Bibelundervisning.
Her skal vi først tale
om Gud som skaper. Å forstå dette er grunnleggende for å forstå andre punkt i
trosbekjennelsen. Den ene trosartikkel føres videre i de andre. Slik bygger de
senere artikler på de første.
Hva lærer den
lutherske kirke om Gud ? og andre evangeliske samfunn?
1. Hvem Gud er.
Vi må først stanse
litt ved dette viktige spørsmålet. Hva lærer Bibelen egentlig om Gud? Her må vi
svare relativt kort og enkelt.
a) Der ER en Gud.
Bibelen regner det som sikkert at Gud eksisterer og at alle mennesker til alle
tider har trodd på en Gud. Det er dåren som sier at det ikke er noen Gud,Salme
14,1. Djevelen lurer mange til å tro at de er som dyr og alt er slutt med
døden. Nei, sier Bibelen. Gud ER, 2.Mos. 3,14. Han var i begynnelsen.
A. Vi kjenner ikke noe
folk som ikke har trodd på en gud, det gjelder også australnegrene som man
lenge trodde var uten gudstro. Kjenner de ikke navnet på den sanne Gud, tilber
de en ukjent gud. Apg. 17,23.
B. Mange ateister og
agnostikere ber når de kommer i nød eller skal dø. Det viser at i hjertets
innerste bor en lengsel og trang etter Gud, selv om de ikke erkjenner det eller
til og med nekter det offentlig.
Gud er det vi er
opptatt av, han er det vi stoler på og tilber. Som en har sagt: Folk samles der
de har sine guder (for eksempel på idrettsarenaer eller i konsertsaler).
b) Vi kan ikke bevise
Gud, vi må tro ham. Man har forsøkt mange bevis ned gjennom tidene, men de er
alle forkastet etter en tid. Det vil alltid finnes svake punkt i en menneskelig
argumentasjon og forsøk på bevis av det overnaturlige.
Men et par spørsmål
kan vi likevel stille: Må det ikke stå noe bak alt som er blitt til og som
skjer? Er verden virkelig blitt til ved en tilfeldighet? Og kan noe tenkes uten
et opphav, en begynnelse? Kan noe i det hele tatt lage seg selv. Også
darwinistene tror, men de tror på tanken og ikke på den guddommelige
åpenbaring. Heller ikke deres lære kan bevises, det kan heller ikke ateistenes.
c) Gud er en person,
et intelligent vesen og ikke en kraft overalt. Det siste er panteisme. Bibelen
tar om ham som en person, et spesielt vesen med en persons egenskaper.
d) Gud er den eneste
Gud, han er ikke en blant mange. Alle andre såkalte guder er avguder som vi
ikke skal tilbe (1.bud). Jødene lærer dette ganske sterkt ved sin
trosbekjennelse (Sjema) fra 5. Mos. 6,4. På hebraisk lyder den: Sjema jisrael,
adonaj, ælohenu, adonaj æchad. Den siste bokstaven D skrives større enn de
andre i hebraiske bibler, for ikke å forveksles med en lignende bokstav R. Hvis
denne bokstaven ble bukt eller lest, ville ordet bety: en fremmed, og det er
ikke betydningen. Herren (adonaj) er ikke en fremmed, han er den eneste Gud!
Han er én. Og Gud eksisterer, han er evig ? det sier Skriften.
2. Hva Gud har
gjort.
Guds gjerning i første
artikkel er skapelsen. Det er Gud som står bak alt.Verden er kommet fra hans
hånd. Or det skape (hebr. bara) betyr nettopp å lage noe av ingen ting, og det
brukes alltid med Gud som subjekt. Det er bare han som kan skape.Ordet brukes
33 ganger i GT, derav 14 ganger i Mosebøkene.
Vi tror altså at alt
er av Gud, det er skapt ved en spesiell handling eller akt. Det er ikke lett å
forstå for tanken. Og vitenskapen synes å motsi Bibelen på noen punkt.
Utviklingsteorien (evolusjonslæren) har vært på frammarsj i mange år, og den
gjennomsyrer samfunnet. Den har fotfeste både i skoleverket og i massemedia.
Når vitenskapen ikke stemmer med Bibelen, har mange lett for å gi Bibelen karakteren
feil. Forklaringen kan være at vi ikke forstår alt eller at ikke alt er kommet
fram i lyset ? dvs. at vitenskapen er i sin barndom.
Heller ikke
utviklingslæren er helt vitenskapelig. En sikker vitenskapelig teori skal kunne
etterprøves med samme resultat. Men skapelsen kan aldri etterprøves.
Hvorfor mener vi at
utviklingslæren er farlig? Den avsetter Gud, han blir ikke nevnt som en mulig
årsak en gang. Og da er den antikristelig i sitt vesen. Vi skal selvsagt
etterprøve teorien så langt det er mulig, forstå og tenke gjennom teoriene. Men
når en teori utelukker Gud og det transedente, vil en kristen måtte ta avstand
fra de resultat som utelukker Gud.
Bibelen taler klart om
Gud som skaperen av hele universet. GT begynner med denne setningen: I begynnelsen
skapte Gud?, Gen.1,1. Og salmisten synger slik: Når jeg ser din himmel, dine
fingrers gjerning (Salme.8,4), og: Han talte og det skjedde, han bød og det
stod der (Salme 33,9). Det må vi si er klare ord.
Hebr. 11,3 viser oss
at vi nettopp må tro skapelsen: Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand
ved Guds ord. Gunnes oversetter slik: Det er troen som får oss til å forstå at
verden er blitt til på et rod fra Gud ? det vil si, at det vi ser har en
usynlig årsak.
Tanken vår kan aldri
fatte dette. Men troen tror fordi Guds ord sier det. Der hviler troen. Og
mennesket er Guds ypperste skapning. Salme. 8. Det er skapt spesielt, på en
anne måte enn dyr og andre ting. Og det er blitt til en levende sjel.
--
3. Hvordan Gud
skapte verden.
Gud skapte alt godt,
rent, hellig og syndefritt. Hele universet og skapningen var fullkommen da den
kom fra Guds hånd. Han så på sitt verk da det var blitt ferdig, og se, det var
såre godt.Gen.1,31. I Edens hage var altså ingen synd og ikke noe stygt.
Mennesket hadde ingen urene tanker eller hat i sitt hjerte. Mennesket er skapt
godt. Det var fullkomment etter Guds vilje. Her mener vi ikke hvert enkelt
individ i dag, men slik mennesket var etter skapelsen og før fallet. Verden var
et Paradis fordi alt var i harmoni med Guds vilje.
Derfor skal vi ikke gi
Gud skylden for all vondskap og elendighet som skjer i verden nå. Gud skapte
det slik det skulel være, Pred.7,29.
Årsaken til alt ondt
er synd og Djevelen, som vi skal se senere. Men i Eden levde mennesket i
samfunn med sin Gud.
4. Gud oppholder
alt.
?Jeg tror også at han
oppholder alle ting,? sier forklaringen. Gud overlater ikke sin skapning til
seg selv. Han er med oss og gir oss det vi trenger. Derfor er ingen ting vårt
eget produkt eller vår ære. Medregnet her er både mat og klær, hus og ellers
alt vi har og behøver.
Det er ydmykende for
mennesket som gjerne vil være sin egen herre. Men i Ordet ser vi at det vi
gjør, egentlig er Guds verk. Hver dag, vår og høst, i sol og regn. Alt dette er
etter Guds løfte til Noah, da regnbuen ble satt på himmelen som tegn på hans
trofasthet. 1.Mos.8,22.
Se på fuglene, sier
Jesus, deres Far før dem. Mat.6,26.
Men vi skal også
arbeide. Vi skal ikke være late og tenke at Gud gir alt.Men vi skal gi Gud æren
for arbeidet og resultatet av vårt liv.
Luther skriver: Han
rikelig og daglig forsørger meg? og gir klær, sko og mat? Og alt dette gjør han
fordi han er vår Far.
Denne Guds gode
gjerning gjelder alle mennesker, også de ugudelige. Men de vil ikke innse og
erkjenne det, og takker ham heller ikke for det. Mat.5,45.
5. Gud bevarer oss.
Han bevarer fra farer,
forsvarer oss og hindrer alt ondt for oss. Vi er som Lot i Sodoma: Gud ordnet
med en befrielse og førte ham i sikkerhet. Jakob så himmelstigen der engler
steg opp og ned hos ham. Det er vår beskyttelse selv om vi ikke alltid forstår
og ser det. Han sender usynlig englevakt. Gud styrer alt om vi ikke alltid ser
det eller forstår hans ledelse. Hvor mye ondt hadde ikke ellers rammet oss?
Her skal vi skille
mellom Guds tillatelige vilje og hans egentlige vilje. Ikke alt som skjer er
etter Guds tanke og ønske, som krig, hunger og annet ondt. Men Gud tillater at
det skjer for å lære oss noe og fordi mennesket har sin egen vilje i
menneskelige saker. Han styrer oss ikke som roboter eller maskiner. Han legger
alt til rette for oss, men tillater ikke at vi følger hans råd. Det må vi
avgjøre selv.
Ingen ting av dette er
etter vår fortjeneste. Det er nåde hele veien.
6. Gud krever
lydighet.
Vi er skyldige å takke
Gud og lyde ham i alt. Det kan han kreve fordi han er vår skaper og nettopp
fordi han gir oss alt. Derfor er det naturlig at han venter det. Ef.5,20: Si
Gud og Faderen takk for alle ting.
Det skal vi ikke gjøre
for derved å vinne fortjeneste hos Gud eller skaffe oss himmelbillett. Heller ikke
av redsel og frykt for å bli straffet. Gud er ingen tyrann som truer: Vær
lydig, ellers?!
Vi skal heller se
naturlig på det: Vi er hans verk, Hvorfor skulle vi ikke da takke ham?
Men de fleste gjør
ikke det. Det viser synden og ondskapen i verden. Den falne natur vil ikke
gjøre det, og det kan heller ikke gjøre Guds vilje. Det er altså ikke de ytre
tingene og gjerningene som er hovedsaken, men hjerte som ikke er rett for Gud.
Og det er ondt selv om de ytre gjerningene kan synes gode.
2. artikkel: Om
gjenløsningen.
I denne artikkelen
tales om Gud som frelser og gjenløser, om hvordan og hvorfor det var nødvendig.
Vi må dele denne artikkelen i flere deler for å vise hovedtrekkene.
I. Hva er årsaken
til frelsen? 1.
Fallet
Bakgrunnen og årsaken
til at frelsen var nødvendig, ligger i syndefallet, Gen.3. Det var den største
katastrofe i menneskehetens historie. Alt i verden ble ondt og syndig ved dette
fallet bort fra Guds vilje.
Men det er egentlig
uforklarlig. Vi kan for eksempel stille spørsmålet hvor kom Djevelen og det
onde fra? Var han også skapt av Gud. Er ikke alt det?
En forklaring er at
djevelen er en fallen engel. Det var Lucifer, lysets engel, som er omtalt i
Jes. 14. Flere trekk ved den beretningen passer her.
Selve fallet skjedde
ved at og Eva (og Adam ved henne) tok av den forbudte frukt, og gjorde dermed
det som var Gud imot. Det var ikke gjerningen s størrelse som var alvorlig, men
at den var mot Guds vilje.
Da det var skjedd,
falt mennesket bort fra Gud, tapte gudsbildet, og var åndelig døde, Gen.2,17,
og dermed evig fortapt. Mennesket var et fritt vesen i hagen. Det hadde valget
mellom å tjene Gud eller å vrake hans ord. Og det valgte det siste.
Hvis syndefallet ikke
hadde skjedd, hadde Jesus og frelsen vært unødvendig. Og uten et klart syn på
fallet og dermed på syndens vesen, er det egentlig umulig å forstå
kristendommens vesen og hvorfor den er diametralt motsatt religioner og livssyn.
a) Djevelen kom i en
slanges skikkelse og fristet. Han var listig og gjorde bruk av knep for å fange
Eva. Satan er en god pedagog og vet hvordan han skal finne våre svake punkt.
Det gjelder fremdeles for oss alle. Men en slik fristelse som leder oss bort
fra Guds vilje, er aldri fra Gud. Jak.1,13.
b) Fristelsen skjedde
ved at Djevelen sådde tvil på det Gud hadde sagt, på Ordet. Han fikk Eva til å
tvile ved å si: Har Gud virkelig sagt? Det betyr videre: Mente Gud det på den
måten? Eva lyttet til tvilen og det ble hennes fall. Da hadde djevelen fått
lillefingeren og synden var et faktum. Tvil på ordet er farlig, det leder lett
til synd.
c) Slangen sa også noe
mer: Dere skal bli lik Gud, og dermed vakte han storhetstanker i Eva. Han så at
frukten kunne gjøre henne vis og fikk så lyst på den. Det har ofte vært slik
med mennesket, og det er litt av syndens vesen. Den syndige natur vil opp og
bli stor. Vi vil greie oss selv uten Guds hjelp, og dermed er vi i ferd med å
avsette Gud. Noen gjør der frekt, andre mer skjult. Men felles er at de lever
som om Gud var død.Og det er fallet uhyggelige frukt.
d) Et resultat av
fallet er at mennesket gjemte seg for Gud. Samvittigheten hadde dømt dem, og de
forstod at de var i utakt med Gud. Mange forsøker nok å døyve samvittigheten.
Men før den er avstumpet vil en merke kallet: hvor er du? v.10. Noen flykter
bort fra Guds åsyn som kain, 4,16.Det er det moderne menneskets uro, den er
egentlig en flukt fra Guds kall.
2. Hvem er
Frelseren?
Skulle mennesket
berges, måtte det ha en frelser. For en av fallets fruket er at de ikke kan
berge seg selv fra den ulykke de selv har valgt. Jesus, Guds egen sønn, var den
eneste redningsmann.Dette er kristendommens hovedsak og hovedspørsmål: Hvordan
skal et menneske bli frelst?
Trosbekjennelsen sier:
Jeg tror på Jesus Kristus. Det er frelse. Det avgjørende spørsmålet her er:
Hvem var Jesus, og hvordan var han? Det er og har vært mange oppfatninger av
personen Jesus. Slik blir det når vi ikke lar Bibelens ord om ham være
avgjørende og enerådende. Men selve problemstillingen er også kompleks for vår
mennesketanke. Det ser vi av kirkehistorien. Hvordan var det mulig at en person
kunne være både Gud og mann?
a) Navnet Jesus betyr
frelser, eller Herren er frelse (Jah: Herre, sjua:frelse). Det er en gresk form
av det hebraiske navnet Josva, på hebr. Jehosjua.Ellers har Jesus mange andre
navn og betegnelser i Bibelen, og de viser hans vesen og gjerning. Navnet Jesus
er brukt ca. 1070 ganger i NT. Og det er omkring 92 andre navn og benevnelser
på ham, som Kristus, menneskesønnen, Amen, Alfa og Omega, talsmann, apostel,
døren, den gode hyrde, Ordet osv.
Jesus var menneske.Han
er kalt slik i NT, for eksempel 1.Tim.2,5: Mennesket Jesus Kristus. Hele hans
livshistorie viser også det.Han var svolten som andre mennesker (Mark.11,12),
han åt (Mark.2,16), han var tørst (Joh.19,28), han var trett (Joh.4,6),han sov
(Mat.8,24), og han gråt (Joh.11,35).
Han hadde også
følelser som andre mennesker: Han kjente harme og sorg (Mark,33,5), han var
opprørt (Joh.11,33.38). Hans intellekt ble utviklet gradvis som hos andre barn:
han gikk fram i alder og visdom (Luk.2,52).Som andre jøder har han også en
slektshistorie og slektstavle som de var nøye med å holde rede på (Mat.1 og
Luk.3).
Nå er det en tendens
blant folk til å ville se bare denne side ved Jesus. Han var bare et menneske,
og man legger gjerne til syndige trekk i menneskenaturen (jfr. Eva Ramm). Slikt
har hendt før i kirkens historie idet vranglærere i oldtida talte om Jesus som
menneske.
c) Jesus var Gud veds
siden av el. i tillegg til at han var menneske. Det betyr at han hadde to
naturer: på samme tid sann Gud og sant menneske. Det er en av de ubegripelige
ting i kristendommen. Og denne dobbelte natur var nødvendig for å kunne frelse
oss. Som menneske kunne han lide i vårt sted, og som Gud var offeret for synd
tilstrekkelig og gyldig.
Bibelen kaller Jesus
Gud, Joh.1,1 (jfr. 14). Den sanne Gud, 1.Joh. 5,20,og i profetordet kalles han
Veldig Gud, Jes.9,6.
Jesus har og
guddommelige egenskaper og gjorde gjerninger som bare Gud kan gjøre.Han er
evig, Joh.1,12 (jfr. 14): han var i begynnelsen hos Gud. han er allmektig,
Jes.9,6: Veldig, evig far. Og han er allvitende, Joh.2,24f. Han visste selv hva
som bodde i mennesket. ? Bibelen tillegger ham også skapermakt. Joh.1,3 og 10. Alt
er blitt til ved ham. Han kan tilgi synd som ellers bare Gud kan, Mat.9,2: Dine
synder er deg forlatt. Endelig sies det at han skal tilbes som Gud, og han ble
det av disiplene. Mat.28,17: da de så han, tilba de ham. Og en gang skal alle
mennesker erkjenne hvem han var og er, Fil.2,10f. Hver tunge skal bekjenne og
og hvert kne skal bøye seg. (Jfr. Ef.1,20f; Åp.5,12f).
Alt dette viser at
Bibelen regner Jesus som sann Gud, og ikke en tilsynelatende Gud (en skinngud)
som sekter i oldtida lærte.
3. Inkarnasjonen.
Inkarnasjonen betyr at
Jesus ble menneske. Ordet kommer av latin: in carno: i kjøt. Gud ble kjøt,
menenske. Han kom inn i denne verden ? ved juletid. Her må vi tale om hvorledes
han kom inn i vår verden. For alt dette er spesielt. Jesus var uvanlig på alle
måter. Også det viser at han ikke var et vanlig menneske. Han må være noe mer.
a) Jesus var født av
en jomfru. Og det skjedde ved et under, mot naturens orden. Det var profetert i
GT, Jes. 7,14. Jesaja sa i en bestemt historisk situasjon, men med profetiske
overtoner: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn? Immanuel.
Ordet som er brukt om en jomfru, er Almah, og det er brukt om en ung, ærbar,
ugift kvinne? (Bibelsk oppslagsbok).Ordet er brukt 7 ganger i GT: 1.Mos.24,43;
2.Mos.2,8; Salme 68,26; Ordspr. 30,19; Høys.1,3 og 6,8; Jes. 7,14. På ingen av
disse stedene er ordet brukt om en gift kvinne eller at hun har hatt et forhold
til en mann. Moderne teologi har sådd tvil om dette.
NT bruker betydningen
jomfru om Maria. Den betydningen har også Septuaginta (LXX) når den oversetter
det hebraiske almah med gresk pathenos, Mat.1,22f. Lukas forklarer dette
nærmere og siterer Maria: Jeg kjenner ikke mann (andra ou ginåskå), Luk.1,34.
Ordet i Mat. er ellers opplysende når den sier: Alt dette skjedde for at det
skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten (Mat.1,22). Der sies i
det minste indirekte at Jesaja (=Gud) mente jomfru når han sa Almah. I samme
lei peker betydningen av Immanuel. Gud er ikke med oss i Mesias i samme betydning
som misjonsbefalingen: Jeg er med dere alle dager.
I frelsesspørsmålet er
Gud med oss ved å bli ett med oss, lik oss, for å frelse oss.
Jomfrufødselen er
uforståelig og har derfor vært gjenstand for gard kritikk fra liberal teologi,
verdslige kritikere og til og med troende som synes å ha promlem med det
overnaturlige.
b) Jesus kom til
verden frivillig. Fil.2,7f. : Av seg selv ga han avkall på det og tok en
tjeners skikkelse på seg. Hebr. 10,7: Se, jeg kommer, i bokrullen er skrevet om
meg?
Det var ingen som
tvang ham til å gå til korset eller bli menneske ? unntatt hans kjærlighet til
den falne verden. ?Din kjærlighet har bundet deg å få oss løst igjen.? Men vi
kunne ikke tvinge ham, og intet menneske ba om det heller. Så dypt er mennesket
falt i synd.
c) Han fikk et legeme,
Hebr. 10,5: et legeme laget du for meg. Han ble altså et vanlig menneske, men
med et legeme laget av Gud, et spesielt fordi han var spesiell. Det var Gud i
menneskers lignelse, Rom.8,3. Slik trådte han inn i verden da Guds time var inne.
Gal.4,4. Joh.1,14.
Han måtte ha et
menneskelig legeme for å være sant menneske og leve blant oss slik.
Og han måtte ha et
legeme for å lide som menneske for andre mennesker. Hans legeme ble offeret som
skulle gis på alteret for verdens synd.
d) Jesus var syndefri.
Han svikta aldri i sitt liv fordi han ikke var smittet av det syndige i
mennesket. Han hadde ikke del i den syndige natur. Men han ble ikke skånet for
fristelser og prøvelser: han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.
Hebr. 4,15. Hele NT skildrer ham som den rene og hellige. Hebr. 7,25.
Og Pilatus sier: Jeg
finner ingen skyld hos ham.
At Jesus ble menneske,
førte altså ikke til at han fikk menneskelig natur med iboende synd. Han verken
hadde synd i natur eller i gjerning.
e) Og nettopp dette at
Gud ble menneske i Jesus er et stort under, en hemmelighet som den menneskelige
forstand ikke kan begripe. Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i
kjød. 1.Tim.3,16.
4. Messiasprofetier
i GT.
Hebreerbrevet
begynnere me då si: Gud har talt mange ganger og på mange måter til fedrene
gjennom profetene. Hebr.1,1. Og det er klart at han da også mener å tale om en
frelser ? Messias ? som skal frelse verden. Fra gammelt av har man talt om
mange profetier om Messias. I vår tid er man mer forsiktig med å si at et ord
er en profeti. Da har en definert Messiasbegrepet for trangt. Mange mener at
det bare er en Messiasprofeti om det tales tydelig om en person. Da synes en å
se forbi at profetien er fremadskridende også på dette punktet.
Det er selve saken det
gjelder her: at Gud skal gripe inn å redde verden. Profetene sa ikke alt på den
gang eller sa tydelig at en mann skulle komme å gjøre det. Profetien er opptatt
av at verden skal bli frelst, selv om redskapet eller personen ikke blir nevnt.
De første profetier er
vage og generelle, f.eks. det første løftet om en redning for mennesket etter
syndefallet, det såkalte Protevangeliet. 1.Mos.3,15. Kvinnens ætt skal knuse
slangens hode. Etter hvert kommer så flere detaljer og frelsen blir klarere og
klarere inn til høylys dag. Ett av de vakreste er Jes.53. Det er som en
reportasje fra selve Golgata og langfredag. Frelsen er fullbrakt, Messias har
tatt straffen i vårt sted.
Ved siden av disse
tydelige ord om en frelse i framtida, er det mange forbilder og handlinger som
symbolsk peker på Jesus i GT. De er skrevet for å forkynne: Gud vil frelse
verden. Og i NT finner vi oppfyllelsen i selve personen: Jesus fra Nasaret som
samtidig var Guds enbårne Sønn.
II. Om frelsen
Nå skal vi tale mer om
hva frelse er og hvordan den ble til. Da må vi selvsagt tale mer om Kristus som
ikke bare er troens opphavsmann og fullender i subjektiv forstand. Han er
kristendommens opphavsmann. Vi ser frelsen i Jesu person og verk. For alt ved
ham står i frelsens tjeneste.
1. Jesu liv.
Jesus var på mange
måter et vanlig menneske og levde et alminnelig menneskeliv, sett på en måte.
Han var ikke vanlig på alle måter, men han var et fullverdig og sant menneske
og ikke en overnaturlig gudesønn da han levde på jord.
a) Hans fødsel og
barndom er kjent fra Bibelen. Maria fikk beskjed at hun skulle føde en sønn
selv om hun ikke visste av mann. Luk.1,34. Det skjedde omtrent samtidig med at
døperen Johannes ble født, omtrent ½ år etter. Også Josef fikk englebesøk med
om at barnet i Marias liv var hellig, Mat.1,18ff. Julenatt skjedde det så at
Jesusbarnet ble født i Betlehem da Josef og Maria var der for åla seg innskrive
i manntall, Luk.2. Kong Herodes ville drepe barnet, og de rømte for en tid til
Egypt. Mat.2. Men de kom tilbake og bodde i Nasaret. Som 12 år gammel gutt kom
Jesus med sine foreldre til templet ved påsketider, Luk.2. Om tida etter dette,
er det sat at han gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.
Luk.2,52.
Noen apokryfiske
evangelier forteller om Jesu barndom, men de har aldri vært antatt av kirken
som ekte, De er også av nokså sen dato.
b) Jesu liv fram til
han var omtrent 30 år (Luk.3,23) er ganske skjult for oss. Han må ha bodd hos
foreldrene Josef og Maria i Nasaret, og han har sikkert hjulpet faren som
bygningsarbeider. Det var fra Nasaret han begynte sin offentlige gjerning,
Mark.1,9.
Josef blir ofte kalt
snekker. I den senere tid har man pekt på at folk ikke bygde hus av tre i
Israel, men murhus. Derfor kan det være rettere å kalle ham murer enn snekker.
c) Jesu offentlige
virke varte i 3 ? 3 ½ år. Noen sier nok at han bare virket i ett år, men kan
vanskelig rime ved et samsyn av alle evangeliene. Der omtales 3 påskehøytider.
Hans virksomhet var likevel relativt kort, men betydningsfullt.
Det første året virket
han i stillhet og var ukjent for mange i landet. I det andre arbeidsåret var
han mer åpenlys og populær. Mange fulgte han på vandringen. Mange under og tegn
ble gjort og han lærte folket om Guds rike. I det tredje året kommer så
motstanden mot Jesus for alvor ? fra fariseerne og de skriftlærde. I NT går de
ofte under betegnelsen? jødene?. Vi skal ikke dermed tro at alle jøder var på
fariseernes side. Motstanden kom delvis pga at Jesus tilsa syndenes forlatelse,
og det kunne bare Gud gjøre. Og delvis kom den pga hans tale mot fariseerne.
Helbredelse på sabbaten virket med til motstand, og særlig oppvekkelsen av
Lasarus fra de døde (Joh.11) var utslagsgivende. All denne motstand førte ham
nærmere døden.
d) Hva betydde så Jesu
liv? Han oppfylte på den måten hele Guds lov på fullkommen måte. Han levde slik
andre levde på mange måter, men uten å falle i noen synd. Da han skulle døpes,
sier han det slik: La det skje, for all rettferdighet skal skje. Mat.3,15. Og
Paulus sier vi blir frelst ved han liv, Rom.5,10. Det refererer ikke bare til
hans liv for oss i himmelen nå. Han levde også her på jord for oss. Slik var
også hans liv stedfortredende.
2. Jesu død.
Det er likevel Jesu
død som er kjernen i forkynnelsen av frelsen. Det er hjertet i evangeliet og
nøkkelen til å forstå budskapet om Jesus. Mye er sagt om hans død i Bibelen. Og
et rett syn her er kjennetegn på gudsliv og sann kristendom. Det skiller den
også ut fra andre religioner og humanetikk. Vi må her nøye oss med noen få
stikkord om betydningen av Jesu død.
a) Jesus var et offer
og sammenlignes slik med offertjenesten i GT. Det er særlig hebreerbrevet som
taler om denne sammenligningen. Jesus er både offerprest og offerlam. Han var
prest etter Melkisedeks vis (Hebr. 6,20; 7,1 og 21) som viser tilbake til 1,
Mos.14 og Salme 110. Det betyr at han har et evig prestedømme, og
offerhandlingen var en engangshandling. Jesu død var altså tilstrekkelig en
gang for alle.
Alt dette står i klar
kontrast til tempeltjenesten i GT. Der måtte offeret gjentas stadig, som en
minnelse om synd. Og disse offer pekte på Jesu offer. Klare forbilder var den
første påske, 2.Mos.12, og profetien i Jes. 53. Oppfyllelsen av dette var i
Jesus Kristus, og det pekte døperen Johannes på da han sa: Se, der Guds lam som
bærer verdens synd. Joh.1,29.
Offertanken innebærer
også stedfortredertanken. Dyret døde i stedet for mennesker. Blodet ble strøket
på alteret som et vitnesbyrd om at synden var sonet. I GT ble de frelst ved å
se fram mot det offer som engang skulle komme, og i NT på det offer som
allerede har skjedd.
b) Soning er uttrykk
for frelsesverket på korset. Soning betyr å skjule eller å forlike to parter.
Jesus er en soning for våre synder, 1.Joh.2,1. Dette hører til de dypeste
tanker i Guds ord og det mest ufattelige. Hvordan kunne en hellig Gud forlike
oss med seg selv? Han gjorde det ved å la sin egen sønn dø i vårt sted. I den
stund bar Jesus Guds hellige vrede over all verdens synd, ja, han ble en
forbannelse for oss. Gal.3,13. Det behaget Herren å knuse Jesus, Jes. 53,10. Og
mens han var uskyldig og ren ble han gjort til synd for oss, 2.Kor.5,21.
Alt dette er
ufattelige ord for vår tanke. Vi får det ikke til å stemme ? at Gud kunne gjøre
det slik mot sin egen sønn, og at det var nødvendig ? ja, at det var den eneste
måte å frelse menneskene på. Vi må i ydmykhet tro Gud på hans ord.
Og denne soning gjaldt
ikke bare en del av folket, nei hele verden var medregnet i frelsesverket. Det
kommer til uttrykk i den lille bibel også: For så har Gud elsket verden, at han
ga. Joh.3,16.Alt blir sett under ett. Jesus smakte døden for alle, Hebr. 2,9.
Og Paulus sier klart: En er dø for alle, 2.Kor.5,14.
Soning betyr dekke. Jesus
skjuler synden. Eller vi er skjult i ham for Guds åsyn.Vi er skjult med Kristus
i Gud. Kol.3,1.
c) Jesus betalte for
våre synder. Det er også et bilde Bibelen bruker for å forklare betydningen av
Jesu død. Flere ord brukes for å beskrive det: løskjøpe, løsepenger, frigjøre,
befri. Jesus var ikke kommet for å la seg tjene, og gi sitt liv som en
løsepenge for mange. Mat.20,28. Ordet for å tjene på gresk er diakoneå ? som
vårt diakon er kommet fra. Hele livet viste han det, men tjenesten kulminerte
ved døden på korset. Han liv ble gitt som en løsepenge (gr. lytron), som var
den betaling som ble gitt for å kjøpe en slave fri. Mennesket var falt i synd
og skyld, i slaveri under synden, og vi har ingen ting å betale med. Men vi er
frikjøpt med Kristi dyre blod, 1.Pet.1,18-19. Verbet som Peter bruker for å
kjøpe fri er lytroå, det svarer til subst. lytron ? løsepenge. Han bruker det i
aor. pass. ind. som taler om en engangshandling, noe bestemt i fortid, noe som
blir gjort for oss og utenom oss. Jødene vil her tenke på utfrielsen fra Egypt
og den første påske, mens hedningene vil tenke på en slave som ble kjøpt fri. (Fr.Rienecker:
A linguistic key?).
3. Jesu
oppstandelse.
Bibelen legger stor
vekt på Jesu død for våre synder, men den understreker også sterkt at han er
oppstått fra de døde. Han både døde og oppstod ?etter Skriftene?, 1.Kor.15. Og
hans oppstandelse er godt bevitnet i Bibelen. Det står i alle fire evangeliene
samt i noen brev. Dertil finnes det forutsigelser i GT som NT tolker om
oppstandelsen. Jesus forutsa også at han ikke bare skulle dø, men også stå opp
på den tredje dag.
Jesu oppstandelse er
bekreftelsen på og godkjenningen av frelsesverket. Det er Guds egen underskrift
som sier: Frelsen er gyldig, synden er betalt. Sønnen behøver ikke å være i
døden lenger.
Av Apg. ser vi at
dette ble mye forkynt i den første kristne tid. Og det ga liksom seierskraft
til de første kristne.
Bekjennelsen har klare
ord om dette også: Han ?sto opp fra de døde tredje dag?. Luther forklarer dette
i den lille katekismen slik: Han er oppstått fra de døde, lever og regjerer i
evighet.? Og i den store katekismen sier han, at Jesus sto opp fra de døde, idet
han slukte og fortærte døden?. Derfor må djevelen og alle onde makter være ham
undergitt og ligge under hans føtter? helt til dommens dag. Og så sier han: Dette
har sin plass i de store prekener gjennom hele året.? Her mener han nok hele
den andre artikkel, for hele det evangelium som vi forkynner, er avhengig av en
riktig forståelse av denne artikkel?.
Pontoppidan forklarer
det slik i sp. 462: Hva gagn har vi av Kristi oppstandelse? Svar: 1) Derved
stadfestes vår tro på en fullkommen betaling for våre synder, da vår formidler
er sloppet ut av dødens fengsel. 2) Vi får kraft til å stå opp fra den åndelige
død og vandre i et nytt og hellig liv, og til sist skal våre legemer oppstå til
salighet.?
4. Frelse ved tro.
Vi har sett at Jesu
forsoning er ferdig, gjelden er betalt og alt er ordnet hos Gud. Men dermed
blir ikke alle frelst og salig. Den enkelte må få del i den ferdige frelse, ta
imot. Hvordan skjer det?
a) Noen forsøker den
loviske vei ved å gjøre gode gjerninger og derved bli gode nok for Gud. Det var
fariseernes vei. I bunn og grunn er det også hedningenes vei. Guds ord sier at
ingen finner fram på den måten. For dette kalles lovgjerninger. Rom.3,20-31;
Gal. 3,10-11.
b) Troens vei er
Bibelens vei. Ingen gjerning eller handling fra vår side er nødvendig eller
brukbar. Intet ved oss er slik at det holder mål for Gud. Vi må få alt. Og det
får vi ved tro på Kristus. Det er underet i kristendommen. Det ingen klarer
selv ved det største iver og alvor, blir gitt oss gratis (av nåde) når vi
kommer til Jesus. Mange bibelvers viser det: Rom.3,28; 4,5; 5,1. Gal.2,16; 3,6
m.fl.
3. trosartikkel: Om
Ånden.
Den hellige Ånd er
ofte omtalt i Bibelen. Ordet for ånd betyr egentlig vind eller pust og blir
noen ganger oversatt slik, f.eks. Joh.3,8 og 1.Mos.3,8 (oversatt kjølig).
1. Det gamle
testamentet.
I GT ble Ånden gitt
til spesielle mennesker i spesielle situasjoner eller tjenester, f.eks. til
profetene. Esek. 11,5; Hos. 9,7; Sak.7,12. ?Ånden meddeles også i GT til visse
personer som innehadde embeter og oppdrag i Israel.? Etter syndefallet skulle
Ånde være med å ?forberede den gjenløsning som Sønnen i tidens fylde skal
utføre?.
I GT ble det også gitt
løfte om at Ånden skulle komme over alle, i Messiastiden. Joel 3,1. Guds Ånd
skulle utgydes over alle. Ånden er fra Gud og er ?noe? av Gud, ja Gud selv.
Alle mennesker skulle få del i det, og ikke bare de spesielt utvalgte. Både
sønner, døtre, treller skulle få den, dvs. alle mennesker kunne få Ånden og
alle frelste skulle eie den i den nye pakt.
I Joel 3,5 er det tale om at noen blir frelst:
Hver den som påkaller Herrens navn. De skal få drømmer og syner og tegn ? det
viser Ånden i hele dens bredde til de troende. Dette var et rikt billedspråk
som taler om Herrens dag, v.4. Ånden skal utgydes. Det må bety at den skal
komme i fullt mål og ikke tilmålt i rasjoner. Den skal strømme over land og
folk, Joh.3,34.
2. Det nye
testamentet.
Profetien i Joel 3 ble
oppfylt på pinsedag, Apg.2,16: Dette er det som er sagt ved profeten, står det.
Det må bety at Joels ord ble oppfylt der og da- slik Jes. 53 ble oppfylt
langfredag. Ånden hadde altså vært på jorden før, men nå kom den på en ny og
spesiell måte, tilgjengelig for alle. Nå kom den nye pakt og en ny tid. Hele NT
vitner om det. Det var en misjonstid der Ånden ble gitt til alle som tok imot
evangeliet.
Pinse er slik en
engangshandling, en historisk begivenhet som aldri skal gjentas. På samme måte
som Golgata var en avsluttet handling med virkning inn i framtida, er pinse en
avslutta handling. Derfor ser vi f.eks. aldri ildtunger komme over de troende
verken i nytestamentlig tid eller senere i vår tid. Men det skjedde pinsedag,
Apg. 2,3.
3. Hvordan er
Ånden?
Det er viktig å forstå
Ånden rett. Her er mye usund forståelse av den. Det leder lett til falske
konklusjoner og inn i åndelig svermeri. DHÅ er en person, det er det viktig å
holde fast på. Han er den tredje person i guddommen. Ånden er ikke en kraft,
følelser, noe ubestemt og svevende. I Apg. 1,8 står det at apostlene skulle få
kraft når Ånden kom, men det er noe annet. Som den 3. person i guddommen har
den lik makt som Gud og Jesus og er ett med dem. Han har egenskaper og
gjerninger som en person. Derfor kan vi ikke ta imot en del av Ånden eller få
litt av den. Vi tar imot Ånden som person altså som en enhet og helhet.
Bibelen bruker pron.
han om Ånden, f.eks. i Johs 15,26: han skal vitne om meg. (Og det stemmer med
grunnteksten. Der kommer det enda tydeligere fram, fordi pneuma er intetkjønn
(Nøytrum), men pronomenet som brukes er hankjønn (Maskulinum).
Ånden tillegges også
personlige egenskaper som brukes om en person: Ånden har kunnskap, vilje,
kjærlighet, godhet, føler bedrøvelse. Ef.4,30; 1.Kor.12,11; Mat.12,31. Ånden er
evig, allvitende og allmektig som Gud. Hebr.9,14; 1.Kor.2,10; Salme 139,7.
Ånden har en persons
gjerninger. Han virker og utdeler, overbeviser og underviser osv. Noen
eksemplet viser det: 1.Kor.12,11: dette virker den ene og samme Ånd, idet han
utdeler. Johs 16,8: når han kommer, skal han overbevise verden om synd? Johs
14,26: den Hellige Ånd som faderen skal sende i mitt navn, skal lære dere alle
ting minne dere om alle ting?
Alt dette viser at
Ånden er en person og ikke en kraft eller ubestemte følelser.
4. Når mottas
Ånden?
Det er et viktig
spørsmål, og her er nok noe ubesvart og uklart hos oss. Har alle de kristne den
hellige Ånd, og har alle like mye av den, eller gis den ved en ekstra
opplevelse? Det er spørsmål som noen tenker på. Vi vil la noen bibelvers
besvare det:
Apg.11.14-15: Da jeg
begynte å tale, falt DHÅ på dem likesom på oss.
Apg.10,44: Mens Peter
ennå talte disse ord, falt DHÅ på alle dem som hørte ordet.
Ordet om Jesus ble
forkynt for Kornelius og hans hus da. Peter talte om syndenes forlatelse ved
troen på Kristus. Når det forkynnes, er Ånden der, og da får de Ånden som tar
imot det ordet.
1.Kor.12,13: fore vi
er jo alle døpt med en Åpnd til å være ett legeme. I kap. 1,2 finner vi adressaten:
til den Guds menighet som er i Korint ? tillikemed alle dem som på ethvert sted
påkaller vår Herre Jesu Kristi navn.
Alle som tror på Jesus
er altså døpt med DHÅ og eier den i fullt mål. Ø. Andersen sier om dette:
?Åndsdåp er et annet ord for gjenfødelse.? I Efes.1,13 leser vi: i ham har også
dere, da dere hadde hørt sannhetens ord ? fått til innsegl DHÅ som var oss
lovt.
Dette forstår vi slik:
Da vi hørte ordet om Jesus og tok imot det, fikk vi Ånden. Og vi tok imot ham
som en person, ikke som et glass vann. Derfor fikk vi hele Ånden. Og det
gjelder alle troende. I Rom. 8,9 står det: Har noen ikke Kristi Ånd, da hører
han ikke ham til. Det er klart.
Å få Ånden er med
andre ord å bli frelst. Disse to begrepene er faktisk synonyme. Jfr.
Gal.3,1-3,6f.
5. Ånden og
nådegavene hører sammen.
Nådegavene kalles
Åndens gaver. 1.Kor.12,1. Det er Ånden som gir dem, v. 8 og 11. I kap. 12 og 14
er Ånden nevnt 27 ganger, og det viser at nådegavene er personen Åndens gaver.
Og fordi Ånden er Gud, gir han noe av Gud når han utdeler gavene.
Vi ser det av
lignelsen om talentene m.fl. Mat.25,14-30 og Luk.19,12-27. Talentene var gaver
eller noe av herrens eiendom og rikdom som tjenerne fikk til disposisjon. Det
var egentlig hans eiendom som de fikk til låns for en tid!
Nådegavene er også noe
av Jesus, noe vi får til låns her i livet. Til mer vi ligner Jesus i
hverdagslivet, til mer har vi og bruker av disse gavene.
Å, var eg meir deg Jesus lik?
Den sangen nynner en
kristen på. Og han blir aldri ferdig med den bønna.
En viktig forskjell
mellom GT og NT når det gjelder Ånden, er at Ånden (dvs. frelsen) var begrenset
til Israels folk i GT. Etter pinsedag ble grensene sprengt. Både frelsen og
Ånden er nå for hele verden. Derfor var GT av forberedende karakter, den viste
fram mot det fullkomne ? i tidens fylde begynte det.
BIBELENS VERDEN Av NDH.
Ordet bibel betyr bok.
Men den er ikke en bok, men den består av flere bøker - 66 i alt. Og denne
samlingen av store og små bøker er delt inn i to store avdelinger. Det er Det
gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Hele Bibelen er blitt til
gjennom et langt tidsrom og derfor er det også mange forfattere.Ved et slikt
opplegg skulle man vente at den ble nokså sprikende. Og sett fra en side er det
mange ulike temaer og emner som blir behandlet. Leser vi derimot litt nøyere,
ser vi en tydelig "rød" tråd som går gjennom hele boka. Det skal vi
se nærmere på senere. For å forstå en slik bok, må man lese den selv - ta det
bit for bit - og slik oppleve bokens innhold personlig. For den har et budskap
til oss. Den vil gjerne nå oss med noe viktig.Følg med videre på denne veien.
2. Et bibliotek.
Hvis vi tar ut alle
enkeltbøkene i Bibelen, vil de fylle en liten bokhylle. For å forstå hva denne
bokhylla består av, er det nyttig å vite litt om innhold, språk og ?historie?.
Problemet for mange er å forstå boken rett. For vi må innrømme at mange steder
er den vanskelig å skjønne. Noe av grunnen til det er språkene den opprinnelig
er skrevet på, miljøet der den ble til og f. eks. de mange forfatterne som har
gitt sine bidrag. De har alle sin spesielle historie, og de skriver kanskje ut
fra det. Men fremfor alt må vi vite at dette ikke er en vanlig bok, på linje
med Snorres kongesagaer f. eks. Den kalles også ?Den hellige Skrift?. Vi skal
altså si litt om en hellig bok, og da er vi på hellig grunn. For nå skal vi bl.
a. lese og si noe om Gud ? og han er hellig over alt hellig. I dag skal vi ta
med oss og lese de tre aller første vers i Bibelen:I begynnelsen skapte Gud
himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp,
og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. (1. Mos. 1, 1-3.)
3. Tittel og språk.
Boken kalles Bibelen.
Dette ordet kommer fra det greske ordet biblos, som nettopp betyr bok.
Og det ordet kommer av et annet ord, byblos, som betyr den indre barken på
papyrusrullen, fordi de skrev på papyrus i gamle dager. Biblos er brukt i f.
eks. Mat. 1, 1. Men i Luk. 4, 17 er det brukt et annet ord, biblion. Det
er samme ord, men endingen viser at det er en liten bok. Den latinske formen er
biblia, som er en flertallsform. Fra dette ordet har vi fått vårt ord
Bibel. Det betyr da egentlig bøker, i flertall. Som før sagt er det 66
enkeltbøker i den ene boken. Slik er det et godt og dekkende ord.
Før har vi også sagt
at Bibelen er delt inn i to store deler, det gamle og Det nye testamente. Ordet
testamente er latin og betyr: De
språk som Bibelen først ble skrevet på, kalles grunnteksten. GT ble stort sett
skrevet på hebraisk - det språket som brukes av jøder i Israel i dag. Men noen
steder er skrevet på en beslektet språk, aramaisk. Disse språkene er såkalte
konsonantspråk, dvs. at de bare bruker konsonanter og ikke vokaler (dvs. i
skriftlig form). Det betyr at et ord kan bety flere ting, eller rettere: De som
ikke kan språket, kan komme til å sette inn feil vokal i uttale. Men det betyr
også at samme grunnkonsonanter (såkalte radikaler) kan brukes i forskjellige
former av ordet. Her menes substantiv, verb osv.
Grunnbetydningen er
knyttet tilo radikalene, som regel er det 3 bokstaver. Jeg skal gi et eksempel
på det her: Dabhar (uttal: davar), betyr: et ord. Dibber betyr: han talte
(altså sa et ord). Dobher er en taler (en som taler ord). Den rette betydningen
ser en av sammenhengen Vokalene ble innsatt (skriftlig) i det 6. århundre e.
Kr. for å få rett uttale. De ble laget av prikker og streker ved konsonantene.
Aramaisk var det språket som Jesus brukte og som altså var vanlig i datidens
Israel. Det er mye likt hebraisk og skrevet på samme måte med konsonanter. De
bruker også det samme alfabetet. Disse stykkene i Bibelen er på aramaisk:Dan.
2, 4-7.Esra 4,8- 6,18. 7, 12-26.Jerem. 10, 11. Begge disse språkene ble skrevet
fra høyre til venstre, altså motsatt av våre. Slik blir også arabisk skrevet,
de er i slekt med hverandre.
4. Mer om språk.
Det nye testamentet er
skrevet på gresk, på en dialekt som heter koine. Den kalles også hellenistisk
gresk og stammer antagelig fra Alexander den stores tid da store deler av land
omkring Middelhavet var under hans herredømme og folk talte etter hvert det
samme språket. Mange embedsmenn og ledere kom fra Hellas og tok med seg språket
og kulturen dit de kom. Da taler vi om tida etter ca. 330 f. kr. Alexander
nådde helt fram til India i øst.
Gresk har egne
bokstaver, men der leser man fra venstre til høyre slik vi gjør. Bokstavene
ligner mer på våre enn f. eks. hebraisk. Kulturen som Alexander førte med seg
utover Midt-Østen, førte altså til at gresk ble et hovedspråk i området. Derfor
var det naturlig at noen jøder tok på seg å oversette GT til gresk. Det skjedde
i Aleksandria i Egypt, og man vil ha det til at det var 70 lærde menn som
gjorde det. 70 heter på gresk septuaginta, og det ble da navnet på den
nye oversettelsen. De skal også ha gjort det i løpet av 70 dager. Nå tar vi med
et par språkprøver: Gud heter på hebraisk: Elohim (egentlig flertallsform:
guder). På gresk heter Gud: Theos.
Men jødene hadde (og
har) et annet navn på Gud, det blir ofte oversatt med Herren. Det består av
fire bokstaver (JHVH), og kalles derfor et tetragram. Men hvilke vokaler som
skal brukes, er faktisk ukjent. I eldre tid mente de at uttalen var: Jehova.
(Og derfor bruker f. eks. Jehovas Vitner dette ordet slik.) Senere
språkforskere har imidlertid kommet fram til at det er rettere å uttale ordet:
Jahveh. (Det kommer av at det finnes lydregler for vokalbruk på hebraisk.)
Men helt sikre er de
visstnok ikke. Grunnen til at vi ikke kjenner den rette uttalen, er trolig at
jødene hadde slik respekt for sin Herre, at de ikke våget å uttale ordet av
frykt for å kunne si det galt. Derfor satte de inn et annet ord der
tetragrammet stod, f. eks. Navnet (ha-sjem) eller herre (adonai).
5. Inndeling av
Bibelen.
Som vi har sagt før er
Bibelen delt inn i to store deler, GT og NT. Budskapet er det samme i begge,
det er Gud som taler gjennom hele Skriften. Hver av disse to delene blir gjerne
inndelt etter innholdet. I GT er det f. eks. en avdeling som taler om lovene i
Israel. De fem Mosebøkene kalles derfor Loven.
Deretter kommer noen
bøker om Israels historie, og derfor kalles de Historie. Det er Samuelsbøkene,
Kongebøkene, Krønikebøkene, Josva og Dommerne og Ruts bok samt Esra, Nehemja og
Ester. En fjerde gruppe er Skriftene. der finner vi Salmenes bok, Job, Salomos
ordspråk, Predikanten, Høysangen og Klagesangene.
Og til slutt den store
gruppene av Profetbøker. Der er fire store profeter (etter bøkenes størrelse):
Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel. Så kommer de tolv små profeter: Hosea,
Joel, Amos, Obadja, Jonas, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarias og
Malakias.
NT kan inndeles på en
lignende måte. Evangeliene er historien om Jesus: Der er Matteus, Markus, Lukas
og Johannes sin framstilling av Jesu liv, sett fra ulike synspunkter.
Apostelgjerningene er historien om de første kristne fra pinsedag og til det
meste av Paulus sin tjeneste.
Brevene er en stor
gruppe, der Paulus sine 13 brev er den største gruppen. Noen ble skrevet mens
han satt i fengsel og kalles derfor Fangenskapsbrevene, noen er skrevet til
kristne ledere og kalles pastoralbrevene. I tillegg har han fire store
lærebrev. Både Jakob, Peter, Johannes og Judas har skrevet brev, samt det
anonyme Hebreerbrevet.
Til slutt kommer en
profetisk bok i NT, Johannes Åpenbaring. Den handler om noe av det som skal
skje i framtida. Der trekkes linjene opp helt fram til dommedag og evigheten.
Her ligger noe av det største alvoret i Bibelen og i våre liv. Og Gud vil gjerne
tale med oss om det i Bibelen. Og vi skal alltid huske ta han vil oss vel og
gjør alt for oss. I dag skal vi sitere de siste ordene i Bibelen, Åpenbaring
22, 20f.: Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja, kom,
Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nådevære med dere alle!?
6.
Bibeloversettelser.
Tidlig i kirkens
historie ble det aktuelt å oversette Bibelen. Det begynte med jødene og GT, og
fortsatte for fult med kristendommen og NT og hele Bibelen. Når evangeliet kom
ut til andre land, måtte folket få lese Bibelen selv. Og da burde de ha det på
sitt eget språk. Men det kostet mye arbeid og slit å overføre Guds ord til et
annet språk, ofte med en helt ny kultur. Mange misjonærer har her utført et
veldig arbeid, ofte uten lønn og ære. Men de gjorde det for at Guds eget ord
skulle nå lenger ut. Det er den rette misjonsglød. Noen viktige og kjente
bibeloversettelser er:
1) Septuaginta
(LXX).
Den har vi nevnt før.
Her må vi legge til at den var i bruk på Jesu og apostlenes tid, og de siterte
den flittig. Det er derfor det noen ganger er litt forskjellig tekst i sitatene
i NT og teksten i GT.
2) Peshitta
er en gammel syrisk
oversettelse. Noe av den er fra ca. år 175 e. Kr., men det ble visstnok ikke
fullstendig før omkring år 400. Det fins en engelsk oversettelse av den av G.
M. Lamsa.
3) Vulgata
er en latinsk
oversettelse som brukes i den romersk katolske kirken. Den er oversatt av
Hieronymus i årene 382-404. Men han brukte en eldre latinsk bibel som grunnlag,
den kalles Itala og er oversatt fra Septuaginta.
4) Engelske bibler.
Deler av Bibelen ble tidlig oversatt til
engelsk, men den første hele bibelen er fra 1380, oversatt av John Wycliff. I
1526 utga W. Tyndale en bibel, og den såkalte autoriserte bibelen på engelsk
kom i 1611. Det var kong Jakob (James) som ledet landet da, og bibelen kalles
derfor The King James Version. Den var enerådende i lang tid. Men i 1881-85 kom
en revidert bibel ut, først NT og senere hele Bibelen. Senere er det kommet
nesten et utall engelsk bibler. Det engelske språket har forandret seg mye
siden 1611 (det var forresten på Shakespeares tid).
5) Tysk.
Luther utga hele Bibelen
i 1534, og den brukes ennå av mange tyske menigheter og kristne, men noe
revidert språklig sett. Men det fins også andre oversettelser på tysk som på de
fleste andre språk. Det var også tyske oversettelser før Luthers tid, men det
var Luthers bibel som slo gjennom og ble retningsgivende for eks. for tysk
språk.
6) Nordisk og
andre.
Bibelen kom på gotisk
språk så tidlig som omkring 400 e. Kr. (den såkalte Wulfilas Bibel). På
oldnorsk finnes noen deler av Bibelen, fra omkring 1300 (Håkon Vs tid). Den
kalles Stjern. Ettersom Norge var under Danmark i omkring 400 år til 1814, var
det danske bibler som kom til Norge i denne tida.
Men det kom et norsk NT
så tidlig som i 1819 og hele Bibelen var ferdig i 1854. Ny oversettelse kom f.
eks. i 1904, en grundig revisjon i 1930, og mot slutten av 1900-tallet kom det
flere oversettelser til moderne norsk. På nynorsk kom et NT i 1889 og så i
1938. Men mellom dem kom en annen utgave ved Mållaget. I 1959 ble det utgitt en
egen ungdomsoversettelse på et lettere og ledigere språk. Nevnes må også prof. Lyder
Bruns private oversettelse i 1945. Også andre oversettelser er kommet. Men det
er ennå nesten 2000 språk som ikke har noe av Bibelen oversatt. Mange av dem
tilhører små grupper mennesker og noen av dem forstår et annet og større språk.
Utfordringen er likevel stor alle burde ha den hellige Skrift på sitt morsmål.
7. Apokryfer.
I tillegg til de
bøkene som står i vår Bibel er det noen som kalles apokryfer. Bøkene i Bibelen
kalles gjerne kanoniske bøker. Kanon er her et gresk ord som betyr regel,
rettesnor. Etter en bestemt prosess i lang tid ble disse bøkene godkjent av
kirken. Det var flere kriterier til det. De skulle f. eks. (for NTs
vedkommende) være brukt i de kristne menighetene, og de var på den tid spredt
over et stort område i Sør-Europa. De skulle også være skrevet av apostler
eller mennesker som hadde møtt Jesus personlig. For Paulus sitt vedkommende
skjedde det utenfor Damaskus, Apg 9.
De apokryfiske bøkene
står på en måte i motsetning til disse. Nå er det to grupper av dem, både til
GT og NT. Men her taler vi bare om de bøkene som er knyttet til GT. I noen
bibler er det kommet med, f. eks. i noen eldre bibler og på andre språk. Man
finner dem både i den greske Septuaginta (forkortet: LXX) og i den latinske
Vulgata, som i særlig grad er den romersk katolske kirkes bibel). Men disse
bøkene er også utgitt i særtrykk, også på norsk. I forordet står det bl.a. at
det er bøker som den gamle jødiske menighet ikke holdt lik de andre bøker som
rettesnor for tro og liv.
Deres opprinnelse og historiske
omstendigheter er til dels skjult og ukjent, og der finnes her og der i dem
ting som ikke stemmer over ens med de kanoniske bøker. Men de inneholder dog
mange gode og gudelige lærdommer og sådanne sannheter som stemmer helt med de
andre bøker i Skriften. Apokryfene til GT er: To Makkabeerbøker som er
historisk bøker og handler om tida omkring år 160 f. kr. Det er altså et
tidsrom som ikke er omtalt i selve Bibelen. Derfor er de av interesse historisk
sett.
Så finnes det noen
visdomsbøker som ligner på Ordspråkene i GT. det er Visdommens bok, Manasses
bønn og Jesu Siraks sønns visdom. Her er mye nyttig lesestoff om menneskelivet.
Der er også tillegg til Esters bok og til Daniels bok i GT. Vi har to andre
historiebøker, Judits bok og Tobias bok. Til slutt er det Baruks bok som er et
slags profetskrift om tiden i Babylonia. Vi husker bare på at de er apokryfiske
bøker, som altså ikke tilhører Bibelen.
7. Bibelens budskap
- 1.
Innholdet og
budskapet i Bibelen er stort og omfattende. Her viser jeg til det som alt er sagt ovenfor i denne omgang. Der er noen hovedsannheter omtalt.
