Då søkjer me ikkje høge stillingar her på jorda, men lever i det stille og utfører dei ferdige gjerningane me møter. Ef. 2, 10. Men i alt skal me leva i tanken på Guds nåde. Alt er ufortent og gave frå Gud. Det var ei tysk grevinne (Elisabeth Ludämilia 1640-72) som skreiv songen:
.
”Jesus, Jesus, ham alene står mitt hjertes lengsel til.
Det forplikter til det ene: At jeg vil hva Jesus vil,
så i ham jeg glad og mild, roper: Herre, som du vil.”
Lat det vera livet vårt. Amen.
.
Såmannen.
.
Denne lignelsen står både i Mark 4 og Matt 13, men vi bruker nå teksten i Luk 8. Dette er en av de få lignelser som Jesus selv gir forklaring til, og da er vi på trygg grunn når vi ”tolker” den. Her taler Jesus om flere ting:
- Han taler om Guds ords forkynnelse.
- Han taler om forskjellige mennesker i kontakt med Guds ord.
- Og han taler om hindringer for Gud, slik at Ordet ikke får virke på hjertet. Og her ligger litt av alvoret i Guds rike. Mennesker kan hindre Gud.
.
Jesus sier noe om ”hemmeligheter” i Guds rike, eller ”mysterier” (NO.07), v. 10. Det er noe som er skjult for fornuften og vår tanke. Det kan aldri læres på menneskevis. Det er en dårskap for mennesker.
.
Jesus forklarer at såkornet er Guds ord. Og det er fullkomment og 100 % spiredyktig. I Salme 33, 4 står det så trygt: For herrens ord er sannhet, alt han gjør kan vi stole på. Og i Salme 18, 31 leser vi: Herrens ord er rent. Og i Salme 119, 160: Summen av ditt ord er sannhet. Når summen er rett. Må også hvert enkelt ledd i regnestykket være sant. Feilen ligger ikke i Ordet. Der ligger kraften og det evige liv.
.
Da kan vi spørre: Hvorfor spirer det så lite? Jo, denne teksten viser at Guds ord er til en viss grad avhengig av vårt hjerte, om vi tar imot Ordet. Det er altså et stort ansvar som ligger på oss.
.
Her hører vi om fire slags menneskehjerter i møte med Guds ord. Eller vi kan si at det er flere slags hindringer for Guds ord. Alle tilhører en av disse gruppene:
.
1. Først: kornet ved veikanten, v. 5.
Da kornet var sådd, kom straks fuglene og åt det opp. Det lå jo ubeskyttet og åpent for dem. Derfor spirte det ikke og ga ingen frukt. I v. 12 forklarer Jesus hvem fuglene symboliserer. ”Så kommer djevelen”, står det. Han er den første hindring for Guds ord. Djevelen tar Ordet fra ditt hjerte, sier Jesus. Han gjør det i den hensikt at ordet ikke skal bære frukt i ditt liv. Og frukt betyr her frelse.
.
Peter skriver at djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, 1. Pet 5, 8. Om det verset har Martin Luther sagt at det er det frykteligste ordet i Bibelen, og vi tar det så lett.
.
Han kan ta ordet fra oss på flere måter:
- Han atspreder tankene våre og får oss til å være opptatt med andre ting, både i møter, gudstjenester og lesning, eller når Ånden minner oss om et ord fra Gud i vår ensomhet.
- Han sår tvil om Guds ord og hele kristendommen i vår tanke. Han vil heller at vi skal diskutere kristendom enn å prøve den og ta den på alvor.
- Han får oss opptatt med spesielle sider ved religionen, helst noe uvesentlig og lite påaktet. Det er lettere å tale om kristendom enn å ta imot den.
- Noen ganger tar han fra oss alle trøsteord og gjør oss motløse. Om vi synker ned i stor motløshet, har vi det vondt. Og da glemmer vi lett ”det glade budskap”.
.
Djevelens mål er at du ikke skal bli frelst, men gå evig fortapt! Han vil ikke du skal bli velsignet, få tid til bønn og bibellesning. Han ønsker du skal falle fra. Derfor sender han ut sine fugler for å ta fra oss alt det vesentlige og viktige: troen på Jesus.
.
Derfor sier Peter etter at han har minnet dem om djevelens iver etter å ta dem: Stå ham imot, faste i troen. 1.Pet 5, 9.
Dette er den viktigste grunn til at ordet ikke vokser. For djevelen er vår største sjelefiende. Du har sikkert møtte ham i en eller annen form.
.
2. Noe falt på steingrunn, v. 6.
Jesus sier at det betyr at de hadde ikke rot i seg, v. 13. De tok nok imot Guds kall og frelse. De trodde en tid, var begeistret og glade. Og folk mente nok at det skulle gå godt med dem.
.
Så kom motgangen, hån og spott fra de som ikke likte dette. Da viste det seg at de var overfladiske kristne som ikke tålte motstanden. Derfor falt de fra. Når troen kostet, sviktet de. De tok den letteste vei. Hos Matteus står at de hadde ikke dyp jord.
.
Hva menes med å ha dyp jord og ingen rot? Vi skal peke på to sider ved det nå:
b) Du må se deg selv rett.
Det betyr å ha bibelsk syndenød. For Bibelen sier at vi alle har syndet og fattes ære for Gud. Rom. 3, 23. Gud vil at vi skal se synden så alvorlig den egentlig er. Vi har ikke bare gjort noen feiltrinn i livet eller snublet uforvarende. La oss se på noen eksempler i Bibelen:
- Luk. 15, 19: Den fortapte sønn sa: Jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg er ikke lenger verdig … Der ligger noe viktig: Vi er ikke verdig for Gud. Synden har ødelagt oss.
- Salme 51, 5: Mot deg alene Gud, har jeg syndet. Det var David som sa det til Gud etter at han hadde gjort hor med Batseba. Ha så altså at synden egentlig var mot Gud.
- En sanger synger slik: Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjer: O, Gud, meg synder nådig vær.
.
b)Et rett syn på Jesus.
Jesus kan være så mangt for folk: en god lærer og taler, en som gjør under og et ideal vi bør strekke oss etter. Det er ikke Bibelens frelser.
.
Bibelen forkynner oss en Jesus som er vår eneste redning. Han gikk i døden for oss og led det vi skulle ha lidd for vår synd. Han tok dommen og straffen, den eneste som kunne gjøre det. Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter etter pinsedag. Apg 4, 12. – Det er nok, og det holder og det må du ha om du skal bli frelst. Har det slått rot i deg?
.
3. Noe falt blant torner, v. 7.
Tornene ødela mye, ja alt for kornet. Og hvem gjelder det?
- Jesus sa i sin forklaring: Det er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst. Det blir ingen fullmoden frukt. Det begynte så godt her også. Det spirte og vokste fram. Men de hadde ikke regnet med tornene eller de tok dem ikke alvorlig. Det var nemlig noe som tok Guds plass i deres liv. Det er kjernen i frafallet.
.
På veien gjennom livet møtte de mange ting, v. 14. Her ser vi hvor viktig livet vårt er, at vi lever i Guds ord og hans vilje. I Markus 4, 19 er ordene gjengitt slik: Verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer og kveler ordet. På nynorsk er det første uttrykket oversatt slik: Sutene for dette livet. Du har kanskje kjent litt til det, midt i rikdom og velstand syter folk for hvordan det skal gå. Og da blir det ikke plass igjen til Jesus.
.
Og rikdommen har evne til å forføre. Det ser så flott ut, og det er lykken for mange. De må stadig ha mer penger og ære og makt. Men dette bedrar sjelen for det aller største: Freden med Gud. Det henger sammen med en annen trone: Lysten til å ha alt det andre som vi ikke har. Det blir en mani og et begjær i sjelen: Vi må ha det også. Alt dette fører med seg som en uunngåelig konsekvens at det blir ikke plass og tid til noe annet enn verdens ting.
.
Gudslivet må vernes og pleies om det skal vokse. Torner er som ugras i singelgangen og blomsterbedet. Ta deg tid, kjære venn. Se litt på din egen lille hage i dag. Hva synes du er best – tornene eller frelsen?
.
4. I god jord, v. 8.
Det er de som blir frelst, som seirer over djevelen og er til nytte som kristne. Det var flere grader frukt. Noen bar tretti foll, andre seksti foll og noen hundre (Mark 4, 20). Vi er så ulike som mennesker og som kristne. Derfor vil frukten av vårt liv være forskjellig. Noen ser frukt i det åpenbare, andre arbeider i det skjulte og ser ingen ting. Men Gud har hele tiden oversikt over alt.
.
Hvorledes skjedde det? De hørte ordet og tok imot det, står det. Så skriver Lukas noe vidunderlig: De tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, v. 15.
.
Hva slags hjerte er det? Har noen av oss et slikt hjerte? Johannes skrev til sine venner noe om dette: Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh 1, 7. Det vakre hjerte er et renset hjerte, frelst i Jesu blod. Ingen av oss har det i oss selv, men vi får det av nåde for Jesu døds skyld ved troen på ham.
.
David var i stor nød da han hadde syndet. Men han ber en mektig bønn til Gud: Gud, skap i meg et rent hjerte, Salme 51, 12. Det er slik vi blir frelst. Vi får det ikke til av oss selv. Og det er så vanskelig at Gud må skape et nytt hjerte der inne.
.
Fikk Gud så noe i deg, i et hjerte som Jesus hadde renset, ja, omskapt ved hans allmektige hånd? Alle vi som er troende kristne i dag har blitt det slik. Ja, slik har det vært i hele historien. Gud måtte gjøre alt. La han få lov til det nå!
Amen.
Tabor.
.
Jesus vert forklåra på fjellet - Tabor. Det er fleire meningar om kor det fjellet var.
.
Det var ei stor oppleving med Gud og vart nok aldri gløymt.
Peter skreiv om det seinare som det heilage berget, 2. Pet. 1,16.
.
Kva var det som hende der?
.
1. Jesus tok dei avsides, bort frå folket og jaget.
Han gjer det nokre gonger, kanskje ved sjukdom, sorg, einsemd. Me tykkjer alt går imot og kjenner oss forletne av Gud og alle menneske.
.
Då vil Gud noko. Han vil lutra og reinsa oss.
Han tok dei med opp på eit høgt fjell, utan at me veit nøyaktig kor det var. Men det djupaste mørke er ofte då me kjem nærast Gud. Det er ikkje alltid slik me føler og kjenner det, for Herren fører oss på underlege vegar.
.
Berre tre stykker fekk vera med her, dei som same fekk vera med inn i Getsemane. Nokre menneske er spesielt utvalde til liding og dermed herlegdom. Og dei vert ofte mest brukt. - Utanom Paulus var det desse tre som skreiv dei fleste breva, Peter og Johannes - og Jakob med eit brev.
.
Difor kan me takka for slike tider der Jesus tek oss bort frå folket.
.
2. Jesus blir forklart for dei,v.2. Dei såg noko nytt, dei hadde aldri sett Jesus slik før. Johs skreiv seinare: Me såg hans herlegdom, Joh. 1,14. Dei fekk eit glimt av den himmelske Jesus. Difor var dette ei spesiell oppløfta stund og ei rik oppleving.
Me lengtar og etter slike dagar, då me er på Tabor. Me synest Jesus ofte er på avstand, langt borte og dunkel for oss. Me blir trøtte på vegen, og då treng me slike stunder. “En liten stund med Jesus og alt forandrer seg...”
.
Paulus skriv at Gud åpenbarte Kristus i han. Det er ikkje nok med kunnskap om Gud og ein fin moral. Kristus må bli fødd i ditt hjarta, openberra som frelsar og forsonar for deg personleg.
.
3. Gud tala til dei, v. 5. Ei sky kom og lyset for dei på fjellet. Slik var det i øydemarka i GT også. Gud leia dei ved ei sky og ildstøtte. Og der var Gud. Nå kom han til Tabor.
Det er store dagar når Gud talar til oss. Men kva tala han med dei om? Om sin Son. Høyr han! sa Gud.
.
Og nå har Gud tala til oss i Skrifta. Ordet fortel Guds vilje og veg, og den talar om Guds Son. Vil me høyra om Sonen, må me gå til Skrifta. Den er Guds openberring til oss. Me må bli opptekne med Jesus. Men der blir han forklart for oss.
.
I tørre og tunge tider må me til Guds ord. Jer. 15,16: Eg fann dine ord og åt dei. Han fann dei, han leita og ransaka og les. Så åt han dei, tok dei til seg så dei vart hans, eitt med han.
.
4. Då skjedde noko: Dei var åleine med Jesus,v.8.
Ei tid var både Moses og Elias med, som representant for den gamle pakta, lova og profetane. Nå forsvann alt. Då ser dei: berre Jesus kan hjelpa. Han åleine står att.
.
Målet for Gud er å visa oss Jesus, at han døyde for oss. Det er grunnvollen og livet vårt. Ein sterk kristen er ein som berre reknar med Jesus. Og her gjeld det ikkje Jesus som ein god lærar og helbredar, her gjeld det han som sona vår synd.
.
Det er viktig for oss å sjå forsoningens under. Han tok mi synd slik som eg var. Det er forklarelsen.
.
Peter skreiv om dette: Han som bar våre synder på sin lekam. 1.Pet.2,24.. Og Jakob skreiv: om å sjå i fridommens fullkomne lov, Jak. 1,25. Det er evangeliet. Og Johannes skreiv: I dette er kjærleiken ikkje at me har elska Gud, men at han har elska oss og sendt son sin til soning. 1. Joh. 4,9-10.
.
Jeg ser deg o Guds lam å stå på Sions bergetopp. Då ser du rett. Då ser du det lyser av han.
.
Men då må du sleppa alt du har, elles er du blind. Ei jente stal drops i skapet til mor. Mora forklarte og sa det var galt, og jenta erkjente. Då sa mor: spytt ut den dropsen du har i munnen og, den er ikkje din. Då vart det kamp i jenta sitt hjarta, ho beit tennene saman og sa. Nei! Ho ville ikkje sleppa det ho sjølv hadde og si synd. Korleis er det med deg? Har du “drops” i munnen? Du vert aldri frigjort og frelst før du spyttar den ut. Berre med Jesus åleine er du det.
.
5) Så gjekk dei ned frå fjellet v. 9.
Tida på Tabor var over. Livet er ikkje berre gode dagar med fest og medgang. Dei fleste dagar er kvardagar med arbeid og teneste og kanskje nedturar. Det åndelege livet er og slik. Me har gode dagar der livet er lett. Etter store åndelege opplevingar kjem det gjerne ein reaksjon med tvil og motløyse. Då skal me tenkja at Gud er nær uansett kva me tenkjer sjølv og meiner eller kjenner.
.
I denne teksten taler Jesus først om sin død og oppstandelse. ”Se, vi går opp til Jerusalem,” sier han. Profetordet må oppfylles, og Jesus skal bli hånet, og de slår ham i hjel. Han viser disiplene at han skal oppstå på den tredje dagen. De skulle være forberedt på alt. Men Lukas sier at de forstod ikke dette. V. 34.
Da skjer det noe – der han skulle få vise dem enda en gang at han var mer enn alle andre. Han kunne gjøre et under. De var kommet til byen Jeriko i Jordandalen. Og der satt det en blind mann og tigget. Det var ikke et uvanlig syn i Israel. Det var slik de livnærte seg.
Denne dagen skulle bli helt forandret og ny for mannen. Det ble som en illustrasjon på Jesu makt, men også på hans vennlighet og miskunnhet over folket i nød. Slik vil alt bli nytt for alle som møter og tar imot Jesus.
Den blinde roper til Jesus i sin nød; Miskunn deg. Det var ganske naturlig for ham å be om hjelp. Han hadde nok hørt om Jesus og visste hvilken makt han hadde. Han opplevde det underlige: Noen ville stanse ham i å søke Jesus. Men den blinde lot seg ikke stanse. Han ropte enda mer. For han var i dyp nød.
Da stanset Jesus. Tenk så fint! En stor folkemengde ville følge ham, og så stanset han for den ene. Og det var en som de andre ikke brydde seg om. En fattig tigger. Men Jesus hadde tid og omtanke – og hjelp. Kanskje den blinde ventet på et øyeblikkelig under – nå skulle han bli frisk!
Men Jesus kommer med et spørsmål til den blinde. Det var nok overraskende, men nødvendig: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Mon han hadde ventet det? Det var vel så opplagt hva mannen ville. Jesus visste det nok. Nå ville han at den blinde skulle få si det med egne ord. Det er godt å få uttrykke sin nød for ham.
Svaret er ikke overraskende. Han var blind og dermed ganske hjelpeløs. Det måtte Jesus gjøre noe med. Det sa han også og la ikke skjul på at det var en legemlig, menneskelig nød han behøvde hjelp til. Men da så han også mye nytt som fikk betydning for hans liv senere. Vi vet ikke om han hadde hatt synet før eller om han alltid hadde vært blind. I alle tilfelle ble livet nytt fra denne dag.
Nå kan vi snu på dette og si: Mon ikke mange mennesker er åndelig blinde i dag? Er det ikke slik at mange kristne også har for lite syn på noe? Hvis Jesus kommer og spør deg: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Kunne vi også svare: Gi meg et nytt syn! Da så vi gjerne noe mer enn vi hadde tenkt på før. Og vi kan se dette i Guds ord. Der ligger Jesu svar. Hva er det?
1. Jesus.
Det første den blinde så, var Jesus som stod framfor ham. Og vi behøver et nytt syn på Frelseren igjen og igjen. Vi synger i en sang slik: Sett meg så jeg ser deg Jesus---. Og det gjelder først og fremst synet på han som frelser. Han er mitt eneste håp i liv og død og i evigheten. Synet på Frelseren kan blekne i alt kav og slit vi har her i verden. Og etter mange år som kristen, kan det også bli en vane og litt hverdagslig. I Guds ord kan vi så lese om ham og se nye sider ved ham og ord som forteller hva han betyr for meg. Han er min forsoner og personlige redningsmann, forbeder og hjelper i all nød.
Jesus er også vår gode hyrde. Det skrev David om i Salme 23, og Jesus gjentok det i Joh. 10. Hyrden tar seg av sauene, gir dem mat og verner dem mot ulven. Uten ham var vi hjelpeløse og fortapt. Han er også vår konge og leder og herre i livet slik han vil være det i evigheten. Når han blir stor for vårt indre øye og hjerte, kan vi si med Paulus: Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.
2. Kristendommen.
Det er sterke krefter i sving i dag for å likestille alle religioner. Ingen har lov å si at vår religion er enestående, den eneste redning i evigheten. Alle guder er den samme gud, bare under forskjellige navn. Slik er tendensen i vår tid.
Da er det viktig å få et nytt syn på det Jesus betyr for oss. Kristendommen er ikke en av mange. Han er den eneste. Hvis ikke det er sant, er all misjon unyttig og unødvendig. Hvorfor skal vi omvende de som allerede er ”omvendt”? Her må vi holde fast på Bibelens ord om at frelsen i Jesus er for alle og utenfor ham, er mennesket tapt. Apg. 4, 12 og Joh. 14, 6. Jesus viste seg særlig viktig da han døde på korset og stod opp påskedag. Der ligger sentrum i kristendommen.
3. Guds ord.
Det er kamp om Bibelen – det har det vært i flere hundre år. Men kanskje har den ikke vært så intens som nettopp nå. Før var det gjerne de lærde som stred, og kritiske bøker ble lest av noen få. Vanlige folk kjente lite til dette. Men slik er det ikke lenger. I mange år har bibelkritiske bøker blitt utgitt som billigutgaver og vanlige bøker beregnet på alle. I skolen er kritikken kommet inn i alle bøker og i flere fag. I små porsjoner blir tvil sådd i unge hjerter gjennom mange år. En skolegutt kom hjem en dag og sa: Det er jo ikke sant det som står i Bibelen!
Som Guds folk må vi lese Bibelen som Guds tale til oss mennesker. Det er ord fra Gud. Vår frelse og salighet avhenger av det. Salig er den som våger å bygge sitt liv på Ordet. Men ve det menneske som vraker Bibelens budskap. Det ser vi også på Bibelens siste blad, Åp. 22. 18-19.
4. Himmelen.
En av Djevelen måter å forføre mennesker på, er å si at alt er slutt med døden. Det er ingen ting etter graven. Da er det ikke nødvendig å omvende seg og bli frelst. Vi lever bare denne ene gang, la oss få mest mulig ut av det.
Hvem har fortalt folk det? Har noen vært bak graven og sett det?
Jo, Jesus har vært der. Han har fortalt oss om evigheten og himmelen og veien dit. Nå ber han oss om å følge ham. Johannes fikk se litt av himmelen og dermed av evigheten. Han sier. Han viste meg … Og jeg så…. Der var ingen ting urent. All synd og skam og sykdom og død var borte. Jesus og Faderen var sentrum, og alle de frelste sang til Guds ære. Er ikke det noe å ha i vente? Vil du ikke være med?
Herre, gi oss synet igjen! På alle ting i Guds rike.
Amen.
Fristelse.
.
Jesus ble eldet av Ånden, står det. Gud ville altså at han skulle møte fristelsen og Fristeren. Det var en del av Guds frelsesplan. Han måtte gå den vei for vår skyld.
.
Og grunnen er åpenbar: Han skulle bli oss lik i alle ting, bl.a. for å vise oss veien. Hebr. 4, 15. Hans Nielsen Hauge har sagt noe interessant her. Så lenge en tjener gjør sin Herres vilje, er alt vel. Så snart han blir ulydig, uvillig, gjør Herren alt for å beholde ham.
.
Å omvende seg er ”å forberede sin sjel på prøvelse”, sier Sirak (kap. 2, 1). Det er kjennetegn på liv i Gud. Og bare de troende blir anfekta. Sirak sier videre i kap. 2, 5: ”For i ild prøves gull og i ydmykelsens ovn de mennesker som tekkes Gud.” Jfr. 1. Pet. 1, 7.
.
Her er forresten to ord på norsk som vi bør holde fra hverandre. En kristen kan komme i unødig tvil hvis han ikke forstår den forskjellen. ”Fristelse” er at djevelen lokker oss bort fra Gud på ulike måter. Det ligger ofte en skjult synd gjemt i dette. En ”prøvelse” er når Gud tillater eller sender noe for å prøve vår troskap og ektheten i troslivet. Slik kan vi si det kort.
.
Jesus ble virkelig fristet, slik Adam og Eva ble i Edens hage. Men Jesus seiret. Djevelens psykologi viser seg her. Da Jesus var trett og sulten etter 40 døgn i ørkenen, kom djevelen. Og det var etter dåpen – en stor åndelig og viktig opplevelse for mennesket Jesus. – Slik kommer han ofte til folk i depresjoner og vansker, og etter store åndelige opplevelser.
.
Jesus møtte tre store fristelser her:
.
1. Skap steiner om til brød.
Han visste at Jesus hadde stor makt, han skjønte at det var Guds Sønn fra himmelen han møtte. Jesus var sulten etter lang faste. – Du kan enkelt ordne det, sa djevelen. Du kan bare skape om en stein til brød. Det er jo naturlig for mennesker å ha mat.
.
Men Jesus gjennomskua ham. Han forstod at djevelen ikke hadde omsorg for ham, det var ikke derfor han foreslo å lage mat. Djevelen hadde en skjult agenda.
.
Jesu svar er klart: Livet er mer enn maten. Vi mennesker trenger noe mer enn jordisk mat. Vi trenger Guds ord. Å la være det, er alltid den store fristelsen. Nå tenker jeg ikke bare på det å slurve med bibellesningen. Den er alvorlig nok i seg selv. Mer alvor ligger det i at vi ikke regner med Gud og hans vilje i kristenlivet og ikke minst i arbeidet for Gud. Misjon og kirkearbeid kan bli et menneskestrev der planer og strategi overskygger Guds metode og kraft.
.
Djevelen er alltid opptatt av at vi innretter oss best mulig etter en jordisk målestokk. Levestandard og gode yrkesmuligheter med karriere osv er ikke mot Satans planer. Alt dette har en bedøvende makt som også forblinder oss slik at det himmelske får en skyggetilværelse.
.
Den rike bonde i Luk. 12, 19 hadde det slik: Slå deg ro, min sjel, du har mye godt for mange år. Han hadde glemt døden og evigheten og Gud. Derfor sier Jesus alltid til oss: Søk frøst Guds rike, Mat. 6, 33. Det er da vi har de største løfter: Da skal du få, står det.
.
Det er et stadig kall for oss: Hva setter vi høyest, hva har 1. prioritet i kristenlivet vårt og i arbeidet for Gud?
.
Jesu svar: Du lever av hvert eneste Guds ord, v. 4. Det er åndelig føde. Slik var det med manna i ørkenen. På hele reisen måtte de hver dag ut og hente ny manna. 5. Mos. 8, 3.
.
Hvorfor er Guds ord så viktig?
a) En grunn er at vi stadig må bli minnet om vår egen skrøpelighet og synd. Vi blir aldri syndfri her i verden. Rom. 3, 23. Av natur er vi på feil vei – og vi vet det ikke! Derfor trenger vi frelse. Da må vi vekkes, og det vil ikke vår gamle natur. Den vil gjerne sove i synden. Og djevelen kaller oss inn i sløvhet og likegyldighet. Da sier Jesus: Mennesket lever av Guds ord.
.
b) Gud sier oss mye i Ordet om det Jesus gjorde for oss. Han tok vår synd og straff, Johs 19, 30. Gud har ordna alt. Vi blir frelst ved å tro det. Der er ingen annen himmelvei for noen. Så enkelt er det i grunnen. Og det lever vi av – og må stadig bli minnet om det.
.
c) Livet som kristen – hvordan er det? Vi lever som kristne av å høre om Jesus. Det er nok en dårskap for verden, men vi som tror vet det er sant. Vi hører evangeliet om igjen og om igjen. Og vi synger med glede: La meg få høre om Jesus.
.
Herren sier i Profeten Jesaja 55, 3: Hør, så skal din sjel leve. Slik begynte det og slik fortsetter det. Vi må høre det igjen. En eldre mann sa til meg en gang: Jeg er som en sil, det forsvinner så fort. (I gamle dager sa de vel noe slik: Jeg er som ei kipe.) Uten denne ”hørelsen” ville gudslivet dø. Derfor frister djevelen oss bort fra Bibelen.
.
2. På tempelmuren.
Djevelen gjorde et under her – han ”tok han med seg”. Det var kanskje lang vei fra ørkenen til Jerusalem. Men djevelen vet råd med det. Og på den høyeste tempeltind ber han Jesus kaste seg ned og stole på englene. Jesus måtte jo vite at englene ville hjelpe ham.
.
Til dette skriver H. N. Hauge: ”Her innfinner djevelen seg blant Guds barn – og sier at vi er de beste Guds barn.” Og det var nettopp storhetstanker djevelen ville vekke i mennesket Jesus. Og det er alltid farlig å tenke slik i Guds rike: Vi skal nok greie det. Og her lokker djevelen med et bibelord. Han er smart slik. Men løsrevne bibelord er meget farlige. De kan brukes til hva som helst.
.
Her skulle Jesus bevise ved et under at han var Messias. Da ville folk tro på ham.
.
Men det er å friste Gud. Han hadde aldri bedt Jesus gjøre noe slikt. Folk skulle ikke tro på Jesus fordi han var en magiker som kunne gjøre de underligste ting. Vi skal også ydmyke oss og bøye oss for Gud. Når Ordet sier noe, skal vi holde fast ved det og ikke be om overnaturlige ting som ekstra ”bevis”. Det har han aldri bedt oss å gjøre. Jesus siterte Guds ord og sa. Du skal ikke friste Gud.
.
3. Tilbedelse.
I den siste fristelsen viser djevelen sin makt og tilbyr Jesu all verdens herlighet som erstatning for å bøye kne for Satan. Det var uhyre frekt. Han måtte vite at hele verden var Guds rettmessige eiendom. Men Jesus skulle få den på en helt annen måte.
.
Men det er underlig å lese at djevelen viste Jesus alle verdens rike, v. 8. Der gjorde han et under. Og det viser at djevelen har stor makt i denne verden. Han er jo verdens fyrste. Og verden har mye som kan friste et menneske. Mange lar seg lure her og faller i djevelens snare.
.
Men Jesus kunne ikke falle ned og tilbe Satan. Det var avgudsdyrkelse og brudd på det 1. bud: Du skal ikke ha andre guder. Luther har forklart dette slik: Vi skal frykt og elske Gud over alle ting. Jesus svarte også her med et ord fra Guds bok.
.
Vi blir prøvd og fristet alle sammen. Men det skal ikke skje over evne, sier Paulus. 1. Kor. 10, 13. Det er en trøst. Og Jakob sier: Salig er den som holder ut, kap. 1, 12. Og her skal vi få be: Led oss ikke inn i fristelse. Mat. 6, 13. Selve fristelsen er ikke synd – den kom jo også til Jesus, og han syndet aldri. Predikanten Billy Sunday svarte slik på dette: ”Fristelsen er at djevelen hvisker i nøkkelhullet. Synd blir det først når du åpner døren og slipper ham inn.” Og vi kan legge til: Du jager ham bort ved å sitere Bibelen for ham.
--
En stor tro.
Denne teksten handler både om den store troen som kvinnen hadde, og om at hedningene har adgang til evangeliet. GT vitner om det siste, og det ble endelig kunngjort i misjonsbefalingen, Mat. 28, 18ff. Derfor var det en viktig dag i kirkens historie og for disiplene. Deres øyne begynte å åpnes for at evangeliet om Jesus skulle også nå ut til andre enn jødene.
Jesus hadde nå for første og eneste gang gått inn i et hedensk område, til bygdene ved Tyros og Sidon, v. 21. Det var i Fønikia ved kysten. Og Matteus kaller kvinnen "kana'aneisk" og viser dermed at hun var hedning. Og nå møtte hun en jødiske Messias som bare var sendt (i sitt jordeliv) til jødene, v. 24. Men gjorde han et unntak fra regelen. Og det har sin grunn i at han skulle være frelser for hele verden, og det ble en leksjon for disiplene og kanskje for de hedningene som hørte på i Fønikia. Folket der var tradisjonelt jødenes fiender.
En stor tro.
Teksten ligner på det som er fortalt i kap. 8, 5-13, der Jesus møtte en romersk høvedsmann. Han var trolig hedning, for Jesus sier der at han ikke så stor tro i Israel. Romeren og Israel blir dermed plassert som motsetninger. Men Jesus hjalp ham og helbredet hans tjener (som kanskje var jøde).
På begge steder handler det om en stor tro. Høvedsmannen var ikke hjemme, og helbredelsen skjedde altså på avstand. Jesus møtte ikke gutten og la ikke hendene på ham. Jesus viste der sin veldige kraft ved at han kunne helbrede selv om den syke var lagt borte.
Kvinnen bviste sin store tro ved å ha stor tillit til Jesus. Hun visste at han kunne gjøre under! Hun hadde sikkert hørt om ham eller kanskje til og med stått i utkanten av flokken da Jesus gjorde et under. Nå kom hun selv og ba om hjelp - i tillit til at Jesus ville hjelpe.
Hun viste også sin store tro ved utholdenhet i bønnen. Han ga ikke opp om Jesus tilsynelatende nektet å hjelpe. Jesus viste til sitt første oppdrag: De fortapte får av Israels hus, v. 24. Og hun tilhørte ikke dem. Det var blankt avslag. Det føltes slik for henne, selv om han kanskje gjorde det for å prøve henne.
En standhaftig tro.
Noen resignerer straks de de ikke får det de ønsker eller slik de vil ha svar. Det viser i beste fall en underlig tro. For tro innebærer tillit til den vi ber til, at han kan og vil hjelpe. Ved å avslutte bønnen, slukner troen. Bønnen forutsetter tro, ellers blir bønnen lett meningsløse ord eller rituale. Men troen behøver ikke å være sterk for å bli hørt. En liten gnist tenner også en brann.
Men her møter vi en sterk tro. Kvinnen faller på kne for Jesus. Det er uttrykk for respekt og udmykhet. Hun ber bare om hjelp for sin datter, ikke noe for seg selv personlig. Men hun har omsorg for sine.
Jesu svar
Hun møter igjen motstand. Denne gangen er det ikke en direkte henvisning til Israel, men en skjult. Han bruker kanskje et kjent ordtak: Det er ikke pent å ta brødet fra barna... Hun oppfatter kontrasten: barna og hundene. Hund var et vanlig uttrukk for hedning, og Israel var Guds barn og folk. Trolig forstod hun denne sammenhengen.
Likevel har hun svar og gir Jesus i første omgang rett: Det er sant. Men hun fører bildet videre, og det viser at hun var en oppvakt og klok kvinne. Samtidig tenker hun praktisk hvorledes det var ved et måltid. Noen smuler faller på golvet, og hundene fikk dem. Nå sammenligner hun seg selv med disse små hundene som var inne i huset. Hun var fornøyd med det.
Jesus ser selvsagt hva hun mener, og nå gir han svar. Han anerkjenner hennes svar om at barna (Israel) har førsterett til Guds rike og dermed hans hjelp. Han motsier henne ikke denne gang. Men han viser ogfså at Guds rike skal utvides og gjelde andre enn jøder.
Deg skje som du vil, v. 28, er Jesu anerkjennelse av hennes bønn og rett til hjelp. Han har sett hennes tro at hun anerkjenner Israels førsterett. Hun hadde tillit til ham og holdt ut, for det var om å gjøre for henne å få svar. Er det det for oss? Har vi denne nød for verden nær oss og hedninger langt borte at vi ber stadig selv om det er mange hindringer og veien synes stengt?
Datteren ble helbredet i samme stund. Jesus er aldri sen med svaret når hjertet er som denne hedningens. Så blir oppfordringen etter dette ordet å holde ut. Jesus er fremdeles den samme.
.
Født av en jomfru.
Teksten handler om at Maria skal bli mor til verdens frelser. Det er en stor oppgave hun får. Han var i utgangspunktet bare en vanlig ung kvinne, ja trolig en tenåring. Og så skulle få en slik oppgave! Og nå fikk hun budskap fra Gud om det.
Hovedsaken ved denne teksten er at Jesus skulle bli født som Messias, og da måtte det skje ved et Guds under. Det viser hvor viktig jomfrufødselen er. Alle mennesker er syndere, og alle barn blir dermed syndere. Gud måtte gripe inn på overnaturlig vis.
Det var i den sjette måned - det viser til at slektningen Elisabeth var i sin sjette måned etter unnfangelsen, v. 36. Også der hadde Gud grepet inn, men på en annen måte. Hun var ufruktbar før, og hennes sønn skulle få en viktig plass i Guds rike uten at han var Guds sønn.
2) Engelens hilsen.
Maria fikk englebesøk. Og hun fikk en fin hilsen fra himmelen. Først sa engelen: Du har fått nåde. Det betyr at engelen ikke krevde noe av henne. Han kom ikke med lov og krav og vanskelige oppgaver. Hun hadde fått noe, helt gratis og uforskyldt.
I tillegg sa engelen: Herren er med deg. Det var en betryggelse, hun behøvde ikke å bli redd. Og hun var velsignet blant kvinner. Hun må ha forstått det slik at hun stod i en særstilling også blant kvinnene i Israel. Medn det var helt uklart for henne hva det betydde.
Litt senere komme en ny forsikring: Se, du har funnet nåde hos Gud. Det må bety her at hun var spesielt utvalgt av Gud til noe. En slik utvelgelse betyr aldri at noe ondt og besværlig for menneskene. Guds nåde er gave uansett hva det innebærer praktisk for oss.
3) Marias spørsmål.
Maria ble forferdet da hun fikk englebesøk og forstod ikke den himmelske hilsen. Hun ble forferdet og grunnet på det - og det var før hun hadde hørt hva engelen ville og at hun skulle bli mor. Et slikt englebesøk må ha vært sjelden for vanlige folk. Kanskje var det også overveldende fordi det egentlig var unaturlig.
Oppgaven Gud gav henne var ganske naturlig for en kvinne: Hun skulle bli med barn. Hun fikk til og med vite at det var en sønn. Og engelen gav også barnet navn - det skulle hete Jesus (eller Josva på hennes språk).
Da er det klart at hun tvilte. Hun var nok forlovet, men levde ikke sammen med Josef (Jeg vet ikke av mann). Hvordan skulle det da gå til? Skulle hun få barn med noen andre, ville hennes tanker om Josef som mann bli umulig. Hun kjente nok praksis i Israel om dette. Det resite seg nok en motstand i henne mot det hun nå hørte. Og det var ganske naturlig.
4) Svar.
Engelen kom med svar. Det skulle skje på guddommelig vis ved et Herrens under. Den Hellige Ånd skulle komme, og det betyr at Gud grep inn. Den Høyeste kraft er Guds kraft. Han behøvde ikke en mann for å gjøre dette.
Barnet skulle derfor være et hellig barn, ja Guds egen Sønn. Det må ha svimlet for den unge Maria. Og kanskje hun skjønte litt av at det måtte være nåde. For noe slikt hadde hun ikke fortjent.
5) Barnet
For å vise Maria at barnet virkelig skulle være unikt, forklarer han hvem og hva han skulle være.
Jesus betyr frelser eller en redningsmann. Det betyr at barnet skulle gjøre noe for sitt folk, noe som ingen andre kunne gjøre. Josef fikk nærmere beskjed om det i Mat. 1, 21: For han skal frelse sitt folk fra deres synder. Oppgaven var altså ikke politisk eller av sosial eller økonomisk art. Det gjeldt folkets synd. Det ver den som hindrer oss alle fra å være en himmelborger. Noen måtte ordne opp i det som skjedde i Edens hage, 1. Mos. 3.
Barnet skulle bli stor - ikke av alder eller menneskelig makt og prakt. Guds rike er helt annerledes enn den jordiske tanke om storhet. Men det var nettopp som Gud han skulle være stor. Han skulle nemlig kalles Den Høyestes Sønn. Den Høyeste er et navn for Gud her. Barnet skulle være Guds Sønn, v. 35. Dermed har engelen sagt at noe guddommelig stort skulle skje i verden. Og det skulle hun være redskap for.
I tillegg skal han være konge for Israel (Jakobs hus). Kongetittelen betyr at han skulle lede folket og være deres øverste. Det var et evig og altomfattende kongerike han talte om. Kanskje Maria allerede nå ante at hun skulle bli mor til Messias som profetene hadde talt.
***
For å gi enda mer trygghet til jenta, viste han til slektningen Elisabet som også var fruktsommelig, selv om hun var gammel. Og da siterer han et ord fra Skriften som ga budskapet stor tyngde: Ingen ting er umulig for Gud (1. Mos. 18, 14; Jer. 32. 17).
Da var Maria klar. Hun aksepterte kallet og oppgaven. La det skje! Engelens ord hadde overbevist henne. Hun var villig å være en Herrens tjenerinne. Er vi det? Hadde vi tatt imot en slik oppgave som ville forvandle livet vårt?
Brødunderet.
.
Dette kan me kalla ”brødkapitlet” i Bibelen. Ordet ”brød” er nemnt 20 gonger. Denne gongen er me ved Gennesaretsjøen, og det er den andre påske i hans offentlege liv. Han har berre veit år att før han skal døy. Og denne gongen gir han mat til 5000, og me finn dette omtala i alle fire evangelia. Det har læresveinane lagt merke til og fortalt vidare.
.
Mykje folk hadde samla seg. Alle er interessert i under og teikn. Det gjer dagen noko annleis enn alle dei andre grå dagane. Nå var Jesus populær. Her viste han si store makt og kraft. Det kom ikkje alltid til å vera slik, men her er han den store mannen etter folkemeininga. Men dagen var nok ikkje over før det endra seg.
.
Kva talar dette avsnittet om for oss?
.
1. Jesu under.
Slike gjerningar av Jesus viser at Gud er med han og er nær han. Og det viser at Gud arbeidde mellom folket nå. Under hadde nok hendt før, men det var ikkje daglegdags for dei fleste. Om slike ting går det ofte rykte kring i landet. Og det fører til at nye kjem og vil oppleva noko spesielt. Der mange samlast, vil fleire vera med. Det er eit kjent fenomen også i vår tid.
.
Men dette var spesielt, dei må ha skjøna at Gud var nær dei denne stunda. Og Gud har ei merkeleg dragande makt på folk. Det ser me óg i dag.
.
2. Jesu omsut.
Jesus gjekk ikring i landet og gjorde vel mot alle han møtte. Han hadde stor omsorg for folket. Det ser me her om det reint jordiske, v. 5. Mykje folk hadde samla seg her på den andre sida av sjøen. Skulle dei vera her ei tid, trong dei mat. Han såg folket og skjøna kva dei trong. Nå ville han hjelpa dei. Det var naturleg for Guds Son.
.
Men her ligg også noko anna. I Mat. 9, 36ff har me ei anna hending i hans liv. Då reiste han kring i alle landsbyane og tala Guds ord og lækte dei sjuke. Då står det: Då han såg folket, tykte han hjarteleg synd i dei. Då var det ikkje lekamleg mat dei mangla. Nei, han såg dei mangla evangeliet. Nå trong dei óg sjeleføde og ikkje berre brød. Det er guddomssynet til Jesus som viser det. Difor måtte han forkynna evangeliet, og ikkje berre lækja dei sjuke, v. 35.
.
3. Jesu prøve.
I denne stunda vil han prøva læresveinane sine, v. 6. Jesus visste sjølv kva som skulle til, men det skjøna ikkje venene hans. Nå skulle han læra dei noko. Då må han ofte testa oss, slik at me ser inn i vårt eige hjarta om me har trua på Gud.
.
Jesus ser nok korleis det står til med oss. Men gjer me det? Og har me dette sinn som vil hjelpa og berga så mange som råd? Difor handlar dette stykket i Skrifta like mykje om oss kristne og læresveinar, som om verda som treng Jesus.
.
4. Jesu metode.
Det særmerkte ved Jesus her er at han brukte det som var lite for å gjera noko stort, v. 7. Filip meinte det ikkje var nok mat til alle, og det hadde han rett i menneskeleg sett. Og Andreas seier: Kva er det til så mange? V. 9. Dette er naturlege tankar som alle mennesker ville tenkt. Her handlar det óg om vantru.
.
Dei kjende ikkje Jesus rett ennå. Dei gjekk i skule hjå han, men hadde mykje meir å læra. Om me kjenner han dårleg, vil me óg tenkja menneskeleg. Dei hadde ein nistepakke med seg, og dei trong 5000!
.
Me ville sagt: Det går ikkje. Du må senda dei heim att før det er for seint. Og det er nett det Lukas skriv når han fortel soga, Luk. 9, 12. Dei var på ein øyde stad der det ikkje var mat nok.
.
5. Jesu ansvar.
Då læresveinane hadde sett at dei ikkje kunne gjera noko, var det Jesus tok over ansvaret for folket, v. 10. Det var eigentleg dramatisk. Eit under måtte til – og det fekk dei oppleva. Det var ei openberring av Guds tanke og makt.
.
Korleis hende det?
.
Jesus ba! Han takka, v. 11. Han spurde ikkje om Gud ville gjera noko eller kunne skaffa mat til så mange. Han visste svaret. Difor kunne han berre takka – og så delte han ut av det brødet dei hadde. Då skjedde det. Maten voks i hendene hans etter som han ga det vidare. Alle må ha sett dette. Dei som stod nærast såg det først, og så gjekk ordet om underet vidare bortover hjå folket. Alle ville nå ha – og dei ville sjå.
.
Det vart nok til alle. Underet var tydeleg. Det som er lite, blir stort i Jesu hender.
.
Slik er nåde og frelsa. Det er nok til alle, og det er eit under. Men me må først sjå at me ikkje kan gjera noko sjølv. Det kallar Bibelen å bli fattig, Mat. 5, 3. Det er berre dei som ber om hjelp.
.
- Eit fint og lærerikt trekk ved Jesus er at han tok vare på alt som var att. Det hadde auka etter måltidet og. Dei hadde byrja med fem byggbrød og to småfiskar. Alle 5000 hadde ete seg mette. Og endå var det 12 korger att med mat. Det måtte dei samla inn og ta med seg. Det viser kor nøysam han var. Det ville han lære dei, slik me treng å læra i ei tid med overflod av alt.
.
- Men folket?
Dei fleste tenkte framleis jordisk. Da dei såg underet, ville dei ta han med makt og gjera han til konge. Israel var okkupert av romarane, og mange lengta nok etter politisk og nasjonal fridom. Då låg tanken nær: Her er mannen. Han kan gjera oss fri ved eit under. Han vil me samla oss om.
.
Men Jesus hadde ein annan plan. Han ville berga vår sjel. Då måtte me blir fri synda og ikkje romarane. Det er framleis planen hans.
.
Lasarus var død og deretter vakt opp fra døden av Jesus. Da trodde mange på ham fordi de så et under. Jesus hadde vist at han var mer enn et menneske, de hadde Guds Sønn mellom seg. Men prestene ble redde. De var i tvil og visste ikke hvordan de skulle angripe saken. For de ville og måtte stanse ham. Han forførte folket og fikk mange tilhengere – på tross av frafallet i kap. 6.
Da kom Kaifas med svaret. Jesus måtte bort. De andre forstod ikke dette. Han måtte gripe inn. De ville ha fred.
Og det er noe sant i dette, om vi tenker på menneskelig vis og ønsker det rolig og godt. Da er det ingen tale om omvendelse, synd, Jesu gjenkomst og dom. Med en slik fred vil folk sove åndelig talt. Da ble det ingen langfredag, påskedag eller himmelfart. Folk fikk leve i sin synd og ble ikke uroet i den. Og de ville dø i synden.
Om ypperstepresten tenkte så langt, er uklart. Men han tok feil. Selve lederen for det åndelige liv i Israel tok feil.
Men Gud ville noe annet enn Kaifas. Jesus skulle dø. Men ikke slik fariseerne ville det. Kaifas var profet uten å vite og ville det. Han spådde om noe mer enn det jordiske. V. 51. Og heller ikke Kaifas forstod det. Han kjente ikke det himmelske råd. Han tenkte bare menneskelig, og det stenger ofte for Guds tanker. Vår fornuft er ubrukelig i det stykke.
Likevel var ordene profetiske. V. 51. Profetien omfatter flere forhold.
1. Det er til gagn for dere.
Folk har mange tanker om hva som gagner oss her i livet. Det er vanlig å tenke på penger, ære, makt, innflytelse – det ville gagne oss. Men folk ønsker også å være bra folk. De sier gjerne: Jeg er ikke verre enn andre! Som om det skulle være en god attest.
Men det verste er nok at folk stadig tenker jordisk, om å leve dette livet som godt som mulig.
Jesus sa noe om dette: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26. Når døden kommer etter et verdslig liv, har du ingen ting igjen.
Han sa også om en rik bonde: Sjel, i denne natt kreves din sjel av deg. Selv mente mannen at han hadde det godt og nok for mange år. Luk. 12, 19. Men hva er igjen når den siste dagen kommer?
Til en kvinne som hadde det travelt, sa Jesus: Ett er nødvendig. Luk. 12, 42. Vi mener at mange ting er nødvendige for å leve godt. Sett i evighetsperspektiv er det bare en ting som er nødvendig: å ha en frelst sjel. I Romerriket gikk slagordet: Brød og sirkus. Det ville folket ha, og det ga keiseren dem. Da var de i ro. Og vi synger med rette:
Om jeg eidde alt, men ikke Jesus,
tror du det var nok å stole på?
Kunne dette hjertet tilfredsstilles
med de ting som skal så snart forgå.
Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,
å, hva vinning var det for mitt vel?
Hva er hele verden mot å eie
fred med Gud og frelse for min sjel!
2. En dør for alle.
Det er ypperstepresten som sier dette, men han fattet ikke selv betydningen av sine ord. For han talte profetisk om påsken og kom med den mest avgjørende lære i Skriften. Dette er kjernen i kristendommen. Uten den var vi ikke kristne. Da var det bare humanisme.
Paulus sier 2. Kor. 5, 14: En er død for alle … Han døde for alle. Han gikk in vårt sted og tok vår straff på seg. Han gikk dermed i fortapelsen for vår skyld. Profeten sier at han ble knust for våre synder, Jes. 53, 5. Det er den dypeste teologi vi kan lære. Vi har en stedfortreder som gjorde opp saken for oss.
Offerdyret i GT er forbilde på dette. Da dyret ble slaktet og ofret, visste de troende jøder at dyret døde egentlig for dem. De selv ble fri ved det. Helt fra utgangen av Egypt og påskelammet, er det en klar tanke – ja, gjennom hele Bibelen. ”Og aldri jeg utgrunne kan hva da ditt hjerte led,” sier en sanger. En sannen synger slik: ”Å, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne, som deg, fredens fyrste bar.” Det var en munk som skrev denne sangen i 1306. Han ble så grepet av Jesu lidelse at han ga alt han hadde til de fattige.
3. Hele folket.
Kaifas sier også dette. Hvis ikke Jesus dør, vil hele folket gå til grunne. Han mente det jordisk i landet Israel på sin tid. Men det var noe han ikke skjønte der og da: Hvis Jesus ikke døde, ville alt folket gå fortapt. Jesu død var selve veien til Gud. Det var nødvendig at han ga sitt liv som det siste offer her i verden for folkest synder.
Derfor er det slik at alle mennesker utenfor Jesus vil gå fortapt. Ja, de er fortapt her og nå, om de ikke omvender seg. Det gjelder vårt eget folk, og det gjelder alle nasjoner og hedninger av alle slag. De må få høre om Frelseren og ta imot hans gjerning for dem. Da er også de berget. Amen.
Dette er Palmesøndagens tekst. Jesus var i Betania utenfor Jerusalem Der bodde Lasarus og hans to søstre. Det var denne Lasarus Jesus hadde vakt opp fra de døde, Joh 11. Og da begynte virkelig motstanden mot Jesus. Den hadde vært der ganske lenge, men nå blusset det opp som aldri før. Lederne var nå enige om at han måtte dø.
Men før det var det altså et festmåltid for Jesus hos Marta og Maria. Lasarus og disiplene var der også. Slik bled det en menneskelig forberedelse for det Jesus senere skulle gjennomgå. Påsken og lidlesen og døden stod for døren.
Maria
Ved dette måltidet skjedde det noe uventet, slik var det forresten flere ganger i Jesu liv. En av kvinnene salvet Jesus med en kostbar salve. Ingen hadde trolig ventet det. Men det forteller oss noe om Maria som menneske og som en gudfryktig kvinne.
På denne måten viste hun seg som en tjener. Det var ikke hennes arbeid å ta sge av gjestens føtter, det skulle slaven gjøre. Litt senere viste også Jesus seg som en slik tjener, kap. 13, 5. Der stadfestet han Marias handling ved selv å vaske disiplenes føtter. Det var et uttrykk for at både Maria og Jesus var ydmyke som personer. De så seg ikke for gode til å gjøre en slik gjerning. Ydmykhet er jo nettopp å sette seg lavere enn andre og gjøre det andre ikke ønsker å gjøre.
Det var også uvanlig at Maria tørket Jesu føtter med håret sitt. Da måtte hun løse det opp og slå det ut. Og det gjorde bare skjøgene. Det er også en måte å vise sin underdanighet og ydmykhet på. Hun er villig til å gå ned på det nederste trinn.
Maria viste nå at hun elsket Jesus mer enn noe annet. Det er bare til slike man ofrer så mye som hun gjorde. Guds eksempel er best her. Han elsket oss så høyt at han gav sin enbårne sønn i døden for å frelste syndere.
Ved en slik kjærlighet viste Maria også sin tro på Jesus. For troen er virkesom i kjærlighet, Gal. 5, 6. Det var et hellig forhold mellom ham og henne
Penger
Judas viser nå at han hadde et helt annet sinn enn Maria, selv om han var en de disiplene som hadde fulgt Jesus i flere år. Han kom ganske snart til å bli den store forræder som overgav Frelseren til de skriftlærde. Allerede her viste han sitt sanne sinn. Han likte ikke at Maria hadde brukt så mange penger på Jesus. Salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Da hadde det vært mer penger i kassen en stund, og han kunne tatt litt ekstra slik han pleidde.
Judas var en tyv, sier Johannes, v. 6. Han tok av kassen og brukte til seg selv. Når pengene får makt over et menneske, skjer det mest utrolige. De beste kristne og store ledere i Guds rike kan være fristet nettopp her. For pengene tar kontrollen over menneskene og leder dem ut i uføre. Judas hadde ikke forstått det i tide og ble dradd mot avgrunnen. For å stjele er synd. Blir ikke synden oppgjort, fører det et menneske i fortapelse. Det er et stort alvor i denne teksten.
Jesus
Da kommer Frelseren på banen. Han tar Marias parti og ber den pengegriske la henne være i fred. Han minner dem om at hans gravferdsdag er nær, og hun har forberedt ham på det. Det vil alltid være fattige i verden. Vi vil aldri få slutt på den, som politikerne sier. Det betyr ikke at vi ikke skal gi til dem. Her skal vi også være nøye. Om vi ikke kan berge alle fattige i verden, kan vi berge noen når vi gir. Marias handling var også profetisk slik Kaifas’ ord var, jfr. Joh. 11, 49-52.
Jesus er imidlertid ikke alltid her. Han bortgang var nær. Og det var nødvendig å minne dem om det. Og vi kan gjerne minne om at hans nådetid og nådenærvær varer heller ikke alltid. Vi må benytte anledningen når vi har den til å bli frelst og til å virke for Gud.
Jødene la opp planer for å drepe ham. Tenk det! De religiøse lederne i folket ville drepe, fordi Jesus var en belastning for dem. Han stemte ikke med deres tanker og måtte bort. Selv om Jesus altså var Messias og den Gud hadde lovet i Skriftene, måtte han drepes. Det er nesten ikke til å tro hvor dypt et religiøst menneske kan falle. Og hva da med alle syndere?
Palmesøndag
Dagen etter dette var det palmesøndag, v. 12f. Mye folk var samlet i Jerusalem, for jødenes påske var nær. Og da kom jøder til den hellige stad fra mange land i Romerriket. De ville feire den store høytid i Guds by.
Byen gjenlød av Hosiannarop og folket hyllet Jesus som Israels konge! De tenkte fremdeles jordisk og menneskelig. De ønsket en leder som kunne befri dem fra romerne. De mente det når de ropte: Velsignet være han som kommer i Herrens navn.
Men de tok altså feil. Det var ikke Jesu gjerning. Han skulle dø for folkets synder. Og det skjønte de ikke. Spørsmålet er nå om vi har gjort det og om vårt folk tenker på Jesus som synderes venn - eller om de fleste er opptatt av det jordiske? Må Gud få lede oss inn i de rette bibelske tanker også her. Amen.
Nattverden.
Det hende fleire ting Skjærtorsdag. Etter Palmesøndag då Jesus reid inn i Jerusalem, heldt han fleire talar. Det var særleg læresveinane han ville tala til då. Han tala om si atterkome og det som skulle skje då, Mat. 24-25 t.d. Torsdagen kom, og Judas skulle gjera si gjerning. Han gjorde avtale med jødiske leiarar og sveik sin Meister på ein grov måte. Og det var nett den dagen dei skulle slakta påskelammet. Alle jødar visste truleg at det var eit førebilete på Messias som skulle koma. Men dei skjøna ikkje at Jesus var Messias.
Timen var no komen. Jesu gjerning nærma seg slutten, v. 14. Han skulle no ei siste samling med sine læresveinar på den øvre salen. Og Jesus hadde lengta inderleg etter å møta dei her. Det viser litt av mennesket i Jesus. Han skulle lida mykje nå - det hadde óg ei menneskeleg side. Difor trong han styrke og kraft til å gå vegen til endes. Han hadde Guds kraft, men ordet viser oss at han gjerne ville møta sine nære vener i denne siste stunda.
Eit måltid mat
Dei sat til bords og skulle nå eta det jødiske påskemåltidet, v. 15. At dette samstundes skulle bli byrjinga på den kristne påske, tenke vel ingen av læresveinane på. Alt var så nytt for dei og. Skal tru om dei forstod heilt kva han meinte då han sa: Eg skal lida, v. 15c.
Påskemåltidet var ikkje eit vanleg måltid mat for jødane. Det hadde sterk symbolverdi. Måltidet var minne om det siste måltidet Israels folk åt i Egypt før dei drog ut på den lange ferda gjennom øydemarka til Kana’an. Det skulle og vera eit styrkemåltid før dei tok ut på reisa.
No sat Jesus saman med dei, slik han hadde vore mange gonger før. To eller tro påskemåltid har han hatt med den før. Men det ligg noko anna og meir i det denne gongen. Det må dei ha skjøna litt av. Det byrja med ei erklæring av Jesus i v. 16: ”Eg kjem aldri til å eta det meir før det har vorte fullenda i Guds rike.” Eg trur dei stokk litt då. Slikt hadde han aldri sagt før.
Guds rike hadde dei høyrt om tidlegare i talane til Jesus. Så det var ikkje nytt. Men noko måtte fullendast først. Alt var ennå ikkje klart og ferdig. Og før det var gjort skulle han ikkje vera i lag med dei slik meir. Han tenkte vel på påskemåltidet her på jord.
Og fullendinga låg på fleire plan. Først måtte livet og gjerninga hans der gjerast. No var han ved slutten av det. Så måtte han lida og døy. Det var soninga av all synd ssom då måtte fullendast. Ingen kunne verta frelst før det var hendt. Etter døden måtte oppstoda koma. Først då viste han seg som den levande og mektige Guds Son som kunne frelsa verda. Men fullendinga har også noko meir i seg. Ved enden av tida skulle Guds born samlast inn i Guds himmel frå alle graver og alle land. Jesus skulle koma att og domen skulle falla over heile verda. Før det var hendt, var ikkje Guds rike kome i si makt og velde. No skulle han syna dei litt av innhaldet i Guds rike her på jord der dei framleis skulle leva og arbeida ei tid.
Ei ny pakt
Nattverden vart ikkje innstifta som eit symbol eller ein religiøs skikk. I den kristne kyrkja har det nok nokre gonger vorte det. Tanken har vore, utan at han vorte sagt tydeleg: Går du til altars, er du ein kristne. For der får du tilgjeving for alle synder. Det kan vera sant, men det kan også vera heilt feil og skapa hyklarar dersom det berre blir ein skikk. For ikr. 100 år sidan måtte folk gå til altar, og det vart registret i bøkene. Når nokon t. d. ville imigrera til eit anna land, som Amerika, fekk dei attest av presten der det stod at dei hadde vore til altar det året. Det var ingen god praksis.
Paulus talar i 1. Kor. Kap. 11 om nattverden. Etter at han har sagt korleis det skjedde, skriv han: ”Den som et brødet eller drikk Herrens kalk på uverdig vis, vert skuldig i Herrens lekam og blod (…) Den som et og drikk, han et og drikk seg sjølv til doms.” v. 27 og 29. ”Uverdig” kan tyda fleire ting i vår samanhang. Men her i Korint var det truleg skikken at kvar tok med seg mat når dei kom saman til måltid og deretter nattverd. Dei rike hadde mykje, og dei fattige lite. Det kunne utarta til store festmåltid der maten vart det vesentlege. Og då kom meininga med nattverden i bakgrunnen. - I utvida meining er uverdig også at ein kjem til nattverd utan å gjera opp si synd med Gud og menneske, eller at ein lever eit uskikkeleg liv der ein bryt Guds bod og ord. Då skal ein først gjera opp og be om forlating. Då er nattverden eit godt åndeleg måltid.
Brød og vin
I v. 17-20 ser me at Jesus tok kalken med vinen og brødet og takka og sa til dei: ”Tak dette og del det mellom dykk! (…) Dette er min lekam, som vert gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg (…) Denne kalken er den nye pakt i mitt blod, som vert utrent for dykk.”
Desse nattverdorda inneheld ein heil teologi. Først seier han at her er noko som me skal dela med andre. Det minner oss om at Jesu gjerning og frelse gjeld alle menneske i heile verda. Me som har fått alt dette av nåde, skal dela det med alle me når i vårt eige land og alle andre stader. Gå ut i all verda, sa Jesus i misjonsbodet.
Jesu lekam er konkret at han vart spikra på krossen og døydde. Det er ei historisk kjennsgjerning. Men så seier Jesus: han vart gjeven for dei - læresveinane og i siste omgang for alle menneske. Det er tanken om offerdyret han brukar her. Jesus vart offerlammet som skulle døy i staden for alle menneske og slik bli ein universal frelsar. Johannes skriv om dette slik: ”Han er ei soning for syndene våre, og det ikkje berre for våre, men òg for alle i heile verda.” 1. Joh. 2, 2. Så får me tru at det også gjeld oss som lever i dag i eit heilt anna land. Han sona mine synder.
Dinest talar han om blodet. Vinen i nattverden er Jesu blod som skulle flyta for oss. Det er også tanken på Jesu død som kjem inn her. Blodet er uttrykk for død. Ved ofringa i templet vart m. a. blodet stroke på altaret. Det viste at ein var død, og døden var synda si løn og konsekvens. No var ei soning skjedd for synda. Og Jesu død var for alle menneske. Og denne frelse kan reinsa oss frå alle synder og setja oss fri. Difor syng me kristne slik: ”Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne.”
Dette er ei ny pakt mellom Gud og menneske. Men det er ikkje ein tosidig avtale der me skal gjera noko og Gud tek resten. Den nye pakt til skilnad frå den gamle, er nett at ho er einsidig. Gud gjer alt. Difor er frelsa av nåde. Me kan berre ta imot og tru på Jesus og hans død for oss. Her kan me få kvila og tru at Gud tek imot oss når reisa er slutt og me er framme.
Er det slik med deg òg? Har du teke imot?
*
Tre kors.
Det er langfredag og Jesus skal dømmes. Sentralt her er korset.
De tre kors.
.
Dette er en veldig historie. Vi finner den også i Joh. 19, 17-18 og Mat. 27, 38. Det handler om to slags mennesker i møte med Jesus, som er Menneskesønnen.
.
På en måte samler dette hele påskebudskapet eller hensikten med det. Korset er et symbol på død, hån, skam og henrettelse. Nå er det et universelt symbol på kristendom. Over hele verden møter vi korset på kirker og som smykke og i andre sammenhenger. Dette siste er nok en avsporing av det korset står for.
.
Johan Arndt (d. 1621) sa at Jesu lidelse er den aller skrekkeligste historie som noen gang er skjedd. Og da var korset sentralt. Og vi finner ikke korset direkte uttalt i GT. Symbolsk er det selvsagt med der.
.
– Men på Golgata var det tre kors som omtales i Bibelen. De tre mennene på disse kors fikk helt ulik skjebne. Og det viser en hovedsak i kristendommen. For den blir ofte misforstått, i retning av kultur, et åpent fellesskap for alle mennesker m.m. La oss nå se litt på hvert av de tre kors.
.
1. Jesus.
Han er hovedperson på Golgata denne langfredagen. Og han henger i midten. De to andre var røvere, og dermed oppfylles ordet i Jes. 53, 12: han ble regnet blant overtredere eller ugjerningsmenn (NB).
.
Jesus var hellig og fullkommen. Han var Guds Sønn, kommet fra himmelen ved et under. Han var uten synd og hadde aldri gjort eller tenkt noe galt. Her er Bibelen krystallklar. Hebr. 4, 15 og 7, 26. Han skulle egentlig ikke vært på et kors, etter vår tankegang. Hvorfor henger han der da?
.
Jesus tok vår synd på seg. Han døde for oss, og det betyr i stedet for oss og til vårt beste. 2. Kor. 5, 15. Det er den eneste forklaringen som holder. Han var vår stedfortreder. Sangeren synger så rett og sant: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.” Da tok han bort syndens skyld, straff og makt over menneskene. Han led og betalte med sitt liv.
.
En annen sanger sier det slik: ”I det fjerne jeg skuer et underbart synd, som griper mitt hjerte med makt.” Det er ufattelig og ubegripelig og kan ikke forklares med jordiske ord. Men det ble en virkelighet ved Jesu ord: ”Det er fullbrakt! Joh. 19, 30.
.
I GT er det mange forbilder og antydninger om dette. Påskelammet er ett av dem, 2. Mos. 12. Det måtte dø for at jøder kunne bli berget i Egypt. Luther skriver i sin forklaring til den andre trosartikkel om dette:
.
(Jesus) er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra døden og djevelens makt. Det har han ikke gjort med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død. –
.
Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet…
.
Vi kan spørre igjen: Hvorfor var det nødvendig? Svaret er egentlig enkelt: Gud tar synden alvorlig. Guds vrede ligger over synden. Og når synderen ikke vil omvende seg fra sin synd, er også han under Guds vrede. Joh 3, 36 sier det klart: Guds vrede blir over ham. Og Paulus sier til galaterne: Jesus ble en forbannelse for oss – på korset. Gal. 3, 13. Vi burde vært forbannet på grunn av vår synd. Det er alvoret i Jesu død. Han som hang i midten tok vår plass.
.
Men de to andre? Når Jesu kors stod i midten, ble det en skille mellom de andre to på Golgata. For de fikk ulike skjebner og avslutning på livet sitt. Slik er det forresten alltid: Korset setter skille mellom menneskene. Det er den egentlige testen på hvem vi er.
.
2. Røveren på den høyre side.
Begge var røvere og ugjerningsmenn. Slik var det ingen forskjell. Derfor var begge skyldige i å dø. De fortjente det, og det innrømmet den ene. Begge spottet Jesus, Mark. 15, 32.
.
Men det skjedde noe med denne ene mannen. Ånden fikk stanset ham, han ble vakt. Slik likner han den fortapte sønnen ute i verden. Luk. 15. Han begynte også å tenke på hjemmet og ønsket seg tilbake dit. Det var Åndens gjerning.
.
Da den andre røveren spottet Jesus, ble han irettesatt av røverne på det høyre kors. Luk. 23, 39ff. Han hadde fått lys over sin stilling innfor Gud. For han sier: ”Vi får det vi fortjener.” Da fortsetter han med denne bønnen: ”Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike,” v. 42f. Legg merke til at han visste navnet på Jesus. Og han ber ikke om mye: en tanke. Og det var et rop om hjelp fra hjertet. Ellers hadde han ikke talt slik.
.
Da kom svaret: I dag skal du være med meg i Paradis. Det var et utrolig løfte. Rett fra dødsdom og evig pine gikk han inn i himmelriket. Så raskt kan Jesus frelse et menneske. Han hadde trolig ikke mye kunnskap om frelsen, og vi vet ikke om han var jøde eller hedning. Men det betyr lite for Gud når hjertet bøyes for ham. Dette er også mitt vitnesbyrd:
.
Røveren i nøden.
Der fant liv i døden.
Jeg så ond som ham,
Samme frelse fant.
.
Dette skal likevel ikke være falsk trøst for folk som ikke vil omvende seg eller de tror de kan gjøre det i siste øyeblikk i døden. Slik var ikke denne røveren. Han var i nød og brukte den siste anledning.
.
3. Røveren på den venstre side.
Han spottet Gud og sa: Er du Messias, da stig ned av korset. Frels deg selv og oss! V. 39. Det var ingen hjertesorg over synden. Men han hørte også Jesu ord på korset og fikk tid til å tenke seg om. Men han benyttet ikke anledningen. Derfor gikk han ut i fortapelsens mørke natt. 1. Kor. 1, 18. Der er bare disse to muligheter: Frelst eller fortapt. Alle ufrelste vil en dag oppleve fortapelsen. Det er ikke noe vi kristne ønsker at de skal få, men de velger selv den veien ved å si nei til Jesus. Salmisten sier det slik:
.
Å, visste du som går i syndens lenker,
Hvor hårdt det er det satans slaveri,
Ei minste stund du skulle deg betenke
Å søke ham som deg kan gjøre fri.
Å, hvilken salig dag du fikk
Om du begynte nå, i dette øyeblikk.
H. A. Brorson 1735.
.
Jesu oppstode.
1. Jesus står opp.
Oppstoda er det store underet. Jesus var død som eit menneske, men han braut lekkjene som batt han til døden. Han var og Gud og ingen ting kunne halda han i dødsriket då. Dette var etter sabbaten, dvs. laurdag. Sabbaten enda ved solnedgang, og då opna butikkane att. Nokre kvinner kjøpte då angande olje, Mark 16, 1.
.
Tidleg sundag morgon då sola rann var dei ved grava for å salva Jesus, v. 1. På vegen dit har dei spurt: Kva med steinen? Den er for tung og stor for oss. Dei trudde dei ville møta problem som dei ikkje kunne løysa. Er ikkje det typisk for oss menneske? Me gruar oss til noko som me ikkje veit vil koma. Alt kan vera løyst før me kjem fram.
.
Nett det opplevde kvinnene, v. 2. Steinen framfor grava var ein rullestein, men så stor at det skulle bra krefter til å makta det. Og der såg dei at steinen alt var rulla bort. Kvifor hadde dei grubla over det? Gud hadde sjølv vore der med sine sendebod, englane. Kvinnene kunne gå rett inn i grava som var hogd ut i fjellet.
.
Og der sat ein mann. Det må ha vore ein Guds engel, kledd i ein lang, kvit kjortel, som snø, v. 3. Og det overnaturlege er ofte skremmande, difor vart dei redde. Men han tala venleg til dei og sa dei trong ikkje ottast. Han visste kva dei skulle, han var jo sendt av Gud. Nå får dei det store bodet, dei første som høyrde det: Oppstoda frå dei døde, v. 6. Jesus var ikkje der. Gud hadde gripe inn og berga Sonen frå dødsriket. Det var provet på at han var Gud og at synda var sona. Gud hadde liksom kvittert for det som hende på korset.
.
Kvinnene vart og dei første bodberarane om oppstoda, v. 7. Gå og sei til læresveinane – og til Peter. Var ikkje han ein læresvein og apostel? Kva skilde han ut frå dei andre? Synda midt i påsketida. Som den einaste hadde han fornekta Jesus ope med ord og banna på det. Men han angra – han gret over synda si. Mark. 14, 68-72.
.
Var det nokon som trong eit serskilt kall og ei personleg helsing då, var det nett Peter. Herren visste det, og difor minna han engelen om Peter. Kvinnene hugsa det nok: Peter skulle ha ei ekstra helsing. Og Peter må ha kjent varmen i heile seg då dei orda lydde. Det var som ei oppreising for han: Jesus har ikkje støytt meg bort!
.
Læresveinane skulle så gå til Galilea, der Jesus kom frå. Der skulle dei møta han. Jfr. Mark. 14, 28.
.
Kvinnene skalv av denne opplevinga og fekk ikkje ord fram i første omgang. Etter ei tid har dei likevel funne dei 11 læresveinane og sagt frå om det dei såg. Det ser me av Luk. 24, 9-10. Dei fleste trudde det ikkje. Men Peter trudde. Då han høyrde om underet – og truleg om helsinga til han – sprang han til grava, Luk. 24, 12. Og undringa var stor: Tenk, dette har hendt. Jesus lever!
.
2. Den oppstadne syner seg for Maria Magdalena, for dei to læresveinane som gjekk til Emmaus, og for dei elleve apostlane.
Jesus synte seg for fleire kvinne denne morgonen, først for Maria Magdalena som Jesus hadde berga frå sju vonde ånder. Og ho gjekk av stad og sa det til andre – dei som sørgde og gret. Men det skulle noko til å tru på slikt. Det var for overveldande.
.
Deretter kjem ein forkorta versjon av hendinga med dei to læresveinane som gjekk til Emmaus. Jfr. Luk. 24. Der viste han dei ut frå Skriftene at han var Messias og måtte lida for synda. Det fortel Lukas. Markus nøyer seg med å nemna det, men seier så at dei fortalde dette til dei andre læresveinane.
.
Men heller ikkje nå trudde dei. Dei var altså ganske trege til å tru på dette store underet. Og dei var Jesu vener. Då skal me kanskje ikkje undra oss over at folk i denne verda ikkje kan tru det. Gud må opna augo våre for å sjå Hans herlegdom og makt.
.
Til siste viser han seg for dei elleve då dei sat til bords. Han visste om vantrua, me kan ikkje skjula noko for han. Det gjeld til alle tider. Nå refsa han dei for det. Han hadde fortalt die om det før, så det kom ikkje uventa på dei. Men dei var så opptekne av dei nære ting og jordelivet, at dette guddommelege var umogleg. Og slik er det ofte med oss.
.
3. Han byd apostlane at dei skal gå ut i all verda og forkynna evangeliet, og lovar å vera med dei, v. 19.
Sjølv om dei var vantruande og Jesus måtte tala strengt til dei, ville Meisteren framleis bruka dei i si teneste. Det var desse feilande og svake sjelene som fekk misjonsbodet. Dei skulle gå ut i heile verda. Heile skapningen måtte få høyra evangeliet. Og her ligg jo også heidningemisjonen gøymd. Dei hadde ikkje så lett for å tru det heller, jfr. Apg. 10-11.
.
Tru og dåp var vegen til frelse, Mark 16, 16. Av Mat. 28, 18ff ser me at dåp og opplæring skulle gå hand i hand. Folk måtte få vita kva dei trudde på og bli grunnfesta i denne læra. Likevel ser me at trua har ei særstilling. Både dåp og tru høyrer med. Men dersom den døypte ikkje ville tru, var ikkje dåpen til noko hjelp i domen. Det er alvorleg å tenkja på i vår tid også.
.
Læresveinane får og teikn eller ”prov” på si teneste. Det var særleg naudsynleg i den første kristne tida då dei skulle pløya ny mark i alle land. Me ser litt av det same i misjonsland i dag. Det er indre av dette i nyare tid med meir kunnskap på ulike område. Her er og motstanden og skepsisen til alt som smakar av ”humbug” større.
.
Visse teikn skal fylgja dei som trur, står det: å driva ut vonde ånder, tungetale, ta ormar i hendene, drikka gift og lækja sjuke. Det er ikkje lett og enkelt å forklara kvifor det skjer så lite under mellom oss nå. Somme seier me manglar tru, andre at det høyrde til den første kristentida.
.
Jesu tid var nå over. Han vart teken opp til himmelen og sette seg ved Guds høgre hand, eit symbol på der makta var. Dei kristne byrja nå si teneste for alvor. Dei ”forkynte alle stader,” står det. Eit omfatande arbeid var i gang frå første stund. Og teikna fylgde med dei, og det synte folket på den tida at dei verkeleg var utsendingar frå Gud. Sonen hadde sagt det skulle vera slik.
.
Teksten i dag handler om to didiplerr som var på vei til Emmaus. Det er kort etter påsken og Jesu oppstandelse. Dette hendte "samme dag", v. 13, og det må trolig bety første påskedag. Det viktige her er at disse to mennene hadde opplevd påskedramaet og var nok i tvil om framtida og alt det som hadde skjedd.
Disse opplevde noe nå som vi kan stanse ved for vår egen del også. I Guds rike er det så mye likt blant Jesu venner. Selv om vi er ulike, har vi noen fellestrekk i troen på og livet med Jesus.
1. Jesu åpenbarelse, v. 15.
Mens disse to kristne vennene gikk og samtalte om påskedramaet, kom Jesus til dem. Han kom nær - og slo følge med den. Selv om det bare var to, hadde Jesus tid for dem. Han er ikke bare interessert i store forsamlinger og mange tusen mennesker. Det kan være en fare for oss å tenke slik. Vi har så lett for å tenke at små grupper og folket enkeltvis betyr så lite. Det kan ikke skje noe når vi er så få.
Men slik tenkte ikke Mesteren, selv om han var Messias for hele verden. Han tok seg av den enkelte og tale til en og to eller noen få. Den lille flokk er like verdifull for Gud som de mange, selv om de ikke imponerer folk flest. Og det er ofte i de små flokker at vi ser best hvem Jesus er og hva han kan. Det ser vi f. eks. i hans møte med Nikodemus, Joh 3. Ikke noen gang talte han så sterkt om den nye fødsel og hva han skulle gjøre og være for den ene.
2. Samtale.
Det ble en liten samtale mellom den ene og de to. han fikk innsyn i det de tenkte og hva de forstod og ikke skjønte noe av. Og vi ser at de to ikke forstod hvem han var. Er du den eneste, sa Kleopas, v. 18. Han tenkte at alle måtte vite det som hadde gått for seg i Jerusalem de siste dagene.
Han gjorde som om han ikke visste noe, og fikk vite at de talte om Jesus og ga ham en stor og fin attest. Slik er det Guds folk tenker om Frelseren til alle tider.
Jesus var profet, mektig i ord og gjerning for Gud og folket. Han ble korsfestet og døde - men de sier ikke et ord om grunnen til det. De glemte synden og skylden og dommen som Jesus hadde tatt på seg. De var ikke uventet opptatt av det ytre som nå hadde hendt.
Dernest viser de at de trolig hadde misforstått Jesu komme, slik mange jøder gjorde på den tid. Vi håpet, sa de, at "han var den som skulle forløse Israel", v. 21. De ventet på en politisk fører som skulle frigjøre dem fra Romerriket og gjøre landet og folket til en egen nasjon. En del jøder hadde denne tanken som var en tolking av Bibelens utsagn om en kommende fyrste, Messias og konge. På Jesu tid var det mest det partiet som kaltes ”selotene”, som mente det. Men her ser vi at noen av Jesu disipler tenkte det samme. ”Disippel” betyr ofte slike som fulgte Jesus på vandringen uten å ha et dypere og inderlig hjerteforhold til ham. Men Emmausvandrerne var trolig ikke blant dem.
Her kommer Jesu oppstandelse inn. Kvinnene som hadde vært ved graven hadde gitt folk nye tanker, også disse to som gikk til Emmaus. Det ser ikke ut til at de selv hadde undersøkt om graven var tom, men noen andre hadde gjort det. De bygde altså sin oppfatning av dette på to vitnsbyrd, både kvinnene og de andre disiplene. V. 24.
Jesu tale til dem.
Jesus begynner nå å tale med dem. Og det er viktige ord han har å si dem. Vi bør merke oss det her. V. 25-27.
Først taledr han strengt til dem og sier de er uforstandige og trege i hjertet til å tro Skriftene. Profetene hadde jo talt om disse dagene, og de skjønte det ikke. Mon ikke det har vært sant om oss mange ganger?
Profetordet sa tydelig at Messias skulle lide og ikke herske politisk. Først etter lidelsen skulle han gå inn til sin herlighet. Det var noe som måtte skje før frelsen var fullbyrdet og himmelen igjen ble åpnet både for ham og for oss. Ingen hadde kommet til Guds himmel om ikke dette var skjedd.
For å bevise det for disse troende, begynte han en lang bibeltime der han tok for seg hovedpunktene i Skriften. Han begynte med profetordet i Mosebøkene og forklarte for dem hva det betydde. Han gikk gjennom profetbøkene i GT og Salmene og andre skrifter og viste dem at der var Jesus Messias omtalt. Vi skal ikke gå gjennom noe av dette her. Men bare understreke at det skjedde, og at Jesus brukte Bibelen til å bevise sin gjerning. Det må vi også gjøre. Men de to disiplene forstpd ennå ikke hvem de talte med.
Jesu åpenbarelse.
Da de var framme, ville Jesus sette dem på en ny prøve. Han lot som om han ville gå videre. De troode ennå at han var en fremmed. Likevel bad de ham stanse. Kanskje var det sent og blitt mørkt og de gjorde det av ren menneskelig omsorg, v. 29.
Som vanlig skikk var og er, fikk han mat sammen med dem. Da han tok brødet, bad han for maten og brøt det og ga dem! Det var ellers verten sin oppgave. Her overtok Jesus styringen av måltidet. - Da så de det! De hadde sett det før. Mannen var Jesus. De kjente ham igjen. Han åpenbarte seg for dem som ved et under.
Men straks var han borte. Det må ha blitt ennå sterkere for dem at dette var den oppstandne Jesus. Og dette underet skapte ny forståelse for dem om det de hadde hørt nå. Da de forstod at mannen var Jesus, fikk ordene hans større betydning. Da han åpnet Skriftene for dem og vikste dem Messias der, brant det i hjertet. Det er virkningen av et møte med Jesus. Ordene i Bibelen åpner seg når vi tar imot Frelseren og du ser noe som før var ukjent.
Da de kom tilbake til Jerusalem, fikk de enda en stadfestelse på at Jesus var stått opp. Simon Peter hadde sett Jesus. Vitnesbyrdet var viktig, det styrket troen. I etterkant av det som skjedde, fikk de en god samtale seg imellom. Hver av dem fortalte det de hadde sett og opplevd denne dagen. Oppstandelsen var og er en fornyhet kraft til vkitnesbyrd og tjeneste for Gud. For nå begynte den store misjonen der hele verden skulel vinnes for Gud. Det er også vi en del av.
.
Åndens gjerning.
Dette er et pinsedags evangelium, og det trenger vi nå. Verden har også sin ånd, men som vi vet er det en løgnens ånd. Guds Ånd er hellig, men den er lett å misforstå. Den kan enten bli nesten glemt eller ganske overdimensjonert. Og når den bli misbrukt, er talen om den til skade for gudslivet og Guds menighet.
.
Vi må her tale om Åndens gjerning, om hva den taler og vitner om. For Ånden er en person og ikke en upersonlig kraft, følelse eller god stemning. Vi har å gjøre med den tredje person i guddommen, lik i makt og ære med Faderen og Sønnen. Men hva er hans gjerning?
.
1. Ånden vekker og kaller.
På grunn av synden er alle mennesker åndelige døde, Ef. 2, 1. Det betyr at vi er uten åndelig liv og kontakt oppover mot den levende Gud. Da er vi heller ikke i stand til å søke Gud. Derfor må Ånden lokke og dra. Det viser også alvoret i livet. Vi er fortapt og makter ingen ting åndelig talt.
.
Luther har skrevet slik om det: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.” (Forklaringen til den tredje artikkel.) Det er en nødvendig erkjennelse for å bli frelst. Uten den ser vi ikke at vi behøver Guds frelse.
.
Og Luther fortsetter: ”Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro.” Det stemmer med Jer. 20, 7 som sier: ”Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale.” På nynorsk står det slik: ”Du lokka meg, og eg let meg lokka.” I en sang står det slik: ”Nådens hellig Ånd vil forstyrre din søvn, salig er du om du våkner.” Spørsmålet er da om vi vil følge kallet. Og vi som tror på Frelseren: La oss be om mye av denne Ånd over landet vårt!
.
2. Ånden gjenføder oss.
Frelsen er et under som Gud ved sin Ånd gjør for oss. Han skaper nytt liv i åndelige døde mennesker. Og det er nødvendig, som Jesus sa til Nikodemus: ”Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.” Joh. 3, 3 og 5. Og det skjer når vi tar imot Jesus i hjertet. Joh. 1, 12-13. Da bruker Ånden Guds ord og viser til det som er skrevet der. Det er noe annet enn følelse og stemning og opplevelser.
.
Peter skriver: Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever og blir. Jakob sier det samme i kap. 1, 18: Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord. Og sangeren bekrefter det slik: ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.
.
Når vi blir frelst, viser Ånden oss til Jesus og hans frelsesverk og sier på korset. Han hvisker i vår sjel: Det var for deg det skjedde. Du er fri for Jesu skyld. – Så skal vi få be om at Ånden må virke iblant oss slik at folk blir født på ny. Det er ikke nok med litt ytre forandring og forbedring i moralen. Det gjelder ditt hjerteliv.
.
3. Ånden herliggjør Jesus.
Slik står det i kap. 16, 14: Han skal herliggjøre meg, sa Jesus. Ånden viser menneskene til Jesus og ikke til seg selv. Den som er fylt av Ånden taler dermed ikke mye om Ånden, men vitner om frelseren. Og Ånden taler alltid stort om Jesus, opphøyer og ærer ham og aldri seg selv. Dette ser vi noe av i vitnesbyrd og sang og tale. Hvem og hav er hovedsaken? Da er det særlig to ting han holder fraM
.
a) Ånden taler om at Jesus døde for syndere akkurat slik vi er. Han vår straff på seg, som sangeren sier: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.” Det ser vi i 1. Kor. 2, 2: Jeg ville ikke vite noe iblant dere, uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Da talet Paulus om frelens grunn og innhold. Det samme skjer i 2. Kor. 5, 21: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.
.
Og nå vil Gud at vi skal være opptatt av det hele livet.
.
b) Ånden sier at Jesus tar imot syndere, ja til og med sine fiender. Det viser historien om røveren på korset. Han fikk klar beskjed med en eneste gang. Du skal bli med i Paradis i denne dag. Ånden sier: Kom, Åp. 22, 17). Og det må skje i dag, mens det er nådetid.
.
Djevelen derimot sier: Du kan godt komme til Jesus, men vent. Det er bedre tid i morgen. Du er jo ikke verdig ennå, du må forbedre deg. Og det sier han hver eneste dag, og da vet at du aldri vil gå til Jesus med din synd. Du blir aldri ferdig med å forbedre deg, og Jesus har aldri bedt deg om det!
.
Her er han som vil løse
Hver syndebunden trell
Her er han som vil øse
Trøst hver bange sjel.
.
Ånden vil gjøre Jesus stor for folk! Får han lov til det i ditt liv?
.
4. Ånden tukter sine venner.
I Hebr. 12, 6-8 står det noe om det. Han vil både refse oss og veilede oss på rett vei. For i våre liv som kristen er det også ulydighet, synd, verdslighet, egosime, storhet og kulde mot andre mennesker. Og all synd fører oss på avstand og bort fra Gud. Ånden gjør alt for å få oss tilbake.
.
Paulus skriver til efeserne: Gjør ikke den Hellige Ånd sorg. Ef. 4, 30. Det er sagt til oss troende. Og i Rim. 8, 14 sier han: Alle som er drevet av Guds Ånd, er Guds barn. Tenk litt på Samson: Han visste ikke selv at Ånden var veket fra ham, Dom. 16, 20.
.
5. Ånden vil bruke oss.
Dere skal få kraft, sa Jesus, når Ånden kommer over dere, og dere skal være min vitner. Apg. 1, 8. Og i vårr kapittel, Joh. 20 i v. 21 sier Jesus: Jeg sender dere. Hensikten med at vi lever som kristne i verden er å vitne om frelsen og være lys og salt i denne tid. Da må Ånden få makt over oss, lede oss daglig i de gjerninger som Gud legger i vår vei, Ef. 2, 10.
.
Så ber vi om det i dag også: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg! Amen.
.
Hyrden.
.
Hyrdebildet er noe av det vakreste vi har om Jesus. Det er kjent GT og folk forstod godt hva det var. De var kjent med sauer og hyrder mange steder i Israel. Ikke minst visste de at lammet var et viktig offerdyr.
.
Et bilde fra GT er Salme 23. Herren er min hyrde, sier David. Og da blir det så selvfølgelig å gå videre: Jeg mangler ingen ting. Hos Gud får vi alt. Vi trenger ikke mer for tid og evighet når han fører an. Og gjennom salmen ser vi noe av dette. Han gir mat og hvile og trygghet, styrke og fornyelse. Selv i dødens skyggedal er frykten borte.
.
I tillegg er det profetier om hyrden. Esek. 34, 23. Messias skal være hyrde for Israel og folkene. Messias er det store løftet for jødene om en redningsmann. Det blir liksom klarere etter hvert som flere profeter taler om ham. En dag vil han komme!
.
Jesus kaller seg selv for hyrde, han er den gode hyrde. Og da kan vi ikke mangle noe i vårt åndelige liv. Det gir oss en stor trygghet i alt som skjer. Jesus er den gode hyrde, v. 11 og 14. Han er den store hyrde, Hebr. 13, 20. Det viste han på Golgata og i oppstandelsen. Han er sjelens hyrde. 1. Pet. 2, 25. Slik vil han ta seg av vårt innerste behov, nemlig sjelens frelse. Og så er han overhyrden, 1. Pet. 5, 4. Vi skal alle stå til ansvar for ham og gjøre regnskap en dag.
.
Hva betyr det for oss at Jesus er hyrde? Det må vi stanse litt for.
.
1. Jesus ga sitt liv for oss.
Slik en hyrde må forsvare sauene med fare for sitt eget liv, har Jesus gitt livet for vår skyld, v. 11 og 15. Villdyret som vil ta alle mennesker, er djevelen. Jesus ga sitt liv for oss. Ordet ”for” er ”hyper” som også kan bety: i stedet for. Og det skjedde på Golgata. Der ble forsoningen fullbrakt for alle mennesker. Mat. 26, 31; 1. Mos. 3, 15; Apg. 20, 28.
.
Jesus er den beste hyrde som noen gang har vært på jorden. Han døde for at vi skulle leve. Hvem andre har gjort det?
.
2. Jesus kaller sauene ved navn.
I v. 3 sier han det: Han kaller sine får ved navn. Han kjenner dem, og de kjenner hans røst og vet det er Frelseren. Derfor hører de på ham og har tillit til ham.
.
Han kaller oss ut av verden og til frelse. Frelse er å blir fri fra syndens skyld og dom og settes inn i frelsens rike. Men så kaller han også ut til verden. Vi skal tjene Gud i misjon og menighet. Vi skal forkynne evangeliet til vår slekt og alle verdslige mennesker. Og midt i alt dette blir vi kalt til et inderlig samfunn og samvær med Jesus. Å være frelst er å få det godt med Gud midt i tjenesten for Ham.
.
3. Han leder sauene.
Det ser vi i v. 3 og 16. Vi er alle på ville veier åndelig talt. Vi for alle vill som sauer, sier profeten, Jes. 53, 6. Når hyrden skulle lede, gikk han foran, og de stolte på ham for de kjente ham. Vi lærer vår hyrde å kjenne i Guds ord og i erfaringen i livet.
.
Han sviktet aldri, men leder oss på rett vei. Til hvilens vann, sier Salme 23, 2. Det er trygghet midt blant villdyrene. Og han leder også gjennom dødsskyggens dal der alt er svart og utrygt, v. 4.
.
4. Hyrden kjenner sine.
Han kjenner hver enkelt og ikke bare flokken og vet alt om oss, v. 14. 27. Det ser vi også i kap. 2-3 der han taler om menighetene. Da nevner han noen på navn eller mindre grupper i en menighet.
.
Han vet om våre behov, vanskeligheter og farer og kjenner vår framtid. Ingen ting kommer derfor overrasket på ham. Han vet alt før det skjer. ”Du visste alt om meg før du meg kalla….”
.
5. Han gir oss mat.
V. 9 viser det. De tronede skal gå inn og gå ut og finne føde. Det samme finner vi i Salme 23, 1-2. 5. Mat må vi ha for å overleve, det gjelder også åndelig. Derfor leder han oss til de beste beiter og lar oss ligge i grønne enger. Det er så mye mat i Guds rike at vi kan legge oss ned midt i matfatet.
.
Salme 17, 15 sier at vi blir mettet ved hans skikkelse. Jesus er selv vår mat ved at vi tror på hans gjerning for oss på korset. Det er ikke nok å høre om Jesu frelse en gang og så tro at vi vet det og trenger ikke mer. Det er som med vanlig mat, vi behøver det hver dag hvis vi skal leve godt. Og maten finner vi særlig i Guds ord. Derfor må vi ikke glemme å ete vårt brød, som Salme 102, 5 taler om. Da går det galt.
.
6. En hyrde beskytter fårene.
Jesus vil også bevare og beskytte oss her i en farlig verden. Joh. 10, 28; Sak. 9, 16. Vi ligger på hans hjerte, v. 13 (NO-30). Det betyr at han har stor omsorg for oss, slik NB oversetter det.
.
Hvordan og hvem blir bevart? De hører hans røst, står det. Det betyr også at de tar imot det han sier og handler etter det. Han kjenner dem, fordi de har vært hos ham og blitt frelst. Nå vet han om alt de behøver gjennom livet. Og de følger ham, står det. De er lydige mot hans røst og går der han viser vei. Så lenge vi følger Jesus, blir vi bevart.
.
7. Han gir oss evig liv.
Det er Jesu gave til oss, v. 28. Ingen eier det evige liv av natur. Vi er ikke født med det. Vi er døde i oss selv. Ef. 2, 8. Han kan derimot skape noe nytt av det døde. 2. Kor. 5, 17. Og dette evige liv begynner her i verden. Evigheten er bare en fortsettelse av troens liv her. Og det varer evig. Joh. 5, 24.
.
Er dette troens liv din eiendom? Eller går du ennå i den døde verden, uten håp og uten Gud. Nå kan du bøye deg for ham og bli frelst ved troen.
Amen.
.
Vi er midt inne i Jesu avskjedstale her. Disiplene er bedrøvet, for han har sagt dem flere ganger at han skal lide. Han har sagt at han skal dø og at han skal sende Ånden til dem. Det er en forberedelse for framtida han taler om her. Helt fra kap. 14 har denne talen vart, og den går inn i bønnen i kap. 17. Han tar seg virkelig god tid til å tale med de nærmeste vennene sine. Og det er de som snart skal føre hans gjerning videre.
Og da er det han bruker uttrukket ”en liten stund” hele sju ganger i denne teksten, se også kap. 14, 19. Det er dette uttrykket som skaper uro og tanker. Hva mener han med det? Og dette uttrykket står i forbindelse med Åndens komme. En kort, liten stund kan oppfattes og oppleves ganske lang når vi er spent og stresset. Og det var disiplene nå. Jesus understreker derfor flere ganger at det ikke er lenge igjen før noe skal skje.
Men hva mener han egentlig med dette? Hvilken stund kaller han kort? De lærde har ikke vært enige om det. Og det kan referere til flere slike ”stunder” i tiden etter dette.
1. Jesu død.
Dette var natta mellom torsdag og langfredag. En liten stud var i dette tilfelle bare noen timer før Jesus skulle gå fra dem. Da ser de ham ikke lenger. Og Jesu død den store begivenhet i påsken som nå var kommet. For da er han det egentlige påskelammet som alle ofringer i GT peker fram mot.
Døperen hadde jo kalt Jesus for ”Guds lam” (Joh 1, 29) ca. 3 år før. Lammet var et offerdyr som skulle lide døden for folkets synder. Det hadde vært utallige slike offer i tabernaklet og senere i templet i Jerusalem.
Jesu død er slik uttrykk for at synden er sonet hos Gud, og det endelige oppgjør er skjedd for at folket kan bli frelst og berget i evigheten. I den gamle pakt ble folket frelst før Jesu død ved å tro på løftet om en frelser som skulle komme. I den nye pakt og vår tid blir vi frelst på løftet som er oppfylt i Jesus. Han er død og har sonet vår synd. Ved å bekjenne synden og ta imot frelsen i Jesus, er vi løst fra vår fortid og innviet til Guds rike.
For disiplene var det altså bare ”en liten stund” til at dette skulle skje. De skulle ikke se ham lenger.
2. Oppstandelsen.
Jesu stod opp fra de døde tredje dagen etter hans død. Også det var en ”liten stund”. Det skjedde søndag morgen, på den første dag i uken. Det er forresten derfor vi feirer søndag og ikke sabbat. Det var en stor begivenhet for displene og de første kristne at Jesus ble løst fra graven. Det ser vi av det som skjedde dagene etter oppstandelsen. Og denne dagen var det verd å minnes, og de kristne begynte å samles hver søndag.
Men oppstandelsen betyr noe stort. Jesus døde ikke bare for synden og seier over den, men han seiret påskedag også over døden. Derfor er dette selve seiersdagen der alt dette er underlagt ham her i tiden.
Paulus har vitnet sterkt om oppstandelsen i 1. Kor. 15. Der sier han at alt annet er forgjeves om ikke Jesus oppstod fra graven. Vårt liv og vår tro og vårt arbeid er intet verd. For da er døden og fortapelsen det siste for alle mennesker. Så sier han med seierstone: Men nå er Kristus stått opp! All motstand er brutt og fienden beseiret.
3. Pinse.
Ettersom ordene ”en liten stund” står i forbindelse med Ånden, er det rimelig å tro at han også mente Åndens komme. Det er femti dager mellom påske og pinse. Det engelske ordet ”pentacostals” (pinsevenner) kommer av det greske ordet for femti. Vi ser hvordan tidsrommet for ”en liten stund” utvides.
Ånden skulle på en måte være Jesu stedfortreder på jord. Han var trøsteren og hjelperen for dem når han selv hadde forlatt dem. Ånden skulle lære dem alt de behøvde om frelsesverket og veien til himmelen. Nå forbereder han dem på det. Det skal ikke bli alene igjen, det hadde de fryktet. Og hvordan ville det da gå? Nei, han ville sende Ånden som deres hjelper. De skulle være visse på at han fremdeles var deres venn.
4. Jesu gjenkomst.
Jesu oppstandelse er også en bekreftelse på at vi skal stå opp av graven. Noen til dom og noen til evig liv. Gud har jo allerede vist at han har makt over døden og kan dermed vekke alle mennesker opp fraa gravene om de er flere tusen år gamle. I oppstandelsen skjer det en nyskapelse. Vi får et uforgjengelig legeme, sier Paulus.
Det som ligger foran oss er alltid ukjent og dermed fyller oss med spenning og kanskje uro. Og vi vet ikke alt om Jesu komme, verken om tidspunktet eller alle detaljer. Men vi vet AT han kommer igjen selv om det blir lenge til. Disiplene tenkte kanskje at det også var kort tid til den dagen. Og i Guds reknemåte er det kort. For han ser alt i lys av evigheten. Men disisplene syntes nok det var vanskelig.
-- De kunne ikke forstå dette og ba om forklaring. Hva mener du egentlig? V. 18. Da viser han dem et bilde fra dagliglivet som de sikkert kjente. Ved en fødsel har kvinnen det ondt. Hun opplever smerte og sorg. Men det varer bare en kort stund, så er det over. Da tenker hun ikke på hvor vanskelig det var, men gleder seg over et nytt menneske, hennes barn.
Slik er det, sier Jesus, med dere også. Dere har sorg nå og de ville nok oppleve mye mer motgang i årene som lå foran dem. Men en dag skal de se ham igjen, v. 22. Da skal det bli evig fryd og glede. Det tunge og vonde er forbi, ja, i evigheten er alt dette glemt for godt. I himmelen heter det: ”Ingen tar deres glede fra dere”, v. 22.
Er du også på vei dit? Nå kan du begynne.
Åndens gjerning.
.
Jesus skulle dra fra disiplene og bli alene tilbake. Det var en stor forandring for disse unge menn som hadde reist sammen med Jesus i tre år. Men her var det noe de ikke tenkte på. De skulle ikke bli alene, Herren skulle sende Ånden som Jesu stedfortreder på jord. Derfor var det til gagn for dem at han for til himmelen. For Ånden kunne være over alt til alle tider. Han var universell og ikke bundet av kroppen som Jesus.
.
Ånden kalles talsmannen fra Gud, en som trøster og hjelper. I v. 13 kalles han sannhetens ånd som alltid taler og gjør det rette. Her er det ingen løgn eller en skjult agenda. Han sier det Gud vil og tar ikke hensyn til andre motiv.
.
Den Hellige Ånd arbeider både med verden og de troende. Slik har han en dobbelt oppgave. For verden uten Gud behøver i utgangspunktet et annet budskap enn Guds eget folk. Men for alle gjelder det at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot budskapet. Da er det viktig at vi lar Ånden arbeide med oss.
.
Åndens kall er vårt håp. Ingen søker jo Gud av seg selv, Rom. 3, 10ff. Og Luthers forklaring til den tredje artikkel er tydelig her: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet …” Slik er det. Vi mennesker er blinde for de åndelige sannheter, og vi har ikke evne til å gå til Gud av oss selv. Derfor kaller Ånden.
.
Og Ånden taler og arbeider alltid i overensstemmelse med Skriften. Den siste egentlige åpenbaring fra Gud er gitt oss i Guds ord. Og vi har nok for tid og evighet med det som står der. Der har vi en fullstendig beretning om frelsens vei og mål.
.
Nå gjenstår det å overbevise verden om dette. Derfor sier Jesus det her: Ånden skal overbevise verden. Det klarer ikke vi med våre argumenter. Da blir det menneskesnakk og det når ikke inn til hjertet. På nynorsk (1978) står det: Han skal gjera det klårt.
.
Hvordan viser Ånden oss dette, og gjør saken klar for oss? Jo, han vekker samvittigheten. Dermed får han vise oss at vi er skyldige for Gud. Verden sover og ser ikke det alvorlige i liv og død og evighet. De er som i et brennende hus i dyp søvn. Det må Ånden gjøre noe med.
.
Gunnes oversetter dette slik: Ånden skal gå i rette med verden, og det kan være ubehagelig. I v. 7 sier Jesus: Jeg sier dere sannheten, og den er ofte vanskelig å høre og akseptere. Da er det særlig tre ting Ånden vil vise oss:
.
1. Synd.
Det er mange slags tanker om hva synd er nå. For nå tenker noen at alt skal være tillatt, og de sier: Vi er ikke verre enn andre! Synd blir et ikke-ord som ikke betyr noe.
.
Men Bibelen sier at du har syndet mot Gud. Det er saken. Menneskene må vekkes slik at de ser de står for Gud med sitt liv. Derfor er det viktig at Ånden får tale til oss om vår synd. Da kan noen spørre: Hva er egentlig synd?
.
Alt det som er galt i ditt liv er synd. Alt det onde du har gjort og tenkt og hatt lyst til i livet. Alt som skjer mot Guds ti bud er synd: Mord, hor, misunnelse, baktalelse, stjeling og det som står i Guds sted i ditt liv. Hvordan er det med søndagen, er den alltid holdt til Guds ære, og foreldre og overordnede – får de lydighet etter Guds ord? Slik kan vi nevne så mye. – Men så sier Jakob: Om du snubler i én ting, er du skyldig i dem alle. Jak. 2, 10. Så nøye henger Guds vilje sammen. Det ene fall får betydning for alt sammen.
.
Dernest: Alt det du har forsømt å gjøre. La oss spørre oss selv: Hvordan har vi brukt livet vårt? Hva med penger og tid? Det er ubehagelig når Ånden avslører oss og viser oss våre synder og hvor heslig den er overfor Gud. utsiden til et menneske kan ofte være bra, men hva med det indre? Hjertet? Tankene? Gud ser det også og bedømmer det. Ånden vil vise deg alle synder og gjøre det klart for deg hvordan du er. Bibelen har mye å si om det.
.
Likevel, alle synder blir i forhold til Gud liksom samlet til ett: Vantro. Hva har du gjort med Jesus? Har du sagt nei og vraket ham? Det er synd nok. V. 9. Jesus vil her si: Om alt ellers hos deg var fullkomment, men du var uten Jesus – da var du fortapt. Du behøver altså ikke å være en stor umoralsk synder for å bli dømt. Det er nok at du sier nei til Jesus – han er jo selve redningsmannen. Verden skal betale en dag for at Jesus blir satt utenfor. Da blir dommen en stor overraskelse for mange. De vil prøve å unnskylde seg og si: Jeg var jo ikke verre enn mange andre!
.
2. Rettferdighet.
Ånden skal vise verden hva rettferdighet er. Det er det også mange meninger om. Men Bibelen ser alltid rettferdigheten i forhold til Gud. Har du det rett med Gud? Det er spørsmålet. Noen er gode nok i egne øyne. De gjør sitt beste og mener at deres gjerninger og liv er så godt som det kan bli her i en ond verden. Gud kan ikke vente noe annet, tenker de.
.
Holder det? Er det forresten slik at vi gjør vårt beste? Spørsmålet er alltid: Hva mener Gud? Hvordan bedømmer han meg?
.
Her strever Ånden mye med å overbevise oss om vår skrøpelighet og at vi egentlig er noen store fariseere i hjertet. For de trodde godt om seg selv og mente at de faktisk var bedre enn andre.
.
Ånden vil nå vise oss dette: Bare en ting gjelder: Jesu rettferdighet. Rom. 4, 5. Det er derfor vi behøver ham, som vi har sagt ovenfor. Jesus kjøpte oss rettferdighet med sitt blod på korset. Åp. 5, 9. Da det var gjort, kunne han gå hjem til sin Far. Da var det ikke mer å gjøre. Nå skulle Ånden overbevise folket om det.
.
Profeten Jeremia sier: Dette er det navn han kalles med: Herren vår rettferdighet. Jer. 23, 6. Det er bare den som gjelder for Gud. Har Ånden vist deg det?
.
3. Dom.
Først må vi si at djevelen ble dømt på korset. Ingen behøver å gå fortapt nå. Det er et hovedbudskap i Skriften. Men det står også noe om en dommens dag da alle slekter skal stå for Gud. Åp. 20. De levende og de døde, små og store. Og de blir dømt etter det som Gud har skrevet i sine bøker.
.
Det blir en alvorlig dag. Både små og store syndere må møte fram der. Der vil du se Hitler og Mao og Stalin og alle de du kjenner som har levd livet borte fra Gud. Kanskje en bror og en søster vil møte deg der. Og de blir dømt.
.
Hvilken side står du på nå? For du må være på rett side her i livet for å kunne bli det i evigheten. Når døden har besøkt deg, er det for sent. Derfor blir du innbudt i denne stund:
.
Kom til din Frelser, oppsett det ei,
her i sitt ord han viser deg vei.
Paulus' bønn,
Her kommer apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15.
.
Vi får her et nytt gløtt inn i Paulus’ bønneliv, og nå ber han igjen for Guds folk. Det ser ut til å være et viktig emne i hans bønneliv. Du ber kanskje mest for deg selv og for din nære slekt. Noen ber også for hedningene. Og det er ikke galt. Men vi skulle kanskje utvide sirkelen litt mer og be for hverandre som Guds barn. Jeg tror noen tenker slik: Tenk om noen ville be også for meg? For vi kan og skal hjelpe hverandre i dette. Når vi gjør det, blir det også mindre baktale, kritikk og misunnelse. For bønnen har en rensende makt med seg.
.
For leserne ber han nå om flere ting:
.
1) At de må styrkes, v.16.
Vi behøver stadig ny kraft i livet med Gud. Vi tappes for kraft ved arbeid og anstrengelser i livet, også åndelig sett. Den som gir seg mest for Gud, behøver også mest kraft.
.
Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Gud skal styrke dem etter sin herlighets rikdom. Og i kap. 1, 19 sier han: Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.
.
Og det skjer ved Ånden, ved at han veileder oss, refser oss og gir oss nytt mot alt etter som vi behøver det. Noen ganger bruker Ånden mennesker som sitt redskap, og andre ganger taler han direkte til oss ved minnelser. Vi skal alltid være våkne for at Ånden taler bestandig slik Skriften taler. Det er menneskepåfunn om noe annet kommer fram. Og dette gjelder ”det indre menneske”, altså vårt hjerteliv med Gud.
.
Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber. Det kan altså være nødvendig at noen ber for oss, at også vi må få styrke og kraft nok. Har vi lite åndskraft fordi det er så få eller ingen som ber nettopp for oss?
.
I kap. 6, 18-20 sier Paulus at vi skal be alltid – også for han, står det. At han må med frimodighet kan forkynne og kunngjøre evangeliet. Ja, at han kan tale med frimodighet. Var det nødvendig for den store apostel Paulus å ha forbedere, føler nok jeg det ennå mer nødvendig. Er det noen som vil be – også for meg?
.
En annen erfaring må også nevnes her: Vi får selv mer styrke når vi ber om at Gud må styrke andre! Bønnen får en slags gjensidig tilbakevirkende kraft.
.
2) At Kristus må bo i dem, v.17.
Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen. Han ikke bare døde for oss og ordnet alt i himmelen. Jesus stiger også inn til oss og er oss nær hele livet. Bønnen er at han alltid må få rom i vært liv og hjerte. Han ber om det, slik at Jesus får prege vårt liv, Gal. 4, 19.
.
Da blir husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft. For det er han som er vår kraft og ikke noe i oss selv. Vi har noen ganger lyst til å styre vårt eget liv og slik gjøre oss uavhengig av Gud. La oss heller overgi nøkkelen til huset til vår Frelser. Det er da det går oss godt. Dette er en del av bønnen.
.
3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19.
Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19,30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er vernet mot vranglære og verdslighet.
.
Han ber for dem at de må bli rotfestet og grunnfestet, v. 17f. Kristenlivet blir ikke fast og trygt om du hele tiden er opptatt av dine følelser og tanker om hvordan du har det. Her ser du at troen skal ha et feste, den skal bygge på noe som er sterkere enn vårt eget indre liv.
.
Han bruker først en plante som eksempel. Den må settes i god jord og ofte dyp jord for å få næring og vann nok. Det vises mest i tørketider. Vil den overleve da? Frukten er også avhengig av en god jord der planten får det den trenger.
.
Dernest bruker han bilde av et hus. Det trenger et godt og solid fundament og grunnvoll. Her er det stormen og motgangen som er i sentrum. Vil huset stå når høststormen kommer? Paulus vil vise hvor viktig dette er. Derfor ber han om det.
.
Det vi skal bygge på er Kristus og hans verk. Å være rotfestet og grunnfestet der, er å ha et godt og grundig kjennskap til Kristus. For han er jo følgen og resultatet av Guds kjærlighet mot oss. Derfor er det nyttig og nødvendig å bruke tid på det Bibelen sier om frelsen. Det er de overfladiske og lettvinte kristne som først faller. I fristelsens stund hjelper ikke de store ord eller opplevelser i fortiden. Spørsmålet er: Hva eier du i dag?
.
4) At de må forstå
hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 – og er en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd. Det er ikke nok med teoretisk og ”død” kunnskap. Vi må selv få se inn i Guds hjerte og fylles til all Guds fylde.
5) Kjærlighetens omfang.
Her bruker apostelen fire uttrykk for å si noe om det. Han bruker de vanlige retninger i verden for å vise størrelsen av Guds kjærlighet.
Dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Gud elsker jødene som sitt eget spesielle folk. Og han elsker hedninger av alle trossamfunn der. Han elsker muslimene som nå er en så veldig stor gruppe. Han elsker de fine og de dårlige – også meg, sier Paulus. 1. Tim. 1, 15.
.
Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Hele verdenshistorien er innbefattet i dette ordet Kjærlighetens lengde.
.
Dens dybde: den når de dypeste falne og omfatter det verste fall i ditt liv. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Ingen kan visst utgrunne det i dette liv. Vi har så lett for å sette noen til side: De kan umulig bli frelst. Å, jo! Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.
.
Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himlen, røveren blir et Guds barn og setter oss i himmelen med Kristus. Objektivt sett er vi der allerede nå ved troen. Men himmelens høyde er så stor at heller ikke den fatter vi.
.
6) Kristus gjør mer
enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).
.
7) Til Guds ære.
Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt. Du blir vel med der? Ennå er det tid til å komme og få del i dette frelsesverk.
Amen.
Emmausvandrerne.
35) Luk. 24, 45-53.
Det var etter oppstandelsen og Jesus hadde vist seg for noen disipler og talt med dem. Og en tid etter kom Kristi himmelfartsdag. Da tar han avskjed, Jesu gjerning på jord var fullført. Da overlot han ansvaret til sine venner. De skal nå bringe evangeliet om Guds rike ut til alle folk.
Men først har han enda en samtale. - To disipler var på vei ut av Jerusalem til landsbyen Emmaus, og Jesus gav seg i samtale med dem. De skjønte ikke at det var Jesus og var forundret da han spurte om hva som hadde hendt. Alle visste jo det! mente de. Da skjer det noe på veien vestover:
1. Jesus åpnet deres forstand, v. 45.
Vårt sinn og tanke er stengt og uklart for de åndelige ting. Det er som sangeren sier: Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Og Gud utvalgte ikke de vise og forstandige, 1. Kor. 1, 26f. Våre tanker misforstår Guds vei og vilje og er egentlig en hindring for oss. Derfor må Gud åpne slik at vi ser Guds vilje.
En dansk oversettelse av Seidelin sier det slik: Han klarede deres tanker. Og Salme 119, 130 sier noe av det samme: Når dine ord åpner seg, gir de lys. Det er særlig to ting vi må få lys over i selve frelsen:
a) Først at Jesus døde. Da ble all synd borte som domsårsak. Han sonet vår skyld og betalte vår gjeld. Uten et klart syn på dette ved Jesus, blir kristendommen subjektiv og usikker.
b) Dernest Jesu oppstandelse. Det var et under, og det var seier over alt, døden og Satan, og den var en fullstendig godkjenning av frelsesverket. Dette må vi få tak i og ”forstå”.
Det Jesus åpnet deres tanker om, var særlig at dette var skrevet om i GT. Tydelige profetier sa at Jesus skulle dø og stå opp igjen. Og det som står skrevet, må skje. I v. 44 sier han: Alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene, jfr. v. 27. I jødisk språkbruk var det et uttrykk for hele Skriften, det Gamle Testamentet. Og i v. 46 gjentar han: Så står skrevet. Jesus lot Skriften være autoritet og diskuterte aldri hva betydningen var.
Det var i en slik samtale disiplene sa til hverandre: ”Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” v. 32. Det er velsignelsen over å høre Guds ord om Jesus som tenner en brann i oss. Det er en felles erfaring for Guds barn. Derfor skulle vi skynde oss til Guds ord og bruke det flittig.
2. Jesus ba disiplene å forkynne, v. 47.
Jesus skulle nå forlate dem, og hans venner skulle være Jesu stedfortredere. De skulle være forkynnere og tale Ordet. Kristendommen er en forkynnelsens religion. Gud ”fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap”, 1. Kor. 1, 21. Evangeliet skal videre ut til alle folk. Det er ikke nok med sosialarbeid, helse og skole, opplysning og en ny politikk. Hvis tyngdepunktet ligger her i misjonsarbeidet, vil vi svikte og arbeidet lykkes ikke etter Guds vilje. Kristendommen er en Ordets religion. Vårt oppdrag er i første rekke å tale Guds ord. Det har kraften i seg.
Og Jesus sa hva vi skulle forkynne. Han har gitt oss hovedpunktene i talen vår (v. 47):
a) Vi skal tale omvendelse. Det betyr å snu om, begynne et nytt liv, få et forandret sinn, som ordet betyr. Pontoppidan skriver om dette i sp. 675: ”Å omvende seg er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv.”
En kristen som prøver på det, vil snart forstå at han klarer ikke det. Han må gå til Jesus her også og si: Omvend meg du, så blir jeg rett omvendt. Jer. 31, 18. ”Til Herren rett omvendt,” synger vi. Og prof. Hallesby talte sterkt om dette og sa: Du må ikke fuske i omvendelsen. Vi må innrømme at vi har forkynt omvendelse for lite i vår tid.
Men denne talen er ikke ment som lov: at vi må gjøre noe for å bli frelst. Alt er nåde og gave i Guds rike.
b) Vi skal forkynne syndenes forlatelse, v. 46.
Synden er det store skille, Jes. 59, 2. Den må bort. Jesus har sonet alt og gjort opp saken med Gud. Men for å få del i den, må våre personlige synder bli tilgitt av Gud. Den ferdige frelse må bli min. Kristendommen er personlig, det er ikke et medlemskap i en kirke eller en organisasjon.
I den første påske i Egypt, 2. Mos. 12, 7 blir det klargjort at hver enkelt måtte stryke blodet på sin dørstolpe. Det var ikke nok at lammet ble slaktet, eller at naboen hadde det i orden. Og det var ikke tale om glede eller følelse eller usikkerhet. Når blodet var strøket på, var det nok. Og når Gud har tilgitt våre synder, er vi frelst. Og det skjer ved bekjennelse av synd og tro på Jesu frelsesverk. 1. Johannes. 1, 7 og 9.
Men dette skulle gjøres i Jesu navn. Og det betyr at vi skal bygge på hans forsoning og gjerning for oss. Påsken er grunnlaget for vår frelse.
c) Frelsen gjelder for alle.
”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Vi må alltid inkludere alle i vår forkynnelse, på den måten at alle kan bli frelst som går den vei Gud har gjort i stand. Vi har ikke lov å si at noen er utelatt og ikke bestemt til frelse. Misjonen gjelder alle folk og hver enkelt individ. For alle trenger frelse.
Det er godt å kunne si og synge: Kom til din Frelser, oppsett det ei …
3. Jesus ba dem om å vitne, v. 48.
Vi skal ikke bare tale og formane og si hva andre skal gjøre. Som kristne skal vi bevitne at det er sant. Disiplene hadde sett Jesus i levende live etter oppstandelsen. Og de kunne si med tyngde: Jesus stod opp fra de døde. Det er et sterkt vitnesbyrd om at han er Gud.
Vi har også sett ham – i troen og i Ordet. Og vi kan si med sannhet: Jesus lever, han har frelst meg og gitt meg et nytt håp. Et vitnesbyrd har stor kraft i seg, for det er selvopplevd. Her er kanskje mye tørr preken iblant oss. Hvor er egentlig vitnesbyrdet? Salme 40 er et fint eksempel på et vitnesbyrd. Der sier salmisten: Han drog meg fra fordervelsens grav og satte mine føtter på en klippe. Lekpredikanten Sven Foldøen sa en gang: De nyfrelste er de beste vekkelsespredikanter. For de hadde vitnesbyrdet. Alle kristne har det, noen i ord og andre i livet. Det må aldri stilne.
4. Jesus velsignet dem, v. 50-51.
Han løftet sine hender og velsignet dem idet han ble tatt opp til himmelen. Slik skulle vi også leve vårt liv under Jesu velsignede hender. Der er å være i Guds vilje med vårt liv. Da behøver vi ikke å klage og syte, men gå frimodig der han peker og åpner vei.
Det er godt å være der: under de blodige, naglemerkede hender. Det er velsignelsen, å leve i Jesu forsoning og frelse. Men de som stod der, var de omvendte som hadde fått tilgivelse for sine synder. Og da gikk de tilbake til Jerusalem med stor glede, v. 52. De tilbad og priste Gud i templet. – Etter pinsedag gikk de så ut i all verden som vitner og forkynnere. Det er også kallet til oss.
Det er kort før pinse i vår kyrkje no. Og denne høgtida konsentrerar seg om Anden - den tredje person i guddommen. Difor nyttar me ordet han om Anden og ikkje den. Anden har fleire namn i Bibelen, og dei klårgjer noko kva hans oppgåve er. Denne teksta viser òg kva konsekvens det får om em fylgjer Anden si røyst. Det viser denne teksta oss litt av. Me får også vita litt om årsaka til at det vert slik. Og det må vera slik i denne verda.
1. Gjeven av Gud.
Først må me sjå at Anden er ei gåve frå Gud. Han sende Anden til dei første kristne og til oss alle. I kap. 16, 7 seier Jesus: eg skal senda han til dykk. Og i v. 26 i kap. 14 seier han: Den heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn.
Og det hende pinsedag, Apg. 2. Læresveinane var samla i Jerusalem, og Gud sende Anden som ein eld i hjarta deira. Det var og ei oppfylling av orda i profeten Joel 3, 1f. Det var altså godt førebudt og læresveinane kjende til det. Det minner oss om at Guds er pålitande og at han held sin lovnad. Me kan alltid lita på Guds ord. Det er ein god tanke både i medgang og motgang. Alltid treng me Ordet på ferda mot himmelen.
2. Talsmannen.
Her har me det eine namnet på Anden. Det skal visa noko av hans gjerning eller oppgåve. Ordet på grunnteksta (paraklætos) tyder trøystar, men kan og tyda rådgjevar og advokat. Ordrett tyder ordet ein som er tilkalla (for å hjelpa, trøysta osv). Og dette er eit vakkert bilete på Anden. Anden hjelper oss i vår naud, minner oss om Guds lovnad og peikar på Jesus for oss, han som bar våre synder på krossen.
3. Sanningsanden.
Det er det andre namnet på Guds Ande i vår tekst. Og namnet svarer til hans karakter. Guds Ande er like sann som Gud sjølv og Sonen. For dei tri personane er eitt på same tid som dei er ein. Det er denne løyndomen som vitet og filosofien aldri har funne ut av og som er ein støyestein for vantrua. Som kristne får me lov å tru det Gud seier og har openberra i Ordet sitt. Ordet trieining er ikkje med i Skrifta, men dei tri personane er fleire gonger nemnde saman og viser at dei er ei eining. Mat. 28, 18-20 er døme på det. Det er i misjonsbefalinga og dåpsbefalinga.
Når Anden er sanning i sitt vesen, er han òg verkeleg og rett i all si gjerning. Han står som motsetnad til alt det vonde og falske i Andeverda. For i verda er det lygn og vantru mot Gud. Difor kan ikkje verda vera til noko hjelp for oss når me søkjer sanninga. Den finn me i Guds ord, og Anden opplyser oss om kva Ordet tyder.
Når Ander er slik, vil han også at me som Guds born skal vera som han. Å fylgja og leva etter Guds sanning er den sanne fridom, Joh. 8, 32. For då er me løyste frå verda og dei bann som synda set ikring oss. Me er frie til å leva med Gud og gjera hans vilje.
Byrjinga på denne vegen er ei sann omvending. Me som har prøvd det må vedgå at me makta ikkje å venda om på rett måte. Det må Anden gjera. Den eigentlege grunnen til ei rett omvending er Gud sjølv som får gjera det. Det ligg likevel noko til oss her som me ikkje skal gløyma.
Prof. Hallesby sa noko om dette slik: Du skal ikkje fuska i omvendinga! Med det meinte han at menneske vil gjerne gøyma unna noko synd og framstella seg sjølv betre enn me er. Her må me vera praktiske og konkrete. Det kan vera eit lån du ikkje har betalt attende, ein reiskap du lånte ein gong, som du ennå har. Du sette kanskje ut ei lygn om nokon som vart eit rykte mellom mange. Slike saker skal me gjera opp. Du kan ikkje leva i synd og samstundes vera ein kristen. Då har du ikkje ei sann omvending. Det kan kosta mykje, både pengar, ære og makt. Men det må til.
Også som ein kristen skal me leva eit sant liv i kvardagen. Sanningsanden ber oss om det og leier oss på den vegen. ”Når Jesus kommer inn i landet, det blir et ganske annet liv.” Eit liv i sanning vil m.a. seia at ein er varsam med orda våre, med pengar og tilhøve til andre menneske. Her skal me fylgja formaningane i Bibelen - utan at me tenker at dei skal frelsa oss. Det skjer berre av nåde ved tru.
4. Vitnemål.
De òg skal vitna, sa Jesus. Det kan skje ved ord på eit møte, i samtale i einerom og i livsførsla vår. Me er lys og salt her i livet. Det er eit vitnemål. Anden vil då at vitnemålet vårt også skal vera sant. Me skal ikkje overdriva korkje syndelivet eller opplevingar med Gud. Fåren ligg på begge desse stader. Er me sanne, vil velsigninga koma både over oss sjølve og over dei som møter oss.
5. Motgang.
Jesus ville seia til sine vener at ikkje alt her i livet vert lett. Du kan oppleva tunge dagar. Då skal me ikkje kritisera Gud - eller styggjast som ordet seier, kap. 16, 1. Me skal vita at me er i Guds hand, og han veit om alt det som skjer. Me kan aldri forklara det vonde i verda, men me kan bøya oss audmjukt og be om å koma vel gjennom det med trua i behald.
Motgangen kan verta konkret. I v. 2 seier han at det skal støytast ut nor gudshusa og til med bli slått i hel. Dei som gjer det, vil tru at dei gjer rett. Og det gir eit menneske ekstra kraft og frimot. Apostlane og dei første kristne opplevde just det. Paulus måtte til og med røma frå byar og bygder han var i, for motstanden vart så sterk. Han fortel om fleire slike tilfelle, 2. Kor. 11, 23ff. Han hadde fått slag, vore i fengsel og i dødsfare. Fleire gonger vart han hudstroken, steina og i farer av mange slag - til og med av falske brør (kristne). Men det tok ikkje motet frå han. Han gjekk i Guds kraft.
Og grunnen til at dei handsama han slik, var at dei ikkje kjende Gud, v. 3. Eit åndeleg kjennskap til Gud fører respekt med seg for andre truande. Men avdi det alltid vera falske kristne mellom, vil også slike forfylgingar koma. Me skal ikkje anklaga dei, men vera små og audmjuke og vitna om kva Gud har gjeve oss. Diverre er det slik nokre gonger at motgangen dreg fram det vonde i oss slik at me har hug til å slå att og setja folk på plass. Det vil aldri bera god frukt. Lat oss fylgja Jesu eksempel: Han svara ikkje då anklagen kom. Han overlet det til Gud som dømer rett. 1. Pet. 2, 23.
*
Skjærtorsdag
Nattverden.
Det hende fleire ting Skjærtorsdag. Etter Palmesøndag då Jesus reid inn i Jerusalem, heldt han fleire talar. Det var særleg læresveinane han ville tala til då. Han tala om si atterkome og det som skulle skje då, Mat. 24-25 t.d. Torsdagen kom, og Judas skulle gjera si gjerning. Han gjorde avtale med jødiske leiarar og sveik sin Meister på ein grov måte. Og det var nett den dagen dei skulle slakta påskelammet. Alle jødar visste truleg at det var eit førebilete på Messias som skulle koma. Men dei skjøna ikkje at Jesus var Messias.
Timen var no komen. Jesu gjerning nærma seg slutten, v. 14. Han skulle no ei siste samling med sine læresveinar på den øvre salen. Og Jesus hadde lengta inderleg etter å møta dei her. Det viser litt av mennesket i Jesus. Han skulle lida mykje nå - det hadde óg ei menneskeleg side. Difor trong han styrke og kraft til å gå vegen til endes. Han hadde Guds kraft, men ordet viser oss at han gjerne ville møta sine nære vener i denne siste stunda.
Eit måltid mat
Dei sat til bords og skulle nå eta det jødiske påskemåltidet, v. 15. At dette samstundes skulle bli byrjinga på den kristne påske, tenke vel ingen av læresveinane på. Alt var så nytt for dei og. Skal tru om dei forstod heilt kva han meinte då han sa: Eg skal lida, v. 15c.
Påskemåltidet var ikkje eit vanleg måltid mat for jødane. Det hadde sterk symbolverdi. Måltidet var minne om det siste måltidet Israels folk åt i Egypt før dei drog ut på den lange ferda gjennom øydemarka til Kana’an. Det skulle og vera eit styrkemåltid før dei tok ut på reisa.
No sat Jesus saman med dei, slik han hadde vore mange gonger før. To eller tro påskemåltid har han hatt med den før. Men det ligg noko anna og meir i det denne gongen. Det må dei ha skjøna litt av. Det byrja med ei erklæring av Jesus i v. 16: ”Eg kjem aldri til å eta det meir før det har vorte fullenda i Guds rike.” Eg trur dei stokk litt då. Slikt hadde han aldri sagt før.
Guds rike hadde dei høyrt om tidlegare i talane til Jesus. Så det var ikkje nytt. Men noko måtte fullendast først. Alt var ennå ikkje klart og ferdig. Og før det var gjort skulle han ikkje vera i lag med dei slik meir. Han tenkte vel på påskemåltidet her på jord.
Og fullendinga låg på fleire plan. Først måtte livet og gjerninga hans der gjerast. No var han ved slutten av det. Så måtte han lida og døy. Det var soninga av all synd ssom då måtte fullendast. Ingen kunne verta frelst før det var hendt. Etter døden måtte oppstoda koma. Først då viste han seg som den levande og mektige Guds Son som kunne frelsa verda. Men fullendinga har også noko meir i seg. Ved enden av tida skulle Guds born samlast inn i Guds himmel frå alle graver og alle land. Jesus skulle koma att og domen skulle falla over heile verda. Før det var hendt, var ikkje Guds rike kome i si makt og velde. No skulle han syna dei litt av innhaldet i Guds rike her på jord der dei framleis skulle leva og arbeida ei tid.
Ei ny pakt
Nattverden vart ikkje innstifta som eit symbol eller ein religiøs skikk. I den kristne kyrkja har det nok nokre gonger vorte det. Tanken har vore, utan at han vorte sagt tydeleg: Går du til altars, er du ein kristne. For der får du tilgjeving for alle synder. Det kan vera sant, men det kan også vera heilt feil og skapa hyklarar dersom det berre blir ein skikk. For ikr. 100 år sidan måtte folk gå til altar, og det vart registret i bøkene. Når nokon t. d. ville imigrera til eit anna land, som Amerika, fekk dei attest av presten der det stod at dei hadde vore til altar det året. Det var ingen god praksis.
Paulus talar i 1. Kor. Kap. 11 om nattverden. Etter at han har sagt korleis det skjedde, skriv han: ”Den som et brødet eller drikk Herrens kalk på uverdig vis, vert skuldig i Herrens lekam og blod (…) Den som et og drikk, han et og drikk seg sjølv til doms.” v. 27 og 29. ”Uverdig” kan tyda fleire ting i vår samanhang. Men her i Korint var det truleg skikken at kvar tok med seg mat når dei kom saman til måltid og deretter nattverd. Dei rike hadde mykje, og dei fattige lite. Det kunne utarta til store festmåltid der maten vart det vesentlege. Og då kom meininga med nattverden i bakgrunnen. - I utvida meining er uverdig også at ein kjem til nattverd utan å gjera opp si synd med Gud og menneske, eller at ein lever eit uskikkeleg liv der ein bryt Guds bod og ord. Då skal ein først gjera opp og be om forlating. Då er nattverden eit godt åndeleg måltid.
Brød og vin
I v. 17-20 ser me at Jesus tok kalken med vinen og brødet og takka og sa til dei: ”Tak dette og del det mellom dykk! (…) Dette er min lekam, som vert gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg (…) Denne kalken er den nye pakt i mitt blod, som vert utrent for dykk.”
Desse nattverdorda inneheld ein heil teologi. Først seier han at her er noko som me skal dela med andre. Det minner oss om at Jesu gjerning og frelse gjeld alle menneske i heile verda. Me som har fått alt dette av nåde, skal dela det med alle me når i vårt eige land og alle andre stader. Gå ut i all verda, sa Jesus i misjonsbodet.
Jesu lekam er konkret at han vart spikra på krossen og døydde. Det er ei historisk kjennsgjerning. Men så seier Jesus: han vart gjeven for dei - læresveinane og i siste omgang for alle menneske. Det er tanken om offerdyret han brukar her. Jesus vart offerlammet som skulle døy i staden for alle menneske og slik bli ein universal frelsar. Johannes skriv om dette slik: ”Han er ei soning for syndene våre, og det ikkje berre for våre, men òg for alle i heile verda.” 1. Joh. 2, 2. Så får me tru at det også gjeld oss som lever i dag i eit heilt anna land. Han sona mine synder.
Dinest talar han om blodet. Vinen i nattverden er Jesu blod som skulle flyta for oss. Det er også tanken på Jesu død som kjem inn her. Blodet er uttrykk for død. Ved ofringa i templet vart m. a. blodet stroke på altaret. Det viste at ein var død, og døden var synda si løn og konsekvens. No var ei soning skjedd for synda. Og Jesu død var for alle menneske. Og denne frelse kan reinsa oss frå alle synder og setja oss fri. Difor syng me kristne slik: ”Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne.”
Dette er ei ny pakt mellom Gud og menneske. Men det er ikkje ein tosidig avtale der me skal gjera noko og Gud tek resten. Den nye pakt til skilnad frå den gamle, er nett at ho er einsidig. Gud gjer alt. Difor er frelsa av nåde. Me kan berre ta imot og tru på Jesus og hans død for oss. Her kan me få kvila og tru at Gud tek imot oss når reisa er slutt og me er framme.
Er det slik med deg òg? Har du teke imot?
*
Om nokon tørstar
38) Johs 7, 37-39.
.
I desse orda av Jesus finn me nokre store ord som framleis er gyldige.
.
1. Her er ei stor innbyding.
Kven som helst kan koma, han set ingen grense for oss. Om nokon tørstar – det er føresetnaden. Og dei som tørstar etter rettferd, er sæle, sa han ein gong. Mat. 5, 6. Kva er så din tørst og lengsel i livet?
.
a) Nokre tørstar etter mykje nøye og lått og løye. Det er liksom eit mål og dei lever for det overflatiske i livet.
b) Andre strevar og lengtar etter rikdom. Det gjeld å få mest mogleg av mest alt. Bibelen kallar det ”havesjuke”. Men kva gagnar det eit menneske om han vinn alt i denne verda – om han skader sjela si? Mark. 8, 36.
c) Somme ser også makt som eit mål og ein trong. Dei søkjer makt i arbeidet sitt, politikken og til og med i kyrkja og tenesta for Gud.
.
d) Guds evige svar er: Kom til Jesus! Det er ikkje spørsmål om å melda seg inn i ein organisasjon eller ei ny kyrkje. Og det er ikkje tale om arbeid i Guds rike eller å gjera ein ”innsats” for Gud, som somme seier. Svaret er: Kom til Jesus som ein syndar med heile ditt liv, og be om nåde. Ta imot Jesus Johs 1,12.
.
2. Då får du ein stor lovnad: Du får drikka.
Her tyder det: å bli tilfredsstilt. Du får alt det du innerst inne søkjer etter. Og kva er det?
Det viktigaste for oss menneske er å ha det rett med Gud! Du må ha billett til himmelen, elles blir alt anna i livet nyttelaust og fåfengt.
.
Og det skjer ved å gjera opp di sak med Gud. Det tyder å leggja synda og livet fram for altsjåande Gud og seia: Her er livet mitt, eg har synda mot deg i alt – er det frelse for meg?
.
Og frå himmelen lyder då songen: På krossen på Golgata betalte Guds Son for all di synd med blodet sitt. Han vart ei soning for dine synder så vel som for alle andre sine. Nå kan han reisa deg frå alt og tilgje og gjera deg til eit Guds barn.
.
Dette er Anden sitt arbeid med oss. Johs 16, 8-9. Først vil han visa oss synda i tankar, gjerning og ord. Og dinest viser han oss blodet som er nok for oss. Guds ord fortel at då får du forlating for syndene – og då er du frelst. Luther skriv i katekisma: Der det er forlating for synd, der er liv og sæle. Slik opplever me som trur dette.
.
3. Då får du ei stor gåve.
Du får nok frelse til deg sjølv, og du får meir enn nok av alt. Det blir noko til overs for andre. Det tyder ikkje at du kan ta noko av di frelse og gi til andre. Men det tyder at då får vitna om frelsa for andre og seia: Der er nok for deg og.
.
Jesus metta mange tusen menneske av nokre få brødstykke og eit par fiskar, Mark. 8. Då alle var mette, sa Jesus dei skulle samla saman alle smulane. Då viste det seg at det var meir att enn det dei hadde starta med.
.
Frå ditt liv skal det renna straumar av levande vatn, sa han. Det kjem frå vårt indre. Det er der frelsa er, ikkje i ytre gjerningar og eit fint liv – sjølv om det og er nyttig og godt.
.
Lever du stadig i Guds ord og tar til deg av det, vil det flyta noko ut til andre. Du får eit vitnemål og høve til å hjelpa andre i naud. Det levande vatnet er frelsa i Kristus. Jesus sa dette om den Anden han skulle gje dei. Og Anden er nett komen for å leia oss til Jesus og visa oss frelsa i han. Det er Anden som verkar på deg når du kjenner deg syndig og urein i ditt indre. Og det er Han som minner deg om blodet og Jesus og krossen på Golgata.
.
Slik er fornyinga óg – den same vegen som til frelse. Det handlar heile tida om den store gåva me har i Jesus. Lat oss takka for den.
Ånden.
Jødisk pinse er til minne om at loven ble gitt på Sinai. 2. Mos. 20. Mye folk var samlet i Jerusalem pinsedag, jøder fra hele Romerriket. Peter er blitt leder nå. Hva skjedde denne dagen som fikk slik betydning for kristenheten?
1. Først: Ånden kom, og med det en ny tid. Ånden hadde vært på jord før, det ser vi i GT. Den kom over enkeltpersoner og i spesielle forhold og handlinger. Profetene opplevde Åndens kraft og virksomhet, og de virket særlig i og for landet og folket Israel.
Men i Apg. 2 er det fortalt om en annen og ny pinse. Det er en engangshandling. Dette skulle aldri gjentas. Det som hendte i Jerusalem, var noe unikt. Gud grep inn i verden på en helt spesiell måte. Nå skulle ikke Ånden bare være for enekeltpersoner, gjerne i høyere stillinger. Og Åndens gjerning var ikke begrenset til Israel som det i stor grad hadde vært.
Nå skulle Den hellige Ånd være for alle folk og nasjoner og for alle slags folk. Vi kan på den ene side se på tungetalen som et vitnesbyrd om det. Guds ord skulle ut til alle nasjoner og forkynnes på alle språk. Derfor hørte folk i Jerusalem Guds tale på sitt tungemål. De var kommet fra fjerne land med et annet morsmål. Nå ble Ordet forkynt nettopp på det språket.
Man mener at dette var noe annet enn den tungetale som er nevnt f. eks. i 1. Kor. 14, 13ff. Det var en annen manifestasjon av Åndens nærvær, og saklig sett er det noe av det samme.
De var alle samlet på samme sted, står det, v. 1. Det var nok både de tolv disiplene (Mattias ble valgt i stedet for Judas, kap. 1, 15ff) og kanskje noen andre som hadde fulgt Jesus og som fremdeles var trofast mot ham. De var samlet på salen, trolig i bønn og samtale om det som hadde hendt.
Da kom det en lyd, v. 2. Det var som en storm fylte huset. De skjønte nok at noe spesielt skulle skje og satt i spenning. Tunger av ild satte seg på hver av dem, et ytre tegn på at Ånden var der. Derfor står det også: De ble alle fylt med Ånden, v. 4. I følge med Jesus i omkring tre år hadde de sikkert ikke opplevd noe slikt. Det var helt nytt.
Når de så begynte å tale på andre tungemål, ble dette nye enda tydeligere. De styrte ikke sin egen tunge – men ”alt etter som Ånden ga dem å tale”. Noen som taler i tunger i vår tid, sier noe av det samme. Vi vet ikke om de skjønte grunnen til at dette kom. De hadde trolig ikke tid til å reflektere over det. Det skjedde nye ting i rask rekkefølge.
Lukas skriver nå en forklaring om forholdet i byen. V. 5. Det var kommet en del nye folk dit på grunn av pinsen. Det var jøder som skulle feire høytiden. Og han sier: ”Fra alle folkeslag under himmelen.” Rent geografisk er det folk fra Romerriket, som for mange var den daværende kjente verden. Om Lukas var til stede, vet vi heller ikke. Han hadde hørt om dette fra Peter og de andre disiplene.
2. Reaksjon frå folket.
Disse menneskene hørte lyden fra salen og undret seg. Folk fra fjerne land kunne høre at de talte nettopp på deres språk. De var helt ute av seg av undring. Slikt hadde de ikke hørt før. Og da kan en lett bli forvirra. De mente tydelig nok at noen galileere ikke kunne så mange språk, v. 7.
Og det står klart nok hva disiplene talte om. ”Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk,” v. 11. Her blir også mange land og folkegrupper nevnt. De var fra Mersopotamia, Lille-Asia, Egypt og vestover i Nord-Afrika. Det var folk fra Roma og arabere. Det var trolig mange tusen mennesker som var samlet til høytiden
Gud ville vise at alle folk hørte med og skulle få høre evangeliet. Guds tale til verden var ikke begrenset til jødefolket. Alle nasjoner og folkeslag var Guds eiendom ifølge skapelsen, og alle kunne få del i evangeliet ifølge Jesu død og oppstandelse.
3. Peters tale.
Etter den egentlige teksten her, kommer Peters tale. Den er et unikt stykke arbeid som han nok fikk av Gud i samme stund. Den var ikke utarbeidet og nøye forberedt. Nå var det Gud selv som var predikant gjennom et vanlig og syndig menneske. Og slik er det egentlig alltid. Vi er ikke noe bedre.
Vi skal bare nevne to ting fra Peters tale her. Men det er viktig!
a) Det som skjedde var oppfyllelse av profetier i GT. Det var altså ikke noe tilfeldig eller vanlig. Gud hadde forberedt denne dagen for lenge siden – ca. 4-500 år før Kristus virket profeten Joel (prof. I. P. Seierstad). Og Peter viser til ham i talen og sier: ”Dette er det som er sagt ved profeten Joel”, v. 16. Deretter siterer han fra kap. 3 om at Gud skal sende Ånden i de siste dager.
Joel gjør det klart at når Ånden kommer på denne måten i den siste tid, da skal alle få den. Ikke bare unge og gamle, menn og kvinner – men også treller og slavinner. Det siterer Peter og forkynner dermed at evangeliet om Jesus er for alle folkeslag. Det er en mektig misjonstale som ingen kunne misforstå. Det ble samtidig et kall til alle som hørte: ta imot det og bring det videre. Egentlig var dette altså kjent for jødene.
b) Han talte om Messias som skulle komme. Og han var kommet. Messias var Jesus fra Nasaret. Etter Guds ord kan ingen komme bort fra det. For noen som hørte dette, var det uhørt. Jesus var jo bare et menneske som hadde levd blant dem. Var ikke Messias noe mer? Det stakk i hjertet på folk, v. 37. Og ganske tidlig på dagen var det noen som spottet, v. 13.
Hovedsakene med Messias var korset og oppstandelsen, og Peter la ansvaret for Jesu død på tilhørerne, dvs. de daværende jøder. V. 23-24. Han talte rett ut, og viste at Jesus var oppfyllelsen av profetier. Det var altså en del av Guds plan med verden. Og Jesus måtte dø for å sone synden. Det ligger som en undertone i hele budskapet.
Frukten av dette var at nå kunne alle mennesker bli frelst ved å påkalle Herrens navn, v. 21. Vår del er å komme, vende om til Gud og få syndenes forlatelse. Nå var vekkelsen i Jerusalem begynt. Frukten lot ikke vente på seg – tre tusen sjeler samme dag, v. 41. Og det fortsatte siden.
Nå er det opp til oss om vi vil ta imot det samme budskapet og komme til Frelseren.
Kom til din Frelser, oppsett det ei,
Her i sitt ord han viser deg vei…
.
I denne teksten finner vi den lille Bibel, v. 16. Den inneholder det viktigste i Bibelens budskap: frelsen i Jesus Kristus. Og Luther sier om dette verset: ”Det er det herligste og beste evangelium, og vi burde lese og betrakte det hver dag.” Det er et godt råd.
Vi kan stille flere spørsmål her og få svar fra Bibelen:
1. Hva er frelse?
Uttrykket frelse taler både om noe en er berget fra og noe vi er frelst til. Denne dobbelthet hører med i det kristne budskap. Men det taler ikke om følelser om hva som er godt og ”salig”. Det har med en forandring av menneskets stilling i forhold til Gud.
Frelsen er alltid til et evig liv, en salighet med Gud som begynner her i livet og fortsetter i himmelen i all evighet. Åp. 21, 2-4 er et billede på det. Bruden er Guds menighet som er frelst ved Jesu død. Målet er himmelen. Men det begynner her i livet. Det er for sent å komme og bli frelst etter døden.
De frelste er berget fra fortapelsen. Det er å være skilt fra Gud og alt godt i all evighet. Den fortapte er fordømt og har ingen flere muligheter til å bli frelst. Han har brukt opp alle sine anledninger. Etter beretningen om Sakkeus i Luk. 19, sier Jesus: menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. V. 10. Og i Luk. 16 er fortalt om en rik mann og en fattig. Det var en uoverstigelig kløft mellom dem. Det viser at er bare to steder å tilbringe evigheten. Se også Åp. 14, 9-11.
2. Hvem kan hjelpe oss med dette?
Svaret er Gud. Han står bak alt det gode. Her får vi vite to store ting om vår Gud.
- Han elsker alle. Verden er hans skaperverk. Han er kjærlighet og viser den mot verden selv om den er falt i synd. Han vil ikke forkaste oss, selv om vi feiler. Derfor gjør han hva han kan for å bringe oss inn på rett spor.
Alle er med. Han elsker unge og gamle, rike og fattige, innvandrere og millionærer, syndere og fornektere. For Ordet sier: Gud er kjærlighet. 1. Joh. 4, 8. Og i Høysangen 2, 4 står det: Hans banner over meg er kjærlighet. Det er det han gjerne vil kjennes på og møte oss med.
- Dernest ga Gud et stort offer for å frelse denne verden. Det står ikke på ham. Han har gjort alt som er mulig. Han ga sin egen Sønn som offer. Slik viser Gud sin kjærlighet, at den er ekte og gjør noe for oss. Se Rom. 5, 8. Gud lot han dø på korset.
Derfor kom Jesus. Derfor har vi og feirer hans komme. Derfor er påsken en kristen høytid, til minne om Jesus død på korset for våre synder. Hele kristendommens kjernebudskap ligger i det. Rom. 8, 32 sier: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle. Det er saken. Og det var en kostbar gave.
Profeten sa: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Jesus er kanalen som sender Guds kjærlighet og frelse til oss. Der finner du ham, og bare der på korset.
Abrahams offer av sin sønn, Isak, er et bilde på dette. 1. Mos. 22. Det var et stort offer for ham. men Abraham fikk Isak tilbake ved et under. Slik gikk det også med Jesus. Han ble reist opp fra graven og kom hjem til himmelen.
3. Hvorledes får jeg dette?
Det er et viktig spørsmål. For det går bare en vei, selv om mange har prøvd flere andre veier ned gjennom tidene. Gud har ordnet med en måte til å bli frelst på. Også den finner vi her ordet.
- Det skjer ikke ved egne gjerninger og strev. Du blir ikke frelst ved gråte mye over deg selv, eller ofre alt du har eller be i mange dager. Det blir aldri nok, for alt det vi gjør, er besmittet av synd. Men det ligger så dypt i oss: Vi vil gjøre noe, jeg må vel hjelpe til?
Nei, sier Ordet. Et fint liv vil ikke hjelpe deg det minste. Det vil aldri bli fint nok. Vi må komme dit Paulus kom en dag: Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved loven ---. Gal 2, 16. Den erkjennelse er viktig, slik at vi blir ferdige med oss selv.
- Da kommer Jesus til oss. Han vil gjøre det. ”For at hver den som tror på ham…,” slik står det. Og troen er ingen gjerning, ikke noe jeg må prestere for å vise meg verdig. Det er tro det Gud allerede har gjort i Kristus.
Han betalte min synder. Han døde på korset i mitt sted. Han tok straffen og dommen, og det betyr at jeg går fri. Og nå kaller han syndere til seg og sier: Kom, ta imot. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham.
En sanger sier det slik: Å tro det er å legge seg ned ved krosets fot, og begge armer strekke sin Herre Krist imot. Da begynner det evige liv. Du blir en del av den himmelske skare. Og du har ingen ære av det, for han har gjort alt. Vi kan bare åpne hånden og la Gud legge frelsen i oss.
Johannes skriver i 1. Joh. 3, 1: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss at vi skal kalles Guds barn. Og det er vi. Selv om vi ikke er verdige, vil han kalle oss sine barn. En annen sanger sier det slik: Slik som eg var, kom eg til Gud og fann heim att til Far.
4. Hva skjer med de andre?
Det er også et viktig spørsmål, som denne teksten svarer på. Den som ikke tror, er allerede dømt, v. 18. Og i v. 19: Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørkret fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. Jesus er lyset. De som forakter ham, blir dømt. Det er klar tale. Og dommen er fortapelsen. Det sier Guds ord igjen og igjen. La oss være forstandige og bøye oss for det han har sagt – og ta imot. Amen.
FØDD TIL NYTT LIV
41) Joh. 3, 1-15.
.
Kan ikkje Guds rike Guds rike sameinast med tanke og fornuft? Er dei så motsette at dei nærast er to rike?
.
Etter Jesu samtale med Nikodemus er det klårt nok: Nikodemus sine lærde tankar stemmer ikkje med det Jesu vil. Likevel vart dette eit viktig møte for han. Han fekk sjå noko den seine kvelden som ingen hadde lært han før. Han fekk liv i Gud og vart eit nytt menneske. Jesus heldt ein av sine finaste talar, sjølv om han berre hadde ein tilhøyrar. Skal me stansa litt ved det som hende då:
.
1) Kven var Nikodemus?
Svaret på det spørsmålet viser oss kven som treng å bli frelst. Han er nok representant for mange og i vår tid.
.
Me får først vite at han var ein farisear. Det tyder at han var lærd og kunne Det gamle testamente. Han visste mykje om Guds veg og vilje, om profetiane og korleis Gud hadde ført folket sitt i farne tider. Han seier i v. 2: Me veit at du er ein lærar. Og i v. 10 vart han kalla Israels lærar. Som farisear levde han og eit fint moralsk liv. Og korkje kunnskap eller moral er galt. Som farisear bygde han si tru og sitt liv nett på sitt eige liv og sin kunnskap. Dei trudde på Guds miskunn og hjelp, men dei la stor vekt på det dei sjølve kunne gjera, slik Jesus fortel i Mat. 23. Og når noko kjem i tillegg til Guds frelse, vert alt galt. Slike fine menneske treng ein ny fødsel, seier Jesus.
.
Nikodemus var og rådsherre. det tyder at han hadde ein høg stilling i samfunnet og i Guds rike. Han var akta høgt av folk, og var som ein stortings-mann og medlem i høgsterett på ein gong. Han hadde liksom nådd toppen på den tida. Her får me eit døme på at det ikkje er nok.
Nikodemus kom til Jesus. Det viser at han hadde spørsmål han ikkje fann svar på og var ein søkjande åndeleg sett. Han var litt utradisjonell ved at han kom om natta. Berre denne eine gongen møter me dette. Og kvifor gjorde han det?
.
Kan det vere at Nikodemus var feig? Det syner seg ofte at menn som elles er frimodige vert forsakte i personlege, åndelege spørsmål. Han var som sagt ein fin mann og kunne ha grunn til å vere redd folket. For alle var slett ikkje glad i Jesus. Otte for menneske fører i snara, seier Ordet (Ordtøke 29, 25).
.
Eller var det åndeleg nød i hjarta til Nikodemus? Hadde han høyrt Jesus tala om dagen, og det var blitt om å gjera for han å få tala ut om si sjelesak? Me har mange døme på at det hender. Det viktigaste var likevel at han kom. Tida spelar ingen rolle her. Og møte denne natta endra Nikodemus heilt.
.
2) Jesu krav.
Korleis møtte Jesus denne fine mannen? Det seier litt om korleis han møter alle som kjem.
Han møter han med eit krav: du må fødast på ny. Det er uttrykk for å bli ein kristen. Og det kravet er absolutt. Ingen kan sjå Guds rike utan. Det tyder ei total nybyrjing. Omvendinga er å snu, gå den motsette vegen. Du må ta til i 1. klasse, læra å gå på ny, ja, bli som eit nyfødd barn. Det er ikkje tale om reformasjon eller forbetring av det gamle, men om ei nyskaping.
Det må skje ved Den heilage Ande. Det er Guds gjerning og ikkje vår. I v. 3 står eit ord som kan tyda: fødd ovafrå. Dette kravet er likt for alle: utan at noko vert fødd... Den nye fødselen er porten inn i Guds rike. Alle må inn der for å leve på den smale vegen. "En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves," syng me.
.
3) Kvifor er det naudsynleg?
Den eine grunnen er synd. Me er fødde i synd og er vonde av natur. Det som er fødd av kjøtet, er kjøt, v. 6. Ordet "kjøt" (gr. sarks) er uttrykk for den falne og vonde menneskenatura. Den er så vond at den kan ikkje reformerast eller forbetrast. Sjølve hjarta er vondt sjølv om det ikkje får utslag i vonde gjerningar. Sjå, eg er fødd i misgjerning, seier David. Salme 51, 7. Og i 1. Mos. 8, 21 står det: menneske-hjarta emnar berre på vondt alt ifrå ungdomen. På grunn av denne arvesynda er det m.a. at den lutherske kyrkja lærer barnedåp: dei små må og fødast om att.
.
Men Jesus seier meir: me syndar i gjerning, og me vil synda. Så vond er natura. "Det kjøtet trår etter, er fiendskap mot Gud - for det vil ikkje lyda Guds lov, kan det heller ikkje" (Rom. 8, 7). Me er altså gudfiendske tvers gjennom og må skapast om eller fødast på ny. 2. Kor. 5, 17.
.
Når Bibelen skriv om vår vonde natur slik, er det sjølvsagt om vårt tilhøve til Gud. Mange ufrelste menneske kan gjera mykje godt mellom menneske og som er nyttig for andre. Men framfor Gud gjeld aldri noko av det.
.
4) Korleis skjer denne frelsa?
Det er då spørsmålet for den søkjande Nikodemus og for oss, v. 9. Legg nå merke til at Nikodemus vert taus etter dette spørsmålet i v. 9. For når det er tale om å verta frelst, vert me tause. Me har ingen ting å seia der og kan ingen ting.
.
To ting kan peika på: først er det klårt frå samtalen at frelsa ikkje er av oss. Sjølve den passive uttrykks-måten syner det: me må bli fødd på nytt. Og biletet fortel det same: barnet kan ikkje gjera noko for å bli fødd. Alt skjer utafor babyen.
.
Ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der, kun i deg min frelse er.
.
Men Jesus kan! Då han skulle forklara den nye fødsel, peika han på seg sjølv. Han minna dei om ei hending i Israel som alle jødar kjende godt. Då ormen beit folket, ville dei døy. Men eit einaste blikk på koparslangen var nok. Den som såg, vart frisk, v. 14. - Slik er det å bli frelst. Jesus skulle og lytast opp - og då profeterte han om krossen. Der skulle han lida domen for oss og sona all skuld.
.
"Den nye fødsel skjer," seier Skovgaard-Petersen, "ved at vi ydmykt bekjenner våre synder (og omvender oss), og derved blir skikket til å motta den nye, livsskapende kraft fra Gud. Slik måtte Nikodemus forstå det."
.
"Gjenfødelsen skjer ved Guds Ånd, men Åndens kilder springer på korset, hvor Jesus tilintetgjorde det store skyld-brevet, og bak korset står atter Gud Faders evige kjærlighet til verden."
.
Den som trur på den Jesus som døydde på Golgata, er fri si syndegjeld og frelst. Det skal ikkje meir til. Jesu gjerning er så sterk at ei enkel og barnleg tru på han, føder deg på nytt og skapar deg om til eit Guds barn. Trua er ikkje ei gjerning eller ein prestasjon. Det er ei tom hand. Eller som Pascal seier: Trua er ei gåve frå Gud.
.
Ved livets slutt.
.
Dette er en alvorlig beretning. Våger vi å tro dette? Kan vi forkynne det rett ut slik det står i Bibelen? For her skal vi tale om avslutningen på livet. Da er noen lik Lasarus og lik den rike mannen. Hvor står vi i dette?
- Jesus vil si oss noe, og vi kan alltid lære noe av ham. Her er nok flere ting, men vi skal stanse for noen få.
.
1. Vi kan ta feil i livet, v. 19.
Den rike mannen levde hver dag i herlighet og glede. Han hadde alt han behøvde og vel så det. Han tenkte hele tiden på dette livet, slik Paulus skriver i Fil. 3, 19: De attrår de jordiske ting. Slik var det også med den rike bonde i Luk. 12. Det er verdslige, verdens mennesker som lever for å nyte livet og Guds gaver og er dermed slik Paulus skriver i Rom 1, 25: de dyrket skapningen fremfor skaperen.
.
Men her tar de feil. De har ikke sett eller vi ikke se hva livet egentlig er. Kommentaren Gullgruben sier her: Det er det sorgløse, verdslige sinn som bare tenker på seg selv. – Hvor mange er ikke i samme båt i dag: De gjør den alvorligste feil noen kan gjøre her i livet.
.
2. Det fins noe mer enn det vi kan se.
Vi er mer enn et dyr eller en skapning, en ting eller et biologisk vesen. Det materielle er ikke alt. Der er en Gud. Den største feil et menneske kan gjøre er å lukke ham ute fra sitt liv. Det gjorde også den rike bonde. Og han opplevde dette: ”Men Gud sa: I denne natt kreves din sjel av deg.” Luk. 12, 20. Det hadde han aldri tenkt på, ser det ut til.
.
Er det plass for Gud i ditt liv? Det er hovedsaken. Og la oss merke dette: Det er bare plass til EN Gud – og det finnes ingen andre sanne guder enn den levende, hellige Gud vi kjenner fra Bibelen. Og han vil og må regjere i vårt hjerte ganske alene. Hvis du vil styre noe selv eller har noen avguder i et hjørne, faller alt sammen. Tenk over det denne dagen.
.
3. Døden er ikke slutten.
Det er blitt så vanlig å tenke at døden er det siste punktum. Mange kjendiser står fram og forteller oss det. Og folk flest er svake for kjendiser. De aper etter dem på mange måter. Dermed lures folk til å tro at de ikke behøver å tenke på Gud og slett ikke på døden. Den er jo venn, sies det. Ja, men for hvem er den en venn? Det må du grunne litt på i lys av Bibelen.
.
I vers 23 står det så: Da han slo opp sine øyne i dødsriket.
.
Da ser han noe nytt, noe han trolig aldri hadde sett reelt i livet. For da ser han sannheten i Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø og deretter dom. Mange lever i dag som om det ikke var sant. For sent vil svært mange oppdage: Døden er ikke et punktum – den er et kolon. Det kommer noe etter. Da skal alle mennesker stå fram for Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det blir alvorlig. Hvordan tro du at du vil klare deg da? Er du egentlig rede til å forsvare ditt liv?
.
Etter dommen kommer fortapelsen for alle de som ikke tror på Jesus. Den er virkelig, selv om vi ikke vet om alle detaljer. Det blir alvorlig nok å vite at du for alltid er utenfor Guds rike. Da finnes det ikke flere anledninger. Du har brukt opp din kvote.
.
Tenk – denne mannen husket sitt liv før døden. Og det plaget ham. Ditt eget liv skal pine deg i alle evigheter, når du tenker på det du har gjort og det skulle ha gjort og dine slektninger som også går fortapt. Og du vil ikke at de skal komme til fortapelsen for å anklage deg. Derfor ba mannen om at de måtte bli berget fra den, ikke av misjonssinn men for å beskytte seg selv.
.
4. Evigheten avgjøres her i livet.
I v. 25-26 tales om et stort svelg – som ingen kunne gå over. Det viser tydelig at døden er slutten på alle anledninger til frelse. Det må du sørge for her i livet. ”Treet ligger den veien det faller,” heter det. Du får ingen ny anledning. Det er ikke jeg som sier det. Det har Gud bestemt for lenge siden, og verken du eller andre kan forandre Guds bestemmelse.
.
Du fikk ditt gode i din levetid, sier Jesus. Da er det ingen ting igjen for deg. Da gjorde Moses det på en annen måte: Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden. Hebr. 11, 25. Det er veien. La Gud få bestemme.
.
5. Gud har gitt alt og gjort alt for vår frelse.
Jesus sier i v. 29: De har Moses og profetene – hør dem. Det skal ikke noe mer til enn det som er åpenbart. I vår tid har vi hele GT og hele NT fulle av åpenbaringer og ord om Guds frelse. Du skal ikke vente på et under eller en engel som kommer. Du har fått Ordet fra Gud. Det er tilstrekkelig. Stans litt ved noe av det:
Hva Ånden gjør.
.
Pinse taler om Åndens gjerning slik påsken taler om Jesu gjerning for oss. Pinse er kirkens fødselsdag, da begynte menigheten. Ånden kalles Talsmannen og Sannhetens Ånd. Dette er litt av Jesu trøstetale før han skal forlate dem. Han selv går bort til himmelen og blir ikke her legemlig. Men Ånden skal være her og være hans talsmann og stedfortreder.
.
Hva skal Ånden gjøre for oss i denne evangeliets tidsalder? La oss se på noe av det:
.
1. Ånden åpenbarer Kristus.
Jesus sier at Ånden skal ”åpenbare meg for ham”, v. 21b. Og i kap. 16, 14 sier Jesus: Ånden ”skal herliggjøre meg”.
.
Først kaller han oss til omvendelse. Han ber oss om å vende oss fra verden og synden til Guds rike. For det er det beste. Ordet omvendelse (gr. metanoia) betyr sinnsforandring, å tenke på en annen måte og få et annet og nytt sinn. I Apg. 3, 19 sier Peter: Fatt da et annet sinn og vend om. Det samme kommer igjen i kap. 26, 20. Gjør bot står det i en annen oversettelse. I Mark 1, 15 ser vi døperens forkynnelse: Omvend dere og tro evangeliet.
.
Den ytre omvendelse kan noen klare å gjøre selv, f. eks. å slutte med ytre synder og forbedre seg på forskjellige vis. Men hva med hjertet? Det er tankene bor og sinnet. Kan du forandre det? Eller fusker du på det området?
.
Åndens gjør det. Når du i din nød roper til Jesus om frelse, viser han deg til korset. Der er liv, og der er nye tanker. Ved korsets fot hos Jesus vil han forandre ditt sinn. For m på korset ble du kjøpt fri fra synden. Han betalte med sitt blod. Du er tegnet i naglemerkene. Og dette har en slik kraft i seg at det gjenføder et syndige menneske og gir det nytt liv og en ny ånd. Det skal du får tro av bare nåde.
.
For vår misgjerning ble han knust,
i slektens sted han gikk.
All verdens synd på ham ble lagt,
hver fange frihet fikk.
.
2. Ånden gir hjelp.
I v. 18 sier Jesus: Jeg etterlater dere ikke farløse, jeg kommer til dere. Han vil bo hos oss og i oss ved sin Ånd. Vi er ikke som foreldreløse barn som er overlatt til seg selv i nøde. Disiplene ble nok alene nå, og de kunne bli motløse. Den hellige Ånd kommer, sa Jesus. Han skal være i mitt sted. Og han er like virkelig som et menneske.
.
Slik er det med oss også. Jesus synes å være borte, vi kan føle oss sviktet av mennesker. Er det ingen som kan være oss nær da? Har vi ingen hjelper? Jo, sier Jesus. Ånden kommer. Paulus sier det fint: ”Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.”
.
Ånden gir altså hjelp med forbønn når vi ikke kan be rett. Og han gir visshet om frelse og frimodighet for Gud og mennesker. Er ikke det ofte en mangelvare? Ånden viser oss alltid til Jesu gjerning og sier at det er nok for oss. Det er ikke vi selv som skal gjøre noe. Det er Jesus som allerede har gjort alt.
.
Da hvisker han så stille:
Mitt blod det rant for deg.
Du bør ei lenger tvile,
din synd tilregnes ei.
.
3. Et rett liv.
Ånden hjelper oss også til å leve rett som kristne. Den hvisker til oss når vi er i ferd med å gjøre noe galt. Det er ikke din vei som kristen, sier han. Her må du være forsiktig. Her taler Jesus om at hans disipler holder hans bud (i flertall), v. 15 og 21. I en sum er det å elske – både Jesus og våre medmennesker. Kjærligheten viser seg imidlertid i praktisk handling. Det er ikke store ord eller følelser i oss.
.
Derfor handler dette om et rett kristenliv. Her er ikke rom for fusk eller egne meninger om hva som er rett. Ånden formaner oss til et hellig liv i hverdagen og praktisk kristenliv. Og han minner oss bare om det som Guds ord sier. Vi skal med andre ord være forsiktige med innfall og tanker vi får. De må stemme med Skriften, ellers er det synd.
.
Vi ser omkring oss og oppdager at det er lite samsvar hos folket mellom liv og Guds ord. Guds bud er blitt avleggs, også hos de som kaller seg kristne. De vil ikke være bundet av noe, de vil gå og gjøre det de selv vil. Folk spør ikke så mye etter Guds vilje nå. Og da går det galt. Åndens røst blir ofte kvelt av Dagblad og TV-filosofi. For der er sjelden Åndens røst framme. Og da ender liver i åndelig død.
.
Derfor skal vi være våkne. Vi må legge merke til det som blir sagt i alle sendebrevene i Åp. 2-3: Den som har øre, han høre hva Ånden sier …
.
Et slikt rett liv kan også bli et liv i offer og tjeneste for Gud og mennesker. Vi liker et behagelig liv, enten det er i hverdagen eller på ferie i Syden med badestrand og dekket bord. Da kaller Ånden og sier oss: Det er ennå noen syndere utenfor Guds rike. Så lyder det som til Jesaja: Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss. Jes. 6.
.
Det har alltid vært noen som gikk. Og folk ble ledet til Jesus, ute og hjemme. Nå kommer han til meg og deg. Vi også du gå?
.
A. Sauen og pengestykket.
44) Luk. 15, 1-10.
.
Jesus brukte bilder fra dagliglivet for å beskrive Guds rike. Da er det ofte lettere å "forstå", så langt vi kan det. Her er to bilder som utfyller hverandre og taler om Guds rike. Først taler han om sauen, og deretter om pengene. Vi skal nå se på dem under ett.
.
1. Begge kom bort
fra der de skulle være. Både sauen og pengene var tapt for eieren. I Mat. 18 står det at sauen hadde gått seg vill, og dermed var han overlatt til villdyrene. På Jesu tid var det i alle fall tilfelle mange steder. Derfor kunne det stå om livet om lammet ble alene i villmarka.
.
Dette er bilde på synden som er en stormakt i denne verden. I v. 1 leser vi om at tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Det er slike mennesker han taler om. Men synd behøver ikke å være umoral og stygge synder menneskelig sett. Vi har så lett for å tenke moral når vi taler om synd.
.
For her er alle mennesker med. Synden gjelder alle, vi er grepet av den og fylt av den fra fødselen av. Alle er også regnet med når det gjelder å gjøre synd i handling. Syndefallet skjedde i Edens hage, men menneskene ble vist ut av hagen på grunn av ulydighet mot Herren selv. 1. Mos. 3.
.
Rom. 3, 23 sier at alle har syndet, og syndens lønn er døden. Rom. 6, 23. Rom. 5, 12ff sier oss noe om at synden kom inn i verden ved ett menneskes fall, og at dermed ble alle mennesker skyldige for Gud. Det er et faktum som vi ikke kan komme bort fra. Vi for alle vill, sa profeten. Jes. 53, 6. Og da er alle fortapt i seg selv. Vi er født utenfor Guds rike og er utlendinger på denne måten. Det er en ubehagelig sannhet. Men det er sant! Bibelen kan ikke lyve her heller.
.
2. Ingen kom hjem selv.
Sauen satt fast i fjellet, og det var den visse død. Mynten var død i seg selv, og kunne umulig finne tilbake på egen hånd. Det er sterke bilder Jesus bruker, og han må mene noe alvorlig med det.
.
Det er alvorlige bilder på synden og dens makt i menneskene. Guds attest om oss er ikke særlig oppløftende. I Rom. 3, 11-12 sier han: ”Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt uduelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.”
.
Bibelen vil med dette si at vi er borte fra Gud av natur, og at vi ikke makter å komme hjem på egen hånd. Vi er rett og slett ikke gode nok. La oss bare erkjenne det.
.
3. Andre fant dem.
Det er en hovedsak her. De hadde ingen ære av at de kom tilbake til eieren. Det var derimot eieren selv som fant dem. I v. 4 heter det at eieren forlot de andre som var trygge og gikk for å lete etter den som var kommet bort. Og han lette til han fant det. Slik er Gud.
.
I v. 8 ser vi det samme slik: Kvinnen som hadde mistet ett pengestykke, tente et lys, feiet huset og lette så nøye at hun fant det. Gud gjør alt for å frelse oss.
.
I Rom. 8, 3 sier Paulus: Det som var umulig for loven – det gjorde Gud. Dette hadde fariseerne sett litt av og sier noe vakkert i v- 1-2 i Joh. 15: ”Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem.” Det var en skandale i datidens ”fine” kretser av jødiske ledere. Slik var likevel situasjonen.
.
”Han søkte meg i nåde
som gikk på syndens vei.
Han fant meg trett og såret
og bar meg hjem til seg!”
.
I kap. 19, 10 sier Jesus dette rett ut: ”Menneskesønnen er kommet for å søke og kalle det som var fortapt.”
.
4. De kom hjem.
Og de slapp å betale, arbeide eller bli straffet. Mannen slo ikke sauen fordi han hadde gått seg vill. Ingen ting ble nevnt om det nå.
.
Det er nåde. Slik opplever menneskene det også når de kommer hjem til Gud. Det blir intet oppvask på bakrommet. For alt er ordnet av Guds Sønn på forhånd. Golgata og korset og blodet er uttrykk for det Gud har gjort til vår frelse. Paulus sier det rett ut: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv. Det er en Guds gave. Ef. 2, 8.
.
Guds frelse for oss er skjedd uten vår fortjeneste. Han tilgir oss, og renser oss fra all urettferdighet. Han gjenføder oss inn i sitt rike. Jfr. Kol. 2, 14.
.
Og nå fikk de det godt. Hyrden bar sauen hjem på sine skuldre med glede. Og det ble glede i himmelen over en synder som vender om. Gud venter ikke med festen til en stor skare en blitt omvendt. Han kaller sammen til fest når én kommer. – Hva skjer da når tusener og millioner blir frelst. Gleden i himmelen er ubeskrivelig.
.
Dom.
Dette er siste kapittel i Bergpreika (Mat 5-7), jfr. Preika i Luk. 6, 20-48. Den siste er kortere enn hos Matteus og har ikke helt samme innhold. Den ble heller ikke holdt på et berg som hos Matteus, men på en slette (Luk. 6, 17). Den blir derfor gjerne kalt en preken på en slette.
Hos Matteus er det derimot tydelig at Jesus gikk opp i fjellet da han forkynte der (Mat. 5, 1). Noen kaller denne prekenen for ”rikets grunnlov”, som i Norsk Studiebibel. Vår tekst i dag finnes begge steder med litt variasjon. Det er mulig at Jesus har holdt disse to prekener til ulik tid på forskjellige steder.
Det er alvorlige ord vi møter denne dagen, og ord som gjelder og treffer alle mennesker. De handler nettopp om menneskenaturen kanskje på sitt verste. De aller fleste mennesker, om ikke alle, er smittet av denne infeksjonen.
I. Dommen.
Det Jesus fordømmer og taler om her, er en rask, omfattende og urettferdig dom. Vår natur har så lett for å anklage andre for de minste ting som ikke er etter vår egen mening. En viktig grunn til dette er vårt eget hovmod. Noen har meget sterke tanker om seg selv og mener de kan anklage andre for svakheter og meninger de selv ikke har. Det blir lett en urettferdig dom. Og skaden blir desto større om man gjør det i en ukjærlig og hard ånd.
Nå mener ikke Jesus at vi ikke kan ha en mening om andre og deres gjerninger. Det hadde han selv flere ganger. Og vi kan særlig ha meninger om det vi vet er galt, enten ut fra gyldig norsk eller internasjonal lov, eller bedømt ut fra Guds ord. Det er galt å drepe andre mennesker som privatpersoner og andre slike saker.
Jesus mener heller ikke at ikke staten og styresmaktene har lov å dømme. En offentlig domsstol er nødvendig i en syndig verden, men det vil alltid være en diskusjon om hvor langt de skal kunne gå f. eks. i spørsmålet om dødsstraff. Men ingen skal kunne ta saken i sin egen hånd i noen slike alvorlige spørsmål.
Det Herren vil understreke og dømmer er den vane noen har til alltid å finne feil hos andre. Og de henger seg ofte opp i småting som egentlig betyr lite. Men en slik ”ånd” kan også lett overføres på alvorlige ting. Slike mennesker er straks rede til å anklage andre og plassere skyld uten en grundig undersøkelse. Det sier seg selv at det må gå galt. Slik var fariseerne, og de er ingen gode forbilder og eksempler for oss.
II. Dom over dommeren.
Jesus understreker dette alvoret sterkt nå han fortsetter: ”For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes.” En slik ”privat dommer” vil oppleve at han selv rammes av dommen og kritikken. Det heter også i ordspråket: Du kritiserer det du selv gjør. En som dømmer andre, avslører seg selv ganske snart: Han er selv skyldig.
Setningen i vers 2 var et ordspråk hos jødene, og Jesus brukte det for å vise hvordan de selv var. Men egentlig er dette ment om Guds dom over oss. Han vil bruke vårt eget liv som målestokk over vår dom. Det ser vi også i Mat. 12, 37: Etter dine ord skal du fordømmes. Dommen begynner ofte ved mennesker som kritiserer de som kritiserer. Men den endelige og avgjørende dom er ved Gud selv. Og han tar aldri feil.
III. Flis og bjelke.
Nå bruker Jesus en sammenlikning for å forklare hva han mener, v. 3. En flis er liten i forhold til bjelken. Det handler ofte om små ting som blir store i forholdet mellom mennesker. En flis eller et lite fnugg ser uskyldig ut og betyr lite. Bjelken er stor og tung og viser godt igjen. Jesus bruker en meget liten ting og en meget stor ting som motsetninger. Folket måtte jo se forskjellen og forstå poenget!
Meningen er trolig at vi mennesker er snare til å se og dømme noe lite og kanskje ubetydelig hos andre mennesker. Her gjelder det særlig den kritikksyke, men tendensen ligger nok i oss alle. Samtidig overser vi at vi selv kanskje har større feil enn den andre. Da er det slik at jo mer vi kritiserer andre, jo mindre tenker vi rett om oss selv. Vi opphøyer oss selv ved å gjøre andre folk mindre ved å vise fram deres synder og mangler.
IV. Hykleri.
Jesus kaller de som dømmer andre slik for hyklere. Det er en som gir seg ut for å være noe han ikke er. Det greske ordet betyr en skuespiller. Og det er nettopp folk som spiller andre sitt liv, både dårlige folk og store, fine mennesker som konger og fyrster. Men de ER ikke det de utgir seg for å være. De er ofte ganske vanlige mennesker.
Redningen for hykleren i dette tilfelle er å ordne opp i sitt eget liv først. Du blir ikke frelst og fri ved å forandre noe i ditt liv. Men for en som tror på Jesus er det nødvendig om han skal leve med Gud. Vi kjenner folk som dessverre er kristne men lever i synder. Her gjelder det nok feil og mangler i hverdagen. Det kan være måten du snakker på og møter mennesker. Det kan være uoppgjort synd med penger og andre praktiske saker. Det er din bjelke. Eller det er sladder og løgn om andre som du ikke har tatt tilbake. Du kan ikke leve slik som et Guds barn.
Jesus sier altså her: Dra først bjelken ut av ditt eget øye! V. 5. Når du går til Gud med denne synden, skjer det noe med deg selv: Du oppdager at du er en større synder enn ham du kritiserte. Og du tenker: Hvilken rett har jeg til å dømme ham som er bedre enn meg?
Da vil du trolig bli mye mer forsiktig med å kritiserer din bror og søster. Du vil veie dine ord på gullvekt og tenke etter: Hva er rett og galt i dette. Og så går du til ham eller henne med frykt og beven, med ydmykhet i sinn og kjærlige tanker og taler forsiktig om himmelveien. Kanskje vi på den måten får være med å fjerne en liten flis fra andres liv.
…
Ut på dypet!
46) Luk 5, 1-11.
.
Jesus talte ved Gennesaretsjøen, og som alltid skjedde det da noe. Disiplene ble forandret, eller de fikk et nytt liv fra den dagen. Slik blir det alltid når vi hører Guds ord og tar i mot det, v. 1. Jesus lærte dem, står det. Også vi har mye å lære av ham.
.
Vi ser også at Jesus talte direkte til dem. Det var noe akkurat de skulle lære denne dagen. Det var ikke generelt snakk til alle og ingen. Han møter mennesker slik: Nå er det deg han vil si noe viktig til. I v. 4 ser vi det: Legg ut på dypet! Til denne dag hadde de beveget seg inne ved stranda på grunt vann og ikke våget seg ut på havet.
.
Kanskje det er slik i vårt kristenliv også? Vi går i det daglige strev år etter år, og kristenlivet er blitt en vane og en rutine. Nå vil han vise oss noe ved livssamfunnet med ham – ut på dypet. La oss følge ham noen steg.
.
1. Se bort fra deg selv, v. 5.
De hadde strevd hele natten med fikset, og ikke fått noe. Når det skjer, blir vi lett motløse og føler det som et nederlag. Vi har strev, og da mener de at det nytter ikke lenger, vi har forsøkt på alle måter uten resultat. Og de var fiskere av yrke, fagfolk på området. Det nyttet ikke for noen å fortelle dem hva de skulle gjøre.
.
Jesus nevner ikke strevet med et ord. Han går nye veier og gir dem en ny utfordring.
.
Noen sitter rundt i landet og føler alt er stengt. Vekkelsene er slutt for lenge siden. Det er lite møter i distriktet. Og din egen bibellesning og bønn går også tregt noen ganger. Det er blitt et strev. Du gir opp. Er det slik?
.
2. På ditt ord, v. 5.
Det må bety at de hadde fått en ny slags tillitt il Jesus. Det var noe med ham og hans ord som gjorde at de fikk nytt mot. Det håpløse var kanskje ikke så umulig likevel.
.
Som så ofte var det Peter som svarte. Og han svarte bare for seg selv og ikke de andre. Vi står alltid alene for Gud i Guds rike. Vi kan ikke skjule oss i flokken av andre. Det er nyttig å tenke gjennom det. Jeg vil kaste ut garnene, sa han. Ennå en gang skulle han prøve og drog ut på fisketur.
.
Men det skjedde på ”ditt ord”. Jesu ord hadde tent troen i Peter. Han hadde fått en slags ”troens nådegave”, tro til å følge Jesu bud i tjeneste. Sml. 1. Kor 12, 9. Det har noe med å gi Gud makt i vårt liv, gi ham rom til å gjøre sin vilje med og i oss. Salm 68, 35. Noen ganger hindrer vi Gud ved vår vantro fordi vi bare ser på oss selv om de menneskelige mulighetene. Derfor står det at Jesus ikke kunne gjøre noen mektig gjerning i Nasaret. Mark 6, 5. Folket der trodde ikke på ham og tok anstøt av ham.
.
Å gå på Jesu ord er å regne med Guds løfter. Der er det dypt vann, der er nok for alle, og der blir alle mennesketanker sprengt og gjort til skamme. For Gud har all makt og kan gjøre alt. Guds ord er så sterkt at ingen makt på jord kan hindre det. I alle ting må vi gå på hans ord.
.
3. En stor fangst, v. 6.
Da de drog garnene, var det så mye fisk at garnene holdt på å revne. Det ble altså en ekstra stor dag. Det var nok til alle, både dem selv og andre. Ja, de behøvde hjelp for å berge fangsten i land. V. 7. To båter ble fylt slik at de holdt på å synke.
.
Det var en nesten uforsvarlig stor fangst. Og de var ikke så mange at de behøvde alt dette. Men nå ville Jesus virkelig vise dem sin makt. Det skulle aldri stå på ham når de skulle ut i verden og fange mennesker, v. 10. Det fikk Peter i sannhet erfare pinsedag da han så at 3000 mennesker tok imot evangeliet og ble døpt i Jesu navn.
.
Men hvorfor ble denne dagen så helt annerledes enn andre fiskedager? Ganske enkelt fordi Jesus var med og de gjorde som han sa. V. 3. For Jesus er på dypet der det er stor fangst å få. Og ”dypet” er det stedet Jesus sier vi skal gå til. ”På hans ord” er å være der Jesus vil vi skal være. Og da er han med hvert sekund. Mat. 28, 20.
.
4. Jeg er, v. 8.
Ved dette møtet med Jesus fikk Peter se seg selv slik han egentlig var. Vi kan ha mange tanker om oss selv, og hva vi kan og skal og vil gjøre. Som regel er slike tanker feil. Men denne dagen så Peter seg i et klart speil. Da han møtte Jesus, så han sin egen synd. Han sammenlignet seg med Frelseren som der og da hadde vist seg som Gud. Han gjorde under og var allmektig.
.
I det lyset blir vi små. For da ser vi hvordan vi er. Vi oppdager sviket og egoismen og alt det skitne i vårt indre. Da passer vi ikke sammen med Jesus, de rene. Da sa Peter: Gå fra meg. Og det har nok mange sagt senere.
.
Slik var det også med tolleren i Luk. 18. I helligdommen ble Guds lys kastet inn over hans sjel, og han sa: Vær meg synder nådig! V. 13. Slik kjente Jesaja det i templet: Ve meg. Jes. 6, 5. På den plassen vil Ånden gjerne føre den enkelte av oss. Der er da vi tar imot nåde, for da er vi på bunnen og er gått konkurs.
.
På dypet – det er å slippe seg selv og alt sitt eget og flykte til Jesu nåde og bare stole på ham. Det er å være villig til å se sin synd, erkjenne den og be om nåde. Da lever vi i ”syndsforlatelsens rike” hver eneste dag.
.
5. Noe nytt, v. 10-11.
Nå var det ikke lenger bare Peter. De forlot alt, står det. Det var fiskerne i de to båtene. De begynte denne dagen å følge Jesus. Men det var Peter Jesus hadde talt med, og det var han som hadde erkjent hvem han var. Derfor var det han Jesus sa dette til: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. Det er ikke bare en oppgave. Det er et løfte. Når Jesus sier dette, betyr det også at fangsten er sikret. Du skal fange noen, sa Jesus.
.
Skal det bli fiskelykke, må vi gå der Jesus peker. Vi kan ikke velge oss et sted selv. Vi må følge ham, slik disse mennene gjorde. Han har noen ferdige gjerninger som ligger i din vei. Det er de vi skal ta opp og utføre. Ef 2, 10. Da er vi på dypet, der Jesus vil vi skal være.
Amen.
.
Jesus var sammen med disiplene, og han visste at de hadde kort tid igjen. Mye alvorlig skulle skje, og han skulle dø. Nå vil Jesus ennå en gang lære dem noe. Dette er før Getsemane og Golgata, men etter nattverden. Skal vi følge ham noen få steg på lidelsens vei denne dagen?
.
1. Trette, v. 24.
Midt i alvoret og lidelsen ble det trette mellom disiplene. De forstod visst lite av det de var midt oppe i, og var opptatt med seg selv. Tenk de kunne trette med hverandre om hvem som var størst! Men det viser den gamle menneskelige natur som var i dem, det vi kaller kjødet.
.
Og den har vi alle. Hvor ofte er vi ikke opptatt med oss selv, kanskje å klatre oppover menneskelig talt også. Jesus viste en annen vei, men den er vanskelig å gå for et menneske – også for en kristen. I Guds rike er tjeneren den største, slaven som gir seg hen for andre. Det sier Jesus så klart i v. 26-27.
.
Og dette var ikke første gang de hadde tenkt slik. I kap. 9, 46ff ser vi det samme uten at det kom offentlig fram. ”Det kom opp en tanke blant dem”, står det. Men tanker er ytterst farlige. Det blir ofte til ord og senere til handling. Salmedikteren sier også noe om det:
.
En tanke som i hjertet kom,
og som man litt lot råde,
har så titt gjort sjelen tom
på Guds dyre nåde.
Brorson.
.
Gud regner som oftest på en annen måte enn vi mennesker. Men det koster for mye for kjødet å følge Guds tanker og vilje. Jesus må få tale med oss om dette – ofte.
.
2. Tillit, v. 29.
Selv om disiplene var slik, kjødelige og smålige, viste Jesus dem stor tillit. Han så til hjertet. Det ville gjerne følge Guds vei, men kjødet var skrøpelig. ”Jeg overgir riket til dere,” sa han. Det kan bare en guddommelig visdom gjøre. For nå fikk disse disiplene ansvar for Guds rike og hans sak.
.
Tenk: de svake og feilende kristne skal føre Guds rike fram! De var få, i noen grad upålitelige og ulærde lekfolk. Men de fikk ansvar for misjonen i hele verden, det viser Misjonsbefalingen senere. Og misjonshistorien viser at det ofte var slik. Det var ikke de lærde og de store i samfunnet og kirken som tok ansvar. Det var vanlige Guds barn.
.
Det skal ikke være en unnskyldning for oss til å slurve eller være unøyaktige, og slett ikke til å håne bibelsk kunnskap og lærdom. Men det skal gjøre oss ydmyke: Vi er små og har ikke forutsetninger til å gjøre noe i Guds rike. Da kan vi bare stole på Guds nåde og hjelp.
.
3. Kjent av Jesus, v. 31.
Peter var ofte ordfører. Nå vender Jesus seg til ham og viser at han kjenner framtida hans, v. 34. Peter lover godt, men Jesus sier at han skal svikte Mesteren samme dag. Det er Satan som står bak det. Han krevde å få disiplene i sin makt for å prøve dem. Da er det mange som svikter og gir etter og fornekter. Det er ofte den letteste veien.
.
Når Jesus visste dette, ba han for Peter. Han var faktisk svakest og nærmest fallet. Og han visste det ville gå galt med Peter. Men han ba ikke om at Peter skulle unngå fristelsen. Han ba om at troen ikke skulle svikte. I dette tilfelle er troen at han ville komme tilbake etter fallet.
.
Slik ber Jesus for oss. Han vet om de mange prøvelser og fristelser som menneskene opplever. Når det skjer et fall, er ikke alt håp ute. Vi kan komme tilbake, bøye oss i syndserkjennelse og be om nåde. Da får vi full oppreisning. Og hvem av oss kristne har ikke gått den veien mange ganger? Vi er ingen overraskelse for Herren. Sangeren synger slik:
.
Du visste alt om meg før du meg kalla,
Og gav meg plass ved nådens rike bord.
.
4. Jesus taler sant.
Her viser Jesus oss at vi ikke kan gjøre noe av oss selv. Peter hadde god tro på sin egen kraft., v. 33. Han mente han skulle klare seg. Det var overmodighet og en falsk selvtillit. Og det er alltid veien til fall. 1. Kor. 10, 12.
.
Jesus refser ham, v. 34. Han strør salt i såret og slår han ned: Du vil svikte meg. Tre ganger skal du fornekte. Peter ble skyldig i et forferdelig svik. Men vi vet ikke hva han tenkte i denne stunden. Mon han bare skjøv tanken til side og mente det var overdrivelse?
.
Er vi egentlig bedre? Rom 3, 23 sier at vi alle har syndet. Derfor trenger vi alle tilgivelse og full frelse. Noen ganger sviktet vi helt uforberedt. Den Onde kom så plutselig og uventet, og da var fallet nær.
.
Se litt på Jesus i fortsettelsen. Han kom i stor nød. I v. 42 ser at Jesus ber: Om du vil. Han bøyde seg for sin far i alle ting, også i lidelsen. I verset etter ser vi at han får hjelp av en engel som styrket ham. Slik er det i våre liv også. Vi kan ikke gjøre noe uten ham, og da må vi bøye oss for hans vilje. Jfr. Joh 15, 5.
.
Velg i dag!
.
Det er mange ting Moses gjerne vil si til det folk han har ledet i 40 år. Dette var en ny generasjon, men noen av de eldste nå hadde vært unge ved utgangen av Egypt. Slik hadde de vært med på hele reisen. Det var de voksne som viste vantro i ørkenen som ikke skulle få komme inn.
.
Han vet at det ville bli mange fristelser og farer og nye utfordringer i det nye landet. Derfor var det om å gjøre at de hadde en fast kurs og et godt fundament når de snart skulle gå over grensen.
.
Midt i sin tale – etter ordene om velsignelse og forbannelse – stiller han dem på valg. Og det må skje nå. Tiden er kort før de skal begynne erobringen. Luther har ikke kommentert dette avssnittet i sin kommentar. Calvin har derimot harmonisert de fire siste Mosebøkene og kommenterer også disse versene.
.
1. Ordet, v. 14.
Før Moses taler om selve valget, taler han om det skriftlige grunnlaget for Israels tro og liv: Ordet. Det er budet og lovens bok som Moses fikk på Sinai, v. 10-11). Det er egentlig ikke bare skrevet i boken, det er nær dem, til og med i munnen og hjertet.
.
Det er dette Paulus bruker i Rom. 10 om den evangeliske forkynnelsen og kallet til frelse. Det viser også hvor nær beslektet den gamle pakten med Israel og den nye pakten i Kristus er. Vi finner stadig tråder mellom dem.
.
Ettersom det er skriftlig, behøver de ikke være i tvil eller undre seg over hva Guds lov og vilje egentlig er. De kan lese den og lære den. I den nye pakt har vi Bibelens ord med den fulle sannhet om frelsen vei og Guds rike.
.
2. Valget, v. 15.
Nå stiller Moses folket på valg. De har bare to muligheter: livet eller døden, det gode eller det onde. Verden består egentlig bare av disse to kategorier. Det er Guds rike og verden. Det første har himmelen og evig liv som mål, og det ander ender i død og fortapelse. Vi kommer aldri utenom at Bibelen taler om disse to veiene.
.
Et menneske må selv velge. Ingen andre gjør det for oss. Vi kommer til et punkt der vi må si ja eller nei til Guds kall. Den som skyver det fra seg og ikke vil ta et standpunkt, har også valgt. Da er du automatisk i verden, siden vi er født i denne verden. Å bli frelst kalles bl. a. derfor å bli gjenfødt. Vi må fødes inn i en ny verden.
.
Når vi taler om valget på denne måten, betyr det ikke at selve valget er å bli en kristen. Det er Guds verk alene. Han gjør det av nåde når vi tar vår tilflukt til Jesus. Utvelgelsen betyr i denne sammenheng at han valgte oss først, vi kan bare svare på hans kall.
.
3. I dag.
Det må skje i dag, sier Moses. Og det er hele Bibelens tale. Det haster med å omvende seg. Det kan bli for sent. Mange ting taler for det, og det må vi minne om nå.
.
– Døden kommer uventet. Vi vet aldri når den banker på døren. Og den gir aldri beskjed på forhånd, den bare kommer og griper sitt bytte. ”Døden kommer snart til hytten, snart til kongens borg.” Hebr. 9, 27.
– Jesu gjenkomst kan skje når som helst. Han gir heller ikke nøyaktig beskjed om dag og time. Det vet bare Gud. Og da er det for sent. ”Vi vet ikke tid, vi vet ikke stund når Herren vil komme i hast.” Åp. 22, 20.
– Nådetiden kan være slutt før levetiden. Når frelsen er av nåde, har vi ikke krav på at han skal kalle oss når det passer oss. Det er i nådens tid han ber oss vende om. Og den er slutt når kallet har lytt så lenge at du ikke lenger gir akt på det. Du stivner til i døden, åndelig talt. Da har du ikke flere anledninger. Derfor skal du benytte denne dag – når Herren kaller på din sjel. Hebr. 3, 7.
.
4. Guds veier og bud.
Han formaner også folket til å leve et verdig liv for sin Gud. Og da må de følge hans veier og bud og forskrifter. Mange jøder har nok oppfattet for lovisk i den forstand at hvis de følger Guds bud i det ytre, ville de også være på himmelvei. I sin iver etter å leve rett, er det lett å glemme at det er hjertet det kommer an på. Og da ser en at et ytre liv ikke er nok.
.
I Guds rike som kristen er det på samme måte. Vi blir frelst av nåde uten noen egen fortjeneste. Samtidig blir vi bedt om å vandre på Guds veier, og leve etter bibelske formaninger. Vi blir ikke frelst og gjenfødt ved å leve etter formaningene, men de hører med til en rett livsførsel her i denne verden.
.
Hva ville verdslige mennesker tenke om kristendom, om du som en bekjennende kristen levde som en hedning? Det ville vise at ditt gudsliv ikke var rett. Hjertet av uberørt og du var uten den nye natur som nettopp vil leve etter Guds vilje. At vi ikke klarer det fullkomment er en kjent sak. Men da må vi igjen og igjen gå til Gud med våre synder og fall og be om nye nåde.
.
– Dette er ditt liv, sier Moses, v. 20. Det er forholdet til herren selv han taler om, og å lytte til ham og følge hans ord. Hold fast ved det – ”og ås skal du havne der hjemme”.
.
Omsorg og makt.
.
I beretningen om at Jesus metter 4000 møter vi både Jesu omsorg og Jesu makt. Han har vist sin guddomskraft før. Men vi ser at han gjør det flere ganger. Menneskene er sene til å tro og behøver å få bekreftet de guddommelige ting flere ganger.
.
1. Jesu omsorg.
Mye folk var samlet slik det var blitt vanlig der Jesus gikk fram. De hadde vært der en god stund, slik at folk var blitt sultne. Jesus hadde ikke korte ”møter” og folk gikk ikke straks hjem. De fulgte gjerne med fra sted til sted. Mange hadde nok ikke en moderne arbeidstid der de fulgte klokka.
.
I v. 2-3 møter vi hans omsorg. Det er ikke likegyldig for Gud hvordan det går med hans skapning. Derfor er det galt av menneskene å avskrive Gud. Her ser vi at folket lot Jesus komme til, og da får vi hjelp. For vår Gud vil oss bare vel.
.
a) Det gjelder i det jordiske. Og folk er veldig opptatt av det nå. Men nå gjelder det ikke bare mat og det nødvendige. Velferdssamfunnet vårt er blitt slik at folk vil ha alle goder og all nytelse. Mange har også fått mye av det gode i livet.
.
På den andre side ser vi en økende tendens til å legge skylden på Gud for alt ondt som hender. Han blir anklaget av folk som ikke tror på ham eller ikke trår at han eksisterer. Vi ser at det er mange spørsmål i livet. Folk sulter, det er ulykker og krig, sykdom og nød.
.
Her må vi få lov å understreke at det ikke er hjelp i å avskrive Gud, ettersom ingen av oss har makt til det. Vi må heller gå inn i ydmyk bønn til Gud om hjelp i det jordiske, og gjøre hva vi selv kan i den situasjon vi er i.
.
b) Jesus har også omsorg for oss i åndelige spørsmål. Det så Jesus i Mat. 9, 36: Han så at folket var som sauer uten hyrde. I et land med mye rovdyr, betyr det den visse død. Der tenkte Jesus på den åndelige nød folket var i.
.
Det gjelder vår sjel. Jesus viser oss at den er av uvurderlig verdi sett i evighetsperspektiv. I Mat. 16, 26 sier han: ”For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” Svaret er åpenbart: Ingen ting. Alt er tapt i evigheten om vi ikke har alt i orden med Gud. Og i Luk. 9, 25 sier han det samme, med et lite tillegg: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? Du kan miste alt for tid og evighet. Det er poenget.
.
Bibelen vil vise oss at det vesentligste for oss mennesker at sjelen blir frelst. Og her kan bare Han hjelpe oss. Vi er udugelige til dette. Bare Jesu liv og død kan gi oss frelse. Vår gode gjerninger og liv, vår egen religion er nytteløst. Det fører til selvbedrag.
.
2. Jesu makt.
Her gjør Jesus et under. Sju brød og noen fisker er ikke nok til 4000 mennesker. Det er dumt og unyttig å mene noe annet her. Det sier seg selv at det må mer mat til.
.
I kristendommen er det noe som er uforståelig. Det bryter liksom med all fornuft. Heller ikke disiplene forstod noe av det. De tenkte fremdeles på en ”jordisk” måte og sier: Hvor skulle noen få tak i brød her – midt i en ørken, v. 4. Folk har ofte slike innvendinger og tvil, fordi de bare tenker på jordiske hjelpemidler.
.
Noen er ferdig med Gud og bryr seg derfor ikke om å be ham om hjelp. Men mange kristne glemmer også Guds makt i denne verden. Bibelen lærer oss at han kan gjøre under. Han kan forvandle det som er smått til noe stort. Det er ikke vår sak å fortelle Gud hva han skal gjøre. Ydmykheten er slik at den bøyer seg for Guds vilje og gjerning.
.
Her ser vi at Jesus velsignet brødet. Det er det vi også gjør når vi ber eller synger for maten. Da ber vi Gud velsigne det vi skal ete slik at det blir til nytte for oss, og dernest er bordbønn en takk til Gud for at vi får mat. For vi ønsker å gi ham ære for alt vi eier.
.
Her i ørkenen skjer da et under. Maten øker i deres hender. Etter slike opplevelser blir Jesus det kjæreste vi har. Det var han som gjorde underet.
.
Det er ikke noe overspent i dette o tro på under. Det er ikke noe nervøst eller tilgjort ved det. Det er heller å la Jesus være alt for oss. Disiplene gjorde ingen ting. De bare delte ut maten.
.
Da kan vi spørre: Hva betyr Jesus for oss i dag? Hva er det viktigste vi får fra ham og som er uunnværlig i vårt liv? La oss peke på et par ting:
.
a) Syndenes forlatelse. I Mark. 2, 16 sier han: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synd. Og det trenger vi rikelig av, fordi alle er syndere og vi makter ikke å slutte med all synd her i verden. Den sniker seg inn i våre handlinger, ord og tanker. Hele Bibelen taler om syndsforlatelse. Men tar vi det på alvor?
.
Det er ikke hjelp i å skjule, bortforklare eller unnskylde synden. Den ligger der fremdeles. Adam skjulte sin synd med et fikeblad, Kain rømte fra alt, og David tidde og løy. Det er ikke den bibelske medisin. Den finner du i 1. Joh. 1, 9: Dersom vi bekjenner. Det er veien. Da får du et nytt liv, du blir fri og frelst åndelig. Du har vel gjort det?
.
b) Makt. Dernest sier Jesus i misjonsbefalingen at han har fått all makt, Mat. 28, 18. Han har egentlig all makt i hele verden og i alle mennesker. Spørsmålet er om han bruker sin makt. Vi kan oppleve at noen mennesker prøver å ta makten fra Gud for å gjøre sin egen vilje. Det gjør aldri Gud. Det er vi som underlig nok må gi ham makt. Salme 29, 1 sier det: Gi Gud makt! Vi skal tillate at Gud bruker sin makt på oss. Da skjer det frivillig, og det er hovedpoenget. Gud er ingen despot som trumfer igjennom sin vilje.
.
I det verset vi siterte står det i sammenheng med misjonen. Derfor kan misjonæren regne med Guds makt i sin tjeneste ute i fremmede land. Og vi som bor i et ”kristent” land får også lov å tro at Gud er med oss, og han bruker sin makt i vår tjeneste når han ser det gagner hans rike.
.
3. Disiplene.
De skulle settes på prøve flere ganger. Han går til dem og spør: Hva har dere? V. 5. Han går ikke til folket, men til sine egne venner. Og han ber dem ikke om noe stort og fullkomment. De kommer til ham med det de hadde, og lar så Jesus bruke det. 2. Kor. 9, 8 sier noe fint: ”Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.” Se ekstra lenge på det verset.
.
Det er likevel underlig: Han som har all makt ber de som ingen ting har om hjelp! Kan vi forstå det? Kom derfor med det lille du synes du har. Legg det på Guds alter. Be og ofre til Guds sak i Jesu navn.
Den Allmektige vil bruke det etter sin vilje. Vi kan bare takke.
-
Dette er mot slutten av Bergpreika. Det var om den den russiske diktaren Leo Tolstoj sa skulle vera grunnlov i landet. Men i alle fall er det grunnregler for kristent liv. Jesus har nettopp talt om to veier og to mål for livet, v. 13-14. Han har bedt disiplene om å gå inn gjennom den trange porten for å bli frelst. Da sier han noe viktig:
1. Det finnes falske profeter, v. 15.
Dette finner vi omtalt flere steder i Bibelen. I den gamle pakt var det mange av dem. Men også i den nye pakt vil de stige fram. Jesus sier i Mat. 24, 5: Mange skal komme i mitt navn … og de skal føre mange vill. Paulus sier i det siste brevet han skrev: Noen har skinn av gudfryktighet … og de fører vill og farer vill, 2. Tim. 3, 5 og 13. Det er alvoret med de falske profeter.
Vi skal ta oss i vare for dem så vi ikke selv blir grepet av vranglæren. Jesus tenker nok på fariseerne og de skriftlærde. I dag har de andre navn.
Det er ubibelske sekter av flere slag. De stiller seg utenfor kristenheten ved å lære noe annet om frelsens vei enn Bibelen. Det gjelder læren om forsoningen og troen alene og kristenlivet i pakt med Guds formaninger. Vi kan nevne mormonere, Jehovas vitner
Vi ser det også i teologien. Den liberale teologi for 100 år siden var lett gjenkjennelig – den fornektet vitale deler av kristen tro som forsoning, under og jomfrufødsel. Den liberale ånd har sneket seg inn i flere deler av teologien i dag. Den kjennetegnes f. eks. ved å omtolke bibelord slik at de sier noe annet enn bokstaven. Helvete er ikke ment som evig pine, fordi Gud er kjærlighet. Kvinnelige prester må godtas fordi Paulus mente det ikke slik. Homofili er ikke synd, det er jo uttrykk for kjærlighet – og Gud er kjærlighet.
I dag gjelder bibelkritikken mer etikken enn dogmatikken. Folk er ikke så opptatt av læresetninger – det er bare teori. Men de er opptatt av å leve livet i dag – og det vil de leve uten noen restriksjoner. Slagordet i dag er: Vi vil gjøre som vi vil. Ingen gamle lover og regler skal få hindre oss i det.
Mange leder mennesker til kristen tro utenom den trange porten. Det blir en lettvindt kristendom med mye følelser og glede og sang. Mye av forkynnelsen på kristne TV-kanaler er det så langt jeg har hørt på dem. Karismatiske grupper har ikke lagt stor vekt på den trange port og den smale vei eller troens fundament. Når frelsen framstilles som om den ikke skal koste noe, er det ubibelsk.
I bibelsk tid og senere har også kampen stått om forholdet mellom tro og gjerninger. Her er det flere avveier. Luther understreket ofte og nøye at frelsen er av tro alene (sola fide). Og frelsen skulle bare bygge på Skriften alene (sola scriptura). Oh alt i frelsen skulle være av nåde og uten vår fortjeneste (sola gratia). Derfor tale de gamle lutherske teologene om Den hellige skrift (de Scriptura sacra).
Vranglærerne kommer ikke alltid med klare hensikter. De gir seg noen ganger ut for å være noe annet enn det de egentlig er. Jesus sier at de kommer til oss i fåreham (saueklær) og gir dermed inntrykk av uskyldighet og at de vil oss vel. De vil være misjonærer og gi hjelp. De forkynner gjerne lykke, frelse og en enkel vei.
Men innvendig er de glupende ulver, sier Jesus. De skjuler sin sanne hensikt om å samle folk til sin egen gruppe og “kirke”. Om mange andre er de også ute etter medlemmer og mer penger. Da skal vi være på vakt. Jo mer pengeorientert en gruppe er, jo mindre ånd er der vanligvis. Noen ganger hører vi det som er verre, nemlig betingelser for Guds frelse. Noe må skje med deg før du kan bli frelst.
Jesus sier at vi skal kjenne vranglærerne – på fruktene. Vi skal ikke gå i uvisse og heller ikke tro for godt om folk. Alle er vi smittet av slangens sæd i Edens hage og må vandre forsiktig. Noe av den samme ånd som var hos disiplene den siste kvelden, er også i alle Guds barn: Det er vel ikke jeg?
Frukter er her resultater. Og vi vet at det kan gå en tid før frukten kommer. Vår og sommer med såing og vekst – og etter noen tid viser frukten seg. Derfor er det ikke sikkert at du ser frukten den første dag du møter dem. Her følger vi naturens lov.
Men frukten viser også treets egentlige karakter. Et eple viser at det er et epletre. Treet produserer frukt som svarer til treets natur. Jesus skiller her bare mellom to slags tre: gode og onde. Et ondt tre er vranglærerne. Frukten viser seg ved forkynnelsen. En som er godt kjent i Skriften og dens hovedtanke, vil snart forstå om det er en sann og rett lære. De ulærde bibelsk sett vil kanskje aldri oppdage at det er vranglære, for de taler så fint og oppfører seg så høflig og godt.
Den falske frukt er en frelsesvei og et kristent liv som ikke svarer til bibelsk forkynnelse. De kan godt sitere mange bibelord (som f. eks. Jehovas Vitner) uten å berøre hovedsaken. Tolkingen av et bibelvers kommer også inn. Den gamle regel for bibeltolking er klar: Skrift fortolker skrift. Vi kan ikke ta ut et enkelt vers og bygge en lære på det. Vi må se det i sammenheng og se hva Skriften ellers sier om dette tema.
Den rette frukt i denne sammenheng viser til Jesus. Han alene kan frelse fordi han døde og oppstod i vårt sted. Derfor renser hans blod oss fra synden. Det er kjernepunktet om frelsen. Og den får vi bare ved tro og tillit til Jesus uten at vi selv må hjelpe til. Alt er av nåde, som en gave fra Gud selv. Derfor skal vi bare ære Ham og vise ham takknemlighet. Det er alltid farlig når mennesker – forkynnere, ledere, prester og biskoper – kommer i fokus i kristens arbeid. Gud og hans Sønn skal stå der alene.
Døperen Johannes er et godt eksempel. Han sa det f. eks. slik: Han skal vokse, jeg skal avta. Joh. 3, 30. Det er også vårt motto.
En ekstra fare må vi peke på nå. Noen sier etter å ha hørt en slik “tvilsom” predikant: Ja, men han sa jo så mye godt. Han talte om Jesus osv. Til det svarer Jesus: Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. V. 18. Det som altså ser ut til å være fint og godt, er alt et lureri. Det er agnet som folk skal bite på for å gå videre for å høre mer, og da det som avviker fra Guds ord.
Frukt brukes i Bibelen i flere nyanser, slik vi ser det i Gal. 5, 22: Åndens frukt, og i Joh. 15, 2-8 m.m. Men her i forbindelse med vranglære taler det mest om den rette himmelvei og livet som en kristen. Det taler ikke om et fullkomment liv og full seier over synd, som en noen ganger hører om.
I v. 19 sier Jesus klart fra at han ikke vil tolerere vranglæren. Hvert tre skal på ilden. Det betyr at hver eneste vranglærer som altså fører folk vill i frelsesspørsmålet, skal svare for det i dommen og ta konsekvensen av det i evigheten. De blir hugget ned, sier han. Det behøver ikke å bety at det straks blir fjernet fra livet og jorden. Gud har noen ganger (ja, ofte!) god tid i den nye pakt. Han vil jo at også vranglæreren skal omvende seg og bli frelst.
Guds rettferdige hånd og dom vil likevel nå ham til slutt uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Og da b lir det en dom etter Bibelens og Guds målestokk. Og Bibelen sier at en vranglærer går fortapt. Han farer vill og fører vill, 2. Tim. 3, 13. Det er derfor Paulus advarer og formaner så strengt: Vokt dere for dem, v. 15. De som følger vranglæreren farer også vill og vil føre andre ut på den samme ville vei.
Derfor er det risikabelt og farlig å lese bøker og skrifter av vranglærere. Det skal Guds folk være forsiktig med. Du skal være godt rustet åndelig sett for å klare det i lengden. Derfor skal vi avvise vranglæren i sekter og samfunn utenfor Guds rike.
Jesus kommer altså med en spesiell formaning i denne teksten: Derfor skal dere kjenne den på deres frukter. Noen av fruktene er at de fornekter eller omtolker Bibelen. Og Paulus sier om noen vranglærere i 2. Tim. 3, 5: Slike skal du vende deg fra.
I hele vårt liv som kristne og arbeidere i Guds hage, må vi følge regelen i 2. Tim. 4, 5: Vær du edru i alle ting. Og noen huskeregler kan vi godt ta med: Følg Bibelen i alt, og husk at hovedsaken er Jesus og hans frelsesverk. Avvis ny lære som dermed bryter med Bibelens ord. Det viser seg at folk er veldig opptatt av noe nytt. Det blir liksom rett fordi det er nytt. Og mange henger seg på det. Men vi skal ikke lefle og leke med slike ting. 2. Joh. 10; Rom. 16, 17.
Lev godt med Gud. Ta til deg av evangeliet og les mye om Jesus sår og blod og hans nåde. Sangeren sier så rett: “Bli blott i sårene, Frelserens brud, så skal du havne der hjemme.” I dette kan vi også arbeide for Gud, både i det stille og i menighet og hjem. Prioriter Guds rike i livet, søk det først, sa Jesus. Men disse to ting må gå sammen: Et godt liv med Gud, og arbeidet for ham. Da er Jesus det første og viktigste i alt vi er med på. Amen.
Sammenhengen her er talen om ulike predikanter i Korint. Folket delte seg i synet på dem, og det ble dannet grupper av kristne i byen. Det var uheldig. Folk har en tendens til å legge mest vekt på det menneskelige. Her vil Paulus bl. a. understreke at uansett vårt arbeid og hva vi gjør, er det Gud som gir vekst. Hans arbeid er alltid det vesntlige. Det skal vi komme i hu, og det kan hjelpe oss til mer ydmykhet i tjenesten.
La oss se hva apostelen sier om vår tjeneste og liv med Gud ut fra dette avsnittet. Vi kan heller ikke her kommentere eller tale om alle sider verken ved kristenlivet eller i teksten. Derfor skal vi vesentlig stanse ved tre ting: Grunnvollen, livet og dommen.
1. En rett grunnvoll.
I åndelig sammenheng kan det være tale om flere slags grunnvoller. Men det er vesnetlig og nødvendig at vi har en rett grunn for vår tro slik at vi ikke bedrar oss selv. For spørsmet er her om jeg er frelst og hvorledes jeg blir det.
Da sier Paulus at ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, 11. Vi må altså bygge på noe i fortiden. Og da sier han at det er bare en person som gjelder i Guds rike. Det er Jesus fra Nasaret. Når vi tror på ham, utelukker vi alt annet. Ingen gode gjerninger gjelder eller en fin moral og alvorlig religiøsitet. Heller ikke kunnskap om kristendom eller iver i arbeidet for Gud eller store offer er grunnvoll for troen. Alle andre religioner faller også bort.
Her er det bare Jesus som er grunnvoll. Paulus sier noe om det i kap. 2, 2: ”Jeg ville ikke vite av noe iblant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.” Det betyr forsoningen på korset der han døde for alle våre synder og slik betalte vår regning. Her skilles våre veier, også i forholdet til Islam. Det er ikke de få ting som synes felles med en annen religion, som er viktig. Det er det store skille: Jesus som døde for menneskenes synder. Bare Jesu forsoning er grunnvoll. Den er sikker og svikter aldri. Det er derfor vi kan synge så frimodig:
Om noen meg nå spørre vil
og grunn for salighet,
og om det hører mere til
som man bør have med.
Jeg svarer med et freidig mot:
Min grunn er Jesu blod.
En annen sanger sier det slik: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død. Er også ditt frelseshåp bygget der? Er det fullbrakte verk på Golgata ”det eneste håp som du eier”? Da kan du virkelig stemme i den sangen som lyder slik:
”Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet.” Det er et vitnesbyrd som holder til siste stund. - Men vårt ord i dag taler om noe mer:
2. Livet videre.
Dette ser vi av v. 12-13. Her taler Paulus om å bygge videre på den rette grunnvoll. Nå taler han ikke lenger om hvorfor vi er kristne, men hvordan. Og det er både kristenlivet og tjenesten. Men siden det står i en sammenheng med forkynnelse, har han kanskje det spesielt i tanken. I v. 6 står det at Paulus plantet og Apollos vannet. Og det må særlig være ved forkynnelsen, siden de var forkynnere. Og i v. 8-9 tales om arbeidere i Guds rike. Her er det også trolig forkynnelse og menighetsbygging.
Og da er spørsmålet: Hvordan arbeider vi for Gud? Og hvordan lever v i som kristne? Når Paulus skal tale om det her, er det særlig materialet han tenker på. Vi er Guds bygning, hvordan er huset bygget? Materialet avgjør hvordan resultatet blir.
Det viser seg at det er to slag materialer, og spørsmålet er om materialet består ildprøven. Guds dom sammenliknes altyså med ild som fortæres noe, mens det andre blir igjen. Slik vil det være i Guds dom.
Den ene gruppen av materialer er gull, sølv og kostbare steiner. Det er noe som tålet ilden selv om de er små og viser lite igjen. Men de er verdifulle og de varer i lange tider. Det er bilde på alt det vi av hjerte gjorde for Jesus. Vårt motiv i dette er alltid det som tjener Guds rike. Da arbeider vi etter Guds vilje og ikke slik vi selv ønsker det skal skje. Da er vi også i harmoni med selve grunnvollen.
Den andre gruppen består av tre, høy og strå. Det kan virke stort og vikser godt igjen. Men det brenner godt! Og da blir det ingen ting igjen. Alt går opp i røyk. Og hva er det bilde på? Spørsmålet er om motivet. Det vi gjorde for oss selv, til egen ære og makt, er slike materialer. Slikt arbeid vil aldri bestå i Guds dom.
Spørsmålet kan også stilles slik: Hvorledes brukte jeg talene Gud har gitt oss? Består med andre ord mitt virke for Gud prøven? Det er trolig det M. Orheim tenker på når han synger: ”Så sjå meg i mitt hjarta inn - om du der inne noko finn, som ikkje er av deg?” Hva skal så skje ved avslutningen i denne verden?
3. Dom og lønn.
I v. 14-15 tales om lønn i himmelen. Og det er lønn som gjelder Guds medarbeidere. Jfr. Kap. 9, 24-25. Det er noe sant i sangen: ”Vi synger tidt om seierens lønn der hjemme, om å få stjerne i vårt krone der.” Peter sier også noe om det i første brev kap. 5, 4: Ærens uvisnelige krans. Også Jesus taler om det i Mat. 10, 41f. Selv de som gir noen et glass vann, skal få lønn. Vi vet lite konkret om hva det blir. Men vi kan altså ha noe i vente hos Gud etter et liv i ærlig tjeneste for Gud.
Men lønnen kan tapes. Tjenesten blir jo bedømt av Jesus og prøvd av ham på guddommelig måte. Flammene skal prøve alt. Da vil det unyttige brennes opp.
Slike troende blir frelst om de står på grunnvollen Jesus og tror på ham som sin eneste redning. Men det blir med nød og neppe. De mister alt det de har gjort. Det holdt ikke mål.
Av dette kan vi se at det er ikke dommedag der verden skal dømmes til evig pine som omtales her. Her gjelder det troende det hverdagslivet skal prøves av Gud. Det blir nok en alvorlig dag for oss alle. Mon noen går helt fri? Har vi ikke alle noe i vårt liv som var gjort av selviskhet og håp om menneskelig og guddommelig gunst. Det er godt mulig at mange fikk ros for slikt arbeid, for det ruvet slik i Guids rike på jord.
Men holder det for Gud? Det spørsmålet må vi nok leve med hele livet - inntil vi er hjemme.
52) Luk. 19, 40-44.
.
Det er Palmesøndag – og Jesus er på veg mot Jerusalem. Det er siste gong han dreg denne vegen, og han veit han skal døy. Hans store mål og oppgåve var å frelsa folket. Heile livet var det målet. Han gjorde alt han kunne for å berga dei.
.
Korleis tok dei imot han? Reagerte dei på kjærleiken hans? Jesus visste alt på førehand. Det måtte gå slik.
- Tre ting står det om Jesus her. I dette siste møtet.
.
1. Jesus gråt.,41.
Berre tre gonger står det om han i Bibelen:
- v/ Lasarus si grav Joh. 11,35. Det erBibelens minste vers, og likevel så talande.
- i Getsemane. Heb.5,7: med sterkt skrik og tårer..
- v/ Jerusalem, i desse versa. På gresk er her brukt ordet klaiå, som tyder hulkegråt. Ser du han står utafor byen og gret og hulkar. Det viser Jesu nød og kjærleik. Han leid med sitt folk.
For dei forkasta han - Messias.
.
Dette var ein sorgens dag, ein tragedie. Palmesøndag var ikkje berre palmer og hyllingsrop.
Gud lova Messias - prof. sa det - folket sa nei.
- Nå gret Jesus over oss, over dei sløve kristne, og over alle verdslege, over heidningar og kanskje over deg?
.
- Då Jesus kom nær byen - og såg han. Då hende noko. Han ser alt, avslører dei og viser korleis hjarta er. Slik er det med oss óg. Jo meir me har Jesu sinn, jo meir gret me over synda og dei vantruande.
.
Paulus gjorde det, Rom 9,1;10,1. Eg har ei stor sorg, seier han der. Og det er at hans eige folk ikkje vil tru på Jesus.
Me treng eit gråtande kristenfolk, slik profeten gret over sitt folk. Jerem.9,1. Då må me kanskje gråta mest over oss sjølve først. Der er det ofte kaldt. Men me må heller ikkje gløyma dei fortapte, dei som er utafor.
.
2. Jesus gir ny anledning.
I v. 42 seier han: På denne din dag. Det er dagen når kallet møter folket. Israel hadde fått det mange gonger, både ved profetane og ved Jesus Messias. Tross i dette, nekta mange av dei han og forakta kallet og valde sin eigen veg. Jesus kjem her med eit siste kall til Jerusalem. Det viser Jesu kjærleik og tolmod. Det var ikkje for seint – dei fekk ein siste anledning.
.
Nå er det slik i folket vårt óg. Noreg kan endå omvenda seg. Me har hatt mange gode høve til å gå Guds veg. Kanksje får me nå eit siste kall. Det gjeld Noreg som folk, og det gjeld den einskilde av oss.
.
Nå kjem kallet til deg. Veit du det?
.
Kva tener til din fred? Det gjeld spørsmålet: korleis får eg fred med Gud? Og det tyder å få det rett med Gud. Korlesi skal eit menneske få det?
.
Her er berre eit svar og ein veg: Kom til Jesus! Gjer opp di sak med han.
Du har hatt mange anledningar. Brukte du dei rett? I Op. 2,21 les me: Eg ga henne tid til å omvenda seg. Det er sagt om Jesabel. Men ho vende seg til avgudane og vraka Guds kall.
.
Me kan med rette syngja: ”Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud.” Eller som det står i ein annan song: ”
.
Akk, skulle du deg dertil lade tigge,
det gjelder jo ditt eget sjeletarv.
Det er så hårdt i helvede å ligge,
det er så godt å tage himlens arv.
.
Det er fortalt om ein skulegut som kom til skulen første dag i gamle dagar. Han fekk eit blekkhus og penn. Nå skulle han freista å skriva. Men det lukkast ikkje. Han sølte og fekk ein stor flekk med blekk i boka si. Læraren såg det, og tårene på kinnet hans då det mislukkast. Han ser på guten og kviskrar til han: Du skal få ein ny bok og byrja på nytt!
.
Slik er det med oss også. Jesus kjem og seier så stilt til oss: Du skal få koma endå ein gong, og få ei ny bok. Det er nådekallet. Vil du ta imot det? Det har ofte vore godt for meg. Eg har hatt bruk for ei ny bok mange gonger.
.
3. Kva skjer til slutt?
Til Jerusalem tala Jesus dom! v.43f. Det kjem dagar, seier han, då dei skal kasta ein voll om deg, kringsetja deg og trengja deg frå alle kantar. Ja, det går så ille at det ikkje meir skal vera att stein på stein i deg.
.
Slik gjekk det bokstaveleg med byen i år 70 e. Kr. Romarane kringsette byen og øydela templet. Byen heilt rasert, pløydde over tempeltomta. Seinare i år 135 e. Kr. ved Barkokba jamna dei alt med jorda, og ga byen eit nytt namn, Aelia Capitolina. På arabisk heiter byen nå Al-Quds. Alle kunne sjå at Jesu ord gjekk i oppfylling. Det går alltid slik når Gud har tala.
.
Her skjedde dette av di folket aldri blir ferdige med Gud om dei seier nei. Men det skjøna ikkje folket då. Tenk om dei hadde gjort det! Gud er ikkje ein salsagent, som du avviser høfleg og alt like godt. Han er Herre, og det tyder at han eig deg. Han vil krevja oss alle til rekneskap.
.
Dommen kom av di dei ikkje forstod at det var nødvendig å søkja Jesus. Jesus gret ikkje over byen av av hevn, men av kjærlighet. Jesus ville frelsa byen og folket denne siste dagen. Men dei ville ikkje.
.
Songaren syng slik:
Når høsten er endt og vår sommer forbi,
når preken og bønn er ei mer;
når håpet for evig er ute fordi
vår frelser ei innbyder mer.
Ja, nå høsten er endt og vår sommer forbi,
å, er du da med til Jerusalems fred,
der livssolen aldri går ned?
.
Jes. 55,6 seier så alvorleg: Søk Herren medan han er å finna, kalla på han den stund han er nær!
.
Når dommen kjem, er nådetida slutt.
Forstår du det? Forstår Norge det nå?
.
Farisearen og tollaren.
Her er tale om to menn, som begge var i Guds hus og tilbad herren, og begge ville til himmelen. Dei var religiøse, men likevel så ulike. Dei er typar eller bilete på sanne og falske kristne. Og dei finn me alle stader til alle tider. Jesus vil med dette åtvara vår sjel og slik føra oss inn på rette veg.
.
Me kan spørja med ein gong: Kvifor var dei ulike, sjølv om dei begge ville vera rette kristne? Svaret ligg nok i hjartelivet. Det var ikkje rett. Slik var det og med trollmannen Simon. Peter sa til han: Hjarta ditt er ikkje rett for Gud. Apg. 8, 21.
.
I. Farisearen.
Han er bilete på hyklaren og den falske kristendom. Dei har namn av å vera kristne, men går fortapt. Dei var i templet, Guds hus. Dei gjorde ofte meir enn naudsynleg. Likevel var dei ikkje sanne truande. Kva var det som særprega denne mannen i motsetnad til den andre? Fleire ting peikar seg ut:
.
1) Han takka Gud og ba. Og det skal me alle gjera. Det er rett kristeleg. Men farisearen takka for det Gud hadde hjelpt han til å gjera og å bli. Han sa ikkje at han hadde gjort alt sjølv. Han tok Gud med som ein hjelpesmann. Det såg fromt ut. Men hovudtrykket låg på det han sjølv hadde utført. Han fortalde Gud om sine gode gjerningar. Men han takka ikkje for tilgjeving for synder og ba ikkje om audmjukskap i livet.
.
Og i bøna si ba han ikkje for tollaren eller for andre. Han stod der framme – åleine. Han hadde nok med seg sjølv.
.
2) Han samanlikna seg med menneske og ikkje med Guds lovar og ord. Han var i templet, men var der som ein høgmodig mann. Han sa: Av di eg ikkje er som andre menneske. Han var betre i eigne augo enn andre. Han var meir moralsk, han fasta og ba og ga mykje – meir enn han trong. Farisearen var ikkje ein gudlaus person som skeia ut og synda opent.
.
Han ottast Gud – og solte seg i sin eigen gudsfrykt. Det kunne han gjera, av di han ikkje spegla seg i Guds krav og det Bibelen sa om livet. – Dette er kjernen hjå farisearane til alle tider: ”Eg er like god som andre, gjerne litt betre.” For dei fleste menneske finn jo nokon som er verre enn dei sjølv på nokre punkt. M
.
3) Han bygde sitt liv på sin eigen religion. Frelse for han var det han sjølv hadde gjort for Gud og menneske. Det er ikkje kjernen i sjølve Moselova og Det gamle testamentet. Men somme av dei hadde vridd på tankane i Guds ord, slik at det stemde med deira eigne idear.
.
Presis det same gjer folk i dag. Når dei er lever så godt dei kan, er det greitt. Då korkje vil eller kan Gud krevja meir. Det er nok å leva eit nokolunde fint liv og vera litt fromme. Dei ber og les litt og ofrar. Det er kristendom god nok.
.
Treng du fornying her? Kast bort det gamle, vedkjenn deg synda og all svikt som trass alt ligg der i oss. Gå så til Frelsaren og be om nåde. Paulus skriv i 2. Kor. 4, 16: Det innvortes menneske vert oppatt nya dag for dag.
.
Me har alle ein farisear i hjarta. Me har lett for å byggja på vårt eige verk. Du har kanskje vore ein kristen lenge. Du kan det mest av kristenlæra. Det kan bli til fall. Paulus hadde mange slike ytre ting å stola på. Men han sa etter opplevinga ved Damaskus: Det som var ei vinning for meg, akta eg for tap. Fil. 3, 7.
.
4) Han mangla syndserkjenning. Han hadde kristendommen berre i munnen. Hjarta var kaldt. Han greidde seg sjølv og heldt hovudet over vatnet. Ein farisearar kan seia: Alle er syndarar. Men spør ein etter einskildsynder hjå han, syner han kor sjølvgod han eigentleg er.
- Og farisearen blir utestengd frå himmelriket til slutt. Difor må me jaga han ut or hjarta. Vis han ytredøra i livet ditt og be Jesus ta hans plass.
.
II. Tollaren.
Denne mannen er bilete på dei sanne kristne, dei kloke jomfruene. Og han hadde ikkje mykje å seia om seg sjølv.
.
1) Han hadde ingen ting. Ikkje ein einaste gong roste han seg av seg sjølv. Han hadde berre synder. Han såg at han var skuldig for Gud og hadde fått ein lukka munn. Rom. 3, 19. Difor tykte han at han var uverdig og såg ned av skam. Det same gjer med når me har dårleg samvit. Han kjende godt til synda i livet sitt, særleg i lyset frå Gud der i templet. Han hadde det slik David fortel om sitt liv: Synda mi er alltid for meg. Salme 51, 5. Dag og natt låg di hand tungt på meg, Salme 32, 4.
.
2) Han tenkte ikkje på andre, men hadde nok med seg sjølv og si synd. Farisearen hadde tankane sine hjå den usle tollaren og anna folk. Tollaren stod åleine ved døra. Nå skulle han ha eit oppgjer med Gud. Og der er me alltid åleine.
.
3) Tollaren fekk alt gratis. Gud gjorde han rettferdig i ein augneblink, v. 14. Då vart han løyst frå sitt gamle liv og all si syndeskuld. Det gjekk med han som med Kristen i Ein pilegrims vandring av Bunyan: Den tunge syndesekken fall av han ved krossen.
.
Han ba om nåde – og blei frelst. Det er kristendom. Slik talar alle truande. Ef. 2, 8.
.
Nå gjeld det oss. Skal me koma heim til himmelen, går berre dette nådetoget dit. Alt anna sporar av. Himmelen er berre for nådefolket. Amen.
-
Et møte med Jesus.
.
Denne beretningen finner vi bare hos Markus. Noen ganger er det slik at bare én evangelist forteller det. Her skal vi stanse for noe viktig. Og vi kan godt tenke at den syke er et åndelig bilde på hver enkelt av oss. Vi får på en måte den samme opplevelsen med Jesus.
.
Men først må vi understreke en ting. Jesus var nå i Tyrus, et godt stykke ved kysten nord for Haifa. Han skulle til Galilea og Genesaretsjøen, og den korteste veien var mot sørt-øst. I v. 31 står det at han drog mot Sidon først, og det ligger enda lenger nord. Hvorfor gjorde han det?
.
Dette var ”hedningenes Galilea” og tilhørte Fønikia. Jesus var ikke sendt til hedningene, så det var ikke for å misjonere. Mer trolig er det at han og disiplene behøvde hvile en stund. Og her blant hedninger var han ikke kjent og fikk mer ro. Men turen til Gennesaretsjøen var også en omvei – han reiste gjennom Dekapolislandet til østsiden av sjøen. Der kom de til ham med en syk, og arbeidet var i gang igjen.
.
1. Et mirakel.
Jesus ble bedt om å legge hånden på den syke, som var døv og hadde vanskelig for å tale. Jesus svarte alltid ja på slike spørsmål. Han var ikke sen om å handle i de fleste tilfelle. Vi ser straks at han bruker sin makt. Ingen sykdom kunne stanse ham.
.
Det betyr at han kan helbrede alle sykdommer. Ingen ting var for vanskelig for ham. Det gjelder også de åndelige døve. Det er mange slike omkring oss. De hører ikke Guds tale om at de er syndere og behøver en frelser. De hører heller ikke Frelserens røst som kaller og tilbyr frelse av sin store kjærlighet. David gikk også en tid da han ikke ville høre om sin synd, Salme 32. Det er første steg til frelse.
.
Mannen var også stum og kunne ikke snakke rent. De åndelig stumme har store vansker med å si: jeg har syndet. Underet er at Jesus forvandler dem og bøyer de hardeste sjeler til å bekjenne synder og fall.
.
2. Frelsesmåten.
Jesus helbredet denne gang på en spesiell måte. Men alt i hans liv har en grunn, det skjer ikke tilfeldig. Vi vet ikke alltid nøyaktig hvorfor han gjorde det slik. Mange ganger må vi nøye oss med å tro det som står skrevet uten noen forklaring. Kanskje Jesus gjør det noen ganger slik for å øve oss i troen og vise oss at det er Han som er Frelser.
.
Her kan vi likevel tenke oss til en grunn for det han gjorde. Først tok han mannen avsides. Å stå foran en folkeforsamling er ikke alltid lett, særlig ikke når noe skal skje med en selv. Jesus ville kanskje spare ham for denne erfaringen, for mannen hadde synet i behold.
.
Dernest gjorde han noe uvanlig ved å stikke fingrene i ørene hans, spyttet på fingeren og rørte ved tunga hans. I våre dager var ikke det særlig estetisk eller sunt. Men helbredelsen skulle nettopp skje med øre og tunge. Og mannen kunne ikke høre hva Jesus ville si. Nå fikk han se Jesu vilje synlig og demonstrert. Jesus er ikke bundet til noen bestemt metode, han kan gjøre under der det er nødvendig.
.
Mange ganger frelser Gud mennesker på helt ulik måte. Det avhenger av hvordan den enkelte er. Noen blir overbevist ved Guds godhet og kjærlighet. Hos noen må han bruke sykdom eller til og med død. Vi ser at han bruker ulykker noen ganger. Gud sender ikke noe ondt over oss, men han tillater det noen ganger. Og da har han en hensikt med alt. Og det har hendt at han brukt krig og motgang og vanskelige tider til å kalle menneskene til omvendelse.
.
I tillegg talte Jesus. Effata, sa han, det betyr: Lukk deg opp. Så skjedde underet. Alt var i orden med mannen. Det ligger en forunderlig kraft i Jesu ord. Det er selve skaperordet som viser seg. Når han taler, skjer det han sier. Vi skulle regne mer med det. Vi regner så ofte med menneskelige metoder og effektive mennesker. La oss være litt stille og la Jesu ord få rom i våre liv og i våre møter. Det virker.
.
3. Vitnesbyrdet.
Mannen skulle ikke gå rundt og fortelle noe om dette. Han søkte ikke popularitet for seg selv. Det har skadet mye av menighetens arbeid på jord. Noen ganger er det rett å la det skje i stillhet. Vi skal ikke være så snare til å ringe en journalist eller få det inn i et misjonsblad. Intensjonen kan være god nok, men resultatet kan faktisk skade.
.
Det skjedde her som ofte ellers. De som har møtt Jesus, kan ikke tie om det. De må fortelle om ham, v. 36. Det store vitnesbyrdet fra folket her var enstemmig og sant: ”Han har gjort alle ting vel!” v. 37.
.
Det var godt og vel for oss når han ydmyket oss og lærte oss mer om vår synd. Det var også godt da han tok fra oss avguder og en usann selvtillit. Alt som kan opphøye oss selv, er skadelig og må bort.
.
Og det var særdeles godt da han tilgav oss alle synder og gav oss en ny og hvit rettferdighet. Det var vidunderlig. Og så satte han oss til tjeneste, gav oss den tillit at vi fikk arbeide litt for ham. Alt var nåde og godhet fra Gud, selv om vi ikke forstod det rett i øyeblikket. Han er den samme i går og i dag og til evig tid.
.
Skal vi takke ham mer for det?
Denne beretningen er om den barmhjertige samaritan og om den ubarmhjertige prest og levitt. Bakgrunnen for dette er ein lovkyndig som kom og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Jesus henviste da til Skriften. Det er der vi må lære alt om Guds rike. Den lovkyndige kjente til dette, og Jesus brukte det som inngangsport til hans sjelsliv.
Mannen hadde likevel et syndig sinn, for han ville rettferdiggjøre seg selv, v. 28. Det var spørsmål om hvem som var hans neste. For å vise det, fortalte Jesus beretningen om mannen som falt blant røvere. Vår neste er altså alle dem som har det ondt, selv om vi ikke kjenner dem.
Men vi kan også lese denne beretningen som et bilde på hvorledes en blir et Guds barn. Det er en vakker illustrasjon på det. Bibelordet har ofte en slik dobbelt bunn : Den har et konkret budskap i en konkret situasjon, og samtidig har den et dypere budskap. For meg er det utenkelig at Jesus har fortalt en så vakker historie bare for å si at vi skal hjelpe de syke. La oss også se kort på den dobbelte bunn nå, og her er flere trinn.
I. Hans liv.
Våre liv kan være svært forskjellige i det ytre, men de har likevel likhetstrekk. Det gjelder både de forskjellige mennesker og til ulike tider. Skapelsen har lagt mange fellestrekk ned i oss mennesker. Det er derfor mange livsskjebner i Bibelen treffer oss så godt. Det er også grunnen til at vi kan kjenne oss igjen i andre mennesker om det indre, religiøse liv - også fra helt andre kulturer og land.
Veien han reiste på gikk nedover fra Jerusalem til Jeriko. Det er en øde vei på omtrent tre mil. Og det er en høydeforskjell mellom de to byene på omkring 1200 meter. Den som har reist denne veien, vet litt om de bratte bakkene man ferdes på der. Jerusalem ligger 800 m o h, mens Jeriko ved Dødehavet ligger ca. 400 m u h.
At denne veien går så bratt nedover, kan for oss være symbol på livet uten Gud. Det er en vandring bort fra Guds by og nedover i synden og verden. I Josva 6, 26 sier Herren at den som bygger Jeriko opp igjen, er forbannet. Det betyr å være under Guds dom. Og det er denne verden.
Denne veien var full av røvere. De vil oss ikke noe godt. De er en fare for vårt liv og en fare i døden. Han fikk et smertelig møte med disse menneskene. han lå halvdød i gjen. Og da de ikke fant mer å stjele fra ham, forlot de ham. Han opplevde det samme som den fortapte sønn. Vennene gikk når de ikke fikk mer. Det er et tydelig bilde på verdens vesen og til slutt på syndens lønn og dom. Rom. 6, 23.
II. Et håp.
Da skjedde noe. Noen kom forbi, og det tente håp i hans hjerte. De må jo se hvordan han har det - og hjelpe ham! Først kom en prest. Han hadde så å si som yrke å hjelpe folk. Mannen tenkte nok at han selvfølgelig ville hjelpe. Han var en Guds tjener og kjente Skriftene. Han måtte vel også ha et barmhjertig sinn som ønsket å hjelpe den falne.
Men noen ganger er det nok slik at den vi setter mest lit til, vil svikte. Vi hadde rett og slett for høye tanker om mennesker - også Guds tjenere. Da blir vi ekstra skuffet. Og det opplevde denne mannen. Han så mannen, står det - men gikk forbi. Han hadde det vel for travelt og hadde ikke syn og nød for den som lå i veikanten.
Da kom en levitt forbi. Nytt håp tennes hos mannen. Levitten var også en tempeltjener og hjelpesmann i åndelige spørsmål. Den samme skuffelsen kom nå også. Han så ham og gikk forbi. Det var liksom det ikke angikk dem. Det var jo bare en stakkar. Grunnen var kanskje den at også de hadde forlatt Jerusalem og på vei nedover. Det verdslige sinn som rår der, kan ikke hjelpe noen.
III. Et nytt liv.
Da kom en tredje mann til stedet. En samaritan. Hva mannen tenkte, står det ikke noe om. Men det kan nok hende at alt håp var nå sloknet. Og noen hjelp fra en samaritan var i alle fall utenkelig. De var nærmest uvenner med jødene og hadde ingen omgang med dem. Joh. 4, 9. Men også her forregnet den syke seg. Det er så ofte vi tar feil når det gjelder mennesker. Det tror jeg vi alle har opplevd.
Samaritaneren stanset, bøyde seg ned og begynte førstehjelp med ham. Det var uventa. Noe slikt hadde ikke vært i hans tanke, det kan vi trygt si. For denne fremmede mannen hadde et annet sinn enn de andre. Og det stanset ham. Han fikk inderlig medynk med ham, står det. Og det er nettopp det sinn som gjør at vi vil gi evangeliet til andre - både i vårt land og utover hele verden. Og det sinnet kan vi bare få i samliv med Jesus.
Da han hadde gjort det han kunne her, tok han mannen med seg til et herberge og pleiet ham videre der. Vi skal ikke presse alle detaljer i beretningen. Men det er ikke galt å si at når vi hjelper andre åndelig talt, tar vi dem med dit Jesus forkynnes og blir lovprist. Det er i Guds forsamling en nyomvendt må være. Der får han omsorg.
Han sørget også for pleie videre. Det er en flott detalj. Det er ikke nok å be til Gud med en synder og si at nå må du klare deg selv. Et nyfødt barn klarer seg ikke selv. Det trenger hjelp. Det gjør også et menneske som blir født på ny.
Samaritaneren tenkte nok å komme tilbake en dag. Derfor sa han til verten: Hvis du legger ut mer på denne mannen, skal du får det igjen. Det betyr altså en fullstendig omsorg for ham. Slik er også Jesus. Han forlater ingen og lar oss ikke gå alene et eneste steg. Jeg er med dere alle dager, sa han til disiplene. La oss klynge oss til det løftet og vite: Snart "kommer han i det blå". Og da er vi framme.
I grenseland.
.
Vi møter ti spedalske. Det var en fryktelig sykdom som ikke helt kan tenke oss inn i. Nå var disiplene på vei til Jerusalem og kom til grenselandet mellom Samaria og Galilea. De var altså et stykke sør i landet. Og da skjedde noe.
.
Jesus visste at tro er å bygge på hans ord. Og tro er tillit til Gud. Nå ville han prøve disiplenes tro og på samme tid de spedalskes. De var i et annet grenseland: de var mennesker, men hadde ikke lov å være sammen med andre. De var syke.
.
Nå viser det seg tre forhold med dem, som åndelig sett også gjelder oss.
.
1. Noen var i nød.
Å være spedalsk var å bli satt utenfor alt. Det var en fryktelig lidelse som egentlig førte til døden. De var utstøtt av samfunnet og måtte hele tiden rope der de ferdes: Uren! Uren! Folk måtte få anledning til å komme seg unna dem. De hadde sår og luktet ille og deler av kroppen kunne falle av.
.
Slik er den et bilde på synd. Den gjennomsyrer alt og tar fra oss alt. Den tærer oss bort og skiller oss fra Gud.
.
Det er både en hvit og en svart spedalskhet. Og synden kommer til oss i ulike former og uttrykk. Det er synden som er vår virkelige nød, og Bibelen sier at vi alle er smittet av den, Rom. 3, 23. Og uansett hvilken måte den opptrer på, er den like farlig! Synden er alt som er mot Guds ord og vilje og bud. ”Synd er lovbrudd,” sier Johannes, 1.Joh 3, 4. I den danske Seidelin-oversettelsen står det: synd er lovløshet. Det betyr å leve slik vi selv vil og selv bestemme over alt i livet.
.
Kjære folk! Har vi innordnet oss under Guds ord? Har vi sagt: La Gud bestemme alt i vårt liv? Hvis ikke, er du i nød, som de ti spedalske. – Fins det nå en redning?
.
2. De ropte, v. 13.
De hadde nok hørt om Jesus og visste litt om hvem han var og om hans makt. Nå ropte de på ham og kalte ham ved navn. De ba ikke om penger, rikdom eller makt. Det var nytteløst for dem. Hva skulle de med det når de fremdeles var bannlyst blant folk.
.
De visste om noe som var viktigere. Alt det andre bleknet når de tenkte på det egentlige og viktigste for dem: At de måtte bli friske!
.
Hva er nå det største for deg? Det er nødvendig å tenke gjennom det noen ganger. Hva lever jeg egentlig for? Hva ber du om? Har du sett hovedsaken i tilværelsen. Det er ikke sykdom, helbredelse eller lykke i livet.
.
Hovedsaken er: DU HAR EG UDØDELIG SJEL!
Den må reddes. Hva betyr alt det andre om det ikke skjer. Livet er kort – og du skal forberede deg på evigheten.
.
Alle sammen ble friske. De ble renset, står det, v. 14. Da var det nok glede og fryd i sjelen: Tenk – de var blitt helbredet fra sykdommen. Nå kunne de vende tilbake til samfunnet og være som andre folk.
- Hva skjedde da?
.
3. Takk.
Ni av de ti var bare opptatt av legemet og dette livet. Når det var ordnet, var alt i orden. De behøvde ikke mer.
.
Men en av dem tenkte annerledes. Han hadde forstått en annen ting: Det var Gud som hadde vært i ørkenen. Noe hadde skjedd i hans hjerte også. Og det førte til at han ville takke Gud. Han forlot de andre og gikk til Jesus. De andre fortsatte sitt gamle liv på en måte. Men denne fikk et nytt liv, i møte med Frelseren. Han ble fylt av lovsang og priste Gud med høy røst og ga Gud æren for alt, v. 16 og 18.
.
Han var en fremmed, sier Jesus. Han var samaritan, som ikke hadde noe samfunn med jødene. Han hadde vært utstøtt på to måter: som samaritan og som syk. Nå fikk han et nytt budskap: Din tro har frelst deg! V. 19. Takken viste at han trodde det var Guds gjerning han opplevde. Han hadde nå opplevd Guds godhet.
.
Gud har vært god mot Norge. Han ga oss et godt land, og vi har hatt noen gudfryktige ledere i tidligere tider. Dermed kunne Gud velsigne land og folk rikelig. Han ga oss gode økonomiske kår blant gode mennesker. Og han sendte store vekkelser over folket så mange ble frelst. I farne dager har mange takket Gud for frelsen.
.
Men hva gjør vi i dag? Bibelen sier: Takk Gud for alt. 1. Tes 5, 18. Og vi gir ikke Gud ære uten å takke for alt. For det er han som sender det eller tillater alt som møter oss.
.
Slå lag med samaritaneren i dag. Forlat det verdslige liv og de verdsliges levevis og lev for Jesus.
Han venter på alle nå. Amen.
Den største.
Jesus og disiplene var kommet til Kapernaum i Galilea. Der hadde han talt bl. a. om tempelskatten (kap. 17). Skatt har til alle tider vært et omtalt og ømtålig tema blant mennesker. ”I samme stund” står det i kap. 18, 1 kom disiplene til ham med et annet slikt tema: Hvem er størst? Her tenkte de til og med på Guds rike. Der hadde de også en rangering. Og det er vel ikke stort annerledes i dag?
Hvem er størst? Er det et spørsmål som høver for Guds folk? Er det et tegn på modne kristne som lever i Guds vilje? Jesus tenkte nok sitt, det ser vi av måten han handlet på nå. Han tok disiplene virkelig i lære her, på en fin og pedagogisk måte.
Et lite barn.
Jesus ville at de skulle lære av barnet. Vi vet ikke hvor stort det var. Men det kunne ikke være et spebarn, for han stilte det midt iblant dem. Det var ikke størrelsen eller alderen på barnet som var viktig nå. Det var barnets karakter. Derfor ber han dem om å ligne barna. Det kan vise hva kristendom er. Det er noe ved barna som har betydning for vårt kristenliv og vår tro.
Barnet er hjelpeløst i alle ting, særlig når det er lite. Det kan ingen ting og må derfor lære alt. De lærer mye av sine foreldre helt fra den første tid. Senere kommer de på skole og noen går der i mange, mange år før de har fått sin endelige utdannelse. Barnet er også tillitsfullt og tror på sine nærmeste. Men vi har også sett at barna er redde fremmede og holder seg borte fra de som er harde og voldsomme. Mange barn har også lett for å lære og husker mye av det de hører.
Alt dette kan overføres på de kristne og vårt forhold til Gud. Slik er vi. Derfor kalles vi Guds barn. Vi er kommet inn i en slik stilling hos Gud.
Omvendelse.
Det er særlig i forbindelse med omvendelsen at Jesus taler om barnet. ”Uten at dere omvender dere og blir som barn,” sier han. Og vi legger merke til at han taler til disiplene denne gangen, v. 1 og 3.
Hele Bibelen taler om omvendelse som en forutsetning for å være i Guds rike. Profetene talte til Isarel og ba folket om å vende om til sin Gud (Esek. 18, 32). Døperen Johannes taler omvendelse (Mat. 3, 2), og det samme gjorde Jesus (Mat. 4, 17). Også Peter talte omvendelse til folket på pinsedag (Apg. 2, 38) og senere (Apg. 3, 19). Det er en gjennomgangstone i Guds rike. Og det er hele tiden tale til Guds folk. Det samme er også tilfelle i Bibelens siste bok: I fem av sendebrevene blir noen kalt til omvendelse (Åp. 2-3). Ordet omvendelse betyr forandring av ulik slag, både av retning, sinn og levemåte.
Men her i vår tekst er det egentlig ikke denne omvendelsen Jesus taler om. Disiplene er nok kristne på denne tid. Men, som A. Barnes sier, deres mening og innstilling til Guds rike og Messias må forandres. Det samme sier Norsk Studiebibel (ved Th. Gilbrant): ”Formaningen om å vende om og bli som barn (er) en fordring som stadig må gjentas og som er rettet til disiplene.
Derfor sier Jesus at vi ikke skal forakte de små, v. 10. Barna er en viktig læremester for oss både menneskelig og åndelig. Og det har noe med ydmykhet å gjøre når vi skal lære av noen som er mindre enn oss selv. Vi tenker vanligvis at vi må lære av dem som er bedre enn oss selv. I Guds rike er det annerledes her. De små skal lære de store. De har noe som vi kanskje har glemt eller mistet.
Her sier Jesus noe mer: Barna har en engel med seg, og han står alltid for Gud Faders åsyn. Gud har altså omsorg for de små. Har tar vare på dem. Å være for Guds åsyn er nettopp et uttrykk for beskyttelse og vern. Jødene mente at alle troende hadde en skytsengel med seg. Her har vi i alle fall et ord for at barna har det. Bildet av barnet som leker ved fossen med en engel svevende over seg, er faktisk et godt eksempel. Se også Hebr. 1, 14.
Jesus vil lære oss her at vi ikke skal forakte noe menneske. Hver enkelt er skapt av Gud og han har omsorg for dem. Vi skal ikke se ned på mennesker som er svake eller ikke så godt utrustret som de fleste andre. De har lettere for å lære av barna og være som dem. ”Ikke engang dårer skal fare vill,” sier en profet (Jes. 35, 8).
For Jesus er kommet for å søke og frelse alle fortapte, som det står i v. 11. Det samme ordet finner vi om Sakkeus, Luk. 19, 10. Derfor kan vi bare bøye oss i ydmykhet og syndsbekjennelse og be om nåde. Det er veien for alle mennesker, og lykkelig den som innser det og går på Guds veier. Da opplever han at Gud opphøyer den ringe og setter oss i himmelen, bare for Kristi skyld. Det er det største vi kan oppleve, jfr. V. 1.
Er du også et slikt lite barn - som behøver alt?
--
Den rike bonde.
.
Teksten i dag handler om vår tids største avgud. Det har alltid vært slik til alle tider. Avguden er penger. Den har en fryktelig makt over folk flest. Noen kan gjøre hva som helst for penger, til og med drap av sine egne. Derfor skal vi være oppmerksomme og forsiktige i alt som handler om dette.
.
Her gjelder det først en familie og arven som skal deles, v. 13. Jfr. også Luk. 15, 12. Mange hjem og familier er blitt ødelagt på grunn av arveoppgjør. Da kan de bli fiender for resten av livet. Og det kan gjelde ganske små og ubetydelige ting som deles. Poenget synes å være at de må ha mest mulig av alt.
.
Jesus sa noe viktig her, i v. 15: Ta dere i vare for all havesyke! Ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. I 1978-oversettelsen kalles havesyken for ”pengebegjær”. Det er i grunnen et godt ord: Å ha begjær eller penger for pengenes skyld. Det er som en sykdom: de vil alltid ha mer og får aldri nok. Et slikt begjær fører uvegerlig til åndelig død. Derfor skal vi ta oss i vare, sa Jesus. Å stadig ønske det vi ikke har, fører tanke og sinn inn i en snare som kveler det åndelige liv.
.
Jesus forklarer dette videre med en lignelse. Han taler om en mann. Og han har mange slektninger nå. Kanskje du er en av dem?
.
Jesus vil lære oss noe her:
La oss se hvordan denne mannen var. Det er klokt å lære av Bibelen. Det er Guds egen visdom som ligger bak den. Der ser vi farene i livet – og veien ut.
.
1. Mannen var rik.
Han hadde kanskje fått en god arv etter foreldrene eller det var ved ærlig arbeid. Det er fint når folk arbeider og vil klare seg selv. Det er ikke det Jesus peker på her, og det er slett ikke galt å arbeide og tjene penger.
-Men det er farlig!
David sier: Når rikdommen vokser, la ikke hjerte feste seg ved det. Salm 62, 11. Mange fikk sitt liv ødelagt på grunn av Mammon. I den pengeverden vi lever i nå, er det ekstra viktig å passe på.
.
Bibelen sier noe om penger. Her nevner vi dette:
a) Pengene er usikre. Paulus skriver i 1. Tim. 6, 17: Du skal pålegge dem som er rike å ikke sette sin lit den uvisse rikdommen. Pengene visner og råtner og varer ikke. Vi må ha en tryggere grunn for framtida enn den.
.
b) Pengene er en rot til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Det onde i verden har mange årsaker, og pengene er en av dem. I mye av det som skjer i verden er pengene med, som i innbrudd, drap, branner for å skjule noe m.m. Judas forrådet Jesus for penger, Annanias og Safira løy om penger – og Gud straffet dem. Det skjer alltid – i Guds time. Ingen slipper unna følgene av pengekjærhet.
.
c) Penger hindrer frelsen. Mark 10, 24. Jesus sier der: Hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! Penger kan bli en ”gud”, og da går det galt. Penger har det med seg at folk blir opptatt av selve rikdommen, de har ikke plass for noe annet i sin tanke og sinn. Da står Gud utenfor. I Mark 4, 19 tales om de fire slags jord som Guds ord blir sådd i. Ett av disse stedene var: mellom klunger. Hvordan tolker Jesus det? Klunger er blant annet ”rikdommens bedrag”. Den lover så mye, lykke og velstand og fred i sitt indre. For sent oppdager mange at alt det var et bedrag. Pengene kvelte det indre liv og fred og lykke. Pengene fører til tomhet, når man lever for dem. Hold avstand og si deg selv: Bare Gud kan fylle mitt indre hjerte og liv. Penger må jeg bare ha av nødvendighet her i verden.
.
2. Han var en jordisk mann.
Han var sikkert en dyktig bonde og fikk stadig større avlinger. Derfor måtte han bygge større uthus og lager. Han var fremtidsretta og så nok arbeidet som sitt livsinnhold.
.
En dag tenkte han: Du har mye godt liggende … slå deg til ro – et, drikk og vær glad. V. 19. Nå hadde han ordnet seg godt, nå skulle han nyte livet som pensjonist. Det var ingen fare i mange år fremover. Han hadde satset alt på ett kort – og det er fatalt. Han hadde jo alt sitt her i verden. Og han hadde god tid. Slik fikk han døden på avstand. Djevelen sier ofte: Omvend deg på dødsleie. Og han vet at det er meget vanskelig.
.
Djevelen kommer med falske ord. Selv om han ville slå seg til ro, var sjeleangsten der fremdeles. Uroen i hans indre kunne ikke stanses med rikdom.
.
4. Han fikk sitt største sjokk i livet:
Men Gud sa! Det hadde han glemt og ikke tatt med i betraktning. Gud hadde fulgt med i hans utvikling hele veien. Det trodde ikke mannen. Gud var utenfor hans livstanke.
.
I denne natt, sa Gud. Ingen betenkningstid eller utsettelse. Denne røst kommer alltid og til alle. Og det er noe helt annet enn det folk flest er opptatt av i dag. De regner ikke med Gud, like lite som denne mannen.
.
Mannen var en dåre. Han var ikke verre enn andre. Han var akkurat lik deg som har stengt Gud ute fra ditt liv. Og da kommer bestandig døden uventet. Lynet slo ned i hans sjel. Nå var alt forgjeves av det han hadde gjort. Han var ikke stygg og umoralsk som menneske. Men han glemte Gud – og måtte han nå angre på i alle evigheter.
.
Din sjel, sa Gud. Den tilhører nemlig ham. Og en dag krever han den tilbake. Da skal Gud kalle alle mennesker til regnskap for seg. Hvordan vil det gå da?
.
5. Det viktigste var glemt.
Da Gud begynte å tale til ham, oppdaget mannen at det var noe han ikke hadde på tross av alt det han hadde. Han var ikke rik i Gud! v. 21. Og da er all annen rikdom bare til hinder og stenger en ute fra Guds himmel. Han glemte det viktigste: Å berge sin sjel. Derfor var han en dåre. Han hadde ikke tatt hensyn til den eneste sanne visdom.
.
Rikdommen i Gud – hva er det? Jo, det er at vårt navn står skrevet i Livsens bok. Da er du himmelarving, i vissheten om at Jesu blod renser oss fra all synd. Det er da navnet blir skrevet i himmelen.
.
Om jeg eide alt, men ikke Jesus,
Tror du det var nok å stole på?
Kunne dette hjertet tilfredsstilles
Med de ting som skal så snart forgå?
Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,
Å, hva vinning var det for mitt vel?
Hva er hele verden mot å eie
Fred med Gud og frelse for min sjel!
.
Du er et Guds barn når du eier Jesus. Da sier han til deg: Du er rik, Åp. 2,9. Og David Welander synger så vakker: Navnet Jesus må jeg elsker, det har satt min sjel i brann. Ved den navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.
.
Jeg bodde et sted og hadde møter i bygda. I hjemmet der jeg var, var det en liten, kjapp gutt. Han kom ofte på rommet mitt. En da stormet han rett inn og ropte: Kafeen er åpen! Da spurte jeg: Hva koster det der? Da kom det kjapt igjen: Ingen ting. Det er helt gratis!
.
Ved det middagsbordet tenkte jeg nettopp på det: Det er gratis – frelsen altså. Det er bare å forsyne seg.
- Har du gjort det?
Et stort spørsmål og problem i denne teksten er om vi kan være halvveis kristne. Det har mange prøvd på gjennom tidene. De vil være kristne, men samtidig vil de være venner med verden og leve sammen med dem og som dem. De tillater seg noe som ligger i grenseland – og utvider gjerne grensene etter hvert. I dag har vi flere eksempler på at folk bryter Guds bud og omtolker dem til sin fordel, og sier samtidig at de selvfølgelig er kristne.
Det går aldri godt. Om ikkje før vil det avsløres på dommens dag. Mye kan skjules for mennesker, men intet for Gud. Ofte avslører de seg selv her i livet.
Her bruker Jesus et eksempel som er gyldig til alle tider. Det er forholdet til penger. Og han er kategorisk i sin tale: Ingen kan tjene to herrer. V. 24. Han tenker på Gud og Mammon, som er uttrykk for pengemakten.
For pengene har en skrekkelig makt over tanke og sinn. Den tar lett fra oss en sunn vurdering av det som er rett og galt her i livet. Og det begynner gjerne i det små. Da er det ikke så farlig. Men beløpet har en tendens til å vokse.
Dette blir fort knyttet sammen med bekymring. Jeg må ha mer penger for å klare meg. Det er en gjennomgangstone for mange. Noen faller da for fristelsen til å stjele. Men nå sier ikke Jesus dette for å dømme folk, men for å vise at vi ikke behøver å ha bekymringer. Det viser resten av kapitlet. Han har omsorg for sitt folk, og det er dem han taler til i Bergprekenen.
1. Vær ikke bekymret.
Jesus sier rett ut at vi ikke skal være bekymret for livet. I den engelske King James står det slik: Ha ingen tanke for dette livet. Det er nettopp et uttrykk som betyr å ikke bekymre seg. En annen oversettelse (Amplified) sier det slik: Slutt å være vedvarende urolig for livet. Og det er trolig tanken. Det kan godt hende at vi har perioder der livet er ganske uoversiktlig og vi ikke ser noen løsning. Da kan vi gå til Gud med saken og legge det i hans hånd. Men da skal vi også få legge det fra oss. Vi skal ikke fortsette å bekymre oss.
2. Guds omsorg.
Så minner Jesus oss om sin omsorg for oss. Og bruker han fuglene og blomstene som eksempler. Se på dem, sier Jesus. Gud i himmelen sørger også for dem. De arbeider ikke og strever ikke for å få det de trenger. Gud sørger for dem.
Det betyr selvsagt at vi skal arbeide og gjøre hva vi kan for å få nok til livets opphold. I denne sammenheng er mat og drikke og klær det nødvendige. Men livets reelle innhold er mye mer. Han vil vise at Gud har oversikten og sørger for sin skapning.
Nå sammenlikner han dette med hedningene, v. 32. De lever bare for dette livet, og gjør alt de kan for at det skal lykkes. Når Jesus sier at vi er mer verd enn fuglene og livet mer enn mat, er det med tanke på hedningene. De lever bare for dette livet. Og det gjelder kanskje mer enn noen gang de moderne hedningene der pengemakten har overtatt. Da glemmer en lett Gud.
3. Guds rike.
I denne sammenheng er det Jesus kommer med kjerneordet i v. 33: Søk først Guds rike. Det er når vi gjør det, at vi ikke behøver å bekymre oss. Vers 34 viser også det: Vær da ikke…
Her har Jesus prioritert for oss. For han vet hva som er det viktigste i livet. Alle som har levd en stund, vet at det er mange viktige saker i dette livet. Vi kan ikke unnslå det. Det gjelder hjem og familie, arbeid og fritid, styret av landet og mye mer.
Men nå vil Jesus peke på det himmelhøye, det som rager over alt i denne verden: Guds rike. Jesus vil vise oss at det er det aller største. Derfor ber han oss om å velge det først. Vi tar mange valg her i livet. Hver dag er full av utfordringer og stiller oss på valg. Og kanskje angrer vi på mange slike valg. Vi så ikke konsekvensene av våre handlinger, og det førte oss på feil vei.
Guds rike er altså det viktigste i livet for oss. Og da spør vi: Hva er det, og hvordan kommer vi inn i dette riket? Rom. 14, 17 gir et lite svar på det: ”Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.” Slik er livet med Gud her i verden.
Men inngangen til dette riket heter omvendelse og tro på Jesus. For i det dette riket bor bare troende og frelste mennesker. Da må vi eie syndenes forlatelse og Guds rettferdighet, og dermed har vi billett til himmelriket.
Alt er tapt og forgjeves her i verden om vi ikke eier det. Og dette glemmer folk flest så lett. Vi blir så opptatt av de jordiske ting. I en sang står det slik: ”Ville alt som i dag er så viktig og stort, også da så betydningsfullt bli?” Det er sagt med tanke på Jesu gjenkomst. Spørsmålet er: Hva har du igjen av livet når døden kommer eller du opplever Jesu gjenkomst?
4. Søk.
Jesus sier derfor: Søk først Guds rike. Det kommer ikke automatisk til oss. Vår dåp hjelper oss heller ikke om vi lever i verden som verdslig. Du må søke Guds rike. Det er å omvende seg, erkjenne synden og be om tilgivelse. Det er av Guds nåde, du skal ikke betale noe og kan heller ikke gjøre det. Men det er den eneste vei til Gud.
Mange søker mange ting. De søker trøst og fred og glede i jordiske ting, ofte i synder, i uteliv og spenning. Noen prøver å samle gode gjerninger gjennom livet og mener at det skal holde i dommen. De er egenrettferdige og tror de er gode nok i seg selv. Bibelen sier at det vil ikke gå bra.
Vi må aldri glemme at vi er syndere. Ingen er rettferdige i seg selv. Vi er tiggere innfor den hellige Gud. Derfor ber han oss om å søke hans rettferdighet. Det er Jesu frelsesverk på Golgata. Han kjøpte en fullkommen frelse til oss på korset. Den ligger ferdig og venter på deg.
5. Løfte.
Tar du imot det, får du et veldig løfte: Alt. Gud er en god Gud, selv om vi ikke forstår alt han gjør. Men han har altså vist oss vei. Alt betyr her alt som er nødvendig for å nå himmelen. I tillegg har han lovet å sørge for oss gjennom livet.
Når Jesus sier: alt dette, betyr ikke det alle mulige ting vi har lyst på i livet. Det viser tilbake til de vers vi har lest: mat og drikke og klær – det nødvendige i livet. Det gjelder også for morgendagen. Derfor kan vi legge framtida i Guds hånd på samme måte som dagen i dag. Han er en omsorgsfull Gud.
Lasarus
.
Det var en stor og viktig hendelse da Lasarus ble vakt opp fra de døde og stod opp fra graven. Det gjorde et så sterkt inntrykk på de jødiske lederne at nå begynte forfølgelsen og motstanden mot Jesus for alvor. For dette var et under, og ingen kunne motsi det med rette. Her er derfor store sannheter gjemt. Det var også mange vitner til det som skjedde, v. 19.
.
1. Dødens makt.
Det første vi møter er dødens makt. Den er vel kjent for alle mennesker. Vi har vel alle sett noen som døde er var dø kort før vi så dem. Alt er slutt av det jordiske da. Døden har en slik makt at den tar fra oss alt på denne jord.
.
Bibelen taler om tre slags død:
- Først den legemlige død, Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø. Det er vår lodd og del, dvs. alle mennesker må gå gjennom døden som avslutning på dette livet. Rom. 5, 12. Etter syndefallet er det ”naturlig” for alle.
- Den åndelige død. Det er betydningen i 1. Mos. 2, 17. Død betyr skille, og i dette et skille med Gud. Ved synden skjedde det for alle. Av natur er vi alle skilt fra Gud og dermed uten kontakt og liv med Gud.
- Den evige død er ildsjøen i Åp. 20, 14. Den er et evig skille der menneskene blir utestengt fra Gud for alltid. Det er den største ulykke et menneske kan utsettes for.
.
Lasarus var nå legemlig død. Ingen kunne hjelpe ham mer eller få han ut fra døden. Og dødens makt gjelder alle mennesker. Ingen kan beseire den selv om mange har prøvd. Vi kan utsette den en stund ved medisin og legehjelp, men den kommer til slutt og fanger oss. Folk omkring stod hjelpeløse, de måtte bare følge Lasarus til graven.
.
2. Jesu seierskraft.
Jesus kom til graven og brøt dødens makt og dermed forstyrret dødsriket. Lasarus ble forvandlet fra en død person til et helt nytt liv. Han er en av de få som har vært inne i dødens rike – i fire dager, v. 17 – og deretter kunne spasere ut som levende. Lasarus kom ut, v. 44.
.
Jesus hadde seiret også her. Etter Johannes-evangeliet hadde Jesus gjort flere under før. Han hadde forvandlet vann til vin, kap. 2, helbredet embetsmannens sønn, kap. 4, han hadde helbredet en som hadde vært syk i 38 år, kap. 5, mettet fem tusen med fem byggbrød og to fisker, kap. 6, gikk på vannet, kap. 6, helbredet en blindfødt, kap. 9 og nå brukte han sin kraft og makt på en død.
.
Jesus skulle også oppstå en dag, v. 24. 1. Kor. 15, 20. Han møter hovedfienden og seier over djevelen og døden. Han viste seg som seierherre over dem på korset, Kol. 2, 15. De som ville tro på ham, kunne ikke være i tvil: Her er mer enn et menneske. Med et ord viste han det da han sa: Kom ut! V. 43. Tre ganger er det fortalt at Jesus vakte opp døde. Jairus datter var nettopp dø, Mark. 5, enkens sønn i Nain som var på vei til graven, Luk. 7 og her i Joh. 11. Det er mektige vitnesbyrd om Jesu kraft over alle ting, også døden. Og grunnen til at ventet så lenge denne gang, var trolig at ingen skulle være i tvil om at her var Lasarus virkelig dø.
.
3. Vår situasjon.
Noen tvilte på at det kunne skje noe med Lasarus. Tomas tvilte også her og sa: La oss dø sammen med ham, v. 16. Og andre mente det var letter for Jesus å hindre at han døde, enn å vekke ham opp igjen, v. 37. Døden var en for høy terskel til at den kunne oppheves.
.
Han stinker allerede, sa Maria, v. 39. Det er umulig å få ham tilbake igjen. Litt før hadde hun sagt: Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 32. Det samme hadde Marta også sagt, v. 21. De trodde på Jesu makt til å gjøre under. Han kunne helbrede syke, det hadde de sett før. Men med døden var det vanskeligere. De hadde kanskje ikke hørt om underet i Nain og Jairus datter. Begge deler skjedde nord i landet, og Lasarus og søstrene bodde i sør.
.
Vi har også tvil og tanker om åndelige spørsmål. Det kan være ulike grunner til det. Ofte skal det mindre til enn død og sykdom for å tenne tvilen i oss. Menneskene mener at fornuften kan mer enn alle andre.
.
Jesu svar på tvilen og de uryddige tankene var enkel: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet, v. 40. Gud viser sin makt for troen. Det skulle søstrene oppleve nå sammen med disiplene.
.
4. Hva betyr dette?
Alt som står i vår bibel har betydning for oss. Vi ser bare så lite inn i dette mange ganger. Her gjelder det også at troen ser mer enn fornuften. Slipper vi troen til, er ingen ting umulig.
.
a) Ingen ting er for vanskelig. Når vi har med Gud å gjøre, er dette sant. Jesus kan alt. Vår situasjon er kjent av Mesteren. Ikke noe kommer overraskende på ham. Gå frimodig med din tvil og tanker om det umulig til Jesus. Det er ikke sikkert at han hjelper oss alltid slik vi hadde tenkt og håpet. Hjelpen kom kanskje ved vokster i tålmodighet og ny evne til å vente og akseptere et annet svar enn vårt ønske. Det ligger noe trygt og godt i det å overlate resultatet til Gud selv.
.
b) Gud kan vekke alle. Her tenker jeg på vekkelsen fra synd og verdslighet. Det ser noen ganger umulig ut for enkelte mennesker. Heller ikke her står det på Gud. Han kan vekke og kalle hver eneste sjel på jord. Og det gjør han. Likevel er det slik at han har gitt oss et valg. Vi må si ja. – Som kristne er vi bedt om å be for alle mennesker, 1. Tim. 2, 1. Tap derfor aldri troen på Guds makt, men samtidig akseptere at hver enkelt må selv ta imot. Det var de som fikk ett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Gud tvinger ingen inn i sin himmel. Da hadde det ikke blitt noen himmel.
.
c) Den store oppstandelsen. En dag skal det skje. Alle gravene åpnes, legemet blir reist opp igjen. Da er vi for evig hjemme hos Gud. Det levende håp er blitt virkelighet. 1. Pet. 1, 3. Fienden er for alltid overvunnet. Guds barn er hjemme hos Gud, mens verden blir dømt for sin vantro. Åp. 20, 12.
.
Må Gud hjelpe oss til å være rede, så vi får gå inn til vår Herres glede.
.
Om faste.
Dei skjøna ikkje det som hende, for dei var sorgtunge. Då er det ikkje lett å forstå når noko vanskeleg hender. Nå var det spørsmålet om faste som først kom opp. Både døyparen sine læresveinar og farisearane fasta. Kvifor skulle ikkje dei tolv gjera det?
Jesus kallar seg nå brudgom, som i Mat. 25 og Openberringa. Det har vore ein del brudemystikk mellom kristne, og rett forstått er det sant. Jesus er brudgom og dei truande er brud. Me vil sjå litt på dette her.
1. Korleis Jesus er.
Nå er han brudgom, dvs. brura sin mann. Som brud har me tilgang til brudgommen, på ein måte som ingen annan har. Me kjenner hans planar og løyndomar betre enn folk utafor. Ja, brura og brudgommen er eitt. Slik er det med Guds born og Jesus.
I Høgsongen 4, 9 brukar kong Salomo dette biletet: ”Du har vunne mitt hjarta, mi syster, mi brur.” Der er nett dette biletet så storslått og inderleg. Men me er også kalla Jesu sysken, og med det vil han seia at me har eit nært tilhøve til han. Det er annleis med Guds folk enn med verda utafor. For å koma inn i dette forholdet er det naudsynleg både med eit personleg val og ein ny fødsel av Anden. Det er på same tid rein nåde og gåve, og eit ansvar for å seia ja takk til det. Gud tvingar ingen inn i sitt rike. Joh. 1, 12 og 3, 3. Josva sine ord i Josva 24, 14 er like naudsynlege i dag som før: Vel i dag kven de vil tena!
2. Kva påverknad Jesus har.
Kan brura sørgja når brudgommen er nær? Me treng ikkje lamper i dagslys. Dei ufrelste skulle sørgja og fasta, for dei har ikkje noka von. Dei er utafor alt og går ei mørk framtid i møte.
Jesus har derimot gjeve sine vener ei ny von. Me er ikkje under lova med krav om å oppfylla alle bod. Nådens Gud er med oss. Og då er alt nytt.
Høgs. 5, 1 seier: Eg er komen til hagen min, mi syster, mi brur. … Drikk dykk glade, mine vener. Og Paulus skriv i breva om glede: Glyd dykk alltid. Igjen vil eg seia: Gled dykk. Fil. 4, 4. Det er den verknad Jesus har på ein syndar når me kjem
Då er det ikkje lenger gamal vin og gamle flasker. Me høyrer ikkje til i den gamle pakt. Nå er alt blitt nytt. Ny vin i nye skinnsekker. 2. Kor. 5, 17.
3. Når han er borte.
Jesus skulle ikkje vera på jorda alltid. Det kom ein dag då han skulle dra til sin himmel. Han skulle døy og sidan kom himmelfarten. Han var ikkje lenger hjå dei. Då ville dei sørgja, det skjøna Jesus og førebudde dei på det.
For oss kan det og koma slike dagar. Det kan vera synd me gjer, ulydnad og anna vondt. Då er vegen alltid å venda om, gå med synd og skuld til Jesus og be om nåde og forlating. Han har lova å gi oss det. – Men det kan og vera sorg og motgang ved dødsfall og ulukker av ulikt slag. Eller du er gamal og kjenner deg einsam og bortgøymd. Er Gud også borte då? Me har Jesu lovnad: Sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda stend.
Han er nok der bak skyene. Om sola ikkje skin på ein regnfull dag, er ho på himmelen likevel og skin på nokre andre.
4. Jesu gjerning.
Her brukar Jesus to bilete om si gjerning: han skaper noko nytt, noko dei ikkje hadde visst om før og kjende til. Det er bileta av klede og vin.
a) Ny og gamle klede.
Tanken er at dei gamle kleda er ubrukbare. Det er tid for nye klede. Dei gamle kleda er vår eiga rettferd, eller rettare sagt vår urettferd, ja, den gamle pakta. For det er berre det me har av natur. Og det er å likna me ureine klede, Jes. 64, 6. For alt vårt eige er smitta av synd. Ureinskapen er egoisme og store tankar om oss sjølve og mykje anna.
Jesus kjem då med nye klede. Det er evangeliet om nåde og Kristi rettferd som gåve. Alt får me ved syndsforlatinga. Det er ein port som opnar døra inn til Jesu soningsverk. Då er alt av nåde, Ef. 2, 8. Me har ingen ting lenger i oss sjølve. Og våre eigne gjerningar og liv kan ikkje gå saman med desse nye klede. Luk. 15, 22. Sak. 3.
b) Vin.
Dette er same sak ved eit nytt bilete. Den nye vin ville gjæra og sprenga sundt dei gamle sekkene. Evangeliet høver ikkje saman med lovar og regler og bod. Skal evangeliet få leva i eit menneske, treng det eit nytt hjarta. 1. Kor. 2, 14 og Joh. 14, 17. Det er ikkje nok med reformasjon og lovnader om å gjera så godt ein kan. Du må fødast på nytt, som Nikodemus. Joh. 3.
Det gamle hjarta tek ikkje imot Jesus. Det forstår ikkje den nye vin som må ta bort øydeleggja alt det gamle i oss.
Så skal me berre halda oss til evangeliet om Jesu død og soning. Det er det som gjeld i den nye pakta. Men det skal og halda i dommen.
Dette er en salme av Asaf, sangmesteren. Og innholdet er et bilde el. eksempel på mange kristne i dag. For det er en alvorlig salme. Spørsmålet er hvilken avslutning vi får når vi prøver oss på denne salmen. Vi ser fire stadier eller tider i Asafs liv:
I. Han opplevde at Gud var god, v. 1. Han var ren av hjertet og levde godt med Gud. I Salme 145, 9 heter det: Gud er god mot alle – forstår vi det?
Asaf hadde det godt fordi han levde rett med Gud. Da er alt vel. Vi har sikkert noen slike gode minner. Det var sant om ham at Guds godhet drev han til omvendelse. Rom. 2, 4. Jfr. Fil. 1, 21 og Gal. 2, 20.
II. Da: Han kom på gli, v. 2. Det var ikke ved en stor og grov synd. Vi kommer oftest på gli ved små avvik fra Guds sanne vei. Salme 38, 18. Et frafall fra Gud skjer ofte ved små synder som ikkje blir bekjent og gjort opp. Det kan være skjulte synder mot Gud, eller noe galt vi gjør mot andre mennesker.
1) I Noreg i dag er det mye slikt. Lovverket vårt er gradvis kommet bort fra Bibelens sanne vei – det gjelder abortloven, skoleloven, lov om barnehager etc.
Men det gjelder også folkets moralbevissthet – hva som er rett og galt i menneskelivet. Vårt kultur har vært bygget på Bibelens ord, særlig de ti bud. De har vært med å forme folkets tanker om moral og etikk. Dette er blitt svekket år for år, både pga politikken og ved god hjelp av presse og litteratur. Vi har en følelse av at de driver et korstog mot alt som hører Gud til. Det er særlig tydelig de siste årene. – Derfor ser vi at gudsfrykten er på sterk retur. Folk flest ser ikke ut til å bry seg om Ham. Bibelens ord går i oppfyllelse her også: Det er ikke gudsfrykt for deres øyne. Rom. 1, 28 og 3, 18.
2) Personlig synd fører den enkelte på gli og på avveier fra Gud. Men der skjer det også oftest gradvis og ikke ved store steg ut i grov synd. Det er småting som folk ikke tar så nøye. Litt nasking her og litt sladder der og en usannhet når det passer. Man kan snuble idet skjulte – og gjør ikke noe med det. Hemmelige synder har ofte vært dødsstøtet mot gudslivet. Til slutt synder en kanskje umerkelig. - Det beste er å bekjenne for Gud med en gang, og noen ganger er det nødvendig å tale med mennesker om det. Men der bør en kanskje tale med en sjelesørger først. Når vi er i dyp nød, er det ikke alltid vi tenker så klart. Da er det godt å få litt hjelp til det.
Blir det ikke gjort opp, er det frafallets vei. Kong Salomo var kjent der, og han skriver i Høys. 2, 15 om ”de små revene som ødelegger vingårdene”. Og i Ordspr. 5, 14 står det: ”Nær var eg kommet i den største ulykke midt i menigheten og i forsamlinga.” Det er kjennemerket på den siste tid. 2. Tim. 3, 1.
For Asaf var fallet tvil. Slik ligner han Job en viss tid. Og hvorfor skjedde det? Jo, han så på verden og ble opptatt av de andre. I vers 3 sier han: Jeg ble harm over de hovmodige… Han ble opptatt av andre og la merke til hvordan det gikk med dem som ikke fryktet Gud. Han så at de hadde det lettere og slapp unna en del plager som han hadde. Det var trolig ikke legemlige og ytre plager, men mer den indre kamp for å bevare troen på Gud. Jfr. Salme 37, 1.
I denne situasjonen tvilte han på Guds rettferdighet og tenkte: Hvorfor skal de gudløse leve så godt og fredelig? Det stemmer liksom ikke med vår tanke.
Og se ei på andre, hva angår det deg,
om de synes vandre en lettere vei.
Se du kun på Jesus igjen og igjen….
Hva er det som mange ganger får oss på gli? Asaf stilte seg dette spørsmålet, v. 16: Jeg tenkte etter for å forstå dette… Kanskje vi finner noen svar her:
a) Verden. Hvordan har de det? En hovedsak for dem er dette livet. Deres sinn og tanker kretser om det vi har her og nå. De er interessert i og arbeider for livet sitt, det må bli best mulig. Blir vi mye opptatt av det, vil verdsligheten krype umerket inn i vår sjel.
Bibelens formaning til oss er: Søk det som er der oppe… Kol. 3, 1. For den verdslige ånd og levemåte er farlig, jfr. 1. Joh. 2, 15-17.
b) Vi blir opptatt av perifere ting, Det kan føre oss bort fra det sentrale: troen på Jesu forsoning og syndenes forlatelse. Det er der vi lever troslivet. Blir tanken lenket til spesielle og spissfindige læresetninger, arbeidsopplegget og organiseringen av kirke og misjon eller av noen personer, vil det lett føre tanke og sinn på avveier, og kritikksyken tar overhånd.
c) Slurv i kristenlivet er en snare for gudslivet. Det skjer når andaktslivet minker og bønnen i lønnkammeret tar slutt. Småsynder blir ignorert og man er ikke så nøye lenger med bønn og takk for maten, f. eks. når vi er på kafe eller på reis. Vi skal holde fast på det vi har hørt, så vi ikke skal drive bort, Hebr. 2, 1.
Gå varsamt min sjel, og gi akt på din gang. For veien er snever og porten er trang.
Slik sang de før i tida. Og Brorson synger slik:
En tanke som i hjertet kom , og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom på Guds dyre nåde.
III. Asaf møtte Guds kall, v. 17. Det var nåde. Gud har sagt at han vil ta seg av de frafalne og tilgi synden. Jes. 1, 25. Jer. 3, 22. Derfor roper han omvendelse til alle frafalne og sier: Kom tilbake.
Det er særlig to sider ved dette møtet vi må stanse ved her:
a) Først begynte han å se på folket slik Gud ser på det. Da ser han: Det går slik Gud har sagt. Den ugudelege går fortapt til slutt. v. 19. Han oppdaget at dette livet ikke er det avgjørende. Det er avslutningen på livet som betyr noe – og dermed evigheten. Han gav akt på hvordan det går dem til slutt, står det. Det var den viktigste leksa Asaf lærte så langt. Gud gav han et syn av evigheten, v. 18-19.
Og dette så han i Herrens nærhet, v. 17. Han gikk inn i Guds helligdommer – der ser han det Gud ser. Da får livet en ny mening. Helligdommen behøver ikke være templet. Ethvert sted der Gud møter oss er en helligdom. Vi trenger ikke å gå til kirke og bedehus for å oppleve det.
b) Deretter ser han på seg selv, v. 21-22. I dette ligger en stor erkjennelse, som viser at Asaf tok imot tukt av Gud. Han hadde ikke tenkt rett, hjertet var bittert, og han var ufornuftig og forstod ingen ting! Slik ser vi på oss selv i Guds nærhet.
IV. Asaf blir fornyet, v. 23-25. Han blir så å si frelst på nytt. Slik det gikk med ham, kan det skje med oss. Og her er noen fine ord om gudslivet: Vers 23: Gud grep inn, og bevarte ham fra frafallet. Vi må la oss gripe av Gud. Fil. 3,12.
Vers 24: Gud ledet ham i livet. Han bestemte, og gav all hjelp.
Vers 24: Gud tar han opp i himmelen når livet er slutt. Det er målet. Det er helt motsatt de ugudelige som går evig fortapt. Døden blir en vinning, Fil. 1, 21 – Hebr. 9, 27.
Vers 25: Gud gir nytt lys over livet. Nå har han bare Herren. Det er stor kontrast til v. 3-12 der han så på verden.
Vers 28: Gud tar bort lysten til verden ved å vise oss herligheten. Jo nærmere vi levere med Jesus og leser om himlen, til mer blekner det jordiske.
Er du frelst? Hvor går du hen? La deg gripe av Jesus nå!
--
Hebr. 3,7-14
(+ 1; 4,1-3). Heb-3.).
Dei første lesarane var frelste jødar. Forfattaren veit at dei kan falla frå og gå tilbake til jødedommen. Det har me døme på i Israels vandring i øydemarka. Det var altså kjent stoff for dei. I 4.Mos.14: 10 les me om speidarane som Moses sende ut. Dei sa: Det nyttar ikkje, problema er for store. Folket fylgde dei. Difor måtte dei vera 40 år i øydemarka. Og det var på grunn av vantru, v. 19. Berre Josva og Kaleb trudde.
Dei var blenda av vanskar. Ønska ein lettare veg, til Egypt.
Herren harm, v. 10. Ikkje den ytre handling feil, at dei ville ha det godt. Det var hjarta som for vill. Og det er likt nå: Forfattaren formanar sine, 12-14. Her er noko viktig:
1. Sjå til, skriv han i vers 12. Dette gjeld dei: ver på vakt! Også me er i ei øydemark. Livet har mange freistingar, me er ikkje framme ennå.
"Begynt er ikke endt, det merk i tide, du som har Jesus kjent, bli ved å stride." (Brorson).
Hebr.12.15: Sjå til at ingen forspiller Guds nåde. Det er mogleg så lenge me er i denne verda.
2. Hjarteforholdet avgjer,v.10: De fer vilt i hjarto. Og i v.12: hjå dykk er eit vondt og vantru hjarta.
Det er menneske utan tillit til Gud. Dei ville ikkje fylgja han, dei var uviljuge å lida og kjempa som kristen.
Men om Kaleb står det: Det er ei anna ånd i han. Han hadde Guds Ånd, og han trudde på Gud og hans makt.
Dei må ikkje ha eit vondt hjarta. Det tyder ikkje alltid umoral, men eit hjarte utan tru på Gud. Elles fell dei frå sin Gud. Og fråfallet tek oftast til i vårt indre, i hjarta, i det små, gudslivet er sjukt.
3. Faren er synd, v. 13b. Me blir forherda ved syndens svik. Det skjer når synda bedrar oss og viser at det ikkje er farleg. Djevelen brukar list og lokkar oss til fall. Han gjer hjarta hardt mot Guds røyst.
Nå kan det skje ved at verda gjer oss opptekne med gode, jordiske ting. Men det blir lett eit bedrag: det gir oss ein truverdig grunn og god unnskyldning og dermed eit falsk håp om lukke og vinning. Djevelen innbillar oss at me gjer mykje godt, og då må det også gå oss godt!
Djevelen kan overrumpla oss dersom me ikkje er på vakt.
Hvis alle synder kom i sin sanne skapnad, ville få synda. Men nå kjem synda i kristelege klær, og det skjønar ikkje alle.
4. Hald fast. Åp. 3,11; 2,25.
Det er ei god formaning: me skal halda fast på Ordet - både til trøst og tilgjeving, til vegleiing, åtvaring og til å ta imot tukt.
For: me har fått del med Kristus, v. 14. Der ligg krafta og løysinga. Kristus er svaret. Han kan fornya og halda oss fast.
5. Forman kvarandre, v. 13. og set mot i kvarandre. Det er og ei nytting formaning. me blir formana til å formana. Me skal hjelpa kvarandre på vegen, ikkje døma og kritisera unødig. Me skal døma synda, men gå til dei privat og visa dei rett veg.
- Fylgde me Bibelen si vegleiing både her og andre stader, ville nok fleire få det betre i livet med Gud.
.
De salige.
Del 1.
Bergpreika (Mat. 5-7) er Jesu programtale. Den er plassert ved begynnelsen av hans offentlige tjeneste i dette evangeliet. Den er ikke en vitenskapelig avhandling for å tilfredsstille oss. Den er praktisk teologi, og Jesus mente vi skulle holde den, som John R. W. Stott sier. Og Jesus oppfylte selv det som beskrevet i Bergpreika, og Jesu Kristi menighet skal være fortsettelsen av Jesu liv til han kommer igjen. Slik uttrykker Fritz Rienecker tanken med Bergpreika. Og mon ikke vi skal lytte til Predikantenes fyrste Sharles Spurgeon når han kaller Bergpreika for Kongens lov.
Med dette er det også sagt at vi ikke skal skrive noen forklaring til Bergpreika her, men tale oppbyggelig. Vi skal sette første del av denne talen av Jesus inn i vår kristne hverdag og trosliv.
Som Mose lov ble gitt på fjellet, gikk Jesus på berget da han talte dette. Og han viser mange ganger til Det Gamle Testamentet. "Det gamle budet blir forklart i nytestamentlig, evangelisk lys. Berget der Jesus taler er et forklaret Sinai" (P. Fjellstedt).
For sammenligning kan vi vise til Luk. 6, 20-49 der en lignende tale er referert. Den ble holdt på ei slette. Det er ikke nødvendig å mene at dette er den samme talen. Det er ganske naturlig å tenke at Jesus talte flere ganger om lignende tema - slik enhver predikant til alle tider gjør.
La oss lytte med åpne sinn og hjerter til Jesu ord om de salige, og la oss være ordets gjørere og ikke bare dets hørere, som Jakob formaner oss til (Jak. 1, 22).
DE SALIGE
Guds folk er kalt de salige både i Det gamle og Det nye testamente. Det er et vakkert navn på de troende. Det er vanlig å si at ordet salig (gr.: makarios) betegner den høyeste form for lykke, den sanne lykke som kommer fra Gud selv. Denne salighet som vi har allerede her på jorden er det kjennemerke på Guds barn. Alle troende er salige, selv om de ikke føler seg salige. Salighet i denne sammenheng er ikke følelser og stemning eller store sjelelige opplevelser.
Salighet er veien vi går på og målet for reisen. Hvor går du hen? er spørsmålet. Og er vi på vei til den endelige salighet, må vi eie den allerede her. Å være salig er derfor å ha det rett med Gud - å være "til Herren rett omvendt".
Ordet salig er brukt 9 ganger i Bergpreika, alle her i begynnelsen. I hele NT er det brukt 50 ganger. Da er parallellstedene i Luk. 6 medregnet. I tillegg er ordet brukt to ganger som verb og tre ganger som predikatsord. Det er også brukt svært mange ganger i GT.
I denne delen av Guds ord (Mat. 5) leser vi om hvordan de salige er - både enkeltvis og alene og når de kommer sammen. Første del av Bergpreika kan godt være en beskrivelse av de helliges samfunn: de saliges samfunn. Så la oss legge vårt hjertes øre til og lytte.
1. De fattige, v. 3.
Det første kjennetegn på de troende er fattigdom. Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Det er det første Jesus ser når han møter en troende. Han møter en åndelig tigger.
Oversettelsene av dette verset varierer litt, flere av dem er forsøk på en fortolkning. NO-77 sier: fattige i seg selv. Gunnes oversetter: salige er de som vet seg fattige. Lyder Brun oversatte slik: fattige i hjertets inderste. En ny engelsk bibel sier det slik: salige er de som vet at de trenger Gud.
Alt sammen er rimelige og gode tolkninger av tanken her. Det er ikke tale om å være fattige på jordisk gods eller ha små evner. Jesus priser heller ikke de salige som er lite åndelige i sitt liv.
Han sier heller dette: De hjelpeløse og elendige er hans venner. De er så fattige og små at de ser sin synd. Men det er vanskelig for det stolte menneskesinn, og derfor blir nok mange utenfor. Det koster å innrømme sin skyld.
a) Begynnelsen til kristenlivet var slik. En forutsetning for å bli frelst er ydmykhet. Det er å innrømme at en står skyldig og uren for Gud og fortjener hans dom og straff. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde, skriver Peter (1. Pet. 5, 5). Og Jesus bruker et drastisk eksempel: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (Mat. 18, 3). Profeten Jesaja skriver inspirert av Guds Ånd: Herren sier: I det høye og Hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd (Jes. 57, 15).
Slik beskrives det sinn som søker Gud. Og Bibelen gir en sann beskrivelse av mennesket. Det er syndig og ugudelig og framfor alt hovmodig overfor sin skaper. Bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse er å innrømme sin skyld uten forbehold. Når synderen ser Guds vilje og krav som han umulig kan oppfylle - og så innrømmer det og betingelsesløst overgir seg til sin Gud, da skjer underet: den fattige blir rik! Da opplever han det døperen Johannes fikk høre i sin tvil på om Jesus virkelig var Messias. Mange under skjedde, det var kjent for alle som møtte Jesus. Men så legger Jesus til en hemmelighet: evangeliet forkynnes for fattige (Mat. 11, 5). I sin synagogetale i Luk. 4, 18 står denne hans oppgave først: Jesus er salvet for å forkynne evangeliet for fattige. Alt det andre er av underordnet betydning.
Den synder som bekjenner sin skyld og innrømmer at han er liten og ringe, får erfare det: evangeliet om Jesus gir ham en ny og ufattelig rikdom: syndenes forlatelse. I en slik stund er Jesus nær. Gjenfødelsen er et faktum. Nytt liv er skapt i et synderhjerte.
b) Og så blir fortsettelsen på samme måte. Voksteren i kristenlivet er ikke å bli fornøyd med seg selv og føle at en klarer det bra. Det er en vokster nedover. Som røttene på treet må vokse seg nedover i svarte molda for å bære et stort tre, vil en kristen bli mindre og mindre i egne øyne. I naturen og i verden er det motsatt. Det viser en igjen mer og mer ettersom en blir stor og sterk. Dette er paradokset i kristenlivet og troens verden: Jo større en er i Guds øyne, jo mindre viser en igjen blant mennesker. Det er den skjulte grunnmur som bærer huset.
Døperen Johannes kjente denne åndelige visdom: Han skal vokse, jeg skal avta, sa han (Joh. 3, 30). Hemmeligheten med åndelig vokster er å bli mindre synlig for mennesker. Det er å vite at ikke blir noe annet enn fattige i oss selv og vet at vi trenger Jesus hver dag.
Dette ser vi mange eksempler på. Og vi opplever det i møtene: Det blir alltid et "godt" møte når alle er små og fordringsløse, når vi åndelig talt setter oss selv nederst. Ei "knust" ånd på møtene er hemmeligheten til den overflod Jesus taler om i Joh. 10, 10 og å bære mye frukt (Joh. 15, 8). De største hindringene for dette er vårt eget ønske om å være store og betydningsfulle og å styre der vi ikke er bestemt til det. Den kritiske ånd er hovmodig, fordi den tror at den vet alt best selv. Den som vil bli stor, sa Jesus, skal være tjener for alle (Mark. 10, 43). Akt hverandre høyere enn dere selv, formaner Paulus (Fil. 2, 3).
Da stiger Guds himmel inn i bedehus og kjøkken. Da er vi ikke bare salige, men vi opplever noe av det. Gud vil ha et bøyet og ringe folk (Jes. 66, 2). Da øser han ut over oss hele sin himmelske rikdom. Du blir rik i Gud. Og med den rikdommen er du med og gjør Jesus stor i denne verden. Du kan si med Jakob i møte med Esau: Jeg har nok av alle ting (1. Mos. 33, 11).
2. De sørger, v. 4.
I Guds rike er det ikke bare glede og fryd, lykke og medgang. Selv om den troende er rikest av alle rike, går han omkring og sørger. Og nettopp i sin sorg er han salig. Han har Jesu løfte om trøst.
Men hva kan en troende med himmelske rikdommer ha grunn til å sørge over? Skal vi ikke legge alt slikt bak oss og bare glede oss?
Først blir han mer og mer klar over sin synd. Han ser at han blir aldri fri synden i hjertet. Og han oppdager at synden er større og svartere enn noen gang før. For han ser at synden sitter i hjertet. Det er ikke bare gjerningen og heller ikke bare tanken som er syndig. Selve naturen og hjertet er ondt. Og det gir seg stadig nye utslag. En troende oppdager at han synder på måter han aldri hadde tenkt på før. Derfor er han hjertens enig med Per Nordsletten som synger: Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd... Og det skaper tårer og en inderlig dyp sorg.
Dernest blir en kristen mer og mer skuffet over sitt eget kristenliv og sin helliggjørelse. Det ble ikke slik vi hadde tenkt. Vi trodde så stort en gang at vi skulle bli mer verdige og kunne leve mer etter hans vilje. Han vet det er sant når sangen lyder: Herre, sårt jeg klager, mine levedager skammer jeg meg ved...
Et Guds barn sørger også over at vi er så få. Sammenlignet med alle verdens millioner blir alltid Guds menighet liten. Mange, mange vil gå fortapt. Vi kjenner slekt og venner og naboer som tilsynelatende er så upåvirket av evangeliet og Guds kall. Og vi som hans barn føler at vi har gjort så lite. Vår tjeneste for Gud blir så dårlig og lite effektiv. Fruktene uteblir. Det er en hjertesorg for Guds folk, som det var for Paulus. Rom. 9, 1ff og 10, 1ff.
De skal få trøst, sa Jesus. Og den trøsten er først og fremst at vi kjenner veien vi må gå: til Jesus med alt. Dit kan vi gå med nederlag og kamp og fall. Hos ham er det alltid hjelp å få. Han gir tilgivelse igjen og igjen. Og ny kraft til en ny dag med nye oppgaver. Så lever vi i de sørgenes bønn: hjelp meg å leve bedre denne dag.
Mat. 5, 1-12. Del 2.
3. De er saktmodige, v. 5.
Den saktmodige er et ydmykt menneske som bøyer seg under Guds vilje uten protest. Noen har forstått ordet slik: han har mot til å gå sakte. De ligner på de fattige, men der er en viss forskjell i de bibelske ordene. A. Plummer har gjort oppmerksom på det: Den fattige er blitt ydmyket av mennesker og behandlet ille og derfor trenger han hjelp. De har rett og slett tatt fra ham det han hadde. Den saktmodige er ydmyk "av natur", så å si.
Ordet er tatt fra Salme 37, 11, og der gjelder det forholdet til Gud. Her er det ikke tale om en beskjedenhet overfor mennesker, selv om det også er rett nok. Men selve hovedsaken er å være "beskjeden" overfor vår Skaper og Herre.
De skal arve jorden, står det. Verden mener den har overtatt hele jorden og kan bestemme. Djevelen kalles denne verdens fyrste og styrer nok mange mennesker i dag. Men verden lever i en falsk trygghet. Det er Guds barn som har rett til skjøte på alt Guds verk. Skaperverket tilhører de troende. Som med så mye annet i troens verden, får vi ikke alltid full uttelling nå. Vi må vente på den dag da arven skal deles ut.
4. De hungrer og tørster, v. 6.
Sett fra en synsvinkel har en kristen alt han kan få. i Jesus. Av hans fylde har vi alle fått (Joh. 1, 16). Slik står det skrevet. Men hvordan kan det da ha seg at vi hungrer? For det er tale om en åndelig hunger og tørst. Vi finner det også i et par salmer av Korahs barn.
I Salme 42, 2f synger de: Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Denne hunger og tørst er et sterkt ønske som en føler må oppfylles. Slik dyret må ha vann for å leve, må en kristen leve i Guds nærhet.
Korahs barn synger videre i Salme 84, 3f: Min sjel lengter, ja fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.
Korahs barn var tempeltjenere og var i Herrens hus. Så snart de var utenfor, lengtet de tilbake. Det var der de hørte hjemme.
Dette uttrykker også de troende lengsel i dag. For det bor en lengsel i oss - etter rettferdigheten av Gud.
Først gjelder det oss selv også her. Den daglige synd er en plage for en levende kristen. Han hungrer etter ny tilgivelse når han har falt og forgått seg. En hellig redsel bor i sinnet: å komme bort fra Jesus. Paulus må ha ment noe av det samme i Fil. 3, 12: Jeg jager etter det... Vi er ikke framme ennå. Og det er ikke selvsagt at alle bekjennende kristne når fram. Farene langs veien og fiendene er for sterke til det.
Det er også en lengsel etter å bli mer lik Jesus i vårt daglige liv. Det er her vi feiler så ofte og så lett. Orheims sang uttrykker en realitet: Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god. Vi skal ikke se mye på oss selv før vi oppdager avstanden mellom det og vår egen erfaring.
Jeg satt i kirken i mange år og hørte far lese klokkerbønna fra koret hjemme: Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Er denne bønna slutt blant oss - også da den ble slutt i kirken? Guds ord ber oss å leve hellig hele uka. Den ber å legge av synden og alt som tynger (Hebr. 12, 1). Den ber å døde de jordiske lemmer som er synder (Kol. 3, 3).
Hungeren etter det hellige liv i praksis må aldri stilne. Vi må ikke mettes ved å bli selvtilfreds. Er du blitt fornøyd med tingenes tilstand, er det fare for at den åndelige død allerede har funnet sted.
Dernest eier vi lengselen etter samfunnet av de hellige, slik Korahs barn sang om. Og dette samfunnet er mye dypere enn å møte opp til gudstjeneste en søndag formiddag eller å gå på et bedehusmøte. De helliges samfunn er et broder-og søskensamfunn. Vi er glad i hverandre - ikke av sympati eller felles interesser. Det er en hellig kjærlighet gitt oss av Gud i det øyeblikk vi tror. Da blir alle andre troende mine kjæreste venner. Er det rett med oss, eier vi det. Og denne kjærligheten kjenner ingen grenser. Møter vi et Guds barn i et fremmed land eller en ukjent by, kjenner vi usynlige tråder: vi eier den samme frelse og er på vei mot det samme mål.
Men her ligger en fare som Djevelen har utnyttet ofte: Vi kan lett forveksle dette samfunnet med kirke-og organisasjonssamfunn. Den som tilhører min menighet eller min organisasjon er min venn og broder. Og det har ofte den sideeffekten at de andre - nettopp blir "de andre". Vi diskuterer ikke her om alle bekjennende kristne er sanne kristne eller om alle kirker er rette kirker. (Hvis slike finnes.) Men vi taler om den faren som ligger i dette: de kristne som ikke tilhører min gruppe kan lett bli betraktet med skepsis. Og da er den dømmende tanken nær (kap. 7, 1).
Jeg tror også det ligger en hunger i ethvert sant og våkent Guds barn etter vekkelse. Vi kan ikke se på eller tenke på de mange andre utenfor uten å kjenne nød. Det største en kristne opplever er å lede noen til Jesus. De predikanter som har opplevd det, kan aldri glemme slik bønnestunder. Gråten og hungeren lever i hjertet: kan jeg få be med enda en før jeg dør?
Ikke minst er det også en hunger i oss etter å se mer inn i Guds ord. Peter skriver om det: Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse (1. Pet. 2, 2). Den som mener at han har forstått alt det vesentlige i Bibelen, er visst kommet inn på en tilgrodd skogssti. Der er nok mye mer å se. Paulus ba for de kristne at de måtte "være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er" (Ef. 3, 18). Mon ikke det også gjelder dybden i Guds ord? Det er der vi lærer å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Derfor er det så fatalt når Bibelen ligger ubrukt.
Men hvor herlig er det ikke å mettes ved synet av Ham i hans eget ord!
5. De er barmhjertige, v. 7.
Dette er de som er så grepet av andres lidelse at de vil lette deres byrder, sier Albert Barnes. Og slik hjelpsomhet - eller diakoni - er en frukt av evangeliet i hjertet. I Jak. 2, 13 finner vi den negative side: "Dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet." Det er tale om kristendom i praksis, slik vi møter det gjentatte ganger i Bibelen. Det er ikke nok å synes synd i folk som lider, eller å tale vel om dem. Gud ber oss å hjelpe direkte, om det så skulle gå ut over oss selv. Det er altså et ganske synlig kjennetegn på et Guds barn vi møter her. Det har alltid vært folk som lider på en eller annen måte, og det vil alltid bli det. Derfor er det rett som F. W. Wenzel skriver: det er hvorledes livets rettferdighet viser seg i visse holdninger hos de kristne mot andre. Beretningen om den barmhjertige samaritan ville være en passende illustrasjon på denne saligprisningen.
En annen side ved dette må vi også understreke: de som selv kjenner sin åndelige fattigdom (v. 3) og vet at de behøver Guds barmhjertighet, vil lettere vise andre barmhjertighet. Derfor er veien til mer av dette sinnelag å trenge dypere inn i Guds barmhjertighet og nåde mot en selv. Å fatte en beslutning om å være mer barmhjertighet, vil få kortvarige frukter. Det er Gud som må få legge noe nytt inn i vårt hjerte.
De skal selv finne barmhjertighet. Ettersom dette er talt til slike som allerede har mottatt Guds barmhjertighet og blitt frelst, er det ikke tale om frelse. Det er heller dette at mennesker lettere viser godvilje mot dem som er gode enn motsatt. De vil med andre ord oppleve respons på sin godhet og selv få hjelp når de har hjelpt andre.
Mat. 5, 1-12. Del 3.
6. De er rene av hjertet, v. 8.
Dette tegnet på de salige griper oss i hjertedypet. For det forteller oss at det finnes et rent Guds folk midt i en uren verden. Og det kan ikke verdens vise forstå, selv om de mener de forstår alt, som Luther bemerker. Hemmeligheten er at de er rene i Guds øyne selv om det ikke viser på utsida. Og det forteller oss også at det ikke er nok å være ren i det ytre. Det er et djevelens bedrageri og lureri. Jesus advarte fariseerne nettopp mot det (Mat. 23). Denne renheten er grunnleggende for all kristendom. Her går det avgjørende skille mellom en sann troende og en hykler og fariseer. Allerede i den gamle pakt lyder det: Min sønn, gi meg ditt hjerte (Ordspr. 23, 26).
Derfor er det nødvendig å stanse ekstra ved denne "saligheten". For her kan vi lett tenke feil dersom vi bare ser på det som synes i menneskers øyne. Vi vil derfor si noe om det.
a) Først vet vi at alle er urene av natur. Ved syndefallet og vår egen personlige synd er vi alle urene. Synden medfører ikke bare skyld. Den gjør oss urene. Og det er et talende uttrykk for vår stilling innfor den levende og hellige Gud. Nettopp der føler vi oss skitne selv om vi tror vi er bra mennesker her i verden.
Bibelen sier det er slik. Fra hjertet kommer onde tanker, sier Jesus (Mat. 15, 18ff). Dette er det som gjør mennesket urent, sier han. Og til fariseerne taler han meget strengt når han forteller dem dette: de gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. De ligner kalkede graver som ser vakre ut, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. (Mat. 23, 25ff). Allerede profeten Jesaja forkynner: Vi ble som den urene alle sammen (Jes. 64, 5). Salmedikteren har nok rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned...
Derfor trenger vi renselse. Og det gjelder ikke bare første gang da vi fikk tro syndenes forlatelse og begynte et nytt liv. Urenheten henger så fast ved oss at renselsen er nødvendig dag for dag. Det var som en troende - etter et fall - David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte. Om fallet er av en annen karakter og kanskje "mindre" i våre øyne, er urenheten like fullt der. Hver eneste synd er en slik urenhet. Vi merker utakknemlighet i vårt hjerte og vantro mot Guds allmakt og ledelse. Vi kan være misfornøyde, leve lite i bønn og kjenne mindre til alvoret i gudslivet enn vi skulle. Vi opplever egoisme i hjertet der vi selv kommer i sentrum. All vår forsømmelse, både mot våre medkristne og mot hedningene og de ufrelste, er synd og urenhet. Verdslighet, stolthet og misunnelse får ofte plass i vårt liv uten at vi kjenner og føler angeren og sorgen over oss selv. Det samme gjelder kritikksyke og sladder som får rom blant kristne og ødelegger så mye av samfunnet mellom oss. Og tenk på hvor lite vi ofrer for Jesus! Det blir som dråper i havet mange ganger - ja, ingen ting mot Hans offer.
Jo, renselsen er nødvendig.
b) Og her kan bare Jesus rense oss. Han sa til den spedalske som bad om hjelp: Jeg vil, bli ren (Mat. 8, 3). At begrepet renselse er åndelig å forstå framgår av Peters ord om hedningenes frelse på det første kirkemøte (Apg. 15, 9): "ved troen renset han også deres hjerter."
Det kan altså aldri skje ved et godt liv, gode gjerninger og ytre seremonier. Vi blir heller ikke rene ved mange gode forsetter. Det finnes bare en vei: å bekjenne sin synd for Gud. (1. Joh. 1, 7. 9). Da tilgir han og renser. Å være en kristen er å leve i den daglige omvendelse og den daglige syndenes forlatelse.
Da er du salig. For da vet du på grunnlag av Ordet: Jesus tok din synd. Alt er betalt og ordnet hos Gud. Du er renset i Lammets blod.
Om du der deg tvetter, den hver synd utsletter.
Denne kilde god, er vår Frelsers blod.
Det er også til troende Peter skriver slik: Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten (1. Pet. 1, 22). Og Paulus oppfordrer sine venner slik: La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt (2. Kor. 7, 1).
Alt dette forteller oss at de troende må renses - hele livet. Her skal det mer til enn ærlighet. Den kan faktisk være gal. Vår ærlighet og vilje skal alltid være i samsvar med Guds eget ord og hans vilje.
c) I Guds ord ser vi også at det rene hjertet er tegnet ved himmelporten. Mange vil prøve å komme inn på grunn av andre ting. (Mat. 7, 22). De vil påberope seg en rett lære eller mange gode offer og gjerninger. Noen vil også stille fram sin forkynnelse og tjeneste for Gud med tegn og under.
Alle blir avvist. Jeg har aldri kjent dere, sier Jesus på denne dag. Det blir en fryktelig stund.
For: ingen uren har arv i Kristi rike (Ef. 5, 5). Og intet urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp. 21, 27). Om himmelborgerne sies det tydelig nok: de er renset i Lammets blod, de har tvettet sine kjortler og har derfor rett til å være der (Åp. 7, 14f; 22, 14).
Ved himmelens port blir det bare spørsmål etter en ting: blodet.
6. De er fredsstiftere, v. 9.
Det siste tegnet på de salige som viser hvordan de oppfører seg, er: fred. De er ikke bare fredsommelige (NO-30). De er aktive fredsskapere som ordet betyr. De stifter fred. Men de to måter å oversette ordet på, viser to sider ved dem. Og de skal vi gi akt på.
Fred er et viktig og omfattende ord i Bibelen. Jødene hilser ennå hverandre med ordet Sjalom (fred). Det brukes i flere betydninger i Skriften. Det grunnleggende er fredsforholdet mellom Gud og mennesker, det Kristus opprettet på Golgata kors (Ef. 2). Uten at mennesker tar imot denne freden, kan de aldri leve i virkelig fred med hverandre. Derfor kan ikke ordet fredsstiftere referere til jordiske forhold. Det må knyttes sammen med det å eie samvittighets-og hjertefred med Gud. Den subjektive betydning å ha fred med Gud i sitt hjerte bygger på det objektive verk på Golgata. Men vi føler ikke alltid denne freden selv om vi objektivt kan eie den. Å være fredsstifter er derfor i første rekke å utbre denne fred med Gud blant mennesker som ikke kjenner den. Men dernest betyr det også å leve i fred med hverandre som mennesker og kristne. Ordet fredsstifter har en moralsk side. De troende bryr seg om verden de lever uten at det kan bli det primære.
Noen mennesker skaper uro og strid for den minste ting, og de skiller ofte venn fra venn. Andre setter alt inn på å skape fred i vanskelige forhold, slik Paulus forkynner oss: "Hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere" (Rom. 12, 18). De får et ekstra stort løfte: De skal kalles Guds sønner. H. N. Ridderbos sier med rette at de avspegler sin himmelske Far, og derfor vil de ble anerkjent som hans barn. Det "er den høyeste stilling et menneske kan oppnå" (H. Kvalbein). Det er en velsignelse å ha med slike mennesker å gjøre.
7. De blir forfulgt, v. 10.
Det verdslige sinn tåler ikke renhet og gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene (som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte kristne.
Formene en slik forfølgelse kan ta vil være forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den. Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som Fjellstedt skriver. Velsignelsen i løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land, ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.
8. De blir spottet, v. 11.
Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.
Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme opplysninger om andre.
9. De opplever glede, v. 12.
Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei. For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.
De troende venter en annen lønningsdag enn her på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.
Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled deg midt i kuleregnet.
Ved tornebusken.
Israel var i Egypt i mange år, som trælar og leid vondt.Det er bilete på synda og verda, som endar i fortaping. Moses var på flukt i Midian. Nå møtte han Gud i tornebusken. Det er bilete på Israel i trengsle – og på Guds folk.
.
Dette hende på Sinai - der lova skulle gjevast seinare. Tornebusken var ei openberring av Gud, korleis han var og om Israel. Det var ei ny og uvanleg hending. Det sette merke i Moses og gav ny kraft. Livet fekk ny retning, han vart utrusta til livsoppgåva. Moses skulle føra Israel ut or trældomen. Då trong han dette møtet. Han fekk ei ny personleg erfaring med Gud. Og det er ei veldig kraft i livet. Kva fekk han sjå:
.
1. Han såg ein levande Gud, v. 2.
Gud tala ut or den brennande tornebusken. Og det var ikkje ein ny Gud, det var den gamle frå Abraham si tid og seinare, v. 6. Jfr. Apg. 7,30 - Stefanus, og Mark.12,26f.
.
Menneska vil avskaffa Gud, dei trur ikkje lenger på han. Han er til bry for mange, difor må han bort. Dette ser me i TV, lovverket, skulen og privat. Mange reknar ikkje med Gud, det er materialisme. Som 1.Kor. 15,32: Lat oss eta og drikka for i morgon døyr me.
Men Gud lever i dag! Gud viste det for Israel, ofte, ved dom og straff. Det same må vårt folk sjå.
.
2. Ein evig Gud, v.14.
Tornebusken brann ikkje opp - det gjeld Israel som folk - og Israels Gud. Nå fekk han høyra namnet: Gud ER. Og det tyder nett at han lever, er til, han er ikkje tidsavgrensa. Og han kan ikkje forandra seg. Slik han var før er han nå. "Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag." Gud er ikkje snillare nå enn i GT. Hebr. 13,8 seier at Jesus er den same - der tilhøva i GT er nemnde. Og i Jak. 1,17 står at det ikkje er noka endring hjå Gud. Jesus sa mange gonger: Eg er ¼(særleg i Joh.). Då viser han truleg til dette namnet i 2.Mos. 3. Det kan ikkje uttalast rett og vert berre skrive JHVH. - Denne Gud er vår Gud.
.
3. Han er ein heilag Gud, v. 5.
Ta skoa av, sa Gud - du er på heilag grunn. Og me er alltid det når me kjem inn i Guds nærleik. Han løynde andletet. Det var ei sterk oppleving. Eit menneske kan ikkje sjå Gud og leva. Det fekk Moses oppleva, 2.Mos. 33,20. For han tåler ikkje synd. Han er 3 gonger heilag, som Jesaja opplevde. Jes. 6. Og i Jes. 5,16 heiter det: Han syner seg heilag ved rettferd. Han er rettferd og vil ha rettferd også hjå oss. Me må læra at Gud er heilag, me veit det ikkje av oss sjølv, av natur. 3.Mos. 19,2 og 1.Pet 1,16.
.
4. Gud vil frelsa, v. 7ff.
Det opplevde Moses her. Gud fylgjer med oss, veit korleis me er. Nå har han stige ned og vil føra dei ut or Egypt. Midt i at han er heilag vil han hjelpa dei syndige. Det er ekte kjærleik. Han vil frelsa det fortapte. Luk. 19,20. 1.Tim.2,4. Her ser me Jesu verk. Han tok våre synder. Me kan berre ta imot.
.
5. Då trong Gud hjelp, v.10.
Han måtte ha eit sendebod. Han skulle hjelpa sitt eige folk som var i naud. Difor kalla han Moses.
.
6. Tornebusken eit bilete på Israel i Egypt.
Det var i naud, i brann, i stor trengsle. Busken var liten og forakta. Men den brann ikkje opp! Israel vil alltid bestå. Slik er det også med Guds menighet. Mat. 16,18. Gud vil bevara sine i trengsla, og føra oss ut i rett tid. Me har ein levande Gud, som vil frelsa - Norge og Israel og hedningane.
Men han treng faktisk hjelp - ved vårt vitnemål. I ord og liv og gjerning kan me vera hans vitne.
Dette møtet med Gud endra Moses, han blei ein mektig leiar. Kvifor? Han bøyde seg, 4,18, trass i innvendingar. Så fekk han hjelp av Guds stav, 4,20 (17).
Må me også få litt av brannen, leva nær Jesus så me aldri sloknar.
.
Dette er kirkeårets siste søndag, og teksten handler om dommen. Det kommer en dommedag, selv om den kanskje vil komme i flere avdelingar. Nå skal vi se på selve saken eller innholdet i dommen.
1. Om dommen.
a) Hvem er dommeren?
Jesus Kristus står nå fram som Herre. Han var født i en krybbe og i fattige kår. Hele hans liv på jorden var preget av det menneskelige. Han var Menneskesønnen. Men nå står han fram som den herlige konge som har fått all makt i himmel og på jord, og som nå skal vise sin makt. Hvert kne skal til slutt bøye seg for ham og erkjenne: Du hadde rett! Fil. 1, 10-11. For Gud har overgitt hele dommen til sin Sønn, Joh. 5, 22. Alle verdens mennesker skal møte ham til oppgjør og regnskap en dag. De foraktet ham og unngikk ham her i livet, men der på den siste dag er der ingen bakdør som folk kan komme seg unna gjennom.
b) Hvem skal dømmes?
Alle nasjoner, sier Matteus her. Det er hedningene som aldri fikk høre om Frelseren. Det folk flest i ”kristne” land som sa at der er ingen Gud. Det er snille og greie mennesker som gjorde rett og skjell for seg, men trodde ikke på Jesus. Det er kort sagt alle. Her kaller han menneskene sauer og geiter for å vise at der er forskjell.
c) Hva skal de dømmes etter?
Hva vil avgjøre dommen som får en slik fatal utgang? De vil møte sitt liv igjen. Hver tanke skal fram i lyset, hvert ord du sa og alt du gjorde gjennom de mange år. De er bevis for at du ikke trodde på Jesus. For den egentlige domsårsak er at du ikke tror. Men Gud vil vise deg fram slik du egentlig er, slik at du selv også skal se det: Du var ikke et Guds barn.
d) Den store forskjell.
I dommen vil altså den store forskjell mellom troende og vantro komme til syne. Det er alvorlige ord som mange mennesker i vår tid rygger tilbake for og ikke vil høre. Noen predikanter har også en tendens til å snakke rundt omkring slike bibeltekster og ikkje vise fram hvordan det egentlig er. Det skal også Jesus kreve oss til regnskap for.
Dommen viser framfor alt at verden vil deles i to grupper. Bare to. Det finnes ikke noen mellomting mellom tro og vantro. Enten er du det ene, eller også det andre. La oss nå se litt på dette.
2. Det er to slags mennesker.
Det er slik på jorden også, men her kommer de ikke så tydelig fram. Men de har levd hver sitt liv på ganske ulik måte. De frelste og de ugudelige. Jesu ord i Mat. 7, 12.13-14 viser det tydelig. Han taler om to porter, to veier og to mål.
Vi kan nevne noen bibelske eksempler på det.
a) Paulus.
Han hatet Kristus og de kristne. Men han mente at han trodde på Gud på en rett måte. Han førte et fint liv. Men: så møtte han Jesus utenfor Damaskus. Da ble alt forandret. Hele livet ble nytt for Paulus. Nå kunne den tidligere fariseeren si: For meg er livet Kristus. Fil. 1, 21. Senere har mange sagt som ham og fått det samme nye liv.
b) Anna Fanuelsdatter
Vi kan lese om henne i Luk. 2, 36-38. Hun tjente Gud i faste og bønn hver dag, står det om henne. Hun var en av de stille i landet som ikke viste seg fram og som ikke ble regnet så mye med i det offentlige liv. Men Gud regnet med henne. Hun talte om barnet – vitnet om Jesus som verdens frelser. Hun talte til alle som ville høre, de som ventet på forløsning for Jerusalem. Og det finnes noen slik i alle land.
c) En ung mann.
I Markus 10 er det fortalt om en ung mann som møtte Jesus. Han var glad i penger og denne verden. Møtet med Jesus ble ikke til frelse. Det ser ut som at han gikk inn i evigheten uten tro på Frelseren. Da gikk han fortapt.
3. Det er to slags død.
Den ene gruppen er salig her og i evigheten. For det er slik vi er når vi dør, at vi får det i evigheten. Ingen ting forandres med døden.
Bibelen er klar på at livet slutter en gang. Det er menneskets lodd å dø, Hebr. 9, 27. Og alle vil på en eller annen måte frykte døden, Den er kald og ubarmhjertig og alltid en ubuden gjest. Fergemannen henter oss og tar oss over den mørke elv. Og da er det ingen vei tilbake.
”Døden kommer snart til hytten, snart til kongens borg. Tror du den vil la seg hinder av din gråt og sorg.”
Spørsmålet er da: Hvor bærer det hen?
På Golgata hang det to røvere da Jesus døde. Begge disse døde også. Men du for en forskjell! Den ene bannet og hånte – den andre ba en stille bønn. Slik er menneskene alltid. Noen er så forblindet av djevelen at de ikkje ser det aller viktigste i livet. Paulus sier om dette: Denne verdens Gud har forblindet de vantros sinn. 2. Kor. 4, 4.
Djevelen innbiller folk at døden er punktum. Det er siste kapittel i livet, og alt er slutt med det. Er det rett?
4. Det er to slags evigheter.
Bibelen er klar på at døden ikke er slutten. I Hebr. 9, 27 leste vi at Det er menneskets lodd å dø – da står det et tillegg: Og deretter dom. Du har en sjel som eksisterer evig. Du skal tilbringe alle evigheter et sted. Når vi ser det, er det flere læresetningar som faller grus:
- Læren om at alle blir frelst til slutt er falsk.
- Læren om at alle blir tilintetgjort ved døden, er feil.
- Læren om at Gud er død, er gal.
I Luk. 16, 23 leser vi om en rikmann som ”slo sine øyne opp i dødsriket”. Der var han i pine. Og da våknet han, men det var for sent. Han så Abraham og de frelste i evigheten. Det er det ikke mange som har sett. Her er det nok som eksempel for oss andre.
Mange vil nok være lik rikmannen i det at de våkner for seint. De ser endelig litt av alvoret, men da kunne de ikke gjøre noe med det. Og da ser han: Det er noe etter døden! Det er to evigheter. Tenk om han hadde opdaget det før.
a) Evig straff og evig pine.
De gudløse og ufrelste har en slik evighet i vente. Der er hedningene, fariseerne, de egenrettferdige og likegyldige. Felles for alle er at de trodde ikke på Jesus. Alle andre ting er egentlig et utslag av det.
Vi vet lite om hvordan de har det. Men i v. 41 står det om den evige ild. Dit skal de gå. Det er lidelse uten ende og helt ufattelig for vår tanke. Hva den egentlig består i, vet vi heller ikke mye om. Middelalderens sterke bilder av dette er lite bibelsk. Men i Mat. 5, 29 står det at legemet skal bli kastet i helvete. Se også Åp. 14, 10-11.
Det er klart at slik tale irriterer folk. Innerst inne vet mange at det er sant eller kan være det. Men det er så ubehagelig for vår tanke, at mange gjør hva de kan for å bortforklare det. Men en bortforklaring opphever ikke evighetsalvoret.
b) Evig liv.
Det er den andre muligheten. Det er saligheten hos Gud, være nær ham. Det er fest og bryllup, gullgater og edelstener. Alt er bilder på noe som vi ikke har ord eller begrep om. Det er de vakreste bilder vi har som Bibelen bruker om himmelen.
Hvorledes kom de dit? Åp. 7, 14 forteller oss det. De hadde tvettet sine kjortler i Jesu blod. Bare at de trodde på hans død, var grunnen til at de var for Guds åsyn. V. 15. Det skjer ved troen og ikke ved gjerninger. Det må være vår alles bønn at vi kommer hjem til vår Frelser.
Amen.
---