.
2. Formaning ved Guds miskunn.
Rom.12,1-ff.
Dette er et viktig og stort ord om formaning. Det er gått 4-5 år etter at han skrev til Tessalonika. Han har ikke vært i Rom ennå, men tenker på å reise dit. Det er jo hovedstaden i det veldige Romerriket. Før han kommer dit, skriver han en hel ”avhandling” om den kristne tro. Romerbrevet er den mest omfattende og systematiske framstilling av kristendommen vi har i NT. Han har skrevet om synd og nåde og helliggjørelse, og om Israels folk. Så kommer han tilbake til praktisk hellighet i kap. 12 – og formaner dem.
.
Her er noe viktig om formaning og det kristne livet:
1. Grunnlaget er Guds miskunn. Jeg formaner dere ved Guds miskunn, sier han. Alt må bygges på det. Alt begynner her, og alt har sin grunn her: I Guds miskunn. Uten den er vi evig fortapt. Ikke ett menneske hadde den minste sjanse til å vinne frem til himmelen uten ved Guds miskunn.
.
Guds miskunn er årsaken til at Jesus ble sendt til jorden - slik at han kunne åpne en vei fra helvete til Guds trone. For et menneskeliv uten Gud er dørterskelen til helvete. Døden blir inngangen til det evige skille med Gud.
.
Men Gud hadde miskunn med folket sitt – på tross av våre synder og feil, vår ulydighet og motvilje, ja, fiendskap mot Ham. Han elsket sin skapning så høyt at han sendte sin egen Sønn for å dø på et kors - det var forbryterstraffen. Men Himmelens kongesønn tok straffen på seg - og gikk til døden på korset - for sine verste motstandere. Det gjorde han for at de skulle leve ved ham.
.
Det var Guds miskunnhet.
Uten den var vi alle fortapt. Lærer vi det i sannhet, forsvinner alt det stolte og store i oss selv. Vi blir det vi egentlig er. Vi står nakne og ribbet for Gud, som åndelige tiggere som må be om åndelig sosialomsorg, med et svakt uttrykk. Det kaller Bibelen nåde: Ufortjent og gratis.
.
Men ingen av oss spurte etter Gud. Vi forsto ikke vårt eget beste, vi hadde ikke syn for det. Vi hastet i vei mot evigheten som blinde og døve. Vi var for opptatt med oss selv til å få tid til å tenke på Gud. Bibelens dom over oss var dessverre sann: "Det finnes ikke en som søker Gud", Rom. 3,11.
.
Da kom Guds kall. Uventet og ufortjent. Midt i vår opptatte hverdag hørte vi en stille og vennlig røst. Det var Jesus som kalte på sine får. Han ba oss komme hjem, vende om til Gud. Han sa at vi skulle komme slik vi var, og vi fikk løfte om at han ikke skulle vise oss bort. Han lovet å frelse oss og hjelpe oss.
.
Det var Guds miskunn.
Deretter begynte vi våre første famlende skritt på himmelveien. - Ofte snublet vi og falt - det har vi forresten gjort hele veien. Vi syndet og forgikk oss. Vi gjorde mange feiltrinn, og livet med Gud ble ikke slik vi ønsket og hadde tenkt det.
.
Da hvisket Jesus så stille: Kom ennå en gang til mitt kors; der er rensing i mitt blod for ALLE synder. Dersom du bekjenner dine synder, da tilgir og renser jeg... Og vi kom og fant det slik han hadde sagt det skulle være. En ny og uforklarlig fred fylte vår sjel.
.
Det var Guds miskunn.
Alt er av Gud. Også når vi engang står der hjemme og priser ham, da vil vi se at hele veien var han med. Vi nådde fram på grunn av Guds miskunn. Halleluja!
.
2. FORMANING i Rom 12.
"Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn..."
Den som tar i mot Guds miskunn og bygger sitt liv på Jesu kors, kommer inn i Herrens hær. Han skal leve under Guds disiplin, følge hans råd og veiledning.
.
For å hjelpe oss til å leve rett med Gud i en ond verden, har han gitt oss en rekke formaninger som viser hvorledes vi best kan leve som kristne. Og når Gud har gitt oss så mange formaninger i sitt ord, er det klart at vi trenger dem. Hvorfor skulle de ellers oppta så mye plass i NT? Paulus bruker mer plass til å formane enn til å forklare korsets gåte. Og de fleste av oss er visst ikke kommet lenger enn at vi trenger denne formaning og rettesnor for et rett kristenliv.
.
Her skal vi huske at Paulus formaner "ved Guds miskunn". Formaningen gjelder de som har tatt i mot nåde, de frelste. - Derfor kommer som regel formaningene til slutt i brevene. Og: Formaningen nådde inn til oss, og den ble så lett å holde når den var salvet med Guds miskunn. Vi fikk lyst til å leve for Jesus når hans kors ble levende for sjelen. Det ble ikke plikt og tvang, noe vi syntes vi måtte gjøre for å ha god samvittighet. Evangeliet ga oss lyst til å komme Jesus nærmere og å gjøre noe for ham. Vi fikk kraft til å leve kristenlivet.
.
Noen av oss har gode minner her, og er takknemlig for påminninger noen kjære Guds barn ga oss. De var minnet av Ånden til å si oss et ord. De gjorde det i en god, broderlig ånd. Da sank det ned i sjelsdypet, vi måtte nikke med oss selv: Det er sant - slik burde jeg gjøre det.
.
En og annen gang var vi kanskje kommet et stykke bort fra Mesteren. Vi var så opptatt av verden og dens lyst at Jesus var kommet på avstand. En troende venn fikk gitt oss et ord - og vi ble puffet tilbake, inn i Guds nærhet.
.
Eller vi var minnet om å gjøre en gjerning for Gud, stor eller liten. Men vi trakk oss bort fra det. Vi hadde heller slik lyst til å leve for oss selv, tjene penger og hygge oss med familien. Guds gjerning måtte vente. Så opptatt ble vi av de jordiske ting at vi nesten hadde glemt Guds kall til oss.
.
En av de troende forsto det. I et beleilig øyeblikk ga han oss en påminning og oppmuntring til å gjøre Guds gjerning mens det er dag.
.
Jo, vi har opplevd det. Vi ble straks klare over vår svikt. En tåre rant nedover kinnet, og en stille takk steg opp til tronen for denne bror. Det var så godt at noen var lydig i formaningens tjeneste. Derfor sier også Paulus i samme kapittel, v. 8: "Om en skal formane (ta vare) på formaningen". Det er en nådegave, som det skal stor visdom til å bruke rett. Burde vi be mer om at denne nådegave kom mer fram i lyset, for den er gitt til menighetens oppbyggelse. Tenk om vi hadde mange åndsfylte formanere som brukte den i tjenesten for andre kristne, og ikke som dommere over de svakes feil. Da får vi vokster i Guds hage.
.
3.: Eit verdig liv
Ef. 4,1-ff.
Efeserbrevet er trolig skrevet om lag 5 år etter Romerbrevet. Og nå er det til kjente han vender seg. I Efesus har han vært lenge – 2 ½ - 3 år var han hos dem, og han kjenner nok hverdagslivet til mange. Da vet han om svakheter og fall og personlige motsetninger.
.
Til disse skriver han: Jeg formaner dere… at dere skal ferdes slik det sømmer seg for det kallet dere er kalt med. Livet mellom mennesker skal altså svare til den stilling vi har hos Gud.
.
Efeserbrevet er trolig et av de rikeste avsnitt i Bibelen. Det er kalt vårt ”verdibrev” og taler om at vi har fått all åndelig velsignelse i Kristus, kap.1,3. Det sier tydelig at vi er frelst av nåde, kap.2,8. Og Paulus ber om at vi må kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap, kap. 3,19.
.
Likevel kommer han med sterke formaninger om vårt daglige liv. Han vil si oss at kraften til kristenlivet ligger i Guds verk, det han gjør for oss og gir oss. Men det er nødvendig med påminnelser om livet, fordi vi blir sløve i denne verden. Vårt kristenliv kan bli usunt vane og rutine, noko selvsagt og dermed kan vi gli ut. Derfor kommer han med formaning. Hva går den ut på her?
.
1. Vi skal leva verdig kallet vårt, kap.4,1, slik det sømmer seg for en kristen. Vi krever noe annet av en kongesønn enn av andre. Men verden venter også at vi er annerledes. Noen bibelvers tar vi med her:
.
Kol.1,10: så dere kan vandre verdig, til behag for ham i alle ting!
Ef.4,2-3: Flere gode kvaliteter er nevnt: ydmykhet, mildhet, langmodighet, kjærlighet, fred.
-det er ikke naturlig for oss, og det er foraktet av verden. Men til mer vi vokser i troen, til mer ser vi vår elendighet – og får grunn til å være ydmyk.
Pred. 7,16: Vær ikke altfor rettferdig (i oss selv).
Ef.4,15: å vokse opp til Kristus: bli lik Jesus! - er målet.
.
2. Vandra i kjærleik, kap. 4,2.15.16; 5,2.25; Kol. 3,14.
Det greske ordet på alle disse stedene er agape. Det betyr den oppofrende kjærlighet som ikke tenker på seg selv eller lønn for strevet. Den ”giver og giver og giver igjen”. Det er grunnloven i vårt kristenliv og vår kristne etikk. Og vi har ikke vandret lenge på veien som kristne før vi oppdager at det makter vi ikke av oss selv. Vi må først ta imot den store kjærlighet som Gud har vist oss da han sendte sin Sønn for å dø for våre synder. Og så leve vårt liv med Gud i dette. Da kommer påminnelsen og formaningen: La ingen lure deg bort fra denne veien, men lev i Guds kjærlighet og la den styre hverdagslivet. Legg her merke til Kol. 2, 18: La ingen frarøve dere kampprisen, om noen prøver på det ved ydmykhet…
.
3. Vandra i lyset, kap. 5, 8. 1. Joh. 1, 7.
Lyset har den egenskap at det åpenbarer alt der det kommer. Vi kan ikke skjule noe eller bortforklare noe. Vandringen i lyset blir dermed en vandring i bekjennelse av synd og svakhet og bønn om ny tilgivelse.
.
4. Vandra varlig, kap. 5,15. Kol.4,5.
Varlig betyr forsiktig der vi gir nøye akt på hvert steg vi tar, slik som når vi går i marka eller ukjent landskap i halvmørke. Vi må føle oss fram mellom steiner og vann og røtter, om vi skal komme uskadet fram til målet. Dette er også en side ved kristenlivet. Og er vi flere sammen på skogsturen, må vi lytte til andre – kanskje noen har gått på en lignende sti før!
.
5. Vandra i ferdige gjerninger, kap. 2,10.
Det hender at vi ikke ser det vi skal gjøre før vi er rett oppe i det. Gud kan sende et uventet bud til oss. Det er en fare ved all planlegging og organisering: Vi kan gå før Gud og på andre veier enn han ville. Derfor kan det være klokt å ta seg litt tid, særlig når en er usikker.
.
4. Den siste formaning
1.Tim.2,1-ff
Timoteusbrevene og Titusbrevet er de siste av Paulus. Hva er det han særlig vil minne de troende om? – Og det er faktisk en forkynner han skriver til.
.
Fremfor alle ting, sier han her. Det er mange andre ting som er viktige og som han gjerne ville skrive om. Det er ikke sikkert at vi kan prioritere rett, derfor er det bra om vi hørte på den bibelske tanken. Nå kommer han til det aller viktigste: Bønnen.
.
Hva skal vi be om? Hvor konkret kan vi være? Vi kan selvsagt be om alt - alt som er i samsvar med Guds vilje. Det er å be i Jesu navn. Her kommer noen direkte formaningar om bønn.
.
1. Du får be for deg selv! ”Når du ber…” Mat. 6, 6. Det er lov. Og vi trenger det ofte. Du har sorger, bekymringer, sykdom, ufrelst slekt og venner og mye mer. Vi får komme til Herren med alt og kalle Gud vår Far. Det er makt i de follede hender… Og: Veien oppad er fri… Gå bøneveien ofte. Det er svar underveis, engler kommer med bud…
.
2. Be for lederne i landet, på alle plan. 1.Tim.2,1ff. Be at de må få syner og lys over Guds rike, at det tjener staten og landet at det er kristne der! Lederne i landet er viktige, de staker ut kurs og lei. De kan legge mye til rette for Guds rike, eller stenge veier. Derfor skal vi be for dem slik at de får rette tanker og tar de rette beslutninger i å lede arbeidet i Guds rike.
.
Et eksempel er keiserne i Romerriket. I de første 300 år av kristentiden, var det ugudelige keisere som satte i gang forfølgelser, som Nero da Peter og Paulus ble drept. Så kom keiser Konstantin. Han ble en kristen - eller i alle fall positiv til den kristne tro og de troende. Og han satte en stoppar for forfølgelsene og gjorde til og med kristendommen til statsreligion. Paulus skriver om dette: ”Be for konger… så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og gode seder”, v.2. Det betyr ikke at vi skal ha det godt uten sorger, men kunne praktisere kristentroen vår. Det er ikke så lett i vanskelige tider.
.
La meg få nevne et par land her, utenom vårt eget: Først Kina. Lederne i Kina har ikke sett at kristendommen er til gagn for landet. De ser på de kristne som en trussel, og frykter at de skal gjøre politisk revolusjon. Vi kan be om at statslederne får se at de kristne vil landet sitt vel, og at det går landet vel på grunn av de kristne! Det er et viktig poeng.
.
Det andre er de arabiske land. I noen av dem er det fullstendig stengt for kristne misjon. Og det er forbudt å vende om fra islam til kristendom. Det er klart at mange har det vanskelig slike steder. Noen prøver å leve et anonymt og skjult kristenliv, men også det kan være vanskelig i det lange løp. Her kan vi kristne gå inn i andre land med våre bønner. På usynlige bønnevinger når vi inn til alle nasjoner, til statsledere og folk flest. Den veien må vi gå mer enn noen gang før.
.
Gud vil altså bruke dine bønner
.
3. For nye arbeidere, misjonærer og predikanter. Det har misjonsfolket alltid gjort, og vi trenger det. For da får vi de rette arbeidere. Jesus sa noe om det i Mat. 9, 38. Det var mange ufrelste, sa han, og han manglet folk, mange folk. Men først av alt skulle de da be Herren om å drive arbeidere ut i tjenesten. Vi er så snare til å be de flinke og velutdannede og frimodge ungdommene om å gå. Kanskje vi skulle bli flinkere til å vente litt på bønnesvar.
.
4. Be om alt. Der er ingen grenser for bønnen. Vi skal ikke regne opp mer her. Men tenk slik: En rett kristen er en bønnekristen. Og vi vet at Gud svarer bønn – i sin tid og på sinn måte. Så vil vi hvile i det.
.
