I. Om Guds hellige lov
(Fra Arven forlag, v/ Hogganvik.) Kap. 1.
Dette er så sant og treffende sagt. Likevel hersker det innenfor kristne sammenhenger ofte den største misforståelse og misbruk av loven. Dette gjør at hele loven og alt Guds ord blir totalt uten kraft, og dermed uten virkning. På den måten blir menneskene ødelagt og hjelpeløse i sin sjel. Det er de farligste av disse misforståelsene og misbrukene vi her ved Guds hjelp vil peke på.
Nå taler vi altså ikke om dem som forakter loven. Dommen over dem er klar og kort - og lett å forstå. For enhver vil forstå at Gud tar ikke slike hjem til sin himmel. De er ikke bare urene og fulle av synd, men forakter altså Guds hellige vilje (for loven er jo nettopp Guds vilje!).
Den som forakter Guds vilje, forakter Gud. Og vi finner aldri et eneste løfte om at Gud vil være nådig mot dem som forakter ham.
Er du svak og syndig, og har gjort imot Guds lov, så er Guds nåde fremdeles stor nok til å forlate din synd for Kristi skyld. Men forakter du Gud og hans vilje, og ikke en gang prøver på å elske og lyde ham, hvordan kan du da vente at dette skal bli forlatt? Eller hvordan kan du fortsatt tro at du er på veien til himmelen?
Stans opp et øyeblikk og tenk over dette! Her har vi altså foran oss noe vi ikke bare kan skyve fra oss. Det er tvert imot noe vi alle må se på like så viktig som selve frelsen.
Men vi vil snart innse at det er ikke nok at vi respekterer og bruker loven. Det kreves at vi «bruker den på lovlig vis», det vil si på den rette måten.
Apostelen Paulus skriver om sine landsmenn i Israel at «de har nidkjærhet for Gud», at de virkelig «søkte rettferdighetens lov», de «leser loven» m.m. Men at han for deres skyld hadde «en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte». Så han for deres skyld «skulle ønske han var forbannet bort fra Kristus» (hvis han ved det kunne frelse dem)*, Rom 9:31,2,3.
Hva var det da som var galt hos dem? Jo, sier han, når de leser loven «ligger det et dekke over deres hjertes øyne», 2Kor 3:15, så «de søker å bygge opp sin egen rettferdighet», Rom 10:3. Det vil si at de lar ikke loven straffe og dømme dem, knuse hjertet deres og drive dem til Kristus. I stedet gjør de loven til sin frelsesvei.
Men nå er jo lovens egentlige virkning og mål at den skal vekke, knuse og drive syndere til Kristus. «Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror». «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse..». Rom 8:3. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. For dette liv er i Guds Sønn», 1Joh 5:12,11. I ham, og ingen annen, har vi frelsen, Apg 4:12.
Derfor, sier Paulus, er loven vår tuktemester til Kristus, Gal 3:24. Dette er lovens oppgave. Den er Johannes, som nok ikke døper med Ånd og ild, men med omvendelsens dåp som gjorde folket mottakelig for Herren. Loven er et fengsel hvor vi blir «holdt i varetekt... inntil den tro som skal komme, blir åpenbart,.... for at vi kan bli rettferdiggjort ved tro», Gal 3:23,24.
Dette Paulus her vitner om jødene, er altså det største og aller farligste misbruk av loven. Det gjør hele loven unyttig, slik at hele målet med loven mislykkes. Og når loven er gjort unyttig, når saltet har mistet sin kraft, hva skal en da bruke til å salte, vekke og knuse?
Når hjertet ikke har fått erfare lovens kraft til å sønderknuse, da får verken evangeliet eller alt det Kristus har utrettet, virke noe i dette hjertet.
For «det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt», - de som, mens loven har hersket over dem, er «blitt syke».
Men når verken lov eller evangelium, og hele Guds ord, ikke lenger har noen virkning på et hjerte, da er dette mennesket redningsløst fortapt. Da kan det ikke frelses.
La oss nå se hvordan det skjer, når verken loven eller hele Guds ord får virke noe som helst. Det skjer ved at du gjør loven til frelsesvei, i stedet for at den skulle få dømme deg, og drive deg til Kristus. Det skjer når en pruter, forsøker å dempe på Herrens bud og dommer. Så de kan passe bedre til synderens meninger og smak, eller i alle fall til hans evner.
En sier at det eller det «er ingen dødelig i stand til å gjøre. Og da kan det heller ikke være Guds mening å kreve noe slikt. For Gud kan da ikke kreve mer enn det vi er i stand til». Dette er grunn-villfarelsen. På den måten kan det slett ikke skje at «hver munn blir lukket, og hele verden blir straffskyldig for Gud», Rom 3:19.
Hvis ett eneste menneske kunne oppfylle Guds alvorlige krav, så ble det menneskets munn ikke lukket. Han ville i stedet ha noe å rose seg av overfor Gud.
Den som vil skjønne hvorfor loven krever mer enn vi noen gang blir i stand til å oppfylle, og hvor langt loven går i det den krever, skal bare tenke etter hva loven egentlig er.
Loven er ikke noe annet enn Guds hellighet, Guds hellige vilje uttrykt med menneskelige ord og rettet mot menneskets samvittighet. Og så langt som Guds hellighet strekker seg, så langt strekker det seg også det han krever.
Det er loven som sier: Det og det vil Gud, det og det vil han ikke... o.s.v. Og da er det klart at denne Guds vilje må kreve en stadig større rettferdighet av deg, helt til du er blitt like så hellig som Gud selv - ! For det han ikke selv vil gjøre, det vil han heller ikke du skal gjøre.
Han sier heller ikke noen gang: Det og det vil jeg ikke. Men fordi du absolutt vil det, så gir jeg deg lov til det. Nei, han sier: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.
Når vi erkjenner dette at loven bare er Guds hellighet, Guds vilje, da forstår vi hvorfor verken en bokstav eller tøddel kan forandres, eller gjøres lettere å oppfylle for den falne menneskehet. For da måtte Guds hellighet opphøre.
Og den som får nåde til å virkelig se inn i lovens hellighet, kan ikke lenger ha noe håp om å bli fullkommen innfor Gud, det vil si bli like hellig som Gud selv. Men vil i stedet måtte ydmykes og sønderknuses. Den som håper å bli rettferdig ved loven, har «et dekke» for øynene sine. Han er blind, og vet ikke hva loven krever.
Så sier du: «En kan da ikke bli som Gud, eller helt fullkommen. Men en får gjøre så godt en kan». Men det går ikke. Det godtar ikke Gud.
Du må oppfylle alt. Ellers er du fordømt. For dette er lovens ord: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem», 5Mos 27:26. Og en apostel i Det nye testamente sier: «Den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jak 2:10.
Så sier du: «Men Gud er vel for Kristi skyld nådig, så han tilgir meg når jeg ikke kan oppfylle alt?». Nei, Gud er absolutt ikke nådig mot noen som skylder noe i forhold til loven.
Det er noe ganske annet med dem som ved troen eier Kristi rettferdighet. Disse står ikke i noen som helst gjeld til loven. For de har ved Kristus - ved Kristus - akkurat den rettferdighet loven krever, Rom 8:4. Akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn....», v.3. For: De er ikke under loven, men under nåden, Rom 6:14,15.
Men den som er under loven, får ikke den minste synd tilgitt. Det stadfester Jesus selv: Ikke en bokstav eller en tøddel av loven skal forgå, Mat 5:18.
Å, for en nød for våre sjeler, hvis vi ikke har klart for oss at der er mennesker som lever under loven, mens andre igjen lever under nåden, Rom 3:19, 6:14, 7:4,6. Og at menneskene i disse to retninger står under totalt forskjellig dom.
Riktignok er nåden i Kristus meget stor og rik. Men ikke det aller minste av dette nyter de godt av, de som er under loven og vil være «Moses’ disipler», Joh 9:28. Paulus sier jo: «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.
Fortier eller forbigår vi dette, så forkynner vi bare kjødets evangelium; pruter, jevner over, eller trekker fra loven det synderen synes er for hardt. Helliggjørelsens mål settes da så lavt at synderen kan oppfylle det - noe som selvsagt skaper selvtilfredshet, egenrettferdighet og selvsikkerhet.
Dette er det mest alvorlige misbruk av loven. For på denne måten går vi utenom og mister hele lovens egentlige hensikt. Den skulle jo knuse, tukte og drive oss - ikke til trelldommens åk eller fortvilelsens avgrunn - , men til Kristus, han som er «lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.
Men «jevne over», eller bryte lovens brodd, gjør en også hvis en overtaler seg selv eller andre til bare å «håpe på framtiden». Da er holdningen at det som ennå mangler på at loven er oppfylt, det skal nok ved Guds Ånds hjelp etter hvert skje. Og når vi så har seier, så er tiden kommet for at vi fullt ut kan ta til oss alt Kristi fullbrakte verk.
Å, for et djevelens spill! Tenk om døden kom til deg i natt! Da er du fordømt, for du er ennå ikke slik som du bør være!
Så svarer du at «jeg har det håp til Gud at han ikke tar meg bort før jeg er ferdig til å møte ham». Det er jo ganske pent tenkt om Gud. Men hvor står det skrevet noe som helst om at Gud skal vente med døden til du blir så hellig som loven krever? Da måtte du nok aldri dø - !
Og vi spør: Har du ikke fått den Guds Ånds hjelp du ventet på? Er du sikker på at feilen ligger hos Gud og hans Ånd som ennå ikke har hjulpet deg? Er du sikker på at du har tatt imot og brukt hans nåde rett? Har du bedt rett om hans hjelp, våket og kjempet i hans kraft så alvorlig som du burde? Tenker du over dette, så innser du kanskje at du ikke har noe å vente på, som Gud ikke alt har gjort og gitt.
Så sier du at da må jeg være fortapt. Ja, det var akkurat det loven ville vise deg. Du skulle lære at det var som totalt avkledd du kunne komme til Jesus.
Da behøver du ikke vente på noe som skal skje i framtiden. Nei, Guds rike er hos deg. Akkurat den rettferdigheten som loven krever - men som den ikke kan skaffe deg - den kan du nå i denne stund få på en annen vei; ved troen, i Jesu blod.
2. Lovens strenghet og evangeliets trøst
For i den tanken ligger det en skjult Antikrist og en snikmorder. En Antikrist som med list vil gjøre Kristi blod unødvendig. Som vil si at Kristi blod ikke har noen betydning, eller høyst er et helliggjørelsesmiddel. Men ikke er noen forsoning for syndere. En snikmorder som, enten ved trøst i egen rettferdighet, eller gjennom en pinende trelldomsånd vil føre sjelene mot fortapelsen.
Nei, jo hetere det er ved Sinai, desto bedre for dem. For jo sterkere og tydeligere Guds lovs åndelige krav griper fatt i sjelene, jo før får de trøst, den trøst som er ekte. Og desto fortere blir den falske trøsten til «den første mannen», loven, og dens rettferdighet, tatt fra dem. Og så tvinges de til å vende seg til en annen mann - han som heter Jesus. Og der blir de frelst.
Mange som ikke har sett dette, sier: «Hvis en driver og dømmer så hardt, blir jo bare mennesket motløst, og kan verken få noen trøst i Gud eller kjærlighet til ham». Men da må vi spørre: Skal vi av den grunn oppheve eller formilde det Gud har talt? Hvem er du som våger å forfalske eller forandre Guds bud og dommer?
For legg merke til at
Legg videre merke til at det finnes intet bedre middel til å føre sjelene fram til den rette trøst, enn å holde fram loven så alvorlig og hard som den er. For jo før de fratas all trøst i sin egen rettferdighet gjennom loven, jo før tar de imot Kristi rettferdighet i evangeliet.
Johannes sa: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Øksen ligger alt ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden», Mat 3, Luk 3, Joh 1. Da senket han hjertets fjell og hauger. Så sa han: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd». Da hevet han dalene, og ryddet med det en jevn vei for Herren, Jes 40:3-4.
Nå har vi altså sett at lovens første og egentlige virkning er å føre synderen til syndserkjennelse og ydmykhet. Så kan du spørre: Hvordan bør så denne følelsen av synd være for at den skal være riktig? Da må vi svare at det er ikke nok at du bare kjenner gjerningssyndene og utvortes brudd på loven. For da ville du jo kunne trøste deg med din gode vilje, og til en framtidig forbedring.
Nei, opplevelsen av synd må være dyp og grundig. Du må kjenne roten og dypet av selve syndens fordervelse, som er hjertets kjødelige sikkerhet, hykleri, følelsesløshet, hardhet og forakt for Gud. Du ser at du derfor er en ulykkelig og fortapt synder.
Så lenge du ikke kjenner denne bermen i hjertets dyp, vil alltid dette viktige «jeg», «jeg skal», «jeg vil», leve videre. Slik lever alltid din egen rettferdighet og sikkerhet. Og da kan du aldri gripe Kristus og hvile i det han har utrettet for oss.
Men en grundig selverkjennelse får en sjelden straks en blir vakt. Da blir en nok forskrekket, men ikke hjelpeløs. En sier i stedet: «Jeg vet hva jeg skal gjøre; jeg vil omvende meg». Da begynner arbeidet under loven, med å omvende seg og forsøke å slutte å synde. Og så lenge du bare har blikket festet på disse utvortes syndene, og omvendelsen lykkes, så er du tilfreds med din egenrettferdighet.
Men begynner du å se på den indre helliggjørelsen, ser at Gud krever hjertet, og du vil det skal renses, da blir du snart hjelpeløs. For når du vil elske Gud over alle ting, så føler du deg kald og ugudelig. Når du vil be og kjempe alvorlig mot synden, så legger du deg lettsindig og uten kamp i fanget på synden. Og der kan du verken angre eller gråte over den. Da blir du redd, og sier: Jeg er fortapt, jeg er forherdet, jeg er en hykler. For verken kjemper jeg mot synden, eller angrer jeg den.
Se nå er du kommet til akkurat det loven skulle virke. For hva er det nå du kjenner på? Er det ikke hjertets kjødelige selvsikkerhet, hykleri, hardhet og ringeakt for Gud? Dette har vi sagt før, at lovens rette virkning var at du skulle lære å kjenne akkurat all denne ondskapen i deg. Men nå kan du ikke trøstes, for det er jo forferdelig å være så hard, sikker, hyklersk o.s.v.
Men var det ikke denne erkjennelsen av synden i deg, du ville ha? Jo, men du ville bare ha erkjennelsen av all ondskapen, men ikke selve ondskapen. Og hvordan skulle det kunne skje? Du behøver ikke å føle noe ondt som du ikke har, men bare det onde som du selv har.
Men nå synes du til og med at du ikke har noen som helst følelse av dine synder, bare at du har selve synden. Du ser dem bare, men du føler dem ikke. Men det var jo akkurat denne følelsesløsheten du skulle få oppleve. Og var det ikke all trøst i deg selv du skulle miste? For dermed å drives til Kristus, så han alene kunne bli din trøst.
Nå er det ikke så lett å gi seg over til ham, nå er det ikke så lett å tro. Nei, nå står og faller alt med om du får nåde. Og får du ikke nåde, så er du jo fortapt med alt du har erfart.
Men nå står Jesus og kaller så varmt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Mat 11:28.
Dersom du nå bare lukker fornuftens øyne, og kaster deg, akkurat som du er i hans favn, så er du frelst som en brann ut av ilden. Du er renset i Jesu blod, rettferdig, salig og glad. Nå forstår du Bibelens ord om at «Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.
Så har vi nå sett at «loven er god dersom en bruker den på lovlig vis». 1Tim 1:8. Og vi har vist både dens rette og feilaktige bruk i menneskets omvendelse.
Men loven har også en oppgave i den daglige omvendelse. Den skal vise det gjenfødte, rettferdiggjorte og benådede menneske hvordan det skal forholde seg på alle områder. Og når kjødet blir lettsindig, skal loven straffe, tukte og drive det til å søke Kristus hver dag.
Men der er ennå en farlig villfarelse vi må ta fram, som vi ikke har nevnt, og som også dukker opp i vårt land på forskjellige tider og steder. Det er antinomistenes (lovforkasternes) lære. De mener loven ikke har noen som helst nytte verken ved omvendelsen eller i den daglige fornyelse.
Riktignok ser vi ikke med samme frykt på disse, som på holdningen til Moses’ disipler. Når vi avviser lovens gjerninger som grunnlag for rettferdiggjørelsen, så sier Moses’ disipler i dag det samme som på Paulus’ tid, at da «avskaffer vi jo loven ved troen». Dette er slike som aldri har lært å skille mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, lov og evangelium, Ånd og kjød. Derfor synes de Paulus snart er altfor evangelisk, og åpner døren til nådestolen altfor vidt opp. Men snart er han igjen altfor streng og nøyeregnende med kjødet, og tukter det de ikke vil skal tuktes.
Det er ikke disse vi nå taler om her, men om de virkelige antinomistene. Som tror og påstår at loven er unyttig til omvendelsen. Og som bevis for dette holder de fram at aldri loven, men bare evangeliet virker på hjertene deres. Å, for en stor villfarelse! Hva skulle nåden virke, hvis vi ikke kjente noen synd? Det som straffer synden, er jo loven. Også når den taler gjennom Kristi sår.
Loven virker oftest på en ikke følbar, hemmelig måte. Likevel gjelder det at «jeg kjente ikke synden uten ved loven», Rom 7:7. Om loven riktignok selv ikke gir liv, så virker den likevel at evangeliet gir liv.
Det er loven som pløyer. Evangeliet er sæden. Og det er sant at veksten kommer ikke når bare vi pløyer. Det er nødvendig med sæd. Men pløyer vi ikke jorden, så blir sæden uten frukt. Den bare tørker opp på den harde jordoverflaten, og blir spist opp av fuglene.
Disse som mener loven er unyttig for gjenfødte sjeler som har en villig ånd, de misbruker slike bibelord som «nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», og «du skal ikke binde samvittigheten ved loven».
Til det må vi svare: Jeg snakker ikke om samvittigheten, men om ditt kjød, hvis du er under nåden. Men har ditt hjerte det ikke rett overfor Gud, så du har lyst til Guds lov etter ditt innvortes menneske, men tvert imot vil beholde en eller annen synd ustraffet, - da skal også din samvittighet være bundet. Ja, hele din sjel og ditt legeme skal være bundet til helvete. Og det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen. Lever dere etter kjødet, skal dere dø, Rom 8:3.
Er du derimot en rett kristen, så er nok ånden villig og behøver ikke bli tuktet ved loven. Men kjødet er svakt, selvsikkert og ondt. Det må straffes og tuktes. Luther sier: «Bissel og pisk hører ikke hjemme i brudekammeret, men skal brukes på asenene i stallen».
Så bli nå alltid i den frihet Kristus har frigjort oss til! Misbruk bare ikke friheten til et påskudd for kjødet, Gal 5:1,13.
(Fra Arven forlag, v/ Hogganvik.) Kap. 1.
1. Den rette bruk av Guds lov
«Vi vet at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis», 1Tim 1:8.
Doktor
Swebilius sier: «Loven er av naturen noenlunde kjent, mens evangeliet
derimot er en hemmelighet som er skjult for all fornuft». Dette er så sant og treffende sagt. Likevel hersker det innenfor kristne sammenhenger ofte den største misforståelse og misbruk av loven. Dette gjør at hele loven og alt Guds ord blir totalt uten kraft, og dermed uten virkning. På den måten blir menneskene ødelagt og hjelpeløse i sin sjel. Det er de farligste av disse misforståelsene og misbrukene vi her ved Guds hjelp vil peke på.
Nå taler vi altså ikke om dem som forakter loven. Dommen over dem er klar og kort - og lett å forstå. For enhver vil forstå at Gud tar ikke slike hjem til sin himmel. De er ikke bare urene og fulle av synd, men forakter altså Guds hellige vilje (for loven er jo nettopp Guds vilje!).
Den som forakter Guds vilje, forakter Gud. Og vi finner aldri et eneste løfte om at Gud vil være nådig mot dem som forakter ham.
Er du svak og syndig, og har gjort imot Guds lov, så er Guds nåde fremdeles stor nok til å forlate din synd for Kristi skyld. Men forakter du Gud og hans vilje, og ikke en gang prøver på å elske og lyde ham, hvordan kan du da vente at dette skal bli forlatt? Eller hvordan kan du fortsatt tro at du er på veien til himmelen?
Stans opp et øyeblikk og tenk over dette! Her har vi altså foran oss noe vi ikke bare kan skyve fra oss. Det er tvert imot noe vi alle må se på like så viktig som selve frelsen.
Men vi vil snart innse at det er ikke nok at vi respekterer og bruker loven. Det kreves at vi «bruker den på lovlig vis», det vil si på den rette måten.
Apostelen Paulus skriver om sine landsmenn i Israel at «de har nidkjærhet for Gud», at de virkelig «søkte rettferdighetens lov», de «leser loven» m.m. Men at han for deres skyld hadde «en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte». Så han for deres skyld «skulle ønske han var forbannet bort fra Kristus» (hvis han ved det kunne frelse dem)*, Rom 9:31,2,3.
Hva var det da som var galt hos dem? Jo, sier han, når de leser loven «ligger det et dekke over deres hjertes øyne», 2Kor 3:15, så «de søker å bygge opp sin egen rettferdighet», Rom 10:3. Det vil si at de lar ikke loven straffe og dømme dem, knuse hjertet deres og drive dem til Kristus. I stedet gjør de loven til sin frelsesvei.
Men nå er jo lovens egentlige virkning og mål at den skal vekke, knuse og drive syndere til Kristus. «Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror». «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse..». Rom 8:3. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. For dette liv er i Guds Sønn», 1Joh 5:12,11. I ham, og ingen annen, har vi frelsen, Apg 4:12.
Derfor, sier Paulus, er loven vår tuktemester til Kristus, Gal 3:24. Dette er lovens oppgave. Den er Johannes, som nok ikke døper med Ånd og ild, men med omvendelsens dåp som gjorde folket mottakelig for Herren. Loven er et fengsel hvor vi blir «holdt i varetekt... inntil den tro som skal komme, blir åpenbart,.... for at vi kan bli rettferdiggjort ved tro», Gal 3:23,24.
Dette Paulus her vitner om jødene, er altså det største og aller farligste misbruk av loven. Det gjør hele loven unyttig, slik at hele målet med loven mislykkes. Og når loven er gjort unyttig, når saltet har mistet sin kraft, hva skal en da bruke til å salte, vekke og knuse?
Når hjertet ikke har fått erfare lovens kraft til å sønderknuse, da får verken evangeliet eller alt det Kristus har utrettet, virke noe i dette hjertet.
For «det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt», - de som, mens loven har hersket over dem, er «blitt syke».
Men når verken lov eller evangelium, og hele Guds ord, ikke lenger har noen virkning på et hjerte, da er dette mennesket redningsløst fortapt. Da kan det ikke frelses.
La oss nå se hvordan det skjer, når verken loven eller hele Guds ord får virke noe som helst. Det skjer ved at du gjør loven til frelsesvei, i stedet for at den skulle få dømme deg, og drive deg til Kristus. Det skjer når en pruter, forsøker å dempe på Herrens bud og dommer. Så de kan passe bedre til synderens meninger og smak, eller i alle fall til hans evner.
En sier at det eller det «er ingen dødelig i stand til å gjøre. Og da kan det heller ikke være Guds mening å kreve noe slikt. For Gud kan da ikke kreve mer enn det vi er i stand til». Dette er grunn-villfarelsen. På den måten kan det slett ikke skje at «hver munn blir lukket, og hele verden blir straffskyldig for Gud», Rom 3:19.
Hvis ett eneste menneske kunne oppfylle Guds alvorlige krav, så ble det menneskets munn ikke lukket. Han ville i stedet ha noe å rose seg av overfor Gud.
Den som vil skjønne hvorfor loven krever mer enn vi noen gang blir i stand til å oppfylle, og hvor langt loven går i det den krever, skal bare tenke etter hva loven egentlig er.
Loven er ikke noe annet enn Guds hellighet, Guds hellige vilje uttrykt med menneskelige ord og rettet mot menneskets samvittighet. Og så langt som Guds hellighet strekker seg, så langt strekker det seg også det han krever.
Det er loven som sier: Det og det vil Gud, det og det vil han ikke... o.s.v. Og da er det klart at denne Guds vilje må kreve en stadig større rettferdighet av deg, helt til du er blitt like så hellig som Gud selv - ! For det han ikke selv vil gjøre, det vil han heller ikke du skal gjøre.
Han sier heller ikke noen gang: Det og det vil jeg ikke. Men fordi du absolutt vil det, så gir jeg deg lov til det. Nei, han sier: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig», 3Mos 19:2.
Når vi erkjenner dette at loven bare er Guds hellighet, Guds vilje, da forstår vi hvorfor verken en bokstav eller tøddel kan forandres, eller gjøres lettere å oppfylle for den falne menneskehet. For da måtte Guds hellighet opphøre.
Og den som får nåde til å virkelig se inn i lovens hellighet, kan ikke lenger ha noe håp om å bli fullkommen innfor Gud, det vil si bli like hellig som Gud selv. Men vil i stedet måtte ydmykes og sønderknuses. Den som håper å bli rettferdig ved loven, har «et dekke» for øynene sine. Han er blind, og vet ikke hva loven krever.
Så sier du: «En kan da ikke bli som Gud, eller helt fullkommen. Men en får gjøre så godt en kan». Men det går ikke. Det godtar ikke Gud.
Du må oppfylle alt. Ellers er du fordømt. For dette er lovens ord: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem», 5Mos 27:26. Og en apostel i Det nye testamente sier: «Den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle», Jak 2:10.
Så sier du: «Men Gud er vel for Kristi skyld nådig, så han tilgir meg når jeg ikke kan oppfylle alt?». Nei, Gud er absolutt ikke nådig mot noen som skylder noe i forhold til loven.
Det er noe ganske annet med dem som ved troen eier Kristi rettferdighet. Disse står ikke i noen som helst gjeld til loven. For de har ved Kristus - ved Kristus - akkurat den rettferdighet loven krever, Rom 8:4. Akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud da han sendte sin egen Sønn....», v.3. For: De er ikke under loven, men under nåden, Rom 6:14,15.
Men den som er under loven, får ikke den minste synd tilgitt. Det stadfester Jesus selv: Ikke en bokstav eller en tøddel av loven skal forgå, Mat 5:18.
Å, for en nød for våre sjeler, hvis vi ikke har klart for oss at der er mennesker som lever under loven, mens andre igjen lever under nåden, Rom 3:19, 6:14, 7:4,6. Og at menneskene i disse to retninger står under totalt forskjellig dom.
Riktignok er nåden i Kristus meget stor og rik. Men ikke det aller minste av dette nyter de godt av, de som er under loven og vil være «Moses’ disipler», Joh 9:28. Paulus sier jo: «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.
Fortier eller forbigår vi dette, så forkynner vi bare kjødets evangelium; pruter, jevner over, eller trekker fra loven det synderen synes er for hardt. Helliggjørelsens mål settes da så lavt at synderen kan oppfylle det - noe som selvsagt skaper selvtilfredshet, egenrettferdighet og selvsikkerhet.
Dette er det mest alvorlige misbruk av loven. For på denne måten går vi utenom og mister hele lovens egentlige hensikt. Den skulle jo knuse, tukte og drive oss - ikke til trelldommens åk eller fortvilelsens avgrunn - , men til Kristus, han som er «lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.
Men «jevne over», eller bryte lovens brodd, gjør en også hvis en overtaler seg selv eller andre til bare å «håpe på framtiden». Da er holdningen at det som ennå mangler på at loven er oppfylt, det skal nok ved Guds Ånds hjelp etter hvert skje. Og når vi så har seier, så er tiden kommet for at vi fullt ut kan ta til oss alt Kristi fullbrakte verk.
Å, for et djevelens spill! Tenk om døden kom til deg i natt! Da er du fordømt, for du er ennå ikke slik som du bør være!
Så svarer du at «jeg har det håp til Gud at han ikke tar meg bort før jeg er ferdig til å møte ham». Det er jo ganske pent tenkt om Gud. Men hvor står det skrevet noe som helst om at Gud skal vente med døden til du blir så hellig som loven krever? Da måtte du nok aldri dø - !
Og vi spør: Har du ikke fått den Guds Ånds hjelp du ventet på? Er du sikker på at feilen ligger hos Gud og hans Ånd som ennå ikke har hjulpet deg? Er du sikker på at du har tatt imot og brukt hans nåde rett? Har du bedt rett om hans hjelp, våket og kjempet i hans kraft så alvorlig som du burde? Tenker du over dette, så innser du kanskje at du ikke har noe å vente på, som Gud ikke alt har gjort og gitt.
Så sier du at da må jeg være fortapt. Ja, det var akkurat det loven ville vise deg. Du skulle lære at det var som totalt avkledd du kunne komme til Jesus.
Da behøver du ikke vente på noe som skal skje i framtiden. Nei, Guds rike er hos deg. Akkurat den rettferdigheten som loven krever - men som den ikke kan skaffe deg - den kan du nå i denne stund få på en annen vei; ved troen, i Jesu blod.
2. Lovens strenghet og evangeliets trøst
«Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis», 1Tim 1:8.
Vi
må vokte oss som for selve djevelen, overfor denne bedragerske
utleggingen av loven, at vi skulle kunne oppfylle den. Og for den tanken
at vi ikke kan dø og være frelst før dette er skjedd, - som betyr at vi
da, og med det, tror vi er rene og fullkomne i oss selv. For i den tanken ligger det en skjult Antikrist og en snikmorder. En Antikrist som med list vil gjøre Kristi blod unødvendig. Som vil si at Kristi blod ikke har noen betydning, eller høyst er et helliggjørelsesmiddel. Men ikke er noen forsoning for syndere. En snikmorder som, enten ved trøst i egen rettferdighet, eller gjennom en pinende trelldomsånd vil føre sjelene mot fortapelsen.
Nei, jo hetere det er ved Sinai, desto bedre for dem. For jo sterkere og tydeligere Guds lovs åndelige krav griper fatt i sjelene, jo før får de trøst, den trøst som er ekte. Og desto fortere blir den falske trøsten til «den første mannen», loven, og dens rettferdighet, tatt fra dem. Og så tvinges de til å vende seg til en annen mann - han som heter Jesus. Og der blir de frelst.
Mange som ikke har sett dette, sier: «Hvis en driver og dømmer så hardt, blir jo bare mennesket motløst, og kan verken få noen trøst i Gud eller kjærlighet til ham». Men da må vi spørre: Skal vi av den grunn oppheve eller formilde det Gud har talt? Hvem er du som våger å forfalske eller forandre Guds bud og dommer?
For legg merke til at
det er ikke trøst eller kjærlighet til Gud, som synderen
først behøver, - men et sønderknust hjerte.
All
den trøst en tar til seg av lovens rettferdighet, er forbannet. Det er
en falsk trøst. Det er denne trøsten som narrer sjelene til trelldom,
egenrettferdighet, hykleri, og er veien til helvete. Det er denne
trøsten loven skal ta bort. Legg videre merke til at det finnes intet bedre middel til å føre sjelene fram til den rette trøst, enn å holde fram loven så alvorlig og hard som den er. For jo før de fratas all trøst i sin egen rettferdighet gjennom loven, jo før tar de imot Kristi rettferdighet i evangeliet.
Johannes sa: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Øksen ligger alt ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden», Mat 3, Luk 3, Joh 1. Da senket han hjertets fjell og hauger. Så sa han: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd». Da hevet han dalene, og ryddet med det en jevn vei for Herren, Jes 40:3-4.
Nå har vi altså sett at lovens første og egentlige virkning er å føre synderen til syndserkjennelse og ydmykhet. Så kan du spørre: Hvordan bør så denne følelsen av synd være for at den skal være riktig? Da må vi svare at det er ikke nok at du bare kjenner gjerningssyndene og utvortes brudd på loven. For da ville du jo kunne trøste deg med din gode vilje, og til en framtidig forbedring.
Nei, opplevelsen av synd må være dyp og grundig. Du må kjenne roten og dypet av selve syndens fordervelse, som er hjertets kjødelige sikkerhet, hykleri, følelsesløshet, hardhet og forakt for Gud. Du ser at du derfor er en ulykkelig og fortapt synder.
Så lenge du ikke kjenner denne bermen i hjertets dyp, vil alltid dette viktige «jeg», «jeg skal», «jeg vil», leve videre. Slik lever alltid din egen rettferdighet og sikkerhet. Og da kan du aldri gripe Kristus og hvile i det han har utrettet for oss.
Men en grundig selverkjennelse får en sjelden straks en blir vakt. Da blir en nok forskrekket, men ikke hjelpeløs. En sier i stedet: «Jeg vet hva jeg skal gjøre; jeg vil omvende meg». Da begynner arbeidet under loven, med å omvende seg og forsøke å slutte å synde. Og så lenge du bare har blikket festet på disse utvortes syndene, og omvendelsen lykkes, så er du tilfreds med din egenrettferdighet.
Men begynner du å se på den indre helliggjørelsen, ser at Gud krever hjertet, og du vil det skal renses, da blir du snart hjelpeløs. For når du vil elske Gud over alle ting, så føler du deg kald og ugudelig. Når du vil be og kjempe alvorlig mot synden, så legger du deg lettsindig og uten kamp i fanget på synden. Og der kan du verken angre eller gråte over den. Da blir du redd, og sier: Jeg er fortapt, jeg er forherdet, jeg er en hykler. For verken kjemper jeg mot synden, eller angrer jeg den.
Se nå er du kommet til akkurat det loven skulle virke. For hva er det nå du kjenner på? Er det ikke hjertets kjødelige selvsikkerhet, hykleri, hardhet og ringeakt for Gud? Dette har vi sagt før, at lovens rette virkning var at du skulle lære å kjenne akkurat all denne ondskapen i deg. Men nå kan du ikke trøstes, for det er jo forferdelig å være så hard, sikker, hyklersk o.s.v.
Men var det ikke denne erkjennelsen av synden i deg, du ville ha? Jo, men du ville bare ha erkjennelsen av all ondskapen, men ikke selve ondskapen. Og hvordan skulle det kunne skje? Du behøver ikke å føle noe ondt som du ikke har, men bare det onde som du selv har.
Men nå synes du til og med at du ikke har noen som helst følelse av dine synder, bare at du har selve synden. Du ser dem bare, men du føler dem ikke. Men det var jo akkurat denne følelsesløsheten du skulle få oppleve. Og var det ikke all trøst i deg selv du skulle miste? For dermed å drives til Kristus, så han alene kunne bli din trøst.
Nå er det ikke så lett å gi seg over til ham, nå er det ikke så lett å tro. Nei, nå står og faller alt med om du får nåde. Og får du ikke nåde, så er du jo fortapt med alt du har erfart.
Men nå står Jesus og kaller så varmt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Mat 11:28.
Dersom du nå bare lukker fornuftens øyne, og kaster deg, akkurat som du er i hans favn, så er du frelst som en brann ut av ilden. Du er renset i Jesu blod, rettferdig, salig og glad. Nå forstår du Bibelens ord om at «Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.
Så har vi nå sett at «loven er god dersom en bruker den på lovlig vis». 1Tim 1:8. Og vi har vist både dens rette og feilaktige bruk i menneskets omvendelse.
Men loven har også en oppgave i den daglige omvendelse. Den skal vise det gjenfødte, rettferdiggjorte og benådede menneske hvordan det skal forholde seg på alle områder. Og når kjødet blir lettsindig, skal loven straffe, tukte og drive det til å søke Kristus hver dag.
Men der er ennå en farlig villfarelse vi må ta fram, som vi ikke har nevnt, og som også dukker opp i vårt land på forskjellige tider og steder. Det er antinomistenes (lovforkasternes) lære. De mener loven ikke har noen som helst nytte verken ved omvendelsen eller i den daglige fornyelse.
Riktignok ser vi ikke med samme frykt på disse, som på holdningen til Moses’ disipler. Når vi avviser lovens gjerninger som grunnlag for rettferdiggjørelsen, så sier Moses’ disipler i dag det samme som på Paulus’ tid, at da «avskaffer vi jo loven ved troen». Dette er slike som aldri har lært å skille mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, lov og evangelium, Ånd og kjød. Derfor synes de Paulus snart er altfor evangelisk, og åpner døren til nådestolen altfor vidt opp. Men snart er han igjen altfor streng og nøyeregnende med kjødet, og tukter det de ikke vil skal tuktes.
Det er ikke disse vi nå taler om her, men om de virkelige antinomistene. Som tror og påstår at loven er unyttig til omvendelsen. Og som bevis for dette holder de fram at aldri loven, men bare evangeliet virker på hjertene deres. Å, for en stor villfarelse! Hva skulle nåden virke, hvis vi ikke kjente noen synd? Det som straffer synden, er jo loven. Også når den taler gjennom Kristi sår.
Loven virker oftest på en ikke følbar, hemmelig måte. Likevel gjelder det at «jeg kjente ikke synden uten ved loven», Rom 7:7. Om loven riktignok selv ikke gir liv, så virker den likevel at evangeliet gir liv.
Det er loven som pløyer. Evangeliet er sæden. Og det er sant at veksten kommer ikke når bare vi pløyer. Det er nødvendig med sæd. Men pløyer vi ikke jorden, så blir sæden uten frukt. Den bare tørker opp på den harde jordoverflaten, og blir spist opp av fuglene.
Disse som mener loven er unyttig for gjenfødte sjeler som har en villig ånd, de misbruker slike bibelord som «nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», og «du skal ikke binde samvittigheten ved loven».
Til det må vi svare: Jeg snakker ikke om samvittigheten, men om ditt kjød, hvis du er under nåden. Men har ditt hjerte det ikke rett overfor Gud, så du har lyst til Guds lov etter ditt innvortes menneske, men tvert imot vil beholde en eller annen synd ustraffet, - da skal også din samvittighet være bundet. Ja, hele din sjel og ditt legeme skal være bundet til helvete. Og det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen. Lever dere etter kjødet, skal dere dø, Rom 8:3.
Er du derimot en rett kristen, så er nok ånden villig og behøver ikke bli tuktet ved loven. Men kjødet er svakt, selvsikkert og ondt. Det må straffes og tuktes. Luther sier: «Bissel og pisk hører ikke hjemme i brudekammeret, men skal brukes på asenene i stallen».
Så bli nå alltid i den frihet Kristus har frigjort oss til! Misbruk bare ikke friheten til et påskudd for kjødet, Gal 5:1,13.
