URHISTORIEN. 1. Mos. 1-11.

Alle tings begynnelse.

Fra Urhistorien.

Denne delen av Bibelen er kalt ”Urhistorien". Den handler om tiden før Abrahams og jødefolkets tid. Den er ikke lett å tidfeste – men det er virkelig historie. Vi må holde oss til det Bibelen sier om denne tiden.

Første Mosebok heter på gresk Genesis, som betyr opprinnelse, opphav, "alle tings begynnelse". På hebraisk heter boken Bereshit, som betyr ”i begynnelsen”.

Urhistorien forklarer også meningen med livet og setter mennesket inn i den rette sammenheng. Det er grunnleggende å forstå dette bibelavsnittet for å skjønne Bibelen generelt og kristendommen spesielt.

De første kapitlene handler om Skapelsen, som er grunnleggende for all historie. Her begynner selve universet. Mest om mennesket og dets opphav.

1) Hele universet er skapt av Gud.

De to første kapitlene levner ingen tvil om at Gud står bak skapelsen av alt som eksisterer, og at han skapte det ved en bestemt handling. Det er ikke sagt hva tid det skjedde, altså hvor lenge verden har eksistert. Alle beregninger ut fra selve Bibelen vil her bli usikre. Noen har nok forsøkt å regne ut tidspunktet for skapelsen. Biskop Ussher kom til årstallet 4004 f. kr., mens andre har funnet andre årstall. Tidsperspektivet er ikke hovedsak, men opphavsretten til verden. Spørsmålet er altså ikke hva tid verden ble skapt, men hvem som skapte den.

Opphavsmannen er Gud selv. Dermed er det i forkant av historien skapt front mot alle utviklingsteorier og tilfeldigheter. Skapelsen er en guddommelig handling, og i utgangspunktet er den helt og fullt etter Guds vilje.

2) Mennesket er skapt av Gud.

Når vi leser skapelsesberetningen ser vi at Gud skapte alt, inklusivt mennesket. Men vi ser også noe spesielt ved skapelsen av mennesket, og det bl. a. gjør mennesket til den ypperste skapning.

Om alt det andre står det klart og enkelt: Gud sa, Gud skapte, og Gud gjorde det. Men når mennesket skulle skapes, står det noe helt annet: "La oss gjøre mennesker...", kap. 1, 26. Mennesket er altså skapt etter et spesielt rådsmøte i himmelen. Det står ikke hvem Gud rådførte seg med. Luther og andre har sagt at dette peker mot treenigheten: Gud rådførte seg med Sønnen og Ånden. Mange vil nok benekte dette i dag og si at intet i disse versene taler om en treenighet. Det er sant nok når vi ser på bokstavene. Ser vi derimot på hele Bibelens innhold, blir det lettere å se den treenige Gud også her. Det står jo virkelig at Jesus deltok i skapelsen, Joh. 1, 1-3; Kol. 1, 16. Og allerede i v. 2 finner vi at Guds Ånd svevet over skaperverket.

Hovedsaken her er at skapelsen var nøye planlagt og skjedde ved en spesiell handling. Dermed er mennesket satt i en særstilling.

Nå sier man at det er to skapelsesberetninger her: en i kap. 1 og en helt annen i kap. 2,4b-25, og den avviker fra den første. Vi tror ikke det er rett. Den første beretningen taler om mennesket som en del av helheten, at det er skapt i en viss rekkefølge. Den andre beretningen taler om mennesket som et spesielt vesen, som en levende sjel. Den siste er et sammendrag av skapelsen om det vesentligste, nemlig mennesket. For det er mennesket som blir sentrum i historien senere, ikke dyrene og skaperverket forøvrig.

Det er også viktig å understreke at det dreier seg om virkelig historie. Hele Bibelen siterer og henviser til skapelsen som historie, at det virkelig har skjedd. Det er altså ikke myter på linje med skapelsesfortellinger i hedenske kulturer.

Mennesket er altså den ypperste skapning, kronen på Guds verk. Og han tar seg spesielt av mennesket. Kirkefedrene kalte mennesket for Mikrokosmos, dvs. en miniverden, en verden i miniatyr. Og det er sant: mennesket er et mesterverk, noe vitenskapen har bekreftet mange ganger. Den er som det beste instrument som tenkes kan. Derfor ser vi også at Bibelen vurderer mennesket meget høyt. Salme 8, 6-7; 33, 6. 9; 100, 3; 148, 5-6; Jes. 44, 24.

3) Mennesket er skapt til Gud.

Gud er ikke bare opphavsmann til skaperverket. Han er også målet og hensikten med det. Mennesket er skapt for å ære, tjene og elske Gud. Augustin sier med rette: Sjelen er urolig inntil den finner tilbake til Gud som gav den. Og Bibelen sier at noe av Gud, av evigheten, er lagt i våre hjerter. Pred. 3, 11.

Dette forteller oss noe viktig: Alt burde gis tilbake til Gud. Mennesket lever egentlig for å tjene Gud og hans sak. Det er da mennesket opplever lykke, da kommer det i sitt egentlige element. Ved profeten sier Herren: jeg har skapt (ham) til min ære. Dette går som en rød tråd gjennom Guds ord: Vår liv er bestemt for Gud - og ikke for oss selv. Derfor lyder også formaningen: Gjør alt til Guds ære. 1. Kor. 10, 31. Jfr. Åp. 4, 11; Mat. 6, 33; 1. Joh. 2, 17. Et mektig ord finner vi også i Rom. 11, 36: For av ham og ved ham og til ham er alle ting.

4) Mennesket er skapt i Guds bilde og lignelse.

Kap. 1, 26-27; 5, 1; 9, 6. Det står også skrevet: Gud skapte mennesket som det skulle være, Pred. 7, 29. Da mennesket forlot Guds skaperhånd, var det nøyaktig slik han hadde tenkt seg mennesket. Det skjedde ingen "fabrikkfeil" eller glipp. Calvin sier om dette: hele vår natur var perfekt.

At vi er skapt i Guds bilde betyr ikke at vi var guder, og heller ikke at Gud ser ut som et menneske. Men noe er likt, vi har noe av Gud i oss. Om ingen andre skapninger sies det at det ble til en levende sjel, kap. 2, 7, eller at Gud selv blåste livets ånde i det.

Noe av betydningen her er at vi har fått en personlighet som dyrene ikke har. Og hovedsaken er at vi er skapt til å leve i samfunn med Gud. Og før fallet var det slik. Etter fallet har vi lengselen igjen: Pred. 3, 11: også evigheten er lagt i deres hjerte. I denne sammenheng er det også viktig å merke seg at bare Jesus har dette bilde nå, Hebr. 1, 3, men at de troende får del i det, Kol. 3, 10; Ef. 4, 24. Det er altså ikke tale om at noe av selve gudsbildet er igjen i det falne, syndige mennesket, eller at noe av Gud finnes i andre religioner. Det skal vi si mer om i neste kapittel.

5) Mennesket ble skapt rent og uskyldig.

Mennesket var fullkomment godt etter skapelsen. Det er en følge av å være skapt i Guds bilde, for Gud er fullkommen god. Vårt sinn og vår vilje var uten brist og mennesket elsket Gud helt og framfor alt før fristeren kom. Kap. 1, 31; 2, 25; Ef. 4, 24. De hadde ingen ond natur og gjorde aldri noe ondt. De hadde derfor ikke behov for å skjule seg eller å unnskylde seg.

6) Mennesket ble skapt med fri vilje.

Gud satte mennesket på prøve. Spørsmålet var: ville mennesket følge Guds vilje og bud?

I Eden kunne mennesket valgt rett. En annen sak er at Gud visste på forhånd hvordan det ville gå, og at det var best slik likevel. Vi forstår nok ikke alt dette, men slik er det framstilt i Bibelen.

Mennesket valgte galt i det kritiske øyeblikk: de gjorde sin egen vilje, dermed var fallet er faktum. Mennesket var borte fra Gud.

Skapelsesmyter.

Over store deler av verden finnes det lokale skapelsesmyter som forteller om hvorledes verden ble til i folks tanker. En hovedkilde for oss her er serien ”Verdens hellige skrifter” fra år 2000. Der er norske oversettelser av en del slike historier. Men vi kan ikke sidestille dem med Bibelens utgave. Heller ikke er disse mytene et bevis for at også Bibelen er en myte, slik noen hevder. Det viser tvert imot at alle folk har regnet med en skapelse av et høyere vesen uansett hvor de bor. Her skal vi ikke prøve å bedømme dem i lys av Bibelen.

2) Syndens begynnelse.

1. Mos. 3. Syndefallet.

Dette kapitlet er det tyngste i hele Bibelen. Det forteller om Syndefallet, fristelsen, psykologien ved fristelsen og om følgene av fallet. Vi skal først si litt om

A. Syndefallets vesen. 1. Mos. 3, 1-6 (Rom. 5).

Vi skal først understreke at fallet er en historisk kjensgjerning. Det siteres slik i Bibelen, slik også skapelsen blir sitert. Dernest sier vi at syndefallet kom gjennom slangen, som i dette tilfelle er Satan eller Djevelen personifisert. Åp. 12, 9; 20, 2. Det er ikke slik at slangen er selve Djevelen, men at han kom i en slanges skikkelse. Slangen er et dyr på linje med andre, skapt av Gud. Men Djevelen kan benytte seg av skaperverket.

Vi skal også nevne noe annet: Det har skjedd et englefall i evigheten. 2. Pet. 2, 4; Judas 6; (Luk. 10, 18). Mange mener - fra kirkefedrene - at Djevelen er en slik fallen engel, med henvisning til Jes. 14, 12-15. Det er en sannsynlig forklaring på Djevelens opprinnelse. Ellers er det vanskelig å forstå hvor han kom fra.

Syndefallet er en historisk kjensgjerning. Det har skjedd et slikt grunnleggende fall i menneskeheten. Men samtidig er det bilde på alle fall bort fra Gud. Det er egentlig slik Djevelen alltid forfører menneskene til ulydighet mot Gud og frafall. Derfor er det interessant å se nøyere på hvordan det skjedde.

1) Tvil på Guds ord.

Det er Djevelens strategi til alle tider. Han begynner med å spørre: Har Gud virkelig sagt? v. 1. Han benekter ikke at Gud har sagt noe. Men han stiller spørsmålstegn ved forståelsen eller fortolkingen av Guds ord. Det er hans taktikk. Skal Eva forstå Guds tale bokstavelig og ordrett? Er det Gud har sagt gyldig til alle tider? Eller har vi lov til å lese korrektur på Guds ord? Har vi med andre ord lov til å ta noe bort og si at det passer ikke i en moderne verden.

Han sår med andre ord tvil og mistillit til Ordet.

2) Djevelen forvrenger Guds ord.

Sammenligner vi det Gud sa til mennesket og det Djevelen sier han sa, ser vi en forskjell. Han forandrer Guds ord. Gud sa at de kunne ete fritt av hvert tre i hagen, "men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av", kap. 2, 16-17. Når Djevelen skal sitere dette, sier han: "Dere skal ikke ete av noe tre i hagen." Det er ikke bare slik at han siterer fritt, eller sier det samme med litt andre ord. Nei, han forandrer selve innholdet og meningen med det Gud sa. Og det ser ut til Eva oppdaget dette. Hun korrigerte ham og pekte på den nye betydningen av setningen, v. 2-3. Likevel har hun ikke helt forstått konsekvensen av det. Paulus forklarer dette slik: Slangen dåret Eva med list (2. Kor. 11, 3). Og da Djevelen så at hun oppdaget forskjellen, slår han hardt til: "Dere kommer slett ikke til å dø," v. 4. Det var en frekk løgn i lys av kap. 2, 17.

Djevelen siterer ofte Bibelen på denne måten, slik det passer hans strategi. Og da blir mange bedradd slik Eva ble her. Noen mener at bare en siterer Bibelen og nevner Jesu navn, er det rett forkynnelse. Ofte er ingen så flittige til å gjøre det som mer tvilsomme sekter. Vi må se på hvorledes Bibelen blir sitert og brukt. Vi må få tak i grunnsynet i Bibelen og sammenligne det med forkynnelsen i dag.

3) Djevelen kommer med tillegg til Guds ord.

I v. 5 sier han: "Gud vet at den dag dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt." Dette hadde Gud aldri sagt. Gud ber oss aldri om å bli lik seg i en slik betydning. For det er begjær etter noe som er forbudt. Djevelen vakte dermed hovmodstanker i Eva. Han sår og planter det i vårt hjerte. Og det er noe av den verste synd som finnes, for det nedvurderer Gud og opphøyer hans skapning dit det ikke skal. Det var det som skjedde i engleverden, da Lucifer tenkte: "Til himmelen vil jeg stige opp... jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste" (Jes. 14, 13f). Hovmod er fiendskap mot Gud. Det ble sådd i Eva i hagen.

4) Djevelen sådde mistro til Guds ord.

Når han sier til Eva: dere skal ikke dø, v. 4, er det det samme som å si: dere trenger ikke å ta Guds tale så alvorlig. Gud vil aldri gjøre alvor av trusselen om dødsdom.

Og samtidig sådde han mistro til Guds godhet. Hvorfor skulle Gud nekte dem frukten av det ene treet? Han fikk henne til å tenke slik: Gud unner oss ikke det beste.

I alle slik tale er problemet dette: man blandet litt løgn inn i mye sannhet. Dermed er det meget vanskelig å oppdage. Det er jo så mye sant og godt i det de sier, mener noen. For det var noe sant i det Djevelen sa: de døde nemlig ikke straks. Men i denne setningen var en dråpe gift. Og den kan forgifte et helt glass vann.

Alt avhenger av Guds ord. Ordet er Gud i denne verden. Derfor måtte Jesus svare Djevelen med ord fra Bibelen, Mat. 4. Og det er også vår seier: tro på det ordet sier, og la det få stå slik det står.

5) Mennesket lyttet til Djevelen.

Han henledet oppmerksomheten på det forbudte og gav mennesket lyst til det.

Det fatale var at mennesket ga etter og så. Dette synet på det forbudte ble en kile som sprengte på hos Eva. Frukten var en lyst, den var prektig. Dernest kunne man få forstand av det. Og det var faktisk rett: Eva og Adam ville forstå noe mer etter å ha tatt av frukten. De ville oppleve synden i sitt eget liv. Djevelen fikk faktisk rett. Det var slik, og det stemte med fornuften.

Det var her Eva var ved det alvorligste og mest kritiske punkt: hun lyttet til Djevelen, og det skulle hun aldri ha gjort. Og hun svarte Djevelen da han fristet. Det skulle hun heller ikke gjort. For Djevelen vinner alle diskusjoner om kristendom.

6) Mennesket adlød Djevelen.

De var kalt til å lyde Gud. Men begge åt av frukten. Først tok Eva, hun som hadde samtalen med Djevelen. Dernest forførte hun sin egen mann til synd. Og det er fortsatt slik: synden drar andre med i fallet. Det er den djevelske natur og Satans vesen: en er selv falt, og vil dra andre med i fallet. Slik er også den falne menneskenatur, kjødet.

Denne lydighet mot Djevelen betyr flere ting: De overtrådte Guds bud, og de var dermed ulydige mot Gud kap. 2, 17. De var selviske ved at de elsket seg selv mer enn Gud. Og det er selve grunnsynden. De var vantro og hadde ikke lenger tillit til det Gud hadde sagt. De begjærte det som var forbudt og gjorde det som smakte best. Også det er syndens vesen. Hovmotet kommer fram ved at de ønsket å bli lik Gud, noe mer enn det de var skapt til. Og endelig var det utakknemlighet. Hadde de egentlig ikke fått nok av Gud? De var ikke tilfreds med den stilling de hadde fått og ønsket stadig mer. Det er havesyke som er lik avgudsdyrkelse. Da dyrker man det skapte og ikke skaperen.

3) Syndefallets følger.

1. Mos. 3. 7ff.

Syndefallet er den alvorligste dag i historien. Den har virkninger like inn i vår tid, ja i alle evigheter. Hele Bibelens tema er egentlig dette: å befri menneskeslekta fra fallet. Og dette satte himmelen i bevegelse.

a) Fallet var Guds prøve eller test på mennesket. Den var ikke nødvendig fra Guds side. Men menneskelig talt var den nødvendig for å klarlegge om mennesket elsket Gud framfor alt.

b) Fallet var en liten sak sett med våre øyne: å ta et "eple" er ingen stor sak (det er ikke sagt at det var et eple). Og å reserve ett tre i hagen med forbud mot å høste det, er ufornuftig. Hvorfor skulle Gud skape et slikt tre som ingen nytte hadde? Hadde budet vært: du skal ikke slå ihjel, hadde kanskje mennesket forstått det bedre. Vi spør ofte: Hvorfor? Og vi vil ha fornuftige svar. Men det har alltid vært en fare å begrense seg til fornuften, det ser vi av filosofiens historie. Fornuften er ingen ufeilbarlig instans, og den kan lett gå seg vill.

Her skal vi så spørre: hvilke følger fikk fallet i synd? Hva skjedde i Eden, hva ble resultatet av at synden kom inn i verden - for menneskene?

1) Først: samvittigheten dømte dem.

Deres øyne ble åpnet og de forsøkte straks å dekke seg til i den hensikt å skjule seg, v. 7-8. Og det skjedde straks etter fallet. Det hadde ikke vært nødvendig før. Samvittigheten er kanskje vårt viktigste organ. Bibelen taler om to slags samvittighet - en rett og en feil samvittighet. Når vi noen ganger sier om folk at de ikke har samvittighet, er ikke det ganske korrekt. Paulus vitnet at han "med fullgod samvittighet" hadde levd sitt liv (Apg. 23, 1), og han hadde lagt vinn på "å ha en uskadd samvittighet for Gud og menensker" (Apg. 24, 16). Til Timoteus skriver han om å ha en "god samvittighet" (1. Tim. 1, 19) og en ren samvittighet (1. Tim. 3, 9). Og det er denne gode samvittighet noen hadde kastet fra seg. Og da blir samvittigheten skadd og viser feil retning som et ødelagt kompass.

Samvittighetens røst viser seg hos Adam og Eva slik:

De kjente frykt og redsel for Gud, og det var et resultat av ulydigheten mot Gud.

De flyktet fra Gud og unngikk ham, v. 8 og 10. Jfr. Kain, kap. 4, 16. De gjemte seg i hagen for å unngå hans nærhet. Den gode og rene samvittigheten søker derimot Guds nærhet.

De skjulte seg for Gud og hverandre. Skamfølelsen overfor nakenheten våknet, fordi den var et merke på synd. Begjæret var tent i dem, og det kjenner ingen grenser. Fikenbladet er dermed et bilde på egenrettferdigheten, og den kan være meget fantasifull. Forherdelsen og en uren samvittighet fører med seg at skammen avtar og tar slutt, Fil. 3, 19. I den siste tid skal det bli mye av dette, sier Bibelen. Da blir samvittigheten avsatt. Folk forvender Guds nåde til skamløshet, Jud. 4, og de har behag i urettferdigheten, 2. Tes. 2, 12.

2) Guds dom var over mennesket.

Ved synden tapte de Guds velbehag og dommen er uunngåelig. Gud satte mennesket på prøve ved et enkelt forbud, kap. 2, 17. Det var også en advarsel til dem. Ville de følge Ham også når de ikke forstod budet? Det var en prøve på om de elsket Gud over alle ting. Og det var der de falt. Egoismen seiret over gudsfrykten. Egenkjærligheten er et kjennemerke på det syndige menneske. 2. Tim. 3, 2.

Dommen var død. Men døde de? Adam levde videre og ble 930 år. Det kan se ut som om Gud glemte sin dom. To ting er det viktig å vite her: Døden begynte i mennesket i det øyeblikk. Rom 5, 12. Dødens sæd ble sådd i slekta. I sin tid vil frukten vise seg. Det andre er at de døde åndelige, i sitt forhold til Gud. Død er atskillelse, og i det øyeblikk døde de i denne betydning. Ef. 2, 1; Kol. 2, 13.

Det betyr flere ting:

- Mennesket er atskilt fra Gud og er derved fortapt og uten håp i seg selv. Alle mennesker er slik etter fallet. Det blir illustrert i slutten av kap. 3: Gud viste mennesket ut av Edens hage, som var hans nærhet, v. 23-24.

- Mennesket kan ikke selv finne Gud eller søke tilbake til ham. Vi er åndelige døde og kan ikke selv omvende oss og være en sann kristen. Den frie vilje er tatt fra oss og vi er bundet som slaver. Rom. 8, 6-8.

- Den evige død, eller den annen død i fortapelsen blir endemålet for den ufrelste verden. Åp. 20, 14; Rom. 5, 18. Det er forbannelsen i endelig forstand. Gal. 3, 13.

3) Mennesket ble lagt inn under syndens lov.

Rom. 8, 2; 5, 12-19; Gal. 5, 17c. Det betyr at vi har fått en syndig natur, "kjødet", og dermed er en ny bestemmende makt kommet inn i vårt liv. Mennesket er aldri nøytralt. Vi må alltid tjene noen. Rom. 6, 18. Det betyr:

- Vi kan ikke la være å synde i gjerning. Syndens lov i vår natur medfører med nødvendighet at vi må synde mot Gud. Og vi stanser ikke der, vi søker synden, vi vil synde og elsker synden. Og det er ganske logisk, for vårt hjerte er ødelagt i forhold til Gud. Det er ikke rett. Det er behersket av synden. Det må være en viktig betydning av Jesus ord: dere er onde (og han taler først og fremst til disiplene i Bergpreika), Mat. 7, 11. Rom 7, 18; Apg. 8, 21.

- Vi kan heller ikke søke Gud rett, og vi er faktisk aktive mot Gud, vi er hans fiender av natur. Rom. 8, 7; Jer. 18, 11-12. Får naturen fritt rom og anledning, vil den drepe Gud, hans Sønn og hans folk.

- Og som kristne er vi heller ikke i stand til å leve rett. Vi har to naturer som kjemper om herredømmet. Gal 5, 17. Rom. 7.

I alle deler blir det altså klart at alt er av nåde for et Guds barn.

4) Andre følger av syndefallet er:

- Vi legger skyld på andre for vår egen synd. Vi tar ikke ansvaret for våre handlinger, men finner unnskyldninger og formildende omstendigheter. Det er egenrettferdigheten. Dette er godt illustrert i denne beretningen: Adam skylder på kvinnen, og kvinnen på Djevelen; kap. 3, 12-13. Adam legger faktisk skylden på Gud når han sier: kvinnen som du gav meg. - Men vi legger merke til at slangen hadde ikke noe forsvar, han taler i det hele tatt ikke til Gud.

- Dernest er gudsbildet tapt og ødelagt. Gudsbildet er et bilde av det Gud er i sitt vesen: Gud er rettferdig, hellig, kjærlighet og

- Sykdom, sorg og all elendighet i verden er også en følge av synden. Menneskene er mest opptatt av dette, men det er egentlig en av de minste følgene av fallet.

- Guds dom til slutt er den endelige følge av fallet. Åp. 20, 12.

Alt viser at vi behøver frelse. Vi behøver en som kunne gjøre alt for oss. Selv kan vi intet kan gjøre til frelse.

4) Frelsens begynnelse.

1. Mos. 3, 15 og kap. 4. Løfte og bilder.

I kap. 3, 15 har vi det første Messiasløfte - med fortsettelse i hele Bibelen. Soningstanken oppstår ganske snart og det har vi eksempel på her.

Løftet i kap. 3, 15 kalles gjerne Protevangeliet, som betyr det første evangelium. Det er det første kjente løftet om en redning for det fortapte mennesket.

Abels offer er også et bilde på sann gudsdyrkelse i tro på Guds store offer som en gang skulle komme - i motsetning til Kains offer som ikke regnet med blodet. Også beretningen om skinnklærne (kap. 3, 21) kan brukes som illustrasjon på frelsen.

Vi skal først se på det første løftet om frelse i Bibelen. I kap. 1-2 har vi intet løfte eller antydning om en kommende frelse. Da var det udødvendig, fordi mennesket levde i uskyldighet, som engler. Mennesket var slik Gud hadde skapt det. Å være i gudsbildet er å være i harmoni med Guds vilje. Da er frelse unødvendig.

I kap. 3 leser vi så om verdens største katastrofe - syndefallet. Da ble det fullstendig brudd med Gud, en komplett skilsmisse med ham. Jes. 59, 1-2. Da hadde mennesket ingen rett mer, de levde i hat og alle slags synder, borte fra Gud. Det viser historien senere.

Da var frelse nødvendig, og derfor har vi her den første antydning om en framtidig frelse. Det er først når noen er i havsnød, at de sender ut SOS. Derfor måtte ordet om frelse komme her, og verken før eller senere.

Vi skal merke oss at det var sagt til slangen! Han har ansvaret for fallet ettersom han fristet mennesket. Satan har hele tiden visst hvordan det ville gå, men han forsøker stadig å unngå konsekvensene.

Hva inneholder dette løftet om frelse? Vi skal forsøke å svare på det spørsmålet ut fra et større bibelsk perspektiv. Vi kjenner jo hele Guds frelsesplan i Guds ord. Adam og Eva kunne ikke forstå alt dette. Ordet her er det første lysglimt i den fremadskridende åpenbaring.

1) Fiendskap etter fallet.

Noe helt nytt kom inn ved fallet: et fiendskap mellom godt og ondt. To makter kjemper nå om makten i menneskesinnet. Denne tanken er vesentlig i Bibelen. Og vi kan peke på flere slags fiendskap.

a) Det er fiendskap mellom Gud og Satan. Slangen er et bilde på Satan i Bibelen, Åp. 12, 7. De kjemper om makten om menneskene og vil gjøre det til dommens dag. De bruker begge redskaper i kampen, åndsmakter og mennesker. Og vi står midt i skjæringspunktet mellom dem.

b) Etter fallet inntrådte et fiendskap mellom Gud og mennesker. Før fallet var de venner og vandret sammen i hagen. Nå kom et skille pga synden. Den medfører Guds vrede over menneskene. Joh. 3, 36. Synd skaper motstand mot Gud i oss. Vi kalles vredens barn, Ef. 2, og vi behøver forlikelse og forsoning. Det er altså en motstand mot Gud i oss, og vrede hos Gud over oss pga vår synd. Det er vanskelig å forstå denne dobbelthet med tanken.

c) Det er et fiendskap mellom Guds folk og verden. de er som ild og vann. Enten er vi med eller mot Gud. Guds folk har stilt seg på Guds side, mens verdens mennesker er egentlig på Djevelens side. Mange av dem vil nok si at de ikke er det. Men slik er Skriftens framstilling. 1. Joh. 3, 1; Joh. 16, 1-3; 15, 19-20; 16, 33; Salme 139, 21-22. Det er ikke slik at vi skal være fientlig innstilt mot verdens mennesker. Men det er uttrykk for et alvorlig, åndelig skille mellom to forskjellige riker.

d) Det er to krefter i de troendes hjerte, Gal. 5, 17. Det er et kjennetegn på åndelig liv. Vi står derfor i en åndskamp der Gud og Satan kjemper om vårt liv. Ef. 6, 12. Vi har fått to naturer etter gjenfødelsen, og det medfører at vi er samtidig syndere og rettferdige: simul justus et peccator, som reformatorene sa på latin.

2) Frelsen kommer.

Kvinnens sæd skal knuse slangens hode, står det. Han skal knuse, sier ordet. På grunnteksten står et ord (hu') som bare kan bety hannkjønn. Det viser tilbake til kvinnes ætt, og det er Kristus. Her er ikke direkte omtalt en person og heller ikke noe tidspunkt. Men, sier Bibelen, da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn. Gal. 4, 4. Da ble det åpenbart hvem kvinnens ætt var. Ingen andre enn han kunne gå til angrep på Satan og sone all verdens synd.

Alle eldre fortolkere har stort sett ment det talte om Messias. Mange eldre jødiske teologer hadde den samme oppfatning.

3) Messias skulle lide og dø.

Her har vi et bilde på det: Djevelen skal knuse hans hæl, står det. Det er en liten del av legemet, og det er ikke fatalt om hælen blir knust. Det er et bilde på Jesus som menneske, hans legeme. Satan fikk tillatelse til å ta livet av Jesus som menneske. Det skulle se ut som om Satan hadde seiret. Det har vært vanlig tolking.

Og Jesus måtte dø, det var slik han skulle bære vår synd. Han skulle ha et legeme som oss og bære synden i dommen. Hebr. 10, 5-10. Da Djevelen fristet Jesus i ørkenen var det nettopp for å føre ham bort fra Guds plan!

4) Jesus seiret over Satan!

Det kommer fram i ordene: Han skal knuse ditt hode. Djevelens seier var en tilsynelatende seier. Det gjaldt bare Jesu "hæl", hans menneskelige legeme. Men slangens hode ble knust. Og det er fatalt. Der har han giften og hodet er et senter for livet. Der har han sin makt og styrke.

Striden mellom Gud og Satan endte altså i et oppgjør, et slag. Hele Satans hær reiste seg mot én. Her ledes vi opp på Golgata på langfredag. Der var det Jesus seiret. Nå holdes dom over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut, sier han. Joh. 12, 31. Og det skjedde i det øyeblikk han ropte: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Om dette dødsøyeblikket skriver Paulus inspirert av Guds Ånd: Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol. 2, 15.

Opp på Golgatas dunkle høyde, mørkhetens fyrste til fektning drog. Kom, da synder, betrakt rett nøye, hvem som der utgjød sitt hjerteblod.

Johannes skriver mange år etter: Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på Djevelens gjerninger. 1. Joh. 3, 8. Da han knuste slangens hode, gjorde han ham uskadelig. Han kan fremdeles friste og plage menneskene. Derfor er det også nødvendig at et endelig oppgjør kommer - i dommen. Da skal Satan kastes i helvete for evig. Åp. 20, 2. 10. Da oppfylles ordet i Rom. 16, 20: Fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter.

Profetien i 1. Mos. 3, 15 er altså den første spede lysstråle om Messias. Den er dunkel om vi leser den isolert, derfor hadde nok ikke Adam og Eva så store tanker om det. Men de må ha forstått at en seier ville komme en dag, da slangen ikke lenger skulle plage dem. Lyset ble også klarere etter hvert, til ble høylys dag ved Jesu komme.

5) BILDER PÅ FRELSEN.

1. Mos. 3, 21 og kap. 4.

Det er ganske interessant at Bibelen forteller om bilder på frelse og forsoning straks synden er inntrått. I åpningsfasen av Bibelen får vi to slike eksempler. Vi skal ikke gå i detaljer om dem her, men peke på noen viktige sider.

A. Kjortler av skinn.

I kap. 3, 21 får vi en underlig opplysning: "Gud gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem." Det var etter fallet og etter profetordet om Messias. Her står ingen befaling eller hentydning til offer. Det er ikke en gang sagt direkte at dyr ble slaktet. Gud var i stand til å skape også det.

Like fullt må vi minne om at vi ikke kjenner noen annen skapelse etter selve skapelsen. Gud pleier å benytte seg av det skapte når han hjelper menneskene. Og som bilde på frelsen ser vi noe fint her:

- Gud tok initiativet, han begynte. Frelsens årsak ligger i Gud. Og han fortsetter. Frelsen er Guds verk alene. I dette tilfelle viste han omsorg for mennesket.

- Klærne var av skinn, og det forutsetter at et dyr måtte dø. Luther sier om dette at Gud gjorde det for å minne oss om døden.

- Dyret var uskyldig - det hadde ingen skyld som førte til død. Som bilde på Kristus er det talende: han - den plettfrie - døde nettopp for vår skyld.

- Gud kledte dem. De behøvde ikke klær på grunn av kaldt vær. Det sier teksten ingen ting om. Men ser vi det i forhold til det som allerede hadde hendt, blir det tydelig: de behøvde et skjul mot synd og skam som var bedre enn fikenbladet de selv hadde skaffe seg. Klær som bilde på frelse og rettferdighet er senere brukt i Bibelen. Jes. 61, 10. I Jesus er det skjul for alle som kommer til ham.

B. To slags offer.

Om det ikke var direkte tale om offer i kap. 3, 21, er det tydelig i kap. 4. Og det kan ikke ha skjedd lang tid etter. Det er grunn til å spørre seg hvorfor Kain og Abel begynte å ofre. Noe påbud om det ser vi ikke i disse første kapitlene.

Det er i alle fall det første bibelske offer vi er vitne til. I sammenheng med det møter vi også historiens første brodermord. Både GT og NT viser at det var en vesentlig forskjell mellom disse to ofrene. Her står det at Herren så til Abels offer, men ikke til Kains. Og i NT møter vi Kain som var av den onde (1. Joh. 3, 12), mens Abel var en troende (Hebr. 11, 4). Det er en vesentlig forskjell som gjør at disse to brødrene levde i hver sin verden.

- Abels offer var av det førstefødte lam, altså et dyr, og han gjorde det i tro, iflg. Hebr. 11, 4. Det er ikke unaturlig å se dette på bakgrunn av kap. 2, 17: døden var syndens lønn. Han må selvsagt ha visst om syndefallet og om straffen for synd. Da er det ikke underlig at han så brukte offerdyret som sin stedfortreder: lammet skulle dø i hans sted. Det underlige er heller at vi ikke ser at Adam ofret. En tid etter at Set var født, leser vi at de begynte å påkalle Herrens navn, 4, 26.

Som bilde på en kristen er det talende: Vi vet vi er syndere og fortjener døden. Og vi kjenner et lam som døde i vårt sted. I tro tar vi imot det og blir erklært rettferdig av Gud. Slik taler han ennå etter sin død - om oss og til oss.

- Kains offer var av markens grøde, det han selv hadde arbeidet med. Han er ikke med blant de troende i Hebr. 11, og Herren så ikke til det, står det. Han står dermed som bilde på et vantro menneske, som samtidig er religiøst. Det ser vi av at han ofret til Herren. Han er derfor bilde på de som vil møte Gud uten et blodig offer. Han var from i det ytre i begynnelsen, men senere ser vi ham som morder. Slik kan utviklingen være for et menneske.

Vi blir faktisk advart mot Kains vei. 1. Joh. 3, 12. Det er altså en fare for troende mennesker å bli som ham.

6) Menighetens begynnelse.

1. Mos. 5,7-7,16.

I disse kapitlene finner vi beretningen om Noah og arken. Dette er bl. a. en illustrasjon på menigheten. Som den var Noah ut-kalt fra den syndige verden. Det er betydningen av grunntekstordet ekklesia på gresk. På hebraisk brukes kahal som regel om den utvalgte israelittiske menighet. Vi skal se på beretningen om Noah som bilde på menigheten. Slik er den og slik begynte den. For menigheten er forsamlingen av Guds folk. Og i denne tida var det bare Noahs familie som var det.

Det er en interessant historie, og den har mange likhetspunkter med vår tid. Den er også brukt i NT om den siste tid før Jesus kommer, Mat. 24. Noah er også blant trosheltene i Hebr. 11.

La oss først se litt på tida. Her har vi sterke ord om folket han levde blant. Og vi vet at det er folket som skaper tida. Menneskene har ansvar for sin tid. Og vi ser at før Noahs tid var det bra folk, kap. 5, 24 om Enok. Han hadde altså en god arv å se tilbake på.

Hva ser vi så på Noahs tid, kap. 6? I v. 5 leser vi: Menneskenes ondskap var stor på jorden, alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang. Det er mennesket etter fallet. Slik virker synda i vårt liv. Det onde er både grov og stygg synd, og materialisme og verdslighet og mer raffinert ondskap. I v. 11 leser vi: Jorden var fordervet i Guds øyne, den var full av vold. Det tales også her om folket. Slik blir menneskene når de vender seg bort fra Gud. Og i v. 12 leser vi at alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Når Herren ser det, angrer han sitt skaperverk, han var full av sorg i sitt hjerte, v. 6. Det siste er nok her en fortolking av det første. Men så sterke uttrykk brukes for å vise Guds reaksjon.

Kanskje det verste var at folket ikke forstod at det var onde tider. Jesus sier at folk levde uanfektet som før og bekymret seg for de verdslige ting. Mat. 24, 37ff.

Men det var ett unntak: Noah, v. 8. Det var en liten flokk, men en stor kontrast til resten av befolkningen. Og nettopp slik er Guds menighet. Den er et lite lys i en stor og mørk verden. Men da er det også mange som kan se den.

A. Noah og Guds folk. Hvordan var Noah som bilde på kristne?

1) Han fant nåde, v. 8.

Derfor ble han reddet. Han var frelst av nåde av Gud, uten egen fortjeneste. Men hvem er det som finner eller får nåde? Det er de som er dømt og erkjenner seg skyldig - som en benådet forbryter. Erkjennelsen ligger i at han søker om benådning.

Slik vil Gud frelse syndere, de som erkjenner og bekjenner sin synd. Omvendelse er anger og tro, sier Pontoppidan. Ingen kommer inn i Guds rike på egne gjerninger. Det er et nåderike. Å få nåde er å ta imot Guds frelse ved tro på Kristus. Da blir du som Noah et lyspunkt. Norges håp i den siste tid er mange frelste syndere.

2) Han var rettferdig, v. 9.

Ja, han var ulastelig blant sine samtidige, står det. Og i Hebr. 11, 7 tales om hans tro. Å være rettferdig er å være slik Gud vil ha oss. Det ligger altså en guddommelig målestokk på mennesket. Og da er det klart at ingen makter å oppfylle det av seg selv. Våre egne gjerninger strekker ikke til.

I bibelsk mening er den rettferdig som Gud erklærer rettferdig, ikke den som forsøker å bli det selv. Og han kan erklære den rettferdig som bekjenner sin synd og tror på Jesu frelsesverk. Troen er ikke en ny lovgjerning, men hånda som tar imot Guds gave, eller rett og slett "takk for frelsen". Tro er ingen gjerning, den kommer alltid fra hjertet. Og da betyr det mindre om den er skjelvende og redd. Gud hører alltid hjerteropet. Paulus skriver til romerne: Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudleige, ham regnes hans tro til rettferdighet, Rom. 4, 5. Da får han Guds rettferdighet som gave. I det øyeblikk er han slik Gud vil han skal være. De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen..., Rom. 3, 24.

3) Han vandret med Gud, v. 9.

I Hebr. 11, 7 kalles han den gudfryktige. Han levde med sin Gud daglig, som Enok, kap. 5, 24.

Det betyr at vi må pleie vår sjel, den trenger mat og omsorg. I tillegg levde Noah rett, tok Guds ord på alvor, og det viste igjen blant folket.

Dessverre må vi si at det er mange slurvete kristne som bringer skam over evangeliet. De mange formaningene i Bibelen viser at vi trenger hjelp til et rett liv.

4) Han var lydig mot Gud.

Gud tale til ham, v. 13, og Noah var lydhør. Han var stille nok til å merke når Gud talte. Budskapet fra Gud var at han skulle redde seg selv og sine og et par av alle skapninger. Til sin gjerninger trenger Gud mennesker. Og han kan bare bruke frelste mennesker. Derfor gikk han til Noah denne gang. Salme 25, 14.

Resten av kap. 6 og kap. 7 forteller om hvordan Noah gjorde nøyaktig som Herren hadde sagt, kap. 7, 5 (6, 22). Han var lydig. Derfor ble han til frelse for andre, ja for sin familie. Arken var Guds frelsesmåte, bare i den var det trygghet. Han diskuterte ikke med Gud eller ville forbedre hans plan. Han bare gjorde det Gud sa.

Nå er det vår tid og vårt ansvar. Er vi på plass der Gud kaller oss? Misjon hjemme og ute er å advare mot dommen slik Noah måtte, og vise vei inn til arken. Dette budet gjelder for alle, Mat. 28, 19.

7) Arken og Kristus.

1. Mos. 6.

Arken er et bilde på Jesus og frelsen. Det er brukt slik i NT, 1. Pet. 3, 20; 2. Pet. 2, 5; Hebr. 11, 7. Vi kan trekke fram flere ting som er likt her:

1. Folket var i nød.

1. Mos. 6, 13.5.11. Synden var stor på jorden, og den visse undergang ventet alle. For å berge noen, ble arken bygget. - Og vi vet at alle er evig fortapt pga synden og dommen vil komme. Rom. 5, 12-19.

2. En lang foreberedelse var nødvendig,

kap. 6, 3. I 120 år arbeidet de på arken. Dette var en nådetid for folket, og det viser Guds langmodighet. 1. Per. 3, 20. - Slik er hele frelseshistorien. Løftene i GT fører fram til oppfyllelsen i NT. Frelsens ark var ferdig på Golgata, Joh. 19, 30.

3. Arken var den eneste redning.

Ingen andre "ark" ble bygt. Derfor fikk den avgjørende betydning for slekta. Vannet steg omkring 7,5 m over det høyeste fjellet. Det er sagt for å understreke at alt liv ble utslettet. - Peter sier så sterkt: det er ikke frelse i noen annen, Apg. 4, 12. Og Jesus sier det samme: Jeg er veien... ingen kommer til faderen uten ved meg. Joh. 14, 6. Det er alvoret nå også.

4. De som ble berget måtte selv gå ombord.

En for en gikk de inn i arken, kap. 7, 7. Det var altså en personlig redning for både dyr og mennesker. - I dag er det bare de som personlig tror på Jesus som blir frelst. Joh. 1, 12. Rom. 9, 9-10. Vi kan ikke leve på andres kristendom eller tro vi er gode nok i oss selv. Hva hjelper det? Frelseren kommer og henter bare de som tror.

5. Det var en sikker redning.

De ble virkelig frelst de som var innenfor. Og det hadde ikke sin grunn i at de var bedre enn andre eller at de trodde sterkt nok. Grunnen var at Gud hadde sagt det, og Noah var lydig.

6. Det kom en siste anledning.

Herren lukket selv døren, kap. 7, 16. Alle som da var utenfor, druknet. Bønnemøter hjalp ikke. - Jesus viser det samme alvoret, Mat. 25, 19. En dag vil det bli for sent og alt håp er ute.

7. Arken var et skjul mot dommen.

Og det var arkens oppgave. Den fløt på vannet og var tett. De hadde gjort grundig arbeid, og smurt den med bek, kap. 6, 14. Ordet bek er forresten et underlig ord, det samme som senere brukes om soning, 3. Mos. 5, 16. Både innvendig og utvendig brukte de dette beket. - Og slik må bruke Jesu forsoning. 1. Joh. 2, 2.

8. Det var mange rom,

og dermed plass til mange. Målene var ganske store: 140 m lang og 23 m brei og 13,5 m høy. Den var bygt i tre etasjer med et samlet areal på omkring 9660 m2. Dersom hver person fikk 5 m2 plass, var det rom til 1900 mennesker (eller dyr)! - Nå vet vi at det er plass til mange i Guds rike. Alle slag bydes inn, jøder og hedninger, grove syndere og "fine" om de finnes. Jesus tok imot alle som kom og hjalp dem. Han ville vise at alle kunne få plass i hans rike. Derfor må også budskapet ut til alle.

C. ARKEN STANSER.

1. Mos. 8.

Gud kom Noah i hu, står det. Kap. 8, 1. Han hadde nok visst om dem hele veien. Men nå åpenbarer han seg. Noah ble prøvet i troen. Han følte seg forlatt og alene. I 5 måneder levde de i arken og hadde ingen bevis for at det ville gå bra. Hele verden var som en grav.

Da hadde han bare Guds løfte å leve på. Intet annet enn Guds ord fortalte ham at det ville gå godt. Hvorfor var Gud så taus? Han skulle lære å vente på Herren, bie på ham i tro. Salme. 62, 2. Det er vanskelig, men svært nødvendig for oss alle.

Da skjedde noe. Vinden blåste over vannet, og arken stanset - på Ararats berg. Man mener at rester av arken finnes fremdeles i det snøkledte fjellandet.

Noah ville se om alt var over og jorden tørr.

Først sender han ut en ravn, v. 7. Det er bilde på det verdslige sinn. Ravnen eter åtsel og urenhet. den søker ikke renhet. Den kom ikke igjen, men flakket over havet som ennå lå over verden. - Slik er verden fornøyd med det syndige. Den finner aldri fred, midt i all overflod. Du kan nok føle tomhet og savn i verden, og mange er ulykkelige. Men søker de tilbake til arken? Ravnen kom aldri tilbake, den ble der ute.

Deretter sendte Noah ut en due. Det er bilde på det rene, hellige sinn som må være hos Jesus. Med den er det som med kompassnåla: den søker alltid tilbake til utgangspunktet.

1) Den ble sendt ut første gang, men fant ikke ro der ute. Den kom igjen. V. 9. Noah rakte ut handa og tok imot den. Slik er Jesus mot syndere som vender tilbake. Verden kan ikke tilfredsstille det dypeste hos menneskene. Og den som søker tilbake, blir tatt imot. Luk. 15. Jes. 48, 22.

Kom, som Noahs due, kon igjen til arkens trygge bo.

2) Den ble sendt ut for andre gang, v. 10. Den var lenge ute, og kom først tilbake om kvelden. Men da hadde den med seg et friskt oljeblad. Det viste at vannet hadde tørket ut i en stor del av verden. Oljetrærne vokser nemlig i dalene og ikke på fjelltoppene. Og det viste at Gud holdt sitt løfte. Og det var egentlig det første tegn på Guds trofasthet i denne vanskelige tida, etter at arken var stanset. Slik må vi ofte gå lange tider uten å se beviser, men bare tro på løftet.

3) Ei uke senere ble dua sendt ut igjen, v. 12. Det var nok med spenning Noah gjorde det. Han undret seg nok om hele landet nå var tørt.

Dua kom ikke tilbake. Den hadde funnet et hvilested. Slik kan Guds barn finne hvile bare i Gud, i hans herlige rike. Det rene sinn finner aldri fred i verden, men må tilbake til Herren. Helt til det når fram til det herlige land der vi ikke lenger skal leve i tro, men i beskuelse.

Den første dag i den første måned åpnet Noah vinduet. V. 13. Men han gikk ikke ut. Han hadde tid til å vente på Guds signal. Ennå ventet han i to måneder, v. 14. Da sa Gud: gå ut. Og han var like lydig nå som da Herren sa: gå inn.

Ingen var døde i arken. De hadde vært trygge der. Nå gikk de ut i friheten, etter 7 lange måneder. Og de kom ut til en ganske annen verden og område enn de hadde forlatt. - Slik er også Guds barn på vei til himmelen, men allerede her på jord får vi oppleve en ny frihet og en ny verden som Guds barn.

Og her bygde han et alter - med takkoffer til Gud for frelsen, v. 20. Gud befalte det ikke, han gjorde det frivillig. Noah hadde et sinn som søkte Gud. Han kunne også synde (kap. 9, 21f), men han visste veien han skulle gå etterpå.

Nå fikk han et løfte: dette skulle aldri skje igjen, v. 21. Regnbuen var tegn på løftet, 9, 16. Og her gjorde Herren en pakt med Noah.

Likevel: dommen over verden var ikke over. Den hvilte fremdeles over den ugudelige verden. Men den var utsatt til endens tid. Alt skal samles opp til den siste store dag. Det er også lærdommen for oss når vi ser at Herren ikke straffer synden omkring oss. Derfor lærer vi også litt om dommen i Urhistorien.

8) Dommens begynnelse.

1. Mos. 7,16b-11.

Vi har to store og alvorlige hendelser i Urhistorien, Syndfloden og Babels tårn. Disse kan stå som bilde på dommen over synd. Vi skal tale kort om dem ut fra det synspunktet.

A. Syndfloden.

Den store vannflommen blir noen ganger kalt Syndfloden. Det er egentlig et godt navn fordi den kom som resultat av og reaksjon på synden. Dermed er den uttrykk for dommen. Gud ville ødelegge verden (6, 13), men samtidig gjorde han en pakt med sitt folk. De slapp unna dommen. Og den begynte først når Guds folk var trygt innenfor arken. I 40 døgn vedvarte regnet, og det ble liggende i 150 døgn. Dermed er det godtgjort at ingen kunne overleve denne tida. Som for å understreke det ennå mer, står det: alle de høye fjell ble skjult, og femten alen (7-8 m) høyt steg vannet over fjellene. Ingen person er så høy, og ingen kunne stå oppreist i fem måneder for å berge livet - om noen skulle ha den høyden. Derfor kommer også en ubønnhørlig konklusjon: da omkom... alle menneskene (7, 21).

Årsaken til dommen er åpenbar: menneskene hadde ikke rettet seg etter Guds vilje. De levde etter sine lyster. Og det kan aldri Gud tolerere. Det er Gud selv som setter betingelsene for liv på jorden ettersom han er skaper og oppholder. Derfor blir også menneskene nødt til å innordne seg under ham eller å ta hans konsekvenser.

B. Babels tårn. Kap. 11.

Det andre eksemplet på Guds dom er det som er fortalt i kap. 11. Og det er en velkjent historie: om Babels tårn i Sinearlandet. Den er et klimaks på urhistorien og en overgang til historien om det utvalgte folk ved Abraham.

Historien etter Noahs tid viser at menneskene fremdeles var syndere og levde videre i synd. Dommen over verden den gang satte ingen stopper for syndelivet. Det onde sitter for dypt i oss til det.

På en underlig måte er dette avsnittet både en fortelling om noe som skjedde den gang, og profeti om noe som skal skje. For denne historien som alle andre er beretninger om noe som virkelig har hendt. Historien gjentar seg på mange måter.

Og det er ikke underlig: Gud har skapt alt, vet alt og tillater "alt" - det siste er tidsbestemt.

Hva skjedde med folket på denne tida? Kan det kaste lys over årsaken til dommen og hvordan den skjedde? Hvordan syndet altså dette folket?

1) Folket hadde storhetstanker, v. 3-4.

Kom, la oss... står det. Folket gikk sammen og forente seg. At de stod sammen betyr at de ble mange. Og da kan man lettere skjule seg for Gud, som C. Bartholdy sier. Det er lettere å glemme Guds røst i massen og storbylivet. All erfaring senere viser at det er vanskeligere å nå ut med Guds ord i det hektiske bylivet enn på den stille landsbygda. Selskapslivet og kulturlivet gjør folket så opptatt at dypere tanker og stillhet ikke får rom. De var også sterke når de stod sammen, og da ville de gjøre noe stort.

De ville bygge, slik at de selv ble berømt. Tårnet er uttrykk for storhetstanker samtidig som det skulle hindre dem i å bli adspredt. Dette taler om kulturframskridt med store byggverk og samarbeid. De hadde lært å lage murstein og mye mer. Det er likevel lite trolig at de virkelig mente de kunne bygge seg inn i den fysiske himmelen - uansett hva tanker de hadde om den. Det var nok mer et uttrykk for ønsket om storhet, på linje med å skape seg et navn.

Ønsket om å bli stor er ingen tanke født av Gud. Det er den falne naturs røst. Det minner om Evas tanker om å bli som Gud (3, 5). Det ligger så nær det falne menneske å tenke stort om seg selv. Vi har det frøet i oss alle. Det er egentlig vårt hovmot som kommer fram på denne måten. De ville skape seg et navn, men ville ikke ære Hans navn som har skapt dem.

Derfor kommer påminnelsen: ydmyk dere for Gud, 1. Pet. 5, 5. Og Jesus sa at de fattige i ånden er salige. Det er de små som setter andre høyere enn seg selv.

Gud vil bøye oss. Omvendelse er å bli liten i hjertet, så liten at en behøver Jesus. Pontoppidan sier: Omvendelse er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv (sp. 675).

Folket ville til himmelen med tårnet sitt. Åndelig talt kan ingen bygge et himmeltårn av egne gjerninger. Det er lovens vei, og den er stengt.

Selve byggeprosjektet var ikke synden. Men tanken som lå bak: å bli noe mer enn andre, å nå opp til Gud.

2) Folket avsatte Gud.

Det er den egentlige bakgrunn her. De ville til himmelen - der Gud var. Og i dette arbeidet er det ikke sagt et ord om Gud. Alt var om de selv. Det er egoisme. Det var en selvopphøyelse og en løsrivelse fra Gud som viser at Babel var en verden uten Gud. De ønsket å skape sitt eget uten guddommelig innblanding. Og dermed avsatte de egentlig Gud og hans makt.

Vi ser det i v. 4. De ville ikke bare bygge et tårn, men en by. Og Gud hadde sagt at menneskene skulle oppfylle jorden, kap. 1, 28; 9, 1. Byplanene kom i direkte konflikt med Guds planer. Det er ikke galt i og for seg å bo i by, men her hindret det Guds råd.

Har dette noe å si vår tid? Så visst. Mange er flinke og mye bra arbeid blir gjort, teknisk, politisk og humanitert. Det er ikke galt. Men spørsmålet blir: hvor er Gud? Vi er nå i en verden der Gud er avsatt hos svært mange i vår verdensdel. Folk lever som om Gud er død. De tenker ugudelig, og tar han ikke med i sine planer.

Er ikke dette et varsko? Peker ikke det på at vår verden er blitt hedensk?

Vi kan ikke avsette Gud, like lite som vi kan utrydde døden. Han lever.

3) Guds reaksjon.

Da ser vi at Gud griper inn. Han ser det menneskene gjør. Vi synes ofte det vi foretar oss er stort og viktig. For Herren er det likevel smått. Han kunne skape full forvirring der. Han spredte dem og forvirret deres språk. Ingen forstod hverandre. Språket er en av de ting som holder et folk sammen. Ordet babel betyr også forvirring. Det de selv ikke ønsket, skjedde når de glemte Gud. Og det er et godt ord for situasjonen når folk lever uten Gud: det blir forvirring.

Pred. 7, 29 sier: Gud skapte menneske som det skulle være, men menneskene søker mange kunster. Den falne natur forstår med andre ord ikke sitt eget beste. Derfor er det så mange meninger om alt. Det visste Gud. Derfor er det skrevet: Ta hver tanke til fange under lydighet mot Kristus. 2. Kor. 10, 5. Det betyr at vi skal bøye oss for Guds tanker i hans ord. Da ser vi Guds dom. Han stiger ned. Det skjer alltid der folk reiser seg mot Gud. Men han tilbyr også sin frelse. Noen mener at ordet babel kommer fra det babylonske ordet: bab-ili, som betyr Guds port. (Men det kan også ha en annen forklaring.) Mente de at de kunne lage den med sitt tårn?

Tok de feil? Selvsagt. Gud kunne ikke lenger se på at folket gikk sin egen vei. En annen himmelstige blir vi nå minnet om: Jakob så den i sin drøm, 1. Mos. 28, 12-17. Den nådde like inn i himmelen, og engler gikk opp og ned.Men den var ikke laget av mennesker! Den var Guds verk. Og Herren selv stod framfor ham: der er himmelens port og Guds hus. Profeten sier: "Å, om du ville kløve himmelen og stige ned..." (Jes. 64,1 NO-85). Det har han gjort, i krybba i Betlehem. Jesus er porten. Og bare den som har funnet ham, går fri i den endelige dommen over jord. Åp. 20.

Han som troner i himmelen, ler, Salm 2, 4. Så smått er alt vårt. Derfor kan han straffe alt det som er galt. Han ler også når vi bygge våre tårn - av verdslig visdom og egne tanke, av gode gjerninger og egoistisk gavmildhet, eller av selvlagde religioner av alle slag. Som Babelstårnet vil alt falle i grus på dommens dag.

Dette var et opprør i stor stil - slik det også vil bli i den siste tid under Anti-Krist og hans redselsstyre. Også da vil parolen være: foren dere, la oss bygge.

Men i mellomtida valgte han ut en familie blant alle de som levde på jorden. Det skulle være Guds demonstrasjonsfolk og paktsfolk der verdens frelser skulle føddes. I slutten av kapitlet begynner historien om Abraham - og det blir Bibelens historie videre.

9) Israels begynnelse.

1. Mos. 6, 10; 9, 26.

Israel er et semittisk folk, som flere folk i Midtøsten, for eksempel de opprinnelige araberne (men ikke folk som senere er blitt muslimer). Sem var en av Noahs sønner, 1 Mos 6,10. Denne slekta fikk et spesielt løfte, som ingen andre hadde fått: 1 Mos 9,26. Her blir Herren, det hebraiske JHVH (Jahveh, Jehova) kalt for ”Sems Gud”, som der blir lovet. Det må bety at mannen Sem var en troende, han trodde på Israels Gud.

I kap. 10,21 finner vi at Sem fikk barn og etterslekt, de såkalte Ebers-barn var hans etterkommere. Her knytter de sammen denne tidlige slekt med den senere Abrahams slekt, som stamfedre til jødene. Det er altså jødene som dette tidlige løftet eller lovprisning til sin Gud gjelder.

Vi kunne sagt mye om dette folket, ut fra Bibelen og den senere historie. Vi må nå begrense oss til noen få hovedpunkter. Men de er viktige nok, med tanke på vår tid som tar lite hensyn til historien bak noe, men ser mest på det som skjer just nå.

Mange er trolig i villrede, for der er så mange ulike meninger. Noen (teologer o.a.) sier rett ut at Israel - - jødene er som andre folk, de har ingen bibelsk rett til landet og ingen spesielle løfter nå etter at Messias er født og har gjort sin gjerning.

Likevel - bibelordene står der, og vi kan ikke se at alt er oppfylt her og nå.

Noen hovedsaker tror jeg dette er:

1. Israel skal bestå som folk til evig tid.

De har vært et landflyktig folk i 2000 år snart, siden år 70 (Jerusalems ødeleggelse ved romerne) og endelig i 135 (opprøret ved Bar-Kochba). Mange har forsøkt å utrydde dem i alle disse år. Romernes forsøk var mislykket. I Middelalderen forsøkte mange både å tvangsdøpe dem og å utrydde dem, f. eks. i Spania. De overlevende ble plassert i avstengte områder i byene (gettoer). I Russland i tsartida (1880-årene) var det rene utrenskinger og forfølgelser (pogromer) av jøder. Vi har alle hørt om og kanskje lest om jødeforfølgelsene under siste krig (holocaust) der Hitlers folk hadde som uttalt mål å drepe og brenne hver eneste jøde på jorden.

Den danske presten Borchsenius har skrevet levende om dette i bokserien: Den lange vandring og om jødenes skjebne i etterkrigstida i Israels land.

2. Israel skal samles i Israels land.

Abraham fikk løfte om det. 1 Mos 12, 1. v. 7.; 13,15

3. Jødene (Israel) skal bli frelst.

Det er ingen annen veg for dem. Merk at Apg 4,12 sagt til jøder/yppersteprest, rådet.

De tok ikke imot på Jesu tid, de forherdet seg og så ikke at Jesus var deres Messias.

Da kommer en profeti: Rom 11, 25-26. Hele Israel, som folk, skal bli frelst. Gud har ikke forkastet Israel. Det var forutsagt i Hos.3,5: Deretter skal Israels barn vende om. Det kan peke framover mot den siste tid og ikke bare til Israels tid i GT.

I Jer 31,33 er det talt om en ny pakt, Guds lov i hjertet. Alle skal kjenne Herren. Det taler trolig om den siste tid.

I Esek 36,24-28 er landet og frelsen knyttet sammen. Nå er det stor interesse for Jesus, og NT er fag på universitetet i Jerusalem. Mange bøker om dette blir skrevet. Gud har begynt!

Esek 37,12-14 døde bein rører på seg.

HVORFOR gjør Gud det. Har Israel fortent det? Nei, det er et nådeløfte som for oss. Esek 36,22. Gud gjør det av kjærlighet.

Derfor skal vi være forsiktige med kritikk av Israel. I Sak 2,12 leser vi: den som rører dere, rører ved hans øyensten. Israel er dyrebar for Gud. Rom 11, 28-29; v.18.20; 25a.

Vi bør ikke hovmode oss. Israel er Guds utvalgte folk. Derfor er det rett å kjempe for Israel og forsvare det. Det går mot endens tid, då skal Israel få en ny situasjon på jord. Nå skal vi be om fred for Jerusalem. Salme 122,6.

- For Israel skal bestå, de skal komme hjem, og de blir frelst etter løftet. Det er samme vei som alle må gå: ved tro på Jesus. Jfr. Apg. 4,12. Det var sagt til Israel, v. 8.

Det haster mot enden!

B i b e l-k u r s

torsdag 18. oktober 2012

Urhistorien 1. Mos. 1-11.

I) Verdens begynnelse.