Mal 4,1-6
1 For se, dagen kommer, brennende
som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som
halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes
Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.
- Den
nye dagen er i gammeltestamentlig
språkbruk oppgjørets dag med dom og gjengjeldelse fra Herren. Og ingen slipper
unna den, slik de overmodige tror, kap. 3, 15. Men Herrens dag er alltid sikker
og vil komme. Våre tanker om Gud er verdiløse. Det er alltid Guds tanker vi må
se etter og følge.
- Denne
dagen blir sammenlignet med en brennende ovn. Det er bilde på dommen. Ilden vil
fortære alt. Folket vil være som halm. Det er et godt bilde. For i ilden blir
halmen fullstendig oppbrent. Dommen er absolutt og fullstendig. Det blir ingen
ting nyttig igjen. Det skal ikke være verken rot eller grein igjen.
- Og
hvem vil oppleve det? Her svarer profeten på Herrens vegne: De overmodige og
ugudelige. Det behøver ikke å bety at de er moralsk stygge. Her taler han om de
som klare seg selv i overmot, og som vil leve sitt eget liv uten å ha bruk for
Gud. Det er hovedsaken. Svensk bibel 1917 har forresten et annet ord her: Alla
fräcka människor. Og den overmodige er i sannhet frekk som våger å sette seg
over Gud. Slik også NO 2011.
- Her
gjelder også det som puritaneren Thomas V. Moore skriver om dette verset,
nemlig prinsippet om suksessiv oppfyllelse. Noe kan skje straks, mens mye må
gjerne vente til senere, ja, helt til den ytterste dommedag.
2 Men for dere som frykter mitt
navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger; og dere
skal gå ut og hoppe som gjøkalver,
- Selv
om dommen er streng og fullstendig over de gudløse, viser Malaki nå til den nye
tiden som kommer. Der er håp. Men det gjelder dem som frykter Guds navn, dvs.
Gud selv. Å frykte Herren er ikke å ha redsel for ham, men heller å ha respekt.
Det er også å være avhengig av ham.
-
Frykten for Herren er et kjennetegn på de sanne Guds barn. Vi møter det igjen
og igjen i Bibelen der de troende omtales. Og nettopp fordi de frykter Herren,
behøver de ikke å frykte noe annet. Det minner Jesus og andre i Bibelen oss mye
om.
- Den
som frykter Herren, har et sterkt vern, sier Salomo. Ordspr. 14, 26. Og det er
en livsens kilde, v. 27. Ja, å frykte Herren er begynnelsen til visdom, Salme
111, 10. Vi ser altså at det å frykte Herren er et ord for et sant Guds barn.
Det er de troende og Guds venner på jord.
- De
skal oppleve at rettferdighetens sol som komme til dem. Og da har den legedom
under sine vinger. Dette er uttrykk for Messias, han som er selve Frelseren. Og
legedom – ja, det er frelsen han kom med. Og hvem av oss troende behøver ikke
legedom for all smerte og lidelse i denne verden og av det vi kjenner så godt i
vårt eget kjød? Dette lærer oss at vi som troende kan få komme til Jesus gang
etter gang med våre smerter og sår. Og så kan vi vite ut fra Ordet at Jesus kan
hjelpe oss. Han er her, midt iblant oss. Der to eller tr er samlet i hans navn.
Han behøver ikke en stor forsamling for å hjelpe sine. Han er også blant de få.
Ja, han møtte den ene Nikodemus og gav han det beste budskap. Joh. 3. Det var
den kvelden Jesus gav oss «den lille bibel» og viste til slangen i ørkenen som
et bilde på ham selv.
- Da
skal folket oppleve stor og sann glede. De skal hoppe og springe som kalver når
de kommer ut om våren. Etter en lang vinter innstengt i fjøset er det en
fullstendig ny verden for dem. Fine bilder på en nyfrelst som opplever himmelsk
glede og får se hva Gud kan gi.
3 og dere skal trå ned de ugudelige,
for de skal være som aske under deres fotsåler, på den dag jeg skaper, sier
Herren, hærskarenes Gud.
- En
annen følge av at Messias kommer, er seieren over alle gudløse. Det er egentlig
ikke folket som seirer, men Gud når folket bøyer seg for Guds vilje. Han er
fremdeles skaperen. Han skapte verden av intet (1. Mos. 1-2), og skaper
fremdeles mennesker om til Guds folk når de tar imot ham.
- I
åndelig mening er det også slik. Vi kan ikke gjøre noe for Gud. Og vi kan ikke
gjøre oss selv til kristne. Det blir feil. Vi makter heller ikke å seire over
fristelser og synder i vårt privatliv. I Guds ord har vi sett og lært at Jesus kan.
Får han slippe til, gir han oss alt. Og seieren er ofte at vi kommer tilbake
til Gud og ber om nye nåde når synden har overmannet oss. Seieren er ikke å bli
syndfrie, men å leve i en stadig syndsforlatelse.
4 Kom i hu Mose, min tjeners lov,
som jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud!
- Tanken
vendes nå tilbake i historien til Sinai og Israels tid i ørkenen. Da fikk
folket Guds lov som de skulle innrette sitt liv etter. Han nevner både
tibudsloven og de andre lover Gud har gitt dem. De var ennå i den gamle pakt
der Mose lov var regel. Det skulle de ikke glemme. Den var instruksjonen for
deres liv og gudstjeneste. Den måtte gjelde like til Messias kom og en ny pakt
skulle opprettes. Derfor er det naturlig at profeten minner dem om loven.
5 Se, jeg sender dere Elias,
profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige;
- Før
Messias kom, skulle Elias komme og sette alt i stand for å forberede veien for
Messias. For dagen som kommer blir alvorlig. Den er stor og forferdelig. Det er
egentlig ikke den ytterste dommedag. Det er Jesu dag. Og vi kjenner den fra vår
bibel – den ble en dom over det falne Israel.
- Elias
her er døperen Johannes. Han skal være som profeten i sin forkynnelse – derfor
får han dette navnet. I Kongebøkene ser vi hva Elias forkynte: De skulle
omvende seg fra synden. Først da kan de møte Gud uten dom og ødeleggelse. «Ved
sin forkynnelse fikk den første Elias avgjørende betydning i Israel. Og en
lignende betydning vet vi at den andre Elias, døperen Johannes, fikk da han
stod frem med sitt meketige: Omvend dere, for himmelriket er kommet nær. Mat.
3, 2. (Johannes Sandved i Credo-kommentaren.)
6 og han skal vende fedrenes hjerte
til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå
landet med bann.
- Så er
håpet tent for Israel. Det vil komme en ny dag. Den strenge domsprofeten åpner
døren for en ny framtid. Her er det ikke bare tale om familieforhold der barn
og foreldre lever godt sammen og har et fint familieliv. Det er deres felles
forhold til Gud som er avgjørende. Bannlysingen skal tas bort. Etter den lange
natt skal en ny dag rinne – når Messias kommer.
-
Forholdet i hjemmet som brukes her taler om et nytt sinn mellom folk. Og det er
nettopp omvendelsen – ordet betyr sinnsforandring. De skal ikke bare få et nytt
sinn mot hverandre, men også i forholdet til Gud.
-
