Profeten Malaki.
Av NDH.
Innledning om profeten og boken.
Profeten Malaki eller Malakias er
den siste skriftprofet i GT. Etter ham kommer en ca. 400 år lang natt i Israel
uten et direkte ord og budskap fra Gud. Han taler bl.a. om
Johannes, forløperen for Jesus. Han blir på en måte mellomleddet mellom den
gamle og den nye pakt. Derfor forsvarer han en plass i bibelstudiet vårt.
Malakias er den siste profet i Israel. Etter
han kom ei lang og mørk natt. Siste del av Israels historie som er nedskrevet i
Bibelen finner vi i Nehemja og Esras bøker. Se i slutten av kommentaren mer om
Malaki.
Bibelteksten er hentet fra Norsk oversettelse av
1930 med forsiktig revisjon, der f. eks.eder blir til dere osv.
KOMMENTAR:
Mal 1,1-14
1 Dette utsagn er Herrens ord til
Israel ved Malakias.
- Innledningen
til profetboken her er tydelig. Vi skal lese og høre Herrens eget ord, og det
betyr også hans vilje. Ordet for «utsagn» er massa’, og det betyr også
en byrde, noe som blir løftet opp. Profeten har fått en oppgave av Herren. Han
skal bære budskapet fra Gud til folket og løfte det fram for dem. Og det kan
være en byrde for en Herrens tjener. Det er ikke lettvindt å gå med bud fra
Gud.
- Det
han skal bære fram er Guds ord. Og det er oftest, for ikke å si alltid, noe helt
annet enn menneskers ord. Og nå er han den siste som skal gjøre det i den gamle
pakts periode før Johannes og Jesus kom. Det er ikke sikkert at han visste det
selv. Men vi vet det fra Bibelens bøker. Den står også sist i vår hellige bok.
Guds ord for Malaki var ikke hele vår Bibel, men et direkte buskap han hadde
fått fra sin Gud. Og det skal vi lese om og stanse ved etter hvert.
- Ordet
var ment for Israels folk. Slik er det ikke et allment Herrens ord til hele
verden, men beregnet på Guds eiendomsfolk i den gamle pakt. Men som alt Guds
ord har også dette et generelt budskap til alle mennesker. Det er derfor vi
leser hele Bibelen. Den har noe å si hver enkelt av oss.
- Og
budskapet kom denne gang ved Malaki. På hebraisk står det egentlig «ved Malakias’
hånd» (bejad Malaki). Det antyder at det var ikke hans eget budskap eller ord.
Han skulle bare overlevere det fra Herren og til folket. Dette uttrykket som er
ofte brukt i Bibelen, er slik et talende ord om oss som redskap for Gud. Vi har
fått som oppdrag å være Guds hånd her i verden. Og når Ordet skal ut til folk
blir vi også Guds munn.
2 Jeg har elsket dere, sier Herren.
Og I sier: Hvormed har du vist oss din kjærlighet? Er ikke Esau bror til Jakob?
sier Herren, og enda har jeg elsket Jakob,
- Det første
Gud sier til folket i det siste budskapet til Israel er Guds kjærlighet. «Jeg
har elsket dere,» sier han. Han vil erklære sin kjærlighet og velvilje mot
folket. Slik har han vært i alle år mot dette folket som han har valgt ut blant
alle folkeslag. Kjærligheten har drevet ham til å handle slik han har gjort.
Her tenker han bare på Israel.
- Dette
er også kjernen i alt det Gud gjør mot alle folk. Det er tydelig sagt i Joh. 3,
16: For så har Gud elsket verden… Der er det ingen begrensning, der er alle
med. Og det gjelder i den nye pakt, og den skal vare så lenge verden står. Ingen
er unntatt eller satt til side.
- Men
hvordan reagerte folket på hans vennlighet? «Dere sier: Hvordan har du vist oss
din kjærlighet?» Tenk at de satte spørsmålstegn ved hans kjærlighet? De hadde
kanskje ikke forstått det eller ikke aktet på det Gud gjorde. Hadde de andre
tanker om Guds kjærlighet – at da skulle alt gå godt og de skulle ikke møte
motgang og sykdom og noe ondt? Slik tenker noen også i dag. Det hører med til menneskelivet.
- Hva
svarer så Gud til det? Han viser til historien. Jødene kjente godt den og
forstod hva han mente. Esau og Jakob var brødre, men likevel svært ulike. Det
var på deres tid at Gud valgte ut sitt folk. Det var ikke Esau som skulle bli
stamfar til Israels folk, men Jakob selv om de var brødre. Gud elsker alle
mennesker på en måte, fordi alle er med i Guds skaperverk. Men kjærlighet kan
være flere ting slik også hat kan være det.
- Han
elsket Jakob på en særlig måte og utvalgte ham til stamfar for sitt jordiske
folk. Det viser at Guds utvelgelse er suveren. Han ser ikke etter hvem som er
eldst eller er skikket til noe på menneskelig vis. I sin evige visdom ser han
også hvem som skal være folkets leder. Og det må være et sterkt bevis på hans
kjærlighet. Utvelgelsen var nåde fra Gud.
3 men hatet Esau og gjort hans fjell
til en ørken og hans arv til en bolig for ørkenens sjakaler.
- Hat i
bibelsk forstand kan også være flere ting. Vi må ikke sammenligne vårt hat med
det. Jesus sier f. eks. at den som følger ham må hate sin far og sin mor. Luk.
14. 26. Da mener han ikke motstand og uvilje og tenke på dem som fiender. Det
har mer med prioritering å gjøre: Hva velger jeg først og fremst – Guds rike
eller denne verden. Hat betyr ikke bare en følelsesmessig innstilling, men det
å skille seg fra noen og ikke ha samfunn med dem. Jfr. Harris, Archer and
Waltke.
- Når
Gud sier at han hatet Esau, betyr det at han valgte Jakob som leder og ikke
Esau. På den andre side hadde Esau vist i sitt liv at han hadde et verdslig
sinn og ringeaktet Herren. Hans etterkommere var edomittene, og de var fiender
av Israel. Deres land og områder var ørken og ufruktbare områder. Det ser vi
også i neste vers.
- Her
kan vi også stanse for denne sannheten at Guds fiender og motstandere vil
oppleve Guds reaksjon og dom til slutt. Ingen unngår det, selv om det kan ta
lang tid før synden finner dem igjen, 4. Mos. 32. 23. Det er kanskje lett å
håne Gud når alt går lett og vi har medgang. Da må vi tenke på at Gud er
langmodig og evig og straffer ikke synden med en gang. Han bærer over med
uretten, jfr. Rom. 3, 25. Men det kommer også en tidens fylde for oppgjør og
regnskap og dom.
4 Når Edom sier: Vi er knust, men vi
skal bygge ruinene opp igjen, da sier Herren, hærskarenes Gud, så: De skal
bygge, men jeg skal rive ned, og de skal kalles ugudelighetens land og det folk
som Herren til evig tid er vred på.
- Edom
er landet der etterkommerne etter Esau bodde. Det ligger sør og øst for
Dødehavet. De hadde ikke vennlig kontakt med Israel selv om de var naboer. De
mente de var knust og ødelagt. Men de ville og skulle bygge landet opp igjen.
De hadde en sterk egenvilje til det. De skulle nok greie seg.
- Da er
det Gud svarer: Det skal ikke lykkes. De vil nok forsøke å bygge og gjenreise
landet, men Herren er sterkere enn alle makter på jord. Han kan og skal rive
ned alt de bygger opp. landet skal kalles ugudelighetens land og alltid være
under Guds vrede.
5 Dere skal se det med egne øyne, og
Dere skal si: Herren er stor ut over Israels landemerke.
-
Fienden skal en gang erfare og måtte erkjenne at det var sant det Gud sa. De
skal oppleve det og se at Gud griper inn. Gud viser slik sin makt også utenfor
Israels grenser. Ingen ting kan stanse hans makt og myndighet. Man har her pekt
på arabernes inntog i landet i det femte århundre. Da ble det gamle Edoms folk
utslettet og til dels spredt mellom andre folkeslag.
- Da
skal de også erkjenne at Gud er stor og kan handle i deres land og blant deres
folk. Det minner oss om Paulus’ ord i Fil. 2, 10f om endens tid: «I Jesu navn
skal hvert kne bøye seg --- og hver tunge bekjenne at at Jesus Kristus er
Herre.» Ordet for landemerke (gevul) betyr egentlig grense, slik Yri
oversetter det (Guds ord) og nyn 1938 og no 2011. Det finnes ingen grenser for
Gud. Han har jo skapt alt og eier alt i kraft av skapelsen. Det gir ham rett
til å handle alle steder på den måte han synes best.
- Vi er
i samme situasjon, også den nytestamentlige tid. Gud er like suveren nå. En
person eller en nasjon som vraker Guds kall og hans vilje, vil en gang se
resultatet og fruktene av det. De vil oppleve at Gud kommer og griper inn på en
måte som de ikke hadde tenkt eller trodd. Men det er ikke sikkert at det skjer
i deres egen levetid. Mange må vente til ‘den ytterste dag’, som folk sa før. Da
skal alle fram for den store hvite trone. Det tror vi kristne på. Guds argeste
motstandere skal da innrømme at Gud i himmelen er størst.
6 En sønn ærer sin far, og en tjener
sin herre; er nå jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da
frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud, til dere, Dere prester som
forakter mitt navn. Og dere sier: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?
- Nå
vender Malaki tilbake til Israels folk og taler til dem. De har nå sett og
blitt minnet om hvordan det gikk med Esaus etterslekt. På den måten må de nå se
at Herren har elsket og bevart dem slik han hadde lovet for lenge siden. Jakobs
etterkommere har har opplevd Guds nåde trass i at de hadde syndet mange ganger.
- Nå
bruker profeten et annet bilde. Slik en sønn ærer sin far og tjeneren sin
herre, skulle også Israel ha vært mot sin Gud. Det er det naturlige forhold.
Ordet for tjener (ævæd) betyr både en tjener og en slave som er bundet
til sin herre. Om ikke annet vil de ha en ytre respekt for sin herre.
- Herren
bruker nå dette bildet og sier: Han er herre og de er som hans barn. Men noe er
gått galt i dette forholdet mellom Gud og Israel. De har ikke respekt for sin
Gud! Og dermed har de heller ikke æret ham. Det henger sammen. Han kaller seg
hærskarenes Gud og ville dermed minne dem om at han er Gud for alle nasjoner og
hærer.
- Til og
med prestene i Israel syndet. De skulle være Guds tjenere og gjøre hans vilje.
Nå sier Herren at de forakter ham. Guds navn står ofte for Gud selv som person.
Å forakte Gud er en stor synd. Da viser vi at vi ikke tror på ham eller bryr
oss om hans ord og vilje.
-
Prestene forsøker nå å rettferdiggjøre seg selv ved å være uvitende: Hvordan
har vi forkastet Gud, sier de. De forstår ikke sin egen stilling og skjønner
ikke at de har syndet ved sin innstilling og handling. Derfor må Herren ved
profeten forklare dette nærmere. De burde egentlig ha visst det, men synden har
formørket deres sinn.
- I vår
tid må vi erkjenne at mange er som det gamle Israel her. De regner ikke med
noen gud og forstår ikke at de har gjort noe galt. De vil være selvstendige og
styre sine veier og gjerninger selv. Til lenger vi forakter Gud og ikke regner
med ham, til lenger bort fra tanke og sinn kommer han. Forherdelsen ligger i etterkant
av det. Da når ikke Gud inn med sin tale lenger, og alt håp er ute.
7 Ved å bære frem uren mat på mitt
alter. Og dere sier: Hvordan har vi krenket din renhet? Ved å si: Herrens bord
er ingen ære verdt.
- Svaret
kommer: De skulle ha ofret til Gud etter Herrens ord og vilje. Men der hadde de
feilet. Offeret er hellig, og det skal alltid skje etter Guds plan. Det hadde
de ikke aktet på, men gjort det etter sin egen vilje. De hadde brukt uren mat
på alteret. Det er ikke alt som kan brukes i tjeneste for Gud. Det gjelder både
virkemidler og personer. Det tenker ikke alle så nøye gjennom, om vi skal dømme
etter det vi ser nå.
-
Prestene forsøker igjen å komme unna Guds skarpe øye. De spilte uskyldig ved å
være uvitende: Hvordan har v i krenket deg? Det må være noe falskt i denne
røsten fra prestene. Det stemmer ikke med det Gud sier etter hvert.
- Svaret
kommer kontant: Alteret har ingen verdi. Det betyr ikke noe hva vi bruker som
offerdyr, bare tjenesten fortsetter. Den er blitt det vesentligste, ikke det
åndelige liv med Gud.
- Skal
vi forsøke en overføring til vår egen tid, kan det gjerne bli dette: Er
ordninger og ritualer og det ytre arbeidet for Gud blitt det vesentligste for
mange? Det er ikke slik for alle, det skal vi ikke si. Men faren er nær for oss
alle. Spørsmålet er: Hvordan pleier vi vårt indre, åndelige samfunn med Gud? Er
det Guds vilje og hans rike som overskygger alt? Det må vi svare på innfor vår
Frelser og Herren.
- Det er
godt om du og jeg kan si med sangeren: Nei,
for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.
8 Når dere kommer med et blindt dyr
for å ofre det, er det da intet ondt i det? Og når dere kommer med et halt
eller et sykt dyr, er det da intet ondt i det? Kom med slike gaver til din
stattholder! Mon han vil finne behag i deg, eller mon han vil ta nådig imot deg?
sier Herren, hærskarenes Gud.
- Herren
utdyper svaret og blir mer konkret. For at folk skal forstå, er det ofte
nødvendig. Ikke alle forstår billedtale og antydninger. Nå får de klar beskjed.
- Gud
hadde sagt at et offerdyr skulle være et hanndyr, fullkomment uten lyte. Det
hadde prestene ikke gjort. De hadde brukt andre dyr som ikke var etter Herrens
forskrifter. Det er ikke dyret i seg selv som er galt, men det stemmer ikke med
Guds ordre. Det er hovedsaken. Når Gud hadde sagt at det skulle være et
feilfritt hanndyr, var det fordi det skulle være forbilde på det feilfrie
menneske, en mann, som Gud hadde valgt ut som Messias. Bare det beste var godt
nok i det tilfelle. Å gjøre noe annet, var å forakte Guds ord og frelsesmåte.
-
Prestene hadde brukt disse offerdyrene: Blinde, halte, syke dyr. Som
skriftlærde visste de godt at det ikke var etter Guds vilje. Derfor var de uten
unnskyldning. Guds ord var klare nok. Og nå grep Gud inn og sa hva som var rett
og galt.
- I vår
tid kan vi også dra noen paralleller. Gud har sagt det er galt å gifte seg med
en fraskilt, men både prester og lekfolk og andre arbeidere i Guds rike har
gjort det. Det samme kan vi si om homofil praksis. Det er synd å baktale andre
mennesker, og likevel skjer det ofte. Det er synd å stjele – men det skjer
blant høy og lav her i verden. Vi anklager ikke slike mennesker for at de er
mindreverdige, vi sier bare at det er ikke etter Guds ord.
-
Profeten gjengir nå et tankeeksperiment fra Herren. Tenk om du hadde gjort det
samme mot lederen i landet, en stattholder. Han krevde deg for skatt til
staten, og du gav ham bare 10 % og mente det var i orden. Hadde han gått med på
det? Ville han finne behag i deg? Sammenhengen viser at svaret er nei. Gud
tenker alltid rett og følger den rette vei. Han vil at vi også skal gjøre det.
II.
9 Så bønnfall nå Gud at han må bli oss
nådig! Med egne hender har dere gjort dette - kan han da for deres skyld være
nådig? sier Herren, hærskarenes Gud.
- Da
Israel hadde syndet og forbrutt seg mot Guds bud, slo ikke Herren handa av
folket. Han gav dem en ny anledning. Og han viste dem veien tilbake til samfunn
med ham. Det er fint å se at Gud ikke slår handa av folket selv om de går på
galne veier. Men Herren vil ikke at noen skal vandre der synden er. For han vet
at det fører dem ut i fortapelsen.
- Veien
tilbake fra frafall og synd er bønn om nåde. Bønnfall Gud, sier han. I den
nynorske bibelen av 1938 står det: Naudbed no Gud. Og Yri oversetter det slik i
Guds ord i 1997: Kom nå med inderlig bønn. I NO
2011 står det slik: Be om velvilje, mens det i NO 78 stod: Prøv å vinne Guds
velvilje. Det siste
er det aller svakeste og kan gi inntrykk av at vi kan gjøre noe for å få nåde. Og
det er fullstendig feil. Her tales om ydmyk bønn til Gud.
- Ordet
for å be på grunnteksten er sterkt, Chal-lu, og betyr å være syk, sørge
og være veik. Dette verbet er bare brukt her og i 1. Kong. 13, 6 i Piel imper.
Der handler det om kong Jeroboam som ber «en Guds mann» om å bønnfalle Herren
for ham og helbrede ham. Kongen hadde syndet og Gud straffet ham. Dermed var
kongen i stor nød og ba om forbønn. Israel var nå i en slik situasjon med synd
og nød. Prestene og Guds folk ellers skulle gå i inderlig bønn om nåde fra Gud.
Og her betyr det oppreisning.
- Nåde
er å få noe uten å ha fortjent det. Nåde er uforskyldt gave til den som er
skyldig. Nåde betyr også at vi ikke kan legge noe til det Gud har gjort. Når
Gud er nådig er det bare han som handler. Derfor forutsetter nåden ydmykhet hos
menneskene.
- Folket
og prestene var selv årsak til ulykken og nøden. De hadde gjort det med sine
egne hender, står det. Og da kunne ikke Herren være nådig på grunnlag av det de
hadde gjort. Nei, når Gud viser nåde, er det bare på grunn av det selv har
gjort.
- Med
vår frelse er det på samme måten. Gud finner ikke noen ting hos noen av oss
mennesker som han kan bygge sin frelse og velsignelse på. Det visste han fra
evighet av, og derfor kom han med løfte om frelse allerede på syndefallets dag.
Alt det profetene hadde spådd om, ble fullbyrdet og ferdig på korset. Der
ligger grunnen til vår frelse. Det har Guds folk i evangeliets tid vitner og
sunget om i alle år. Mange av oss har brukt Ef. 2, 8 som vitnesbyrd: Av nåde er
dere frelst, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Og vi synger som
Guds barn: Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist.
10 Gid det fantes noen
blant dere som ville lukke tempeldørene, så dere ikke skal gjøre opp ild på
mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes
Gud, og til offergaver fra deres hånd har jeg ingen lyst.
- Men
slik var det ikke i Jerusalem nå. Den var blitt et ytre, formelt ritual. Og da
sier Herren at det var bedre å stenge tempeldørene og avslutte offertjenesten.
Det var bedre enn å fortsette med en falsk gudsdyrkelse.
- All
falsk gudstjeneste er forgjeves og til ingen nytte, uavhengig av hva slags form
den har. Og det samme gjelder også for all annen tjeneste i Guds rike. Om et
arbeid er gagnlig for mennesker, slik som nødhjelp, sykepleie, skole m.m., er
det alltid spørsmål om folk får åndelig hjelp. Misjonærene står her i en
særstilling i forhold til andre hjelpearbeidere i f. eks. u-land. For
misjonærene har noe mer å gi enn ytre hjelp.
- I
Israel på profetens tid gjorde prestene sin tjeneste, men hva hjertet med?
- Herren
sier nå: Jeg har ikke behag i dere. Jeg har ikke lyst til offergaver fra dere.
Han ville ikke ta imot dem (Yris oversettelse). Ingen ting av det som er urett,
er tjenlig for Guds rike. Urett betyr her alt som ikke er etter Guds plan og
vilje. Det er ikke nok med velvilje og ærlighet fra vår side. Gud må godkjenne
det. Det må hele tiden være arbeiderens nød.
11 For fra solens oppgang til dens
nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på hvert sted skal det
brennes røkelse og bæres fram offergaver for mitt navn, rene offergaver; for
mitt navn skal bli stort blant folkene, sier Herren, hærskarenes Gud.
- Men Herren
Gud skal seire til slutt. Det skal skje i det lange løp at Guds rike vokser og
seirer. Guds navn skal bli æret over hele jorden. «Fra solens oppgang til dens
nedgang skal mitt navn bli stort!» Det skjedde ikke på profetens tid. Derfor er
det et fremtidsrettet ord. Og det taler ikke om fornyelse i Israel. Dette nye
gjelder hedningene (hebr.: gojim). I kirkehistorisk lys ser vi at Gud her taler
om misjonstiden. Han åpner for at Guds rike ikke bare er for Israel, men for
hele verden, slik også profetien til Abraham sier (1. Mos. 12, 3). Det skjedde
for alvor i den nye pakt etter at Jesus kom som Messias og døde på Golgata. Da
begynte misjonstiden. Og det skal skje på hvert sted – over hele jorden.
- Da vil
det også bli rene offer fordi de bygger på det offer som Guds Sønn gav på
korset. I oss selv er vi alltid ufullkomne og føler urenheten i alt vi gjør.
Men skjult i Jesus er vi fullkomne i liv og hellighet. «Han anser oss i Kristus
som om vi aldri hadde syndet» (Pontoppidan). Alle sanne troende er på den måten
med og opphøyer Guds navn.
12 Men dere vanhelliger det ved å
si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd.
- Forskjellen mellom dette og Jerusalem på
profetens tid er stor. Prester og Guds folk vanhelliger Guds navn. Her er det
folkets ord og tale og dermed deres tanker som trekkes fram. De sier: Herrens
ord er urent, og maten er lite verd. Alteret og offeret var ikke noe mer enn
vanlig mat. Slik vurderer de tempeltjenesten i hjertet. Det er ikke bare ord,
men gjenspeiler tilstanden i hjertet. Hva slags åndelig tilstand er et menneske
i når det sier at offeret som Gud har befalt ikke er noe verd? Gud selv hadde
innstiftet offertjenesten, og dermed var det hån mot Gud selv. – Men de hadde
sagt mer:
13 Og dere sier: Å, for en møye! Og
dere blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og dere bærer fram slikt som
er røvet, og det som er halt og sykt - sådant bærer dere fram som offergave!
Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren.
-
Tempeltjenesten var et strev og et slit, sa de. Den var blitt en rutine for
dem. Hvorfor skulle de gjenta det samme hele tiden? Hadde de ikke gjort nok for
Gud nå? Når tjenesten for Gud blir et slit, er arbeidet sjelden gjort av
hjertet og i glede. Da er det en plikt som de gjerne skulle bli fri. Og da er
det ikke rart at de forakter det. Vi forstår også at de da kan bære fram uverdige
dyr. Det betyr jo likevel ingen ting. Derfor kom de med halte og syke dyr som
ikke kunne brukes til noe annet. Ja, de brukte til og med dyr som var stjålne.
Det er ganske uhørt i Guds rike!
-
Hvordan kunne de tenke at Gud ville ta imot slike offer og ha behag i dem? Det
viser at de heller ikke kjente Herren og respekterte ham. De forstod ikke
verdien av offeret og deres egen tjeneste.
14 Forbannet være den som farer med
svik*, enda der er handyr i hans hjord, og den som gjør et løfte og enda ofrer
til Herren et hundyr som har lyte; for jeg er en stor konge, sier Herren,
hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig blant folkene.
<* ved å foregi at
han bare har hundyr å ofre.>
- Guds
dom er kraftig og alvorlig. Når han lyser forbannelse over noen, har mennesker
grunn til å frykte. Det gjør hedningene som ikke er hans folk. Men Israel
fortsetter med svik og ofrer på feil måte. Det er nok en ytre gudstjeneste. Men
det er ikke nok.
- Å fare
med svik kan skje på flere måter. Hovedsaken er hykleriet – man sier noe og
gjør noe annet. Det er ikke nok å si at vi vil tjene Gud. Spørsmålet er om Gud
har kalt deg. Vi mennesker kan ikke ta oss en tjeneste for Gud, selv om iveren
er stor og viljen god. Svik er det også når vi gjør noe for Gud, men ønsker å
ha litt av æren selv. Og selvsagt kan vi ikke leve i bevisst synd samtidig med
tjenesten.
- I
dette siste verset i kap. 1 kommer antagelig enda et moment til. I
1930-oversettelsen som er sitert her, er en fotnote: De ofrer et hunndyr med
lyte enda de har hanndyr. Det er en åpenbar løgn. (Her er faktisk en forskjell
i oversettelser. I stedet for hunndyr som det står i 1930 og 1938 bibelen, står
det f. eks. i en bibel fra 1699/1738: det som intet duer. I 1923-utgaven står
det også hunndyr. Mowinckel oversetter det som «skrapsau» i serien: Det gamle
testamentet. Og ordet hunn står ikke i grunnteksten. Ordet betyr noe som er
ødelagt. Nyere bibler bruker ikke hunn som oversettelse, men «det som intet
duer» el. l. Og det er trolig rett.)
