.
Fra Apostlenes gjerninger.
Forord.
.
Dette bibelstudiet vil gjennomgå hovedtrekkene ved Paulus’ liv og arbeid ut fra Det Nye Testamentet og noe av den litteratur som er skrevet om denne apostelen. Han har alltid vært interessant for teologien, selv om ikke alle er enige med ham og har kommet fram til samme resultat om alle deler av hans liv.
.
Vi skal gjennomgå hovedtrekkene av livet hans slik vi finner det i Apg. (Apostlenes gjerninger) og i noen av hans brev. Men vi kan ikke ta plass til å gå inn i alle detaljer i hans liv. Vi skal nevne de brev vi har fram ham i NT uten å studere nøye innholdet i dem. Vi skal nevne hovedtrekkene og særlig det som er aktuelt i forhold til leserne av brevet. Selv om de er skrevet til konkrete menigheter i hans tid og noen av hans medarbeidere, har Bibelens skrifter alltid aktualitet til alle mennesker, og særlig kristne.
.
I. Miljø.
Alle mennesker lever i et bestemt miljø eller en omverden som kommer til å prege hvert enkelt menneske. Det er litt av grunnen til at vi er så ulike på mange måter. Ved siden av den arvene vi har fra våre forfedre, er miljøet en vesentlig faktor i vår tilværelse. Og det spiller en rolle for vår utvikling og hvorfor vi er blitt slik som vi er.
.
Paulus var intet unntak. Han levde i en bestemt og særegen verden sett i forhold til det bibelske land og folk. Den verden Paulus levde i var spesielt preget av tre land og folk og dermed av tre kulturer og religiøs påvirkning.
.
1) Jøder.
Ettersom Paulus (Saul) var født som jøde og fikk skole og opplæring som jøde, var han særlig påvirket av jødedommen. Det betyr i første rekke at han var opplært i jødiske skikker og hadde fått undervisning i jødenes hellige skrifter, det vi nå kaller Det gamle testamentet. Senere fikk han også opplæring i andre jødiske skrifter som talmud. Alt dette bærer han med seg livet igjennom. Et hovedelement i jødedommen i motsetning til andre religioner i området, var troen på én Gud, dvs. monoteisme.
.
2) Grekerne.
Saul var ikke født og oppvokst i jødenes land, det nåværende Israel (landet heter nå: Eretz Israel = Israels land). Han var født i den greske verden, nærmere bestemt i Tarsus i den nåværende vestre del av Tyrkia (jfr. Apg. 21. 39). Grekerne var et intellektuelt folk, opptatt av filosofi, kunst og kunst. De drev handel og slo seg gjerne ned i andre land der de dannet små kolonier. Noen av de store filosofer i oldtiden var nettopp grekere, som Homer, Sokrates og Platon og Aristoteles. Gresk filosofi har hatt mye å bety for den senere kristne teologi. Ettersom det var en hedensk lære, har det ikke alltid falt heldig ut.
.
3) Romere.
På Saul’ tid var både Israel og Hellas en del av det romerske riket med hovedstad i Italia, dvs. Roma. Det var den største militærmakt på den tid og hadde lagt under seg hele Middelhavsområdet og enda noe mer. Det var et dyktig folk som gjorde seg bemerket på mange måter. De bygde f. eks. veier i England som ennå eksisterer, de bygde templer, akvadukter (som førte vann over lange avstander), broer og havner. Det romerske lovsystem har influert på de fleste vestlige lands lovgivning. Av negative sider kan vi nevne tyranni og umenneskelig behandling av mennesker som f. eks. forfølgelsen av de kristne som ble korsfestet eller kastet til løvene.
.
II. Saul’ første år.
I den første del av hans historie blir Paulus kalt Saul. Det betyr ”ønsket” og sier kanskje noe om foreldrene hans – de ønsket en gutt. Faren var romersk statsborger, og dermed ble Saul også det, noe som senere kom til nytte for ham. Hans navn var da innskrevet i protokollene i Roma, og han hadde rettigheter som en romer.
.
Men Saul var jøde, som han klargjør i Fil. 3. Han drog til Jerusalem og ble opplært ved Gamaliels føtter, Apg. 5, 34. Gamaliel var en kjent og dyktig jødisk lærer., og slik ble han fariseer og skriftlærd. Det betyr at han både var nøye med sitt åndelige og moralske liv, og at han var meget godt kjent i skriftene. Saul var omkring 10-13 år da han ble sendt til Jerusalem. Det må ha vært en stor overgang for gutten, fra en romersk provins til den hellige byen med templet og hele presteskapet der.
.
Saul var også opplært i praktisk arbeid, han skulle kunne brødfø seg selv og ikke ligge andre til byrde. Derfor ble han seilmaker og lærte dette håndverket. Han hadde også lært gresk språk ved siden av hebraisk for sin bibellesning og kanskje arameisk som var dagligtale i Israel på den tid. Etter sin eksamen vendte han trolig tilbake til Tarsus for å bli rabbiner.
.
Likevel var han senere i Jerusalem. Det viser historien om da Stefanus ble steinet. Da er han nevnt der. En ung mann som hette Saulus passet på klærne til vitnene, Apg. 7, 58. Og han var enig i mordet, Apg. 8, 1. Det viser at han var ekte jøde slik de fleste tenkte om kristendommen da.
.
III. Saul blir frelst. Apg. 9.
Saul møtte Jesus da han var på vei til Damaskus i Syria der han skulle forfølge og fengsle de kristne. Det hadde han gjort i Jerusalem også. Lenge etter sa Saul: Jeg forfulgte dem til døden, Apg. 22, 4. Gud kan altså møte et menneske i enhver situasjon.
.
Men dette førte også til at menigheten ble spredt utover landet, og hvor de kom talte de Guds ord. Apg. 8, 4. Ordtaket ble til virkelighet: Martyrenes blod er kirkens sæd. Saulus visste at det var kristne i Damaskus, og han var bestemt på å utrydde dem. Apg. 9, 1-2.
.
Veien fra Jerusalem til Damaskus var en handelsvei, men den gikk gjennom mye øde land nordover fra Gennesaretsjøen. På denne strekning var han og opplevde noe unaturlig, midt på dagen. Det kom et lys fra himlen og han falt til jorden. Han hørte en røst som sa: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Apg. 9, 3-4. Det var kallet fra Gud. Han referer flere ganger senre til dette, Apg. 22, 6ff og kap. 26, 13ff.
.
I dette himmelske møtet som Saulus fikk, sier Jesus at Saulus forfølger ham. Dermed setter Jesus likhetstegn mellom seg selv og sine kristne venner på jord. Å skade de kristne er å gjøre det mot Jesus. Derfor blir det et forferdelig oppgjør en dag når alle verdens mennesker skal gjøre regnskap for sitt liv. Saulus forstod det ikke da og spør: Hvem er du? Selv om han ikke skjønte det, var han skyldig. Men dette korte møtet må ha overbevist forfølgeren. Han reiste seg og gikk inn i byen som Jesus hadde sagt til ham. Det var et virkelig syn han hadde hatt.
.
Ananias
Etter tre dager får han møte Ananias. Han var en kristen og var lydhør for Guds røst og kall og gikk til Saulus og fikk hjelpe ham til troen.
.
Saulus var en handlekraftig mann. Når han nå først var overbevist om at Jesus fra Nasaret var den konge og Messias som profetene hadde vitnet om, begynte han straks å vitne. Apg. 9,20ff. Han gikk inn i jødenes synagoge og forklarte at Jesus er Messias. Men hans fortid hindret nok troverdighet. De tenkte bare på ham som forfølgeren.
.
Saulus drog så til Arabia, Gal. 1, 17. Han ville trolig være i stillhet etter de store opplevelser. Da han kom tilbake til Damaskus, ville jødene drepe ham. Men han slapp unna i nattens mørke og ble firt ned over muren i en kurv. 2. Kor. 11, 32; Apg. 9, 25.
.
Til Jerusalem.
Etter tre år reiste Saulus til Jerusalem og ville møte Peter. Han var den ubestridte leder der i byen. Men også der var disiplene redde for ham etter alt det han hadde gjort der. Men en mann brøt liksom isen. Joses Barnabas, en levitt fra Kypros, ført ham til apostlene og forklarte at han hadde møtte Jesus. Både Peter og Jakob aksepterte Saulus nå og han vitnet om Jesus i byen. Nå økte motstanden og noen søkte å drepe ham.
.
Hjem.
Apostlene førte han til havnen i Cæsarea og sendte han hjem til Tarsus. Det må ha vært det tryggeste stedet for ham nå. Men dette nye Kristusvitnet kunne ikke være på ferie der. Han begynte straks å vitne. Gal. 2, 1. I fjorten år var han reisepredikant over et stort område. I denne tida var det trolig at han opplevde mye av den motgang han skriver om i 2. Kor. 11, 24-28. De kristne var glade og æret Gud på grunn av ham. Gal. 1, 23.24.
.
IV. I Antiokia.
Antiokia var en storby på ca. ½ mill. innbyggere og den tredje største byen i Romerriket. Etter drapet på Stefanus og forfølgelsen i denne første tida, reiste en del kristne ut til andre land og steder. Noen kom også til Antiokia og dannet en menighet der. De fleste kristne der var av hedningætt, og de behøvde en sterk leder. Barnabas begynte straks å tenke på Saulus. Han var mannen. Derfor reiste han til Tarsus, antagelig omkring år 43 e. Kr. Han fikk med seg Saulus til Antiokia. Og det var her de troende først ble kalt kristne.
.
En stor hungersnød kom nå over ”hele jorden”, trolig var det særlig ille i Judea. De kristne i Antiokia sendte i all tilfelle hjelp til de kristne der. Apg. 11, 27-30. Hver enkelt kristen var med i dette, og de hjalp til etter som enhver hadde råd til. Og de kom med hjelpen så snart de hørte om nøden. Saulus og Barnabas reiste med den til brødrene. Fra nå av er Saulus med i arbeidet for fullt sammen med de andre kristne. Derfor kaller vi han nå Paulus slik han ble kalt i resten av sitt liv.
.
Paulus og Barnabas kom tilbake til Antiokia og tok med seg Johannes Markus. Peter, Jakob og Johannes gav Paulus broderhånd og det ble etter hvert klart at de tre apostlene skulle arbeide blant jøder mens Paulus og Barnabas skulle gå til hedningene. De ble altså en god og broderlig arbeidsfordeling denne gangen. Man mener at det er denne hendingen som er omtalt i Gal. 2, 1-10. Jfr. Apg. 12, 24-25.
.
Hedningemisjon.
Med dette begynte misjonen sitt arbeid for alvor blant andre folkeslag. De var samlet til møte i Antiokia da de nye misjonærene skulle sendes ut. Apg. 13, 1-3. Noen profeter og lærere var til stede, og blant dem ble også Paulus (Saulus) regnet. Ånden talte til forsamlingen om de to som skulle sendes ut. Slik ble de sendt ut av Gud og ikke valgt av mennesker på grunn av sin dyktighet etc.
.
Så ble misjonærene sendt ut. De fastet og bad, men det var en enkelt seremoni med håndspåleggelse og bønn, og ingen stor og høytidelig ”ordinasjon”. Og de reiste ikke ut privat og på egen hånd. De hadde den troende menighet bak seg og rapporterte til dem om arbeidet senere. Nå var Antiokia i Syria hovedsetet for de kristne og misjonen. De to første misjonærene skulle dra ut på reis.
.
V. Den første misjonsreisen.
Den første misjonsreisen begynte antagelig omkring år 45 og varte til år 47. Apg. 13-14. Og turen gikk vestover i Romerriket.
.
Først: Kypros.
Turen gikk først fra Antiokia i Syria ned til byen Selevkia ved kysten og deretter med båt over til Kypros. De kom i land i Salamis og talte Guds ord i synagogene, står det. Vi vet ikke hvor lenge de var der. Johannes (Markus) var med på denne turen.
.
De reiste så vestover øya til Pafos der den romerske guvernøren, Sergius Paulus, var. Der møtte de også en falsk profet. Elymas, som Paulus irettesatte og kalte: Du djevelens barn – du skal bli blind! Og da guvernøren så at det skjedde, trodde han – og ble så langt vi vet den eneste troende der da.
.
Neste stopp: Antiokia i Pisidia.
Fra Kypros seilte de nordover til fastlandet i Lille-Asia – en del av det nåværende Tyrkia. Der gikk de i land i Perge, hovedstaden i Pamfylia. Johannes Markus forlot dem nå og reiste tilbake til Jerusalem, en episode som skulle få følger senere. Apg. 13, 13 og kap. 15, 38. De to andre reist nå innover landet til byen Antiokia. Vi ser altså at det er to byer med dette navnet. På sabbaten gikk de inn i synagogen slik de hadde for vane. Etter skriftlesning reiste Paulus seg og talte tildem. Det er den første preken vi har fra ham. Han talte om jødenes historie og om troen på Kristus. Det var bare slik de kunne bli rettferdige.
.
Resultatet ble som de alltid blir mer eller mindre. Noen tok imot og noen sa nei takk. Noen hedninger ba om at de måtte få høre mer neste sabbat, og nesten hele byen samlet seg da om Guds ord. Men Paulus fikk motstand fra jødene. Og da de forkastet evangeliet, sa Paulus: Nå går vi til hedningene. Heretter ble hans hovedoppgave å vinne hedninger for Kristus. Og det begynte her i Sør-Galatia.
.
Etter denne oppstanden måtte misjonærene flykte fra Pisidia og rystet støvet av sine føtter der.
.
Ikonium, Lystra og Derbe.
Neste stopp på reisen ble Ikonium. Kap. 14. Den lå på ei slette lenger øst. Oppholdet her ble en repetisjon av det som hendte i Antiokia. De gikk til synagogen og opplevde motstand fra jødene. Men her ble de i lengre tid. Men da forfølgelsen ble sterk, fant de det best å flykte også her.
.
Nå gikk tuen til Lystra lenger sør. Utenfor byen møtte de en krøpling som han straks helbredet. Folket ble så overgitt og ropte at de var guder og ville ofre til dem. Apostlene ble fra seg og talte alvor med folket. De kunne ikke la seg tilbe. Det ville være synd og krenkelse av den hellige Gud.
.
Men da viste folket sin sanne natur og ville steine dem. De var hedninger og skjønte heller ikke problemet. Det er trolig dette Paulus viser til når han sier: En gang ble jeg steinet. 2. Kor. 11, 25. Og det var her Paulus fant sin nye medarbeider senere, Timoteus. 2. Tim. 3, 11. Han var kanskje til stede da de steinet ham.
.
Siste stopp på denne reisen var Derbe, et stykke mot øst. Også her talte han evangeliet, men vi vet ikke om han møtte slik motstand der som før. Men mange disipler ble vunnet.
.
Retur.
Tiden for hjemreis var kommet. Den første misjonsreisen begrenset seg til Lille-Asia. Men det hadde ikke vært en lett tur. Men før de forlot området, reiste en kort tur tilbake til de byene de hadde besøkt og ”styrket disiplenes sjeler og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, kap. 14, 22. De ordnet også menighetene med eldste og ledere og overgav dem til Gud. De seilte så tilbake til Syria og drog over land til Antiokia i Syria og fortalte om arbeidet, at Herren nå ”hadde åpnet troens dør for hedningene”.
.
VI. Det første kirkemøtet. Apg. 15.
Etter denne første misjonsperioden, oppstod det noen spørsmål blant de kristne. Da Kornelius ble frelst (Apg. 10-11), var det klart at hedningene hadde rett til frelsen. Men i Antiokia var nå spørsmålet om jødekristne og hedningekristne var likeverdige. Kunne de sitte til bords sammen når ikke alle var omskåret som jøder? Det var et viktig og stort spørsmål – for det stod om den kristne frihet.
.
Menigheten vedtok da å sende Paulus og Barnabas og noen andre til Jerusalem og legge saken fram for apostlene. Det viser at de kristne betraktet både Jerusalem og apostlene som de øverste i lærespørsmål m.m. De som hadde fulgt Jesus gjennom flere år, hadde en ekstra autoritet her. Dette var i året 48 eller 49 e. kr.
.
De såkalte judaistene, som Paulus kaller ”falske brør”, holdt fast ved Moseloven og mente ingen kunne bli frelst uten å holde den. De var også med på dette kirkemøtet. Under et skarpt ordskifte, stod så Peter fram, v. 7-11. Han hadde alltid vært lederen og talsmannen for apostlene. Han fortalte først om at Kornelius ble frelst ved å tro evangeliet. Og slik måtte det være også nå. Og da ble det stille.
.
Også Paulus og Barnabas talte og fortalte om det Gud hadde gjort blant hedningene. Store tegn og under var skjedd der de hadde reist. Og deretter kom Jakob fram. Og da ble det løsning i saken. Han viste til Det gamle Testamentet og sa at Gud hadde tenkt på hedningen fra først av – for å få et folk for sitt navn. Profetordet stemte med det som skjedde. Davids falne hytte skulle bli gjenreist nettopp for at hedningene skulle kunne søke Herren.
.
Og da sier han noe viktig: Vi skal ikke gjøre det tungt for de som omvender seg, v. 19. Noen hadde nå begynt å gjøre det vanskelig å bli en kristen. Det må ikke skje. Han mente så at de skulle skrive brev om den kristne frihet til de kristne i Antiokia (som skulle gjelde for alle som omvendte seg). De skulle bare holde seg borte fra synden – som avguder, hor, dyr som ble kvalt og blod.
.
Og slik ble det. De kunne til og med skrive at Den Hellige Ånd hadde besluttet dette, v. 28.
VII. Hans andre misjonsreis.
Da Paulus skulle ut på sin andre misjonsreis, ble det en aldri så liten diskusjon om medarbeidere. Han skulle ha Barnabas med seg som medarbeider, og han ville gjerne ha med seg den unge Johannes Markus. Men det ønsket ikke Paulus, fordi Johannes Markus hadde reist fra dem i Pamfylia, som vi har sett.
.
Ettersom han sviktet da, ville han ikke ha han med seg nå. Om Paulus gjorde rett nå, skal være usagt. Men Barnabas insisterte på å ta ham med. Og utgangen på disputten var at de skilte. Paulus tok Silas med seg på sin misjonsreise – derfor finner vi ham f. eks. i Filippi fengsel der de sang lovsanger, kap. 16. 29. Barnabas reiste også ut som misjonær og han tok med seg Johannes Markus. Men det er altså Paulus det handler mest om i årene som kommer.
.
Paulus og Silas reiser nå til byene i Lille-Asia Derbe og Lystra og besøkte vennene fra den første misjonsreisen. I Lystra møtte han Timoteus som var vokst opp i et jødisk hjem med en troende mor og mormor, og ble en kristen. Faren var gresk hedning. Den unge mannen ble nå Paulus’ medarbeider og fikk til slutt to brev fra den gamle misjonæren.
.
De reiste videre vest og nordover og kom til Troas. Like ved denne byen lå en gammel by som er kjent fra den gamle dikteren Homers skrifter, Illiaden og Odyssen. De forteller om kriger i gamle dager. Nå kom en ny tid for Paulus. For her fikk han synet av en mann som ropte: Kom over til Makedonia og hjelp oss. Kap. 16, 6ff. Han skjønte straks at det var Guds kall.
.
Europa.
Nå stod Europa for tur. Og første stasjon var Filippi. Dette ble altså inngangen til en ny verdensdel for evangeliet. Nå er det ikke så sikkert at de var så bevisst på de ulike verdensdeler. Deres verden var framfor alt Romerriket, og det strakte seg på den tid over tre verdensdeler: Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. Middelhavet var deres felles ”hovedvei” som bandt mange land sammen. Og båt var det viktigste framkomstmiddel.
.
I Filippi møtte Paulus Lydia. Da de kom til byen, hørte de om noen kvinner som samlet seg til møte nede ved ei elv. Om sabbaten gikk de dit ned og fant en liten flokk troende jøder. Nå skjedde underet: Herren åpnet deres hjerte for evangeliet når Paulus talte til dem. Lydia gikk straks inn i tjeneste for Herren og åpnet hjemmet sitt for misjonærene. Hun var den første frukt av evangeliet i Europa, så langt vi vet.
.
Også her kom motstanden og forfølgelsen. Den har fulgt Guds menighet hele veien.
.
.
Til Tessalonika.
Fra Filippi reiste Paulus nå videre – mot sør-øst til Tessalonika. Herfra kunne de se det 2900 m høye fjellet ved Olympos sør-vest, som i gresk mytologi var gudenes bolig (til forskjell fra Olympia lenger sør der de olympiske leker var). Paulus hadde en helt annen Gud å forkynne for dette folket. Apg. 17.
.
Og ordet bar frukt også her. Paulus bodde hos jøden Jason som var vever der han også fikk arbeid. Han tjente altså til sitt eget opphold og lå ingen til byrde. Men på sabbaten gikk han i synagogen som vanlig. I tre veker talte han til dem ut fra Skriftene og viste at Jesus fra Nasaret var Messias. Han led og døde og stod opp igjen. Som vanlig delte folket seg i to grupper. Noen trodde ordet, en ikke liten gruppe grekere og kvinner. Den første menighet i var grunnlagt der.
.
Men ikke alle var like velvillige, v. 5-9. Noen jøder var ikke overbevist av det Paulus sa. Og de gikk til angrep, så hele byen kom i opprør. De møtte opp ved Jasons hus og ville ha Paulus ut. V. 8-9. Jfr. 1. Tes. 2, 15f.
.
Berøa.
Den tredje byen i Europa som fikk høre evangeliet, var Berøa. V. 10. Paulus og Silas måtte flykte fra Tessalonika sørover til denne byen. Og han gikk straks til synagogen på sabbaten. Her møtte han en flott type mennesker – de var av et annet sinn, står det. Da de gikk hjem fra møtet, gransket de i Skriftene om det var slik som Paulus hadde sagt. De kontrollerte ham og ville ha visshet om at talen hans stemte med Guds ord. Slik skal det være. Det er Ordet som må ha siste ord. Det har høyeste autoritet. Det er ikke tale om hva vi mener det betyr, men hva det rett og slett sier. Og de trodde, v. 12.
.
Men Paulus måtte videre. Det kom motstandere fra Tessalonika til Berøa og laget opptøyer mot Paulus. Noen av hans nye venner i Berøa tok han med til havna og lot han reise med båt til Aten.
.
Paulus kom nå til selve den intellektuelle hovedstad i den gamle verden. V. 16-21. Dette området var kjent fra gammel tid av for sin filosofi og diktning. Homer er den eldste vi vet om, senere kjenner vi folk som Platon, Sokrates, Aristoteles og mange andre. Det var hedensk filosofi som regnet med mange guder. Nå steg Paulus fram en den ene sanne Gud
.
Mens han ventet på Silas og Timoteus, vandret han rundt i denne gamle byen med Akropolis som senter. Han betraktet templer og gudebilder av mange slag og en arkitektur av ypperste kvalitet. Hellas viste virkelig fram hva mennesker kan utdrette. Og som menneske hadde han respekt og beundret folket og han talte med dem hver dag.
.
Blant de mange alter omkring i byen la han merke til ett med en underlig innskrift. Det var ikke noe gudenavn, men dette: TIL EN UKJENT GUD. Da han så en dag gikk opp på Areopagos vest for Akropolis, talte han til dem og brukte det som innledning og knytepunkt til folket. Han snudde det opp ned og sa: Den Gud dere tilber uten å kjenne, ham forkynner jeg dere nå! Det ble en tale til folk som ville tro på gudene, men som ikke kjente den ene sanne Gud. Nå var anledningen kommet til Aten. Paulus viste vei.
.
Reaksjonene var forskjellig. Noen spottet, andre ville høre mer senere og atter andre tok imot evangeliet så enkelt det var. Slik er det som regel der Ordet forkynnes.
.
Korint
ble neste stasjon på misjonsreisen. Apg. 18, 1. Vi vet ikke hvilken vei han reiste nå, men det var kanskje med båt eller over land nordover. Korint var også en gammel by der det var mye ondt og synd. Nå kom Paulus med de gode nyheter.
.
Her møtte han først et ektepar, Akvilas og Priskilla, v. 2-3. I år 49 hadde keiser Klaudius befalt at alle jøder skulle forlate hovedstaden Rom. Paulus møtte dem i Korint året etter da de var kommet dit fra Rom. Paulus kaller dem sine medhjelpere i Kristus og har utvilsomt vært til hjelp for apostelen. Akvilas var også teltmaker, og de har arbeidet sammen både ved dette og i arbeidet for evangeliet.
.
Paulus gikk til synagogen og talte med jødene der. Men da han forklarte at Jesus var Messias som de ventet på, fikk han motstand også her. Nesten hvor han kom, blir det vendepunktet. Og nå sier Paulus rett ut: Deres blod skal komme over deres egne hoder. Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene. Da bruker han ordet i Esekiel 18, 16-19 om seg selv. Der er en sterk advarsel til Guds tjenere om å tale sannheten til folket.
.
Paulus hadde alltid denne innstillingen. Jødene skulle først høre evangeliet og deretter hedningene. Jødene var Guds utvalgte folk på den måten, Messias var født i deres ætt. Men de fleste av dem sa nei nesten overalt i Romerriket.
.
Nå fikk han kontakt med Justus som bodde like ved synagogen. Herren talte til Paulus og sa han skulle ikke være redd, men tale ordet. Nå begynte en ny og stor tid for Paulus her. I ca. 1 ½ år talte Paulus i Korint. Forsamlingen bestod av jøder, romere, grekere og folk fra Asia. Både menn og kvinner, rike og fattige var med i denne vekkelsen.
.
Budskapet er enkelt og sterkt: Vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap. 1. Kor. 1, 23-24. Og nå kom de, folk av alle slag kom til Jesus og ble Guds barn. Han sier noe om dette i 1. Kor. 6, 9-11. De var syndere, men ble renset og rettferdig i Jesu navn. Til og med en leder i synagogen lot seg overbevise, Krispus. Apg. 18, 8. Mange kom til troen, står det.
.
Men heller ikke her gikk Paulus fri. Noen jøder slo seg sammen mot Paulus og førte ham til domstolen, men dommeren avslo saken. V. 12ff. Etter ennå en tid i byen, tok han farvel og begynte på hjemreisen til Antiokia.
.
Den andre misjonsreisen var slutt.
.
VIII. Tessalonikerbrevene.
Paulus brukte flere midler i sin tjeneste for å bringe evangeliet ut i verden og til å hjelpe de kristne fram på veien. Ett av dem var brevskrivning. Det var kanskje den eneste effektive måten han kunne bruke for å nå mennesker der han selv ikke reiste. Han skrev både til menigheter og til enkeltpersoner. Minst ett av disse brevene var trolig fellesbrev og på en måte ”mangfoldiggjort” til flere menigheter (Efeserbrevet).
.
Nå galdt det byen Tessalonika. Der opplevde han vekkelse og motstand slik at de første gang måtte rømme fra byen. Mens han var i Korint, skrev han så brev til de kristne der. Han hadde omsorg for de troende og ville hjelpe dem. Fristelsen til frafall var stor. Jødene presset på fra sin side og mente jødedommen var rett. Og hedningene gjorde sitt til at de måtte svikte den nye læren og holde seg til det gamle.
.
Noen var i mellomtiden døde og folk var usikre på Jesu gjenkomst. Hva ville det bety? Fristelsen til å bli lat og likegyldig var også til stede, for Jesus kom jo snart igjen. Hva nytte er det da i å arbeide? – Paulus dikterte nå et brev til dem. Ennå kunne han ikke besøke dem personlig.
.
1. Tessalonikerbrev.
Dette er det første kjente brev av Paulus, skrev kort etter og midt i en vekkelsestid. Han følger den vanlige kjente regel om brevskrivning. Først en hilsen og så en takk for leserne. Han minner dem om at og hvordan de var kommet til troen, om tjenesten og om Jesu gjenkomst.
.
Videre taler han om tida da han var i byen og om motstanden de fikk på grunn av evangeliet. Han hadde forkynt evangeliet for dem. Og de hadde tatt imot det som et ord fra Gud. Og nå hadde han sendt Timoteus til dem for å hjelpe dem. Senere hadde både Silas og Timoteus komme til Paulus i Korint. Nå var de i bønn for de kristne i Tessalonika.
.
Fra kap. 4 skriver så Paulus om Jesu gjenkomst. Han vil avverge misforståelse og en vrang lære om det. Og han ber dem om å leve hellig og med kjærlighet i denne tida. Han skriver nokså detaljert om hva som skal skje når Jesus kommer igjen. Et hovedpoeng for ham er at de skal ikke sørge slik som hedningene sørger over sine døde, for de har intet håp i vente.
.
Han sier også at de som lever når Jesus kommer igjen, skal ikke komme i forveien for de døde når de skal til himmelen. De skal være sammen. Først skal de døde troende stå opp og sammen vil de rykkes opp i luften og møte Jesus. Det kan de trøste hverandre med. Tid og tidspunkt skal de ikke være bekymret for. Jesus kommer uventet – derfor må de alltid være rede.
.
Så avslutter han brevet med forskjellige formaninger og ber de kristne å be for ham og de andre medarbeiderne. Dette første brevet avslutter han slik han alltid gjør senere: ”Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere.”
.
2. Tessalonikerbrev.
Paulus har nok fått høre at ikke alle forstod alt om Jesu gjenkomst. De var fremdeles i tvil. Det er i alle fall en av grunnene til at han dikterer et nytt brev etter kort tid. Også nå har han med seg Silas (Silvanus) og Timoteus. Etter vanlig hilsen taler han igjen om de siste tider.
.
Nå er det måten Jesus kommer igjen på som vektlegges. Han skal bli åpenbart fra himmelen med sine negler og ta hevn over de gudløse og ulydige. Nå knytter han sammen både opprykkelsen (i første brev) og dommen som kommer.
.
Men tiden er ikke umiddelbart nær. Noe må skje først. Blant annet på et stort frafall komme og Antikrist bli åpenbart. Det blir altså en tung og vanskelig tid når enden er nær. Det skal Paulus mange år senere minne nettopp Timoteus om, han som nå er med som avsender av brevet.
.
I mellomtida må de ikke glemme det daglige liv. De må holde fast på læren. For med en vrang lære blir det et vrangt liv. Også i dette brevet ber han om forbønn for seg og de andre to (”oss”). Og han formaner dem til å arbeide og å gjøre gode gjerninger. Men over alt ønsker ham dem igjen nåde fra Gud. Og det er Paulus som er den egentlige forfatter (3, 17).
.
