Martin Luthers
liv og arbeid.
Av Nils Dybdal Holthe
Martin Luther er reformatoren som vendte fokus bort fra menneske til Guds gjerning. Det er 500 år siden oktoberdagen i 1517. På tross av hard kritikk før og nå står hans livsverk igjen. Det førte til forandring for mange menneske i mange land. Ingen kan forutse hvordan det blir når hans teologi fjernes i et folk. Tenk om jubileumsåret kunne føre til at teologer og lekfolk leste mer Luther enn kritikere som stadig dukker opp. Det er sant at han gjorde noen feil, og hvem av oss gjør ikke det? Vi er mennesker alle som en. Likevel var han større enn mange andre.
Martin Luther er reformatoren som vendte fokus bort fra menneske til Guds gjerning. Det er 500 år siden oktoberdagen i 1517. På tross av hard kritikk før og nå står hans livsverk igjen. Det førte til forandring for mange menneske i mange land. Ingen kan forutse hvordan det blir når hans teologi fjernes i et folk. Tenk om jubileumsåret kunne føre til at teologer og lekfolk leste mer Luther enn kritikere som stadig dukker opp. Det er sant at han gjorde noen feil, og hvem av oss gjør ikke det? Vi er mennesker alle som en. Likevel var han større enn mange andre.
Begynnelsen.
Luther var født i byen Eisleben i Tyskland den 10/11 1484, og døpt
11.11 på St. Mortens dag, derfor fikk han navnet Martin (Morten). Foreldrene
flyttet året etter til Mansfeld. Han gikk på skole både i Magdeburg og
Eisenach. I mai 1501 kom han så til Erfurt der han tok flere eksamener.
En sterk opplevelse endret livet hans fullstendig den
2. juli 1505. Han møtte et forferdelig tordenvær, og da kom alvorstankene. Det
stod klart for ham: jeg må bli munk, og snart begynte han i et
Augustinerkloster. Som katolikk var det hans første tanke. Da ville han bli et
sant Guds barn. Nå ble Bibelen hans fag.
I 1508 kom han til Wittenberg der han underviste ved
universitetet. Han bodde flere steder og tok doktorgrad i teologi i oktober
1512. Året etter begynte han sine forelesninger over Salmene og senere
Romerbrevet og Galaterbrevet og flere andre skrifter i Bibelen. Mye av dette er
bevart.
Men han hadde mye angst og tvil i denne tida. Han
tenkte på dommedag, han bad og pinte seg selv uten å få fred i samvittigheten.
I 1510 reiste han til Roma: krøp opp Pilatustrappa, Scala Sancta, og det ga
avlat i 252 år, dvs. bli fri skjærsilden (renselse) mellom døden og evigheten.
Her fikk han også se noe av baksiden av kirkelivet: synd, pengekjærhet,
verdslighet.
I 1513-1514 hadde han den såkalte Tårnopplevelsen.
Han satt i tårnet på klosteret og leste
Rom. 1,17 og tenkte: Den som tror på Jesus, får Guds rettferdighet og er
fullkommen i ham. Gud glemmer synden og tilgir alt. Vi blir hans barn, bare ved
tro. Uten å bli munk og streve og arbeide for frelsen.
En tradisjon sier: Han grep pennen og skrev i margen
på Bibelen: Sola Fide (ved tro alene). – Frykten forsvant, han fikk sjelefred.
Dette talte han ofte om. Det er evangeliet, det glade budskap for
trette syndere: Jesus døde for synden, og Gud tilgir uten betingelse. (Det er
andre tradisjoner også om dette.)
Reformasjonen
begynner.
Det kunne han ikke ha for seg selv. En viktig årsak
til at Luther ble reformator, var både hans egen opplevelse og Johan
Tetzel. Han reiste rundt i Tyskland og
talte om avlat. Avlat er:
- erstatning for botsgjerninger når de hadde syndet.
- ga frelse, tilgivelse og frihet fra Skjærsilden.
- Paven behøvde penger til Peterskirken. Tetzel sa: Når penger i kisten klinger,
straks sjelen or Skjærsilden springer. Det reagerte Luther på.
Ved ett besøk i kirken i Wittenberg, fikk man avlat
for 127799 år.
Avlat ble gitt ved å kjøpe avlatsbrev. Det var særlig
viktig før Allehelgensfesten 1. nov.
31. okt 1517 slo Luther opp 95 teser (setninger) på
kirkedøra i Wittenberg. Det var mot avlat. Tesene var på latin og ment som et
diskusjonsgrunnlag for de lærde (prestene). Det skjedde ikke, men innholdet i
testene ble spredt og kjent over Tyskland på 14 dager (det kunne skje fort pga
trykkerikunsten). Noen ble glade: nå slipper vi å betale for frelsen, andre
motstandere – paven, presten og kirken.
Motstand.
Pave Leo X reagerte og ville dømme Luther. Men Luther
forsvarte paven, men ikke Tetzel o.a. Senere ble avstanden til paven større:
Kirkens lære var gal, den lærte frelse av nåde + gjerninger, dvs, bønner, gaver
til kirken, pilegrimsferder.
Luther sa: Frelsen er bare ved tro av nåde (latin:
Sola fide et sola gratia). For Jesus hadde sonet all synd på korset. Rom. 3, 9-31; 4, 1-8; 5, 1 og 6-8.
Og i denne fasen er det noen viktige år og hendinger.
I nesten 30 år var Luther i konstant strid med den katolske kirke og andre.
Luther er blitt beskyldt for å ha kontakt med verdslige ledere i Tyskland. Men
det var slik han fikk beskyttelse - merkelig nok mot kirken.
Noen kjente den kristne historie i Europa. John
Wycliffe i England d. 1384 var trolig kjent av noen. Han møtte stor motstand
når han bl.a. forkynte nåde og oversatte Bibelen til engelsk. Den andre var Jan
Hus i Tsjekkia d. 1415. Han forkynte evangeliet på morsmålet og talte mot avlat
og paven m.m. Hus ble lyst i bann og i
kirkemøtet 1414 ble han dømt til døden trass i at han fikk fritt leide. Året
etter ble han brent på bålet, og det skapte voldsom strid. Dette hadde skjedd
bare 100 år før Luthers reformasjon. Derfor var det grunn til å være redd
kirken. Både Luther selv og hans venner var det. Det skal vi se i
fortsettelsen.
I 1519 var det en disputas med Johann Eck – om
tesene. Luther hevdet at paven kan ta feil. Og det var en uhørt påstand. Året
etter ble Luther lyst i bann, men han brente bannbullen. Året deretter i 1521
var Riksdagen i Worms. Der ble Luther forhørt av keiser Karl V. Da sier
reformatoren de berømte ordene i forkant: ”Jeg skal til Worms selv om det er
like mange djevler som det er taksteiner der.” Under forhøret fikk han
spørsmålet: "Vil du tilbakekalle dine skrifter (din lære)?" – Svaret
kom klart og tydelig: ”Jeg kan ikke handle mot samvittigheten. Her står jeg, og
kan ikke annet. Gud hjelpe meg.”
Det var i forkant av riksdagen i Worms i 1521 at
Luther skrev en viktig bok: Om kirkens babylonske fangenskap. Med kirke mener
han da den romersk-katolske kirke. Den er kanskje aktuell også i vår tid for
flere kirkesamfunn.
Men nå var vennene redd for Luther. Han kunne bli kidnappet og dømt til
døden. De var utkledt og møtte ham på hjemveien og førte ham til borgen Wartburg. Der
var han i 10 måneder i 1521-22 og ble kalt Junker Jürgen Georg). Men tiden her
ble ikke noen ferie. Han benyttet dager og timer godt og oversatte Det nye
testamentet til tysk. Det var en språklig bragd I tillegg skrev han en del
prekener som også kom på trykk. I det hele tatt er det mye skriftlig stoff
etter Luther. Den siden ved ham kan vi bli godt kjent med ved å lese taler og
andre bøker av ham.
I begynnelsen av mars 1522 følte han seg trygg nok
til å reise tilbake til Wittenberg. Vennene behøvde ham der. Han fikk faktisk en
innbydelse til å vende tilbake fra byrådet i Wittenberg. Radikale krefter blant
de kristne skapte uro, og de mente Luther kunne stabilisere situasjonen. Han
var ikke umiddelbart villig. Han ville helst fortsette med bibeloversettelse,
gjerne i nærheten av Wittenberg.
Reformasjonen
vokser.
Nå ble han igjen prest og professor ved universitetet
i Wittenberg. Her fikk han nå mange unge, også slike som skulle bli prester og
lærere i menighetene. Det kom ungdom fra flere steder i Tyskland og andre land.
Det var også studenter fra Danmark-Norge ved dette universitetet.
Reformasjonen førte også til en nytt syn på
klostervesenet. Luther bad munker og nonner forlate klostrene om de ville det.
Han hadde selv brutt sitt klosterløfte. Han befalte dem nærmest: Gift dere!
1525 var en turbulent tid med bondeopprør og sosial
uro. Han ble selv gift med nonnen Katharina von Bora (Kæth), og fikk et kloster
i bryllupsgave av kurfyrsten. De fikk 6 barn, han sang og spilte i familien.
Katharina var flink: Hun er mer verd enn Frankrike, sa Luther.
I 1530 hadde keiseren innkalt til Riksdag i Augsburg.
Luther var fremdeles fredløs og under pavens bann. Derfor var det ikke trygt
for ham å reise. Han stanset igjen i Coburg, fire dagers reise fra Augsburg.
Melanchthon hadde utarbeidet en bekjennelse om troen. Den er kalt Augustana
etter byen der den skulle forsvares.
Nå ble de kalt protestanter, de protesterte mot at
luthersk lære ikke skulle utbres.
1546 18. febr. Luther dør i Eisleben 63 år. Han
skulle dit for å forlike to venner som var blitt uvenner! Og der ble han
syk.
Luthers
arbeid.
Det første er Bibeloversettelsen, den omfatter
hele Bibelen. Det er et storverk, og det gjorde tysk språk bedre og felles for
landet. Her er «slagordet» Sola Scriptura, - bare Bibelen gjelder som lærenorm.
Han begynte med Det nye testamentet som var ferdig i 1522. Hele Bibelen var
oversatt 12 år senere, i 1534. Her var Melanchthon en viktig medarbeider.
Dernest nevner vi at frelsen er ved tro av
nåde. Det er sentralt i hele hans forkynnelse. Dette står i motsetning til
katolske og andre gjerninger. Her er kjerneordene Sola fide og sola gratia. I
det ligger at hele frelsen er ved tro på Kristi gjerning og alt er av Guds
nåde.
Deretter må vi nevne Katekisma. På visitaser
så Luther hvor lite folk kunne. Så skrev han den lille katekisme i 1529. Først
var den plakater på veggen hjemme. Så kom den i bokform og har vært lærebok i
norsk skole i mange, mange år. Det gav hele folket en konkret oversikt over
kristen tro og liv – ved trosartiklene, bønnene, budene og sakramentene. Senere
skrev han en stor katekisme for prestene. De måtte ha dypere kunnskap om troen
for å kunne forklare den for folket.
Han gjorde også gudstjenesten enklere og tok bort
messeofferet og helgendyrkelsen m.m. Han skrev flere sanger og salmer. Den mest
kjente er nok: Vår Gud han er så fast en borg fra 1529. Det var en spent tid
for ham, særlig ved at paven og Kirken var aggressiv mot ham. Flere salmer
viser at han satte sin lit til Gud, f. eks. her: Var Gud ei med oss denne tid…
så var det blitt vår ende, fra 1524. Det var bondeopprør og døperbevegelsen som
skapte vansker. Han skrev også julesanger m.m.
En del av hans arbeid har hatt en varig virkning i den lutherske kirke.
Det er hans skrifter. Han skrev bøker over diverse emner og
fortolkinger over flere av Bibelens bøker. Noen av disse ble til slik: Han
underviste og gjennomgikk en bibelbok, og noen noterte i en slags hurtigskrift
etter hvert som han talte. Dette ble så renskrevet og trykt. Den største boken
er kanskje hans forelesninger over Genesis (1. Mosebok). Den brukte han
vel ti år på – helt til det nestsiste året han levde. Det ble to store bind.
Denne kommentaren kom også på norsk i 1863 på Grams forlag og er på 2337 sider.
Ellers er det f. eks. kommentarer etter han til salmenes bok, 5.
Mosebok, Jesaja og de tolv små profeter samt en del av NT. Luthers skrifter har
vært samlet flere ganger. Den ene er Erlangen-utgaven ved bl.a. J. K. Irmischer. Det er en tysk oversettelse
fra omkring 1840. J. G. Walch samlet skriftene til Luther i årene 1740-53, og
den kom i ny utgave i Amerika i 1880-90-årene på tysk. Det må ha vært mange
tyske lutheranere der på den tiden. Den største og fullstendige samlingen av
hans skrifter er likevel Weimarutgaven som omfatter 127 bind med til sammen
80 000 sider.
Men den boken av Luther som kanskje er mest lest er hans store
kommentar over Galaterbrevet. En norsk utgave fra 1861 og en dansk
utgave fra 1902 var brukt i Norge. Den siste omfatter 783 sider. Her forklarer
han frelsen av nåde ved tro til mat for sjelene. Det er forresten minst to
andre kommentarer til Galaterbrevet av Luther. de er mindre, og derfor kalles
denne for den store kommentaren.
Kommentaren til Romerbrevet har sin egen historie. I eldre bøker
om Luther står det at vi ikke har noen kommentar til Romerbrevet av Luther. Den
sprenglærde teologen August Tholuck skriver i sin kommentar (svensk utgave
1832): Luther «har icke förklarat
brefwet till de Romare». Historisk henger det så langt jeg vet sammen
slik: Luther begynte sin undervisning over Romerbrevet i 1515 (altså før
reformasjonen egentlig begynte) og forleste utover 1516. Ingen hadde manus eller
referat av den. Så kom den lærde Philip Melanchthon til Wittenberg i 1518 og
Luther ba han undervise i Romerbrevet. Selv begynte han med Galaterbrevet – i
1516-17. Melanchthon har minst to trykte bøker over Romerbrevet. Den minste fra
1522 med forord av Luther og en større utgave fra 1540.
Men – i 1850-60 årene gjorde en tysk prest en stor gjerning her. Chr.
G. Eberle gikk gjennom alle (?) Luthers bøker og noterte ned det han har sagt
om tekster i Bibelens bøker, særlig NT. Dette samlet han og ga ut som egne
bøker. I 1857 kom en kommentar til evangeliene. Og i 1866 kom en lignende
utgave over Apgj. og brevene samt Åpenbaringen. I 1878 ble
Romerbrevskommentaren utvidet og utgitt som egen bok – på 407 sider. Men
allerede i 1874 hadde presten G. Kildal oversatt Eberles Romerbrev til norsk
som ble utgitt av Lutherstiftelsen.
Svakheten var selvsagt at det ikke var en sammenhengende kommentar. Men
da skjedde noe i 1908.
Johannes Ficker
Johannes Ficker i Tyskland er sentral her, f. 1861 d. 1944. Ficker var
evangelisk teolog, kirkehistoriker og arkeolog og var bl. a. professor i
kirkehistorie. I 1886 fikk han et reisestipend som skulle få stor betydning.
Han kom bl. a. til Italia og oppholdt seg i Rom.
Der var han en tid i det Vatikanske bibliotek, men på den tid var det
forbudt å bruke bibliotekets katalog fritt. En av hans venner, dr. H. Vogel,
kom flere år senere til Rom i samme ærend. Og da kunne han bruke Katalogen
ubegrensa. Det åpnet en ny verden for dem. På dette tidspunkt var disse to
vennene først og fremst interessert i Melanchthon og arbeidet med
reformasjonens begynnelse. Ficker ba Vogel gjennomgå Katalogen i det romerske
bibliotek, og de ble overrasket da han så mapper med manus av Luther. Her var
nok en gullgrube.
Ved omveier både i Rom og i Tyskland m.m. fant de først en
studentavskrift av Luthers forelesninger, og senere hans originalmanus til
Romerbrevet. Og de brukte 8-9 år på å lese og skrive av de håndskrevne
notatene. Det var et møysommelig arbeid. I september 1908 kunne Ficker legge
fram en foreløpig utgave av kommentaren i to bind. Alt er skrevet på latin, det
vanlige undervisningsspråket den gang. Det er i forordet til denne første
utgaven at Ficker har redegjort for forarbeidet. Men det åpnet altså opp for en
ny verden. Vi er enig med prof. O. Moe som skriver at det kastet nytt lys over
Luther som reformator og ekseget. Her har vi en grunn til at Luther-manuset er
viktig. Og allerede to år etter denne nye utgaven kom, er den nevnt i
litteraturlisten i den store Romebrevskommentaren til Th. Zahn.
Vi skal være oppmerksom på noe når vi leser denne første forelesningen
over brevet. Luther var ennå katolikk. Han ble ikke frigjort som evangelisk
kristen før noe senere. Han har selv fortalt det. Luther sier også at vi skal
være forsiktige med det man leser i hans første skrifter. Hans forhold til
katolisismen er et slikt eksempel. Men det kan også gjelde synet på troen og
gjerningene og hans bruk av allegorisk tolking.
Fickers latinske utgave ble oversatt til tysk. Og senere ble den
oversatt til engelsk. Dermed ble boken kjent for enda flere.
Et interessant tillegg her er at J. Th. Mueller har oversatt og
forkortet kommentaren og skrevet en sammenhengende fortolking. Når en har lest
alle disse kommentarene, er det tydelig at Muellers bok er den letteste, som
anbefales for nybegynnere. Det er ingen tvil om at Romerbrevet er viktig
innholdsmessig, og Luther har en god innføring i stoffet. Vår tid behøver den.
Ikke minst er det viktig for å bevare vår protestantiske frihet i troen. Funnet
i Vatikanet er et av hjelpemidlene.
Ved siden av den var også hans prekensamlinger mye brukt tidligere. Det
gjelder kirkepostillen og huspostillen. Hans aller siste preken kom
forresten i særtrykk mange år senere. Den ble holdt 14. febr. 1546, og han døde
noen dager etter. Teksten var da Mat. 11, 25-30. Og han avslutter slik: «Mye
mer kunne vært sagt om dette evangelium, men jeg er for svak, så vi må la det
være med dette. Må den kjære Gud gi nåde til at vi tar imot hans dyrebare ord.»
Det bør det norske folk og hver enkelt av oss også gjøre nå i dette
«Luther-året» og senere.