MESSIASPROFETIER
Av Nils Dybdal-Holthe.
I: Innledning og Mosebøkene.
I noen korte kapitler skal vi skrive om noen profetier om Jesus Kristus som Messias i Det gamle Testamentet. Av plasshensyn kan vi ikke gå særlig dypt inn i disse skriftstedene. Men vi vil gjerne ta dem fram og forsøke å vise på en enkel måte hvorfor de er profetier om Messias, og hva de forteller om Jesus. Noen skriftsteder skal vi også utdype mer som bibeltimer. Mange skriftsteder taler om omtrent samme sak, og da vil vi vise til steder der de er mer utførlig omtalt.
DET PROFETISKE ORD
Det profetiske ord er en av hovedlinjene i Bibelen. Både jødedommen og kristendommen er åpenbaringsreligioner, dvs. Gud har åpenbart seg for mennesker og vist oss sin vilje. En selvfølgelig del av åpenbaringen er profetien. Vi kan vanskelig tenke oss at Gud kan åpenbare seg på lengre sikt uten det profetiske ord. Han har gjort det for å vise linjene i historien og utviklingen framover. Når vi ser tilbake, merker vi Guds plan og vilje med menneskene. Og profetordet er gitt forat vi også skal se linjer i framtida. Vi lever ikke i et vakum, men i en bevisst Guds-plan med verden.
Det er alminnelig antatt at profetordet er vanskelig å tyde. Og det er kanskje her menneskene oftest er kommet på et sidespor, ja fullstendig avsporet enkelte ganger.
Selvfølgelig er profetordet gitt i symbolspråk. Det gjelder ukjente ting som ofte lå langt framme i tid. Det var umulig å framstille det i et språk og en sammenheng der profetene selv kunne forstå detaljene. Utviklingen i kultur, teknikk m.m. er nok til å vise hvor umulig det var for profeter i en helt annen tidsalder å fortelle oss alt med våre begreper. De måtte bruke et språk som var selvfølgelig for dem, men som kan virke fremmed for oss.
Og nettopp dette er en av grunnene til at mange tar anstøt av profetiene. De virker så fullstendig utenfor vår tankeverden og sosiale kontekst. Dermed er ikke veien lang til å omtolke ordene til å gjelde noe i profetens samtid. (Dette er ganske vanlig i teologien også med andre begrunnelser.)
Vi kan forstå profetier som vi vet er oppfylte, f. eks. i Jesu første komme. Med denne viten som forutsetning kan vi gå til profetier om Jesu annet komme og framtida generelt i visshet om vi ikke kan forstå alt i dag. Vi har simpelthen ikke forutsetninger for det med vårt kunnskapsnivå, slik profetene ikke hadde vårt nivå. Hvordan var det f. eks. rimelig mulig å forstå ordene om at denne verden skal brenne opp på den siste tid (2. Pet. 3, 10) for mindre enn hundre år siden? Med atombomben som en realitet er det langt enklere. Sett fra denne synsvinkelen kan altså Gud bruke menneskene til å ødelegge seg selv i dommen. (Dommen innebærer selvsagt også noe mye mer.)
Da kommer vi til spørsmålet: forstod profetene selv det de skrev? Selvsagt ikke fullt ut. De skjønte ikke kulturen og tiden de skrev om, og heller ikke dypest sett hva det gjaldt. De ante nok at de skrev om noe stort og betydningsfullt. Men bredden og dybden i profetordet var nok fremmed for dem. Også det er et kjernepunkt i forståelsen av profetien og ydmykheten til å akseptere at profetordet er enestående. Noen har denne filosofien: profetene forstod ikke framtida, derfor kunne de ikke skrive om den. Man argumenterer mot profetiene ved å frata profetiene selve profetien.
Her kommer vi til tanken om den fremadskridende åpenbaring. Det er en viktig del av profetiteologien. Dette er tydelig i Messiasprofetiene. Vi kan følge dem fra de enkle og kanskje dunkle utsagn om en frelse og en ny tid til de mer avanserte og detaljerte ord om personen Messias, f. eks. Jes. 53. Her er det vanlig å framstille saken slik at det bare er tydelige profetier om en person som kan kalles Messiasprofetier. Da unngår man en rekke profetier som folk før har regnet som Messiasprofetier. I fortolkingen kan en derfor si rett ut at dette eller hint ord ikke er en Messiasprofeti, men det handler om noe i profetens samtid eller gjelder almennmenneskelige forhold. "Protevangeliet" i 1. Mos. 3, 15 får noen ganger en slik behandling.
I vår tid er profetiene om Israel særlig aktuelle. Jeg vil tro at få profetier i dag er så nødvendige å forstå som dette. De henger sammen med andre endetidsprofetier. Men Israelprofetiene har storpolitiske implikasjoner og gjelder utviklingen på jordens "navle".
Vi skal medgi at noen har gått for langt og faret vill m.h.t. profetordet. Det gjelder sekter som nærmest bygger sin eksistens på utrerte fortolkinger. De har gjort ubotelig skade for enkeltpersoner og kanskje for kristenheten. Og det gjelder kristne bibelgranskere, både lek og lærd som kanskje ikke alltid bevarte sin sunne gudgitte tanke klar og lot seg dra med av en populær tidebølge.
Hva har resultatet vært av dette?
Ofte at teologien slo barnet ut med badevannet. Derfor kan vi lese store dogmatiske verk uten at profetordet er behandlet seriøst, og slett ikke m.h.t. Israel og de siste ting. Også det har skadet kristenheten ved at deler av Bibelordet er så totalt fortiet på mange prekestoler.
To steder har profetordet fått lyde mer eller mindre klart i de siste mannsaldre: Enkelte frikirker har vært grundige og flittige til å bruke profetordet - eksempelvis nevnes pinsevennene. Og dertil har profetordet lytt i mange bedehus av lekpredikanter. Hvordan det er med den nye predikantgenerasjon her, skal være usagt.
OM MESSIASPROFETIENE
Hva er Messias-profetier?
Tar vi turen innom flere slags teologisk litteratur, vil vi finne ulike syn på hva en Messias-profeti er. De er ofte diamentralt motstridende. Og dersom vi holder fram et annet syn, blir det lett stor og het debatt om et slikt tema. Det synest å være mer følsomt enn mange andre emne. Slik kan det sammen med tidlegere tiders målstrid: få ting kunne sette sinnene slik i brann som det.
De som blir angrepet i teologisk debatt i dag, er oftest de gammeltroende. Det henger sammen slik: Det tradisjonelle synet på emnet blir satt under debatt av dyktige og skarpskodde teologer som har lett for å få fram sitt syn. De debatterer og eksegerer seg fram til nye syn f. eks. på hva som er en Messiasprofeti. Når de får gjennomslag for dette i teologiske miljø som på fakultet og bibelskoler, blir disse tankene lett aksepterte av de ledende og "toneangivende" i kirken. Mange med det gamle synet lir under dette, en føler seg ikke i stand til å ta til motmæle. Slik velger de den stille linje og holder tankene for seg selv. Dersom noen kommer fram med det gamle, tradisjonelle synet, blir han enten tiet ihjel eller møter dels sarkastisk kritikk som senker skuta ved første skudd. Det er trist fordi talen om Messias er et så rikt studium for en kristen.
Definisjon.
Uenighet om Messiasprofetier har med flere ting å gjøre. En av dem er definisjonsspørsmålet. Dersom en definerer Messias på en snever måte, vil vi få et mindre utvalg av tekster å vise til. Er definisjonen videre, blir tekstutvalget større. [i] En kan definere Messias som en konge i svært generelle ordelag. Da kan han nærmest betyd hva som helst ettersom kongen i eldre tid var ganske altomfattende.[ii] Vi har eksempel på en politisk tolking både blant zelotene på Jesu tid og blant frigjøringteologene i dag.
Uenighet kan og henge sammen med dateringsproblematikken av de bibelske skriftene. Dersom en daterer en profet sent, fører det til at profetiene hos ham er kommet sent i Israels historie. Dette ser vi spesielt tydeleg i spørsmålet om de siste kapitlene hos Jesaja. Mener vi at profeten Jesaja skrev hele boken (også kap. 40-66), får vi tidligere profetier om den lidende Messias (kap. 53). Som kjent er dette svært uvanleg i teologiske kretser, også konservative. [iii] Har en derimot en sen datering, vil vi finne slike profetier en god del senere, under den strabasiøse tiden i Babel.
Dette kan så henge sammen med hva profeti er generelt. Er det mest og kanskje bare en tale til samtiden og ut fra situasjonen profeten og folket stod i? Eller er profetien et syn framover mot en fjern framtid der menneskelige berekninger er utelukket? Et slående eksempel på dette er synet på profeten Daniel. Svært mange teologer regner trolig ikke den som en framtidsbok, altså profeti som ser framover mange hundre år. De reknar det som historie som allerede har hendt. [iv] Det har endatil fått gjennomslag i bibelutgaver. [v] Da kan en lett føre denne tanken videre inn i Messiasprofetiene.
Utgangspunkt.
En kan ha flere utgangspunkt når Messias skal omtales her. Det er viktig å starte på rett sted. Og det er ikke alltid lett å finne det nødvendige utgangspunkt.
Det er vanleg i teologien å starte med den såkalte Natan-profetien i 2. Sam. 7, 12-17. Det er et løfte om at Davids kongedømme skal være ævig og bli grunnfestet. [vi]
Selv synes jeg det er naturlig, for ikke å si nødvendig, å starte ved syndefallet. Håkon E. Andersen gjør også det. 7) For her er vi igjen inne på hva og hvem Messias er.
Utgangspunktet er da menneskehetens fortapte tilstand uten evne til å berge seg selv eller å hjelpe til i frelsen. Gud måtte gripe inn utenfrå. Men det gjorde han ikke straks i endelig forstand.[vii] Det lå langt framme i tid. Her er det viktig å holde fast på tidsperspektivet: Gud arbeider ofte på langt sikt og har ikke slik hastverk som vi har. Evigheten er det egentlige utgangspunkt for all teologi. Men her taler vi om det historiske utgangspunktet.
Det første løftet.
Syndefallet gjorde slutt på den trygge tilstand mellom Gud og mennesket. De ble jagd ut av Eden og satt utenfor - i forhold til Gud var de dermed fortapt. Kunne Gud se på dette?
Svaret var nei. Og samme dag gav han et løfte. Den skulle ikke bare gjelde Adam og Eva, men hele menneskeslekten. Striden skulle være mellom "din ætt og hennes ætt" (1. Mos. 3,15b).
Da var det nødvendig med en frelser for hele slekten. Syndefallet var den svarteste dagen i vår historie. Og da er det klart at Gud samme dag måtte vise mennesket en åpning inn i lyset.
Det var løftet om noe nytt. Det første løftet om at Gud ville gripe inn i menneskeslekten på en spesiell måte. For min del synes jeg dette er det nødvendige utgangspunktet for studier om Messiastanken i Bibelen. Hva skal en ellers gjøre med det tomrommet som kom etter syndefallet? Skulle slekta leve på et vagt løfte om at kanskje Gud ville hjelpe dem i nøden? Resultatet av en slik tanke blir i beste fall at israelittene under Moses og senere virkelig måtte stole på oppfyllelsen av loven som frelsesvei. Men var det det?
En fremskridende åpenbarelse.
Gud åpenbarte ikke alt på en gang. Det tok lang tid. Fra den første vage antydning om en frelse i framtida, blir løftene mer og mer detaljerte og klare. De går fra en upersonlig og generell frelse til en mer personlig der frelseren blir nevnt med pronomenet "han". Ja, ser en rett godt etter finner vi dette pronomenet i det første "protevangeliet" og - i noen oversettelser.
Men en slik fremskridende åpenbarelse betyr ikke at Messiasprofetiene først begynner når de blir personifiserte. De har vært der hele tiden - kanskje vi kan si latent.
Dette har igjen med definisjoner å gjøre. Dersom vi definerer Messiasprofetier som personprofetier, faller mange av de tradisjonelle profetiene utenfor. De passer ikke inn fordi de ikke nevner Messias som en person. Jfr. A. M. Saugstad: Nøkkel til GT, 1990, s. 58:"Bare de stedene i GT som taler om en kommende konge, er i egentlig forstand Messias-profetier." Det sier Bibelen ingen ting om.
Men hvor står det skrevet at en Messiasprofeti må være spesifikt personorientert? Messiasprofetiene er ikke først og fremst bare om personen, men om hans verk. Vi spør ikke bare etter hvem Messias var. Vi spør etter hva han skulle gjøre og hvorfor. Ser vi Guds ord ut fra denne synsvinkelen at alt skal vere forberedelse til frelsen ved Messias, får mange tilsynelatende uklare ord stor betydning. Ordene om en kvist og et skudd (Es. 11) får en ny og dypere mening. Det gjør også ordet om at Herren enda en gang skal velge ut Jerusalem (Sak. 1, 17). Herren ser det hele ut fra perspektivet: fra syndefall til endelig frelse.
Da kan ikke vi definere profetiene så uklare eller vage at bare noen få skriftsteder faller innenfor gjerde.
Profeti og forbilde.
Det er klart at vi ikke alltid kan dra grensen opp mellom en direkte profeti og et forbilde på Messias og frelsen. Noen steder kan vi og være i tvil om profeten bruker en bestemt hendelse i sin samtid som utgangspunkt. Ut fra det forkynner han så Messias.
Nettopp her er noe sentralt i moderne teologi om profetier - det gjelder også norske forhold. En taler da gjerne om en ny tolking av profetiene, eller en videreføring. Ordene får liksom nytt innhold og forlater sin egentlige betydning.
Men nettopp her tror jeg det er meget lett å gå feil. For da kommer en lett inn i den vilkårlige tolking som er prega av tida fortolkeren lever i og det han selv mener om saken. Hvem kan ikke si om et bibelord at det har fått en ny oppfyllelse eller tolking for en personlig? Men er dette den egentlige betydning? Kontrollen med hva ordet opprinnelig betyr er da borte.[viii]
Opprinnelig betydning.
Den opprinnelige betydning blir ofte brukt i tolkingen generelt. Da spør en etter hva profeten mente med det han skrev, og hva de første tilhørerne kunne forstå av hans ord. Det er grunnleggende i all teologi, selv om dette også har sine grøfter en kan falle i. Vi må selvsagt spørre etter hva teksten egentlig sier til sin tid. Vi må granske grunntekst og historie og samfunnsforhold på den tid det ble sagt. Dette har noe med bibelstudium å gjøre, ikke bare en overfladisk lesning av ordet.
Likevel tror jeg dette kan bli en farlig grøft for bibelgranskeren. Han finner ikke svaret om han bare stanser ved disse problemstillingene.
Skal tro om vi ikke også må stille et annet spørsmål: hva mente Gud med denne teksten? Var han bundet av tiden den var talt i, og kan vi egentlig avgrense ordet til de første tilhørerne?
Her er vi med andre ord inne i evighetsperspektivet igjen.
Gud hadde en tanke med menneskeslekten. Alt fra tiden før den ble skapt. Han visste alt - og at fallet kom og ble så totalt. Derfor ordnet han en frelse før frelsen var nødvendig. Det var planlagt i minste detalj. Så stort må vi tenke om Gud.
MESSIASPROFETIER
MOSEBØKENE.
Mosebøkene danner begynnelsen av menneskeheten og skapelsen og fram til tiden da Moses dør og israelsfolket står på grensen til Kana’ans land.
(1) 1. Mos. 3, 15: Kvinnens sæd.
Da syndefallet var et faktum, talte Gud profetiske domsord over slangen, mennesket og jorden. Hovedordet i denne vår sammenheng er dette: "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse dens hæl."
Fra den tidligste kristne tid ble dette ordet kalt "Protevangeliet", eller det første evangelium. Det er første gang vi hører om en frelse for menneskeheten.
Det tales om et fiendskap mellom to slekter - slangens ætt og kvinnens ætt. Noen ser i dette ikke noe mer enn en strid mellom de vonde og de gode krefter i verden. Det er noe vi ser alle steder og til alle tider.
Luther har et stort syn på ordet. Han sier: "Dette verset inneholder både forløsningen fra loven, synden og døden, og gir et klart og sikkert håp om oppstandelsen og fornyelsen i livet etter dette. For hvis slangens hode skal knuses, må jo også døden oppheves og utslettes. Og skal døden utslettes, må også synden oppheves som årsak til døden."
Sammenhengen og bakgrunnen viser klart at dette må være et messiasord i betydningen redning fra det onde. Synden hadde nettopp ødelagt Guds vakre og fullkomne skapning. Og han kunne ikke se på at denne verden skulle være under synden og dermed under Guds dom. Da ville hele verden gå fortapt. Dermed gav Gud et løftet. Det er så omfattende og så stort at det aldri kunne oppfylles av et enkelt menneske. Det kunne bare oppfylles av Guds Sønn.
Hva inneholder dette løftet?
Vi kan trekke fram tre sider ved dette frelsesverk av Gud:
1) Det taler om et fiendskap mellom to grupper: mellom slangen og kvinnen og deres ætt. Det er for lite å si at dette bare representerer alt det onde i verden. Slangen er utvilsomt Satan selv (sml. Åp. 12, 9). Og fiendskapet er derfor ikke bare mellom det onde og menneskene, men mellom Den Onde og Guds fornemste skaperverk. Satan har svoret mennesket fiendskap, og alt han gjør går ut på å ødelegge og forføre.
2) Dernest taler ordet om at kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Kvinnens ætt er utvilsomt Messias. Vi legger merke til at Bibelen bruker pronomenet "han" om kvinnens ætt. Det er altså en person. Katolske bibeloversettelser bruker her "hun", og nynorsk bibel har flertall "dei". NO-78 har "den", mens NB-88 har "han". Ingen av disse oversettelsene utenom "han" kan forsvares ut fra grunnteksten. På hebr. står Hu', som er pers. pron. mask. Skal det oversettes med det, må det likevel henvise til hankjønn.
Slangens hode skal knuses. Og det skjedde på Golgata kors. Der stod det største oppgjøret mellom Djevelen og Guds Sønn. Og Jesus seiret. Slangens hode er uttrykk for livssenteret hans. Når det er knust, er han satt ut av spill. Så total og fullstendig var Jesu seier.
3) Slangen skal knuse hælen til kvinnens ætt, Kristus. Hælen er bare en liten og uvesentlig del av kroppen. Det skjer ikke noe med selve livet om hælen blir knust. Men det kan hemme vandringen.
Hælen må være uttrykk for Jesu menneskelighet og jordeliv. Satan kunne ikke ha noen innvirkning på Jesu gudsliv. Der seiret han i hver eneste fristelse. Men Satan kunne med Guds tillatelse drepe Jesus som menneske. Han brukte mennesker som redskap til det. Og da Jesus utåndet på korset, ble "hælen" knust.
(2) 1. Mos. 12, 3: Velsignelsen.
Det er nå gått lang tid etter skapelsen og syndefallet. Gud har handlet i nåde med menneskene på tross av stor synd og ulydighet. Men i de 11 første kapitler i Bibelen viser Gud hvorledes han arbeider når han skal frelse verden. Han utvelger seg bestemte familier, mennesker og folk. Noah er et eksempel på det.
Fra kap. 12 får vi et nytt eksempel, og da blir hovedretningen i Guds utvelgelse og frelsesplan lagt. Han finner en mann og en familie som han vil handle med. Og på denne familien bygger han så et helt nytt folk i historien. Gjennom dette folket skal han frelse verden for evig og alltid. Det er historien om Abraham vi får høre om her.
Abraham bodde i et hedensk land blant et hedensk folk. Hans egen familie dyrket avguder. Men Gud kaller Abraham ut av alt dette for å opprette en ny pakt med ham og hans etterkommere. Dette viser blant annet at hele utvelgelsen er nåde. Han hadde ikke fortjent noe mer enn de andre i familien. Men Gud valgte ham ut for å bære løftet om Guds velsignelse til alle folk.[ix]
Men Abraham fikk selv flere løfter. Han skulle bli et stort folk og eie Guds velsignelse og vennskap over sitt liv. Gud skulle beskytte ham og gjøre hans navn stort. Dette ble bokstavelig oppfylt i hans etterkommere både av jødefolket og araberne som er hans etterslekt.
Det viktigste løftet gjaldt likevel velsignelsen. Han skulle selv bli velsignet, og han skulle bli en velsignelse. Men hovedsaken her er at i ham "skal alle jordens slekter velsignes". Det er dette siste som må bety selve frelsesverket som ble fullbrakt ved Jesus Kristus.
Løftet ble gjentatt senere, og han måtte gjennomgå store prøvelser for å bli styrket i troen på at det virkelig var Guds løfte til ham. Slik vokste Abraham i troen og ble sterk og viss om at noe stort ville skje. Vi vet ikke hvor mye Abraham selv forstod av løftet og hvor langt det skulle rekke. Men det er uvesentlig. Gud hadde sin plan klar hele tiden. Og løftet ble gjentatt til Isak, Jakob og Moses. Vi legger merke til at løftet blir sitert for Abrahams fysiske etterkommere (jøder) (Apg. 3, 12 og 25, og for Abrahams åndelige etterkommere (hedninger) i Gal. 3, 8. I Gal. 3, 16 legger Paulus vekt på entallsformen "ætt" i løftet til Abraham, og han sier så: Dette er Kristus. Så tydelig taler Bibelen om Messiasløftet.
Slik Bibelen bruker ordet velsignelse og anvender det i frelseshistorien, er det klart at løftet gjelder noe annet og mer enn timelig framgang på forskjellig vis. Salme 1 og 32 er blant de steder i Bibelen som viser at velsignelsen er av åndelig karakter. Det er for lite å si at ordet "går på folkets liv og virke". Vi må se ordet i tekstens sammenheng. Abraham levde i en syndig slekt som ikke hadde tatt vare på løftet fra Edens hage (3, 15). Synden var også stor etter Noahs tid, det vitner Babels tårn om i kap. 11.
Når Gud så velger ut Abraham, er det som et ledd i frelseshistorien. Han handler ikke isolert med Abraham. Velsignelsen gjelder ikke bare ham, og heller ikke hans familie. Det står tydelig nok. "Alle jordens slekter" skal velsignes "i ham". Den velsignelsen Gud talte om nå, skulle alle folk på jorden bli gjenstand for. Og da er det klart at det kunne ikke skje verken ved Abrahams person eller gjennom jødefolket. "I deg" må bety at det skulle skje gjennom en annen og ny person, nemlig Messias. Ingen andre i historien kunne gjøre det.
Innholdet i velsignelsen kommer tydelig fram i Gal. 3. Setningen blir sitert i en sammenheng der spørsmålet er hvorledes et menneske skal bli frelst. Skjer det ved lovgjerninger og egen innsats, eller ved tro på Jesu Kristi død på korset? Galaterne ble frelst ved å se Kristus malt for øynene som korsfestet i forkynnelsen. På korset kjøpte han oss fri fra lovens forbannelse "forat Abrahams velsignelse skulle komme over hedningene". Å motta Jesus Kristus som vår personlige og eneste frelser på grunn av korset er å eie Abrahams velsignelse. Det er innholdet i Messias-løftet.
(3) 1. Mos. 49, 10: Fredsfyrsten Shilo.
Da Jakob ble gammel, samlet han sine sønner omkring seg og velsignet dem. Samtidig profeterte han om det som skulle skje i de siste dager (1. Mos. 49, 1). Sml. 5. Mos. 33. Dermed er det sagt at utsagnene er framtidsrettet. For en vesentlig del gjelder de Israels bibelske historie ettersom profetiene er rettet til hans tolv sønner. De ble som kjent stamfedre for Israel.
Men en av profetiene går på en spesiell måte utover denne ramme og sikter mot Messias. Det er ordene til Judas stamme, v. 10-11.
Dette er det første sted i Bibelen som tydelig omtaler en person som skal herske over alt folket. Her tales om kongespir i Juda lenge før kongedømmet oppstod, og om herskerstav som ikke skal vike fra Juda før han kommer.
Han kalles "Fredsfyrsten", på hebraisk "Shilo". Flere oversettelser er mulig, og noen bibler oversetter ikke ordet. En ny norsk oversettelse i 1966 har: han som skal ha den. Og den gamle syriske Peshitta (ved Lamsa) oversetter: han som eier den. Ordet Shilo kommer av det hebraiske ordet Shalah, som betyr å hvile, å være trygg (Shalom = fred). Noen oppfatter altså ordet som egennavn og oversetter Shilo. De aller fleste jødiske og eldre kristne kommentarer er enige om at dette er en Messiasprofeti. Nyere fortolkere mener nok at ordet omtaler Davids rike, og en norsk kommentar nevner over hode ikke Messias.
Her bygger vi på den forståelsen at det gjelder Messias, oppfylt i Jesus fra Nasaret. Om ham finner vi denne forkynnelsen her:
1. Messias kalles fredsfyrste, iflg. norsk oversettelse. Om Jesus kan det i sannhet sies at han er fred, gir fred og skaper fred. I en annen Messiasprofeti kalles han også Fredsfyrste (Jes. 9, 6). Her står et annet uttrykk på grunnteksten: Sar Shalom. Og Jesus sa om seg selv: Min fred gir jeg dere (Joh. 14, 27). Paulus sier Jesus er vår fred, at han gjorde fred og forkynte fred (Ef. 2, 14-17). Dette skjedde på korset. Den store forutsetningen for fred mellom Gud og mennesker, mellom jøder og hedninger, og fred i vårt hjerte er Golgata kors. Først når vi får hvile der, opplever vi freden.
2. Messias skal komme, han er framtidig på dette tidspunkt. Mange mener nok at det sikter til Davids kongedømme. Men han var bare en mellomstasjon eller et forbilde på Kristus. Intet av det som sies om Shilo passer helt og fullt på David. Han var bl. a. en krigens konge mens Messias kom med fred.
3. Folkene skal bli ham lydig. Det forutsetter at de ikke alltid har vært det. Folkene er ikke Israels stammer, men heller uttrykk for hele verden. De lyder ham fordi han er en god konge og bor trygt i landet. Luther hevder med styrke at dette er menigheten som er blitt lydig mot Kristus, ikke ved tvang eller makt, men ved forkynnelsen. Derfor er lydigheten frivillig.
4. Shilo har et asen og en fole som han binder til vintreet. Det minner sterkt om Sak. 9, 9 og ble oppfylt palmesøndag (Mat. 21, 5; Joh. 12, 12-16). Mange tar dette som uttrykk for at han er ferdig med sitt virke, han binder sitt ridedyr og slik avslutter sin reise.
5. Han tvetter sine klær i vin og sin kjortel i druers blod. Dette er bilde på den rikeste og største glede, sier Lange. Folkene skal ha overflod av alt slik at de endog kan vaske seg i vin. Ingen skal lide nød av noe slag i Messias' rike.
Det går fram av dette verset at Shilo skal komme fra Juda stamme, siden ordene står i hans profeti. Og vi vet at Jesus ble født i Juda stamme etter kjøtet, det var også Davids stamme (Luk. 3, 31. 33). Mange steder er hans slekt omtalt, og små detaljer i profetien ble oppfylt.
Nå kan vi spørre om disse ting virkelig har gått i oppfyllelse på Guds folk i dag. I sin hele fylde vil nok verken overfloden, freden eller lydigheten oppfylles før Jesus kommer tilbake til jorden.
(4) 4. Mos. 24, 16ff. Bileams profeti. En stjerne av Jakob.
Bileam er en merkelig profet. Han opptrer som en hedensk spåmann som taler for vinnings skyld og blir irettesatt av et esel. Dernest taler han det Gud ber ham å si. Han velsigner Israel 3 ganger og kommer så med en av de vakreste profetier om Kristus.
Han hørte ord fra Gud, fikk kunnskap fra Den Høyeste og syner fra Den Allmektige, v. 16. Då må det være Guds ord! Og hva er det i dette tilfelle?
1) Han "ser" en mann, langt borte. Det skulle ennå gå lang tid før Messias stod fram - 14-1500 år. Dette var slik et langtidsvarsel.
2) Messias er en stjerne av Jakob. Han skulle være av Israels ætt, som Jesus sa (Joh. 4, 22). Som en stjerne vil han lyse i mørke. Da Messias kom, forkynte han at han var verdens lys (Joh. 8, 12). Og han viser vei for folket. Jfr. Mat. 2, 2ff.
3) Han skulle være et spir for Israel, som en fyrste troner over folket. Det er symbol for en hersker og konge, jfr. 1. Mos. 49, 10. Messias skal være herre såvel som tjener.
4) Han skal seire over fienden, knuse og utrydde dem. Først nevnes Moab og Edom som var Israels kjødelige slekt. Men de hadde reist seg mot Guds folk, og det får alltid konsekvenser. Den endelige seieren tilhører Jesus. Da skal hvert kne bøye seg for ham.
Slik var hedningen Bileams bilde av den kommende frelser. Men dessverre fikk han ikke selv del i løftet. 2. Pet. 2, 15.
(5) 5. Mos. 18,15: Profeten.
Her møter vi en ny side ved Messias i profetien. Han er profet. Det er Moses som sier dette her i en tale om offer og prestetjeneste. Han advarer mot hedenskapet og taler om de falske og sanne profeter. Da sier han: "En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På ham skal dere høre-" (5. Mos. 18, 15). Dette har vært forstått på flere måter. Jødiske fortolkere har sagt det skal være en profet som Moses i hver generasjon, og være en av dem, dvs. jøde. Slik tolker Rashi ordet. Noen mener det gjelder profetene i GT eller den ideelle profet til alle tider.
Men det er bare en person som kan dekke ordet helt, Jesus Kristus. Når det står at han skal være som Moses, blir det henvist i v. 16 til noe som skjedde på Horeb. Der stod Moses i en helt spesiell stilling for Gud: han var mellommann mellom Gud og mennesker, og talte med Gud som ingen annen (4. Mos. 12, 8). Han fikk Guds lov og ble dermed opphav til en pakt med Gud for Israel. Dette kan ikke sies om noen annen profet i Israel, slik også kap. 34, 10 sier. Ordet profet (nabi) står i entall, og alle henvisninger etterpå er i entall.
Derfor tror vi at dette er en direkte profeti om Jesus Messias, slik de eldste fortolkere sa. NT støtter denne forståelsen, Joh. 1, 21. 25. 46; 5, 45-47. Apg. 3, 20-22. Dette er det eneste sted i Mosebøkene (jødenes "lov") som taler om profeti som Herrens institusjon. Det kan knapt være tenkt på noen annen en Messias her. En profet er "en som Gud gir en åpenbaring, og som bringer Guds ord videre" (Dächsel). Kristus er ikke bare den siste i rekken av profetene. Han er selve profeten, Guds sendebud par excellence. Men samtidig taler avsnittet om at profeter generelt må prøves (v. 20). Her er altså både en profeti om Messias og om profeter som blir forbilder på ham. Her står det videre noe om Messias:
1) Han skal være jøde - "av dine brødre". Allerede på Noahs tid ble Sems ætt spesielt velsignet (1. Mos. 9, 26). Senere ble løftet gitt til en spesiell grein av Sems ætt, til Abraham som ble jødenes stamfar. Og Moses var av denne slekt.
2) Gud skal oppreise ham for folket. I en forstand er vi alle av Gud, men denne skal stå i en særstilling. Senere har åpenbaringen og historien vist at han skulle være Guds sønn, ja, Gud selv. Han var et spesielt sendebud til verden. Han var Guds representant.
3) Han skal være profet (nabi). Profetkallet innebar særlig to ting:
a) Han skal forkynne Guds vilje til sin samtid. Han bar fram Guds ord til konger og menigmann. Det kunne være harde domsord til en frafallen og syndig slekt. Og det kunne være trøsteord til håp og nytt liv for de som omvendte seg. Dette har noe tidløst over seg, noe aktivt og skapende. Det gjaldt tilhørerne og utfordret dem til handling. Noen ganger talte de også til konger og statsmenn. Profetene var som vekkelsespredikanter i folket.
b) Videre skulle de tale om framtida. De pekte på det som skulle skje. Noe var nær i tid mens andre ting lå langt borte. De pekte på Guds løsninger av problemene. Det var ikke deres egne uttenkte veier de forkynte. De hadde mottatt ord fra Gud med et budskap de brakte videre. De var Guds ambassadører. Om alle sanne profeter kunne det sies som det ble sagt om Johannes døperen: Det framstod en mann utsendt av Gud, Joh. 1, 6. Ordet om profeten gjaldt om ham som skulle komme.
Slik skulle Messias' gjerning være: han skulle forkynne frelse og dom. Han talte til sitt folk, men også om dommen og evigheten lenge etter.
4) Folket skulle høre på ham. Å lytte i bibelsk forstand innebærer lydighet, sml. 1. Mos. 49, 10. Ellers blir hans komme til ingen nytte for oss. Troen er lydighet. Rom. 16, 26.
Moses som forbilde på Kristus.
Den nye profeten, Messias, skulle være profet "likesom" Moses. Han skulle stå i den samme stilling som mellommann mellom Gud og folket. Og dette åpner et stort perspektiv over dette ordet for oss: Moses er et forbilde på Jesus Kristus både i sitt liv og i sin gjerning. Vi kan dra fram disse likhetstrekkene nå:
1. I barndommen ble de begge spart for undergangen. Moses ble skjult av foreldrene i tre måneder før de la ham i ei korg på Nilen. 2. Mos. 2. Og Jesus ble tatt til Egypt da kongen begikk sitt beryktede barnemord i Betlehem. Mat. 2, 14ff. Begge tilbrakte altså i alle fall en del av barndommen i Egypt.
2. Begge sa fra seg sin kongelige verdighet for å dele sine brødres kår og hjelpe dem ut av elendigheten. Moses sa nei takk til hoffets verdighet i Egypt. Hebr. 11, 24. Jesus gav avkall på Guds skikkelse og ble en tjener, Ja, han ble lydig inntil døden. Fil. 2, 7.
3. Begge ble ledere for sitt folk og frelste det ut av nød og undergang. Moses ledet Israels folk ut av trellehuset Egypt og gjennom hele ørkenen til grensen til det lovede land. Jesus tok straffen for oss og gjorde det mulig for oss å dra fra vårt Egypt, som er verden og det syndige liv. Og han er med oss gjennom hele ørkenen i dette livet!
4. Begge var trofaste og kjærlige. Hebr. 3, 2. 4. Mos. 27, 17. Mat. 9, 36.
5. Begge bad for folket. 5. Mos. 9, 18. Hebr. 7, 25. Luk. 23, 34.
6. Begge talte med Gud åsyn til åsyn og mottok slik noe av Guds herlighet. Moses var på fjellet med Gud, og Jesus var på forklarelsens berg. 4. Mos. 12, 8. 2. Kor. 3, 7. Mat. 17.
7. Begge var mektige i ord og gjerning. Luk. 24, 19.
8. Begge åpenbarte Guds vilje for folket. 5. Mos. 6, 1. Åp. 1, 1.
9. Begge var mellommenn for en ny pakt. 5. Mos. 29, 1. Hebr. 8, 6-7. Gud hadde opprettet pakter med Israel før Moses, f. eks. med Noah og Abraham. Men pakten med Moses var spesiell, den ble normativ for folket i mange hundre år. Mose lov er et begrep for jødene den dag i dag. - Men Jesus kom med en bedre pakt, som er bygget på bedre løfter. Han var Guds siste og virkelige mellommann, som kom med den siste pakt der han selv både var offer og prest.
Går vi til Det nye Testamentet, finner vi at jødene ventet Messias som profet. Det ser vi av møte med Natanael, Joh. 1, 41ff. Da Jesus mettet 5000 i ørkenen (Joh. 6), sa folket: "Dette er i sannhet profeten som skal komme." Da Jesus talte (Joh. 7), tenkte folket på ordet om profeten, og det samme gjorde overfor døperen Johannes (Joh. 1, 21). Det kan ikke være tvil om at jødene på Jesu tid anså 5. Mos. 18, 15 som en profeti om Messias.
[i].Karl William Weyde nemner to ytterpunkt her: Joseph Klausner i "The Messanic Idea" med eit vidt omgrep, og Georg Fohrer i "Messiasfrage und Bibelverständnis"; Messias hos profetene 1981, s. 7f.
[ii]. Jan Gossner skriv i boka "Inntil byene ligger øde.." 1974 at "Messias var til å begynne med altså ganske enkelt en betegnelse på en konge av Davids ætt," s. 141. Eg er teologisk usamd i dette utsagnet, men poenget her er samanlikninga med kongen så generelt.
[iii]. Ivar P. Seierstad skriv t.d. i "Innledning til Det gamle testamentet" 1972 at "det er neppe holdbart", s. 70. Meir radikal er "En bok om gamla testamentet", 1969. Der skriv Bertil Albrektson: "Denna form och detta innehåll är inte ett verk av 700-talets Jesaja", s. 225.
[iv]. I Bibelskolens brevkurs nr. 9 av Håkon E. Andersen: Messiasprofetier, 1969, finn me dette slik: "En regner med at boken er skrevet i det 2. århundre f. Kr. til trøst i trengslene under syrerriket", s. 75.
[v]. I Det norske Bibelselskap si utgåve "Utval or Det gamle testamentet", 1966, er det sagt rett ut i innleiinga: "Det er tydeleg at det som her vert skildra, er slikt som alt hadde hendt då det vart oppskrive", s. 390. I omsetjinga av 1978 finn me fotnotar av same teologiske kaliber, serleg til kap. 9-11 i Daniel. I revisjonen av 1985 er dette mykje dempa ned.
[vi]. K. W. Weyde: Messias.., s. 12f.
[vii]. Eit vanleg teologisk syn er her at profetane var samtidsforkynnarar. Tala dei om framtida, var det om det nært føreståande. Weyde, s. 19.
[viii]. Se A. Valen-Sendstad: Israel, profetien og landløftet, 1990, om dette, og hans Dogmatikk, Oslo 1979, s. 103: "Den kunnskap NT gir oss om åpenbaringen, er avgjørende for å kunne forstå GT rett."
[ix]. Det er ikke grunnlag for å si at "vi må vel gå ut fra at denne mannen delte sin samtids gudsoppfatning, og at han dyrket sine fedres guder (=avguder) i Ur i Kaldea" (A.M. Saugstad: Nøkkel til GT s. 25.