Profeten Malaki.
Av NDH.
Innledning om profeten og boken.
Profeten Malaki eller Malakias er
den siste skriftprofet i GT. Etter ham kommer en ca. 400 år lang natt i Israel
uten et direkte ord og budskap fra Gud. Han taler bl.a. om
Johannes, forløperen for Jesus. Han blir på en måte mellomleddet mellom den
gamle og den nye pakt. Derfor forsvarer han en plass i bibelstudiet vårt.
Malakias er den siste profet i Israel. Etter
han kom ei lang og mørk natt. Siste del av Israels
historie som er nedskrevet i Bibelen finner vi i Nehemja og Esras bøker.
Bibelteksten er hentet fra Norsk oversettelse av
1930 med forsiktig revisjon, der f. eks. eder blir til dere osv.
Om Malaki og hans tid.
Tidspunktet
for Malaki er interessant og har betydning for forståelsen av hans bok. Vi skal
se litt på tidslinjen for siste del av det gamle testamentet og den gamle pakt.
Etter Moses og Josva kommer Dommertiden.
Etter dette begynner kongetiden i Israel med Saul som den første konge og David
som den viktigste kongen – omkring år 1000 f. Kr. Etter ham kom sønnen Salomo.
Da han døde, ble riket delt i to: Nordriket med de ti stammene og sørriket med
Juda og Benjamins stammer. Disse to stammene møtes bl. a. i Jerusalem som var
hovedstad. Navnet Israel er i denne tiden for det meste brukt om nordriket, og
sørriket kalles ofte Juda.
Kongetiden
varer i grove trekk omkring 400 år. Nordriket ble først bortført til Assyria,
og senere ble Juda bortført til Babel. Få kom visstnok tilbake fra Assyria,
mens mange reiste hjem fra Babel. Denne «etterbabylonske tiden» er interessant
her. Det var da Malaki levde.
Innholdet
i denne profetboken avspeiler hans samtid. Han taler ikke bare om fortid og
framtid, men om syndene hos Guds folk på hans egen tid. Det var en frafallstid.
Men han forteller selvsagt ikke alt som skjedde. Men han klager over folket og
deres falske og formelle religiøsitet. Det samme gjorde faktisk filosofen
Sokrates i Hellas – med et annet utgangspunkt og budskap!
Tiden
etter fangenskapet i Babylon er også interessant. Det ser ut til at folket i
store trekk hadde sluttet med å tilbe andre guder, som T. V. Moore sier. Men de
hadde fått noe nytt inn i sin tankeverden som var like farlig om ikke verre. De
lærte å kjenne filosofien i Babel som påvirket deres tankegang. Det førte til
at de ble mindre opptatt av det åndelige og det de ikke kunne se og mer opptatt
av det materielle og jordiske. Derfor tolket de også profetiene på en slik jordisk
måte og ventet en jordisk konge mer enn en åndelig frelser.
Slike
tanker fører ofte til at en mister syndserkjennelsen og følelsen av at en står
for Gud med skyld. Derfor ser vi at det var frafall i folket med brudd på flere
bud. Vi ser det på Esra og Nehemjas tid – og nå på Malakias tid. Frafall er noe
som har fulgt Guds folk til alle tider. Noen ganger er det enkeltpersoner som
faller fra, andre ganger større grupper og kanskje hele folket vender seg bort
fra Gud i sitt hjerte.
Ikke
alltid begår de grove synder. Noen ganger er hjertet blitt sløvt og likegyldig
for Guds sak, og de lever for seg selv. Slik er det også i den kristne
historie. Den verste form for frafall er trolig når lederne blir verdslige og
vender sitt hjerte fra Gud. Her var det prester og levitter som gjorde det. Og
da blir lettere for folk flest å gjøre det samme. Dermed sprer frafallet seg ut
til vanlige mennesker. Hos denne profeten skal vi ser noen konkrete synder som
folket gjorde. Til andre tider kan det dels være andre ting.
KOMMENTAR:
Mal 1,1-14
1 Dette utsagn er Herrens ord til
Israel ved Malakias.
- Innledningen
til profetboken her er tydelig. Vi skal lese og høre Herrens eget ord, og det
betyr også hans vilje. Ordet for «utsagn» er massa’, og det betyr også
en byrde, noe som blir løftet opp. Profeten har fått en oppgave av Herren. Han
skal bære budskapet fra Gud til folket og løfte det fram for dem. Og det kan
være en byrde for en Herrens tjener. Det er ikke lettvindt å gå med bud fra
Gud.
- Det
han skal bære fram er Guds ord. Og det er oftest, for ikke å si alltid, noe
helt annet enn menneskers ord. Og nå er han den siste som skal gjøre det i den
gamle pakts periode før Johannes og Jesus kom. Det er ikke sikkert at han
visste det selv. Men vi vet det fra Bibelens bøker. Den står også sist i vår
hellige bok. Guds ord for Malaki var ikke hele vår Bibel, men et direkte buskap
han hadde fått fra sin Gud. Og det skal vi lese om og stanse ved etter hvert.
- Ordet
var ment for Israels folk. Slik er det ikke et allment Herrens ord til hele
verden, men beregnet på Guds eiendomsfolk i den gamle pakt. Men som alt Guds
ord har også dette et generelt budskap til alle mennesker. Det er derfor vi
leser hele Bibelen. Den har noe å si hver enkelt av oss.
- Og
budskapet kom denne gang ved Malaki. På hebraisk står det egentlig «ved
Malakias’ hånd» (bejad Malaki). Det antyder at det var ikke hans eget budskap
eller ord. Han skulle bare overlevere det fra Herren og til folket. Dette
uttrykket som er ofte brukt i Bibelen, er slik et talende ord om oss som
redskap for Gud. Vi har fått som oppdrag å være Guds hånd her i verden. Og når
Ordet skal ut til folk blir vi også Guds munn.
2 Jeg har elsket dere, sier Herren.
Og I sier: Hvormed har du vist oss din kjærlighet? Er ikke Esau bror til Jakob?
sier Herren, og enda har jeg elsket Jakob,
- Det
første Gud sier til folket i det siste budskapet til Israel er Guds kjærlighet.
«Jeg har elsket dere,» sier han. Han vil erklære sin kjærlighet og velvilje mot
folket. Slik har han vært i alle år mot dette folket som han har valgt ut blant
alle folkeslag. Kjærligheten har drevet ham til å handle slik han har gjort.
Her tenker han bare på Israel.
- Dette
er også kjernen i alt det Gud gjør mot alle folk. Det er tydelig sagt i Joh. 3,
16: For så har Gud elsket verden… Der er det ingen begrensning, der er alle
med. Og det gjelder i den nye pakt, og den skal vare så lenge verden står. Ingen
er unntatt eller satt til side.
- Men
hvordan reagerte folket på hans vennlighet? «Dere sier: Hvordan har du vist oss
din kjærlighet?» Tenk at de satte spørsmålstegn ved hans kjærlighet? De hadde
kanskje ikke forstått det eller ikke aktet på det Gud gjorde. Hadde de andre
tanker om Guds kjærlighet – at da skulle alt gå godt og de skulle ikke møte
motgang og sykdom og noe ondt? Slik tenker noen også i dag. Det hører med til
menneskelivet.
- Hva
svarer så Gud til det? Han viser til historien. Jødene kjente godt den og
forstod hva han mente. Esau og Jakob var brødre, men likevel svært ulike. Det
var på deres tid at Gud valgte ut sitt folk. Det var ikke Esau som skulle bli
stamfar til Israels folk, men Jakob selv om de var brødre. Gud elsker alle
mennesker på en måte, fordi alle er med i Guds skaperverk. Men kjærlighet kan
være flere ting slik også hat kan være det.
- Han
elsket Jakob på en særlig måte og utvalgte ham til stamfar for sitt jordiske
folk. Det viser at Guds utvelgelse er suveren. Han ser ikke etter hvem som er
eldst eller er skikket til noe på menneskelig vis. I sin evige visdom ser han
også hvem som skal være folkets leder. Og det må være et sterkt bevis på hans
kjærlighet. Utvelgelsen var nåde fra Gud.
3 men hatet Esau og gjort hans fjell
til en ørken og hans arv til en bolig for ørkenens sjakaler.
- Hat i
bibelsk forstand kan også være flere ting. Vi må ikke sammenligne vårt hat med
det. Jesus sier f. eks. at den som følger ham må hate sin far og sin mor. Luk.
14. 26. Da mener han ikke motstand og uvilje og tenke på dem som fiender. Det
har mer med prioritering å gjøre: Hva velger jeg først og fremst – Guds rike
eller denne verden. Hat betyr ikke bare en følelsesmessig innstilling, men det
å skille seg fra noen og ikke ha samfunn med dem. Jfr. Harris, Archer and
Waltke.
- Når
Gud sier at han hatet Esau, betyr det at han valgte Jakob som leder og ikke
Esau. På den andre side hadde Esau vist i sitt liv at han hadde et verdslig
sinn og ringeaktet Herren. Hans etterkommere var edomittene, og de var fiender
av Israel. Deres land og områder var ørken og ufruktbare områder. Det ser vi
også i neste vers.
- Her
kan vi også stanse for denne sannheten at Guds fiender og motstandere vil
oppleve Guds reaksjon og dom til slutt. Ingen unngår det, selv om det kan ta
lang tid før synden finner dem igjen, 4. Mos. 32. 23. Det er kanskje lett å
håne Gud når alt går lett og vi har medgang. Da må vi tenke på at Gud er
langmodig og evig og straffer ikke synden med en gang. Han bærer over med
uretten, jfr. Rom. 3, 25. Men det kommer også en tidens fylde for oppgjør og
regnskap og dom.
4 Når Edom sier: Vi er knust, men vi
skal bygge ruinene opp igjen, da sier Herren, hærskarenes Gud, så: De skal
bygge, men jeg skal rive ned, og de skal kalles ugudelighetens land og det folk
som Herren til evig tid er vred på.
- Edom
er landet der etterkommerne etter Esau bodde. Det ligger sør og øst for
Dødehavet. De hadde ikke vennlig kontakt med Israel selv om de var naboer. De
mente de var knust og ødelagt. Men de ville og skulle bygge landet opp igjen.
De hadde en sterk egenvilje til det. De skulle nok greie seg.
- Da er
det Gud svarer: Det skal ikke lykkes. De vil nok forsøke å bygge og gjenreise
landet, men Herren er sterkere enn alle makter på jord. Han kan og skal rive
ned alt de bygger opp. landet skal kalles ugudelighetens land og alltid være
under Guds vrede.
5 Dere skal se det med egne øyne, og
Dere skal si: Herren er stor ut over Israels landemerke.
-
Fienden skal en gang erfare og måtte erkjenne at det var sant det Gud sa. De
skal oppleve det og se at Gud griper inn. Gud viser slik sin makt også utenfor
Israels grenser. Ingen ting kan stanse hans makt og myndighet. Man har her pekt
på arabernes inntog i landet i det femte århundre. Da ble det gamle Edoms folk
utslettet og til dels spredt mellom andre folkeslag.
- Da
skal de også erkjenne at Gud er stor og kan handle i deres land og blant deres
folk. Det minner oss om Paulus’ ord i Fil. 2, 10f om endens tid: «I Jesu navn
skal hvert kne bøye seg --- og hver tunge bekjenne at at Jesus Kristus er
Herre.» Ordet for landemerke (gevul) betyr egentlig grense, slik Yri
oversetter det (Guds ord) og nyn 1938 og no 2011. Det finnes ingen grenser for
Gud. Han har jo skapt alt og eier alt i kraft av skapelsen. Det gir ham rett
til å handle alle steder på den måte han synes best.
- Vi er
i samme situasjon, også den nytestamentlige tid. Gud er like suveren nå. En
person eller en nasjon som vraker Guds kall og hans vilje, vil en gang se
resultatet og fruktene av det. De vil oppleve at Gud kommer og griper inn på en
måte som de ikke hadde tenkt eller trodd. Men det er ikke sikkert at det skjer
i deres egen levetid. Mange må vente til ‘den ytterste dag’, som folk sa før. Da
skal alle fram for den store hvite trone. Det tror vi kristne på. Guds argeste
motstandere skal da innrømme at Gud i himmelen er størst.
6 En sønn ærer sin far, og en tjener
sin herre; er nå jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da
frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud, til dere, Dere prester som
forakter mitt navn. Og dere sier: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn?
- Nå
vender Malaki tilbake til Israels folk og taler til dem. De har nå sett og
blitt minnet om hvordan det gikk med Esaus etterslekt. På den måten må de nå se
at Herren har elsket og bevart dem slik han hadde lovet for lenge siden. Jakobs
etterkommere har har opplevd Guds nåde trass i at de hadde syndet mange ganger.
- Nå
bruker profeten et annet bilde. Slik en sønn ærer sin far og tjeneren sin
herre, skulle også Israel ha vært mot sin Gud. Det er det naturlige forhold.
Ordet for tjener (ævæd) betyr både en tjener og en slave som er bundet
til sin herre. Om ikke annet vil de ha en ytre respekt for sin herre.
- Herren
bruker nå dette bildet og sier: Han er herre og de er som hans barn. Men noe er
gått galt i dette forholdet mellom Gud og Israel. De har ikke respekt for sin
Gud! Og dermed har de heller ikke æret ham. Det henger sammen. Han kaller seg
hærskarenes Gud og ville dermed minne dem om at han er Gud for alle nasjoner og
hærer.
- Til og
med prestene i Israel syndet. De skulle være Guds tjenere og gjøre hans vilje.
Nå sier Herren at de forakter ham. Guds navn står ofte for Gud selv som person.
Å forakte Gud er en stor synd. Da viser vi at vi ikke tror på ham eller bryr
oss om hans ord og vilje.
-
Prestene forsøker nå å rettferdiggjøre seg selv ved å være uvitende: Hvordan
har vi forkastet Gud, sier de. De forstår ikke sin egen stilling og skjønner
ikke at de har syndet ved sin innstilling og handling. Derfor må Herren ved
profeten forklare dette nærmere. De burde egentlig ha visst det, men synden har
formørket deres sinn.
- I vår
tid må vi erkjenne at mange er som det gamle Israel her. De regner ikke med
noen gud og forstår ikke at de har gjort noe galt. De vil være selvstendige og
styre sine veier og gjerninger selv. Til lenger vi forakter Gud og ikke regner
med ham, til lenger bort fra tanke og sinn kommer han. Forherdelsen ligger i
etterkant av det. Da når ikke Gud inn med sin tale lenger, og alt håp er ute.
7 Ved å bære frem uren mat på mitt
alter. Og dere sier: Hvordan har vi krenket din renhet? Ved å si: Herrens bord
er ingen ære verdt.
- Svaret
kommer: De skulle ha ofret til Gud etter Herrens ord og vilje. Men der hadde de
feilet. Offeret er hellig, og det skal alltid skje etter Guds plan. Det hadde
de ikke aktet på, men gjort det etter sin egen vilje. De hadde brukt uren mat
på alteret. Det er ikke alt som kan brukes i tjeneste for Gud. Det gjelder både
virkemidler og personer. Det tenker ikke alle så nøye gjennom, om vi skal dømme
etter det vi ser nå.
-
Prestene forsøker igjen å komme unna Guds skarpe øye. De spilte uskyldig ved å
være uvitende: Hvordan har v i krenket deg? Det må være noe falskt i denne
røsten fra prestene. Det stemmer ikke med det Gud sier etter hvert.
- Svaret
kommer kontant: Alteret har ingen verdi. Det betyr ikke noe hva vi bruker som
offerdyr, bare tjenesten fortsetter. Den er blitt det vesentligste, ikke det
åndelige liv med Gud.
- Skal
vi forsøke en overføring til vår egen tid, kan det gjerne bli dette: Er
ordninger og ritualer og det ytre arbeidet for Gud blitt det vesentligste for
mange? Det er ikke slik for alle, det skal vi ikke si. Men faren er nær for oss
alle. Spørsmålet er: Hvordan pleier vi vårt indre, åndelige samfunn med Gud? Er
det Guds vilje og hans rike som overskygger alt? Det må vi svare på innfor vår
Frelser og Herren.
- Det er
godt om du og jeg kan si med sangeren: Nei,
for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.
8 Når dere kommer med et blindt dyr
for å ofre det, er det da intet ondt i det? Og når dere kommer med et halt
eller et sykt dyr, er det da intet ondt i det? Kom med slike gaver til din
stattholder! Mon han vil finne behag i deg, eller mon han vil ta nådig imot deg?
sier Herren, hærskarenes Gud.
- Herren
utdyper svaret og blir mer konkret. For at folk skal forstå, er det ofte
nødvendig. Ikke alle forstår billedtale og antydninger. Nå får de klar beskjed.
- Gud
hadde sagt at et offerdyr skulle være et hanndyr, fullkomment uten lyte. Det
hadde prestene ikke gjort. De hadde brukt andre dyr som ikke var etter Herrens
forskrifter. Det er ikke dyret i seg selv som er galt, men det stemmer ikke med
Guds ordre. Det er hovedsaken. Når Gud hadde sagt at det skulle være et
feilfritt hanndyr, var det fordi det skulle være forbilde på det feilfrie
menneske, en mann, som Gud hadde valgt ut som Messias. Bare det beste var godt
nok i det tilfelle. Å gjøre noe annet, var å forakte Guds ord og frelsesmåte.
-
Prestene hadde brukt disse offerdyrene: Blinde, halte, syke dyr. Som
skriftlærde visste de godt at det ikke var etter Guds vilje. Derfor var de uten
unnskyldning. Guds ord var klare nok. Og nå grep Gud inn og sa hva som var rett
og galt.
- I vår
tid kan vi også dra noen paralleller. Gud har sagt det er galt å gifte seg med
en fraskilt, men både prester og lekfolk og andre arbeidere i Guds rike har
gjort det. Det samme kan vi si om homofil praksis. Det er synd å baktale andre
mennesker, og likevel skjer det ofte. Det er synd å stjele – men det skjer
blant høy og lav her i verden. Vi anklager ikke slike mennesker for at de er
mindreverdige, vi sier bare at det er ikke etter Guds ord.
-
Profeten gjengir nå et tankeeksperiment fra Herren. Tenk om du hadde gjort det
samme mot lederen i landet, en stattholder. Han krevde deg for skatt til
staten, og du gav ham bare 10 % og mente det var i orden. Hadde han gått med på
det? Ville han finne behag i deg? Sammenhengen viser at svaret er nei. Gud
tenker alltid rett og følger den rette vei. Han vil at vi også skal gjøre det.
II.
9 Så bønnfall nå Gud at han må bli oss
nådig! Med egne hender har dere gjort dette - kan han da for deres skyld være
nådig? sier Herren, hærskarenes Gud.
- Da
Israel hadde syndet og forbrutt seg mot Guds bud, slo ikke Herren handa av
folket. Han gav dem en ny anledning. Og han viste dem veien tilbake til samfunn
med ham. Det er fint å se at Gud ikke slår handa av folket selv om de går på
galne veier. Men Herren vil ikke at noen skal vandre der synden er. For han vet
at det fører dem ut i fortapelsen.
- Veien
tilbake fra frafall og synd er bønn om nåde. Bønnfall Gud, sier han. I den
nynorske bibelen av 1938 står det: Naudbed no Gud. Og Yri oversetter det slik i
Guds ord i 1997: Kom nå med inderlig bønn. I NO
2011 står det slik: Be om velvilje, mens det i NO 78 stod: Prøv å vinne Guds
velvilje. Det siste
er det aller svakeste og kan gi inntrykk av at vi kan gjøre noe for å få nåde. Og
det er fullstendig feil. Her tales om ydmyk bønn til Gud.
- Ordet
for å be på grunnteksten er sterkt, Chal-lu, og betyr å være syk, sørge
og være veik. Dette verbet er bare brukt her og i 1. Kong. 13, 6 i Piel imper.
Der handler det om kong Jeroboam som ber «en Guds mann» om å bønnfalle Herren
for ham og helbrede ham. Kongen hadde syndet og Gud straffet ham. Dermed var
kongen i stor nød og ba om forbønn. Israel var nå i en slik situasjon med synd
og nød. Prestene og Guds folk ellers skulle gå i inderlig bønn om nåde fra Gud.
Og her betyr det oppreisning.
- Nåde
er å få noe uten å ha fortjent det. Nåde er uforskyldt gave til den som er
skyldig. Nåde betyr også at vi ikke kan legge noe til det Gud har gjort. Når
Gud er nådig er det bare han som handler. Derfor forutsetter nåden ydmykhet hos
menneskene.
- Folket
og prestene var selv årsak til ulykken og nøden. De hadde gjort det med sine
egne hender, står det. Og da kunne ikke Herren være nådig på grunnlag av det de
hadde gjort. Nei, når Gud viser nåde, er det bare på grunn av det selv har
gjort.
- Med
vår frelse er det på samme måten. Gud finner ikke noen ting hos noen av oss
mennesker som han kan bygge sin frelse og velsignelse på. Det visste han fra
evighet av, og derfor kom han med løfte om frelse allerede på syndefallets dag.
Alt det profetene hadde spådd om, ble fullbyrdet og ferdig på korset. Der
ligger grunnen til vår frelse. Det har Guds folk i evangeliets tid vitner og
sunget om i alle år. Mange av oss har brukt Ef. 2, 8 som vitnesbyrd: Av nåde er
dere frelst, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Og vi synger som
Guds barn: Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist.
10 Gid det fantes noen
blant dere som ville lukke tempeldørene, så dere ikke skal gjøre opp ild på
mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes
Gud, og til offergaver fra deres hånd har jeg ingen lyst.
- Men
slik var det ikke i Jerusalem nå. Den var blitt et ytre, formelt ritual. Og da
sier Herren at det var bedre å stenge tempeldørene og avslutte offertjenesten.
Det var bedre enn å fortsette med en falsk gudsdyrkelse.
- All
falsk gudstjeneste er forgjeves og til ingen nytte, uavhengig av hva slags form
den har. Og det samme gjelder også for all annen tjeneste i Guds rike. Om et
arbeid er gagnlig for mennesker, slik som nødhjelp, sykepleie, skole m.m., er
det alltid spørsmål om folk får åndelig hjelp. Misjonærene står her i en
særstilling i forhold til andre hjelpearbeidere i f. eks. u-land. For
misjonærene har noe mer å gi enn ytre hjelp.
- I
Israel på profetens tid gjorde prestene sin tjeneste, men hva hjertet med?
- Herren
sier nå: Jeg har ikke behag i dere. Jeg har ikke lyst til offergaver fra dere.
Han ville ikke ta imot dem (Yris oversettelse). Ingen ting av det som er urett,
er tjenlig for Guds rike. Urett betyr her alt som ikke er etter Guds plan og
vilje. Det er ikke nok med velvilje og ærlighet fra vår side. Gud må godkjenne
det. Det må hele tiden være arbeiderens nød.
11 For fra solens oppgang til dens
nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på hvert sted skal det
brennes røkelse og bæres fram offergaver for mitt navn, rene offergaver; for
mitt navn skal bli stort blant folkene, sier Herren, hærskarenes Gud.
- Men Herren
Gud skal seire til slutt. Det skal skje i det lange løp at Guds rike vokser og
seirer. Guds navn skal bli æret over hele jorden. «Fra solens oppgang til dens
nedgang skal mitt navn bli stort!» Det skjedde ikke på profetens tid. Derfor er
det et fremtidsrettet ord. Og det taler ikke om fornyelse i Israel. Dette nye
gjelder hedningene (hebr.: gojim). I kirkehistorisk lys ser vi at Gud her taler
om misjonstiden. Han åpner for at Guds rike ikke bare er for Israel, men for
hele verden, slik også profetien til Abraham sier (1. Mos. 12, 3). Det skjedde
for alvor i den nye pakt etter at Jesus kom som Messias og døde på Golgata. Da
begynte misjonstiden. Og det skal skje på hvert sted – over hele jorden.
- Da vil
det også bli rene offer fordi de bygger på det offer som Guds Sønn gav på
korset. I oss selv er vi alltid ufullkomne og føler urenheten i alt vi gjør.
Men skjult i Jesus er vi fullkomne i liv og hellighet. «Han anser oss i Kristus
som om vi aldri hadde syndet» (Pontoppidan). Alle sanne troende er på den måten
med og opphøyer Guds navn.
12 Men dere vanhelliger det ved å
si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd.
- Forskjellen mellom dette og Jerusalem på
profetens tid er stor. Prester og Guds folk vanhelliger Guds navn. Her er det
folkets ord og tale og dermed deres tanker som trekkes fram. De sier: Herrens
ord er urent, og maten er lite verd. Alteret og offeret var ikke noe mer enn
vanlig mat. Slik vurderer de tempeltjenesten i hjertet. Det er ikke bare ord,
men gjenspeiler tilstanden i hjertet. Hva slags åndelig tilstand er et menneske
i når det sier at offeret som Gud har befalt ikke er noe verd? Gud selv hadde
innstiftet offertjenesten, og dermed var det hån mot Gud selv. – Men de hadde
sagt mer:
13 Og dere sier: Å, for en møye! Og
dere blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og dere bærer fram slikt som
er røvet, og det som er halt og sykt - sådant bærer dere fram som offergave!
Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren.
-
Tempeltjenesten var et strev og et slit, sa de. Den var blitt en rutine for
dem. Hvorfor skulle de gjenta det samme hele tiden? Hadde de ikke gjort nok for
Gud nå? Når tjenesten for Gud blir et slit, er arbeidet sjelden gjort av
hjertet og i glede. Da er det en plikt som de gjerne skulle bli fri. Og da er
det ikke rart at de forakter det. Vi forstår også at de da kan bære fram uverdige
dyr. Det betyr jo likevel ingen ting. Derfor kom de med halte og syke dyr som
ikke kunne brukes til noe annet. Ja, de brukte til og med dyr som var stjålne.
Det er ganske uhørt i Guds rike!
- Hvordan
kunne de tenke at Gud ville ta imot slike offer og ha behag i dem? Det viser at
de heller ikke kjente Herren og respekterte ham. De forstod ikke verdien av
offeret og deres egen tjeneste.
14 Forbannet være den som farer med
svik*, enda der er handyr i hans hjord, og den som gjør et løfte og enda ofrer
til Herren et hundyr som har lyte; for jeg er en stor konge, sier Herren,
hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig blant folkene.
<* ved å foregi at
han bare har hundyr å ofre.>
- Guds
dom er kraftig og alvorlig. Når han lyser forbannelse over noen, har mennesker
grunn til å frykte. Det gjør hedningene som ikke er hans folk. Men Israel
fortsetter med svik og ofrer på feil måte. Det er nok en ytre gudstjeneste. Men
det er ikke nok.
- Å fare
med svik kan skje på flere måter. Hovedsaken er hykleriet – man sier noe og
gjør noe annet. Det er ikke nok å si at vi vil tjene Gud. Spørsmålet er om Gud
har kalt deg. Vi mennesker kan ikke ta oss en tjeneste for Gud, selv om iveren
er stor og viljen god. Svik er det også når vi gjør noe for Gud, men ønsker å
ha litt av æren selv. Og selvsagt kan vi ikke leve i bevisst synd samtidig med
tjenesten.
- I
dette siste verset i kap. 1 kommer antagelig enda et moment til. I
1930-oversettelsen som er sitert her, er en fotnote: De ofrer et hunndyr med
lyte enda de har hanndyr. Det er en åpenbar løgn. (Her er faktisk en forskjell
i oversettelser. I stedet for hunndyr som det står i 1930 og 1938 bibelen, står
det f. eks. i en bibel fra 1699/1738: det som intet duer. I 1923-utgaven står
det også hunndyr. Mowinckel oversetter det som «skrapsau» i serien: Det gamle
testamentet. Og ordet hunn står ikke i grunnteksten. Ordet betyr noe som er
ødelagt. Nyere bibler bruker ikke hunn som oversettelse, men «det som intet
duer» el. l. Og det er trolig rett.)
Mal 2,1-17
1 Og nå kommer dette bud til dere
prester!
- Etter
en lang orientering og en slags «fortale» i kap. 1 begynner den direkte tale
til Israel. Og vi legger merke til at det er prestene han taler med nå også. De
står ansvarlig for det som skjer i landet og folket. De er satt til veiledere
for Israel og ikke bare som seremonimestere. Nå har Herren et bud til dem ved
profeten. Ordet for «bud» er mitsvah, som brukes i mange sammenhenger i
Bibelen. Budet kan gjelde både Gud og mennesker som subjekt. Når Gud gir et
bud, er han selv forsikring om at det vil skje. Det er også brukt om de ti bud,
f. eks. 2. Mos. 16,28.
- Denne
gangen er det et spesielt bud – og bot og omvendelse. Det skjer ofte i Israel
ved ulike profeter. Nå kommer det siste gang før Messias’ komme. Hva vil folket
gjøre, og hva blir resultatet?
2 Dersom dere ikke vil høre og ikke
legge dere det* på hjerte, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes
Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere og forbanne deres velsignelser; ja,
jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere det på hjerte.
<* MLK 1, 6 fg.>
- Til budet
hører det både løfte og dom. Det avhenger av hvorledes de følger budet. Det er
alltid alvorlig å høre Guds ord. Det medfører ansvar. Selv om ropet over
Sodomas synd var stort, vil det bli lettere for dem på dommens dag, en for Israel
på Jesu tid (1. Mos. 18, 20 og Mat. 10, 15 og 11, 24). Gud er Gud og han kan
ikke se på at hans vilje og bud ikke blir fulgt. Det gjelder både hans ære som
Gud i verden og menneskenes evige skjebne.
- Denne
tanken ligger bak Herrens ord denne gangen også. Vi legger merke til at ordet
«høre» blir fulgt av uttrykket «legge det på hjerte». Det betyr at en ikke skal
lese eller høre Guds ord overfladisk, men også følge ordet og gjøre etter det.
Og det kan vi bare om vi lytter oppmerksomt med et villig sinn. Det er Herren,
Hærskarenes Gud som taler. Han er skaper og herre og har krav på vårt øre og
vår hånd.
- Her
gjelder det å gi Guds navn ære. Og det skjer nettopp når vi har slik respekt
for Gud at vi både lytter og følger hans vilje. Vi ser også at han legger til
en sterk trussel som delvis allerede er utført. Hvis de ikke hører og handler,
vil Guds forbannelse komme over dem. Her må vi hele tiden ha i minne at vi nå
leser om den gamle pakt og om Guds folk Israel. Derfor skal vi ikke straks over
det på vår evangeliske tid og vårt frelsesspørsmål. Då vil vi lett bli loviske.
- Det
ligger likevel et stort alvor i dette ordet. Det viser Guds handlemåte. Den som
altså vraker Guds frelsesord om Jesus, vil oppleve forbannelsen fra Gud – i
fullt mon i dommen. Gud kan nok straffe og dømme også i vår levetid, og det
gjør han noen ganger. Men den endelige og avgjørende dom kommer på den ytterste
dag.
- For
Israels folk var allerede forbannelsen kommet. De hadde opplevd det før, f.
eks. ved bortførelsen til Babel. Men mer var i vente, og det var i første
omgang en 400 år lang natt uten flere røster fra Gud. Folket hadde ikke tatt
imot tukt, og da griper den Allmektige inn.
3 Se, jeg forbanner deres ætt og
kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsoffer*; og I skal selv bli
kastet opp i den.
<* 2MO 29, 14.>
- Her
bruker profeten kraftig billedtale om prestene og deres framtid om de ikke
omvender seg og går på Guds veier. Herren skal forbanne deres ætt, og det betyr
at den ikke vil vokse. Enten får de ikke etterkommere eller de vil dø. På
grunnteksten står iflg. J. Sandved: «jeg hogger av deres sæd.» I hovedsak blir
det samme tolking: De får ikke etterkommere eller de mister sitt underhold.
- Herren
skal kaste møkk i ansiktet på dem – det var en stor vanære og er det fremdeles.
Men at Herren gjør det, viser at han forakter dem og sier åpent at han ikke
aksepterer deres tjeneste. Han regelrett avsetter prestene og kaster dem fra
seg. Og her viser henvisningen i bibelen til 2. Mos. 29. Det handler om
prestenes innvielse. Offeroksen skal føres utenfor leiren der skinn og skarn og
kjøtt skal brennes som et syndoffer, v. 14. Slik skal prestene bli behandlet på
grunn av sin synd og frafall: De skal selv bli kastet opp i den.
- Det
viser hvor langt de var kommet på frafallets vei. – Vi må be om at Gud bevarer
oss og vårt folk fra å bli dømt slik.
4 Da skal dere kjenne at jeg har
sendt dere dette bud, forat det skal være min pakt med Levi, sier Herren,
hærskarenes Gud.
- Guds
hensikt med straffen er ikke å straffe. Hans tanker å lede folket inn på rett
vei. Og det gjelder ikke minst presteskapet i Israel. Han vil ikke bryte pakten
med folket selv om prestene synder. Han vil tvert om vise at «han ved å dømme
de skyldige hevder paktens ære og fortsatte gyldighet» (J. Sandved). Og da vi
de forstå det Gud gjør – om de ikke vender om.
- Dette
viser, sier Moore, at Malaki hadde en spesiell oppgave som reformator. Han skulle
lede prestene tilbake til den opprinnelige pakten med Levi og rense dem til en
rett tjeneste. Både folket og tjenerne ved templet skulle bringes tilbake til
den opprinnelige levittiske og mosaiske pakten med Gud.
5 Den pakt jeg hadde med ham, lovte
ham liv og lykke; det gav jeg ham forat han skulle frykte meg, og han fryktet
meg og var forferdet for mitt navn.
- Til
Guds pakt med Levi var knyttet løfter. Levi står her som representant for
presteskapet og levittene som alle var av Levi stamme. Og løftene var liv og
lykke. Om denne pakten kan vi f. eks. lese i 4. Mos. 3, 6ff; 25, 12; 5. Mos.
33, 8ff. Den ble utvalgt til å tjene Herren ved tabernaklet, og det skulle gå
dem vel. De var slik i en særstilling blant Guds folk. Det er ikke en
følelsesmessig lykke og et liv uten bekymringer, men de eide Guds velsignelse.
Og det er det største i tjenesten.
- Gud
hadde holdt sitt løfte og gitt dem det. Det var Herrens del av pakten. Levi
skulle ha ærefrykt for Gud og frykte ham på rett måte. Og det hadde han gjort.
Det er godt når det kan sies om en kristen og særlig en arbeider i Guds rike:
Han hadde frykt for Gud. Han levde med sin Frelser.
6 Sannhets lov var i hans munn, og
urett blev ikke funnet på hans lepper; i fred og ærlighet vandret han med meg,
og mange omvendte han fra misgjerning.
- Her
fortsetter han med å rose Levi for hans troskap. Han var i sannhet en sann
tjener. Han talte loven på rett måte, og prøvde aldri å forandre på den ved
usannhet. Tenk å få en slik attest av Den Allmektige og Allvitende. Ingen ting
er skjult for ham.
- Videre
sier Herren om Levi: Han vandret med meg i fred og ærlighet. Det var ikke bare
hans tale om loven som var rett. Hans liv var det også. Liv og lære stemte over
ens. Slik må det være om tjenesten og arbeidet for Gud skal lykkes.
-
Frukten av hans liv uteble ikke. Han omvendte mange. Han var et nyttig redskap
for Gud i Israel. Også i Israel var det misgjerninger blant folk. De syndet og
gjorde noe de ikke skulle – slik det skjer med oss alle. Men Levi fikk være redskapet
som Gud brukte for å lede dem tilbake til veien.
- Slik
er det med oss også. Skal vi være rette redskaper for Gud, må Guds ord være vår
«lov» og rettesnor i alt. Og vi må vandre rett med Herren. Det er slike tjenere
Gud kan bruke.
7 For en prests lepper skal holde
fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens,
hærskarenes Guds sendebud.
- Her
får vi enda mer forklaring på hva en rett og sann prest og Herrens tjener er.
Ikke hvem som helst kan brukes av Ham. Det får Malaki klar beskjed om. Presten
skal først holde fast ved kunnskap. Det kan være så mange ting. I dette
tilfellet er det åndelig kunnskap i loven og Guds rike. Og slik er det for alle
tjenere i Guds rike: Gode kunnskaper i Guds ord. For oss gjelder det både det
gamle og det nye testamentet.
- En
forkynner og prest må aldri glemme at han i alt er et «Guds sendebud». Det er
Herren, hærskarenes Gud som har kalt ham. Oppgaven er alltid å tale Guds ord –
«lov skal hentes fra hans munn». I svensk bibel 1917 står det her:
«undervisning…». Og da er det undervisning om Guds vilje og frelse. Han skal
ikke tale om alle andre problemer og saker i denne verden. Guds rike er hans
fremste sak.
8 Men dere har veket av fra veien og
har fått mange til å støte an mot loven; Dere har fordervet Levi-pakten, sier
Herren, hærskarenes Gud.
- Så
kommer kontrasten til den samtiden som Malaki lever i. Og det blir en dom ikke
bare over folket, men i særlig grad over prestene. De skulle ikke bare være
seremonimestere. De var forkynnere som hadde kunnskap om Guds vilje, og den
skulle de bære fram for folket.
-
Hvordan hadde det gått? «Dere har veket av fra veien,» sier Herren. De hadde
gjort noe annet enn Guds vilje og ikke talt rett og sant om ham. Det skal ikke
mye avvik til før skaden er skjedd. Og da vil den gjerne øke med tiden.
- Her
var resultatet skremmende. De har fått mange til å støte an mot loven.
Frafallet kom på grunn av lederne. I svensk bibel 2000 står det slik (oversatt
til norsk): Deres undervisning har ført mange vill. Det må være fordi
undervisningen og talen har vært feil i forhold til Guds vilje. Og det er
alltid alvorlig. I Norsk oversettelse 2011 har de omskrevet det slik: Dere har
gitt slik veiledning at mange har snublet. Alle legger altså årsaken til
frafallet hos prestene. Det viser hvor viktig og betydningsfull presters og
forkynneres arbeid er.
- På den
måten har de faktisk «fordervet» pakten med Levi. De har brutt den pakten de
skulle følge og veilede folket i. Og da er frafallet alvorlig. Det har ikke bare
følger for dem selv, men i alle tilfelle deler av folket har fulgt dem. Det
skulle vi også tenke på i vår tid og vårt folk. Har veilederne vært rette
veiledere? Bibelen er ikke bare en historiebok om hvorledes det var i gamle
dager. Den vil tale til oss og vårt folk.
9 Derfor har også jeg gjort dere foraktet
og ringe i alt folkets øyne, fordi dere ikke akter på mine veier, men gjør
forskjell på folk for loven*.
<* d. e. når I skal dømme efter
loven.>
- En
annen følge av prestenes frafall kommer fram her og en annen årsak til fallet.
Fordi prestene hadde foraktet offeret og ikke sett på det som et Guds offer,
ville Herren sørge for at de også ble foraktet. Blant folket skulle det være
noen som levde rett og ville ha en rett gudstjeneste og forkynnelse. De vil
også oppdage at noe er galt når det skjer. De mister respekten for sine
veiledere.
- Det er
også ofte slik at selv om mennesker ikke tror på Gud, ser de klart hva som er
rett. Både legfolket og de verdslige kan slik være et korrektiv for de frafalne
Herrens tjenere. Spørsmålet er ofte om de erkjenner sine feil og er villige til
å endre kursen så den blir rett.
- En
grunn til denne forakten er at prestene dømmer ulikt blant folk. De skulle også
være dommere og sørge for rett og rettferdighet i samfunnet. De var partiske og
dømte kanskje etter vennskap og kjennskap eller det som verre var: for
betaling. Men slike detaljer er ikke nevnt av profeten. Uansett var det galt.
10 Har vi ikke alle sammen én far?
Har ikke en Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre, så vi
vanhelliger våre fedres pakt?
-
Profeten argumenterer nå på en ny måte og bringer inn enda nytt moment. Gud er
vår felles far, og han har skapt oss alle. Derfor er vi alle ett på denne
måten. Vi er Guds skaperverk og skulle behandle hverandre likt. Gud er vår far,
og han behandler alle sine barn på samme måte i utgangspunktet. At han er alles
far, betyr ikke at alle mennesker er hans åndelige barn. Det ser vi tydelige i
den nye pakt.
- Gud er
skaper. Det leser vi tydelig om i 1. Mos. 1-2. Flere steder i Bibelen bekrefter
det, f. eks. Salme 33, 9. Her er betydningen at alle mennesker er like i dette
forholdet, og man må derfor behandle alle likt. Skapelsesteologien sier dermed
at vi alle står likt. Det blir begrunnelse for likhet. Men det betyr også at
menneskene er underlagt sin skaper og det han har gjort for dem. Å underordne
seg sin herre og mester, er normalt. Og Israel var til og med Guds spesielle
folk. Jes. 43, 1 med henvisninger.
- Da
spør profeten, kanskje i litt undring: Hvorfor er vi da troløse? Og hvorfor
vanhelliger vi Guds pakt med fedrene? Han tar seg selv med i spørsmålet.
Konklusjonen er at Gud ikke kan stole på sitt eget folk, og heller ikke på
lederne. Nå går profeten over til å tale konkret om hvilke fall Guds folk har
gjort.
11 Juda har vært troløs, og
vederstyggelige ting er gjort i Israel og i Jerusalem; for Juda har vanhelliget
Herrens helligdom, som han elsker, og har tatt en fremmed guds døtre til ekte.
- Han
taler både om Juda og Israel. Men dette er etter fangenskapet da bare Juda kom
tilbake fra Babel. Israels i nord ble sendt til Assyria, men de kom ikke
tilbake som nasjon. Fra nå av handler det om de to stammene i sør, Juda og
Benjamin. Juda er blitt samlebetegnelse for folket. Vi må også regne med at
noen i nord ble igjen i landet og enkeltpersoner-og grupper kan ha kommet
tilbake.
- Men
også etter fangenskapet var Juda troløst. Folket har syndet og gjort stygge
ting i Jerusalem. Templet som på denne tid var gjenreist og nytt ble
vanhelliget. Han sier ikke nøyaktig hva som er gjort i helligdommen. Men det
kan bety at synden i landet egentlig var synd mot Gud og dermed mot hans
helligdom, templet.
- Det er
en synd som nå kommer i fokus, og den ble regnet som meget stor i Israel:
Jødene hadde tatt hedenske kvinner til hustruer. De var ikke Herrens døtre, de
var en fremmed guds døtre. Og dermed brakte de hedenskapet inn i jødiske hjem.
For ekteskapet er grunnstammen i samfunnet. Hele folket er bygt opp på familier.
Og jødiske hjem skulle tjene og tilbe sin Gud. Loven sa at de ikke skulle ha
noen guder ved siden av ham. De hedenske kvinner førte dermed til
avgudsdyrkelse blant Guds folk. Både Esra og Nehemja hadde dette problemet å
stri med, da både prester og levitter giftet seg med hedninger, Esra 9, 1ff og
Nehemja 13, 23ff.
- Heller
ikke på dette området har Gud forandret seg.
12 Hos den mann som det gjør, skal
Herren utrydde av Jakobs telter hver levende sjel, og den som bærer offergaver
frem for Herren, hærskarenes Gud!
- Dommen
over en slik utroskap er sterk. Dommen må komme uavhengig av hvem de er. Herren
skal utrydde alle syndere. Det gjelder «hver levende sjel», som det står i
1930-bibelen. Mer ordrett er NB-88 og 07: «Alle de som våker og svarer, selv om
de bærer fram offergaver». Det er et vanskelig uttrykk med flere forsøk på
oversettelse. Men en hovedsak er at det gjelder alle. Og det vil ikke hjelpe
dem om de kommer med offer til Gud. Det blir hykleri og forsøk på å kjøpe seg
selv fri fra dommen.
13 For det annet gjør dere også
dette: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*, så han ikke mere
ser på offergaven eller med velbehag tar imot noe av deres hånd**. <*
nemlig: av deres forskutte hustruer.><** MLK 1, 10.>
- Heller
ikke med bønner og gråt kan noen bli fri sin skyld. Gråt og sukk har vært
tolket både om en falsk omvendelse og om hustruen som ble vraket til fordel for
hedningkvinnen. Men ikke noe av dette er velbehagelig for Herren så lenge de
lever i synden.
- Da vil
Herren ikke ta imot gaver fra mennesker. Når gaven er gitt med baktanker og
falske forutsetninger, er også de en vederstyggelighet. I Guds rike skal det
være renhet. Derfor kan han bare glede seg og skape glede når offeret kommer
fra ydmyke hjerter. Gud hører heller ikke bønner i en slik situasjon.
14 Og dere sier: Hvorfor? Fordi
Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru, som du har vært troløs
mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med.
- Det er
fremdeles tanken på skilsmisse som er tema nå. Folket kunne ikke forstå at det
var galt. Enten spilte de uvitende med sitt spørsmål, eller de var forblindet
av sin egen synd. De spurte i alle fall: Hvorfor?
- Men de
kunne ikke lure Herren. Han hadde selv vært vitne da de inngikk ekteskap og
pakt med den første kvinnen. Han visste om forholdet. Men de hadde vært troløse
og skilt seg fra den første og tatt en ny. (Ja, det kan være tale om flere for
hver mann.) Pakten står fast når den er inngått offentlig på lovlig vis. Ved å
bryte denne pakten, hadde de begått synd.
15 Men har ikke en* gjort det og er
enda blitt i live? Men hva gjorde denne ene? Han ville oppnå den ætt Gud hadde
lovt ham**;
men dere skal ta vare på deres liv,
og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs!
<* Abraham; 1MO 16, 4 fg. JES 51,
2. ESK 33, 24.><** 1MO 15, 4 fg. 16, 2.>
- Her er
også et vanskelig vers. Reidar Paulsen kaller det «et av de vanskeligste vers i
hele GT» (bibelverket). En vanlig tolking er den ene som har gjort det er
Abraham som gikk inn til Hagar, men slapp fra det med livet. Og når han gjorde
det, kan også vi skille oss og gifte oss med andre. (Luther og lutherske.) Det
er reist innvendinger mot det da den passer dårlig med Abrahams historie.
- En
annen tolking er at Malaki skriver om Adam og Eva. Tanken er da: Gud skapte en
mann og bare en kvinne. De skal være tro mot hverandre hele livet. Gud kunne ha
skapt flere kvinner til Adam, men gjorde det ikke. (Slik MacArthur, Calvin
m.fl.) Noen sier også at sammenhengen fra v. 10 har talt om at det jødiske folk
er ett og de har en far. Ekteskap med hedninger vil derfor ødelegge enheten.
(T. V. Moore). Skapte ikke Gud oss til ett folk og skilte oss ut fra de andre.
Hensikten med dette ene folk var at Messias skulle fødes der og slik skape den
ætt Gud ville oppnå. (Dette henger noe sammen med ulike muligheter for
oversettelse.)
- Dere
skal ta vare på deres liv. Det er Guds plan og ordning. Følger vi den, vil vi
også oppleve velsignelse over livet. Men det avhenger av om vi lever rett.
Derfor sier han: Vær tro mot din Gud som skapte deg. Han bruker bildet av «din
ungdoms hustru, dvs. den første». Troskap betyr at lever med Gud og ikke lar
synden forstyrre samfunnet. Ekteskapet er dermed et bilde på forholdet til Gud.
16 For jeg hater skilsmisse, sier
Herren, Israels Gud; en dekker derved sitt kledebon med vold, sier Herren,
hærskarenes Gud. Så ta da vare på deres liv og vær ikke troløse!
- Herren
bruker sterke ord når han taler om skilsmisse. Han hater den. Den ødelegger
hjemmet og forholdet mellom de to, og ødelegger på samme måte gudslivet. Vår
holdning til ekteskapet og skilsmisse kan dermed avspeile forholdet til Gud. Da
må vi ikke betrakte eller behandle ekteskapet isolert. Det kan være tegn på
åndelig hjertesvikt. (Jesus har vist at det noen ganger kan være rett og
tilrådelig. Her taler vi generelt.)
- Første
del kan oversettes noe annerledes, slik Bibelselskapet har gjort i NO 2011 i
motsetning til 1978. Nå heter det: «Den som får uvilje mot henne og sender
henne bort, sier Herren, Israels Gud, skitner til sine klær med vold». Den
følger en annen forståelse av grunnteksten, som f. eks. Geneva-bibelen også
har. Luther hadde også en slik oversettelse. Men en jødisk bibel (Jewish study
bible 1999) har: Jeg hater skilsmisse. Den jødiske kommentaren er interessant.
Den viser at jødiske lærde (Hillel og Rabbi Akiva) hadde et liberalt forhold
til skilsmisse. Også LXX, Vulgata og Targum åpner for en slik skilsmisse. Den
sier også at den hebraiske tekst er vanskelig.
-
Uansett står siste del av verset fast hos alle: ta vare på ditt liv, vær på
vakt – og vær ikke troløs. Det siste er en direkte oppfordring til å unngå
skilsmisse. For uansett vil det såre mennesker og Gud. Det skader barn og
familie på flere måter. Derfor vil Herren verne om hjemmet og ekteskapet så
langt det er mulig.
17 Dere har trettet Herren med deres
ord, og dere sier: Hvorledes har vi trettet ham? Ved å si: Hver den som gjør
ondt, er god i Herrens øyne, og i slike har han velbehag, eller: Hvor er Gud,
han som dømmer?
- Å
trette med Herren er å tvile på hans ord og stille spørsmål ved hans
handlinger. I Jes. 43, 24 leser vi at Israels synd tretter Herren. Det er
forståelig. All synd er en vederstyggelighet og skam. Det kan lett føre til at
man blir lei av en som tretter oss. Nå er ikke Gud som mennesker, men det sier
likevel noe om hva Gud må tåle.
-
Likevel er det noe verre som kommer her. De tretter Herren også med sine gode
gjerninger! De sier noe som ikke stemmer i Guds øyne. Den som gjør godt, er god
i Herrens øyne. Det sier de og mener er rett. De ikke bare gjør det selv og
tenker slik, men ved å si det, får de også andre til å tenke slik.
- Det
Nye Testamentet klargjør dette på en utmerket måte. Galaterne var i noenlunde
samme situasjon. De ville stole på sine gjerninger og mente at troen på Jesus
ikke var nok. Og det finnes mange galatere iblant oss.
- Her
begynner egentlig argumentasjonen i kap. 3.
Mal 3,1-18
1 Se, jeg sender mitt bud, og han
skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren
som dere søker, paktens engel som dere stunder etter; se, han kommer, sier
Herren, hærskarenes Gud.
- Malaki
har advart mot synder og falsk gudsdyrkelse og begynner på dette kapitlet med
en storslagen profeti: Gud skal sende sin budbærer til jord. Det skal innlede
en helt ny tid for Israel med en sann og rett gudstjeneste. Ja, ordet skal nå
ut til alle folk til slutt, kap. 1, 11.
- Jeg
sender mitt bud. Det er Herrens utsending. Ordet er malaki på hebraisk som betyr min utsending. Ordet for engel i samme
vers har samme rot: malak. Den kristne kirke har forstått det første som
uttrykk for døperen Johannes og det siste er om Jesus. Den første skulle rydde
vei for Jesus, og den siste er paktens engel, Frelseren. Han skulle opprette en
ny pakt mellom folket og Gud. At det gjelder Israels folk kommer fram ved
ordene: Han skal komme til sitt tempel. Det må betyr til sin egen bolig og sitt
eget folk (Sandved). Jfr. Jes. 40, 3.
-
Johannes ryddet vei for Jesus ved å forkynne omvendelse og tro. Veien må ryddes
i hjertets indre ved at de vender seg bort fra synden og verden og lar Gud
Herren få bo i dem. Og Jesu nye pakt ble opprettet da han døde på korset for
våre synder.
- Som
dere søker, står det. Innerst inne har Guds folk Israels egentlig søket Herren,
for de vet at han er deres Gud og skaper og herre. Men verden og synden har til
tider sløvet dem og ført dem på avveier i frafall. Derfor måtte Gud sende en på
forhånd for å vende deres hjerte til Herren.
- Men
han kommer. Det er Guds ord og dermed hans forsikring. Det hadde gått lang tid
fra Abrahams dager og fra Mose dager. Men løftet står fast, og bare Herren
kjenner tiden. Slik er det forresten med alt.
2 Men hvem kan utholde den dag han
kommer, og hvem kan bli stående når han lar sig se? For han er som en smelters
ild og som tvetteres lut.
-
Herrens dag blir en forferdelig dag for mange. Det vil han forberede folket på.
Og det er ikke den endelige dom han sikter til. Det er frelsens dag. Den vil
ikke bli enkel og lett for et folk som lever i synd.
- Malaki
bruker to bilder for å forklare hvordan dagen blir og hvorfor den blir slik at
er vanskelig å bli stående og holde den ut. På den måten viser han Jesu
åndelige gjerning ved bildespråk. Derfor må vi forstå hva bildene betyr.
- Hans
gjerning er som en smelters ild og som tvetteres lut. Vi skal ikke presse
bildene, men noe kan vi se av dem. Ilden viser til metall som blir smeltet for
å støpes om til noe annet. Det er en hard prosess der alt som var før
forsvinner og noe nytt stiger fram. Det innebærer både dom over deres gamle liv
og gjenfødelse til noe nytt. Og lut er brukt til renselse. Tanken er nok at
synden har gjort dem urene i Guds øyne, og slik kan de ikke være i hans rike.
De må renses. Også det er en dom over dem selv: De er verdige til å tilhøre Gud
slik de er. Han må få gjøre sin gjerning med dem.
- Det er
lett å overføre dette til vår nytestamentlige tid med frelse fra synden og
renselse i Jesu blod. Det er etter Guds vilje.
3 Og han skal sitte og smelte og
rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv;
og de skal bære frem for Herren offergaver i rettferdighet,
- Bildet
føres nå videre og blir konkretisert. Det gjelder Levis barn. Neste vers viser
at det er uttrykk for folket i Juda og Benjamin, altså sørriket. Herren skal
komme dem nær og rense dem som en renser sølv og gjøre dem rene som det fineste
metall.
- Det
blir en fornyelsens tid i Israel. Offertjenesten i templet skal fortsette, men
nå på rett måte. De skal ofre i rettferdighet. Hykleriet og synden skal bort.
Nå skal de stå rene for Guds åsyn med sine rene offergaver. Det er en ny tid i
åndelig forstand.
4 og Judas og Jerusalems offergaver
skal behage Herren, som i gamle dager, som i fordums år.
-
Resultatet av denne fornyelsen er at folket og tjenesten blir til behag for
Herren. Det hadde den ikke vært på lenge. Nå skal det bli som i gamle dager.
Det viser at fortida i Israel var bedre enn nåtida. Vi vet ikke hvilken tid han
sikter til her, men det kan være Davids og Salomos tid, eller helt tilbake til
Moses. Det er ikke alltid galt å vise til tidligere tider som bedre og mer
gudfryktig enn vår tid. Noen ganger er det rett. Jfr. Klages. 5, 21.
5 Og jeg vil komme til dere og holde
dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarene og dem som sverger
falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken
og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier
Herren, hærskarenes Gud;
- Herren
har flere ting å klage dem for. Det er gjerne slik at en synd drar flere andre
synder med seg. Eller, som en sa: Synd føder synd. Og synd fører alltid med seg
dom fra Herren. Han skiller ikke mellom små og store synder slik vi ofte gjør.
Synd er synd – mot Gud. Derfor sier han her: Jeg vil komme og holde dom.
- Nå
regner han opp noen konkrete synder blant folket. Og vi kan undre oss over at
Guds folk Israel kunne gjøre slike ting. Men kanskje vår tid har noe av det
samme – skjult eller ved andre navn.
- Her
gjelder det trollkarer og horkarer. Noen sverger falskt, andre betaler ikke
leiefolk rett lønn. Man gjør vold mot enker og barn, og de fremmede får ikke en
rettferdighet behandling. Og de frykter ikke Herren – det ligger bak mye annet.
Man frykter mennesker, men ikke Gud. Det er veien nedover bakken.
6 for jeg, Herren, har ikke
forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.
- Noen
trodde kanskje at Gud var blitt mildere. Han ville ikke være så streng som i
gammel tid. Gud har ikke forandret seg, derfor vil han komme og holde dom, v.
5.
- Siste
del av verset kan innebære et dobbelt budskap. Slik Herren ikke har forandret
seg, har heller ikke folket gjort det. Herren har alltid vært trofast, mens
folket alltid har vært troløst. Selv om folket var troløse, er de fremdeles han
folk og Jakobs barn. Han har ikke tilintetgjort dem. Noen tolker altså siste
setning om Guds nåde mot Israel, andre om at Israel fremdeles er ugudelig.
7 Like fra deres fedres dager har
dere veket av fra mine lover og ikke holdt dem; vend om til meg, så vil jeg
vende om til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere sier: Hva skal vi
vende om fra?
- Det er
en forferdelig dom Herren sier om sitt folk her. De synder og har syndet og
slik er en skam for sin skaper. Men her utvider han tanken og sier faktisk at
Israels folk har syndet hele tiden. Helt fra fedrenes tid har de veket av fra
Guds lov og vilje. Fedrenes dager kan være til Davids tid og Mose tid, ja helt
til Abraham, Isak og Jakobs dager. Israels historie er preget av stadige
frafall far Gud. Det ser vi f. eks. i de 40 år de vandret i ørkenen, og senere
har vi det i kongetiden. Også profetene opplevde stadige frafall fra Gud.
- Da må
vi ofte undre oss over Guds nåde og godhet mot folket. Han gir dem stadig nye anledninger.
Det skjer også nå – på tampen av profethistorien i den gamle pakt. Det får så å
si et siste kall. Gud roper til dem: Vend om! Da står han rede til å gi ny
tilgivelse og frelse. Han vil lede dem trygt gjennom alt som møter.
-
Hvordan reagerte de på kallet? De stilte seg undrende til en slik tale. De
kunne ikke se at de hadde gjort noe galt mot Gud. Hva skal vi vende om fra, sa
de. Når noen sier slikt, viser det at de ikke har erkjent sin synd. Det er ikke
et ydmykt folk som svarer slik.
8 Skal et menneske rane fra Gud,
siden dere raner fra meg? Og dere sier: Hva har vi ranet fra deg? Tienden og de
hellige gaver.
- Herren
svarer folket med å vis til enda en synd. Han har talt om flere ting før, som
skilsmisse og ufullkomne offerdyr. Men det er mer. Nå viser han til ordningen
med tiende. Levittene skulle ha tiende av folket fordi de ikke kunne eie land
og dyrke sin egen mat. På denne tid sluttet folket å gi tiende, og dermed kunne
ikke prestene gjøre sin tjeneste på rett måte.
- Dette
betyr også at de ranet fra Gud. Alt tilhører ham, og han gav kler ord om tiende
til Moses i f. eks. 3. Mos. 27, 30-35 og 5. Mos. 14, 22 og 28f. De hadde dermed
brutt Guds ordning for folket. Tiden og de hellige gaver, står det. De gav mer
en ti prosent.
- Når de
undrer seg over hva galt de har gjort, kan det bety flere ting. Kanskje var de
kunnskapsløse i loven, eller rett og slett uvillige til å følge dem. Tidligere
har de vist at de var villige til å bryte Guds bud og gjøre mot hans vilje. Når
det skjer, er de ofte kommet et langt stykke på frafallets veg. Det kan også
rette og slett være likegyldighet og slurv. Gud hadde gitt loven for at den
skulle holdes.
- Noen
prøver i dag å bruke dette som bevis for at også vi i den nye pakt skal betale
minst tiende til Guds rike. Det er ikke uvanlig i kollekttaler. Men tienden
tilhører den gamle pakt og var en lovregel. Så å si. Det må ikke framstilles i
vår tid som et krav, slik at man stjeler fra Gud ved ikke å «betale tiende».
Det blir lovisk og feil. Det er selvsagt OK for den som vil gjøre det av fri
vilje, men ikke som lovkrav for å våre en kristen.
9 Forbannelsen har rammet dere, og
fra meg raner dere, ja hele folket.
- Nå
blir det klart at det ikke bare er noen få eller prestene som har syndet. Det
gjelder folket som folk. Da er frafallet kommet langt. Vi skulle tro at da var
nådetiden ute. Men det var den ikke. Likevel måtte dommen proklameres:
Forbannelsen. Den kan vise seg på ulike måter også i det ytre. Den er da
uttrykk for Guds mishag over folket og en påminnelse om en endelig dom senere.
Jfr. 5. Mos. 28, 47.
10 Bær hele tienden inn i forrådshuset,
så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren,
hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse
velsignelser over dere i rikelig mål!
- Skulle
samfunnet mellom Herren og hans folk gjenopprettes, måtte de troende på nytt
gjøre Guds vilje og følge hans vei. Tienden var bare en del av det. Gud taler
konkret og om det som just nå var aktuelt. Hele tiden må bæres inn i templets
forrådshus. Her skulle ikke være noen avkortning. At det skal finnes mat der,
betyr at forholdet til Gud blir gjenopprettet. Konkret betyr det at det skal
være mat for levitter og prester slik at de kan bruke hele sin tid og kraft på
tjenesten for Gud.
- Selv
om de hadde betalt en del av tienden før, var det ikke rett etter Guds ordning.
Og det viser en brist i deres Gudsforhold, som Fr. Wisløff peker på.
Grunnskaden ligger i det indre liv, samfunnet mellom et menneske og Gud.
- Slik
skal de prøve Herren om han vil svare med velsignelse over dem og folket.
Forbannelsen blir tatt bort, som på Haggais tid, Hag. 1. Gud vil ikke bare gi
små smuler til sitt folk. Han vil åpne himmelen slik at strømmer av nåde kommer
over dem. Hans velsignelse skal komme i rikt mål. De vil nok forstå det når det
skjer.
11 Og jeg vil true eteren* for deres
skyld, så den ikke ødelegger jordens grøde for dere; og vintreet på marken skal
ikke slå feil for dere, sier Herren, hærskarenes Gud.
<* gresshoppen.>
- En del
av forbannelsen var gresshoppesvermer over landet. Den ødelegger alt den kommer
over og eter opp avlingen som folket skulle hatt. I tillegg han vinhøsten slått
feil. For et jordbruksfolk var dette katastrofalt. Men etter omvendelsen og et
nytt skal det ikke lenger slå feil. Da skal Guds folk oppleve Guds nærhet og
hjelp.
12 Og alle folkene skal prise dere
lykkelige; for da skal deres land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes
Gud.
-
Hedningene vil se forskjellen og faktisk glede seg over forandringen. Det kan
se underlig ut. Men det kan tale for at nøden i Israel har vært så stor og synlig
at andre nabofolk har sørget over det. Nå kunne de glede seg og prise dem
lykkelige for et bedre liv.
- Israel
skal være et herlig land, sier Herren. Det står i motsetning til et gudløst
land, kap. 1, 4. Og det kan skje fordi Gud står ved sitt løfte og ord.
13 Deres ord har vært sterke mot meg,
sier Herren. Og dere sier: Hva har vi sagt oss imellom mot deg?
- Men
Gud har mer å si sitt folk. Han viser dem at intet er skjult for ham. Han vet
til og med hva de tenker og sier seg imellom. Her ser vi også at folket vil
unnskylde seg til siste stund og spiller kanskje uvitende om det Herren
anklager dem for. Slik har de gjort flere ganger når Herren viser dem deres
synd.
-
Folkets ord er sterke, sier han. De har talt harde ord om ham og nærmest
spottet ham. Det er stor synd. Å tale mot Gud er majestetsforbrytelse. Ja, det
er faktisk likt med å fornekte Gud, for den som tviler på Guds ord og
eksistens, tar han ikke på alvor.
14 Dere har sagt: Fåfengt er det å
tjene Gud, og hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og
at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld?
- Nå
taler Herren igjen konkret og viser dem en ny synd de har gjennomgått. De ikke
bare tenker slik, men sier det. De har talt sammen om sin tvil om det virkelig
svarer seg å være lydige mot Guds bud. «Hva vinning har det vært for oss,» sier
de. Og det er fåfengt å tjene Gud.
- Dette
taler om et egoistisk syn på religion. De tror på Gud for å få fordeler. Det er
en vanlig tankegang blant folk. Kristendom skal svare seg, vi skal ha fordeler
av å tro på Gud og Jesus. Det kommer dels av at de ikke ser livet i
evighetsperspektiv. Religion blir noe dennesidig og jordisk. Skal vi forstå hva
kristendom er, må vi tenke helhetlig både om fortid og framtid. Vi må se på oss
selv som Guds skapninger, men også somsyndige mennesker på grunn av syndefallet
og våre personlige synder. Dernest må vi tenke på tilværelsen etter døden og at
evigheten er delt i to: himmel eller fortapelse.
15 Og nå priser vi de overmodige
lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud
på prøve og har allikevel sluppet fri.
- Den
feilaktige tankegang om livet her i tiden, fører en lett inn i den fallgruben
som Israel nå var kommet i: De vantro har det bedre enn de troende. De trives i
sitt syndige liv, og de blir ikke straffet for sin synd. Det er omtrent den
samme feil som Asaf gjorde når han skriver Salme 73.
16 Da talte de med hverandre de som
frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn
skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn.
- De
troende talte med hverandre. Slik har det alltid vært. Guds folk har noe å tale
med hverandre om, noe som verden ikke forstår. Du kan ikke tale med folk
utenfor samfunnet med Gud på samme måte som med troende «brødre». De skjønner
ikke alltid språket. Slik var det også på profetens tid. De fryktet Herren og
trodde på ham – og hadde et åndelig samfunn med hverandre.
- Da
hørte Herren, står det. Han lytter til Guds folk. Det er både trøst og alvor. Han
vet alt om alle mennesker og vil ‘lønne’ alle en gang. Hele den gudløse verden
skal en dag møte fram for den hvite trone. Men for sitt folk i gammel og ny tid
samler han våre liv i en minne bok. Der står til og med det vi tenker om ham.
Men det skjer ikke for å straffe og dømme. For de troendes liv ligger under
blodet som renser hver dag – det sier NT. Men i boken står også det vi gjorde i
hans navn og for hans skyld. Også det må være renset i blodet.
17 Og på den dag som jeg skaper,
sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem,
likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham.
- Dagen
er Herrens dag, jfr. kap. 3, 1f. Uttrykket kan også oversettes: På den dag da
jeg handler (Wycliffe comm.). Det vil komme en slik dag da Gud griper inn med
makt og mynde. Da skal Herren selv ta seg av sin eiendom, dvs. de som frykter
ham, v. 16. Eiendom betyr her noe særlig verdifullt.
-
Nå vil Herren oppfylle det løftet han gav til fedrene i 2. Mos. 19, 5: Hvis folket
ville høre og holde hans pakt, skulle de for alltid være hans eiendom fremfor
alle andre folk. Jfr. 5. Mos. 7, 6; og 1. Pet. 2, 9 om de troende i den nye
pakt («dere er»). Han skulle spare dem og ta seg av dem som en kjærlig far gjør
med sitt barn. Jesus lærte oss å be: Fader vår.
18 Da skal dere atter se forskjell
mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som
ikke tjener ham.
- Tanken
i dette verset er omtrent slik: Nå klager dere over at de ugudelige ikke blir
straffet og de gudfryktige ikke blir velsignet. Dere ser ikke Guds veier.
Samtidig vil Gud prøve dere om dere har tillit til Ham selv om han
tilsynelatende ikke reagerer etter menneskenes ønske og tanke.
- Når
prøven er ferdig og det blir klart hvem som er trofast, vil alt bli klart. Da
skal de se forskjellen mellom Guds sanne folk og de andre. Men det er ennå
framtid. I v. 17 har profeten sagt: På den dag – og den ligger i framtida. På
profetens tid var det ikke alltid lett å se forskjellen. Asaf lærte hvorledes
han så den, Salme 73: Da jeg gikk inn i Guds helligdom og så….
- Når vi
tenker på dette som kristne, blir det også klart: Denne forskjellen vil vi ikke
se helt tydelig før i endens tid når Herren skal skille fårene fra geitene og
den endelige dom blir avsagt. Noen tenker også at det vil skje i Tusenårsriket.
Men det er også slik at en åndelig person ofte vil gjenkjenne det åndelige hos
andre. Det fullstendige skille må vi nok vente med til evighetens dag.
Mal 4,1-6
1 For se, dagen kommer, brennende som
en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm,
og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så
den ikke levner dem rot eller gren.
- Den
nye dagen er i gammeltestamentlig
språkbruk oppgjørets dag med dom og gjengjeldelse fra Herren. Og ingen slipper
unna den, slik de overmodige tror, kap. 3, 15. Men Herrens dag er alltid sikker
og vil komme. Våre tanker om Gud er verdiløse. Det er alltid Guds tanker vi må
se etter og følge.
- Denne
dagen blir sammenlignet med en brennende ovn. Det er bilde på dommen. Ilden vil
fortære alt. Folket vil være som halm. Det er et godt bilde. For i ilden blir
halmen fullstendig oppbrent. Dommen er absolutt og fullstendig. Det blir ingen
ting nyttig igjen. Det skal ikke være verken rot eller grein igjen.
- Og
hvem vil oppleve det? Her svarer profeten på Herrens vegne: De overmodige og
ugudelige. Det behøver ikke å bety at de er moralsk stygge. Her taler han om de
som klare seg selv i overmot, og som vil leve sitt eget liv uten å ha bruk for
Gud. Det er hovedsaken. Svensk bibel 1917 har forresten et annet ord her: Alla
fräcka människor. Og den overmodige er i sannhet frekk som våger å sette seg
over Gud. Slik også NO 2011.
- Her
gjelder også det som puritaneren Thomas V. Moore skriver om dette verset,
nemlig prinsippet om suksessiv oppfyllelse. Noe kan skje straks, mens mye må
gjerne vente til senere, ja, helt til den ytterste dommedag.
2 Men for dere som frykter mitt
navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger; og dere
skal gå ut og hoppe som gjøkalver,
- Selv
om dommen er streng og fullstendig over de gudløse, viser Malaki nå til den nye
tiden som kommer. Der er håp. Men det gjelder dem som frykter Guds navn, dvs.
Gud selv. Å frykte Herren er ikke å ha redsel for ham, men heller å ha respekt.
Det er også å være avhengig av ham.
-
Frykten for Herren er et kjennetegn på de sanne Guds barn. Vi møter det igjen
og igjen i Bibelen der de troende omtales. Og nettopp fordi de frykter Herren,
behøver de ikke å frykte noe annet. Det minner Jesus og andre i Bibelen oss mye
om.
- Den
som frykter Herren, har et sterkt vern, sier Salomo. Ordspr. 14, 26. Og det er
en livsens kilde, v. 27. Ja, å frykte Herren er begynnelsen til visdom, Salme
111, 10. Vi ser altså at det å frykte Herren er et ord for et sant Guds barn.
Det er de troende og Guds venner på jord.
- De
skal oppleve at rettferdighetens sol som komme til dem. Og da har den legedom
under sine vinger. Dette er uttrykk for Messias, han som er selve Frelseren. Og
legedom – ja, det er frelsen han kom med. Og hvem av oss troende behøver ikke
legedom for all smerte og lidelse i denne verden og av det vi kjenner så godt i
vårt eget kjød? Dette lærer oss at vi som troende kan få komme til Jesus gang etter
gang med våre smerter og sår. Og så kan vi vite ut fra Ordet at Jesus kan
hjelpe oss. Han er her, midt iblant oss. Der to eller tr er samlet i hans navn.
Han behøver ikke en stor forsamling for å hjelpe sine. Han er også blant de få.
Ja, han møtte den ene Nikodemus og gav han det beste budskap. Joh. 3. Det var
den kvelden Jesus gav oss «den lille bibel» og viste til slangen i ørkenen som
et bilde på ham selv.
- Da
skal folket oppleve stor og sann glede. De skal hoppe og springe som kalver når
de kommer ut om våren. Etter en lang vinter innstengt i fjøset er det en
fullstendig ny verden for dem. Fine bilder på en nyfrelst som opplever himmelsk
glede og får se hva Gud kan gi.
3 og dere skal trå ned de ugudelige,
for de skal være som aske under deres fotsåler, på den dag jeg skaper, sier
Herren, hærskarenes Gud.
- En
annen følge av at Messias kommer, er seieren over alle gudløse. Det er egentlig
ikke folket som seirer, men Gud når folket bøyer seg for Guds vilje. Han er
fremdeles skaperen. Han skapte verden av intet (1. Mos. 1-2), og skaper
fremdeles mennesker om til Guds folk når de tar imot ham.
- I
åndelig mening er det også slik. Vi kan ikke gjøre noe for Gud. Og vi kan ikke
gjøre oss selv til kristne. Det blir feil. Vi makter heller ikke å seire over
fristelser og synder i vårt privatliv. I Guds ord har vi sett og lært at Jesus
kan. Får han slippe til, gir han oss alt. Og seieren er ofte at vi kommer
tilbake til Gud og ber om nye nåde når synden har overmannet oss. Seieren er
ikke å bli syndfrie, men å leve i en stadig syndsforlatelse.
4 Kom i hu Mose, min tjeners lov,
som jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud!
- Tanken
vendes nå tilbake i historien til Sinai og Israels tid i ørkenen. Da fikk
folket Guds lov som de skulle innrette sitt liv etter. Han nevner både
tibudsloven og de andre lover Gud har gitt dem. De var ennå i den gamle pakt
der Mose lov var regel. Det skulle de ikke glemme. Den var instruksjonen for
deres liv og gudstjeneste. Den måtte gjelde like til Messias kom og en ny pakt
skulle opprettes. Derfor er det naturlig at profeten minner dem om loven.
5 Se, jeg sender dere Elias,
profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige;
- Før
Messias kom, skulle Elias komme og sette alt i stand for å forberede veien for
Messias. For dagen som kommer blir alvorlig. Den er stor og forferdelig. Det er
egentlig ikke den ytterste dommedag. Det er Jesu dag. Og vi kjenner den fra vår
bibel – den ble en dom over det falne Israel.
- Elias
her er døperen Johannes. Han skal være som profeten i sin forkynnelse – derfor
får han dette navnet. I Kongebøkene ser vi hva Elias forkynte: De skulle
omvende seg fra synden. Først da kan de møte Gud uten dom og ødeleggelse. «Ved
sin forkynnelse fikk den første Elias avgjørende betydning i Israel. Og en
lignende betydning vet vi at den andre Elias, døperen Johannes, fikk da han
stod frem med sitt meketige: Omvend dere, for himmelriket er kommet nær. Mat.
3, 2. (Johannes Sandved i Credo-kommentaren.)
6 og han skal vende fedrenes hjerte
til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå
landet med bann.
- Så er
håpet tent for Israel. Det vil komme en ny dag. Den strenge domsprofeten åpner
døren for en ny framtid. Her er det ikke bare tale om familieforhold der barn
og foreldre lever godt sammen og har et fint familieliv. Det er deres felles
forhold til Gud som er avgjørende. Bannlysingen skal tas bort. Etter den lange
natt skal en ny dag rinne – når Messias kommer.
-
Forholdet i hjemmet som brukes her taler om et nytt sinn mellom folk. Og det er
nettopp omvendelsen – ordet betyr sinnsforandring. De skal ikke bare få et nytt
sinn mot hverandre, men også i forholdet til Gud.
- Av
dette ser vi at Malaki profeterer både om døperen Johannes og om Jesu første
komme til jord til frelse. Men han antyder også en ny gjenkomst til oppgjør og
dom. Da vil forskjellen mellom Guds folk og verden bli synlig. Men da er det
for sent å skifte side.
---
Litteraturliste:
Asschenfeldt-Hansen,C.:
Gullgruben. Hosea- Malaki. Bryne 1999.
Asschenfeldt-Hansen,C.:
Guldbruben. En Bibelforklaring. Femte bind. København 1920.
Baldwin,
Joyce G.: Haggai, Zechariah, Malachi. TYNDALE Commentary, London 1972.
Calvin, Jean:
The Minor Prophets. Commentary. Grand Rapids udat.
Concordia Self-Study Bible. St. Louis 1986.
Dächsel, August: Der Prophet Maleachi. Beslau 1871.
Driver, S. R.: The Minor Prophets II. The
Century Bible. Edinburghy. (1906).
Fausset, A. R.: A Commentary (J.F.B.-
commentary). Malachi. Repr. 1984.
Gaebelein, Fr. E.: The Expositor's Bible
Commentary vol. 7. Grand Rapids
1985
Gjesdahl, I.
F.: Malakias i Lutherstiftelsens Bibelværk. 1917.
Gray, James M.: Christian Workers' Commentary.
Old Tappan, N.J. 1976.
Keil and Delitzsch: Malachi. udat.
Luther, Martin: The Minor Prophets. Concordia, Saint Louis 1975.
Moore,Thomas V.: Haggai,Zechariah and Malachi. Edinburgh 1979.
Nielsen,
Svend Aage: Malakias. Dansk Bibelværk. 1957.
Nilsen,Oddvar: Daglig bibelkommentar bind V.
Oslo 1988.
Paulsen, Reidar: Malakias - Bibelverket. Oslo 1971.
Pusey, E. B. The Minor Prophets. Grand Rapids
1966, 1971.
Sandved, Johannes: Haggai, Zekarias og Malakias.
Credo kommentaren, København 1984.
Smith, J. & Lee, R.: Handfuls on Purpose. Grand Rapids 1971.
Wisløff,
Fredrik: Gamle Testamentet bind IV. 1959.
