Tekstrekker. 3. rekke. Rett. Ny. Del 1.

Innhold

Jesus renser templet. Det hadde han gjort en gang før, Joh. 2, 13 ff. Det var en reell og historisk handling av Jesus, og på samme tid en symbolhandling. Den siste gjelder til alle tider – om et hellig sted som må bevares hellig. Og da må det noen ganger renses på en særlig måte. Og det er vi vitne til i dag. Hos Johannes skjer dette ved begynnelsen av hans offentlige tjeneste, og her skjer det ved slutten av den.

Jesus er på vei inn til Jerusalem og går opp til templet. Selv om han tidligere hadde vist at dette var et hellig sted der handel og pengekjærhet ingen plass hadde, gjentok det seg altså nå. Han renselse forrige gang hadde ingen varig virkning. Det minner straks om at renselsen må være stadig og gjentas hele tiden. Vi kan sammenligne det med noe så hverdagslig som å vaske hendene. Det er ikke nok at vi gjorde det i går eller forrige år. Det må gjentas hver dag, noen ganger flere ganger for dagen.

Det er tekst for første søndag i advent. Og bibelordet handler om at Jesus kom. Advent betyr komme eller å vente på noe. Nå venter vi på julehøytiden som nettopp handler om at Jesus kom til jord. La høytiden være nettopp det: å takke for at han kom og så følge ham på hans vei. For det er Guds vei som alltid er den rette.

Men teksten handler også om noe annet: nemlig grunnen til at Jesus kom, eller hva han skulle gjøre her i verden. Han renset templet, som kan stå som et bilde på hans frelsergjerning. Han skulle rense oss fra synden. La oss se litt nærmere på det som skjedde da. Amen.

1. Jesu gjerning.

Det kan se litt merkelig ut. Han begynte ikke med å tale eller trøste folket. Det var noe han ikke kunne overse og som han måtte gjøre først. Ellers ville alt annet være unyttig og faktisk meningsløst.

Han drev ut handelsmennene der, v. 12. Bakgrunnen for dette var trolig at folk som kom langveis fra og byfolk behøvde lam eller dyr for å ofre til Herren i templet. Og da måtte de har rette penger til å betale dyrene med. Noen benyttet anledning til å selge dyr og å veksle penger. Da gjorde de den feilen å flytte salgbodene helt opp til tempelplassen for å være så nær som mulig. Dessverre er det ofte slik at en feil vil gjenta seg slik det gjorde her.

Handel og pengeveksling er i og for seg lovlig nok. Men det ble feil når det skjedde i og ved Herrens hus. Det er ikke alt som skal skje der. Et hellig hus er for Gud og et sted for tilbedelse og offer for oss. Det lovlige blir altså synd ved å skje på feil plass. Slik vil det syndige tilsmusse det hellige og stedet vanhellig.

Ser vi på kirkehistorien, oppdager vi at pengenes makt har brakt synd og frafall inn i menigheten mer enn en gang. Det gjelder trolig Romerkirken så vel som senere menigheter. Penger kan få en veldig makt over alle mennesker, også de som tjener i Guds rike. Det er ett av de steder vi må være særlig våkne og på vakt.

2. Jesu tale.

I v. 13 ser vi hva Jesus sier. Han viser straks til det Skriften sier. Det er alltid trygt. Det står skrevet, sa Jesus, og siterer et ord fra Jes. 56, 7: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk. Der skulle det ikke være plass for verdslighet av noe slag. Han ville vise hva et gudshus egentlig er. Det er både et bedehus og et sted der vi skal tilbe vår Skaper og Frelser. Da må alt det som forstyrrer holdes ute.

Mitt hus, sier han. Her tenker han på templet i Jerusalem. Det var fortsettelsen av tabernaklet under ørkenvandringen. Der ville Gud møte sitt folk, og det skulle derfor være et hellig sted. Som vi vet er den tid over med Jesu komme. Og vi kan ikke sidestille kirker og bedehus i dag med templet. Likevel er det et sted der Guds ord skal forkynnes og Guds folk på en særlig måte være i bønn. Det er et spørsmål om ikke altfor mye «verdslighet» har fått plass i slike hus nå. Vi må særlig passe oss for å gjøre et Guds hus til en arena for underholdning av ulike slag.

3. Jesus helbreder.

Nå viser Jesus sin makt på jorden og nøyer seg ikke bare med å tale. Og alt blir gjort for å vise at han er Gud og overbevise mennesker om det. Han helbreder også syke. De kom til ham i templet, dvs. på tempelplassen. Der var blinde og lamme som søkte Jesus for å få hjelp i legemlig nød. Det gikk nok rykte om Jesus etter flere års arbeid omkring i landet. Han hadde makt over sykdom av ulik slag. Der han var, ble det tent et håp om hjelp.

Og han helbredet dem, sier Matteus. I årenes løp var det nok mange som opplevde slik legemlig hjelp. Mesteren hadde omsorg for folket. Også her viste han sin guddoms makt, nå på slutten va hans liv og virke.

4. Barnas lovsang og ledernes reaksjon.

Noen barn stiger fram og blir forkynnere. Deres sang får Jesus til å si noen viktig. Også denne gang siterer han Guds ord. Det er hele tiden hans våpen og arbeidsmåte. Vil ikke folk høre Guds ord, vil de aldri bli omvendt og frelst. Vi må høre det Gud sier om oss selv og om frelsens vei i Jesus.

Vi synes kanskje det er underlig at ledere og lærde menn ble harme når Jesus gjorde under og barna sang på sin uskyldige måte. Det er ofte lite grunn til å anklage barn for noe når vi ser bort fra bråk og uro. Det var nok sangens innhold i dette tilfelle som irriterte dem. De kalte rett og slett Jesus for Davids Sønn, som var et uttrykk for Messias. Og det var selve kjernen i fariseernes anklage mot Jesus.

5. Profetisk.

Som Jesus renset templet på jord, vil han gjøre det samme med sin synlige menighet ved sin gjenkomst. Hans sanne menighet er ren og rettferdig allerede her på jorden. Den som er i Kristus har ingen mangler åndelig sett. Men det gjelder ikke alle i den synlige menighet. Den er nok skrøpelig, og noen lever der uten bryllupskledning på. Jfr. mat. 22, 11ff.

Ved sitt komme er det bare de som ved en sann tro på ham, er frelst og fri som blir med. Vi kjenner ikke alle dem, men Herren vet om hver enkelt. Hyklere og folk som lever i uoppgjort synd vil han rense ut. Det samme skjer med de som vil være kristne på egne gjerninger. Jesus vil hente hjem en ren og hellig flokk troende – de som er skjult i Kristus ved troen.

2) Joh. 16, 21-24. 2. advent.

Denne adventteksten handler om bønn etter tale om trengsel og Jesu nærvær og glede i de troendes hjerte. Det er mange ting som kan skje for en kristen. Vi er ikke fritatt for all nød og vanskelighet her i verden. Det er en syndig verden vi lever i. Men vi har også løfte om noe stort både her i verden og i evigheten.

Egentlig hører alt dette med til ventetiden, som advent er. Ventetiden kan bli lang og vi synes kanskje at det drøyer for lenge noen ganger. Så får vi overlate også det i Guds mektige hender. Han vet best hva som tjener oss og hans rike best. Kan vi ikke stole trygt på det? Nå samler vi sinnet om noe av det Jesus sa denne gangen, noe som preger kristenlivet. I mer eller mindre grad finner vi det hos alle troende mennesker.

a) Sorg.

Dere har sorg, sier han. Og i teksten er et bilde brukt: En kvinne som skal føde, har smerter og derav sorg og trengsler. Det får alle kvinner erfare når de føder. Men de opplever også at når barnet kommer, glemmer de det vonde og tar seg av det nye livet. Trengselen er liksom forsvunnet.

Den tanken skulle fylle alle kristne når de synes det er vanskelig. Det er egentlig en kort og liten stund, så kommer noe nytt og gledelig. Verden kan plage de kristne. Det har den gjort mange ganger i flere land. Det hendte i Romerriket med store forfølgelser i flere hundre år. De måtte flykte inn i katakomber og bort fra byene for å berge livet.

I senere tider har både nazister og kommunister og muslimer forfulgt de kristne og påført dem store smerter og sorg og skade. Politikere vedtar noen ganger lover og forskrifter som direkte skader de kristne og stenger veien for en fri kristen tro og levemåte.

Men det kan også skje i vårt daglige liv. Alle mennesker opplever sorg og smerte i sitt liv. Men for en troende er det spesielle saker som kan gi oss tårer og smerte. Det er ofte våre egne feil og syndefall som skaper sorg og nød hos en kristen. Og spesielt vondt er det å oppleve at vi gjør de samme synder gang etter gang. Vi ønsker så inderlig å være fri alt vondt inne i oss og omkring oss. Men det er ikke alltid slik.

Vanskelig er det også å møte det vonde hos andre mennesker, også de som er oss nær. Noen ganger kan vi ikke komme unna det heller, og vi er nødt til å leve med slike mennesker. Det skaper sorg i vårt indre.

Vi må også nevne nøden vi har for de ufrelste. Det gjelder våre nærmeste som ikke er frelst. Hvordan skal det gå med dem i evigheten? Men vi tenker også på hjemstedet vårt, bygd eller by i Norge. Der er mange uten fred med Gud og evig liv. Men sirkelen blir større og større. I landet vårt er det mange uten Gud, og det er mange år siden det har vært vekkelse og liv mange steder. Og deretter går tanken også til de mange millioner hedninger som aldri har hørt et klart budskap om frelse. Skal de aldri få høre ordet om korset? Det skaper sorg hos en levende kristen.

b) Glede.

Likevel – livet som kristen er ikke bare sorg og slike tunge stunder. Jesus sier i teksten: Deres hjerte skal glede seg. Det sier Bibelen mye om. Gleden er en del av kristenlivet. Hos Nehemias står det f. eks.: «Og sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke,» Neh. 8, 10. Her er begge deler tatt med. Vi kan oppleve sorg, noen har mye av det. Men sørg ikke! Sier han. Og det betyr at vi ikke skal dvele ved sorgen eller leve i den, men prøve å komme ut av den.

Gleden er kanskje en slik utvei for de sørgende. En Herrens tjener sa til meg en gang jeg var nedtrykt og trist: Kan du ikke finne noe som du kan glede deg over! Og det ble en vekker og en hjelp der og da. Visst hadde jeg noe som gledet meg. Når vi henter fram det, har det en evne til å minne oss over flere gledelige tider og forhold i vårt liv. Gledesgrunnene vokser liksom ved å brukes.

Og i teksten vår heter det: Jesus sier: «Jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg.» v. 22. For en troende er det slik at Jesus selv kommer nær til oss, og han er vår virkelige gledes grunn. Vi må bare bli opptatt med ham og hans gjerning. Han kom til jord for vår skyld, og han døde for oss. Han gir oss daglige nåde og kraft og veiledning i livet. Vi lever vårt kristenliv ved ham. Jeg kommer – og dere skal få glede.

Vi legger også merke til at Jesus sier: deres hjerte skal glede seg. Det er ikke en ytre glede, og den kan skifte fra dag til dag. Ja, den kan forandre seg på kort tid i løpet av en dag. Men vårt hjerte – det er vårt indre liv med Gud. Der lever vi i en åndelig verden så å si. Og for et Guds barn er det den virkelige og reelle verden. Det gode med den er at den eksisterer og er der uansett hvordan det går i det jordiske og legemlige liv. Derfor kunne fanger synge lovsanger til Gud mens de satt i lenker, som i Filippi.

c) Bønn.

Etter dette taler Jesus om bønn. Det er en pulsåre i kristenlivet. Men legg merke til at Jesus først sier noe: På den dags skal dere ikke spørre meg… Det hadde de gjort nesten hver dag de siste tre årene. Men nå er den tiden forbi. Han skal dra bort fra dem og de har ikke lenger en direkte kontakt med ham på menneskelig vis.

Heretter skal de til Gud, skaper og oppholder av hele verden. Men de må huske å be i Jesu navn. Da vil Gud bønnhøre og gi dem alt. De har åpen adgang til Guds trone, når de bygger på Jesus gjerning og ord. «Bønnen er nøklen til nådens dør.» Og Jesus er mellommannen og bindeleddet mellom oss og Gud.

Vi ser også at bønn og bønnesvar og glede hører nøye sammen. Og en kristen eier alt dette. Løftet står klart her og mange andre steder: Be og dere skal få. Og det er veien til glede, ja den fullkomne glede i Gud. La oss gjøre bruk av den.

3) Joh. 5, 31-36. 3. advent.

Døperen Johannes skulle komme før Jesus og bane vei for ham i folkets hjerter. Og Jesus hadde alltid et fint vitnesbyrd om ham.

Bibelen har profetier om en slik forløper for Messias. En av dem er hos den siste profet i GT, Mal. 3, 1: Min budbærer. Vi finner han også i Jes. 40, 3: Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Det jødiske folk var de eneste som fikk dette varsel på forhånd. Og de fikk også høre om Frelseren som skulle komme, Messias eller Davids Sønn.

Johannes var budbæreren som skulle forberede hjertene hos dette folket. Og det passer godt inn i vår adventstid nå. Vi venter på minnedagen om hans komme ved juletid, og vi skal forberede oss på hans andre komme.

Hvem var Johannes og hva gjorde han?

1. Han var et lys.

Lys brukes i Bibelen som bilde på hellighet og renhet, oftest i åndelig mening. Johannes var et slikt menneske der dette uttrykket var sant. Han var sikkert ikke syndfri, det er intet menneske. Men han levde i troen på sin Gud og Herre og fulgte Guds vilje etter evne. Det betyr ikke absolutt fullkommenhet i vandel og arbeid. Men det betyr mer at han ikke gjorde noe urett bevisst og med vilje. Om det skjer med oss, skal veien være kort til vår Herren med bønn om nåde og tilgivelse. Vi kan ikke leve i og med bevisste synder.

Lyset har også som oppgave å vise rett vei og dermed peke på avveier og farer i livet. Lyset peker framover og sier: Der går veien, og der er trygt å vandre. Går du utenom den, vil du falle og komme helt bort.

2. Han vitnet om Messias.

Den viktigste oppgave for Johannes var å forkynne om Messias og si at nå kommer han. I den sammenheng talte han omvendelse og et rett liv. For å kunne bli og være en Jesu etterfølger, måtte de vende om fra sine synder og leve etter Guds vilje. Derfor var Johannes en vekkelsespredikant av stort format.

Hovedtemaet hans var Messias. Det var mange profetier om ham i Det gamle testamentet, og han kjente nok sin Bibel. Nå skulle han vise folket at dette snart skulle oppfyllelse. Nå kom han snart for å gjøre den frelsergjerning han var bestemt til.

3. Jesu gjerninger er større.

Jesus taler fint om Johannes. Men han vet at hans forkynnelse bare var forordet for selv frelsen. Den skulle han oppfylle. Mitt vitnebyrd er større, sa han. Han visste alt og kjente frelsens hemmeligheter på en annen måte enn døperen. Men det var ingen kritikk av Johannes, og han talte heller ikke nedverdigende om ham.

Men han mener også noe mer. Han viser nemlig til sine gjerninger. Da tenker han nok på de spesielle handlinger som et vanlig menneske ikke kunne gjøre. Og fordi at gjerningene var så spesielle og store, var de også vitnesbyrd om at han var stor og noe annet enn disipler og fariseere. De var et bevis på at han kom fra Gud og var Gud lik. Ingen andre enn Gud kunne gjøre hans gjerninger.

Det viser hvorledes Jesus selv verdsatte sine gjerninger. De var ikke bare gjort for å hjelpe mennesker i nød, selv om det også er sant. Men han gjorde dem for å vise at han var sendt av Gud. Det var jo en forutsetning for at de skulle tro på ham og bli med i det nye gudsriket.

Jesu gjerninger var større enn alt fordi han selv var den største på jord, nemlig Guds Sønn i et menneskets skikkelse.

Dette skulle ha overbevist alt folket om at han var Messias og tatt imot ham. Men de gjorde ikke det. Og det var ulykken for dem som hørte Jesus første gang. Noen hørte og trodde, bl. a hans disipler og kvinnene som fulgte ham. Men de lærde og de som levde perfekt etter Guds lov hadde ikke bruk for hans nåde. Mange av dem ville klare seg selv, og mente de gjorde det.

Paulus var en av dem som i begynnelsen trodde han var slik Gud ville ha ham. Men en dag møtte han Jesus personlig utenfor Damaskus. Det forandret hele hans indre liv og tenkemåte og dermed hans ytre liv og tjeneste.

Joh. 5, 31-36. 3. advent.

Døperen Johannes skulle komme før Jesus og bane vei for ham i folkets hjerter. Og Jesus hadde alltid et fint vitnesbyrd om ham.

Hvem var Johannes og hva gjorde han?

1. Han var et lys.

2. Han vitnet om Messias.

3. Jesu gjerninger er større.

Jesu gjerninger var større enn alt fordi han selv var den største på jord, nemlig Guds Sønn i et menneskets skikkelse.

4) Mat. 1, 18-25. 4.s. Advent.

Jesu fødsel. Løfter oppfylt.

Gud skapte mennesket godt og fullkomment i alle deler. Guds gjerning er alltid slik – den er uten feil og mangler. De første menneskene var med andre ord fullkomne. Hvor lenge de levde slik, vet vi ikke. Men etter en stund falt de i synd. Det var slangen som fristet Eva, og hun gav Adam av den forbudne frukt. Det var ulydighet mot Gud, og de lyttet til slangens røst og glemte Gud. Da var mennesket som skapning for fortapt. De kunne i redde seg selv, og heller ikke englene maktet det.

Da kom Herren Gud med sitt første løfte om en frelser. Og det var gitt i samtale med slangen. Han skulle først av alle forstå at slaget var tapt. 1. Mos. 3, 15. Slangen var djevelen selv, menneskets største fiende. Men Adam og Eva var tilhørere og fikk høre om lyset fra Gud allerede da.

Kvinnens sæd skal knuse slangens hode. Det var et dødelig slag. Han hadde ikke livets rett, det ble et tidsspørsmål når det siste slaget skulle stå. Og kvinnens sæd var Kristus, Messias, Guds egen salvede Sønn. En dag ville han stå fram som seierherre. Menneskene har i håpet om ham. Frelseshistorien kom til å handle om Israels folk, jødene, ettersom Gud valgte dem som sitt spesielle eiendomsfolk. Der skulle Gud vise hvem han var, og i dette folket skulle verdens Frelser bli født.

Gjennom Det gamle testamentet ser vi at Gud kommer med flere profetier om Messias. Og det er en fremadskridende åpenbaring. Det betyr at ikke alt ble sagt i begynnelsen. Gud gav jødefolket profetier om Frelseren bit for bit. Noen fikk bare et lite glimt av ham, andre så mer – ja, hele malerier om han som skulle komme. Her kan vi særlig nevne Jes. 53. Dette kapitlet er som om det var skrevet ved foten av Jesu kors.

Først kom forløperen, døperen Johannes. Han var sendt å forberede folket på at nå var tiden inne, det var tidens fylde som Paulus uttrykker det. Gal. 4, 4. Da talte han til folket at de måtte omvende seg og gjøre gjerninger som var omvendelsen verdig. Mat. 3 og Luk. 3. Noen lyttet til ham, og Johannes fikk disipler den korte stund han var i virksomhet.

Så stod Jesus fram. Han oppfylte alle profetier som gjaldt hans første komme. Han var virkelig den som Gud sendte, av kjærlighet til sin skapte verden sendte Gud en redningsmann. Og det var Jesus selv som talte disse vakre ordene til en mann i en sen kveldstime. Joh. 3, 16-17. Nikodemus fikk høre dette først. Senere har v. 16 gått over hele verden under navnet ”den lille bibel”.

Den store oppfyllelsen av løftet i Edens hage kom langfredag. Der måtte Jesus dø som soning for alle verdens synder. Da alt var ferdig, ropte han på korset: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Påskedags morgen kom så seiersropet ved at Jesus brøt gravens og dødens lenker og stod opp som Guds Sønn i makt og herlighet. Nå kunne vel ingen tvile på at han var Guds Sønn og var ferdens frelser?

Etter den dag er det bare frelse i Jesu navn. Det sa Peter så tydelig i Jerusalem til de lærde. Det er ikke gitt noe annet navn under himmelen som vi skal bli frelst ved, sa han. Apg. 4, 12. Dessverre trodde de ikke det. De mente nok at de skulle klare det på en annen måte. Da tok de så grundig feil som noen kan her på jord.

For alle behøver å bli frelst. Alle mennesker har syndet i tanker, ord og gjerninger. Rom. 3, 23. Synd er alt som bryter med Guds vilje og ord. Her er det ingen som går fri. Det er synden som stenger folk borte fra Gud. Den har gjort skilsmisse mellom oss og Gud, sier profeten. Jes. 59, 2. Og da eier vi heller ikke Guds herlighet. Alt i oss er en skam på grunn av synden.

Alle kan bli frelst av Guds nåde ved tro. Apg. 15,11; Gal. 3,26. Troen er å ”fly til den fristaden skjønne, til Frelserens vunder og sår”. Troen har ingen gjerning å vise fram, den klynger seg bare til Jesus. Og til slutt skal de troende bli evig frelst hjemme i himmelen. Du er vel på vei dit?

5) Luk. 2, 1-20. Julekveld.

Luk. 2, 1-14.

Det er jul nå. Folk opplever denne høytiden forskjellig. Noen er opptatt av stemning og lys og snø og engler. Barna er opptatt av gaver og mye godt på bordet. Ja, det gjør også de voksne i et velferdssamfunn som vårt. Overdådige julebord både hjemme og på arbeid preger tiden mange steder. Gode økonomiske tider gjør ikke alltid folk gudfryktige.

Den første jul var noe annet, og noe av det skulle følge oss også inn i vår jul. Josef og Maria var på reis. og det var strevsomt å reise på den tid, særlig når den unge Maria var med barn. De var trette og slitne og hadde ikke god anledning til å bade eller rense seg.

Da de kom fram, opplevde de at alle steder var det fullt. Herberget hadde ingen seng å by den unge fruktsommelige kvinnen. De måtte nøye seg med en stall. Blant høy og strå og husdyr skulle de oppleve sin første jul. De skulle innskrives i manntall slik at romerne visste hvor mange jøder det var i landet. Slikt hadde ikke skjedd der før i deres tid.

Innskrivningen skulle gjelde hele verden, står det. Noen mener det kan bety alle landsdeler av hele Palestina. Ordet er noen ganger brukt i en slik innsnevret betydning. Uansett gjelder det alle jøder. Den tyske presten W. F. Besser sier her: «Gud hadde også innskrevet dem og funnet at verden var i dyp gjeld til ham ved synd og misgjerning og hadde intet å betale med.» Og her har vi den åndelige dimensjon ved julebudskapet. Det var derfor Jesus kom.

Nå fikk det unge paret himmelbesøk. Noen jøder ute på marken fikk også det. Et budskap lød denne natten til hyrdene utenfor Betlehem der dette skjedde. Der en slik englesang lyder, er det alltid himmelbesøk. Da skjer det noe.

Det var en skremmende opplevelser. De ble redde og engstelige for dette uforklarlige og ny. En Herrens engel stod plutselig hos dem. Og det lyste omkring ham. «Meget forferdet» ble de, v. 9. Det er mye i denne verden som kan skremme oss, særlig når det skjer plutselig og uventet. Hva hadde vi sagt og tenkt om en engel uforvarende stod ved vår side i en sen nattetime? Og om han så talte til oss, ville vi trodd det?

Engelen forsikret dem om at det ikke var noen grunn til slik redsel. Han kom tvert om med en gledelig nyhet, om et godt budskap – et evangelium for folket. «Frykt ikke!» Gled dere heller over det som skjer i kveld! Slik kunne engelen sagt. For han har virkelig et budskap til dem og til hele jødefolket – ja, til alle sjeler i verden. Hva er det han sier?

1. En frelser er født.

Engelen sier det klart: Barnet som er født i dag er Messias. Det skjedde i Davids by som var Betlehem. v. 11. Og han er en frelser. Disse ordene forstod jødene. Det var en gjenklang av deres bibel, det gamle testamentet.

Og det er virkelig sant: Vi behøver en frelser. Verdens ondskap viser det klart i det ytre. Vår egen indre tankeverden er ikke noe bedre. Alt peker tilbake til syndefallet. Adam og Eva var representanter for oss alle. De var ulydige mot Gud og syndet og førte dermed hele menneskeheten senere ut i fall fra Gud. Etter dette har alle mennesker vært ulydige mot Gud og lever i synd.

Derfor trenger vi en redningsmann. Vi er som et mennesker ute på ville havet uten redningsbåt eller noen hjelper. Vi er som dødssyke mennesker i et land uten lege og medisiner. Slik er situasjonen til alle mennesker.

Julehøytiden er meningsløs uten dette bakteppet. Men nå er Jesus født! Frelseren kom til jord og vi har mulighet til å bli berget. Slik er julen vårt store håp om redning og frelse. Det var Jesu oppgave å frelse verden. Og det ble fullbrakt på korset på Golgata. Da ropte han «fullbrakt». Barnet ble vårt frelseshøvding og gjorde det vi ikke kunne.

For å få del i dette, må vi komme til Jesus og tro på ham. Det er å ta imot Jesu frelsesverk av bare nåde, Joh. 1, 12. Da blir vi født på ny og blir himmelborger.

2. Glede.

Engelen sier også til hyrdene noe mer: Jeg forkynner dere en stor glede, v. 10. Den store gleden i denne sammenhengen er ordet om Jesus som var født. Jesu komme til jord er en stor glede for verden. Det ville Gud at folket skulle høre. Derfor sendte han engelen med dette budskapet. På grunnteksten står det egentlig: For se, jeg evangeliserer dere (med) en stor glede. Han skulle jo sagt: jeg forkynner dere at et barn er født. Men nå sier han at en stor glede er kommet. Da blir det som W. F. Besser sier: Han «kaller slik det lille Jesusbarn med et nytt navn; det må hete: Det lille barn (er) en stor glede.»

Gleden henger sammen med er egentlig Jesu gjerning på jord. Han kom for å dø for våre synder. Han skulle ta bort alle synder ved å bære syndens skyld i vårt sted. Et slikt ord vil være til usigelig glede for den som ser sin synd og vet at han har et langt og alvorlig skyldbrev. Når han så oppdager at han ikke har noe å betale med, kan fortvilelsen komme. Vi føler det samme som profeten Jesaja i kap. 6, 5: Jeg er fortapt.

Når vi så hører om en som har betalt og som vil ta imot oss og gi oss alt det vi behøver, blir det sannelig glede i synderhjertet. Da blir ikke glede at alt går godt for oss her i livet, eller at vi finner mange gleder og fornøyelser i denne verden. Da blir jubelen og gleden en ekte og sann julefryd: Tenk, jeg er frelst og fri fra synden og har fått navnet skrevet i himmelen.

Det er nok dette Paulus mener i Fil. 4, 4: atter vil jeg si dere: glede dere. Evangeliet om Jesus skal få leve i oss hele tiden og være en stadig og varig glede i sjelen. Det kan nok hende at noe vil forstyrre gleden, men da må vi gå tilbake til gledens grunn: det Jesus gjorde for oss på korset. Der er det aldri forandring eller skygge.

3. For alle.

Denne glede skulle være for alt folket, står det. Her ser vi at evangeliet er ment og bestemt for alle mennesker. I dette juleevangeliet finner vi altså misjonstanken. Vi kan ikke beholde det for oss selv, vi må sende det ut til alle mennesker.

Denne tanken finner vi også igjen i himmelen. Det står om de som kom dit i Åp. 7 bl.a.: Den store skaren som stod for tronen, var av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, v. 9. Da må ordet om Jesus ha kommet ut til alle der noen har tatt imot. Og de skal være i himmelen en dag. Av hver eneste slekt og stamme skal det være noen som kom til ham og ble frelst. Det blir også en gledesgrunn: Tenk at jeg i min slekt skulle få lov å bli med!

4. Et tegn.

Hyrdene skulle få et tegn på at de kom til rett sted og fant det rette barnet. De skulle lete etter et barn som var svøpt og lagt i en krybbe, v. 12. Det var trolig noen andre nyfødte barn i Betlehem. Det kunne være i herberget eller i et hjem i byen. Men bare dette barnet skulle ligge i en krybbe. Det var tegnet.

Dette tegnet taler om fattigdom, noen svært få hadde ventet. De fleste mente vel at Messias skulle fødes i et større og bedre hjem i landet. Kanskje hyrdene også ble forundret. Men nå skulle de anerkjenne det fattige lille barn som verdens frelser. Det skal ydmykhet til for å tenke det. Mange jøder hadde trodd at Messias skulle være en jordisk konge som skulle befri folket fra romerriket og gjøre dem til en ny og fri nasjon politisk. Jesus kom som konge, men hans hovedsak var å befri folket fra synden og fortapelsen. Det var hans gjerningen ved hans første komme.

5. Lovsang.

Den som tar imot frelsen i Jesus, har grunn til og får lyst til å prise Gud. Englene gjorde det, og hyrdene var lydige og gikk til Betlehem og møtte Frelseren. Det er da vi opplever sann fred her i verden. Tenk om alle mennesker var frelst og levde sitt liv i troen på Jesus! Da ville freden herske her. Og det skal en gang skje. Men til den dagen må vi være med og utbre evangeliet om den store glede som er Jesus selv. La alle få høre det.

JESUS KOM.

6) Joh. 1, 1-14. Juledag.

Dei fyrste versa her talar om Jesu kome – på ein annan måte enn elles. Jesus er kalla Ordet eller Logos. Johannes vil visa at han er Gud og frå æva. Han var i opphavet og alt er skapt ved han. Han var hjå Gud og han var Gud. Det skal det ikkje vera tvil om, sjølv om mange var imot han og ville få han bort.

Jesus var liv og ljos, positive bilete på hans liv og gjerning. Og det kom ein som skulle førebu hans kome. Det stod fram ein mann, står det, v. 6. Johannes døyparen skulle førebu Jesu gjerning i Israel og verda. Men det var ikkje han som var Frelsar og Messias. Han skulle berre vitna: Snart kjem det ein som er større, og då må dei små vika. Det er preludiet til Jesus.

Kva ville me seia om me vart utestengde frå vår eigen heim? Døra vart lukka til vår eiga stove og me stod utan nykkel utafor? Mon ikkje det ville vere ei sælsam oppleving. Og nett det opplever Jesus frå Nasaret kvar dag.
I desse små versa finn me tre viktige sider ved Jesus og vårt tilhøve til han. Me kan ikkje vere likesæle eller nøytrale i høve til Jesus Kristus. Me må ta eit standpunkt og gjer det heile livet, sjølv om me ikkje tenkjer over det.
Først: Jesus kom til sine. I første rekke tyder det jødane han var send til. Men me er alle Guds eiegdom på den måten at me er skapt av han. Det tyder ikkje at alle vert frelste, men at Gud har rettmessig krav på oss. Juleevange-liet fortel at Jesus kom til ei syndig jord, og det vart den største hending i soga. Me fekk faktisk ny tidsrekning etter det. Det er eit historisk faktum som ingen kan riva ned.
Og kvifor kom han, kvifor var det så naudsynleg å koma til jord?
Han kom først og fremst for å gi livet sitt for syndarar, Mat. 20, 28. Livet hans vart ein løysepenge for oss. Me vart frikjøpt frå synda og den ævelege domen. Ropet på krossen: Det er fullført kan berga heile slekta frå den ævelege fortaping. Då vart all verda si synd sona og skulda betalt. Det er grunnvollen som står i alle stormar og for Guds truna. Jesus er Ordet som vart kjøt (v. 14) og budde mellom oss.

.
Dinest kom han for å leita etter det som var fortapt og frelsa det, Luk. 19, 10. Han viste det i livet. Då gjekk han ikring og leita etter tollarar og syndarar - og dei tok han seg av. Han fortalde ei fin likning om det i Luk. 15. Både sauen og pengestykke var kome bort, men eigaren leita til han fann det. Og den bortkomne sonen vart teken vel imot då han vende om.
Slik er Jesus i dag og. Han ser etter deg som har synda. Han Ande leitar og han sender tenarar ut for å leita. Nå er han hjå deg som les, og spør med kjærleg røyst: vil du kome nå? Det er kallet frå Jesus til omvending og nytt liv. Han spør ikkje etter kor mykje du føler eller kjenner. Han spør etter om du vil kome og erkjenne di synd og skuld. Då fyrst kan han få frelse deg.
.

Det andre som står her dette: Jesus vart vraka då han kom første gong. Hans eigne tok ikkje imot han, står det. Eit døme på det er sjølve julenatta. Det var ikkje rom for han i herberge, Luk. 2, 7. Mange jødar sa nei til Jesu frelse. Dei leiande og farisearane sa nei. Til slutt overgav dei han til romarane som drap han. Her opplevde Jesus det verste: han vart stengd ute av sine eigne, ja mobba og motarbeidd av dei. Det var ein veg som førde han til krossen, ein av dei sværaste pinselsmåtar på den tida.
.

Det same skjer nok i vår tid og. Me skal ikkje sjå på jødane på den tid som verre enn andre. Er du og eg betre? Har me ikkje prøvd same veg alle saman? Me ville greia oss utan hans hjelp. Mange tek hardt i og seier: eg er ikkje verre enn andre.
.

Kva hjelp er det i slik tale? Me skal møta Gud ein dag - ein for ein. Då har me ingen å gøyma oss bak.
.

Om du kunne leve uten Jesus, hvordan skulle du vel dø en gang?
.
Kva svarar du nå? Han kjem og vil hjelpa og frelsa.
Det siste me skal nemna her: trass i motstand sa nokre ja takk. Nokre tok imot. Dei såg dei trong han og trudde på han. Eigaren av stallen julenatta var ein av dei: han opna for Jesus. Hyrdingane ute på marka sa: lat oss gå like til Betlehem og sjå dette. Falne menn og kvinner fekk kallet - og nokre tok imot!
.

Dei, står det, fekk rett til å verta Guds born. I sitt eige liv hadde dei ingen rett og inga kraft i seg sjølv til å verta det. Synda har øydelagt oss i vår innerste grunn.
.

Her viser Gud si makt. Det me ikkje kan ta oss til eller betale noko for, det vert ei gåve frå Gud. Difor er frelsa av nåde. Heile frelsa vert di når du opnar for Jesus. Du får ein rett du ikkje har avdi me alle har forbrote oss mot Gud. I nokre engelske biblar står at han gjev oss autoritet eller fullmakt til å verta Guds born. Me kan ikkje ta oss til dette eller gjera noko sjølv for å få det. Me må fødast inn i Guds rike. Og då fødest me til same rett og autoritet som Gud sjølv har. Det er han som gjev oss det.
.

Vil du ta imot Jesus nå? Det er det viktigaste steget du tek i livet. Du vert ikkje eit Guds barn ved denne handlinga å ta imot. Det er ingen prestasjon som vert kravd av deg. Men du må likevel ta imot gåva frå Gud, slik barnet opnar hendene julekvelden og tek imot pakken. Og pakken er Jesus.
.

7) Joh. 16, 1-4a. 2. juledag. Stefanusdagen.

Det siste vers i forrige kapittel handler om at Ånden skal komme som talsmann. Han skal vitne om Jesus. Det er han som forklarer Jesus for oss, hva han betyr og hvor viktig han er for vår frelse, v. 26.

Men også disiplene skal vitne, v. 27. Det er de som har fulgt ham de årene han var en offentlig person og predikant. Jesus overgir sin oppgave til sine disipler og ber dem om å gå til jordens ende, Mat. 28,18ff. Da har de også løfter om hjelp fra Ånden. Uten den makter ingen predikant eller misjonær å utføre oppgaven.

Men det venter dem også andre ting.

1. De vil møte lidelse og motstand.

Alle mennesker vil oppleve slike tilstander. Ingen er fritatt for slike negative forhold i livet, selv om det ikke kommer like jevnt fordelt. Noen personer og familier ser ut til å være ekstra tungt rammet av motgang på nesten alle måter. Vi kan ikke forstå og forklare det.

Det fins også lidelse som bare rammer de kristne og Guds tjenere. Også her er det ulikt. Noen slipper meget lett fra all motstand og kamp i det ytre. Andre må gjennomgå mye. Det henger litt sammen med hvilket land man lever i til enhver tid. De som bodde i kommunistiske land tidligere, hadde ofte store problemer. Mange kom i fengsel og ble sendt til arbeidsleir langt hjemmefra. Noe av det samme opplever mennesker i dag i noen muslimske land.

Som kristne vet vi at alt dette er forutsagt i Guds ord. Slik sett kommer det ikke overraskende. Likevel er det ofte uventet og vanskelig å forstå at akkurat de skal oppleve det. Jesus og ellers i Skriften har sagt det tydelig. Hvorfor kommer det så lite av dette i vårt land og vårt folk? Man har forsøkt å forklare dette slik: Det er Guds menighet globalt sett som blir forfulgt. Det er ikke sikkert det skal ramme alle enkeltkristne. Noe sant kan det være i den forklaringen – slik har det i alle høve vært når vi ser på kirkens historie.

Jesus talte ofte om lidelse mens han var her på jord. Da han sendte ut de tolv apostlene rundt i landet, sa han bl.a.: «Se, jeg sender dere som får blant ulver.» Mat. 10, 16. Da har de liten grunn til å håpe på en fredelig tur. De må til og med regne med døden. De er den svakeste og mest sårbare part i konflikter. Ikke alle har møtt det, og det kan gi oss grunn til å tenke at de skulle regne med at det kunne skje.

Dernest sier Jesus at de er salige når folk hater dem og støter dem ut og spotter dem fordi de er kristne. Det er motsatt verdens tankegang. De mener helst at folk er salige når det går godt. Men Jesus sier altså at vi som tror har noe som andre ikke forstår.

Og det er faktisk slik: I motgangstider opplever et Guds barn at de er salige hos Gud. Det er godt å være nær ham og vite at han er oss nær og tar seg av vår sak. Paulus og Silas opplevde det i fengslet i Filippi. De sang lovsanger til Gud mens de bar lenker. Og Hans Nielsen Hauge satt julaften 1799 i fengsel i Trondheim. Og da skrev han salmen:

Jeg er hos Gud i nåde. Hva skader verden meg,

om den en stund får råde og stenger meg min vei?

Om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul,

dog ånden overvinner og holder glad sin jul.

(Sangboken nr. 346.)

At det finnes lidelse på grunn av vitnesbyrdet, er et tegn på at det ennå finnes vitner, sier C. H. Martling. Verden gir de kristne skylden for mye her på jord. Og mange irriterer seg over det Guds ord sier og synd og nåde. Men de kan ikke lenger nå Jesus som er frelsens fyrste. Derfor angriper de de kristne i hans sted. Og vi som er hans tjenere på jord, kan ikke vente å få det lettere enn Mesteren selv. Det har han sagt.

I gammel tid sa man gjerne at martyrenes blod var kirkens sæd. Det har ofte vært sant. Noe av problemet for oss mennesker er at vi skyr lidelsen. Og da kan noen vike unna for å være en sann tjener. Men historien lærer oss også at det ligger en guddommelig kraft i denne lidelsen. Gud utruster dem på en særlig måte. Skal han få gjøre det med oss nå?

Denne dagen kalles Stefanusdagen, til minne om den første kristne martyr. Apg. 6-7. Senere har det vært utallige kristne som har lidd for Jesu navns skyld, og mange måtte lide døden. Og ingen vet hvem den neste blir. Også vårt land kan oppleve dette.

2. De får løfte om hjelp.

Den teksten vi stanser for her står midt inne i Jesu siste tale, og den handler mye om Ånden. Den kalles en talsmann og trøster og er en medhjelper for Guds barn. Da Jesus drog til himmelen, kunne disiplene føle seg ensomme og hjelpeløse. Nå var han borte som hadde vært lederen og støttestaven. Da var det de fikk et ekstra løfte: En talsmann og trøster skulle komme i hans sted og være hos dem for alltid.

Det var Den hellige Ånd. Han kom på pinsedag, og da kom han for alle troende. Vi kan regne med ham i vårt liv slik alle andre kan det. Og uten hans hjelp, var vi hjelpeløst fortapt. Han kaller oss til å følge Jesus. Han gjør gjerningen når vi blir frelst, og han leder oss gjennom dette livet.

Det betyr ikke at vi alltid skal ha et lett liv og gå utenom alle farer og vanskeligheter. Det hører med til menneskelivet. Men han har lovet å støtte oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom vanskene og ikke utenom dem.

Ånden kalles også for Sannhetens Ånd. Det er vårt oppdrag og liv å leve i sannheten og å vitne om sannheten. Det gjelder vår egen tilstand som syndere og hjelpeløse mennesker. Og det gjelder sannheten om Kristus. Han døde for våre synder og stod opp til vår rettferdiggjørelse. Rom. 4, 25. Bare han kan frelsen menneskene. Det må de få vite.

3. Fremgang.

Da har vi også løfte om at det vil nytte. Menighetens oppdrag er å bringe evangeliet ut til hele verden slik at alle mennesker får høre det. Det går nok de fleste forbi, men det er alltid noen som vil lytte til og vil til himlen oss følge. Slik har det vært til alle tider og i alle land. Noen steder er det ekstra få som lytter og kommer. Det kan komme av at det er sterke motkrefter og forfølgelsen blir ekstra hard. Men også det er et vitnesbyrd.

At mange vil komme, ser vi at ordene om evigheten. Gud har latt oss få vite i Skriften at det v il bli mange i himmelen til slutt. Skaren blir som «tusen bjerge full av sne». De er så mange at ingen kan telle dem, som stjerne på himmelen. Og når himmelskaren blir omtalt, står det at de kommer fra «alle folkeslag og stammer og folk og tungemål». Åp. 7, 9 og kap. 5, 9.

Da er spørsmålet: Blir jeg med blant dem? Veien er stadig Jesus, som han selv sa, Joh. 14, 6.

Er også du med der? Ennå er det tid å komme! Amen.

8) Luk. 2, 25-35.

Romjulssøndag. Simeon.

Det er alvorsord som manar oss til ettertanke og sjølvprøving. For bibelteksten gjeld oss og vårt åndelege liv. Kva kan dette visa oss?

Gamle Simeon får ein fin attest her. Han kan stå som mønster for oss alle kristne.

- Han var gudfryktig og rettferdig, v. 25.

- Han venta på Messias. Han hadde høyrt og lest om han i Det gamle testamentet.

- Han fekk ei openberring, v. 26. Dei bibelske menn og kvinner fekk noko spesielt, dei levde i ei openberringstid.

- Han fann Jesusbarnet i templet og tok han i armane sine. Det var ei stor stund. Og det var ikkje av di han fekk sjå og halda eit barn slik mange synes er flott. Nei, det vart openberra for han at han såg Guds eigen Son i kjøt.

Slik kan stova di eller fiskebåten bli eit tempel. Gud kan møta oss alle stader, både til oppgjer med våre synder og med evangeliet si frigjerande kraft.

I denne stunda sa han noko. Det var store ord med ei stor tyding – både for han sjølv og for ettertida. Sjå litt på dei nå:

1. Han var ferdig til å døy, v. 29.

No kan du la tenaren din fara herifrå i fred, sa han. Han var ikkje lenger redd for å døy. Det godt å kunne seia det. Det er ei visse som berre Guds born kan ha. Er det mogeleg? Slik har dei det ikkje i andre religionar, t. d. i Islam. Dei må venta til domedag for å få vita om dei er frelste.

Heller ikkje humanetikarar og andre verdslege folk har ei slik visse. Somme har sagt til seg sjølv og høyrt av andre at det er ingen Gud. Gjer dei det lenge nok, sovnar dei inn åndeleg tala og blir forherda. Då lever dei i dødens fred.

Men Guds born har lov å tru det. Bibelen seier det er slik, sjølv om me ikkje alltid kjenner det slik. Våre kjensler skifter dagleg og me kan ikkje lita på dei. Men Guds ord er like fast, om så jorda går under. Difor bygger med på det.

- Job seier: Eg veit at min gjenløysar lever, Jon. 19, 25. Midt i trengslene han opplevde, visste han det. Han hadde ein som kunne berga han får alt. Og det skjedde i hans time.

- Paulus skriv: Eg veit kven eg trur på. 2. Tim. 1, 12. Trua hans var ikkje ei gjerning eller ei oppleving eller sterke kjensler. Nei, trua var knytt til ein mann, ein person, ein som gjekk god for han i død og dom. For Paulus hadde møtt han ved Damaskus og visste at Jesus frå Nasaret var Guds eigen Son og verda sin Frelsar.

- Johannes skriv: Dette har eg skrive så det skal vita at de har evig liv. 1. Joh. 5, 13. Her ser me altså at ordet om frelse og vissa om det finn me i dei heilage Skriftene. Det står i Guds bok, og kven vågar å tvila på det?

2. Kva var årsaka?

Simeon såg barnet. Og det var ikkje berre eit ytre syn av eit menneskebarn. Men han såg kven han verkeleg var. Barnet var Frelsar. Og han skjøna at berre dette barnet kunne frelsa eit menneske.

Men det er ikkje nok med historisk kunnskap eller å akseptera og godkjenna kristendommen. Heller ikkje handlar det om følelsar og stemning. Som Simeon må me óg sjå at barnet er einaste frelsar frå synd og dom og evig død. Sagt på ein annan og kanskje utruleg måte: Det er det åndelege synet på han som frelser oss.

Frelsa skjer ved personleg tru på Jesus, ved å ta imot han. Alle dei frelste i Bibelen var personlege kristne. Dei hadde møtt Jesus sjølv, og det endra livet deira totalt.

Dette inneber også eit personleg oppgjer med Gud om synd og svikt og heile vårt gamle liv. Det er ikkje eit fint syn for oss. Vårt gamle og nyare synderegister er langt og stygt når me ser inn i oss sjølve og tek fortida på alvor. Såg me ikkje meir enn det, vart me med god grunn fortvila og ville gå under.

Men Bibelen syner oss noko meir: Det er forlating for synda. Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han tilgir oss synda og reinsar oss frå all urett. 1. Joh. 1, 9. Han gjer det på grunn av Jesu blod, det vil seia hans død på Golgata for alle synder.

Gud tilgir og forlet all synd, og på den grunn kan me ha visse om frelse. Han har teke alt på seg. Frelsa er nå ei gåve.

3. Dette skal vidare ut, v. 31f.

Her talar me altså om misjon i vid tyding. Simeon seier at Gud har gjort i stand frelsa for alle folks åsyn. Jesu kome og Golgata var ikkje berre for nokre utvalde eller for jødane. Alle folk er rekna med. ”Ikkje en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.”

Vidare seier han at det er eit lys til openberring for heidningane. Heidning i bibelsk meining er alle utafor jødefolket. Heidningane har alltid levd i mørke utan kjennskap til Guds rike. Mørke tyder altså ikkje her utan kunnskap, vitskap og t.d. teknikk. Dei lever i åndeleg mørke. Evangeliet kjem då med lys på ein heilt ny måte for dei.

Når det gjeld Israel, skal dette bli til herlegdom for dei. Dei hadde spesielle lovnader, m. a. om Messias som skulle koma i dette folket. Når dei ein gong tek imot frelsa i Kristus, vil herlegdomen bli mykje større for dei enn for heidningane. Dei vil oppfyllinga av heile Guds ord på ein ny måte.

Misjonsbodet seier det klårt: Gå ut i all verda, Mat. 28, 19. Det er vårt kall, og me skal stadig gå lenger ut til nye, unådde folk. Jesus leitar etter frukt der og lengtar etter nye som kjem. Og han ber oss om å gå. ”Misjonens Herre venter på unge som vil gå….”

4. Evangeliet møter motstand, v. 34-35.

Evangeliet set skilje i verda. Då blir det eit ”innafor og eit utafor” alt her på jorda, sjølv om me ikkje alltid kan sjå det. Og evangeliet skapar smerte og ikkje berre glede. Og me vik somme gonger unna når motgangen kjem.

- Jesus er sett til fall og oppreising. Det tyder skilje. Somme tek imot og får eit nytt liv. Andre blir forarga og seier imot. Profeten Jesaja kjem med ein profeti om dette i kap. 8, 24f.: Han skal verta til ein heilagdom og til ein snåvestein og eit støyteberg, til ei snare og eit reip. Den same profeten talar i kap. 9 om sonen som skal koma og herreveldet hans skal verta stort, 9, 6-7. Jesus sjølv seier i Mat. 21, 44: Den som fell på steinen skal verta knust. Men den som steinen fell på skal smuldrast til støv.

- Jesus skal verta til eit teikn som vert motsagt, seier Simeon vidare. Soga har vist til fulle at det er sant. Og i vår tid ser det ut til å bli verre og verre. Der kristendomen blir teken på alvor, kjem ein ”naturleg” reaksjon.

Me er ofte sløve og lunkne i livet som kristne, og då bryr ikkje verda seg. Men då er det noko feil med oss. Paulus seier: Me må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, Apg. 14, 22. Det høyrer med, sjølv om ikkje trengslene er like alltid eller har same kraft og intensitet.

- Eit sverd skulle gjennombora sjela til Maria, Jesu mor. Ho skulle og kjenna smerte då sonen vart fornekta og jødiske leiarar og måtte lida og døy. Men Guds ord skal nå like til hjarta, og då vil alle kjenna smerte når synda blir openberra og nådelyset viser at me må få alt av Gud for å bli frelst. Det smakar aldri vår gamle natur.

Den gamle lekpreikaren Ole Langeland sa ein gong: ”Å fara herifrå i fred kan berre den som er reinsa i Jesu blod og har fått rettferda av tru.” Det er det store spørsmålet her i livet og i æva. Amen.

9) Mat. 11, 25-30. Nyttårsaften.

Dette kan i grunnen være et viktig ord på en nyttårsaften. Her er noe som passer godt i begynnelsen av et nytt år. Da er det jo så mange tanker som rører seg is oss, både om fortid og framtid. «På den tid» står det. Det må være en tid etter at han hadde vitnet om døperen og talt om forfølgelser i samme kapittel.

1. Noe er skjult.

Du har skjult dette, sier Jesus i sin bønn. Da viser han bl. a til dommen over noen byer. De hadde både hørt hans ord og sett hans gjerninger uten å omvende seg. De som ikke vil bøye seg for Guds ord og vende om til ham, kan ikke se inn i og oppleve Guds rike.

Det er skjult for de vise og forstandige. Visdommen i seg selv er ikke hinder, men spørsmålet er hvilken visdom vi har. Verdens visdom bygger på det jordiske og de vi forstår og vet ved jordisk kunnskap. Den regner bare med seg selv og tar ikke hensyn til det Gud har sagt. Vi ser det igjen og igjen: Verdens mennesker kan ikke forstå oss som tror, de tolker våre ord og handlinger på en helt feil måte og kommer selv på ville veier.

Paulus har skrevet noe om dette i 1. Korinterbrev 1ff. Han sier i 1, 20 at Gud har gjort verdens visdom til dårskap. Det henger sammen med syndefallet, 1. Mos. 3. Da ble menneskets tanker ødelagt og forstår ikke lenger Guds tanker. I en gammel sang står det slik: «Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne» (fra 1663).

Derfor sier også Paulus at Gud har åpenbart det ved sin Ånd for oss som tror, 1. Kor. 2, 10. Og det skjer når vi er villige til å bøye oss for det Gud sier, selv om vi ikke forstår grunnen til at han taler slik. Det stemmer med Jesus ord her i teksten, v. 27: «Ingen kjenner sønnen uten Faderen … og den som Sønnen vil åpenbare det for.»

Her er en viktig grunn til at mange mennesker ikke forstår hva kristendom egentlig er og hvorfor den er så viktig.

2. For umyndige.

Her mener Jesus barna som ikke har intellektuelle forkunnskaper eller evner til å forstå vanskelige saker. De har ikke levd lenge nok verken i utvikling eller erfaring. De er små og ydmyke på den måten. Derfor spør barna mye. På den måten kan de noen ganger være til besvær for foreldre som skal prøve å forklare alt mulig.

Her peker Jesus på noe viktig. Når vi blir som barn med et åpent sinn for Guds tale, kan han komme oss nær og vise oss hemmelighetene i sitt rike. Å åpenbare noe er å dra sløret til side og vise noe som før var skjult. Det gjør Gud ved sin Ånd.

3. Våre byrder.

Alle mennesker har byrder. De er ikke alltid like, og de kommer ikke til samme tid for alle. Men de er der. Det er medfødt og tilhører livet på jord. Vi strever og bærer på mye tungt mange ganger i livet.

Vi kan ikke alltid se sorgen og smerten hos andre. Mange er flinke til å skjule det for andre, mens andre er svært åpne om alt som plager dem. Og her er vi forskjellige. Vi skal ikke være så snare til å dømme andre om deres væremåte, selv om vi noen ganger synes de beklager seg vel mye. La oss se på noen slik plager i livet:

a) Indre byrder som sorg og savn og problem med mennesker. Vi kan føle at vi lir urett på ulik vis og synes ikke vi makter å takle det. Hvis man ikke får hjelp til å legge det fra seg, kan det slite et menneske fullstendig ut. Hvis vi ikke klarer å legge det bort, kan det være til hjelp å tale med et annet menneske om saken.

b) Kroppslige svakheter og sykdom kan også være en byrde. De er svært ulikt fordelt mellom mennesker. Noen ser ut til å få nesten alt som nevnes kan og slikt, mens andre ser ut til å gå fri det meste i livet. Det kan nok hende at også de har lidelser, men de taler ikke så mye om det eller viser det fram.

c) Synd av mange slag. Her står vi likt framfor Gud ved at vi alle er syndere. Men synden kan også være av ulikt slag, grove eller finere synder. Derfor vil også her byrdene være forskjellige. Noen sliter i mange år med synd de gjorde som unge, ofte i tankeløshet og litt overmot. All synd må vi gå til Gud med. Bare han kan tilgi og løse oss fra fortiden. Men det kan han fullstendig.

Noen ganger er det også viktig å gå til mennesker vi har syndet mot. Å bekjenne synd for andre kan være vanskelig, men det gir en utrolig forløsning. Her er det viktig å være var for samvittighetens røst og følge den. Men også den kan feile. Djevelen benytter seg av svake nerver og vanskelige tider. Han kan peke på synd som du allerede har bekjent før, og han gjør den større og verre enn noen gang og sier: Det kan ikke tilgis. Da kan mennesker komme inn i stort åndelig mørke som kan føre til fortvilelse. Da må vi holde fast ved syndenes forlatelse: Når den er tilgitt en gang, så er den tilgitt for alltid.

d) Dommen kan plage mange og gjøre livet tungt. Tanken på at en gang skal du fram for Gud som dommer og ikke bare som frelser er tung. Den som lever i syndenes forlatelse skal få lov å tro at Jesus har tatt dommen på seg. Det var for dine synder han døde på korset. Derfor vil en kristen ikke møte Gud som dommer slik.

4. Jesu innbydelse.

Innbydelsen gjelder for alle tider: Kom til meg! Det er kallet fra Gud, og det gjelder alle. Det er en åpen dør for syndere og for alle kristne og for deg som det ikke har lykkes for. Du får lov å komme, og da tar du med alt du er og har.

Gaven fra Gud er hvile. Sjelen får ro hos ham, og du får legge av alt det som tynger deg. Du skal ikke slite på byrder som Jesus allerede har tatt fra deg. Det er som med den gamle kona som slet på en stor sekk. En mann stanset henne og sa hun kunne få kjøre med han, og hun satte seg opp i kjerra. Du kan ta av deg sekken nå, sa mannen. Å nei, sa hun, det er nok at hesten kjører meg om den ikke skal bære sekken også. Slik tenker nok en del troende. Jesu innbydelse gjelder alt du har. Han vil gjerne ta det og lette din byrde.

Dernest gir Jesus oss en oppgave. Ta mitt åk på deg. Og vi skal lære av ham. Når Jesus nå skal presentere seg selv, sier han to ting som vi skal lære: Han er nedbøyd og ydmyk. Ordet nedbøyd blir også oversatt «mild». Det er på den måten vi skal få møte våre medmennesker.

Et åk er tverrbjelken som binder to trekkdyr sammen slik at de begge skal dra lasset. Slik vil Jesus være med oss i livet og gå ved vår side. Det gjelder i hverdagslivet og i arbeidet for Gud. Det er egentlig han som gjør verket, han er den sterkeste. Så er vi ikke lenger alene med noe. Vi har Guds egen Sønn med oss hver dag, det kan vi takke og love han før. Amen.

10) Mat. 18, 19-20.

Nyttårsdag. Jesu navnedag. I Jesu namn.

Her har me to store løfte: De skal få det, og der er eg – seier Jesus. Og me legg merke til at det treng ikkje vera store forsamlingar eller mange folk når han skal oppfylla sine løfte. Han set berre fram eitt ”krav”: Du må be og samlast i Jesu namn.

Og kva tyder det? Svaret må vera slik: Me samlast som om Jesus sjølv var der! Lat han vera midtpunktet og ta alle avgjerder. Lat oss bøya oss for Jesus, æra og prisa han, vera audmjuke for den store konge.

Då skjer det same som om Jesus sjølv var der. Me sviktar så ofte, han gjer det aldri.

Kva tyder så Jesu namn her?

1. Jesus sjølv er der, v. 20.

Med sinn Ande og etter våre tankar på ”mystisk” vis. Han er mellom sine venner for å hjelpa, trøysta og velsigna. På ein særleg måte er han med i arbeidet for Guds rike, både misjonærar og andre. Sjølv om me er få – to eller tre – er han der. Mat. 28, 20. Det viktige var at han fekk vera mellom oss. Det kan byrja i det små, men få eit stort resultat.

I Johs 20, 19 ser me at Jesus kunne koma gjennom stengde dører til og med. Læresveinane var redde etter alt som hadde hendt i påsken. Plutseleg stod Jesus mellom dei – for han var deira herre. Slik kjem han til kvar ein av oss.

2. Jesus høyrer bøn, v. 19.

Det to av oss er samde om, seier han. I denne samanhang må det tyda at me er samde om å be etter Guds vilje, og at me vil ta imot det han ser er best. Å be i Jesus namn er som om Jesus sjølv bad, slik han bad – og det var alltid etter Guds plan.

I Johs 14, 13-14 finn me eit ufatteleg løfte: Kva de så bed om i mitt namn, det skal eg gjera. Det er store ord. Men legg merke til kva målet er med å høyra bøna vår: Så Faderen skal verta herleggjord i Sonen. Det er ikkje me som blir sentrum, men berre Jesus og hans Far.

Er det difor me får så lite svar? Tenkjer me mest på å få noko for oss sjølve? Eller er målet vårt også at Gud skal blir stor – det er jo han som svarar og gir alt. Jakob skriv i sitt brev kap. 4, 3: De får ikkje av di de bed ille. I omsetjinga av 1975 står det slik: De vil øyda det i nyting. Og då er ikkje Gud i sentrum.

Den første bøna i fader vår heiter: Lat namnet ditt helgast. Det er målet med alt. Jakob skriv og slik: Ein rettferdig manns bøn har stor kraft og verknad, kap. 5, 16.

3. Misjonen må drivast i Jesu namn.

Misjonen er Guds verk, og det var Jesus som ga læresveinane i oppdrag å gå ut med evangeliet. Difor står det i Luk. 24, 47 at i Jesu namn skal omvending og syndsforlating forkynnast. Det er berre han som kan gi det på grunn av det verk han gjorde på krossen.

Misjon i Jesu namn tyder då faktisk at det skal skje slik Jesus ville ha gjort det. Det tyder ikkje i alle detaljar, for det kan me ikkje vita i dag så mykje om. Men i hovudsak skal det bli slik: at misjonen skal vera med å æra Gud slik Jesus gjorde det. Og det kan berre skje ved at sjeler blir frelste og får plass i Guds himmel. Det er ikkje vår organisasjon eller kyrkje som er vesentleg. Det er berre eit stilas me brukar for å arbeida for Gud, som Ludvig Hope sa.

Den rette bibelske forkynninga har alltid vore desse to hovudpunktene: lov og evangelium. Me skal ikkje slå av på noko for å bli likt av menneske eller få eigne tilhengarar. Nei, det er som Paulus skriv til Korint: Det var Guds vilje ved dårskapen i forkynninga å frelsa dei som trur. 1. Kor. 1, 21. La oss difor ha tru på bibelsk misjon og bibelske metodar.

4. Alle skal erkjenna Jesu namn.

Paulus skriv om det i Fil. 2, 9-11. Kvart kne skal bøyast og kvar tunge skal sanna at Jesus er Herre. Me som trur på han her, får gjera det med lovsong og takk til Gud. Dei andre må sanna at Gud lever og at Bibelen var sann. Det fatale er at då er alt for seint. Dei ufrelste går inn i ei æveleg natt utan Gud og utan von. Nokre sa nei takk her i livet, og andre fekk aldri høve til å høyra om namnet Jesus.

Til den tid gjeld det som Peter sa i Apg. 4, 12: Det er ikkje gjeve noko anna namn under himmelen som me kan bli frelste ved. Berre Jesus.

Kva har du gjort?

11. Mat. 2, 1-12.

Åpenbar. Vismennene fra Østerland.

.

Historien er kjent for de fleste og er interessant i seg selv. Men den står også som bilde på menneskene. Noen går seg vill, mens andre er vise og følger den rette veien. 1. Kor. 1, 20-22. Det er nok mange slike villfarende i våre dager. I teksten ser vi noe underlig og viktig for oss.
.
1. De vise gikk seg vill.
De kom kanskje fra Persia eller et land i det østlige området. De kjente nok ikke veien og hadde ingen kjent mann med seg. men de hadde sett ei stjerne – og de må ha forstått noe om hva den betød. For de fulgte den. På den tid var gjerne ei spesiell stjerne tegn – f. eks. på at en stor konge var født.
.
Så drog de av sted gjennom ørken og fjell og ukjent land. Da de nærmet seg Jerusalem og så byen oppe på høyden eller fjellet, skjønt de nok at det var en betydelig by. Dit måtte de gå, og der var nok kongen født. Og det er et vakkert syn når man kommer opp på Oljeberget og ser over til byen. Nå takket de kanskje stjerne og sa: Her klarer vi oss selv.
.
Det var nettopp grunnen til at de tok feil. De stolte på sin egen tanke og mening. Slik går det med den som følger sitt eget vett. Det strekker aldri til. De var nær målet – men var på ville veier.
.
Slik er det med noen mennesker også. De tror – men på seg selv. Og da ser vi ikke Guds vei og oppdager ikke hans tanke og mening.
.
2. De fant ikke tilbake alene.
Stjernen var der, den ventet liksom på mennene. Nå søkte de hjelp hos mennesker og spurte seg for: Hvor er den nye kongen? Kong Herodes hørte om dette, og han ble forferdet. Men det var ingen hjelp å få der. Heller ikke folket visste noe.
.
Hvorledes fikk de da hjelp? Jo, de skriftlærde leste i Skriftene, og der fant de profetordet i Mika 5, 1. Svaret var Betlehem. Og dermed kunne de ta ut på reis igjen selv om det ikke ble så langt. Men nå var de på rett vei!
.
Stjernen var veileder. Grundtvig skriver om det slik i en julesang:
.
”Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.
Vi har og en ledestjerne, og når vi den følger gjerne,
kommer vi til Jesus Krist.”
.
I v. 5 heter det: De skriftlærde sa til vismennene: For så er skrevet. De viste til Guds ord. Og der er svaret for oss alle. Derfor kan vi bare oppfordre hverandre til å lese og lese og lese i vår Bibel. La oss tro det som står der, ikke så tvil eller kritisere, men tro og handle etter Ordet.
.
Det førte dem til Jesus. Der ble de nok overraska. Her var ikke noe slott og dører av gull og store bygninger. Her stanset stjerna over en stall. Det er som om den vil si: Nå er dere ved målet – her skal dere gå inn.
.
Og de gjorde det. Her var det fattige kår. Kongesønnen bodde i et leiet rom. Døra var nok låg. De måtte bøye seg og knele for å komme inn. – Slik har det bestandig vært. Den som vil finne Jesus, må ydmyke seg, bli like liten som et lite barn, sa Jesus senere.
.
Men ledestjernen er der ennå. Den vil vise vei til alle som kommer slik vismennene gjorde. Han viser deg freden og frelsen og friheten og det evige målet. Den vil alltid gå foran oss, v. 9.
.
3. De ga alt.
Da de var vel inne, åpnet de alle sekkene og pakkene og ga Jesusbarnet alt de hadde: gull, røkelse og myrra, står det. Det var en god startkapital for Josef og Maria. Historien videre viser jo at de måtte dra til Egypt og være der en tid på grunn av Herodes sine mordplaner.
.
Her var ikke sukk og klage, men bare gavmildhet. Og slik virker et møte med Jesus. Da blir det ikke tvang og krav om å gi noe til Gud. Vår erfaring er at der velsignelsen blir rik, der blir gavene mange. Og de ble så glade – overmåte glade, v. 10. Og de tilbad Gud der mellom høy og strå og sauer.
.
Snart kom hjemreisen. Og de fortalte det nok til alle de møtte: Vi har møtt en underlig konge, han bor i en stall. Men de var nok overbevist om at det var et spesielt barn de hadde møtt. Dermed ble dette den første misjonsreis i den nye pakt. For misjon er å vise folk til Jesus, for at han kan frelse dem, kap. 1, 21.
.
Og de var fra Østen, og der var bare hedninger. Dette er altså de første hedninger som hørte om Jesus og møtte ham. I dag er deres land er muslimsk område der det åndelige mørke rår. Vi må nå bære bud også til dem. For de er regnet med i det store frelsesbudet fra Gud.
.
4. Men Herodes?
Han sa han ville tilbe dette kongebarnet, og derfor bad han de vise om komme tilbake og fortelle ham om barnet. v. 8. Men de vise ble varslet av Gud om å ta en annen vei hjem. For Herodes var en falsk tilbeder. Han ville drepe barnet av sjalusi. Slike personer finnes det fremdeles. Dem som skal vi passe oss for, ellers kan vi ødelegge for Guds sak.

12) Joh. 1, 29-34.

GUDS LAM.

2.s. Åpenb.
.
Som ung gut fekk eg fylgja far til byen. Det var rett etter krigen og kongen skulle koma. Der stod me i første rekkje ut mot gata, og den strame kong Håkon gjekk ein armlengde forbi meg. Det synet gløymde aldri ungguten.
.

Døyparen Johannes hadde ei svær oppleving ein dag. Aldri før hadde han sett noko slikt. Slektningen hans Jesus oppe frå Nasaret kom gåande. Då såg han med Guds augo: her var Messias, det offerlammet som skulle slaktast for heile verda.
.

Dette vart ein ny og ugløymande dag for Johannes frå fjellbygda. Han retta ut handa og peika på han. Orda kom frå Guds hjarta: Sjå der - der er Guds lam som tek bort verda si synd. I dette ordet forkynte Johannes tre store bibelske sanningar den dagen ved Jordan. Me vil minna om det her.
.

1) Først litt om synd.

Verda si synd, sa Johannes. Det er grunnleggjande for å forstå kva kristendom er og kven Jesus er at me veit litt om kva synd er. Eg seier litt. For synda er så stor og uhyggeleg at inkje menneskjeauga kan sjå det fullt ut og leva. Det er berre Gud som kjenner alvoret i synda. Men for å bli frelst må me sjå noko, og eg vil få peika på to sider ved synd her.
.

Først tyder det at eg er på feil veg. Alle har synda og manglar ære for Gud, Rom. 3, 23. Ordet for synd her tyder å ikkje nå målet, pila treff ikkje blink. Me er fødde borte frå Gud, og me er stadig på veg bort frå Gud. Mennesket lever i totalt mørke. Me er komne på feil buss og vil etter vår natur aldri nå målet, himmelen. Slik har det vore frå Adam av. Syndefallet snudde oss 180 grader rundt, altså motsett veg. Difor heiter det om att og om att i Guds ord: Vend om!
.

Du kan altså vere snill og grei og hjelpsam, ja betre enn dei aller fleste. Men kva hjelper det når du er på feil buss? Målet er galt.
.

Det andre er: synda har også øydelagt oss, heilt inn i vår indre natur. Me er ikkje berre på feil buss, me har og ein dødleg sjukdom. Som den spedalske i Mat. 8 ville dødd av sjukdomen er me på veg mot evig død i fortapinga. Synda er som AIDS- sjukdomen: den kan ikkje lækjast. Synda har gjort at alt ved oss er galt. Våre feil, gjerningar, ord og tankar og motiv er utafor Guds vilje sjølv om det ser bra ut med jordiske augo. Me er øydelagde i vår natur. Det er dette Paulus vil ha fram i Rom. 3, 9-12. M.a. står det her: me er alle forderva. Me høver ikkje i Guds himmel etter vår natur. Og det gjeld alle, både nordmenn og folk i andre land.
.

2) Dinest seier Johannes: Synda må bort!

Me maktar ikkje å bera vår eiga synd. Prøver me på det, vil synda bera oss til helvete. Difor treng me ein syndeberar, som kan bera synda vår til helvete for å berga oss som er skuldige. Me er fortapt i synda. Det er ei lite populær sannaing - men ei sanning!
.

Kanskje du føler lite synd? Eller du ikkje kan heilt forstå at synda di er så graverande. Kanskje det er sant. Det er ikkje alltid me ser vår eiga synd. Mor mi fekk brystkreft på sine gamle dagar. Men ho gjekk med sår ei heil tid utan å skjøna kva det var. På veg til Radiumhospitalet spurde eg henne: kvifor sa du ikkje dette før. Då svara ho litt veikt: eg trudde ikkje det var så alvorleg.
.

Kva var avgjerande i det tilfelle? Jau, det doktoren fann ut og fortalde. Mor si og mi meining hadde ingen ting å seia her.
Og kven skal me høyra på når det vert tale om synd? Berre ein: han som ser alt. Guds meining er den einaste sanne i denne saka. Og han seier rett ut: alle har synda, og synda må bort om du skal skal verta frelst. Ingen ting ureint kjem inn i himmelen. Opb. 21, 27. Og han som kom utan bryllaupsklær på, vart jaga ut. Mat. 22, 12. Ein må ta vår synd som si og bera straffa som om den var hans.
.

Kven kan gjera slikt?
.

3) Gud fann ein: Jesus!

For å bera synda, skulle han vere eit offerlam. I den gamle pakt var det mange offer. Dei vart slakta og ofra som ei soning for Israel si synd.
.

Lammet var drepen i staden for Israel og leid døden i deira plass. Slik skulle Jesus vere lammet. Han skulle døy - ikkje berre for nokre få. Heile verda si synd vart lagd på han. Han bar alt til krossen på langfredag. Der vart han vår "stedfortredar". Det var me skulle vore på krossen og dødd den ævelege døden i fortapinga. Ingen av oss hadde kome ut derfrå. Men Jesus var ikkje berre menneske. Han var Gud. Difor kunne han døy for andre sine synder - og så stå opp att og vere fri.
.

På krossen hende det største mirakel i tida. Mange ord i Bibelen fortel oss om det som hende då. Profeten skriv: Han vart såra for våre brot, sundbroten for våre synder; straffa låg på han for at me skulle ha fred, og ved hans sår har me fått lækjedom. Jes. 53, 5. Og Paulus skriv til korintarane: Han som ikkje visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, forat me i han skal verta rettferdige for Gud. 2. Kor. 5, 21. Dette er ord som seier at dom og straff for all verda vart tilrekna Kristus. Han bar det me alle var skuldige i. På krossen heng vår synder, og Lammet tok vår fortaping. Det er den djupaste sanning i kristen tru.
.

Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri. Min vredesskål du tømte ut, så dyrekjøpt er jeg din brud.
.
Korleis kan eg så verta frelst på det?
Johannes ga løysinga: sjå!
.

Og dette synet er i Guds Ord. Du skal ikkje sjå inn i deg sjølv og leita etter ein frelsesgrunn. Der finn du framleis berre synd.
.

Du skal sjå i Ordet, og høyre kva det seier om din tilstand. Kva seier Gud om deg i sitt ord? - Det seier enkelt: han gjorde dette for deg. Han gjekk til krossen for at ein syndar som du skulle bli frelst, og det var nett dine synder han slepa og drog på oppover mot Golgatahøgda. Og då han ropte i si siste stund: Det er fullført, tenkte han nett på deg!
.

Peter skreiv mange år etter: Han som bar våre synder opp på treet. 1. Pet. 2, 24. Og Johannes skriv som gamal mann: Han er openberra for å ta bort syndene våre. 1. Joh. 3, 5.
Heile Bibelen samstemmer i dette som farisearane sa: Denne mannen tek imot syndarar og et saman med dei. Luk. 15, 2.
.
Du skal intet gjøre for å frelse få, nei, blott ordet høre, hvile deg derpå.
.
Det er ikke din bønn, det er ikke din gråt, det er blodet som frelser deg nu.
Se, se, se og lev - det er liv i å se på det Golgata kors...
.
- Dagen etter tala Johannes om det same og viste folket til Jesus. Etter denne talen kom to menn og fylgde Jesus (v. 37). Ordet fekk bera frukt.
.

13). Joh. 1, 16-18.

Nåde og sannhet. 3.s. Åpenb.

Her leser vi om Jesu komme og hans gjerning. Dette ser vi også i mange andre tekster og bibelavsnitt. Nå ser vi at det kommer en ny tid. GT var en forberedelsestid for Israel slik det uttrykkes her: Loven ble gitt ved Moses. Gud utvalgte Israel bl. a. for å vise sin frelse.

Vi kan lære noe om Guds handlemåte med mennesker ved å se i Bibelen. Slik Gud ledet Israel, slik vi han også handle med oss åndelig sett. Derfor er også GT god og nyttig lesning for en kristen ved siden av det historiske stoffet og åndelig oppbyggelse som finnes der.

Loven ble gitt ved Moses. Det er den gamle pakt som var en lovpakt på Sinai. Loven krever og truer og dømmer, men den gir aldri kraft til å oppfylle og holde loven. Den viser en vei: Du skal og du skal ikke. Men hvem har vilje og kraft til å oppfylle alt det Moses sa?

For loven ble gitt ved Moses. Han var Guds redskap og formidlet Guds tanker på denne måten. Men det er ikke Mose lov i den forstand at han har laget den. Slik må ikke uttrykket oppfattes. Det er Guds suverene lov som Moses fikk av Gud på Sinai. 2. Mos. 20. Derfor står det også at loven var skrevet med Guds finger. 2. Mos. 24, 12 og 31, 18.

Men: Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Det er evangeliet om Jesus og hans gjerning. Det kom til verden i og med at Jesus kom, for han er Nåden og Sannheten. Moses var bare en formilder av Guds vilje i loven, mens Jesus var i sin person nåde og sannhet. Han var selve evangeliet. Derfor kommer vi aldri utenom ham.

Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan moralsk eller religiøst. Vi er kalt til å følge Jesus. Han er Guds Sønn og ingen kommer til Gud og himmelen uten gjennom ham. Joh. 14, 6. I vår tekst ser vi at Jesus var Ordet og Ordet var Gud, v. 1f. Og dette Ordet ble kjød, dvs. Han kom i menneskeskikkelse, v. 14. At frelsen er så sterkt knyttet til Jesus, ser vi av et ord hos Johannes første brev kap. 5, 12: Den som har Sønnen, har livet. Og en salmist synger slik: «Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

I teksten står det videre: For av hans fylde har vi alle fått, v. 16. Det gjelder ikke alle mennesker her i verden. Det gjelder alle de som har tatt imot Jesus og tror på ham, v. 12. Der er et skille i verden, og det er slik nå som det var før: De som tror og de som ikke tror. Det er de frelste og de ufrelste, Guds barn og de fortapte. Vi må ikke viske ut dette skille. For det gjelder også i evigheten.

Her i nådens tid kan et menneske går over fra den ene til den andre gruppen. Det betyr ikke at vi kan gjøre det selv og når vi vil. Men muligheten er der når Gud kaller og rører ved oss. Og skillet går ikke mellom de snille og gode menneskene, de fromme og de som gjør mye godt – men skille går ved vårt forhold til Jesus.

Jødene ble utenfor dette nådesamfunnet fordi de vraket ham, v. 11. Det er Bibelen klar på. Og den er klar i dette: Som syndere har ingen av oss rett til Guds rike. Den retten tapte hele menneskeheten ved syndefallet, 1. Mos. 3. Det er grunnen til at Johannes kan skrive slik: De som tok imot ham, gav Gud rett til å bli Guds barn. Vi har ingen rett og er ikke Guds barn av natur. Og disse Guds barn fikk hans fylde. Hva er det? Det er noe alle troende har og ikke en spesiell gruppe mennesker. Det er ikke gode kristne som får det, men alle som lever med Gud.

Vi skal nevne noe av denne fylde her. For den består av flere ting, eller det er flere sider ved fylden som Gud gir sine barn som gave. Og prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier om dette: De som tok imot Jesus «hadde fått øse av den uendelig rike kilde som hadde åpnet seg for dem i og med det som han, den ene, var fylt av.» Det var bare Jesus som kunne gi, og menneskene kan ta imot. Og hva er det vi får ta imot når vi kommer til Jesus?

1. Først: Syndenes forlatelse.

Her er vi ved en grunnleggende side ved oss kristne. Vi ble kristne i det øyeblikk vi tok imot syndenes forlatelse. Ingen er kristne uten dette. Og frelsen skjer i Jesus. Peter talte om det i Kornelius' hus, Apg. 10, 43: «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Det er altså omtalt i Det gamle Testamentet («profetene»). De vitner om at de som tror på ham (den kommende Messias), får tilgivelse for sin synd.

Og i vers 44 står det: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» Og det var ordet om syndsforlatelse i Jesu navn. Vi må altså bygge på Guds ord i frelsesspørsmålet. Og det er først og fremst ordet om Jesus som fører til frelse. Der det blir tatt imot, skjer frelsen.

Det betyr at en troende eier syndenes forlatelse så lenge han lever med Jesus. Ingen blir frelst ved egne prestasjoner eller et gudfryktig og religiøst liv. Alle gode ting er viktige her i verden, men de frelser ikke. Vi har ofte lett for å bygge vårt himmelhåp på noe i oss selv og mener vi må gjøre noe for å vli Guds barn. Det sier Bibelen nei til. Det er nåde og gave den første gang, og siden er det slik hver eneste dag og stund. Guds gave varer evig.

Derfor heter det i vers 16: Og det nåde over nåde. Det kan også oversettes: Nåde istedenfor nåde. Om du tror at du har brukt opp Guds nåde etter noen år, sier Gud her: Det kommer stadig ny nåde. Den blir ikke oppbrukt. Og den er alltid like ny. Derfor kan du glede deg over nåden i dag.

Men hvorfor er det slik? Hva bygger en slik uendelig nåde på? Det er det neste vi må se på.

2. Forsoningens grunn.

Jesu frelsesverk er grunnen til vår frelse. Alt det han gjorde ble vårt. Å bli frelst er derfor å ta imot Jesus. For da tar vi imot Jesu offer for synd. Der har vi en stødig grunnvoll for vår frelsesvisshet og livet med Gud.

Jesu gjerning var å dø. Da ble all verdens synd lagt på ham. Skyldbrevet ble naglet til korset, og hans blod (som er beviset på hans død) 'betalte' for vår synd. Han ble slik vår løsepenge. Det hadde han sagt til disiplene flere ganger. Vi ser det i mat. 16, 21: Fra den tid begynte Jesus å gi til kjenne at han skulle lide og dø. Og i Mat. 20, 28 sier han selv: Menneskesønnen er kommet ... for å gi sitt liv som løsepenge. Dette ordet (gresk: lytron) var den pris som ble betalt for å kjøpe fri en slave, eller å befri noen fra dødsdom. Den som tar imot Jesus, får altså det. Syndens lønn er døden, og Jesus selv tok denne dom.

Alt som måtte og skulle gjøres var med i Jesu død på korset. Ved troen blir det vårt. Da har vi en frelsesgrunn som holder gjennom hele livet og som er nok i døden og dommen. Denne grunn er fast og trygg, og du behøver aldri tvile på den. Om du kjenner uro og uvisshet om det er nok, er det djevelens røst. Du skal heller be og synge

Led meg hen til frelsens klipp – på meg selv jeg stoler ei!

I den kløfter kan jeg hvile, der er sikkert ly for meg.

På den klippe vil jeg bygge, glad, frimodig, frelst og fri.

Her jeg finner ly og skygge. Her går stormen meg forbi.

3. Barnekår.

I Rom. 8, 15 ser vi at vi har fått barnekårets ånd. Det betyr at vi har fått Gud til far og vi kan be med trygghet: Fader vår. Vi har lov til å gå til Gud med alt. Det er nåde for en synder. Og når vi kan gå med alle ting, er det hans fylde nåde over nåde.

Men Gud har omsorg for sine. Derfor gjør han det med glede og vil gjerne at vi skal ha tillit til ham slik at vi våger å komme når vi er den største nød. Her kan vi lære noe av Guds behandling av Israel. Det er Guds spesielle folk. Men de var ofte ulydige og handlet mot Guds vilje. Gud måtte straffe og dømme det, men han forlot ikke folket. Han ga de nye anledninger til å vende om. Det er slik en god far er.

«Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær.» Slik sang Lina Sandell etter at far hennes var dø. Og Jesaja sier: Helt til deres alderdom er jeg den samme, til de grå hår skal jeg bære dere. Jes. 46, 4. Og Paulus sa om Israel: I førti år bar han dem, eller sørget for dem (NO 78). Apg. 13, 18. Det er noe av hans fylde som vi alle troende har fått. Det skal han gjøre med oss også.

4. Saligheten.

Her tenker vi på den evige hvile hjemme hos Gud. Det er målet for livet. Vi har en hellig arv i himmelen som er gjemt for oss. Den eier vi ved troen allerede nå. Har folk flest glemt den himmelske arv? Er vi for opptatt av det jordiske og materielle? Slik lever vi i en farlig tid. Og faren er at vi innstiller oss på det jordiske. Vi har det godt her i verden, og mange er med og hjelper andre til å få det godt på jorden.

Det er likevel ikke hovedsaken. Det aller viktigste for ethvert menneske er å få en frelst sjel. Det er noe av sannheten om oss. Og fylden av nåde er at vi kan bli frelst – ved troen på Jesus. Der er det mulig. Men vi må huske at det bare er der vi kan bli frelst fra synden og eie himmelarven. Det gjelder for nordmenn og det gjelder for hedninger og muslimer og hvilket navn vi har på folk.

Er du en av dem som tok imot i nådens tid? Ennå er det rom, står det.

14) Luk. 13, 10-17. 4.s. Åpenb.

En kvinne blir helbredet på sabbaten. Det er beretningen denne dagen. Hun ble løst fra Satans makt, og det skapte stor jubel i folket. Hele folket gledet seg, står det. Men det skapte også uro og motstand: Tenk han kunne gjøre noe på en sabbat! Kunne han ikke vente til neste dag – de hadde seks dager å arbeide på.

Før dette hadde Jesus fortalt lignelsen om et fikentre som ikke bar frukt. Men det fikk en ny nådetid på ett år – kanskje det ville bære frukt neste år? Er det samme problem vi ser i denne helbredelsen? Noen bar frukt og gledet seg over Guds gjerning, mens synagogeforstanderen ikke gjorde det. La oss se på det som skjedde:

1. Kvinnen.

Vi møter altså en syk kvinne. Hun hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Det gjorde henne vanfør og krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. I Bibeloversettelsen 2011 står «sykdomsånd». Begge ordene taler om at skrøpeligheten og sykdommen var knyttet til en «ånd». Det behøver ikke bety at det var en demon i henne, men at sykdommen har en åndelig karakter. Det gjelder ikke bare legemet, men vårt indre.

Prof. S. Odland sier at sykdommen var virket av en demonisk makt. W. Hendriksen sier hun i det minste var influert, påvirket av demoner. Vi kan ikke si ut fra dette at alle sykdommer er det. Men dette var en spesiell alvorlig sak.

I atten år hadde hun gått med den. Vi kan tenke oss hvilket slit det har vært. År etter år har hun sett ned på veien og jorden uten å kunne løfte blikket oppover. Trolig har ryggen verket, og folk har sett på henne med ublide øyne.

Og nå kom hun inn i synagogen mens Jesus talte og lærte folket om Guds vilje. Det satte nok en støkk i fariseerne. Vi vet ikke noe mer om henne og forholdet til de andre. Men Jesus kaller henne «en Abrahams datter», v. 16. Det leder oss til å tro at hun var en sann troende, skriver J. C. Ryle. I alle tilfelle må det betyr at hun var jøde. Jesus bruker det samme uttrykket om Sakkeus i kap. 19, 9: En Abrahams sønn. Og det er tydelig at Jesus skiller mellom å være Abrahams ætt og Abrahams barn. Joh. 8,37 og 39. Jesus har sett på henne og forstått at hun hadde et hjerte som lengtet etter fred med Gud.

2. Jesu makt.

Her viser Jesus sin allmektige kraft når han møter denne kvinnen. Han kalte henne til seg og talte til henne. Uten at hun bad om noen eller forklarte sin situasjon, sa han noe som må ha forundret henne og alle de som hørte det. Han sa rett ut: Du er løst fra din vanmakt! Han så hvordan hun var. På henne var det synlig i det ytre. Men det er like sant om syndens makt og vår indre avmakt på ulik måte. Han vet hvordan du har det.

Da la han hendene på henne, og på den måten overførte han noe av sin egen kraft og styrke på henne. Hun fikk del i Jesus. På en så synlig og konkret måte ble all mulig tvil visket bort. Det viste han mange ganger mens han var på jorden. Skulle ikke det være bekreftelse nok for oss? Han er den samme i dag som for to tusen år siden.

Slik er han også for oss i dag. Vi ser det ikke konkret alltid. Men ved troen på ham griper vi ham selv og alt det Kristus har å gi en synder. Han har makt på jorden til å tilgi synd. Han kan også lege sykdom og skrøpelighet og alt det som plager et menneske. Men noen ganger ser han det tjenlig for oss og for sitt rike på jord at vi må ha lidelser og prøvelser her i verden. Det skal bl. a. være med å ydmyke oss og gjøre oss avhengige av ham i alle ting. Men det skal også vise verden at vi som troende holder fast ved Gud og hans Sønn selv om vi ikke få alt det vi ønsker og ber om. For vi har tillit til Gud. Han vil oss alltid det beste. Og det vil verden merke.

3. Motstand.

Det vil alltid være noen som kritiserer oss og Frelseren. Det fikk kvinnen oppleve. Her var det synagogeforstanderen som angrep Jesus. Han ble harm fordi det skjedde på sabbaten, v. 14. På en måte var det naturlig. Sabbaten var en hellig dag. De skulle ikke arbeide da. Det var fastsatt i Guds lov.

Men han skilte ikke mellom arbeid for å tjene noen for seg selv og arbeid for å hjelpe andre. Det er en viktig forskjell for oss også med tanke på søndagen. Jesus ville lære ham noe denne dagen. Forstanderen mente de kunne vente til det ble hverdag. Jesus kalte det hykleri, v. 15. For også de hjalp et dyr til å drikke på sabbaten. Det var nødvendig.

Denne kvinnen var ikke bare syk, hun var bundet av Satan – i atten år hadde hun vært det. Nå var det på tide at hun ble løst og satt i frihet. Sabbaten burde være en god dag for det. Det var Guds dag. Skulle ikke han få gjøre sin gjerning på sin dag? Men det var nok Jesus selv de ville til livs, og da brukte de alle anledninger.

4. Glede.

Jesu motstandere forstod og følte at han hadde rett og de hadde ikke det. De ble skamfulle, slik en gjerne blir når en ser sine feil på denne måten. Og folket skjønte at Jesus hadde gjort en Guds gjerning og gledet seg stort over det. Når han får slippe til med sin gjerning, skaper det sann og ren glede.

15) Luk 5, 1-15.

Ut på dypet

5.s. Åpenb.!

Jesus talte ved Gennesaretsjøen, og som alltid skjedde det da noe. Disiplene ble forandret, eller de fikk et nytt liv fra den dagen. Slik blir det alltid når vi hører Guds ord og tar i mot det, v. 1. Jesus lærte dem, står det. Også vi har mye å lære av ham.
.
Vi ser også at Jesus talte direkte til dem. Det var noe akkurat de skulle lære denne dagen. Det var ikke generelt snakk til alle og ingen. Han møter mennesker slik: Nå er det deg han vil si noe viktig til. I v. 4 ser vi det: Legg ut på dypet! Til denne dag hadde de beveget seg inne ved stranda på grunt vann og ikke våget seg ut på havet.
.
Kanskje det er slik i vårt kristenliv også? Vi går i det daglige strev år etter år, og kristenlivet er blitt en vane og en rutine. Nå vil han vise oss noe ved livssamfunnet med ham – ut på dypet. La oss følge ham noen steg.
.
1. Se bort fra deg selv, v. 5.
De hadde strevd hele natten med fikset, og ikke fått noe. Når det skjer, blir vi lett motløse og føler det som et nederlag. Vi har strev, og da mener de at det nytter ikke lenger, vi har forsøkt på alle måter uten resultat. Og de var fiskere av yrke, fagfolk på området. Det nyttet ikke for noen å fortelle dem hva de skulle gjøre.
.
Jesus nevner ikke strevet med et ord. Han går nye veier og gir dem en ny utfordring.
.
Noen sitter rundt i landet og føler alt er stengt. Vekkelsene er slutt for lenge siden. Det er lite møter i distriktet. Og din egen bibellesning og bønn går også tregt noen ganger. Det er blitt et strev. Du gir opp. Er det slik?
.
2. På ditt ord, v. 5.
Det må bety at de hadde fått en ny slags tillitt il Jesus. Det var noe med ham og hans ord som gjorde at de fikk nytt mot. Det håpløse var kanskje ikke så umulig likevel.
.
Som så ofte var det Peter som svarte. Og han svarte bare for seg selv og ikke de andre. Vi står alltid alene for Gud i Guds rike. Vi kan ikke skjule oss i flokken av andre. Det er nyttig å tenke gjennom det. Jeg vil kaste ut garnene, sa han. Ennå en gang skulle han prøve og drog ut på fisketur.
.
Men det skjedde på ”ditt ord”. Jesu ord hadde tent troen i Peter. Han hadde fått en slags ”troens nådegave”, tro til å følge Jesu bud i tjeneste. Sml. 1. Kor 12, 9. Det har noe med å gi Gud makt i vårt liv, gi ham rom til å gjøre sin vilje med og i oss. Salm 68, 35. Noen ganger hindrer vi Gud ved vår vantro fordi vi bare ser på oss selv om de menneskelige mulighetene. Derfor står det at Jesus ikke kunne gjøre noen mektig gjerning i Nasaret. Mark 6, 5. Folket der trodde ikke på ham og tok anstøt av ham.
.
Å gå på Jesu ord er å regne med Guds løfter. Der er det dypt vann, der er nok for alle, og der blir alle mennesketanker sprengt og gjort til skamme. For Gud har all makt og kan gjøre alt. Guds ord er så sterkt at ingen makt på jord kan hindre det. I alle ting må vi gå på hans ord.
.
3. En stor fangst, v. 6.
Da de drog garnene, var det så mye fisk at garnene holdt på å revne. Det ble altså en ekstra stor dag. Det var nok til alle, både dem selv og andre. Ja, de behøvde hjelp for å berge fangsten i land. V. 7. To båter ble fylt slik at de holdt på å synke.
.
Det var en nesten uforsvarlig stor fangst. Og de var ikke så mange at de behøvde alt dette. Men nå ville Jesus virkelig vise dem sin makt. Det skulle aldri stå på ham når de skulle ut i verden og fange mennesker, v. 10. Det fikk Peter i sannhet erfare pinsedag da han så at 3000 mennesker tok imot evangeliet og ble døpt i Jesu navn.
.
Men hvorfor ble denne dagen så helt annerledes enn andre fiskedager? Ganske enkelt fordi Jesus var med og de gjorde som han sa. V. 3. For Jesus er på dypet der det er stor fangst å få. Og ”dypet” er det stedet Jesus sier vi skal gå til. ”På hans ord” er å være der Jesus vil vi skal være. Og da er han med hvert sekund. Mat. 28, 20.
.
4. Jeg er, v. 8.
Ved dette møtet med Jesus fikk Peter se seg selv slik han egentlig var. Vi kan ha mange tanker om oss selv, og hva vi kan og skal og vil gjøre. Som regel er slike tanker feil. Men denne dagen så Peter seg i et klart speil. Da han møtte Jesus, så han sin egen synd. Han sammenlignet seg med Frelseren som der og da hadde vist seg som Gud. Han gjorde under og var allmektig.
.
I det lyset blir vi små. For da ser vi hvordan vi er. Vi oppdager sviket og egoismen og alt det skitne i vårt indre. Da passer vi ikke sammen med Jesus, de rene. Da sa Peter: Gå fra meg. Og det har nok mange sagt senere.
.
Slik var det også med tolleren i Luk. 18. I helligdommen ble Guds lys kastet inn over hans sjel, og han sa: Vær meg synder nådig! V. 13. Slik kjente Jesaja det i templet: Ve meg. Jes. 6, 5. På den plassen vil Ånden gjerne føre den enkelte av oss. Der er da vi tar imot nåde, for da er vi på bunnen og er gått konkurs.
.
På dypet – det er å slippe seg selv og alt sitt eget og flykte til Jesu nåde og bare stole på ham. Det er å være villig til å se sin synd, erkjenne den og be om nåde. Da lever vi i ”syndsforlatelsens rike” hver eneste dag.
.
5. Noe nytt, v. 10-11.
Nå var det ikke lenger bare Peter. De forlot alt, står det. Det var fiskerne i de to båtene. De begynte denne dagen å følge Jesus. Men det var Peter Jesus hadde talt med, og det var han som hadde erkjent hvem han var. Derfor var det han Jesus sa dette til: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. Det er ikke bare en oppgave. Det er et løfte. Når Jesus sier dette, betyr det også at fangsten er sikret. Du skal fange noen, sa Jesus.
.
Skal det bli fiskelykke, må vi gå der Jesus peker. Vi kan ikke velge oss et sted selv. Vi må følge ham, slik disse mennene gjorde. Han har noen ferdige gjerninger som ligger i din vei. Det er de vi skal ta opp og utføre. Ef 2, 10. Da er vi på dypet, der Jesus vil vi skal være.
Amen.

16) Mark. 13, 21-27. 6.s. Åpenb.

Teksten handlar om ein dag når Jesus kjem att i sky. Menneskesonen skal koma, v. 26. Før den dagen vil mykje henda her i verda. Det vil Jesus seia noko om her, og med det vil han åtvara oss slik at me er ferdige når tida er inne.

1. Tru ikkje alt.

Me skal ikkje vera så godtrune når det er tale om endetida. Folk vil seia og meina så mangt om det, v. 21. Snart er Messias her og snart der. Kyrkjer og organisasjonar og predikantar kan tala sterkt om dei siste dagar og kva tid Jesus kjem att. Somme er snare til å ta imot det og er sikre på kva som skjer ganske snart.

Det er rett at me skal akta på teikna og alltid vera budde på hans kome. Men teikna og talen om dette må stamma med Bibelen sine ord. Det må det alltid, men her er det sers viktig for det er så lett å ta feil. Me kan tru at me er dei første som har opplevd slike ting, og difor må endetida vera nær.

Litt innsyn i soga vår og verdssoga vil visa at det har vore mange tider tidlegare då det var mykje likt nå, men han kom ikkje. Nokre predikantar tala svært om Jesus SÅ vær. Då skal me berre tru det som Ordet seier og det som stemmer med det. Og me kan tenkja til alle tider: Kanskje kjem han snart, og då lyt me vera ferdige til å møta han.

2. Falske arbeidarar.

Tenk at det kan vera slik! Gjennom alle tider har det vore predikantar som står fram og meiner mykje og har eigne tolkingar av mangt i Bibelen. Det gjeld ikkje berre dei siste tider. Det gjeld ikkje minst frelsa og måte den skjer på.

Her kan me og tenkja på Mat. 24 som talar om desse ting. Til desse arbeidarane kan me rekna ein del sekter som manglar det vesentlege i evangelisk kristen lære. Men det er også slik predikantar og kyrkjer som nektar å fylgja den bibelske moral og livsførsel. Når nokon lever i synder mot Guds bod som fylgje av dette, er dei ikkje med og samlar til Kristus men spreier. Og då+ er dei ikkje rette arbeidarar.

Og me kan kanskje finna slike einskilde arbeidarar i fleire kyrkjer og samfunn. Då skulle ei rett kyrkjetukt gjera at dei vart stengde ute frå tenesta.

3. Teikn og under.

Det vekkjer alltid stor oppsikt når nokon kan lækja sjuke eller gjera andre store teikn som folk kan sjå. Då er mange snare til å meina at dette må vera rett. Berre Gud kan gjera slik, seier dei. Men det er ikkje sant. Jesus gjer det klårt at andre og kan gjera store ting. Heidningar gjer det og ikkje minst vil Antikrist gjera det.

Her må me og prøva alt på Guds ord. Stemmer det med det Gud har sagt? Seier Han at det er teikn på Guds gjerning at nokon blir frisk? Og har han sagt at det er slik vekkinga skal koma? Det er ei kjend sa mellom misjonærar at ulike «under» kan skje også der. Det skulle gjera oss varsame med dette uansett kor det skjer.

4. Naturen.

Teikn skal også henda i ytre ting, i natur og folkeliv. Det skal verta trengsle, og sola og månen skal verta mørk. Korleis det skjer eller kor lenge det varer er uvisst. Stjernene skal falle ned frå himmelen, og himmelkreftene skal skakast og oppføra seg «unaturleg». Dette lyder ganske dramatisk. Endetida vil ikkje bli stille og roleg der alt går sin vante gang som i hundrevis av år før.

Her kan me visa til m. a. Mat. 24, 29 og 37 ff.

5. Englane kjem.

Då kjem Jesus! Han er i skyene med stor kraft og herlegdom. Det vil truleg tyda at alle folk då skal sjå det og etter kvart skjøna kva som har hendt. Difor må dette bli ein reint uhyggeleg dag for dei som ikkje trudde på han. Nokre av dei vil hugsa ordet om dom og straff og evig død. Så går det opp for dei at det er for seint å venda om.

Ved denne dom skal alle vera med i verda. Gud skal senda englane sine ut og samla dei utvalde og henta dei heim til seg. Dei vil gå til alle land og område i verda. Dei fire vindretningane tyder på det. Over heile universet skal dei gå. Sjå v. 27.

Du som er eit Guds barn skal vita at han kjenner deg på namn og han veit kvar du bur. Difor vil englane finna deg og ta deg heim att. Han hentar alle – frå gravene og havet og dei som er gløymde og bortgøymde i dag. Då tek æva til. Jordelivet er slutt for godt på den måten me kjenner det. Og eit nytt tilvære tek til, utan tidsavgrensing eller noko hinder. Æva er det fullkomne livet saman med Gud og alle hans vener.

- Det er ikkje sagt her at alt skal skje på same tid. Andre stader i Bibelen viser at hendingane i den siste tida skal skje trinnvis og i avdelingar. Poenget i teksten vår her er AT det skjer. At Gud har kontroll over alt og vil sigra til slutt.

17) Mat. 13, 24-30. Såmannsøndag.

Dette er den andre lignelsen Jesus viser disiplene her, og som han forklarer, v. 36 ff. Folket hørte lignelsen. De skjønte den ikke. Hva mente Jesus med ugress og alt det andre? Det må vi også tenke over.

1. Hva med åkeren? v. 37.

Hvem var det? Det betyr verden, sa Jesus. På gresk står her kosmos. Verden er hele menneskeheten, alle mennesker på jord. Slik tolker både Studiebibelen, O. Richard og A. Bjerkreim det. Det er viktig for forståelsen av hele avsnittet at vi ser det.

Noen har nemlig en annen mening og sier det betyr menigheten eller den synlige kirke. Da bruker de denne lignelsen for å si at vi ikke skal drive menighetstukt. Vi skal ikke dømme noen. Alle skal jo være sammen, sier de. Ellers kan vi rive noen bort.

Det blir en uholdbar tolking som man får problemer med ved andre bibelvers. Verden er alle mennesker, som den lille bibel også sier. Joh. 3, 16.

2. Såmennene.

De er helt forskjellige i denne sammenheng. Og det peker på at det egentlig bare er to åndelige krefter i verden. De må vi alle forholde oss til.

a) Menneskesønnen er den ene. Jesus sår den gode sæd i folket. Og han eier alle etter skapelsen. Han var selv med og skapte verden. Guds egen Sønn kom til jord for å så. Og slik sett er alle sanne forkynnere såmenn.

b) Djevelen sår ugress, v. 38. Han kalles fiende og Guds motstander. Han er verdens fyrste og høvdingen over luftens makter. Han møtte Jesus i ørkenen og brukte Peter til å friste Jesus. Han var i Getsemane og er nå over alt. 1. Pet. 5, 8. Han kan opptre på mange måter, også som en lysets engel. 2. Kor. 11, 14.

Jesus tar fienden alvorlig. Han skal ikke la djevelen gå fri. Vi må se alvoret og vite at hver av oss har en motstander i hjertet. Også han har tjenere. Det er mennesker som går hans ærend og sår ugress iblant oss.

3. Såkornet.

Det er to slags såkorn, og begge kommer i samme åker. Disse to slags vekster vil alltid være i verden. Og her må vi legge merke til hva Jesus sier i sin «tolking». Det er avgjørende for å forstå resten.

I den første lignelsen i dette kapitlet og Luk. 8 er såkornet Guds ord. Luk. 8, 11. Men her taler han om noe annet. Sæden er de som tar imot evangeliet og blir troende. Det har alltid vært noen i verden som gjorde det. Guds folk i vår tid er også en slik sæd som Gud har sådd og plassert her på jord. Men det er evangeliet som føder slike mennesker og ikke noe i seg selv.

Men djevelen sådde noe helt annet. Han sådde ugress som ikke var til noen nytte, men tvert om gjorde skade. Den tok opp plassen for kveiten og tok også kraften fra jorden. Det blir vanskelige kår for den gode sæd der djevelen får så sitt ugress uhindret. Han er en løgner, Joh. 8, 44, og vi kan aldri stole på ham og hans tjenere.

Alt som er mot Bibelens tale er løgn og djevelens sæd. Men hans lære ser ofte uskyldig og god ut. Han kommer med falsk lære som er ispedd litt sannhet. Da godtar mange mennesker det som rett og bra.

Men denne blandingen av sannhet og løgn er verre enn noe annet. Det er ikke nok at litt er sant i en forkynnelse. Det usanne vil ødelegge alt sammen. Det er som en dråpe gift i et glass rent vann. Alt blir besmittet og dermed farlig. Eller han setter en flott merkelapp på sin forkynnelse og kaller den f. eks. «et nytt evangelium» og taler fint om Jesus. Da biter mange på og følger vranglæren uten at de forstår hva de gjør.

Vår tid er kjennetegnet av slik forkynnelse og vitnesbyrd. Vi må gjøre som de kristne i Berøa. De gikk hjem etter møtet med Paulus og undersøkte om det var slik som Skriftene hadde sagt. Apg. 17, 11.

Djevelen arbeider på flere måter iblant oss. To av dem er særlig tydelig.

Han arbeider religiøst. Han er denne verdens gud. Dermed gjør han det som passer verden og som de er fornøyd med. Om det kommer i motsetning til Guds plan og vilje, vil han ha folkemeningen og de fleste med seg. Dermed lykkes han ofte der folket har lite kunnskap og kjennskap til Guds rike og dens lære.

Han arbeider også politisk. Han er verdens fyrste og styrer i denne verden, og da bruker han også politiske virkemidler. Her vet han at lover og forskrifter som gjelder for hele folket er viktig. Derfor prøver han stadig å få de folkevalgte til å vedta lover der Guds lære fjernes. Slik sett har politikere stor makt.

Vi ser at han har gjort det i land etter land. Skoleverket er avkristnet, også ved lover som gjør det forbudt å «forkynne». Forkynnelse blir så tolket slik at kristendommen ikke skal ha noen større rett enn f. eks. Islam og buddhisme. Man har ikke lov å si at en religion er rettere enn en annen. Dermed blir kristendom en blant mange andre og står på linje med dem.

Etter hvert har han fått ledere på ulike nivå og etater til å fjerne f. eks. andakter på gamlehjem og bedrifter som var ganske vanlig før.

Vi ser også at man bruker en snedig måte å innføre dette på. De tar en ting om gangen, da ser det ikke så radikalt og farlig ut. Samtidig har vi sett at de forsikrer oss om at de som har det gamle syn på noe, selvsagt skal respekteres. Hva skjer da? Det har vi sett i saken om reservasjonsretten for leger til å utføre abort. Respekten for vår personlige samvittighet har vært en selvfølge i vårt kristne samfunn og demokrati. Det er det ikke lenger. Politiske ledere på flere plan sier nå at alle må følge deres linje. Hvorfor kan de si det? Jo, de har vedtatt lover og forskrifter som skal gjelde for alle, og da må det skje! Samvittigheten er dermed avskrevet.

Det er ikke en utvikling i tråd med Guds tanke.

4. Tidspunktet.

Nå må vi også se på tidspunktet da dette skjedde, og da det kunne skje. Hva tid var det? «Mens folkene sov, kom fienden.» Det er den åndelige søvn som gjør at hedenske krefter kan få virke så fritt som de gjør nå. Det gjelder oss kristne. I mange har år har kristenfolket protestert mot urett og ulover i landet. Men det har stilnet av. Flere tenker slik: Det nytter ikke, vi er for få.

Men det gjelder også folk flest. Tanker om kristendommens betydning for oss som folk er blitt færre og svakere. Selv om ikke alle var personlig kristne før, hadde de respekt for kristendom og de kristne regler og bud. Et eksempel er helligdagsfreden. Det var selvsagt at de kristne ikke skulle arbeide på søndag hvis det ikke var nødvendig. Mange måtte nok det på grunn av f. eks. skiftarbeid på fabrikker. Likevel respekterte de søndag.

De endret seg år for år. Jeg tror det begynte der jeg er kjent med hyttebygging. Flere og flere skulle ha egen hytte – på fjellet eller ved sjøen eller på landet et sted. Men de arbeidet seks dager i uken. Søndag ble da hyttearbeidsdag. Bøndene arbeidet ikke på søndag. De ventet til mandag selv om det så ut til å bli regn når de hadde tørrhøy ute. Vi hadde en slik søndag kveld med tunge skyer. Far sa: Vi venter til klokka tolv natt. Det gjør de ikke lenger.

Det var også uhørt at butikker hadde åpent en søndag. Det begynte noen uker før jul et år. Folk måtte endelig få handle julepresanger. Nå er kravet at alt skal være åpent alle dager, ja, netter med. Det er materialisme og pengekjærhet og ingen respekt for Guds rike. Det er åndelig natt.

5. Høst.

«Når det er tid for innhøstning,» står det. Den kommer. Men det var det mange som ikke hadde regnet med. Høsten kom uventet og utenkt over dem. For den kalles «verdens ende» i v. 39. Og verden regner ikke med at det skal bli slutt noen gang, og derfor vil de leve så lenge de kan. For dem er alt slutt ved døden.

Men det er ikke slik. «Innhøstningen» er tiden da alle folk skal stilles fram for Gud og gjøre opp sitt regnskap med ham. Han er jo høstens herre.

Da ser vi at hele verden er delt i to store grupper. Det har den alltid vært, men den kommer ikke til syne før på den store dag. Da vil alle se det. Den gode sæd, hveten – det er Guds folk. De er de som tar imot Jesus som sin personlige frelser og stoler bare på ham for tid og evighet. Det er troens folk, de sanne kristne. I v. 43 som er Jesu forklaring, kalles de rettferdige. De skal til himmelen hos Gud og skinne der som solen. Det er et herlig bilde på Guds folk.

Men ugresset – hvem er det? De ufrelste av alle slag, hedninger av alle slag. De blir brent, sier Jesus. Det er bilde av fortapelsen. De kommer aldri ut derfra. Og alle skal møte fram. Englene blir sendt ut av Jesus for å samle «alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet», v. 41. Og de finner alle. Det er en god beskrivelse av alle som lever utenfor Guds rike. De følger ikke Guds lover. Å volde anstøt betyr å føre noen til fall. Slik er verden sett fra Guds side i denne sammenheng.

Jesus avslutter denne talen med å si: Den som har øre, han høre! V. 43. Alle har legemlige ører, men det taler ikke Jesus om. Her tales om åndelige ører og åndelig hørsel. Er du og jeg slik at vi hører det Gud sier? Og følger det kallet? Det er saken for oss nå. På hvilken siden skal du stå når avgjørelsen kommer? Men du må begynne nå, i nådens tid.

18) Luk. 9, 28-36. Forklaring.

Luk. 9, 57-62.

Her møter me tre som har kontakt med Jesus, og der Jesus krev alt av dei. Det er vel med tanke på dette at Bjørnson skreiv i si tid ”Over Ævne”. Det var slik han opplevde kristendommen i siste del av livet sitt. Og få ein menneskeleg synsstad er det over evne. Jfr. Kol. 1, 12.

Lat oss stansa for nokre sanningar her:

1. Ingen ER skikka.

Det er sant nok at alle er skapt skikka for Guds rike. Det seier ”skapingsteologien” klårt nok. Adam og Eva var fullkomne i hagen. Gud såg at alt var svært godt. Hadde me berre vore slik dei var! Då hadde jorda vore eit paradis.

Det mange gløymer her er det skræmande syndefallet i 1. Mos 3. Her er Bibelen som vanleg klår: Då kom alle menneske bort frå Gud. Me er alle fødde etter syndefallet og har med det syndegifta i oss. Då vart det ei uoverstigeleg kløft mellom oss og Gud. Ingen kan gå over den.

I tillegg er det slik at alle menneske syndar sjølv i handling, tankar og ord. Og det skjer kvar dag. Rom. 3, 23. Synda er alltid først og fremst mot Gud, og difor er det ei forbryting mot han å synda. Me syndar nok ulikt i konkret meining. Synda gir seg ulike utslag i livet vårt, grove og stygge eller meir fine og tilsynelatande uskuldige. Og all synd fører til sist til dom og den æveleg død, Rom. 6, 23.

Det er vanskeleg for eit moderne menneske å akseptera at han er ein syndar for Gud, og synda fører til ein grufull dom. Men det er naudsynleg å kjenna seg sjølv på rett måte, og det gjer me berre ved å sjå kva Bibelen seier om oss. Då får me syndarstemplet på oss.

2. Ingen kan GJERA seg skikka.

Det er kjent at alle menneske har prøvd å gjera nett dette. Religionane handlar om å bli slik at med kjem til Gud etter døden. Og du gjer folk mykje, - gode gjerningar, bøner, pilegrimsreiser osv. Heidningane har eit svært strev med dette, det kan mange misjonærar fortelja om, særleg dei som kom først til eit område med berre fedredyrking og anna.

Nokre trur at dei har lukkast med det. Dei meiner for alvor at dei er gode nok og har gjort alt dei kan for å ble betre. Bibelen kallar dei hyklarar og farisearar, for dei har ikkje lukkast etter Guds mål og standard. Ein kan og seia det slik: Dei har ikkje prøvd nok.

For Bibelen er klår: Ingen kan det. Jo meir alvorleg du tek dette, jo meir ser det kor umogeleg det er for eit menneske. Når det tek Guds ord på alvor og går hans veg, får du nok ein lukka munn og står skuldig for Gud. Rom. 3, 19. Jeremias seier: Kan ein morian skifta om si hud, eller ein leopard sine flerre, Jer 13:23. Nei, seier Gud – og då kan heller ikkje me bli sanne kristne på eiga rekning. Det er godt om me ser det i tide.

3. Jesus kan.

Evangeliet er nett dette: Jesus kan gjera oss skikka. Han sette oss i stand, seier Paulus, Kol. 1, 12. Han har gjort oss truande skikka, og det hender slik:

Jesus døydde for oss. Då er me på Golgata og ser krossen hans. Der døydde han i vår stad, for det var me som fortente døden. Han var Guds offerlam for vår skuld, Joh 1, 29 og 1. Pet 2:24. Det var naudsynleg at ein tok straffa og slik oppfylte også det kravet frå gud. Då opna han veg til det stengde paradiset og sjølve himmelen. Muren mellom oss og Gud er borte. Det går ei bru over den botnlause kløfta mellom oss. Det er krossen.

Det er også slik at kvar einskild av oss må få tilgjeving for den synda me gjorde, bli fødde på nytt til eit evig liv og bli reinsa får ureinskapen ved synda. Det skjer ved å ta imot det Jesus er og gjorde. Den ferdige frelsa må bli mi, elles går eg fortapt sjølv om alt er ordna hjå Gud. Sjå desse orda om det: 1. Joh 1, 7 og 9; Ef 1, 7. – Då er du skikka.

Han tek også vare på oss og varar oss gjennom heile livet til me står ved døra inn til himmelen. Det har han gjeve lovnad om. Joh 10, 28.

Legg her merke til det Jesus seier om dei som kjem heim:

v. 58: Dei er viljuge til å ta kostnadane ved å vera kristne.

v. 60: Dei bryt med alt i verda, til og med slekta om det er naudsynleg.

v. 62: Dei seier farvel til fortida og ser framover på Guds vegar. Kona til Lot gjorde ikkje det – og tapte.

Tak berre eit omsyn: Fylg kallet frå Gud. Lat Jesus styra livet. Kom straks – nå – for å bli skikka for himmelen.

19) Luk. 18, 31-34. Fastelaven.

Den blinde.

I denne teksten taler Jesus først om sin død og oppstandelse. ”Se, vi går opp til Jerusalem,” sier han. Profetordet må oppfylles, og Jesus skal bli hånet, og de slår ham i hjel. Han viser disiplene at han skal oppstå på den tredje dagen. De skulle være forberedt på alt. Men Lukas sier at de forstod ikke dette. V. 34.

Da skjer det noe – der han skulle få vise dem enda en gang at han var mer enn alle andre. Han kunne gjøre et under. De var kommet til byen Jeriko i Jordandalen. Og der satt det en blind mann og tigget. Det var ikke et uvanlig syn i Israel. Det var slik de livnærte seg.

Denne dagen skulle bli helt forandret og ny for mannen. Det ble som en illustrasjon på Jesu makt, men også på hans vennlighet og miskunnhet over folket i nød. Slik vil alt bli nytt for alle som møter og tar imot Jesus.

Den blinde roper til Jesus i sin nød; Miskunn deg. Det var ganske naturlig for ham å be om hjelp. Han hadde nok hørt om Jesus og visste hvilken makt han hadde. Han opplevde det underlige: Noen ville stanse ham i å søke Jesus. Men den blinde lot seg ikke stanse. Han ropte enda mer. For han var i dyp nød.

Da stanset Jesus. Tenk så fint! En stor folkemengde ville følge ham, og så stanset han for den ene. Og det var en som de andre ikke brydde seg om. En fattig tigger. Men Jesus hadde tid og omtanke – og hjelp. Kanskje den blinde ventet på et øyeblikkelig under – nå skulle han bli frisk!

Men Jesus kommer med et spørsmål til den blinde. Det var nok overraskende, men nødvendig: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Mon han hadde ventet det? Det var vel så opplagt hva mannen ville. Jesus visste det nok. Nå ville han at den blinde skulle få si det med egne ord. Det er godt å få uttrykke sin nød for ham.

Svaret er ikke overraskende. Han var blind og dermed ganske hjelpeløs. Det måtte Jesus gjøre noe med. Det sa han også og la ikke skjul på at det var en legemlig, menneskelig nød han behøvde hjelp til. Men da så han også mye nytt som fikk betydning for hans liv senere. Vi vet ikke om han hadde hatt synet før eller om han alltid hadde vært blind. I alle tilfelle ble livet nytt fra denne dag.

Nå kan vi snu på dette og si: Mon ikke mange mennesker er åndelig blinde i dag? Er det ikke slik at mange kristne også har for lite syn på noe? Hvis Jesus kommer og spør deg: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Kunne vi også svare: Gi meg et nytt syn! Da så vi gjerne noe mer enn vi hadde tenkt på før. Og vi kan se dette i Guds ord. Der ligger Jesu svar. Hva er det?

1. Jesus.

Det første den blinde så, var Jesus som stod framfor ham. Og vi behøver et nytt syn på Frelseren igjen og igjen. Vi synger i en sang slik: Sett meg så jeg ser deg Jesus---. Og det gjelder først og fremst synet på han som frelser. Han er mitt eneste håp i liv og død og i evigheten. Synet på Frelseren kan blekne i alt kav og slit vi har her i verden. Og etter mange år som kristen, kan det også bli en vane og litt hverdagslig. I Guds ord kan vi så lese om ham og se nye sider ved ham og ord som forteller hva han betyr for meg. Han er min forsoner og personlige redningsmann, forbeder og hjelper i all nød.

Jesus er også vår gode hyrde. Det skrev David om i Salme 23, og Jesus gjentok det i Joh. 10. Hyrden tar seg av sauene, gir dem mat og verner dem mot ulven. Uten ham var vi hjelpeløse og fortapt. Han er også vår konge og leder og herre i livet slik han vil være det i evigheten. Når han blir stor for vårt indre øye og hjerte, kan vi si med Paulus: Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

2. Kristendommen.

Det er sterke krefter i sving i dag for å likestille alle religioner. Ingen har lov å si at vår religion er enestående, den eneste redning i evigheten. Alle guder er den samme gud, bare under forskjellige navn. Slik er tendensen i vår tid.

Da er det viktig å få et nytt syn på det Jesus betyr for oss. Kristendommen er ikke en av mange. Han er den eneste. Hvis ikke det er sant, er all misjon unyttig og unødvendig. Hvorfor skal vi omvende de som allerede er ”omvendt”? Her må vi holde fast på Bibelens ord om at frelsen i Jesus er for alle og utenfor ham, er mennesket tapt. Apg. 4, 12 og Joh. 14, 6. Jesus viste seg særlig viktig da han døde på korset og stod opp påskedag. Der ligger sentrum i kristendommen.

3. Guds ord.

Det er kamp om Bibelen – det har det vært i flere hundre år. Men kanskje har den ikke vært så intens som nettopp nå. Før var det gjerne de lærde som stred, og kritiske bøker ble lest av noen få. Vanlige folk kjente lite til dette. Men slik er det ikke lenger. I mange år har bibelkritiske bøker blitt utgitt som billigutgaver og vanlige bøker beregnet på alle. I skolen er kritikken kommet inn i alle bøker og i flere fag. I små porsjoner blir tvil sådd i unge hjerter gjennom mange år. En skolegutt kom hjem en dag og sa: Det er jo ikke sant det som står i Bibelen!

Som Guds folk må vi lese Bibelen som Guds tale til oss mennesker. Det er ord fra Gud. Vår frelse og salighet avhenger av det. Salig er den som våger å bygge sitt liv på Ordet. Men ve det menneske som vraker Bibelens budskap. Det ser vi også på Bibelens siste blad, Åp. 22. 18-19.

4. Himmelen.

En av Djevelen måter å forføre mennesker på, er å si at alt er slutt med døden. Det er ingen ting etter graven. Da er det ikke nødvendig å omvende seg og bli frelst. Vi lever bare denne ene gang, la oss få mest mulig ut av det.

Hvem har fortalt folk det? Har noen vært bak graven og sett det?

Jo, Jesus har vært der. Han har fortalt oss om evigheten og himmelen og veien dit. Nå ber han oss om å følge ham. Johannes fikk se litt av himmelen og dermed av evigheten. Han sier. Han viste meg … Og jeg så…. Der var ingen ting urent. All synd og skam og sykdom og død var borte. Jesus og Faderen var sentrum, og alle de frelste sang til Guds ære. Er ikke det noe å ha i vente? Vil du ikke være med?

Herre, gi oss synet igjen! På alle ting i Guds rike.

Amen.

20) Mark 2, 18–28

Askeonsdag. Om faste.

Dei skjøna ikkje det som hende, for dei var sorgtunge. Då er det ikkje lett å forstå når noko vanskeleg hender. Nå var det spørsmålet om faste som først kom opp. Både døyparen sine læresveinar og farisearane fasta. Kvifor skulle ikkje dei tolv gjera det?

Jesus kallar seg nå brudgom, som i Mat. 25 og Openberringa. Det har vore ein del brudemystikk mellom kristne, og rett forstått er det sant. Jesus er brudgom og dei truande er brud. Me vil sjå litt på dette her.

1. Korleis Jesus er.

Nå er han brudgom, dvs. brura sin mann. Som brud har me tilgang til brudgommen, på ein måte som ingen annan har. Me kjenner hans planar og løyndomar betre enn folk utafor. Ja, brura og brudgommen er eitt. Slik er det med Guds born og Jesus.

I Høgsongen 4, 9 brukar kong Salomo dette biletet: ”Du har vunne mitt hjarta, mi syster, mi brur.” Der er nett dette biletet så storslått og inderleg. Men me er også kalla Jesu sysken, og med det vil han seia at me har eit nært tilhøve til han. Det er annleis med Guds folk enn med verda utafor. For å koma inn i dette forholdet er det naudsynleg både med eit personleg val og ein ny fødsel av Anden. Det er på same tid rein nåde og gåve, og eit ansvar for å seia ja takk til det. Gud tvingar ingen inn i sitt rike. Joh. 1, 12 og 3, 3. Josva sine ord i Josva 24, 14 er like naudsynlege i dag som før: Vel i dag kven de vil tena!

2. Kva påverknad Jesus har.

Kan brura sørgja når brudgommen er nær? Me treng ikkje lamper i dagslys. Dei ufrelste skulle sørgja og fasta, for dei har ikkje noka von. Dei er utafor alt og går ei mørk framtid i møte.

Jesus har derimot gjeve sine vener ei ny von. Me er ikkje under lova med krav om å oppfylla alle bod. Nådens Gud er med oss. Og då er alt nytt.

Høgs. 5, 1 seier: Eg er komen til hagen min, mi syster, mi brur. … Drikk dykk glade, mine vener. Og Paulus skriv i breva om glede: Glyd dykk alltid. Igjen vil eg seia: Gled dykk. Fil. 4, 4. Det er den verknad Jesus har på ein syndar når me kjem

Då er det ikkje lenger gamal vin og gamle flasker. Me høyrer ikkje til i den gamle pakt. Nå er alt blitt nytt. Ny vin i nye skinnsekker. 2. Kor. 5, 17.

3. Når han er borte.

Jesus skulle ikkje vera på jorda alltid. Det kom ein dag då han skulle dra til sin himmel. Han skulle døy og sidan kom himmelfarten. Han var ikkje lenger hjå dei. Då ville dei sørgja, det skjøna Jesus og førebudde dei på det.

For oss kan det og koma slike dagar. Det kan vera synd me gjer, ulydnad og anna vondt. Då er vegen alltid å venda om, gå med synd og skuld til Jesus og be om nåde og forlating. Han har lova å gi oss det. – Men det kan og vera sorg og motgang ved dødsfall og ulukker av ulikt slag. Eller du er gamal og kjenner deg einsam og bortgøymd. Er Gud også borte då? Me har Jesu lovnad: Sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda stend.

Han er nok der bak skyene. Om sola ikkje skin på ein regnfull dag, er ho på himmelen likevel og skin på nokre andre.

4. Jesu gjerning.

Her brukar Jesus to bilete om si gjerning: han skaper noko nytt, noko dei ikkje hadde visst om før og kjende til. Det er bileta av klede og vin.

a) Ny og gamle klede.

Tanken er at dei gamle kleda er ubrukbare. Det er tid for nye klede. Dei gamle kleda er vår eiga rettferd, eller rettare sagt vår urettferd, ja, den gamle pakta. For det er berre det me har av natur. Og det er å likna me ureine klede, Jes. 64, 6. For alt vårt eige er smitta av synd. Ureinskapen er egoisme og store tankar om oss sjølve og mykje anna.

Jesus kjem då med nye klede. Det er evangeliet om nåde og Kristi rettferd som gåve. Alt får me ved syndenes forlatelse. Det er ein port som opnar døra inn til Jesu soningsverk. Då er alt av nåde, Ef. 2, 8. Me har ingen ting lenger i oss sjølve. Og våre eigne gjerningar og liv kan ikkje gå saman med desse nye klede. Luk. 15, 22. Sak. 3.

b) Vin.

Dette er same sak ved eit nytt bilete. Den nye vin ville gjæra og sprenga sundt dei gamle sekkene. Evangeliet høver ikkje saman med lovar og regler og bod. Skal evangeliet få leva i eit menneske, treng det eit nytt hjarta. 1. Kor. 2, 14 og Joh. 14, 17. Det er ikkje nok med reformasjon og lovnader om å gjera så godt ein kan. Du må fødast på nytt, som Nikodemus. Joh. 3.

Det gamle hjarta tek ikkje imot Jesus. Det forstår ikkje den nye vin som må ta bort øydeleggja alt det gamle i oss.

Så skal me berre halda oss til evangeliet om Jesu død og soning. Det er det som gjeld i den nye pakta. Men det skal og halda i dommen.

21) Mat. 26, 36-45. 1. faste.

Denne dagen skal vi samles om Jesu bønn i Getsemane. Ordet betyr oljepresse. Der kjempet han en ufattelig kamp. Det kan se ut som om han kjempet både med seg selv, med Gud og med djevelen. I forkant hadde han også en kamp med disiplene som sovnet og ikke ser ut til å fatte alvoret i denne stunda. Derfor er det stor dramatikk i Getsemane denne gangen. I dag ligger hagen der så fredelig og nærmest innbydende for turister og andre. Derfor må vi sette oss tilbake i tid og tenke oss inn i Jesu situasjon og det han opplevde.

Jesus hadde med seg de tolv disiplene, og han bad om at de ni skulle stanse ved inngangen mens han gikk lenger inn i hagen for må be, v. 36. Han tok med seg tre av de tolv, Peter og de to Sebedeus-sønnene. Det var Jakob og Johannes. De var vitner til Jesus kamp og bønn og må ha fortalt det videre til disiplene, slik at f. eks. Matteus kunne skrive det her.

1. Bedrøvet.

Da Jesus var kommet et stykke inn i hagen, stanset han og ba de tre om å være der og våke. Selv gikk han lenger inn for å tale med sin far. Men til de tre sa han: Min sjel er bedrøvet inntil døden, v. 38. Sorgfull og tung om hjertet gikk han videre. Det var dine og mine synder han bar og all den elendighet som finnes i verden. Han begynte virkelig å kjenne at byrden var stor. Det er umulig for oss mennesker å forstå hva han led og tenkte i denne stund. For det er en guddommelig smerte han har, og den kan ikke vi sette oss inn i.

Likevel kan vi også oppleve noe av en slik bedrøvelse. Det kan være ulike grunner til det, både rent jordiske og menneskelige som alle mennesker kan få, og åndelige ting som holder på å ta motet fra oss. Vi kan bli bedrøvet ved sykdom og død, fattigdom og strid i familie og nabolag. Men vi kan også bli det når vi ser på våre egne fall og synder. Fortida er nok skjult under Jesus blod for en kristen, men ikke minnet om dem. Og vi ser også at vi faller i synder og gjøre noe som vi angrer på i etterkant. Det bedrøver oss. Og vi ser på andre mennesker – de kan være snille og gode, men er uten liv i Gud. Da må også vi si: Min sjel er bedrøvet.

2. Er det mulig.

Kampen var så stor at spørsmålet brøt fram i Jesus som menneske: Er det mulig å slippe dette? Finnes det ikke en annen vei? Som Gudesønn visste Jesus at det var bare lidelsen og døden som kunne gi frelse for verden. Men som menneske hadde han de samme begrensninger som alle andre. Hans legeme var redd lidelsen og spurte etter en annen vei. Det kan synes underlig for oss nå, men det viser at han var et virkelig menneske og ikke bare lignet oss i det ytre.

Også vi spør ofte etter en lettere vei, både som kristen og i menneskelivet. En kristen vil noen ganger møte motstand også i vårt land. I mange land har det vært regulær forfølgelse der kristne måtte lide martyrdøden. Mon ikke de også har spurt den Allmektige Gud om å få slippe kampen. Det ligger i vår natur å finne en annen og lettere vei der vi kan gå utenom farene og motgangen. Vi er på den måten typiske som Peer Gynt som stadig gikk utenom. Han unngikk vanskene og alvoret og tok heller ikke et oppgjør med seg selv. Han lyttet til Bøygen som alltid sa: Gå utenom!

For en kristen er det ikke vei utenom korset og å følge etter Jesus på hans veier. Det er den smale vei som fører til målet.

3. Ikke som jeg vil.

Det er seieren i Jesu menneskehjerte. Det var ingen vei utenom kors og død. Det visste han også før. Og nå var seieren vunnet for alltid. Et menneske vil som regel aldri gjøre Guds vilje, fordi det er bundet til verden og synden. Jesus hadde ikke nettopp det, men ellers var han et fullverdig og helt menneske. Og det vegrer seg for lidelse.

Og nå kunne si det frem, så å si offentlig ettersom dette ble kjent og nedskrevet i Bibelen. For hele livet var hans vilje ett med Faderens og underlagt ham i alle ting. Det er en voldsom utfordring for oss kristne. For vi har også en vilje, og den stemmer ikke med Guds plan og tanke. Vi vil oftest gå våre egne veier som er preget av syndens makt i verden. Også for en kristen kan det koste å si: Skje din vilje, som det står i Fadervår.

Jesus legger til: Bare som du vil, v. 39. Her er ett av de steder som viser hvor unik Jesus var også som menneske. Han gjorde ikke Guds vilje bare når det stemte med han egen tanke. Han gjorde den ikke bare når den var lett og behagelig. Han sa: Bare som du vil! Noe annet eksisterte ikke i hans liv. Det var Guds frelsesplan som skulle fullbyrdes.

4. Søvn.

Etter den første bønnen, går Jesus tilbake til de tre disiplene. Det var nattetid og dermed ganske naturlig at de var trette og sovnet. Mark. 14, 37 sier at bønnen hadde vart i èn time. Når vi sover, merker vi ingen ting av det som skjer omkring oss. Heller ikke betyr tiden noe. Vi er inne i en egen uvirkelig drømmeverden. Og det er en behagelig situasjon.

Tenker vi nå på vårt eget gudsliv, er søvnen livsfarlig. Vi skjønner ikke selv at vi er i fare, og at søvnen medfører vår egen åndelige død. Ingen tar til seg næring i søvne. Det er faktisk slik at ingen ting betyr noe for oss. Når Jesus en gang sa at alle jomfruene sovnet inn, Mat. 25, viste han tydelig at de ikke selv forstod hvilken fare de var i. De fem hadde ikke lagt merke til eller sørget for oljeforsyning nok. Jesus legger et veldig alvor inn over Guds menighet når han sier at så mange ikke var rede til å møte ham, selv om de ønsket det.

Aktivitet og mye arbeid er ikke tegn på en våken menighet. For søvnen ligger på innsiden, i vårt åndelige liv som ikke er knyttet til ytre virksomhet. Gudslivet er troens liv i full avhengighet av vår Frelser. En åndelig sovende kristen kan godt gjøre mye for Gud ytre sett. Og da vil han bygge sitt gudsforhold på det han gjør. Han regner med Gud, men bare som medhjelper. I en slik situasjon trenger et menneske virkelig hjelp:

5. Våk og be.

Jesu råd til disiplene og alle kristne ligger her. Bønnen er ikke her en bønn om å bli en bedre kristen, men å bli en rett og sann kristen og å bli bevart der. Disiplene skulle bevares i en rett avhengighet av Jesus både i påsken som nå nærmet seg, og senere i livet.

Derfor må de både våke og be. Vi har hjelpemidler til å våke. Arbeid og aktivitet kan hjelpe oss her. Den er ikke erstatning for troen, men en hjelp til våkenhet. Bruk av Guds ord er også viktig, og samtale med andre troende om troslivet. Og bønnen er naturlig også her. Den er jo samtale med vår Gud og Frelser. Pontoppidan sier om det: Bønnen er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte.

Slik ser vi at bønnen griper inn i hele tankegangen i vår tekst: Den er hjelp når vi er bedrøvet og gir svar på vi spør om det er mulig. Bønnen hjelper oss også til å fornekte oss selv og si ja til Guds vilje og å være våken. I bønnen er vi jo nær vår Frelser og Gud, og han våker alltid over oss. I bønnen kan vi da takke for at han vi være oss nær og gi oss det vi behøver.

22) Luk. 13,22-30. 2. Faste.

Den trange døren handler det om i dag. Jesus talte om den også i Bergprekenen i Mat. 7, 13-14. Når han kaller døren inn i Guds rike for trang, må han mene noe alvorlig. Jesus reiste omkring i bygdene og var nå på vei til Jerusalem. De møtte sikkert mange mennesker, og han må ha talt til dem som han alltid gjorde. Dette var ingen feriereise for mesteren.

1. Et spørsmål

Det kan ha vært utgangspunktet for spørsmålet som nå kom. Hvem som stilte spørsmålet, får vi ikke vite her. Det står bare. En sa da. Og han var ganske tydelig på hva han ville vite: Er det få som blir frelst?

Han hadde altså forstått at noe vesentlig ved Jesu tale og hans komme var at folk måtte bli frelst. Jesu oppgave var ikke å hjelpe folk sosialt eller politisk eller å rette på andre menneskelige forhold. Han hadde skjønt at frelsen var det viktigste – i alle tilfelle ser det slik ut fra spørsmålet hans. Det er i grunnen motsatt av det folk flest i dag tenker på og ønsker. Taler man om frelse, er det gjerne om det jordiske og menneskelige. Mange tenker både på himmel og helvete som noe som skjer her på jorden.

«Det var himmelsk,» sier noen om en konsert eller noe annet vakkert. Og «det er helvete på jord,» sier andre om problemer og vondskap i verden. Det kan gjelde krig eller ulykker av ulik slag. Da er det straks et «helvete». Og dermed avslører de at de ikke har forstått verken hva himmel eller helvete egentlig er. Og da kan de heller ikke skjønne hva frelse er. At Jesus mener noe mer enn det jordiske, ser vi av svaret han ga.

Men kanskje mannen hadde andre grunner for å spørre, slik det ofte er når noe spør oss om åndelige ting. Det er ikke alltid seriøst ment. Kanskje mannen rett og slett ville prøve Jesus. Hva ville han si til et så hypotetisk spørsmål? For hvem kan egentlig si det på forhånd. Kanskje mannen hadde en tanke om at hvis Jesus var Gud, kunne han besvare det spørsmål? Og da ville han avsløre seg selv og sin identitet. Mange håpet nok på at det ville skje en gang.

Eller var mannen ganske enkelt nysgjerrig? Det ble talt mye om mannen fra Nasaret. Har han tenkt på disiplene og kvinnene som fulgte ham, var det bare disse som ble frelst? Eller kanskje alle ville bli det til slutt? Dette skjedde jo i Israel der jødene var i flertall. Eller kanskje mannen beundret Jesus? Han hadde jo talt om Guds rike og Guds vilje mange ganger, om loven og Guds krav. Det går an å beundre et menneske for en god tale uten å ta imot innholdet i det han sier.

Mange mennesker er mer opptatt av hvor mange som er kristne, men de spør ikke etter hva som gjør et menneske til kristen. Derfor har folk flest ofte liten innsikt i hva kristendom egentlig er. De tenker mest på det ytre og på de mange feiltrinn kristne har gjort til alle tider. Da er det lett å tenke: Jeg er like god som dem. Dermed slår de seg til ro både for tid og evighet. Det er en farlig situasjon.

A. Barnes sier i sin kommentar til Lukas at jødene mente at få ville komme til himmelen. De viser da til at det bare var to voksne av de som forlot Egypt, som kom inn i Kana’an. På denne bakgrunn kan mannen ha spurt om Jesu mening.

2. En trang dør.

Jesus gav ham ikke noe antall på de kristne. Han visste det nok selv, men mennesker kan lett misbruke slike opplysninger. Han ville mannen og oss andre skulle være opptatt av noe viktigere: Døren inn til Guds rike. Alle som vil til himmelen må gå inn der. Og det finnes bare en vei, og det er ham selv.

Men denne frelsens dør er trang. Det betyr at det ikke er lettvint selv om det er lett å gå gjennom den. Og det antyder at ikke alle er i stand til det. For dette er omvendelsens dør og gjenfødelsens dør. Der får vi ingen ting av vårt eget med oss. Det er ikke bare synden som må legges av ved Kristi kors. Det samme gjelder alle våre egne «gode» gjerninger, alt det vi selv trodde var viktig og bra. Døren er så trang at vi må gå nakne inn åndelig talt. Vi står ribbet for alt.

Da blir den trange dør en nådens dør. Det blir vårt eneste håp. Da ser vi noe vi ikke visste før: Skal vi til himmelen, må det blir på Guds nåde. Ellers blir vi utestengt i all evighet. Men det er altså ikke enkelt for vår egen natur å gå inn gjennom den. Derfor sier Jesus her: Strid for å komme inn. De fleste er ikke villige til det. Mange skal prøve, sier han, og ikke nå innenfor.

Vi kan ikke frelse oss selv hvor mye vi enn strever. Den striden Jesus tenker på nå, er en annen. Det handler ikke om å bli from eller holde Guds bud så godt man kan. Det er mer en kamp mot den tanken at man selv kan bli frelst ved å ta seg sammen, bestemme seg eller velge å bli et bedre menneske. En har sagt det slik: det er å ønske inderlig å kjenne Jesus, å følge ham gjennom livet hva det så vil koste. Da blir døren å stille seg ved Jesu kors og tro at hans gjerning og død er det eneste som kan frelse meg.

Derfor er det også en kamp og strid mot sine egne gode gjerninger. De kan ikke hjelpe oss innenfor. Og så må vi tenke at tiden er kort. Nådens dag kan ta slutt før vi selv tenker eller ønsker det. Derfor blir også striden at vi må komme nå, i dag, mens Herren kaller.

Jesus sa at han var døren. Joh. 10, 7. Så enkelt er det, og så vanskelig å erkjenne. Du kan ha alt mulig annet, og ha kunnskap om nesten alt og leve et fint og moralsk liv i hjelpsomhet med andre. Men eier du ikke Jesus, er du likevel fortapt. Døren er trang for mange fordi de ikke vil erkjenne det. Men å innse det, er en del av selve omvendelsen.

3. En stengt dør.

Husbonden vil reise seg en dag, og det betyr at alle anledninger til å bli frelst er slutt. V. 25. Vi vet ikke hva tid det skjer, men trolig er dagen ikke langt unna da nådens tid på jord er slutt. For siste gang er innbydelsen til å bli frelst sagt. Den siste bønnhørelse er skjedd. Og det siste frimodige og glade vitnesbyrd om frelsen er avlagt. Da er noen innenfor og noen andre utenfor himmeldøren.

Da blir det også en mektig vekkelse over jorden. For da vil mange våkne og tenke: Det var sant likevel det de troende sa. Og så stiger bønneropene opp til Gud: Herre, lukk opp for oss. Det vil skje i Norge og Skandinavia, Europa og Amerika. I alle disse vestlige land er der millioner av mennesker som har forsømt seg. Og nå kommer de og ber om adgang til himmelen.

Men da er det for sent. Nå svarer Jesus dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. For de som kommer inn, kommer fra Guds menighet her på jord. De som er utenfor, har ikke vært der. Jo, de har gjerne vært på stormøter og gudstjenester – men de var ikke hjemme der. For de eide ikke Jesus i sitt hjerte.

Men de gir seg ikke. Nå kommer de med sine gjerninger og sitt liv. De hevder nettopp at de har vært i forsamlingen. De åt og drakk – er det nattverden de har vært med på? Uten at hjertet var med. Og de har hørt Guds ord – han lærte på gatene deres.

Men Jesus svar er det samme: Dere er ukjente for meg. Gå bort! Det vil nok bli en fryktelig beskjed å få. De ville så gjerne nå ved dødens terskel. Nå var det for sent. Du er vel ikke en av dem?

4. Evigheten.

Dernest peker Jesus på evigheten. Alle de som gjorde urett i Guds øyne – og det er først og fremst at de har vraket hans Sønn som frelser – de har ikke adgang til det evige Guds rike nå. De blir støtt bort fra Frelseren. Og det eneste stedet utenom Guds himmel i evigheten, er fortapelsen, helvete.

Her gir Jesus oss et glimt av dette stedet. Der skal de gråte og skjære tenner. Det er angeren forferdelige kval når de ser at alt er forgjeves. Det er for sent å søke Gud og bli frelst. Og der i fortapelsen skal de få se inn i himmelen – kanskje det blir for et øyeblikk. De skal se de troende som ble frelst. Så regner han opp noen som folket kjente godt_ Det er Abraham og Isak og Jakob – og alle profetene i Guds rike, sier han. V. 28.

Tenk for et syn! De ser den frelste skaren som nå er trygt hjemme hos Gud mens de selv blir kastet ut i det ytterste mørke. Vi kan ikke forstå hvordan det er på noen av disse stedene. Men vi ser det er forskjell.

Til himmelen skal det komme troende fra alle verdens kanter, sier han. De kommer fra nord og sør og øst og vest. Det er uttrykk for alle land i alle verdensdeler. Og de skal sitte til bords i Guds rike. Det blir en veldig forsamling. Det er skaren som er hvit som sne og som ingen kan telle. Åp. 7. Men der blir alt snudd opp ned. Noen av de store her i verden som alle kjente, får en plass nederst billedlig talt. Og noen ukjente troende som ingen aktet noe på, blir vist framover og gjort stas på for Guds åsyn. For Gud regner helt annerledes enn vi gjør.

Er ditt navn skrevet der – i Livsens bok? Ennå er døren åpen og innbydelsen går ut til syndere. Nå ber jeg deg også om å være forstandig og komme til Ham. Du har Guds ord på at han tar imot deg. For han kalte deg først, og han har gjort alt ferdig. Du er velkommen i Jesu navn. Amen.

23) Luk 22, 24-34.

Skjærtorsdag. 3. faste.

Jesus var sammen med disiplene, og han visste at de hadde kort tid igjen. Mye alvorlig skulle skje, og han skulle dø. Nå vil Jesus ennå en gang lære dem noe. Dette er før Getsemane og Golgata, men etter nattverden. Skal vi følge ham noen få steg på lidelsens vei denne dagen?

1. Trette, v. 24.

Midt i alvoret og lidelsen ble det trette mellom disiplene. De forstod visst lite av det de var midt oppe i, og var opptatt med seg selv. Tenk de kunne trette med hverandre om hvem som var størst! Men det viser den gamle menneskelige natur som var i dem, det vi kaller kjødet.

Og den har vi alle. Hvor ofte er vi ikke opptatt med oss selv, kanskje å klatre oppover menneskelig talt også. Jesus viste en annen vei, men den er vanskelig å gå for et menneske – også for en kristen. I Guds rike er tjeneren den største, slaven som gir seg hen for andre. Det sier Jesus så klart i v. 26-27.

Og dette var ikke første gang de hadde tenkt slik. I kap. 9, 46ff ser vi det samme uten at det kom offentlig fram. ”Det kom opp en tanke blant dem”, står det. Men tanker er ytterst farlige. Det blir ofte til ord og senere til handling. Salmedikteren sier også noe om det:

En tanke som i hjertet kom,

og som man litt lot råde,

har så titt gjort sjelen tom

på Guds dyre nåde.

Brorson.

Gud regner som oftest på en annen måte enn vi mennesker. Men det koster for mye for kjødet å følge Guds tanker og vilje. Jesus må få tale med oss om dette – ofte.

2. Tillit, v. 29.

Selv om disiplene var slik, kjødelige og smålige, viste Jesus dem stor tillit. Han så til hjertet. Det ville gjerne følge Guds vei, men kjødet var skrøpelig. ”Jeg overgir riket til dere,” sa han. Det kan bare en guddommelig visdom gjøre. For nå fikk disse disiplene ansvar for Guds rike og hans sak.

Tenk: de svake og feilende kristne skal føre Guds rike fram! De var få, i noen grad upålitelige og ulærde lekfolk. Men de fikk ansvar for misjonen i hele verden, det viser Misjonsbefalingen senere. Og misjonshistorien viser at det ofte var slik. Det var ikke de lærde og de store i samfunnet og kirken som tok ansvar. Det var vanlige Guds barn.

Det skal ikke være en unnskyldning for oss til å slurve eller være unøyaktige, og slett ikke til å håne bibelsk kunnskap og lærdom. Men det skal gjøre oss ydmyke: Vi er små og har ikke forutsetninger til å gjøre noe i Guds rike. Da kan vi bare stole på Guds nåde og hjelp.

3. Kjent av Jesus, v. 31.

Peter var ofte ordfører. Nå vender Jesus seg til ham og viser at han kjenner framtida hans, v. 34. Peter lover godt, men Jesus sier at han skal svikte Mesteren samme dag. Det er Satan som står bak det. Han krevde å få disiplene i sin makt for å prøve dem. Da er det mange som svikter og gir etter og fornekter. Det er ofte den letteste veien.

Når Jesus visste dette, ba han for Peter. Han var faktisk svakest og nærmest fallet. Og han visste det ville gå galt med Peter. Men han ba ikke om at Peter skulle unngå fristelsen. Han ba om at troen ikke skulle svikte. I dette tilfelle er troen at han ville komme tilbake etter fallet.

Slik ber Jesus for oss. Han vet om de mange prøvelser og fristelser som menneskene opplever. Når det skjer et fall, er ikke alt håp ute. Vi kan komme tilbake, bøye oss i syndserkjennelse og be om nåde. Da får vi full oppreisning. Og hvem av oss kristne har ikke gått den veien mange ganger? Vi er ingen overraskelse for Herren. Sangeren synger slik:

Du visste alt om meg før du meg kalla,

Og gav meg plass ved nådens rike bord.

4. Jesus taler sant.

Her viser Jesus oss at vi ikke kan gjøre noe av oss selv. Peter hadde god tro på sin egen kraft., v. 33. Han mente han skulle klare seg. Det var overmodighet og en falsk selvtillit. Og det er alltid veien til fall. 1. Kor. 10, 12.

Jesus refser ham, v. 34. Han strør salt i såret og slår han ned: Du vil svikte meg. Tre ganger skal du fornekte. Peter ble skyldig i et forferdelig svik. Men vi vet ikke hva han tenkte i denne stunden. Mon han bare skjøv tanken til side og mente det var overdrivelse?

Er vi egentlig bedre? Rom 3, 23 sier at vi alle har syndet. Derfor trenger vi alle tilgivelse og full frelse. Noen ganger sviktet vi helt uforberedt. Den Onde kom så plutselig og uventet, og da var fallet nær.

Se litt på Jesus i fortsettelsen. Han kom i stor nød. I v. 42 ser at Jesus ber: Om du vil. Han bøyde seg for sin far i alle ting, også i lidelsen. I verset etter ser vi at han får hjelp av en engel som styrket ham. Slik er det i våre liv også. Vi kan ikke gjøre noe uten ham, og da må vi bøye oss for hans vilje. Jfr. Joh 15, 5.

24) Luk. 6, 24-36. 4. faste.

Dette er begynnelsen på Bergprekenen slik den er nedskrevet av Lukas. Ettersom det står i v. 17 at Jesus og disiplene og en stor folkemengde ble stående på en slette, kalles denne versjonen for en «slettepreken» og den i Matteus 5-7 for en «bergpreken». Men mye av budskapet i disse prekener er nokså likt. Og det er ikke underlig.

Enhver predikant taler mange ganger om det samme, selv om bedehuset eller kirken er en annen og folket et annet. Noe av det samme kommer igjen, og slik må det være. Det er det samme budskap som frelser alle mennesker, og vi behøver å høre ordet om Jesus igjen og igjen.

Skal vi se litt på det som Jesus sier til oss her.

1. De salige.

Som hos Matteus begynner han med å si noe om de salige. Det er Guds folk som får noen kjennetegn her: De er fattige i seg selv, de hungrer og tørster etter det rette og sanne og gråter av sin egen skam og sine feil. De opplever motstand og motgang i livet fra verden, de som ikke vil tro evangeliet, men går sine egne veier.

Det er de som har grunn til å glede seg i Gud. Og de skal få stor lønn i himmelen: de evige liv av nåde og stjerner i kronen. Jesus vil vise dem honnør og ære på den store dag da verden går under.

2. Ve-rop.

Dernest taler Jesus om og mot de som forkaster ham og ikke vil tro på hans navn. Han roper ve over dem. Vi legger merke til at han taler direkte også til dem og går ikke av veien for å være skarp.

Legg merke til at teksten begynner (v. 24) med ordet «men». Det brukes vanligvis for å antyde noe nytt, man bytter tema eller sier noe annet om det. Og ve-ropet er det motsatte av saligprisningene. Det betyr at ikke alle blir salige. Det er to slags liv her på jorden og to utganger av livet og i evigheten.

Ve-ropet gjelder først de rike. Slik fattigdom i saligprisningen v. 20 ikke kan bety jordisk fattigdom men åndelig, vil også dette ha en slik betydning. De har allerede fått trøst, står det. Den rikdom verdens mennesker har er det de eier og lever for av jordiske ting. Og det er ikke nok for evigheten. Derfor er ve-ropet her et varsel om at det går dem galt.

Det andre ve-rop gjelder mat. Verdens mennesker mener de har nok og er mette i denne verdens ting og tanke. Jesus vil tale til dem nå og si at det kommer en dag da de blir hungrige etter noe annet enn det jordiske. De vil søke etter Guds åndelige mat. Det er bare den som kan tilfredsstille sjelen, som Jesus også sier i Joh. 6, 14f: Den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.

Han roper også ve til de som ler, eller de som er glade og tilfreds i denne verden med synd og egenkjærlighet. De vil en dag se tomheten i det verdslige og gråte og sørge. Men for mange blir det for sent. Det var godt om du sørget og gråt over din egen synd her i tiden, for da er det mulighet for omvendelse.

Det siste ve-rop her er dem som folk taler vel om. I og for seg er det ikke galt. Men hvis grunnen er at vi taler folk etter munnen og gjør det andre liker og ikke våger å si sannheten om de evige ting, blir det uhyggelig galt. For en prest og predikant og misjonær blir dommen har. Må Gud hjelpe oss til å være både lys og salt. Det er ikke nok å være lys. For det å bare preke godt og fine ord kjennetegnet også de falske profeter, sier Jesus. Vi må ikke ligne dem.

3. Formaninger til Guds folk.

Fra v. 27 taler han formaningsord til sine venner og disipler. De ville behøve det i den verden de levde i og som ikke alltid var lett. Det samme gjelder i vår tid for oss kristne. Vi behøver all den hjelp vi kan få her i verden, både til å leve godt som en kristen og leve rett mellom våre medmennesker. Der er også formaningene gode.

Først sier han til disiplene: Dere som hører. Det er forutsetningen for å oppfatte Jesu formaning. Vi må høre hans ord og lese det og grunne og granske på ordet. Det er da det går inn i vårt hjerte.

Kjærligheten er en viktig del av kristenlivet, og derfor kommer det igjen i formaningene flere ganger. I v. 27 sier han noe som er nesten umenneskelig å gjennomføre, og mange vil benekte at det går an: Elsk dine fiender. Jfr. Mat. 5, 44. Under andre verdenskrig betydde det tyskere, Hitler og senere Stalin og Mao. De gjorde mye vondt mot mange mennesker. Slike fiender har vi forhåpentligvis ikke iblant oss nå. Men mon der ikke er noen som ikke liker oss og som kanskje prøver å gjøre oss ondt? Og i mange land er det fremdeles forfølgelse mot de kristne der det virkelig koster å bekjenne troen.

Elsk dem, sier Jesus. Av oss selv kan vi ikke det. Skal det lykkes, må vi være mye sammen med frelseren, alene og på kne. Og vi må be om nåde til å ydmyke oss overfor dem som ikke liker oss. Det er letter for den ydmyke å elske enn den overmodige og «sterke».

- Han utdyper dette i v. 31ff og taler først om den gylne regel: Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Da vil mange spørsmål løse seg av seg selv. For vi vet alle hvordan vi ønsker å bli behandlet.

Dernest sier han at også syndere elsker sine egne og sine venner. Det er ikke noe stort. Han bruker flere eksempler på å vise denne problematikken. Det handler om å gjøre vel imot folk, låne ut uten å vente noe igjen og være barmhjertige mot folk. Alt skal være preget og båret av kjærlighet til Gud og nesten.

Ja, kjærligheten skal nå til de som ikke elsker oss – til og med mulige fiender. Og er også uttrykk for at den ikke har noen grense. Vi ser av eksemplene at det ikke dreier seg om følbar kjærlighet, men om praktisk handling. Kjærligheten har med vårt daglige liv å gjøre, det vi er og gjør blant mennesker. Her behøver vi nok mange stunder alene med Gud i bønn, og samtidig kan vi tenke gjennom vårt eget livsmønster. Hva kan jeg gjøre for å være en bedre kristne blant mine medmennesker?

25) Luk. 1, 39-45.

4. advent. Maria budskap. Elisabet.

Maria er i dag på besøk hos Elisabet oppe i fjellene i Juda, kanskje til en levittby i området rundt Jerusalem (A. Barnes). Mannen Sakarias var prest og prestene hadde egne byer de bodde i når de ikke var i tjeneste. Og dette møtet ble betydningsfullt for begge kvinnene. De var i slekt uten av vi kjenner til hvor nær hverandre de var. Og begge brøt ut i lovsang ved dette møtet. J. C. Ryle siterer et gammelt utsagn som sier: «Sorgen blir større ved å skjule den, og gleden vokser ved å gi uttrykk for den.»

Her gjelder det særlig Elisabets reaksjon i møte med Maria.
1. Elisabets barn ‘sprang’ i henne.
Det skjer noe med barnet da Maria kom, det sprang i Elisabet. Vi møter det både i v. 41 og 44. Hun kjente at barnet rørte seg i henne – hun hadde båret det i ca. seks måneder, se v. 26. Og det gav henne glede og var trolig en grunn til at hun begynte å prise Gud.

2. Elisabet ble fylt av Ånden.
Dette uttrykket er kjent fra bl.a. pinse da apostlene fikk den hellige Ånd på en ny måte da profetien i Joel 3, 1 ble oppfylt. Dette gir seg også utslag i glede og fryd. Hun hadde en god stund denne dagen da Gud kom henne så nær. Hun fikk kanskje et profetisk budskap ved Ånden eller kunnskap om det barnet hun skulle føde (A. Barnes).

3. Elisabet velsignet Maria.
Også Maria gikk med barn og Elisabet velsignet henne og tale profetisk. Maria skal ha en enestående stilling blant alle kvinner på jord. Ingen andre skal oppleve det hun gjorde. Og frukten av henne skal være velsignet, for det er selve Messias som Gud hadde lovet i lange tider. Nå stod de på trappen til oppfyllelsen. Det var en stor stund for disse to denne dagen. De så inn i framtida med Guds øyne: En ny tid skulle komme.
Og Elisabet selv syntes det var for stort at hun skulle få møte den jordiske mor til Guds Mes-sias. V. 43. Hvordan kan det hende, spør hun i undring. Det kunne hun ikke forstå. Og slik er det med et under – for vår tanke er det umulig å forstå.

4. Herrens ord skulle skje.
Ordet er tydelig: «Fullbyrdet skal det bli det som er sagt om henne av Herren». Gud har talt om dette, og hans ord er alltid troverdig. Så ble Maria forvisset om at barnet var av Gud og at det var et spesielt barn. Og Maria trodde det Gud hadde sagt nå. Hun var en troende. Troen er kjennetegnet på alt Guds folk. Da tror vi også at alle andre profet skal oppfylles, også om de siste tider, selv om vi ennå ikke forstår alle detaljene.

26) Joh. 12, 1-13.

Palmesøndag.

Joh 12, 1–13. Før Palmesøndag

Dette er Palmesøndagens tekst. Jesus var i Betania utenfor Jerusalem Der bodde Lasarus og hans to søstre. Det var denne Lasarus Jesus hadde vakt opp fra de døde, Joh 11. Og da begynte virkelig motstanden mot Jesus. Den hadde vært der ganske lenge, men nå blusset det opp som aldri før. Lederne var nå enige om at han måtte dø.

Men før det var det altså et festmåltid for Jesus hos Marta og Maria. Lasarus og disiplene var der også. Slik bled det en menneskelig forberedelse for det Jesus senere skulle gjennomgå. Påsken og lidlesen og døden stod for døren.

Maria

Ved dette måltidet skjedde det noe uventet, slik var det forresten flere ganger i Jesu liv. En av kvinnene salvet Jesus med en kostbar salve. Ingen hadde trolig ventet det. Men det forteller oss noe om Maria som menneske og som en gudfryktig kvinne.

På denne måten viste hun seg som en tjener. Det var ikke hennes arbeid å ta sge av gjestens føtter, det skulle slaven gjøre. Litt senere viste også Jesus seg som en slik tjener, kap. 13, 5. Der stadfestet han Marias handling ved selv å vaske disiplenes føtter. Det var et uttrykk for at både Maria og Jesus var ydmyke som personer. De så seg ikke for gode til å gjøre en slik gjerning. Ydmykhet er jo nettopp å sette seg lavere enn andre og gjøre det andre ikke ønsker å gjøre.

Det var også uvanlig at Maria tørket Jesu føtter med håret sitt. Da måtte hun løse det opp og slå det ut. Og det gjorde bare skjøgene. Det er også en måte å vise sin underdanighet og ydmykhet på. Hun er villig til å gå ned på det nederste trinn.

Maria viste nå at hun elsket Jesus mer enn noe annet. Det er bare til slike man ofrer så mye som hun gjorde. Guds eksempel er best her. Han elsket oss så høyt at han gav sin enbårne sønn i døden for å frelste syndere.

Ved en slik kjærlighet viste Maria også sin tro på Jesus. For troen er virkesom i kjærlighet, Gal. 5, 6. Det var et hellig forhold mellom ham og henne

Penger

Judas viser nå at han hadde et helt annet sinn enn Maria, selv om han var en de disiplene som hadde fulgt Jesus i flere år. Han kom ganske snart til å bli den store forræder som overgav Frelseren til de skriftlærde. Allerede her viste han sitt sanne sinn. Han likte ikke at Maria hadde brukt så mange penger på Jesus. Salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Da hadde det vært mer penger i kassen en stund, og han kunne tatt litt ekstra slik han pleidde.

Judas var en tyv, sier Johannes, v. 6. Han tok av kassen og brukte til seg selv. Når pengene får makt over et menneske, skjer det mest utrolige. De beste kristne og store ledere i Guds rike kan være fristet nettopp her. For pengene tar kontrollen over menneskene og leder dem ut i uføre. Judas hadde ikke forstått det i tide og ble dradd mot avgrunnen. For å stjele er synd. Blir ikke synden oppgjort, fører det et menneske i fortapelse. Det er et stort alvor i denne teksten.

Jesus

Da kommer Frelseren på banen. Han tar Marias parti og ber den pengegriske la henne være i fred. Han minner dem om at hans gravferdsdag er nær, og hun har forberedt ham på det. Det vil alltid være fattige i verden. Vi vil aldri få slutt på den, som politikerne sier. Det betyr ikke at vi ikke skal gi til dem. Her skal vi også være nøye. Om vi ikke kan berge alle fattige i verden, kan vi berge noen når vi gir. Marias handling var også profetisk slik Kaifas’ ord var, jfr. Joh. 11, 49-52.

Jesus er imidlertid ikke alltid her. Han bortgang var nær. Og det var nødvendig å minne dem om det. Og vi kan gjerne minne om at hans nådetid og nådenærvær varer heller ikke alltid. Vi må benytte anledningen når vi har den til å bli frelst og til å virke for Gud.

Jødene la opp planer for å drepe ham. Tenk det! De religiøse lederne i folket ville drepe, fordi Jesus var en belastning for dem. Han stemte ikke med deres tanker og måtte bort. Selv om Jesus altså var Messias og den Gud hadde lovet i Skriftene, måtte han drepes. Det er nesten ikke til å tro hvor dypt et religiøst menneske kan falle. Og hva da med alle syndere?

Palmesøndag

Dagen etter dette var det palmesøndag, v. 12f. Mye folk var samlet i Jerusalem, for jødenes påske var nær. Og da kom jøder til den hellige stad fra mange land i Romerriket. De ville feire den store høytid i Guds by.

Byen gjenlød av Hosiannarop og folket hyllet Jesus som Israels konge! De tenkte fremdeles jordisk og menneskelig. De ønsket en leder som kunne befri dem fra romerne. De mente det når de ropte: Velsignet være han som kommer i Herrens navn.

Men de tok altså feil. Det var ikke Jesu gjerning. Han skulle dø for folkets synder. Og det skjønte de ikke. Spørsmålet er nå om vi har gjort det og om vårt folk tenker på Jesus som synderes venn - eller om de fleste er opptatt av det jordiske? Må Gud få lede oss inn i de rette bibelske tanker også her. Amen.

27) Joh. 13, 1-17.

. Skjærtorsdag.

Det var mange ting som skjedde i påsken, også på Skjærtorsdag. Da var det svik og flukt og løgn blant Jesu venner. Likevel står det at Jesus elsket dem til det siste, v. 1b. Denne dagen hadde de også det siste måltid sammen, og da var djevelen virksom. Det var denne dagen at Jesus vasket disiplenes føtter.

Nå vil vi stanse for noen av ”stasjonene” Jesus var på denne dagen.

1, Jesus var tjener.

Hele livet var han en tjener, både for Gud og mennesker. Og særlig var tjenesten i døden viktig. Påsken er den største og dypeste tjeneste som har skjedd her i verden. Han tok en tjeners skikkelse på seg, står det. Fil. 2, 7. Og det står særlig med tanke på påske da han var lydig inntil korsets død.

Tjenesten hadde nettopp som mål å frelse mennesker. Og det er ikke tenkt på jordelivet, at folk måtte få det godt og leve friske og i fred i verden. Det er bare en mulig sideeffekt. Nei, målet er hele tiden i Guds ord frelsen fra synden og den ytterste dom. Hva hjelper alt det gode her i verden, hvis du skal stå for Gud og gjøre regnskap for ditt liv? Da er alt det andre forgjeves.

Denne påsken gir så Jesus et eksempel på tjeneste som vi alle kan være med i. Han bøyde seg ned, tok et håndkle og vasket føttene til sine disipler. Det skulle vært omvendt. Det var vel de som burde vært til hjelp for ham, deres herre. Nå viser han dem et eksempel: Slik skal også dere være mot hverandre. Fotvaskingen er uttrykk for hans inderlige kjærlighet til dem, og at han har omsorg. Det er et eksempel for alle kristne.

2. Peters reaksjon.

Han forstod ikke Jesu handling. Aldri i evighet skal du gjøre det med meg, v. 8. Peter bruker vanligvis sterke ord. Han er så bestemt og tror han forstår situasjonen. Men Peter tenker her som et vanlig menneske og ikke som en kristen. Men så får han høre hvordan det egentlig står det, at Jesus må vaske ham om han skal være et Guds barn. Da slår han over på den andre siden og bruker nye sterke ord: Ikke bare føttene må du vaske, men også hendene og hodet! V. 9. Slik kan vi mennesker være.

Hjertet var ikke rett hos Peter her. Han manglet kunnskap om gudslivet. Etter tre års samliv kjente han ikke Jesus rett. Han var nok en Jesu venn, men manglet noe vesentlig. De gjorde kanskje de andre også, men de sa mindre.

Det er faktisk slik at man kan tro rett uten mye kunnskap. Ja, de nyfrelste kan ha feil kunnskap om enkelte ting, og likevel leve med Gud. Derfor skal vi ikke dømme folk så snart, selv om de er uenige med oss. Problemet med dette er likevel at de kan leve et usundt og kanskje sykt kristenliv. Og da kan vi komme til å si og gjøre mye som skader og som vi senere må angre bittert. Men vi gjør nok alle mange feil. Peter er ikke enestående i så måte.

3. Jesu eksempel.

Han ville nok vise oss noe meget viktig og nyttig i kristenlivet da han vasket føttene. Og vi minens kanskje ordene i 1. Joh. 2, 6: Den som sier at han er i ham, må leve som Jesus levde. Og hva var det han ville oss oss og lære disiplene her?

a) Ydmykhet er et viktig stikkord. Jesus var selv ydmyk, han tok på tjenerens arbeid, ja, ble en slave for oss. Ingen ting er for lågt og for lite for en kristen. Vi skal aldri være for gode til å ta et tak med andre. Stoltheten hindre noen fra det, og den er en av de store synder i vårt liv.

Peter sier noe mange år etter: ”Dere må alle ikle dere ydmykhet mot hverandre,” 1. Pet. 5, 5. Han lærte det til slutt. Og i Luk. 18, 14 står det: Den som setter seg selv lavt, skal opphøyes. Er det slik med oss kristne i dag? Påske kan lære oss en slik lekse.

b) Kjærlighet er en annen hovedsak i kristenlivet. Den er drivkraft til å gjøre alt. Da er ingen ting for lite. Tenk på hva vi kan gjøre for den vi elsker! Og det var kjærligheten som drev Jesus til jorden. Av kjærlighet gjorde han sin tjeneste og gikk til slutt til korset. Han kunne ikke s e på at verden som helhet gikk fortapt. Derfor måtte han gå. ”Din kjærlighet har bundet deg å få oss løs igjen.”

Det er også slik at verden hungrer etter kjærlighet. Den er en døråpner der alt kan synes stengt. Her skal vi få gå i Jesu fotspor og være med å vise verden at Gud elsker dem. Ja, selv den ringeeste og verste synder er elsket av Gud.

4) Åndelige lærdommer.

I Jesu gjerninger kan vi se noe av himmelen. Og vi kan lære å tenke: Her kan vi være med. Vi ser på Jesus og lar dette synet prege oss i dagliglivet. Og da oppdager vi noe:

Vi behøver alle å bli renset. Slik deres føtter måtte vaskes for å bli rene, må vårt hjerte og samvittighet og liv inn i renselsen. Jesus må få stelle med oss og ta bort det skitne og urene fra tanker og ord og levemåte.

Vi ser også at det må skje daglig. Vårt hverdagsliv og vandring blir aldri fullkommen. Noe urent henger ved oss til alle tider, og vi må be bønnen i 1. Joh. 1, 7 og 9: Vi vandrer i lyset der Gud får se alt og minne oss om vår synd. Og bekjennelsen av synden følger med her. Og så renselsen, tilgivelsen og et nytt og godt samfunn med Gud og hans venner på jord.

Men en av de tolv var utenfor. Judas hadde skilt lag med resten av flokken, og hadde fått betalt for det. Han var nå ute i natten. Er det ikke noen ganger slik? En og annen var med i begynnelsen, ivrige og tjenestevillige. Så skjedde noe. Penger eller mennesker eller arbeid eller et dypt syndefall førte dem bort fra de troende og til siste bort fra Frelseren.

Må Gud gi oss nåde og vilje til å følge ham til siste dag, selv om det vil koste noe.

Amen.

28).Luk. 23, 32-33.

Luk. 22,39-23,46. Langfredag De tre kors.

Dette er en veldig historie. Vi finner den også i Joh. 19, 17-18 og Mat. 27, 38. Det handler om to slags mennesker i møte med Jesus, som er Menneskesønnen.

På en måte samler dette hele påskebudskapet eller hensikten med det. Korset er et symbol på død, hån, skam og henrettelse. Nå er det et universelt symbol på kristendom. Over hele verden møter vi korset på kirker og som smykke og i andre sammenhenger. Dette siste er nok en avsporing av det korset står for.

Johan Arndt (d. 1621) sa at Jesu lidelse er den aller skrekkeligste historie som noen gang er skjedd. Og da var korset sentralt. Og vi finner ikke korset direkte uttalt i GT. Symbolsk er det selvsagt med der.

– Men på Golgata var det tre kors som omtales i Bibelen. De tre mennene på disse kors fikk helt ulik skjebne. Og det viser en hovedsak i kristendommen. For den blir ofte misforstått, i retning av kultur, et åpent fellesskap for alle mennesker m.m. La oss nå se litt på hvert av de tre kors.

1. Jesus.

Han er hovedperson på Golgata denne langfredagen. Og han henger i midten. De to andre var røvere, og dermed oppfylles ordet i Jes. 53, 12: han ble regnet blant overtredere eller ugjerningsmenn (NB).

Jesus var hellig og fullkommen. Han var Guds Sønn, kommet fra himmelen ved et under. Han var uten synd og hadde aldri gjort eller tenkt noe galt. Her er Bibelen krystallklar. Hebr. 4, 15 og 7, 26. Han skulle egentlig ikke vært på et kors, etter vår tankegang. Hvorfor henger han der da?

Jesus tok vår synd på seg. Han døde for oss, og det betyr i stedet for oss og til vårt beste. 2. Kor. 5, 15. Det er den eneste forklaringen som holder. Han var vår stedfortreder. Sangeren synger så rett og sant: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.” Da tok han bort syndens skyld, straff og makt over menneskene. Han led og betalte med sitt liv.

En annen sanger sier det slik: ”I det fjerne jeg skuer et underbart synd, som griper mitt hjerte med makt.” Det er ufattelig og ubegripelig og kan ikke forklares med jordiske ord. Men det ble en virkelighet ved Jesu ord: ”Det er fullbrakt! Joh. 19, 30.

I GT er det mange forbilder og antydninger om dette. Påskelammet er ett av dem, 2. Mos. 12. Det måtte dø for at jøder kunne bli berget i Egypt. Luther skriver i sin forklaring til den andre trosartikkel om dette:

(Jesus) er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra døden og djevelens makt. Det har han ikke gjort med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død. –

Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet…

Vi kan spørre igjen: Hvorfor var det nødvendig? Svaret er egentlig enkelt: Gud tar synden alvorlig. Guds vrede ligger over synden. Og når synderen ikke vil omvende seg fra sin synd, er også han under Guds vrede. Joh 3, 36 sier det klart: Guds vrede blir over ham. Og Paulus sier til galaterne: Jesus ble en forbannelse for oss – på korset. Gal. 3, 13. Vi burde vært forbannet på grunn av vår synd. Det er alvoret i Jesu død. Han som hang i midten tok vår plass.

Men de to andre? Når Jesu kors stod i midten, ble det en skille mellom de andre to på Golgata. For de fikk ulike skjebner og avslutning på livet sitt. Slik er det forresten alltid: Korset setter skille mellom menneskene. Det er den egentlige testen på hvem vi er.

2. Røveren på den høyre side.

Begge var røvere og ugjerningsmenn. Slik var det ingen forskjell. Derfor var begge skyldige i å dø. De fortjente det, og det innrømmet den ene. Begge spottet Jesus, Mark. 15, 32.

Men det skjedde noe med denne ene mannen. Ånden fikk stanset ham, han ble vakt. Slik likner han den fortapte sønnen ute i verden. Luk. 15. Han begynte også å tenke på hjemmet og ønsket seg tilbake dit. Det var Åndens gjerning.

Da den andre røveren spottet Jesus, ble han irettesatt av røverne på det høyre kors. Luk. 23, 39ff. Han hadde fått lys over sin stilling innfor Gud. For han sier: ”Vi får det vi fortjener.” Da fortsetter han med denne bønnen: ”Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike,” v. 42f. Legg merke til at han visste navnet på Jesus. Og han ber ikke om mye: en tanke. Og det var et rop om hjelp fra hjertet. Ellers hadde han ikke talt slik.

Da kom svaret: I dag skal du være med meg i Paradis. Det var et utrolig løfte. Rett fra dødsdom og evig pine gikk han inn i himmelriket. Så raskt kan Jesus frelse et menneske. Han hadde trolig ikke mye kunnskap om frelsen, og vi vet ikke om han var jøde eller hedning. Men det betyr lite for Gud når hjertet bøyes for ham. Dette er også mitt vitnesbyrd:

Røveren i nøden.

Der fant liv i døden.

Jeg så ond som ham,

Samme frelse fant.

Dette skal likevel ikke være falsk trøst for folk som ikke vil omvende seg eller de tror de kan gjøre det i siste øyeblikk i døden. Slik var ikke denne røveren. Han var i nød og brukte den siste anledning.

3. Røveren på den venstre side.

Han spottet Gud og sa: Er du Messias, da stig ned av korset. Frels deg selv og oss! V. 39. Det var ingen hjertesorg over synden. Men han hørte også Jesu ord på korset og fikk tid til å tenke seg om. Men han benyttet ikke anledningen. Derfor gikk han ut i fortapelsens mørke natt. 1. Kor. 1, 18. Der er bare disse to muligheter: Frelst eller fortapt. Alle ufrelste vil en dag oppleve fortapelsen. Det er ikke noe vi kristne ønsker at de skal få, men de velger selv den veien ved å si nei til Jesus. Salmisten sier det slik:

Å, visste du som går i syndens lenker,

Hvor hårdt det er det satans slaveri,

Ei minste stund du skulle deg betenke

Å søke ham som deg kan gjøre fri.

Å, hvilken salig dag du fikk

Om du begynte nå, i dette øyeblikk.

H. A. Brorson 1735.

29) Joh. 20, 1-10. Påskedag.

Påskedag handler om oppstandelsen, og vi har mange tekster om det i Bibelen. Det er en viktig del av det kristne budskapet. Hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde, var alt forgjeves åndelig talt, skriver Paulus. 1. Kor. 15, 14. Til og med vår tro og forkynnelse var unyttig. Selv om Paulus tilsynelatende setter saken på spissen her, er det en evig sannhet. Det er også logisk: Mennesket var falt i synd, syndens straff var døden – og Jesus tok den for oss. Men han måtte bevise at det var som Guds Sønn han døde og ikke som et annet syndig menneske. Hans oppstandelse er nettopp tegnet på at han var herre over døden.

Dette får følger for verden. Noe skjedde da han stod opp fra graven. La oss se på noe av det:

1. Menigheten.

De første kristne var redde og levde spredt omkring i Jerusalem og andre steder. De elleve disiplene hadde vandret sammen med Jesus i over tre år og de trodde på en framtid. Han var en god lærer og hyrde for dem. Til tider samlet mange mennesker seg om Jesus og hørte på ham og trodde det han sa.

Men ved hans død var liksom alt forbi. De var alene. Jesus hadde sagt noe om at de ikke skulle være alene, men få en talsmann. Men det var som om det ikke gikk inn i deres hjerte og sinn. Hva skulle nå skje med det Guds rike som Jesus hadde forkynt? Var det slutt?

Midt på den mørke natten brøt et nytt lys fram i verden. Om morgenen fikk de høre budskapet: Han er oppstanden. Jesus lever. Det skapte nytt håp. De kristne behøvde det. Og det skapte samhold og fellesskap mellom dem.

Den første som oppdaget dette nye, var Maria Magdalena, v. 1. Vi legger her merke til hva hun først av alt gjorde. Hun gjemte det ikke bort eller satt for seg selv og tenkte på det som hadde skjedd. Nei, hun gikk, ja, løp av sted, til noen av de andre troende hun kjente: Peter og Johannes, v. 2. Hun tenkte ikke rett, for hun skjønte ikke det som var skjedd. Hun trodde noen hadde tatt legemet hans. Men poenget nå er at de søkte sammen, de som trodde på Jesus og hadde fulgt ham. Det var de helliges samfunn som fungerte. Menighetslivet var på en måte begynt, selv om det nok var smått og lite.

Fortsettelsen skal vise at det var en menighet med livsgnist og vokster.

2. Et levende håp.

De to disiplene løp av sted for å se det kvinnen hadde sagt. Dette måtte de finne ut av. Av alt det de så, ble det klart at noe underlig og uvanlig hadde skjedd. Av deres reaksjon ser vi også at det skapte et nytt håp i dem. Det var kanskje ikke så mørkt likevel? Han lå jo ikke i graven.

Men det nye håp var ikke på grunn av noe de selv hadde gjort. De var bare tilskuere til det himmelske under. Og det skjedde selv om de ikke forstod eller kunne helt tro det.

Vi ser alt i lys av hele Guds åpenbaring i NT så vel som det gamle. Og da ser vi at håpet gjelder både denne verden og tiden vi lever her, og den kommende verden gjennom hele evigheten. Vi har løfte om et liv med Gud her i tiden. Og vi har løfte om en evig himmel i Guds nærhet med Jesus og alle englene og de troende til alle tider. Og det er et levende håp: Vi har grunn til å tro og vite det fordi Gud har sagt det slik. Det er ikke noe vi drømmer om eller ønsker, det er noe vi har i troen nå og alltid. Peter sier litt om det i 1. Pet, 1, 3: Gud har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Der ligger grunnen. Og den er fast og sikker.

3. En ny tro – med liv.

Om den ene disippelen står det i v. 8: Og han så og trodde. Det kunne ikke bortforklares at Jesus var borte. Han lå ikke i graven. Foreløpig rakk i troen stort lenger. Han trodde det synlige. Det er det mange som gjør og ikke kommer lenger.

Men en levende tro vil nettopp tro det usynlige, som Hebr. 11,1ff taler om. Den troende fester lit til det Gud har sagt selv om han ikke forstår eller ser noe tegn på at det er sant. For han har tillit til Gud, at hans ord er pålitelig og vi kan stole på det.

Et eksempel fra Skriften er Abraham og Sara. De hadde vært gift i over 25 år uten å få barn. Herren hadde lovet dem det, men ingen ting skjedde. Det røynet på troen. Guds engel kom flere ganger til dem og sa at de skulle få en stor etterslekt. 1. Mos. 12, 1ff. Til slutt ble Herren så konkret at han sa det skulle være en gutt og han skulle bli født innen ett år.

Da står det: Og Abraham trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. 1. Mos. 15, 6. Dette verset blir så sitert i NT, i Rom. 4, 3 og Gal. 3, 6. Det er grunnregelen om Guds frelsesvei.

4. Å forstå Skriften.

I v. 9 heter det så sørgelig: De hadde ennå ikke forstått Skriften. Her ser vi noe som stadig skjer i verden. Folk kan lese Skriften og høre forkynnelse om Jesu frelse. Men det går hus forbi. De tenker stadig jordisk og menneskelig og slipper ikke Guds tenkemåte inn i sitt hjerte og liv. Det går an å forstå bokstaven i Bibelen, men være blind for det åndelige buskap.

Det Peter og Johannes ennå ikke hadde forstått, var budskapet om oppstandelsen. De kunne ikke fatte at Jesus måtte stå opp far de døde, v. 9b. Det er rimelig lett å forstå at vi må dø. Det er livets lov. Vi ser det i dyreverden og plantelivet. Hvert eneste år er det noe som må dø. Og ofte ser vi også at mennesker dør, både nære og kjente og noen vi ikke kjenner.

Men å forstå oppstandelsen er verre. Det bryter med alt som er kjent for oss. Det er noe uvanlig og helst utenkelig – at døden makt kan brytes og nytt liv oppstå. Det blir noe annet enn underet om våren at planter og blomster spirer på nytt.

Gud vil lære oss noe, nemlig at han er herre over alt, også over døden. Og det viser Skriften oss mange steder. Men Bibelen har mange andre budskap som også er vanskelig for tanken. Når vi møter det, skal vi tenke om alt på denne måten: Det Gud har sagt, vil skje. Og det skjer uavhengig av min personlige og subjektive tro.

30) Joh. 20, 11-18. 2. påskedag.

Gud har gitt mange løfter ned gjennom tidene. Noen har talt dem og funnet omtrent 30.000. Og mange har opplevd at Guds løfter holder, han står ved det han har sagt og gir oss det han lover. Også om påsken ga han løfter slik at folk ikke skal være i tvil om at det er Guds vilje som skjer i disse dagene. Nå skal vi fremdeles stanse for påskedag og det mysterium som skjedde da.

1. Et påskeløfte.

Gud hadde gitt et løfte om at den døde Jesus skulle bli levende igjen. Det sa han flere ganger. Men disiplene forstod det ikke. Deres åndelige øyne var lukket for dette budskapet. Det er ofte slik ved unaturlige ting. Det er liksom for stort til å være sant. Og troen innebærer at vi ser det som oppfylt før det skjer.

Dette ser vi tydelig med kvinnene ved graven. Maria stod ved graven og gråt og så inn i det tomme, mørket rommet. Hvor var Jesus nå? Det kunne hun ikke skjønne. Og hun var ikke alene om det. Flere av hans nære venner er nok i samme situasjon.

To engler i hvite klær kom kanskje for å forklare henne det som hadde skjedd. Den hvite fargen er ofte bilde på det rene og hellige og dermed det sanne og guddommelige. Men englene kom ikke til orde. De fikk ikke sagt noen ting. Og det ble unødvendig med en forklaring. Hun fikk si det som plaget henne: Jesus var borte, noen hadde tatt ham fra henne. Men da snudde Maria seg og oppdaget en mann som hun ikke kjente.

Det var Jesus, men nå i sin herlighets drakt. Selv når han talte til henne, skjønte hun ikke hvem det var.

2. Mennesketanker.

I dette avsnittet ser vi noe av det som menneskene tenker i slike stunder. Maria visste ikke at hun talte med Jesus, men i sitt indre trodde hun at det var hagevokteren. Derfor gråt hun og svarte så menneskelig: Si meg hvor du har lagt ham. Det avslører hvor høyt hun satte pris på Jesus. Hun ville gi ham et godt hvilested: Hun ville ta seg av ham.

Nettopp ved denne graven ser vi to slags mennesker, eller to livssyn, som Johs. Hygen kaller det i en preken. Hvilken forskjell var det ikke mellom Marias jubelrop: Jeg har sett Herren, v. 18, og de mange trøstesløse mennesker ved graven. De har ingen ting igjen og må si et evig farvel. Hedningene og muslimer skriker og roper på vei til graven. Og mange verdslige mennesker og folk som hyller det humanistiske syn går fra graven i tro på at det er det siste.

På en måte er det det. De har ingen ting godt i vente. Men de glemmer oppstandelsen: en dag skal alle mennesker stå opp fra gravene som Jesus gjorde det.

3. Bekreftelse.

Påskeløftet blir bekreftet for disiplene og kvinnene. De skjønte det ikke med en gang, og fremdeles lå nattens mørke over dem. Men sannheten gikk opp for dem litt etter hvert. Jesus må være levende! Flere har sett ham og talt med ham.

Da må de også tenke at han hadde sagt det til dem. Oppstandelsen skulle skje. Og nå var han her. Matteus skriver om dette slik: «Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra opp til Jerusalem, og at han skulle lide meget, … og at han skulle reises opp på den tredje dagen,» Mat. 16, 21. Det var altså en tid ut i Jesu liv at han begynte å forklare dette for dem. Etter at Jesus var herliggjort på fjellet, taler han igjen om dette og sier: «Mens de gikk omkring i Galilea, sa Jesus til dem: … og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat. 17, 22f.

Og så: «På veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for seg selv, og sa til dem: … Og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat. 20, 17ff. Jesus forberedte dem altså godt ved å gjenta det flere ganger. Men det ser ut til at alvoret ikke gikk opp for dem.

Det var Jesu ord direkte til kvinnen som åpenbarte hvem han var. Han sa bare: Maria! Da skjønte hun det: Det var Jesus. Han talte direkte til henne, og da så hun det. Tenk, han var stått opp! Slik synger vi også med rette: «Jeg levende så ham i hagen og aldri så skjønn jeg ham så.»

Den kristne tro vi bekjenner er troen på den dødes oppstandelse og det evige liv. Det er troen på at de vi ikke har sett, skal skje. Og Jesu oppstandelsen viser at det er mulig. Slik skal Gud gjøre med alle andre folk og mennesker ved tidenes ende.

Paulus skriver med en seierstone i ordene: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn,» 1. Kor. 5, 20. Jesus var den første som ble oppreist på denne måten, han er førstegrøden. Og slik skal resten av menneskeheten følge i hans fotspor en gang.

Det er en god tanke for Guds folk – da går vi inn i det endelige himmelriket. Men for et alvor for alle ufrelste og hedninger. De som ikke har Jesus i troen, har ikke livet.

Tomas tvila.

31) Joh. 20,24-32. 2.e. påske.

Denne gongen talar Jesus om teikn, særleg til Tomas. Ingen av dei tri andre evangelia (synoptikarane) har fortalt om dette. Biskop J. C. Ryle i England (som skreiv dette i 1856) noterer at det kjem i det siste av evangelia som varet skrive for å skåna Tomas og hans nære slekt for at han tvila slik. Det er Guds visdom som ordna det slik. Og det viser og at apostlane var ærlege når dei også kunne skriva om negative sider ved Guds folk.

1. Tomas sine sterke ord.

Vår tekst tek til med nokre sterke utsegn frå ein læresven. Jesus var oppstaden og somme hadde møtt og sett han. Det fortalde dei til Tomas som var ein av dei tolv. Men han hadde ikkje vore saman med dei heile denne tida.

Det er ikkje sikkert at han var verre enn dei andre, for dei hadde ikkje i same stoda som han. Men han talar som ein rasjonalist i denne stunda: Dersom eg ikkje får sjå, vil eg ikkje tru. Han ville ha prov for oppstoda. Det er ein rasjonalistisk tenkjemåte. Dei vil sjå og forstå. Slik er det mange i vår tid også.

Då kan me spørja: Er ei slik «tru» verkeleg ei tru? Bibelen definerer trua som «overtyding om ting ein ikkje ser». Hebr. 11, 1. For trua held seg til det Gud har sagt og lita på det. Det er trua sin essens. Det er ikkje mine kjensler eller mitt vit som avgjer noko av dei åndelege ting. Når eg finn det i Guds ord, har eg fått tillit til det ordet og byggjer på det. Trua seier: Gud har sagt det. Då er det slik.

Me legg og meerke til det uttrykket Tomas nyttar: Då vil eg ikkje tru. På gresk nyttar han ei dobbelnekting, som om han ville seia på norsk: på ingen måte vil eg tru. Bibelen Guds ord har her ei god omsetjing: Hvis jeg ikke får de, … kan jeg slett ikke tro. Omsetjinga frå 2011 er svak her: Det trur eg ikkje før… Prof. Olav Moe er sterk i si fortolking: «vil jeg ingenlunde tro.» Og han strekar under at dette og viser at han på førehand tvilte på at han verkeleg ville få sjå det. Det viser truleg at me kan med rette kalla han ein tvilar. Slik er han representant for mange menneske i dag. Men det ser ut til at han var ein ærleg tvilar i motsetnad til mange nå som ser ut til å vilja tvila. Det er blitt ein moderne livsstil. Og dei er vanskelegare å hjelpa enn Tomas var.

2. Tomas møter Jesus.

Etter ei veke får Tomas oppleva det han ikkje trudde kunne skje. Og det hende og ved eit under. Læresveiane var med rette redde og ottast represaliar frå jødar. Alt hadde vore så uverkeleg i denne tida at me hadde truleg vore lik dei. Nå låste dei dørene i huset og meinte dei var trygge for vitjing av alle slag.

Då stod Jesus der plutseleg. Han berre var der. Nå var Tomas med dei, det var og etter Guds orden. For Jesus hadde omsut for tvilaren. Han ville møta han, og det skulle skje på ein måte som ville overtyda han om at Jesus var noko meir enn andre menneske. Han hadde truleg gløymt alle under og teikn han hadde sett i åra før. Nå såg han det: Jesus opna ikkje ei dør, han berre var der. Det kunne ingen andre.

Og Jesus helsa med fred (sjalom). Det gjorde han ofte. Men nå må det ha dempa uro og tvil hjå denne vesle flokken, og serleg hjå Tomas. Det fylgde noko godt med Jesus og orda han. Så vender han seg til Tomas, og dåp viser han at han visste kva som rørde seg i hjarta hans. Jesus kjende til tvilen utan at nokon han sagt det. Kanskje det og gjorde Tomas forundra.

Tomas hadde sagt at han måtte få sjå naglegapa og stikka fingeren i sida der spydet hadde gått inn og leggja handa i sida hans. Han vart nok også forundra då han høyrde det Jesus sa. Det var jo svaret på tvilen hans: Rett fingeren din hit, og sjå hendene mine. Rett handa di hit og legg henne i sida mi. Det var ikkje reprimande eller korreks, men hjelp til ein tvilar. Jesus kom han i møte, som om han tenkte: Treng du sjå dette for å tru på meg, skal du få sjå det.

Det må ha vore ei underleg stund for Tomas. Tenk han visste kva eg tenkte og sa. Då han nå såg det, vart det sterkt: tenk, det er Jesus. Han må vera oppstaden. Det var sant likevel det dei andre sa. Dei hadde sett han før. Men så talar Jesus:

3. Jesu tale.

Først kjem dette: Ver ikkje vantruen, men truande. Han sa det nok ikkje hardt og skræmande. Det var ikkje Jesu metode. Tomas vart truleg skamfull. Me plar bli det i slike situasjonar. Han visste at han hadde vore full av vantru. Men nå var trua der. han kunnelikevel tru på ein slik Frelsar. Det viser svaret hans: Min herre og min Gud. Jesus var blitt personleg for han, ein som han nå kunne byggja livet sitt på. Det er slik me og opplever møtet med Jesus.

Meisteren har endå eit ord til Tomas, v. 29. Det var synet som gjorde at Tomas trudde. Han fekk eit prov som gjorde at han måtte tru. Då var det ingen veg utanom. Og Jesus avviste ikkje denne trua. Dei to hadde fått kontakt med kvarandre: Den eine som Gud og herre, og den andre som ein truande.

Men då sa Jesus noko som måtte svi i sinnet: «Sæle er dei som ikkje ser og endå trur.» Det gjeld ikkje berre Tomas. Dei andre læresveinane trudde også først då dei såg han – eit unnatak kan vera Johannes. Jesus talar nå generelt om trua sitt inste vesen og slik det alltid må vera.

Med det peikar han og framover mot tida etter himmelfarten som prof. S. Odland peikar på. Då er han ikkje lenger synleg i verda, og me må alle tru utan å sjå han synleg.

Likevel er synet ei hjelp for trua. For Johannes skriv nå om at det var mange andre under og teikn som Jesus gjorde. Men desse var skrivne for at folk skulle tru og slik ha æveleg liv. Det skriftlege vitnemålet om Jesus er slik ein representant for Jesus. For Skrifta viser kven han var og kva han sa. Og det er nok for oss til å tru.

---

32) Mark. 6, 30-44. 3.e. Påske.

Jesus mettar fem tusen. Det er ein tekst me finn fleire stader og somme gonger med litt variasjon. Men underet er det same. Liknande under har han gjort mange gonger, men ikkje alt er nedteikna i Bibelen, slik Johannes skriv: «Jesus gjorde mange andre teikn òg for læresveinane, teikn som det ikkje er skrive om i denne boka. Men desse er skrivne for at det skal tru at Jesus er Messias,» Joh. 20, 30-31.

Dei tolv læresveinane hadde no vore ut på reis åleine og talt og lært folket. Det kom andre folk til dei \og for å høyra nytt. Dei fekk ikkje ein gong tid til å eta og dei var trøytte og trong kvile. Det ville Jesus gjera noko med.

1. Jesu ord til dei trøytte.

Han kjende dei og visste korleis dei hadde det no. Det gjer han alltid. I ein slik samanheng kan me godt stansa for denne sanninga: Me blir slitne kroppsleg og mentalt og åndeleg. Her er me ulike, men Jesus har noko for alle i alle slags situasjonar. Det er godt for oss å vita.

Difor seier han no: Kom med til ein øydestad. Skal ein kvila godt, må ein koma bort frå folk. Andre menneske krev noko av oss. Å vera åleine er ofte ei god kvile både for lekam og nervar. Men her er det heller ikkje likt for alle. Somme klarar seg ikkje åleine og må ha ei hjelp med seg. Men her tenkjer eg på å ha mange folk kring som skapar støy og legg beslag på oss. Det er sjeldan ei god hjelp.

Her vil me òg seia litt om predikantar i Guds rike. Etter ei talarferd – kort eller lang – er me ofte slitne. Då vil me berre ein ting: Å få vera ei stund for oss sjølve og kjenne stilla og få orden på tankar og opplevingar ute. Dei som ikkje tek vare på seg sjølv slik, eller har familie som ikkje heilt skjønar det, vil ofte kunne «møta veggen» og ikkje makta meir på lenge. Jesus har gitt oss eit godt døme på oss her: Kvil deg. Du vert på ein måte eit betre menneske etter det. Men det går ikkje alltid slik ein tenkjer:

2. Jesu omsut for folket.

Dei reiste bort frå folket med båt over Gennesaretsjøen. Men folket fylgde nøye med kor Jesus og læresveinane var og skjøna at dei reisa til ein annan stad. Ei mengd med folk tok nå landevegen fatt og kom fram før Jesus. Dermed vart det ikkje ein øyde stad dei trøytte mennene kom til. Det var kanskje meir folksamt der enn på den første plassen dei hadde vore. For i v. 33 står det at det kom folk frå alle byane. Då ser me Jesu reaksjon:

a. Jesus hadde inderleg medynk med dei. Han tykte synd i dei. Dei hadde gått langt, og det var alt nær kvelden. Det viser Jesu sinnelag mot menneskje. I åndeleg meining er det hans måte å sjå på oss syndarar. For han veit me er av natur på feil veg mot æva. Og han veit at me ikkje sjølv kan endra kursen og koma inn på himmelvegen. Og då er det stor grunn til å tenkja slik om menneska. Markus nyttar her ei samanlikning: Som sauer utan hyrding. Då er dyra eit lett bytte for rovdyr. Mange stader her i landet er det reven og andre stader verre rovdyr. Men dyra veit heller ikkje kor det er mat – det skulle hyrdingen leia dei til. Framtida såg altså ikkje lys ut for folket.

b. Det første Jesus gjorde var å læra dei mykje. Dei kjende ikkje Guds rike og hans plan med folka. Dei visste heller ikkje kvar vegen til frelsa var. Heller ikkje Guds sinnelag kjende dei rett, hans kjærleik og omsut og miskunn. Jesus må ha brukt mykje tid på å tala med dei. Han lærde dei mykje. Då har han truleg og sagt at han sjølv var den Messias som profetane hadde tala om. No stod han midt mellom dei. – Men me får ikkje vita noko om folket sin reaksjon.

Læresveinane avbraut han og kom med sitt problem. det var snart kveld, og i austerland og sør i Europa kjem mørkert ganske snart når sola er gått ned. Det var langt på dag, sa dei til Jesus. Sei dei må dra heim. Det var ein fornuftig tanke. Men Jesus var ikkje ferdig. Han hadde meir å gjera her.

Her syner det seg at Jesu tanke var ikkje slik som læresveinane sin. Dei ville at folket skulle dra bort og syta for mat til seg sjølv. Jesus sa berre: De skal gje dei mat, v. 37. Det hadde dei ikkje tenkt på. Og dei hadde lite pengar.

3. Underet.

Å gjera eit under var blitt eit kjennemerke på Jesus. Han gjorde mange teikn og av ulik slag. Han gjorde folk friske, vekte opp døde, ga folk mat, gjekk på vatnet m.m. Nå skulle han gjera eit matunder. Då var det ikkje nokre få han skulle hjelpa slik, men fleire tusen. For Jesus gjorde det ingen skilnad. For han var Gud på alle måtar og hadde ingen grenser for underet.

Læresveinane skjøna ikkje kva som skulle henda. Dei tenkte menneskeleg – som naturleg var. Skulle dei kjøpa mat for nokre få kroner. Dei visste at det ikkje var nok til alle. Litt mat hadde dei, men det vart som ein dråpe i havet.

Jesus tenkte ikkje slik, og han visste nøyaktig kva han skulle gjera. Folket skulle setja sge i grupper i graset – femti og hundre i kvar.

Då byrja Jesus si undergjerning. Folk har nok stira på han i undring og spaning: Kva vil skje no? Jesus tok brøda og fisken, vende seg mot himmelen og velsigna maten. Det var nøkkelen til underet no. Her ligg bakgrunnen for at me ber for maten («les for maten») før me et. Då ber me eigentleg om at Gud skal velsigna han og oss som skal eta. Slik har Guds folk tenkt til alle tider. Og det er underleg når Gud får velsigna noko for oss. Tid og arbeid og heim vert ikkje lenger det same. Gud har lagt noko til som me ikkje kan sjå eller forstå. Tenk om folk flest kunne sjå litt av det!

Jesus var praktisk. Han tok maten og braut det i små stykke. Læresveinane skulle dela det ut til folket. Medan dette skjedde, må folk ha oppdaga at brødet og fisken liksom voks i hendene på dei. Det tok ikkje slutt. Dei hadde stadig noko å gi, sjølv om dei tilsynelatande gav bort alt. Ein stor flokk på om lag 5000 mann åt og vart mette.

Men underet var ikkje slutt med det. Då alle hadde fått nok, byrja læresveinane og kanskje andre og var med å samla smulane og stykka saman. Dei må ha undra seg. Fem brød og to fiskar var ikkje berre nok til 5000 mann, men dei fekk eit overskot på 12 korger.

I åndeleg meining har me opplevd det mange gonger. Ein forkynnar føler nokre gonger at han gjeve alt han har til folket. Han kjenner seg tom og oppbrukt. Etter litt kvile er han på talarstolen igjen – og deler ut til folket. Du sit kanskje ved ei sjukeseng og skal trøysta. Kanskje kjenner du på at alle orda er brukte opp. Du har ikkje meir. Etter ein pause med stille og ro ved senga, kjenner du igjen ein trong etter å seia noko godt om Frelsaren. Eller du har gått lenge på møte, høyrt og sunge og vore i bøn. Så kjem trongen igjen, eg må høyra meir.

Etter eit slik møte med folket og matutdelinga,var det å dra ut med båten, til ein annan stad denne gongen og. Han måtte tala med sin Far slik han ofte gjorde, v. 46. Det er ei god avslutning på eit under og ein vanleg dag. Her skulle me og fylgja Meisteren.

Amen.

33) Joh. 14, 1-11.

4.e.påske. Gjenkomst og himmel.

Dette er begynnelsen av Jesu avskjedstale. Han forteller dem at han skal gå bort. Da kan disiplene bli engstelige og redde. Han kommer nå til dem med trøst og hjelp i akkurat deres situasjon. Slik er Jesus alltid. Han kommer i rett tid og med rett hjelp. Og det er en ekte og bestemt trøst. Han bruker ikke falske ord eller lettvint tale. Jesus er ekte og taler alltid det rette og sanne. Her har han noe å si dem:

1. Himmelen.

I v. 2 forteller han dem at han går bort for å berede et sted for dem etter døden. Himmelen er vårt egentlige mål for livet. Alt annet er forgjeves om vi ikke har den som vår siste stasjon. Vi skal da være i Guds herlighet for all framtid.

Jordelivet er et venteværelse, en mellomstasjon og en forberedelse for evigheten. Vi er gjester her og fremmede på jorden. Og i evighetsperspektiv skal vi være her bare en kort stund.

Men hvorledes er det med mange i vår tid? Er det ikke slik at vi alle har en tendens til å grave oss ned i det jordiske, det verdslige og materialistiske. Vi søker ofte å bli tilfreds i denne verden og dette livet. Mange slår seg til ro med det og innretter seg så godt de kan her. Og det er verdens vis å tenke og handle på.

Da kan vi spørre: Har vi det for godt nå? Er det slik at vi ikke helt takler medgangen og de gode tider? Gud sendte ikke dette til oss for at vi skulle bli tilfreds her. Han vil at vi skal se oppover, mot evigheten og mot målet i det fjerne.

Guds ord formaner oss til noe nå: Er dere oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe. Kol. 3, 1-2. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, og ikke til det som er på jorden. Ja, slik skriver Paulus inspirert av Guds Ånd. Så dirkete taler Gud til oss, for du og jeg hører ikke til her i verden. Den har nok allerede tatt mange hjerteliv. Verden er nødvendig for å leve her og nå. Men du hører ikke hjemme her. La den derfor ikke oppsluke deg og ta fra de den evige arven.

Jesus sa: Søk først Guds rike og dens rettferdighet. Mat. 6, 33. Det er det viktigste for oss. Han vil at vi skal være opptatt av himmelen og løse oss fra alle bånd til denne verden. For vi blir så lett bundet til det materielle. Og i medgang er det ikke så lett å være himmelvendt.

Det er gjerne slik at vi tenker mest på himmelen når vi får motgang og trengsler. Er det derfor Gud må sende slike dager i våre liv? Han vil få oss himmelvendt, og da er sorgen og motgangen et middel til det.

Mot endens tid har vi et spesielt løfte i den sammenheng: Luk. 21, 28: ”Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løfte hodet! For deres forløsning stunder til.” Derfor taler Jesus videre her slik:

2. Jesu gjenkomst.

Det er et direkte løfte til disiplene, v. 3. Når alt er ferdig, i himmel og på jord, da kommer han igjen. Guds folk har alltid hatt det slik: De har ventet på Jesu komme. Det er kjennetegn på et rett sinn. Hele frelsen var ferdig på korset og i oppstandelsen. Og der skulle være mange rom. Begge disse talemåtene er trolig sagt for å vise at alt er klart og det er plass nok for alle: Når tiden er inne sett fra Guds side, da kommer han igjen.

Det er klart sagt i Bibelen. Da Jesus dro opp til himmelen, sa englene: Denne Jesus skal komme igjen på samme måte. Apg. 1, 11. Og selv sier han som det siste i Bibelen: Ja, jeg kommer snart. Åp, 22, 20. Ingen som tror Bibelens ord skal være i tvil.

Men tiden skal være ukjent. Jesus vil advare oss mot spekulasjon og utregninger her. Bare Gud vet dagen, det må vi slå oss til ro med. Mark. 13, 32. Han sier endog: Ingen vet dagen eller timen for gjenkomsten, heller ikke Sønnen.

Likevel: Han har gitt oss tegn som skal skje og vise at han er nær. Det gjør han for å holde oss våkne. Ett tegn gjelder Israels folk som skal bli frelst og komme tilbake til sitt eget land. Gud har gitt dem det, og dermed måtte det skje. Materialismen i verden peker på at folket ikke regner med Gud, og sløvheten hos mange kristne er stor.

Tror ikke folk at Jesus komme snart igjen? Da skal du speile deg i Guds ord, og se hvordan de første kristne var og at Bibelen formaner oss til å vente på ham og leve rett i mellomtiden. Det er alvorlig ment. Holder vi mål? må vi spørre oss selv mange ganger.

Gudløshet og lovløshet i verden taler klart. 14-15000 aborter hvert år, og det skjer med statens godkjennelse. Folk er blitt så vant med dette ”folkemord” at de ikke lenger reagerer. Likestillingsloven vil styre vår samvittighet slik at vi føler oss nødt til å følge norsk lov selv om den bryter med Guds lov. Hvordan kan f. eks. et verdslig menneske styre i Guds rike? Det blir konsekvensen av å la alle få lov til å gjøre alt.

Alt dette og mye mer viser oss at tiden nærmer seg. Jesus har reist seg. Han er nær for døren.

Da må vi spørre:

3. Er du rede?

Ville du blitt med hjem til Guds himmel om han kom i dette øyeblikk? Da må du gå veien dit, sier Jesus. Du må kjenne Guds sannhet og eie livet i Gud. Alle ytre og verdslige midler vil svikte deg i dødens stund. Da har du ikke noe igjen. Bare Jesus er veien. Han er ikke en av mange muligheter her i livet, han er den eneste.

Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Troen er nettopp å gå den veien, følge Jesus og la han være livets innhold. Han er Guds Sønn og Frelser. Han har vist oss veien i Ordet. Følg meg, sier han. Det betyr at Jesus er vår eneste sjanse for liv og evighet.

Før han ble født, ble det sagt: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Når du lar han frelse deg fra synden, da går du på veien, du er av sannheten og eier livet i Gud. Vi må altså gå til ham med vår synd og ta et oppgjør med den. ”En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves.”

Skal du komme i dag?

torsdag 27. september 2012

Tekstrekker. 3. rekke. Ny. (1)

1. Jesu gjerning.

2. Jesu tale.

3. Jesus helbreder.

4. Barnas lovsang og ledernes reaksjon.

5. Profetisk.

2) Joh. 16, 21-24. 2. advent.

a) Sorg.

b) Glede.

c) Bønn.

3) Joh. 5, 31-36. 3. advent.

1. Han var et lys.

2. Han vitnet om Messias.

3. Jesu gjerninger er større.

Joh. 5, 31-36. 3. advent.

1. Han var et lys.

2. Han vitnet om Messias.

3. Jesu gjerninger er større.

6) Joh. 1, 1-14. Juledag.

1. De vil møte lidelse og motstand.

2. De får løfte om hjelp.

3. Fremgang.

1. Noe er skjult.

2. For umyndige.

3. Våre byrder.

4. Jesu innbydelse.

1. Kvinnen.

2. Jesu makt.

3. Motstand.

4. Glede.

Ut på dypet

1. Tru ikkje alt.

2. Falske arbeidarar.

3. Teikn og under.

4. Naturen.

5. Englane kjem.

1. Hva med åkeren? v. 37.

2. Såmennene.

3. Såkornet.

4. Tidspunktet.

5. Høst.

1. Bedrøvet.

2. Er det mulig.

3. Ikke som jeg vil.

4. Søvn.

5. Våk og be.

1. Et spørsmål

2. En trang dør.

3. En stengt dør.

4. Evigheten.

Tomas tvila.

1. Tomas sine sterke ord.

2. Tomas møter Jesus.

3. Jesu tale.

1. Jesu ord til dei trøytte.

2. Jesu omsut for folket.

3. Underet.