.
XV. Reisen til Rom.
Han gikk nå om bord i et skip som skulle til Italia med flere fanger, uten at det behøver å være et regelrett fangeskip. Det skulle gå innom flere havner på veien, antagelig med passasjerer og gods. To andre kristne var også trolig med. Lukas og Aristarkus fra Makedonia. Den siste er kjent fra Apg. 19, 29; 20, 4 og Kol. 4, 14 og Filem. 24.
.
Først reiste de nordover til Sidon, der Paulus fikk anledning til å gå i land å besøke venner. Det var vind fra vest slik at de måtte seile videre i le av Kypros og videre til Lyra på sørkysten av Tyrkia. Der fant de et annet skip som skulle til Italia. Kap. 27.
.
Fremdeles var vinden imot, dvs. de hadde nordvestvind, og derfor gikk det seint. De måtte reise sørom Kreta og i det harde været var det vanskelig å seile videre og de gikk inn til havna i Godhavn på sørkysten av Kreta.
.
Paulus tok nå ordet og advarte dem mot å seile videre. Høvedsmannen hørte ikke på ham og de fleste var enige om at Godhavn ikke var noen god havn for vinteren. Dermed gikk turen videre vestover i Middelhavet med kurs for Sør-Italia. I fint vær seilte de nå et stykke, men så snart de kom vest for Kreta kom en stor storm, en syklon, som tok styringen fra mannskapet, men de kom seg inn til ei lita øy Klauda.
.
Stormen tok seg opp igjen og de lot vinden føre skipet i ca. to veker. De måtte kaste alt over bord for å gjøre skipet lettere. Det må ha vært skydekke over hele himmelen, for de så verken sol eller stjerner. ”Alt håp om redning” var forbi, og folket må ha vært sterkt tynget av redsel.
.
Etter fjorten dager hadde Paulus et syn. En engel viste seg for ham og sa alle skulle bli reddet, men skipet går under. Men dere burde ha hørt på meg tidligere, sa han. Med det mente han nok bare at de nå burde høre på ham. Snart skal vi strande på en eller annen øy, profeterte han.
.
Øya var Malta (eller Melita eller Valetta). Og samme natt fikk de føling med land da de hørte bølgene bruste på kysten. Som sjøfolk ofte har gjort, brukte de loddet og skjønte at de kom nærmere land etter hvert. Derfor kastet de anker og ventet på lyset og morgenen. Noen av mannskapet forsøkte å rømme, men Paulus advarte alle og sa: Hvis ikke de blir om bord, blir ingen berget.
.
XVI. På Malta.
Da dagen grydde, sa Paulus at folket måtte ta til seg mat, og denne gangen gjorde de som han sa, kap. 27, 32-44. Resten av maten kastet de på sjøen for å gjøre båten lettere. 276 personer var om bord, og ingen skulle lide skade. Men de var nå kommet til Malta, som lå utenfor skipsleia.
.
De støtte mot en grunne og skipet satte seg fast. Sjøen var kraftig og akterstavnen ble slått i stykker. Soldatene ville nå drepe fangene slik at de ikke rømte. Men høvedsmannen ville redde Paulus forhindret det. Slik ble alle berget i land.
.
Folket på øya var velvillige mot de som hadde forlist, kap. 28, 1- 11. Og folket skulle få et tegn på at Gud var med dem. Paulus samlet sammen kvister og la på bålet som var tent. Da kom en orm og bet seg fast i handa hans. Folket var nok litt overtroiske og sa: Denne mannen er en morder, der må han dø nå. De mente nok at giften i ormen ville drepe han. Men Paulus bare ristet ormen av seg og var like frisk.
.
Folkemeningen forandret seg med en gang og de ropte at han var en gud. Den Allmektige hadde vist at han var mektig til å berge sine. De ble vennlig mottatt av Publius som bodde på øya. Far hans var syk og Paulus ba for ham og helbredet ham. Andre syke kom også til ham og ble helbredet. Tre måneder ble de på øya til våren kom. Da ventet siste etappe på reisen.
.
Reisen videre.
Folket utrustet dem med nødvendig mat for resten av reisen. Fra Malta reiste de nå på østsiden av Sicilia og nordover langs kysten av Italia til Putioli. Først var de innom Syrakus på Sicilia der de var i tre dager. Derfra reiste de over til fastlandet og var en dag i Regium.
.
I Putioli stanset de i sju dager før de tok fatt på turen over land til Rom. Her gikk en god romersk vei til hovedstaden. Ryktet om Paulus hadde nå gått foran ham, og da de nærmet seg byen kom noen kristne for å ta imot dem ved Appii Forum. Enda et stykke nærmere byen lå Tres Tabernæ, og der kom enda flere kristne ham i møte. Paulus ble så overveldet at det står: Da han så brødrene, takket han Gud og fattet mot. Han var ikke alene i verden.
.
XVII. Paulus som fange i Rom.
Selv om Paulus kom som fange til Rom, fikk han uventet privilegier. Han fikk bo for seg selv, står det, kap. 28, 16ff. Man regner med at det var omkring 2 millioner mennesker i Rom på denne tiden. På den måte forsvant denne fangen i mengden av både fanger og fastboende.
.
Byen var bygd på begge sider av elva Tiber – på sju fjell. Her bodde mange fattige og vanlige mennesker som levde for brød og sirkus. Omtrent halve befolkningen var slaver som gjorde det meste av arbeidet i byen.
.
Den jødiske gruppa i byen skrev seg fra år 63 f. Kr. da general Pompeius erobret Israel, og mange tusen jøder kom til byen som slaver. De bodde for seg selv på østsiden av elva. På Paulus’ tid regner man med at det var ca. 60.000 jøder som hadde 7 synagoger i byen.
.
Etter tre dager i byen arrangerte Paulus et møte med de jødiske lederne der. Han ville forklare seg om hvorfor han kom dit som fange. Han erklærer seg som jøde som ikke har skadet eller talt mot verken jødene eller de jødiske skikker. Men han ble fengslet i Jerusalem og jødiske leder satte seg imot å frigi ham. Derfor måtte han anke sin sak inn for keiseren, sa han.
.
De visste ikke noe om dette og hadde ikke fått noe brev om det fra Jerusalem. Men de ville gjerne hørte hva han hadde å si. Men det måtte skje i et senere møte. Før de skiltes, fikk han gi sitt vitnesbyrd og grunnen til at han var fengslet: Det er ”for Israels håps skyld jeg bærer denne lenken”, v. 20.
.
Et nytt møte ble så arrangert, v. 23-29. Enda flere møtte fram denne gangen i hans herberge for å høre hva han hadde å si. Og Paulus ”vitnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene”. Og møtet varte fra tidlig om morgenen til sene kvelden.
.
Som alltid ellers delte flokken seg i to. Noen ble overbevist av hans argumentasjon, men andre tvilte og trodde det ikke, v. 24. Derfor gikk de fra hverandre i uenighet. Men de fikk et ord av profeten Jesaja med seg (Jes. 6, 9-10): Profeten hadde spådd ved Den Hellige Ånd at Israels folk skulle forherde seg, bli sløve og tunghørte for Guds tale. Derfor skjønte de ikke at Jesus var Messias.
.
Derfor skulle hedningene nå få en anledning – og de vil høre og ta imot. Og kirkehistorien viser at det skjedde. Men på samme måte som at ikke alle hedninger tar imot evangeliet, er det også slik at ikke alle jøder er forherdet. Det har også historien vist oss. Og v. 29 sier også at det var stor uenighet blant jødene – det ble ”et skarpt ordskifte”.
.
I to år satt nå Paulus i fangenskap i Rom, slik han hadde vært i Cæsarea. V. 30f. Men han hadde det trolig nokså fritt til fange å være. Han leidde herberge og folk kom til ham. Da forkynte han Guds rike for dem og lærte folket om Jesus – uten hindring. Noe av Rom. 1, 15 ble nå oppfylt: Han ønsket og var rede til å forkynne evangeliet i Rom.
.
XVIII. Fangenskapsbrevene.
Da Paulus satt i fengsel i Rom, skrev han flere brev – det ser vi av selve brevene. Han kaller seg ”Jesu Kristi fange” (Ef. 3, 1; Filem. 1) eller ”det er for Kristi skyld jeg er i lenker” (Fil. 1, 13) eller ”husk mine lenker” (Kol. 4, 18)
.
Efeserbrevet er altså et fangeskapsbrev. I denne byen var Paulus lenge og vant seg mange venner der. Brevet til denne kristenflokken er også ett av de dypeste brev vi har fra ham. Her skriver han om den rike velsignelsen de har i Kristus (kap. 1) og om frelsen av nåde der ingen ting er av oss selv (kap. 2). Han innvier dem i hemmeligheten ved frelsen i Kristus (kap. 3) og formaner dem til et hellig liv både hjemme og i arbeidet (kap. 4-5). Mot slutten av disse formaningene kommer så den mektige skildringen av Guds fulle rustning (kap. 6) som de behøver om de skal stå imot fienden og nå fram til målet.
.
– I noen gamle håndskrifter er ordet Efesus i kap. 1, 1 utelatt. Det blir tolket slik at dette brevet var et slags ”rundskriv” til flere menigheter der hver menighets navn ble satt inn i v. 1. Og budskapet i brevet er allmenngyldig slik at det gjelder alle.
.
Filipperbrevet er også et brev fra fangenskapet i Rom. Det blir kalt for gledens brev. Det er fylt av takketoner og gleden i Gud. Dette hadde vi forstått om han skrev det i frihet og medgangstider. Men nå satt han lenket til stokken og visste ingen ting om hva som kunne møte ham. Likevel sprudler han over av glede. Han taler om frelsen i Kristus, kap. 2, og ber dem ha det samme sin som Jesus hadde. Han gir oss også et mektig vitnesbyrd om sin egen tro i kap. 3, og om den rettferdighet vi må eie for å nå fram til målet – rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Til slutt formaner han leserne til å være glade – ja, igjen sier han: gled dere! Kap. 4, 4. Frelsen er større enn fangeskap og trengsel, det er all grunn til kristen glede!
.
Kolosserbrevet har likhetstrekk med Efeserbrevet. De er trolig skrevet samtidig og sendt med Tykikus (kap. 4, 7). Han roser de kristne og ønsker at de må vokse i troen. Derfor forklarer han mer grundig enn andre steder hva Guds visdom er og hemmeligheten med Kristus og troen på ham. Også i dette brevet advarer han mot menneskenes lære som er imot troen og forklarer hva vranglærerne er, som ingen andre steder i Skriften, sier Luther, kap. 2. Videre formaner han dem til å bære frukt og gjøre gode gjerninger. Men det er aldri tale om lovgjerninger når han skriver slik. Det er et rett liv som takk for troen. Dette brevet skulle også gå til menigheten i Laodikea (Kol. 4, 16) og var slik et brev til flere menigheter som Efeserbrevet.
.
Brevet til Filemon er det minste av disse brevene. Han hilser til Filemon og kona Appia, til Arkippus og menigheten i hans hus. Det viser at de samlet seg til møter rundt om i husene. De hadde nok ikke ennå egne forsamlingshus eller kirker. Det var en særlig grunn til dette brevet. Slaven Onesimus hadde rømt fra Filemon til Rom og blitt omvendt til Gud der. Nå ber Paulus Filemon om å ta godt imot slaven som skulle reise tilbake igjen. Nå var han mer nyttig enn før når han var blitt et Guds barn. Og Paulus gir oss et fint trekk ved seg selv: Hvis han skylder deg noe, skal jeg betale det. Slik er et kristent sinnelag.
.
XIX. Paulus på reis igjen?
Keiser Claudius utstedte en lov som sa at hvis anklageren ikke kom innen ca. 18 måneder, skulle fangen settes fri. Nå hadde Paulus vært i fengsel i Rom i to år (Apg. 28, 30-31). Bibelen sier ikke noe om Paulus virkelig ble fri eller hvordan det gikk med ham senere. Men det er altså grunn til å tro at han ble satt fri etter dette. Men Apostlenes gjerninger forteller ingen ting om livet hans senere.
.
Det kan se ut som at han tok enda en tur til Lille-Asia og besøkte menighetene der, og pastoralbrevene kan være skrevet etter denne turen.
.
Paulus har kanskje også vært i Spania i denne tida. Han hadde hatt tanker om det før, og nevner det i brevet til Romerne kap. 15, 24-28. Og i et annet skrift som kalles ”Muratori-fragmentet” fra omkring 170 e. kr. Nevnes ”Paulus’ reise fra Rom til Spania”.
.
Kirkehistorikeren Eusebius fra ca. 265- ca 339 e. Kr. skriver at etter fangenskapet drog apostelen ut og forkynte evangeliet igjen, kom så for andre gang til Rom og led martyrdøden under keiser Nero. Kirkefaderen Crysostemus d. 407 sier at Paulus reiste til Spania etter oppholdet i Rom. Og kirkefaderen Hieronomus d. 419 sier at Paulus ble løslatt av Nero for at han skulle forkynne Kristi evangelium i vest. Han må da ha kommet tilbake til Rom og lidd martyrdøden.
.
Noen mener at han reiste tilbake til Efesus fra Spania og fant at menigheten var influert av vranglære, på tross av at han hadde bedt ta på Guds fulle rustning. Ef. 6, 10ff. Han skal så ha reist videre til Makedonia og lot Timoteus bli igjen i Efesus som leder. Jfr. 1. Tim. 1, 3. Endelig har han vært en tur til Kreta og overlot ansvaret der til Titus, Tit. 1, 5.
.
XX. De siste brev.
De siste brev som Paulus skrev var til privatpersoner – eller rettere sagt til predikanter eller ledere for kristne menigheter (pastorer). Derfor kalles de pastoralbrev. Og det er tre eller fire slike: De to brev til Timoteus, ett til Titus og kanskje ett til jøder (hebreerne).
.
1. Timoteusbrev.
Timoteus var Paulus’ nære medarbeider, og mot slutten av sitt liv skrev han to brev til denne unge mannen. Ingen annen enkeltperson får to brev fra ham. De hadde et nært forhold til hverandre, og Paulus stolte på denne mannen.
.
I sin hilsen til Timoteus kaller Paulus ham for ”min ekte sønn i troen”. Han er en av dem som apostelen har vunnet for Kristus og som stod fast i sin tro. Her og i andre brev får han en uvanlig tredobbel hilsen: Nåde, miskunn og fred.
.
I dette første brevet sier han at Timoteus skal være i Efesus for å kjempe mot vranglæren og ordne menighetslivet. Feil lære er i lengden ødeleggende for kristenlivet og en menighet. Det er alltid alvorlig å slippe en vranglærer til på kirkens talerstol. Da godkjenner man vranglæren og den blir en surdeig i menigheten.
.
Videre skriver han om menigheten og gudstjenesten og kravet til tilsynsmenn og ledere for de kristne. Ikke hvem som helst kan brukes til det. Alle kan be for andre mennesker, kap. 2, 1ff. Men en leder må være ”uklanderlig, en kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet”. Kap. 3, 1ff. Slik kommer Guds vilje praktisk til syne. Er det slik i våre menigheter, bedehus og misjonsstyrer i dag?
.
Videre advarer han mot frafall og ber Timoteus være et forbilde for andre og gir veiledning om hvorledes han skal veilede de kristne. Han ber Timoteus selv stride troens gode strid og holde budet rent og forkynnelsen sann.
2. Timoteusbrev.
Dette er trolig det siste av Paulus’ brev, ved siden av Titusbrevet. Og det er mer personlig enn de andre. Men han taler også her om ordningen av menigheten og om de falske lærene. Det gjelder å holde ut både i forfølgelse og mot de vantro og falske kristne. Og Paulus blir ikke trett av å formane. Det er viktig for ham, for han vet at kjøtet er skrøpelig og vi glemmer så lett.
.
”Dette brevet er Paulus’ svanesang og testamente,” skrev den lærde Bengel. Og Luther kaller det et ”godnatt-brev”, fordi det er hans siste hilsen til oss alle. Calvin skriver at brevet er skrevet med Paulus’ eget hjerteblod. Så inntrengende og dypt er det.
.
Paulus taler om Timoteus’ familiebakgrunn, om evangeliets og forkynnelsen som er betrodd ham og ber ham om å være sterk ved nåden og ikke i seg selv. Ettersom det er siste hilsen, taler han også meget sterkt om de siste tider, hvor vanskelig det vil bli. Da er det bare en ting som holder, det er de hellige skrifter som Timoteus kjenner så godt helt fra barndommen. Her mener han Det gamle Testamentet som alle jøder kunne mye av. Kap. 3
.
Sitt eget testamente og farvel-brev viser han i kap. 4. Han formaner den unge til å fortsette tjenesten helt til siste slutt, og sier at han selv nå står ved dødens terskel. Hans tid er over og han venter bare på rettferdighetens krans hjemme hos Gud.
.
Han sitter trolig i fengsel på nytt. Og der er han ensom. Alle har forlatt ham. Bare Lukas er igjen. Noen venner får en ekstra hilsen, 4, 19. Og til slutt nåden – den er bærebjelken gjennom alt.
.
Titus brev.
Titus var også blitt omvendt ved Paulus – han kaller Titus for sin ekte sønn, kap. 1, 4. Han fulgte med Paulus til kirkemøtet i Jerusalem. Han var trolig av hedensk ætt, og han ble en nær medarbeider for Paulus. Nå får han en siste hilsen fra sin åndelige far.
.
I dette brevet får han veiledning om valg av eldste og ledere i menigheten og behandlingen av falske lærere. Paulus stiller store krav til de som skal lede Guds menighet, og de er gyldige fremdeles. Guds ord er et evig ord også på denne måten. Paulus kaller troen ”vår felles tro”, og dette ”felles” gjelder alle kristne til alle tider.
.
Vi ser likheter mellom dette brevet og brevene til Timoteus som var i samme stilling som Titus. Han får også en kort sammenfatning av den kristne tro, i kap. 2, 11-15. Hovedsummen i alt er Guds nåde. Luther sier om dette brevet: ”Det er en meget kort epistel, men den inneholder en ås vidunderlig sammenfatning av evangeliets hovedsum, at vi kan si den inneholder alt det som trenges både for kristen kunnskap og for kristent liv.”
.
- Hebreerbrevet mener noen er av Paulus. I noen eldre bibler er han også nevnt som forfatter, som i den latinske Vulgata og den syriske Peshitta. Dette kommer også igjen i den engelske King James-bibelen fra 1611. Vi finner det også i den greske grunnteksten etter Stephanus fra 1550.
.
Men i selve brevet er det ingen ting som tyder på at det er av Paulus. Man bygger på at teologien godt kan være av ham. Forfatteren er godt kjent i Det gamle Testamentet og er grundig i sin behandling av emnet. Og det passer godt på Paulus. Men ellers framstår brevet som anonymt slik også våre lutherske bibler har det.
- Som sagt led trolig Paulus martyrdøden under keiser Nero i forbindelse med den store brannen i Rom. Og dermed var det satt punktum for den største misjonæren i kirkens historie.
.
***
Litteratur (et utvalg).
D. A. Frøvig: Kommentar til Apostlenes gjerninger.
Olaf Moe: Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Oslo 1944.
Olaf Moe: Apostelen Paulus. Forkynnelse og lære. Oslo 1961.
Olaf Moe: Kirken i aposteltiden. Oslo 1951.
Olaf Moe: Kort innledning til Det Nye Testamentet. Oslo 1950.
Sigurd Odland: Fortolkning av Apostlenes gjerninger. Lutherstiftelsen/Antikkforlaget 1936/1984.
Even Fougner: Apostelgjerningene. Luther/Lunde 1976.
Disselhoff, J.: Paulus, Jesu Kristi tjener, Oslo 1913.
Wangerin, Walter: Paulus. Oslo 2000.
Swindoll, Charles: Paulus. Oslo 2003.
E. M. Blaiklock: Acts. Tyndale commentary 1969.
David H. Stern: Jewish NT Commentary. 1992. (Jødekristen kommentar.)
Albert Barnes: Acts of the apostles. Blackie 1868 og senere.
Simon J. Kistemaker: Acts. Baker 1990.
F. F. Bruce: the Acts of the apostles. Tyndale press 1970.
Martyn Lloyd-Jones: The Book of Acts 1-4. Crossway 2000.
The Life of
Gustav Stählin: Die Apostegeschichte. Göttingen 1975.
Werner de Boor: Die Apostelgeschichte. Wuppertaler/Brockhaus 1989.
W. F. Besser: Apostlernes Gjerninger/ bibellesninger. Del 2. Gram 1865.
August Dächsel: De hellige Apostlers Gjerninger. Beyer 1888.
---
