Som kan minne alle i sitt kall og sin stilling om deres plikter.
*
”Når hver sitt gudsord lære vil,
da står det vel i huset til.” Luther.
1. Biskoper og prester (eldste og tilsynsmenn).
Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær, Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha gpdt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. 1. Tim. 3, 1-7.
*
En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet.
For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning.
Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. 9 Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot. Tit 1,6-9
*
2. Hva tilhørerne er skyldige sine lærere og sjelesørgere.
Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet. 1. Kor. 9, 14.
*
Gal 6,6 Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.
*
1 Tim 5,17-18 De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære. 18 For Skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker! - Og: Arbeideren er sin lønn verd!
*
1 Tess 5,12-13 Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, 13 og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre!
*
Hebr 13,17 Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.
*
3. Den verdslige øvrighet.
Rom 13,1-4 Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. 2 Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. 3 For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. 4 For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. Rom 13, 1-4.
*
4. Innbyggerne/folket.
Matt 22,21 De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!
*
Rom 13,5-7 Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. 6 Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. 7 Gi alle det dere skylder dem: skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres.
*
1 Tim 2,1-3 Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, 2 for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. 3 Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser,
*
1 Tim 2,1-3 Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, 2 for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. 3 Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser.
*
Tit 3,1 Minn dem om å underordne seg under styremakter og myndigheter, være lydige, alltid ferdige til å gjøre godt,
1 Pet 2,13-14 For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig ordning, enten det nå er en konge, som den høyeste, 14 eller landshøvdinger som er utsendt fra ham for at de skal straffe dem som gjør ondt og hedre dem som gjør godt.
*
5. Ektemenn.
1 Pet 3,7 Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde – for at deres bønner ikke skal hindres.
*
Kol 3,19 Dere menn: Elsk deres hustruer, og vær ikke bitre mot dem.
*
6. Hustruer.
Ef 5,22 Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren.
*
1 Pet 3,6 Slik var Sara lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere blitt, om dere gjør det gode uten å la dere skremme av noe.
*
7. Foreldre.
Kol 3,21 Dere fedre: Gjør ikke barna deres bitre, slik at de mister motet.
*
Ef 6,4 Og dere fedre: Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning.
*
8. Barn.
Ef 6,1-3 Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre, i Herren! For dette er rett. 2 Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – 3 for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet.
*
9. Tjenere.
Ef 6,5-8 Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv. 6 Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet. 7 Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker. 8 For dere vet at det gode som enhver gjør, det skal han få igjen av Herren, enten han er trell eller fri.
*
10. Herrer-ledere.
Ef 6,9 Og dere herrer: Gjør likedan mot dem, så dere lar være å bruke trusler. Dere vet jo at både de og dere selv har den samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk.
*
11. De unge.
1 Pet 5,5-6 Likeså skal dere unge underordne dere under de eldre. Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 6 Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid.
*
12. Enker.
1 Tim 5,5-6 Men den som virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud. Hun lever i bønn og påkallelse natt og dag. 6 Men den som lever etter sine lyster, er levende død.
*
13. Menigheten.
1 Tim 2,1 Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker,
*
Gal 5,14 For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!
*
(Et utvalg skriftsteder som handler om hvorledes menneskene skal være mot hverandre.)
Dette bibelstudiet vil gjennomgå hovedtrekkene ved Paulus’ liv og arbeid ut fra Det Nye Testamentet og noe av den litteratur som er skrevet om denne apostelen. Han har alltid vært interessant for teologien, selv om ikke alle er enige med ham og har kommet fram til samme resultat om alle deler av hans liv.
.
Vi skal gjennomgå hovedtrekkene av livet hans slik vi finner det i Apg. (Apostlenes gjerninger) og i noen av hans brev. Men vi kan ikke ta plass til å gå inn i alle detaljer i hans liv. Vi skal nevne de brev vi har fram ham i NT uten å studere nøye innholdet i dem. Vi skal nevne hovedtrekkene og særlig det som er aktuelt i forhold til leserne av brevet. Selv om de er skrevet til konkrete menigheter i hans tid og noen av hans medarbeidere, har Bibelens skrifter alltid aktualitet til alle mennesker, og særlig kristne.
.
I. Miljø.
Alle mennesker lever i et bestemt miljø eller en omverden som kommer til å prege hvert enkelt menneske. Det er litt av grunnen til at vi er så ulike på mange måter. Ved siden av den arvene vi har fra våre forfedre, er miljøet en vesentlig faktor i vår tilværelse. Og det spiller en rolle for vår utvikling og hvorfor vi er blitt slik som vi er.
.
Paulus var intet unntak. Han levde i en bestemt og særegen verden sett i forhold til det bibelske land og folk. Den verden Paulus levde i var spesielt preget av tre land og folk og dermed av tre kulturer og religiøs påvirkning.
.
1) Jøder.
Ettersom Paulus (Saul) var født som jøde og fikk skole og opplæring som jøde, var han særlig påvirket av jødedommen. Det betyr i første rekke at han var opplært i jødiske skikker og hadde fått undervisning i jødenes hellige skrifter, det vi nå kaller Det gamle testamentet. Senere fikk han også opplæring i andre jødiske skrifter som talmud. Alt dette bærer han med seg livet igjennom. Et hovedelement i jødedommen i motsetning til andre religioner i området, var troen på én Gud, dvs. monoteisme.
.
2) Grekerne.
Saul var ikke født og oppvokst i jødenes land, det nåværende Israel (landet heter nå: Eretz Israel = Israels land). Han var født i den greske verden, nærmere bestemt i Tarsus i den nåværende vestre del av Tyrkia (jfr. Apg. 21. 39). Grekerne var et intellektuelt folk, opptatt av filosofi, kunst og kunst. De drev handel og slo seg gjerne ned i andre land der de dannet små kolonier. Noen av de store filosofer i oldtiden var nettopp grekere, som Homer, Sokrates og Platon og Aristoteles. Gresk filosofi har hatt mye å bety for den senere kristne teologi. Ettersom det var en hedensk lære, har det ikke alltid falt heldig ut.
.
3) Romere.
På Saul’ tid var både Israel og Hellas en del av det romerske riket med hovedstad i Italia, dvs. Roma. Det var den største militærmakt på den tid og hadde lagt under seg hele Middelhavsområdet og enda noe mer. Det var et dyktig folk som gjorde seg bemerket på mange måter. De bygde f. eks. veier i England som ennå eksisterer, de bygde templer, akvadukter (som førte vann over lange avstander), broer og havner. Det romerske lovsystem har influert på de fleste vestlige lands lovgivning. Av negative sider kan vi nevne tyranni og umenneskelig behandling av mennesker som f. eks. forfølgelsen av de kristne som ble korsfestet eller kastet til løvene.
.
II. Saul’ første år.
I den første del av hans historie blir Paulus kalt Saul. Det betyr ”ønsket” og sier kanskje noe om foreldrene hans – de ønsket en gutt. Faren var romersk statsborger, og dermed ble Saul også det, noe som senere kom til nytte for ham. Hans navn var da innskrevet i protokollene i Roma, og han hadde rettigheter som en romer.
.
Men Saul var jøde, som han klargjør i Fil. 3. Han drog til Jerusalem og ble opplært ved Gamaliels føtter, Apg. 5, 34. Gamaliel var en kjent og dyktig jødisk lærer., og slik ble han fariseer og skriftlærd. Det betyr at han både var nøye med sitt åndelige og moralske liv, og at han var meget godt kjent i skriftene. Saul var omkring 10-13 år da han ble sendt til Jerusalem. Det må ha vært en stor overgang for gutten, fra en romersk provins til den hellige byen med templet og hele presteskapet der.
.
Saul var også opplært i praktisk arbeid, han skulle kunne brødfø seg selv og ikke ligge andre til byrde. Derfor ble han seilmaker og lærte dette håndverket. Han hadde også lært gresk språk ved siden av hebraisk for sin bibellesning og kanskje arameisk som var dagligtale i Israel på den tid. Etter sin eksamen vendte han trolig tilbake til Tarsus for å bli rabbiner.
.
Likevel var han senere i Jerusalem. Det viser historien om da Stefanus ble steinet. Da er han nevnt der. En ung mann som hette Saulus passet på klærne til vitnene, Apg. 7, 58. Og han var enig i mordet, Apg. 8, 1. Det viser at han var ekte jøde slik de fleste tenkte om kristendommen da.
.
III. Saul blir frelst. Apg. 9.
Saul møtte Jesus da han var på vei til Damaskus i Syria der han skulle forfølge og fengsle de kristne. Det hadde han gjort i Jerusalem også. Lenge etter sa Saul: Jeg forfulgte dem til døden, Apg. 22, 4. Gud kan altså møte et menneske i enhver situasjon.
.
Men dette førte også til at menigheten ble spredt utover landet, og hvor de kom talte de Guds ord. Apg. 8, 4. Ordtaket ble til virkelighet: Martyrenes blod er kirkens sæd. Saulus visste at det var kristne i Damaskus, og han var bestemt på å utrydde dem. Apg. 9, 1-2.
.
Veien fra Jerusalem til Damaskus var en handelsvei, men den gikk gjennom mye øde land nordover fra Gennesaretsjøen. På denne strekning var han og opplevde noe unaturlig, midt på dagen. Det kom et lys fra himlen og han falt til jorden. Han hørte en røst som sa: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Apg. 9, 3-4. Det var kallet fra Gud. Han referer flere ganger senre til dette, Apg. 22, 6ff og kap. 26, 13ff.
.
I dette himmelske møtet som Saulus fikk, sier Jesus at Saulus forfølger ham. Dermed setter Jesus likhetstegn mellom seg selv og sine kristne venner på jord. Å skade de kristne er å gjøre det mot Jesus. Derfor blir det et forferdelig oppgjør en dag når alle verdens mennesker skal gjøre regnskap for sitt liv. Saulus forstod det ikke da og spør: Hvem er du? Selv om han ikke skjønte det, var han skyldig. Men dette korte møtet må ha overbevist forfølgeren. Han reiste seg og gikk inn i byen som Jesus hadde sagt til ham. Det var et virkelig syn han hadde hatt.
.
Ananias
Etter tre dager får han møte Ananias. Han var en kristen og var lydhør for Guds røst og kall og gikk til Saulus og fikk hjelpe ham til troen.
.
Saulus var en handlekraftig mann. Når han nå først var overbevist om at Jesus fra Nasaret var den konge og Messias som profetene hadde vitnet om, begynte han straks å vitne. Apg. 9,20ff. Han gikk inn i jødenes synagoge og forklarte at Jesus er Messias. Men hans fortid hindret nok troverdighet. De tenkte bare på ham som forfølgeren.
.
Saulus drog så til Arabia, Gal. 1, 17. Han ville trolig være i stillhet etter de store opplevelser. Da han kom tilbake til Damaskus, ville jødene drepe ham. Men han slapp unna i nattens mørke og ble firt ned over muren i en kurv. 2. Kor. 11, 32; Apg. 9, 25.
.
Til Jerusalem.
Etter tre år reiste Saulus til Jerusalem og ville møte Peter. Han var den ubestridte leder der i byen. Men også der var disiplene redde for ham etter alt det han hadde gjort der. Men en mann brøt liksom isen. Joses Barnabas, en levitt fra Kypros, ført ham til apostlene og forklarte at han hadde møtte Jesus. Både Peter og Jakob aksepterte Saulus nå og han vitnet om Jesus i byen. Nå økte motstanden og noen søkte å drepe ham.
.
Hjem.
Apostlene førte han til havnen i Cæsarea og sendte han hjem til Tarsus. Det må ha vært det tryggeste stedet for ham nå. Men dette nye Kristusvitnet kunne ikke være på ferie der. Han begynte straks å vitne. Gal. 2, 1. I fjorten år var han reisepredikant over et stort område. I denne tida var det trolig at han opplevde mye av den motgang han skriver om i 2. Kor. 11, 24-28. De kristne var glade og æret Gud på grunn av ham. Gal. 1, 23.24.
.
IV. I Antiokia.
Antiokia var en storby på ca. ½ mill. innbyggere og den tredje største byen i Romerriket. Etter drapet på Stefanus og forfølgelsen i denne første tida, reiste en del kristne ut til andre land og steder. Noen kom også til Antiokia og dannet en menighet der. De fleste kristne der var av hedningætt, og de behøvde en sterk leder. Barnabas begynte straks å tenke på Saulus. Han var mannen. Derfor reiste han til Tarsus, antagelig omkring år 43 e. Kr. Han fikk med seg Saulus til Antiokia. Og det var her de troende først ble kalt kristne.
.
En stor hungersnød kom nå over ”hele jorden”, trolig var det særlig ille i Judea. De kristne i Antiokia sendte i all tilfelle hjelp til de kristne der. Apg. 11, 27-30. Hver enkelt kristen var med i dette, og de hjalp til etter som enhver hadde råd til. Og de kom med hjelpen så snart de hørte om nøden. Saulus og Barnabas reiste med den til brødrene. Fra nå av er Saulus med i arbeidet for fullt sammen med de andre kristne. Derfor kaller vi han nå Paulus slik han ble kalt i resten av sitt liv.
.
Paulus og Barnabas kom tilbake til Antiokiaog tok med seg Johannes Markus. Peter, Jakob og Johannes gav Paulus broderhånd og det ble etter hvert klart at de tre apostlene skulle arbeide blant jøder mens Paulus og Barnabas skulle gå til hedningene. De ble altså en god og broderlig arbeidsfordeling denne gangen. Man mener at det er denne hendingen som er omtalt i Gal. 2, 1-10. Jfr. Apg. 12, 24-25.
.
Hedningemisjon.
Med dette begynte misjonen sitt arbeid for alvor blant andre folkeslag. De var samlet til møte i Antiokia da de nye misjonærene skulle sendes ut. Apg. 13, 1-3. Noen profeter og lærere var til stede, og blant dem ble også Paulus (Saulus) regnet. Ånden talte til forsamlingen om de to som skulle sendes ut. Slik ble de sendt ut av Gud og ikke valgt av mennesker på grunn av sin dyktighet etc.
.
Så ble misjonærene sendt ut. De fastet og bad, men det var en enkelt seremoni med håndspåleggelse og bønn, og ingen stor og høytidelig ”ordinasjon”. Og de reiste ikke ut privat og på egen hånd. De hadde den troende menighet bak seg og rapporterte til dem om arbeidet senere. Nå var Antiokia i Syria hovedsetet for de kristne og misjonen. De to første misjonærene skulle dra ut på reis.
.
V. Den første misjonsreisen.
Den første misjonsreisen begynte antagelig omkring år 45 og varte til år 47. Apg. 13-14. Og turen gikk vestover i Romerriket.
.
Først: Kypros.
Turen gikk først fra Antiokia i Syria ned til byen Selevkia ved kysten og deretter med båt over til Kypros. De kom i land i Salamis og talte Guds ord i synagogene, står det. Vi vet ikke hvor lenge de var der. Johannes (Markus) var med på denne turen.
.
De reiste så vestover øya til Pafos der den romerske guvernøren, Sergius Paulus, var. Der møtte de også en falsk profet. Elymas, som Paulus irettesatte og kalte: Du djevelens barn – du skal bli blind! Og da guvernøren så at det skjedde, trodde han – og ble så langt vi vet den eneste troende der da.
.
Neste stopp: Antiokia i Pisidia.
Fra Kypros seilte de nordover til fastlandet i Lille-Asia – en del av det nåværende Tyrkia. Der gikk de i land i Perge, hovedstaden i Pamfylia. Johannes Markus forlot dem nå og reiste tilbake til Jerusalem, en episode som skulle få følger senere. Apg. 13, 13 og kap. 15, 38. De to andre reist nå innover landet til byen Antiokia. Vi ser altså at det er to byer med dette navnet. På sabbaten gikk de inn i synagogen slik de hadde for vane. Etter skriftlesning reiste Paulus seg og talte tildem. Det er den første preken vi har fra ham. Han talte om jødenes historie og om troen på Kristus. Det var bare slik de kunne bli rettferdige.
.
Resultatet ble som de alltid blir mer eller mindre. Noen tok imot og noen sa nei takk. Noen hedninger ba om at de måtte få høre mer neste sabbat, og nesten hele byen samlet seg da om Guds ord. Men Paulus fikk motstand fra jødene. Og da de forkastet evangeliet, sa Paulus: Nå går vi til hedningene. Heretter ble hans hovedoppgave å vinne hedninger for Kristus. Og det begynte her i Sør-Galatia.
.
Etter denne oppstanden måtte misjonærene flykte fra Pisidia og rystet støvet av sine føtter der.
.
Ikonium, Lystra og Derbe.
Neste stopp på reisen ble Ikonium. Kap. 14. Den lå på ei slette lenger øst. Oppholdet her ble en repetisjon av det som hendte i Antiokia. De gikk til synagogen og opplevde motstand fra jødene. Men her ble de i lengre tid. Men da forfølgelsen ble sterk, fant de det best å flykte også her.
.
Nå gikk tuen til Lystra lenger sør. Utenfor byen møtte de en krøpling som han straks helbredet. Folket ble så overgitt og ropte at de var guder og ville ofre til dem. Apostlene ble fra seg og talte alvor med folket. De kunne ikke la seg tilbe. Det ville være synd og krenkelse av den hellige Gud.
.
Men da viste folket sin sanne natur og ville steine dem. De var hedninger og skjønte heller ikke problemet. Det er trolig dette Paulus viser til når han sier: En gang ble jeg steinet. 2. Kor. 11, 25. Og det var her Paulus fant sin nye medarbeider senere, Timoteus. 2. Tim. 3, 11. Han var kanskje til stede da de steinet ham.
.
Siste stopp på denne reisen var Derbe, et stykke mot øst. Også her talte han evangeliet, men vi vet ikke om han møtte slik motstand der som før. Men mange disipler ble vunnet.
.
Retur.
Tiden for hjemreis var kommet. Den første misjonsreisen begrenset seg til Lille-Asia. Men det hadde ikke vært en lett tur. Men før de forlot området, reiste en kort tur tilbake til de byene de hadde besøkt og ”styrket disiplenes sjeler og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, kap. 14, 22. De ordnet også menighetene med eldste og ledere og overgav dem til Gud. De seilte så tilbake til Syria og drog over land til Antiokia i Syria og fortalte om arbeidet, at Herren nå ”hadde åpnet troens dør for hedningene”.
.
VI. Det første kirkemøtet. Apg. 15.
Etter denne første misjonsperioden, oppstod det noen spørsmål blant de kristne. Da Kornelius ble frelst (Apg. 10-11), var det klart at hedningene hadde rett til frelsen. Men i Antiokia var nå spørsmålet om jødekristne og hedningekristne var likeverdige. Kunne de sitte til bords sammen når ikke alle var omskåret som jøder? Det var et viktig og stort spørsmål – for det stod om den kristne frihet.
.
Menigheten vedtok da å sende Paulus og Barnabas og noen andre til Jerusalem og legge saken fram for apostlene. Det viser at de kristne betraktet både Jerusalem og apostlene som de øverste i lærespørsmål m.m. De som hadde fulgt Jesus gjennom flere år, hadde en ekstra autoritet her. Dette var i året 48 eller 49 e. kr.
.
De såkalte judaistene, som Paulus kaller ”falske brør”, holdt fast ved Moseloven og mente ingen kunne bli frelst uten å holde den. De var også med på dette kirkemøtet. Under et skarpt ordskifte, stod så Peter fram, v. 7-11. Han hadde alltid vært lederen og talsmannen for apostlene. Han fortalte først om at Kornelius ble frelst ved å tro evangeliet. Og slik måtte det være også nå. Og da ble det stille.
.
Også Paulus og Barnabas talte og fortalte om det Gud hadde gjort blant hedningene. Store tegn og under var skjedd der de hadde reist. Og deretter kom Jakob fram. Og da ble det løsning i saken. Han viste til Det gamle Testamentet og sa at Gud hadde tenkt på hedningen fra først av – for å få et folk for sitt navn. Profetordet stemte med det som skjedde. Davids falne hytte skulle bli gjenreist nettopp for at hedningene skulle kunne søke Herren.
.
Og da sier han noe viktig: Vi skal ikke gjøre det tungt for de som omvender seg, v. 19. Noen hadde nå begynt å gjøre det vanskelig å bli en kristen. Det må ikke skje. Han mente så at de skulle skrive brev om den kristne frihet til de kristne i Antiokia (som skulle gjelde for alle som omvendte seg). De skulle bare holde seg borte fra synden – som avguder, hor, dyr som ble kvalt og blod.
.
Og slik ble det. De kunne til og med skrive at Den Hellige Ånd hadde besluttet dette, v. 28.
VII. Hans andre misjonsreis.
Da Paulus skulle ut på sin andre misjonsreis, ble det en aldri så liten diskusjon om medarbeidere. Han skulle ha Barnabas med seg som medarbeider, og han ville gjerne ha med seg den unge Johannes Markus. Men det ønsket ikke Paulus, fordi Johannes Markus hadde reist fra dem i Pamfylia, som vi har sett.
.
Ettersom han sviktet da, ville han ikke ha han med seg nå. Om Paulus gjorde rett nå, skal være usagt. Men Barnabas insisterte på å ta ham med. Og utgangen på disputten var at de skilte. Paulus tok Silas med seg på sin misjonsreise – derfor finner vi ham f. eks. i Filippi fengsel der de sang lovsanger, kap. 16. 29. Barnabas reiste også ut som misjonær og han tok med seg Johannes Markus. Men det er altså Paulus det handler mest om i årene som kommer.
.
Paulus og Silas reiser nå til byene i Lille-Asia Derbe og Lystra og besøkte vennene fra den første misjonsreisen. I Lystra møtte han Timoteus som var vokst opp i et jødisk hjem med en troende mor og mormor, og ble en kristen. Faren var gresk hedning. Den unge mannen ble nå Paulus’ medarbeider og fikk til slutt to brev fra den gamle misjonæren.
.
De reiste videre vest og nordover og kom til Troas. Like ved denne byen lå en gammel by som er kjent fra den gamle dikteren Homers skrifter, Illiaden og Odyssen. De forteller om kriger i gamle dager. Nå kom en ny tid for Paulus. For her fikk han synet av en mann som ropte: Kom over til Makedonia og hjelp oss. Kap. 16, 6ff. Han skjønte straks at det var Guds kall.
.
Europa.
Nå stod Europa for tur. Og første stasjon var Filippi. Dette ble altså inngangen til en ny verdensdel for evangeliet. Nå er det ikke så sikkert at de var så bevisst på de ulike verdensdeler. Deres verden var framfor alt Romerriket, og det strakte seg på den tid over tre verdensdeler: Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. Middelhavet var deres felles ”hovedvei” som bandt mange land sammen. Og båt var det viktigste framkomstmiddel.
.
I Filippi møtte Paulus Lydia. Da de kom til byen, hørte de om noen kvinner som samlet seg til møte nede ved ei elv. Om sabbaten gikk de dit ned og fant en liten flokk troende jøder. Nå skjedde underet: Herren åpnet deres hjerte for evangeliet når Paulus talte til dem. Lydia gikk straks inn i tjeneste for Herren og åpnet hjemmet sitt for misjonærene. Hun var den første frukt av evangeliet i Europa, så langt vi vet.
.
Også her kom motstanden og forfølgelsen. Den har fulgt Guds menighet hele veien.
.
.
Til Tessalonika.
Fra Filippi reiste Paulus nå videre – mot sør-øst til Tessalonika. Herfra kunne de se det 2900 m høye fjellet ved Olympos sør-vest, som i gresk mytologi var gudenes bolig (til forskjell fra Olympia lenger sør der de olympiske leker var). Paulus hadde en helt annen Gud å forkynne for dette folket. Apg. 17.
.
Og ordet bar frukt også her. Paulus bodde hos jøden Jason som var vever der han også fikk arbeid. Han tjente altså til sitt eget opphold og lå ingen til byrde. Men på sabbaten gikk han i synagogen som vanlig. I tre veker talte han til dem ut fra Skriftene og viste at Jesus fra Nasaret var Messias. Han led og døde og stod opp igjen. Som vanlig delte folket seg i to grupper. Noen trodde ordet, en ikke liten gruppe grekere og kvinner. Den første menighet i var grunnlagt der.
.
Men ikke alle var like velvillige, v. 5-9. Noen jøder var ikke overbevist av det Paulus sa. Og de gikk til angrep, så hele byen kom i opprør. De møtte opp ved Jasons hus og ville ha Paulus ut. V. 8-9. Jfr. 1. Tes. 2, 15f.
.
Berøa.
Den tredje byen i Europa som fikk høre evangeliet, var Berøa. V. 10. Paulus og Silas måtte flykte fra Tessalonika sørover til denne byen. Og han gikk straks til synagogen på sabbaten. Her møtte han en flott type mennesker – de var av et annet sinn, står det. Da de gikk hjem fra møtet, gransket de i Skriftene om det var slik som Paulus hadde sagt. De kontrollerte ham og ville ha visshet om at talen hans stemte med Guds ord. Slik skal det være. Det er Ordet som må ha siste ord. Det har høyeste autoritet. Det er ikke tale om hva vi mener det betyr, men hva det rett og slett sier. Og de trodde, v. 12.
.
Men Paulus måtte videre. Det kom motstandere fra Tessalonika til Berøa og laget opptøyer mot Paulus. Noen av hans nye venner i Berøa tok han med til havna og lot han reise med båt til Aten.
.
Paulus kom nå til selve den intellektuelle hovedstad i den gamle verden. V. 16-21. Dette området var kjent fra gammel tid av for sin filosofi og diktning. Homer er den eldste vi vet om, senere kjenner vi folk som Platon, Sokrates, Aristoteles og mange andre. Det var hedensk filosofi som regnet med mange guder. Nå steg Paulus fram en den ene sanne Gud
.
Mens han ventet på Silas og Timoteus, vandret han rundt i denne gamle byen med Akropolis som senter. Han betraktet templer og gudebilder av mange slag og en arkitektur av ypperste kvalitet. Hellas viste virkelig fram hva mennesker kan utdrette. Og som menneske hadde han respekt og beundret folket og han talte med dem hver dag.
.
Blant de mange alter omkring i byen la han merke til ett med en underlig innskrift. Det var ikke noe gudenavn, men dette: TIL EN UKJENT GUD. Da han så en dag gikk opp på Areopagos vest for Akropolis, talte han til dem og brukte det som innledning og knytepunkt til folket. Han snudde det opp ned og sa: Den Gud dere tilber uten å kjenne, ham forkynner jeg dere nå! Det ble en tale til folk som ville tro på gudene, men som ikke kjente den ene sanne Gud. Nå var anledningen kommet til Aten. Paulus viste vei.
.
Reaksjonene var forskjellig. Noen spottet, andre ville høre mer senere og atter andre tok imot evangeliet så enkelt det var. Slik er det som regel der Ordet forkynnes.
.
Korint
ble neste stasjon på misjonsreisen. Apg. 18, 1. Vi vet ikke hvilken vei han reiste nå, men det var kanskje med båt eller over land nordover. Korint var også en gammel by der det var mye ondt og synd. Nå kom Paulus med de gode nyheter.
.
Her møtte han først et ektepar, Akvilas og Priskilla, v. 2-3. I år 49 hadde keiser Klaudius befalt at alle jøder skulle forlate hovedstaden Rom. Paulus møtte dem i Korint året etter da de var kommet dit fra Rom. Paulus kaller dem sine medhjelpere i Kristus og har utvilsomt vært til hjelp for apostelen. Akvilas var også teltmaker, og de har arbeidet sammen både ved dette og i arbeidet for evangeliet.
.
Paulus gikk til synagogen og talte med jødene der. Men da han forklarte at Jesus var Messias som de ventet på, fikk han motstand også her. Nesten hvor han kom, blir det vendepunktet. Og nå sier Paulus rett ut: Deres blod skal komme over deres egne hoder. Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene. Da bruker han ordet i Esekiel 18, 16-19 om seg selv. Der er en sterk advarsel til Guds tjenere om å tale sannheten til folket.
.
Paulus hadde alltid denne innstillingen. Jødene skulle først høre evangeliet og deretter hedningene. Jødene var Guds utvalgte folk på den måten, Messias var født i deres ætt. Men de fleste av dem sa nei nesten overalt i Romerriket.
.
Nå fikk han kontakt med Justus som bodde like ved synagogen. Herren talte til Paulus og sa han skulle ikke være redd, men tale ordet. Nå begynte en ny og stor tid for Paulus her. I ca. 1 ½ år talte Paulus i Korint. Forsamlingen bestod av jøder, romere, grekere og folk fra Asia. Både menn og kvinner, rike og fattige var med i denne vekkelsen.
.
Budskapet er enkelt og sterkt: Vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap. 1. Kor. 1, 23-24. Og nå kom de, folk av alle slag kom til Jesus og ble Guds barn. Han sier noe om dette i 1. Kor. 6, 9-11. De var syndere, men ble renset og rettferdig i Jesu navn. Til og med en leder i synagogen lot seg overbevise, Krispus. Apg. 18, 8. Mange kom til troen, står det.
.
Men heller ikke her gikk Paulus fri. Noen jøder slo seg sammen mot Paulus og førte ham til domstolen, men dommeren avslo saken. V. 12ff. Etter ennå en tid i byen, tok han farvel og begynte på hjemreisen til Antiokia.
.
Den andre misjonsreisen var slutt.
.
VIII. Tessalonikerbrevene.
Paulus brukte flere midler i sin tjeneste for å bringe evangeliet ut i verden og til å hjelpe de kristne fram på veien. Ett av dem var brevskrivning. Det var kanskje den eneste effektive måten han kunne bruke for å nå mennesker der han selv ikke reiste. Han skrev både til menigheter og til enkeltpersoner. Minst ett av disse brevene var trolig fellesbrev og på en måte ”mangfoldiggjort” til flere menigheter (Efeserbrevet).
.
Nå galdt det byen Tessalonika. Der opplevde han vekkelse og motstand slik at de første gang måtte rømme fra byen. Mens han var i Korint, skrev han så brev til de kristne der. Han hadde omsorg for de troende og ville hjelpe dem. Fristelsen til frafall var stor. Jødene presset på fra sin side og mente jødedommen var rett. Og hedningene gjorde sitt til at de måtte svikte den nye læren og holde seg til det gamle.
.
Noen var i mellomtiden døde og folk var usikre på Jesu gjenkomst. Hva ville det bety? Fristelsen til å bli lat og likegyldig var også til stede, for Jesus kom jo snart igjen. Hva nytte er det da i å arbeide? – Paulus dikterte nå et brev til dem. Ennå kunne han ikke besøke dem personlig.
.
1. Tessalonikerbrev.
Dette er det første kjente brev av Paulus, skrev kort etter og midt i en vekkelsestid. Han følger den vanlige kjente regel om brevskrivning. Først en hilsen og så en takk for leserne. Han minner dem om at og hvordan de var kommet til troen, om tjenesten og om Jesu gjenkomst.
.
Videre taler han om tida da han var i byen og om motstanden de fikk på grunn av evangeliet. Han hadde forkynt evangeliet for dem. Og de hadde tatt imot det som et ord fra Gud. Og nå hadde han sendt Timoteus til dem for å hjelpe dem. Senere hadde både Silas og Timoteus komme til Paulus i Korint. Nå var de i bønn for de kristne i Tessalonika.
.
Fra kap. 4 skriver så Paulus om Jesu gjenkomst. Han vil avverge misforståelse og en vrang lære om det. Og han ber dem om å leve hellig og med kjærlighet i denne tida. Han skriver nokså detaljert om hva som skal skje når Jesus kommer igjen. Et hovedpoeng for ham er at de skal ikke sørge slik som hedningene sørger over sine døde, for de har intet håp i vente.
.
Han sier også at de som lever når Jesus kommer igjen, skal ikke komme i forveien for de døde når de skal til himmelen. De skal være sammen. Først skal de døde troende stå opp og sammen vil de rykkes opp i luften og møte Jesus.Det kan de trøste hverandre med. Tid og tidspunkt skal de ikke være bekymret for. Jesus kommer uventet – derfor må de alltid være rede.
.
Så avslutter han brevet med forskjellige formaninger og ber de kristne å be for ham og de andre medarbeiderne. Dette første brevet avslutter han slik han alltid gjør senere: ”Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere.”
.
2. Tessalonikerbrev.
Paulus har nok fått høre at ikke alle forstod alt om Jesu gjenkomst. De var fremdeles i tvil. Det er i alle fall en av grunnene til at han dikterer et nytt brev etter kort tid. Også nå har han med seg Silas (Silvanus) og Timoteus. Etter vanlig hilsen taler han igjen om de siste tider.
.
Nå er det måten Jesus kommer igjen på som vektlegges. Han skal bli åpenbart fra himmelen med sine negler og ta hevn over de gudløse og ulydige. Nå knytter han sammen både opprykkelsen (i første brev) og dommen som kommer.
.
Men tiden er ikke umiddelbart nær. Noe må skje først. Blant annet på et stort frafall komme og Antikrist bli åpenbart. Det blir altså en tung og vanskelig tid når enden er nær. Det skal Paulus mange år senere minne nettopp Timoteus om, han som nå er med som avsender av brevet.
.
I mellomtida må de ikke glemme det daglige liv. De må holde fast på læren. For med en vrang lære blir det et vrangt liv. Også i dette brevet ber han om forbønn for seg og de andre to (”oss”). Og han formaner dem til å arbeide og å gjøre gode gjerninger. Men over alt ønsker ham dem igjen nåde fra Gud. Og det er Paulus som er den egentlige forfatter (3, 17).
Etter en stund i Antiokia der han fikk hvile og samtale med vennene, måtte han ut på ny tur. Han var i beste forstand rastløs. Han stod i gjeld til alle, Rom. 1, 14. Han hadde gitt et løfte til de kristne i Efesus og å komme tilbake, om Gud vil, Apg. 18, 21. Nå stod en ny tur for døren. Vi kjenner ikke den nøyaktige reisruten hans. Men han reiste gjennom ”hele det galatiske land og Frygia” i Lille-Asia, v. 23.
.
Efesus.
Det er i Efesus han nå blir lengst av alle steder. Og hit kom han trolig om høsten år 53 og blir værende der i omkring 3 år (kap. 20, 31). Senere skrev han brev til de kristne der, et brev som også er kalt ”de troendes verdibrev”.
.
Før Paulus kom til Efesus denne gangen, hadde noe annet skjedd der. Jøden Apollos fra Alexandria hadde vært i byen og talt. Han var veltalende og kjente Skriftene godt. Men han kjente ikke den kristne dåp, men hadde hørt om Johannesdåpen.
.
På møtene satt ekteparet Priskilla og Akvila, og de skjønte at han manglet noe trass i veltalenhet og bibelsitat. Derfor bad de ham hjem til seg og forklare den kristne troen mer utførlig for dem. De ”la Guds vei nøyere ut for ham”, v. 26. Frøvig sier det betyr ”kristendommen som helhet” og ikke bare deler av den. Etter dette reiste Apollos videre til Hellas før Paulus kom.
.
I byen Efesus var det mye synd og vondskap, som i mange byer i Romerriket. Gudinnen Diana eller Artemis hadde sitt eget tempel der, det var bygd så tidlig som i det sjette århundre før Kristus. Overtroen florerte i byen og handelsmenn hadde gudebilder av Diana til salgs – så her spilte økonomiske interesser inn. Her skulle nå Paulus være misjonær.
.
Han møtte noen kristne, men de hadde ikke fått en fullgod forkynnelse av evangeliet før. De hadde ikke hørt om Den Hellige Ånd og var bare døpt med Johannes’ dåp. Nå ble de døpt i Jesu navn.
.
I nær tre år arbeidet nå Paulus i fred og ro, selv om mottakelsen var som alle andre steder: noen var for og andre mot. Kap. 19, 8ff. Her møter Paulus folk med urene og vonde ånder som han fikk drive ut og Jesu navn ble stort. Mange kom til tro også her.
.
Han blir her ennå en stund og opplever en spesiell oppstand i Efesus. Det var sølvsmeden Demetrius som nå rørte på seg. Han tapte inntekt fordi mange hedninger var blitt kristne og derfor kjøpte de ikke lenger de små sølvtemplene han laget og solgte. Motstanden mot kristendommen kom nå på grunn av økonomien hans og medarbeiderne hans. Kap. 19, 24ff.
.
Hele byen var nå i opprør og Paulus ville selv gå ut til folket. Da ser vi at andre tar ledelsen over Paulus: Hans disipler gav ham ikke lov, v. 30, og en av embetsmennene i byen sa at han ikke måtte våge seg inn i teateret der oppstanden var nå. De forstod sikkert faren bedre enn ham, og Paulus bøyde seg for dette. Det er enda et fint trekk ved ham som et ydmykt menneske.
.
Oppstyret utviklet seg til det rene kaos – der ”de fleste ikke visste hvorfor de var kommet sammen”, v. 32. Jøden Aleksander ville da forsvare Paulus, begynte folk å skrike: ”Stor er efesernes Artemis”, som var et annet ord for Diana. V. 34. Dette skrek de i to timer! Byskriveren stod dermed fram og fikk roet folket med sin tale. Dette viser hvordan en menneskemasse kan bli ledet uten at de selv egentlig vet hva de gjør.
.
Det var trolig i denne tida Paulus skrev noen av sine brev. Og vi skal se på dem nå før vi fortsetter å følge ham på denne misjonsreisen.
.
.
X. Galaterbrevet.
Paulus reiste gjennom deler av Galatia på sine misjonsreiser, Apg. 16 og 18 og var derfor kjent der. Noen mener at han var der også på sin første misjonsreis. Nå skriver han brev til dem også, slik han gjør til flere andre menigheter. Og det er særlig ett emne han må nevne for denne kristenflokken: Den kristne frihet fra loven.
.
Judaistene var jødekristne som mente at alle kristne måtte holde Mose lov for å være rette troende. De var kommet til Galatia etter Paulus og forvirret folket. For Paulus hadde talt om den fullkomne frihet i Kristus. I ham hadde de nok og behøvde intet annet. Lovens tid var forbi med Kristi død.
.
Derfor kan Paulus skrive så tydelig: Til frihet har Kristus frigjort oss, stå derfor fast. Gal. 5, 1. Han er selv blitt frigjort og lever i Kristus. Antagelig skrev han brevet mens han var i Efesus i år 54-55.
.
Paulus lever selv i friheten og vitner om sitt liv i kap. 1-2. Og Jesu budskap er et frihetens evangelium – det han kjøpte for oss på korset. Kap. 3. Derfor blir også kristenlivet et liv i frihet, kap. 4-6. De skal ikke trelle under bud og regler og loven. Men det betyr ikke at de kan synde og leve etter kjøtet, kap. 5, 13. De skal leve i erkjennelsen av og i troen på at Kristus har forløst dem fra syndens trelldom og gitt dem et nytt liv. Da har de fått en ny drivkraft i livet slik at troen bærer Åndens frukt. Kap. 5, 22.
.
XI. Brev til kristne i Korint.
Vi har sett at Paulus var en lang tid i Korint – i filosofiens hjemland Hellas. Senere finner han det nødvendig å skrive to og kanskje tre brev til de kristne der. Det var en sammensatt menighet og de behøvde mye veiledning fra apostelen. Det er ting som tyder på at det har vært et tredje brev fra Paulus til korinter, men som vi ikke kjenner. Se f. eks. i 1. Kor. 5, 9. Her viser han til et brev som er skrevet før det første. Og det kjenner vi ikke.
.
Det første brevet av de vi kjenner er det lengste, på 16 kapitler. Og det gjenspeiler uro i menigheten og flere synder som noen lever i. Men først viser han til situasjonen i deres egen by, som var et hovedsete for den gamle greske filosofi. Det er på den bakgrunn vi må se ordene om visdommen i dette brevet. Det er viktig at de forstår at menneskelig kunnskap og visdom ikke fører fram til frelse, slik gresk filosofi og gnostisismen talte om.
.
Paulus peker sterkt på en annen visdom, det er Kristus, kap. 1, 24 og 30. Hos Paulus peker alt fram mot Kristus. Han er frelseren for alle.
.
Så peker han på synder og uro i menigheten. Noen lever i hor og andre er falske kristne, kap. 5. De har rettssaker med hverandre ved hedenske domsstoler, kap. 6. Han tar opp spørsmålet om skillsmisse og ekteskap, kap. 7 og taler om den rette frihet, kap. 8-9. Videre taler han om hedenske offermåltider som de ikke skal delta i og bruker Israels historie som et advarende eksempel, kap. 10.
.
Der er stor uro om nådegavene, kap. 12 og 14 og viser at kjærligheten må være den samlende kraft blant dem, kap. 13. Noen er opptatt av oppstandelsen og har trolig vansker med å godta den. Derfor kommer et langt kapittel 15 om emnet, og her forkynner han evangeliet for dem. – Han vil gjerne hjelpe dem, avslutter med sterke formaningsord i kap. 16,13f.: ”Våk! Stå faste i troen! Vær mandige!Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!” Han vet at det er en sikker vei.
.
Det andre brevet er kanskje det mest personlige av Paulus’ brev, som noen har pekt på. Olav Moe skriver at det er skrevet for å forberede leserne på hans forestående besøk i byen. I det første brevet talte han strengt til dem og påtalte flere synder og skrøpeligheter. Nå begynner han med trøst og taler vennlig til dem.
.
Han kaller Gud for ”barmhjertighetens Far og all trøsts Gud”. Midt i vår synd kan vi komme til ham med alt og be om nåde. Og Paulus takker for samfunnet med leserne. Videre taler han om tjenesten – for ham som døde for alle. Vi er sendebud i Kristi sted.
.
Han har også en praktisk gjerning: han skal samle inn til de fattige og viser at det også er en Guds gjerning å gi til Guds sak. Mot slutten av brevet forteller han litt om sin tjeneste og de trengsler han måtte gjennomgå for Jesu skyld. Men midt i alt gjelder det: Min nåde er deg nok, sier Herren til oss alle. Det siste verset i dette brevet er det vi nå kaller ”Den apostoliske velsignelse” som vi bruker så ofte når vi avslutter et møte.
.
XII. Romerbrevet.
Paulus hadde ennå ikke vært i hovedstaden i Romerriket. Men han hadde hørt en del om byen og den kristne flokken som var der. Han planla tur til Rom, og i brevet sier han at han ønsker også å reise lenger vest, til Spania. Så han hadde oversikt over geografien i området.
.
Nå vil han forberede menigheten for sitt komme dit senere. Han visste ikke når det kunne skje. I brevet gir han oss et vitnesbyrd om seg selv og sitt forkynnerkall. Han tar opp jødesaken og viser noe av deres framtid. Han taler mye om synden – både hos jøder og hos hedningene. Derfor er det en sterk konklusjon han kommer med i kap. 3, 23: Alle har syndet.
.
I tillegg til talen om synd taler han sterkt om hvorledes et menneske kan og skal bli rettferdig for Gud og hva Gud har gjort for at det kunne skje. Han skriver om forløsningen og nåden og troen som Guds frelsesvei. Her gir han eksempler fra Det gamle Testamentet på nettopp denne frelse – fra Abraham og Davids liv. Det er gode forbilder.
.
Det kristne livet er han inne på flere ganger og i ulike sammenhenger. Den røde tråd er likevel denne: Hellig-Ånden er veien til helliggjørelse. Når han taler om det kristne livet ved mange formaninger fra kap. 12, er det ikke som et ledd i at vi skal forbedre oss for å bli frelsen verdig. Det kan vi aldri. Men vi skal leve rett og sant her i verden fordi vi er lys og salt, som Jesus sa i Bergpreika. Mat. 5.
.
Selv om dette brevet ikke er en systematisk framstilling av den kristne tro i alle deler, framstår det likevel som en dogmatisk bok der Paulus ønsker å vise romerne hva han lærer om hovedsaken i kristendommen. Og vi må regne med at det var slik han forkynte når han talte omkring i de ulike land og byer.
.
Turen videre.
Etter opprøret i Efesus sa Paulus farvel til de kristne der og reiste videre til Makedonia og Hellas. Kap. 20, 1ff. Han hadde tenkt å reise fra Korint med båt til Israel så snart det lot seg gjøre. Han ville gjerne til Spania, men ønsket først å besøke Jerusalem med de gavene han hadde samlet inn.
.
Et nytt komplott mot ham kom nå fra jødene uten at vi kjenner detaljene her. Han skjønte likevel at han måtte forandre reiseplanene. Derfor reiste han tilbake over land til Makedonia etter tre måneder. Han hadde flere med seg på reisen, bl. a. Timoteus.
.
Paulus og Silas stanset i Filippi mens de andre reiste over til Asia. Etter en stund kom også de til Troas hvor de var i sju dager. Den siste søndagen hadde han møte der han talte helt til midnatt. Rommet var overfylt og varmt både av menneskene og mange lamper. Den unge mannen Evtykus satt i vinduskarmen der han sovnet midt i talen. Han falt ned fra tredje etasje og slo seg i hjel. Nå fikk Paulus anledning til å vise noe av Guds store kraft ved å omfavne mannen og sa: Hans sjel er i ham. Møtet fortsatte til dagen grydde før de drog videre.
.
Fra Troas drog Paulus videre til Milet, v. 13-16. Paulus var imidlertid ikke med på båtreisen, men gikk over land. I Assos gikk han om bord igjen og reiste videre til Milet.
.
Møtet i Milet.
Paulus hadde nå lita tid og kunne ikke reise inn i landet til Efesus, men han ønsket å se venne igjen der. Han ville nå fram til Jerusalem til pinse. Derfor sendte han bud til de eldste i byen og bad dem komme til Milet til et kort møte. Kap. 20, 13-38.
.
Det ble en gripende stund. Paulus hadde vært lenge i Efesus og kjente derfor folket godt. De fleste av de kristne hadde trolig blitt frelst ved hans forkynnelse. Nå gledet begge parter seg til å møtes. Apostelen tok nå farvel med dem, han regnet trolig med at det var siste gang han så dem. Derfor holdt han en sterk avskjedstale.
.
1) Først taler han litt om fortiden og bad dem minnes hvordan det var da han første gang kom dit. Han er ikke hovmodig eller skryter av sitt eget liv, men minner dem om hvorledes han var blant dem: Han tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser, v. 19. Det var med andre ord ikke en lett tid, men han hadde bøyd seg for det som Gud tillot.
.
Han forkynte alt som kunne gagne deres åndelige liv og talte både offentlig på torgene og omkring i hjemmene. Paulus forkynte omvendelse og tro på Kristus både for jøder og hedninger. Alle stod likt under hans talerstol.
.
2)Dernest talte han om sin egen framtid slik han så det der og da. Den så ikke lys ut, menneskelig talt. Den var ukjent, men han var bundet av Guds Ånd til å gå der Han ledet ham. Men han skjønte at det ble trengsel og fangenskap.
.
Likevel: Hva ville det bety? Hans eget liv var ikke noe verd, bare tjenesten ble utført. Han hadde fått et kall til å vitne og forkynne Guds nåde og frelse i Kristus. Og det hadde han gjort så grundig og sant som han maktet. Derfor var han ren for alles blod, og tenker igjen på Esek. 3 og 33: Blodet skal kreves av den som ikke advarer den ugudelige.
.
Paulus kunne si med visshet: Jeg har forkynt hele Guds råd. Og det må bety alle deler av Guds budskap til menneskene. Folket måtte få vite hva Gud mener om oss alle og hva Han har gjort for å berge så mange som mulig. V. 27.
.
3) Nå formaner han de kristne og viser dem hva de har i vente, v. 28. Det vil komme vranglærere og forføre mange. Han taler altså om et framtidig frafall. Derfor må lederne selv være på vakt og ransake seg selv om de har det rett med Gud. Her betyr det også at lederne har ansvar for sin menighet ved å tale alt som Bibelen sier om synd, frelse og evighet.
.
Da kan han bare overgi dem til Gud og hans ord. Det skal ikke stå på ham. Vil de bare holde seg til Ordet, vil det gå dem vel. Det er der nøkkelen ligger for framtida.
.
4) De avslutter samværet med felles bønn på kne på stranda ved havet. Noen siste ord har han til dem først: I de tre årene han var der hadde han ikke bedt om noe. Han var seilmaker og hadde arbeidet for sin egen føde og siterer et ord av Jesus som ikke står i evangeliene: Det er saligere å gi enn å ta imot. Det har han nok hørt av Jesu disipler.
.
Der på stranda gråt de alle – store sterke menn. Sterkest inntrykk gjorde det at han aldri skulle se dem igjen. Slik er det kristne fellesskap der Guds Ånd får rå.
.
XIII. Fanget i Jerusalem.
Etter dette friluftsmøtet reiste de videre med båt til Tyrus i Syria, kap. 21, 1ff. Her var det en kristenflokk og de var hos dem i sju dager. Her ble han advart av brødrene at han ikke måtte reise til Jerusalem. Og denne advarselen kom ved Ånden, står det. Det er interessant å se at det var kristne i Tyrus. Vi hører ikke om noen misjonær som reiste dit, men de har likevel hørt og trodd evangeliet. Slik har Guds Ånd veier som vi ikke forstår. – Også her bøyde de kne på stranda og ba før de reiste, v. 5.
.
Paulus var altså fast bestemt på å reise til Jerusalem. Han hadde forstått sitt kall slik selv om det medførte fengsel. De reiste nå sørover langs kysten til Cæsarea og stanset der en stund. Her tok han inn hos evangelisten Filip.
.
Han er kjent fra kap. 8 da han hadde møter i Samaria der mange ble helbredet og frelst. Her møtte han trollmannen Simon som ble døpt og ville kjøpe kraften til å drive ut vonde ånder. Men Filip var en Åndens mann og forstod hykleriet. Senere møter vi Filip på veien til Gasa der han forklarer evangeliet for den etiopiske hoffmannen og fikk døpe ham.
.
Kap. 8 avslutter med at han kom til Cæsarea, og der må han ha slått seg ned. Her fortelles nå at han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave. En annen profet. Agabus, kom dit mens Paulus var hos ham. Han forklarte også at Paulus ville bli fengslet hvis han drog videre til Jerusalem og flere sa at han ikke måtte reise dit. Men Paulus var beredt til alt, også til å dø, og gjorde seg klar til å reise. Herfra skulle de nå gå over land til Jerusalem. Noen disipler reiste sammen med ham nå. Og nå var den tredje misjonsreisen slutt.
.
De ble godt mottatt av de troende i Jerusalem der de først møtte Jakob. Som i Antiokia fortalte han også her om ”hva Gud hadde gjort blant hedningene ved hans tjeneste”, v. 19. Han har også gitt dem gaven fra innsamlingen tidligere.
.
Men så forteller Jakob og de andre noe nytt til Paulus også. ”Mange tusen jøder var kommet til troen” – og dette var altså mange år etter vekkelsen pinsedag. Men teologien og kristensynet var svakt. Det står at de var nidkjære for loven. Det betyr at de mente alle kristne måtte følge Mose lov og bl.a. la seg omskjære. Og det var alvorlig.
.
Paulus hadde hatt det samme problemet i Galatia og hadde skrevet et brev om det til dem. Det hadde altså gått rykte om Paulus at han lærte frafall fra Mose lov. Det var ikke korrekt. Han lærte at folk ble frelst ved toren på Kristus og ikke ved å gjøre lovgjerninger etter Mose lov. Men han hadde ikke sagt at de skulle forlate sine jødiske skikker.
.
Jakob kom nå med et forslag, og hans plan ble årsaken til at Paulus ble fengslet: Paulus skulle ta fire jødiske menn som hadde nasareerløfte på seg og gå til templet og betale slik loven krevde. Da mente de at de kritiske jødekristne ville forstå at Paulus var deres jødiske venn. Men noen av dem så Paulus i templet og hisset opp folket mot Paulus, v. 27.
.
Forsvar.
Etter dette ble han kastet i fengsel og holdt forsvarstale for folket og romerne. Her var også en misforståelse. Noen trodde han var en egypter som hadde gjort opprør for en tid siden. Kap. 22 er så Paulus’ tale til folket der han forklarer at han er jøde fra Tarsus. Men på veien til Damaskus møtte han Jesus og trodde senere på ham. Det var den dypeste grunnen til at Paulus ble tatt.
.
En ny vending tok saken da Paulus skulle hudstrykes. Han var spent fast og skulle forhøre ham. Da sa Paulus noe som sendte en sjokkbølge over de romerske soldatene og lederne. Før det første slaget kom, sa han til høvedsmannen – kanskje med et smil vel vitende om svaret: Har dere lov å hudstryke en romersk borger? Den øverste høvedsmannen kom da og spurte: Er du virkelig romersk borger? Ja, sa Paulus. Den andre svarte: Jeg har kjøpt denne retten formmange penger! Men Paulus kunne svare ganske rolig: Jeg er endog født til den!
.
Nå begynte nye ting å skje, kap. 23. Høvedsmannen ble redd – han hadde bundet en romersk borger. Nå måtte han ha rede på årsaken til denne arrestasjonen. Da befalte han det Høye Råd og yppersteprestene å samles. Han hadde myndighet til det. Ypperstepresten Anna sa de skulle slå Paulus på munnen. Og da gikk Paulus over streken: Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Sa han. Men han visste ikke at det var ypperstepresten, og angret nok den replikken.
.
Saken tok en ny vending da Paulus talte om oppstandelsen. Motstanderne bestod bl. a. av to store grupper: fariseere og saddukeere. De siste trodde ikke på oppstandelsen. Dette må han ha gjort bevisst, for disse to gruppene begynte nå strid seg imellom. Paulus måtte likevel i fengsel, og neste dag ville noen drepe ham. Han ble likevel reddet og ble ført til Cæsarea. Myndighetene ville nå være sikre på at ingen skulle ta fangen fra dem og sendte 200 soldater sammen med 70 hestfolk og 200 skyttere. Aldri har vel Paulus vært så godt beskyttet av mennesker som denne natta.
.
XIV. Fangenskap i Cæsarea.
Både ypperstepresten Annas og sakfører Tertullus reiste til Cæsarea for å anklage Paulus, kap. 24-26. Her bodde landshøvdingen Feliks som nå skulle være dommer i saken.
.
De hadde tre anklager mot Paulus. For det første var Paulus en pest og en oppvigler blant jødene, v. 5. Dernest var han leder av en sekt – for nasareerne, de som fulgte Jesus fra Nasaret. Og til slutt ble han anklaget for å vanhellige templet. Og det siste var jødene spesielt enige i.
.
Feliks.
Paulus skulle nå forsvare seg for Feliks. Og han forsvarte seg i forhold til hver an de tre anklagene. Han var ingen opprører, han var kommet til Jerusalem bare tolv dager før og hadde ikke talt med noen gruppe mennesker på den tiden.
.
Han var heller ikke sekterisk, men bekjente at han trodde på og tilbad den ene sanne Gud som jødene alltid hadde gjort og trodde alt som var skrevet i Loven og profetene i Bibelen. Den tredje anklage var heller ikke sann. Han var kommet til Jerusalem av en eneste grunn, nemlig å gi en gave til de fattige i byen – hvis det ikke var på grunn av oppstandelsen som han hadde nevnt en gang!
.
Feliks visste at anklagen var falsk og han burde ha satt fangen fri. Men han ville være jødene svenn og lot ham fengsle. Nå ville han vente på Lysias.
.
Noen dager etter sendte Feliks og kona Drusilla bud på Paulus ”og hørte ham vitne om troen på Jesus som Messias”, v. 24. Her får vi et innblikk i Feliks sitt liv og tankegang. Da Paulus begynte å tale om rettferdighet og avhold og dom, ble Feliks forferdet. For nå berørte Paulus hans eget indre liv. Han hadde slett ikke levd rettferdig og i avhold – kona Drusilla hadde han tatt fra broren og levde slik i hor. Og han skjønte nok at dette måtte han gjøre regnskap for i dommen.
.
Derfor viste han Paulus fra seg og sa: Når jeg får god tid, vil jeg høre mer. En baktanke var også økonomi – han håpet at han skulle få penger av ham! Og derfor var Paulus flere ganger på besøk hos Feliks. –
.
To år satt Paulus som fanger her. Da etterkommeren Festus kom, satt han fremdeles i fangehullet. Også denne gangen ville Feliks behage jødene.
.
Festus.
Med en ny leder kunne det bli nytt håp for fangen. Kap. 25. Etter mindre enn 14 dager ble fangen ført fram for den nye lederen. Noen jøder var kommet fra Jerusalem for å anklage ham, men de kunne ikke bevise noe. Men Festus ville også få takk av jødene og ha et godt forhold til dem, og bad Paulus være med til Jerusalem for å bli dømt.
.
Men nei, Paulus hadde en annen mulighet. Han visste at han aldri ville blir rettferdig dømt i dette landet, derfor sa han: Jeg innanker min sak for keiseren! Som romersk borger hadde han rett til det. Og Festus aksepterte det.
.
Agrippa.
Men før han fikk reise, var det en annen som gjerne ville møte ham, nemlig kongen. Kap. 25, 13-27. Dette er kong Herodes Agrippa II. Han og søsteren Bernice var nå på besøk hos Festus i Cæsarea. Etter noen dager fortalte Festus om fangen Paulus, og nå ønsket Agrippa å møta ham, for han kjente godt de jødiske skikker og Mose lov, kap. 26, 3.
.
En dag møttes de sammen med lederne i byen. Her fikk Paulus anledning til å forsvare seg for kongen og samtale i etterkant, kap. 26, 1-32. På nytt fortalte Paulus sin historie og om omvendelsen og kallet til tjeneste. Det er her han sier dette ordet: ”Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn”, v. 19.
.
Og da Paulus hadde talt om Jesu lidelse og oppstandelse, erkjenner kongen: ”Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen,” v. 28. Fangen må ha gjort inntrykk på kongen. Han var ”nesten en kristen”, etter sine egne ord. Men det er aldri nok.
.
Kongen var også overbevist om at Paulus var uskyldig. Han kunne vært løslatt om han ikke hadde anket sin sak inn for keiseren, sier han, v. 32. Men keiseren måtte ha siste ord. Fangen måtte nå sendes til hovedstaden.