III. SALMENE.
I Salmenes bok er det tydelige ord om Messias og mange antydninger som vanskelig kan passe på andre enn Jesus. Vi vil følge de to prinsippene for Messiastolking som John Brown har: 1. Vers i Salmene som NT siterer om Messias. De må betraktes som direkte profetier om Messias og tolkes slik. 2. Ord i Salmene som beskriver en så fullkommen karakter og liv at vi ikke finner at det passer på David eller andre store menn i jødisk historie, de er talt om Messias.[i]
(8) Salme 2, 2: Den Salvede, Sønnen.
Salmenes bok har mange hentydninger til og profetier om Messias. Allerede i Salme 2 tales om Herrens salvede (Messias) som hedningene gjør opprør mot. Men han har fått all makt, og alle må bøye seg for ham til slutt.
Messias blir kalt Den salvede, som på hebraisk er Messias. Vi legger merke til at han og stilles sammen med Herren på en slik måte at det må være to personer. Og opprøret mot Den Salvede behandles på linje med opprør mot Herren.
Dernest blir han kalt Sønn, v. 7 og 12. Han er Herrens sønn og får løfte om hele jorden. Det er vanskelig å unngå å dra parallellen til NT og Jesus Kristus som Guds Sønn.
Profeti om den salvede.
Flere steder i Det gamle Testamentet finner vi profetier om Messias som skulle komme. Noen ganger er de vage, og det er ikke så klart ved første øyekast at de taler om Jesus. Andre steder er det åpenbart at det må gjelde ham.
Salme to ligger kanskje et sted mellom disse to ytterpunkter. Noe synes svært klart: det må gjelde Messias. Han er den Guds salvede som skulle komme.
Og NT sier tydelig at Jesus oppfylte disse ordene. De kristne etter pinsedag sa nærmest i kor at det skjedde, Apg. 4,25-27. Salmen forteller om Guds rike som Jesus skulle opprette, og menneskenes reaksjon på det. Det er Jesus som konge som framheves her.
Hvem er Messias?
Messiasprofetiene er en av de røde tråder i Bibelen. Og de viser forskjellige sider ved ham. De ble oppfylt i Jesus Kristus. Her får vi høre om tre sider ved Messias:
1) Messias er konge, v. 6. Det er bilde av Jesus som leder og hersker i verden. Nå vet vi at Guds rike i sin nåværende skikkelse er et åndelig rike. Jesus er konge i oss. Joh. 18, 36f. Det er et sannhetens rike, og kongen vil herske i våre hjerter og liv. Han skal styre vårt sinn og tanker og liv. Og det skjer når evangeliet får rom i oss. Det er ikke meningen at Jesus skal regjere i det verdslige rike i denne tidsalder. I en ny tid tror vi at han skal bli konge for Israel.
2) Messias er den salvede, v. 2 (28,8). Salvelsen betyr innvielse til en spesiell tjeneste. I Israel var det kongen, presten og profeten som ble salvet. Jesus skulle være alt dette. Hans hovedoppgave ved hans første komme var prestetjenesten. Som verdens frelser skulle han være både offerprest og selve offeret. Det taler Hebreerbrevet klart om.
Til offerstedet står hans hu
han sier: se, her står jeg nu
for Adams ætt å stride.
Han var en soning for våre synder, 1. Joh. 2, 2. Da betalte han for alle våre synder, vi er fri ved tro på Jesus.
3) Messias er Guds Sønn, v. 7. Herren sa: Du er min Sønn. Det forteller at Jesus var Gud. Og det var nødvendig når han skulle frelse verden. Hvem andre var i stand til det? Han var noe mer enn en stor profet og et godt menneske. Apg. 13,33. I oppstandelsen ble det godtgjort at han var Sønn, Rom. 1,4. Så viktig er dette at Gud steg ned i verden ved sin Sønn for å redde den.
Jesu fiender.
Selv om Jesus var Guds egen sønn og ble sendt til Guds eget utvalgte folk, ble han ikke møtt med åpne armer. Og det er typisk for ham til alle tider. Hvorfor larmer hedningene, er åpningsspørsmålet, v. 1. Ja, jordens konger og ledere reiser seg mot Messias, v. 2. Guds rike har alltid hatt motstand, og vi må regne med det også i vår tid. Martyrene i Romerriket og i Østblokkland er tydelige tegn på motstanden. Og vi må vente det over hele verden - i den siste tiden spesielt.
Grunnen er klar: menneskene vil ikke anerkjenne Jesus, de vil ikke ha ham som sin frelser og konge. Vår falne natur ønsker ingen frelser. Vi vil frelse oss selv. Menneskets kamp i all historie har vært å frigjøre seg fra Guds herredømme.
Menneskene tror at Gud vil binde dem og gjøre oss til sine slaver. Vår falne natur har mistillit til Guds godhet.
Bak dette ligger nok ønske om å bli fri alt, bestemme selv og leve fritt etter våre egne ønsker.
Det har alltid vært slik i verden. det foregår en åndskamp mellom lys og mørke. Dypest sett er det en kamp mellom Gud og Satan. Den skjer i den enkelte av oss - og ute i samfunnet.
Den uomvendte sier nei til kallet. Verden protesterer mot Guds lover og moral. Både abortkampen og homofil praksis viser det. I den siste tid skal denne åndskamp være ekstra hard, den kulminerer med Antikrists komme, Åp. 13.
Jo, Gud har mange fiender i Norge og i verden i dag. Hva blir utfallet av striden?
Messias vil seire.
Gud ler av verden, sier salmisten, v. 4. Han er trygg på å vinne seier, og motstanden fra verden er ingen ting for ham. Til slutt vil han knuse sine fiender, v. 9. Jfr. Åp. 2,27. Motstand mot Guds rike vil altså være forgjeves. Den er i alle tilfelle tidsbegrensa. Det kan se ut som om Guds folks motstandere har overtaket noen ganger. Men sluttkampen blir vunnet av den allmektige.
Han skal knuse fienden som en knuser leirkar. I Egypt f. eks. skjedde det når en ny konge skulle krones. Da skrev de navnene på andre folkeslag på leirkara som så ble knust. Det var et symbol på at den nye kongen skulle knuse fienden.
Etter Mat. 16, 18 har vi løfter om at Gudsrikets fiender aldri skal få endelig makt over hans menighet. Derfor er det nytteløst for dem å larme - det er fåfengt, sier ordet.
Advarsel til menneskene.
Når seieren er viss for Gud, skulle menneskene la seg advare i tide. Vær viselig, la dere advare, v. 10. Tjen Herren med frykt, v. 11. Ja, kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, v. 12.
I gammel tid var det uttrykk for ydmykhet og respekt å kysse føttene. Da måtte en bøye seg helt til jorda. Det er den tilbedelse Gud vil ha av sitt folk. Men krever omvendelse: å komme til ham med sine synder og feil for å be om nåde og tilgivelse. Det er betydningen av den siste linja i salmen: Salig er alle de som tar sin tilflukt til ham. Da velsigner Gud og frelser. Til dem når ikke hans vrede.
Har du tatt din tilflukt til Jesus - Messias ?
(9) Salme (8).
Denne salmen taler om mennesket som Guds ypperste skaperverk. Selv om det er lite, er det gjort lite ringere enn Gud og kronet med herlighet og glede. David sammenligner mennesket og det øvrige skaperverk. NT vitner om at ordet får sin dypeste betydning i Menneskesønnen. Jfr. Hebr. 2, 6-9 og Dan 7,13. Han er Guds største mesterverk.
(10) Salme 16, 10: Den oppstandne.
Denne salmen peker på en viktig side ved Messias, nemlig oppstandelsen fra de døde. Apg. 2, 25-28. 13, 35. Gud skal ikke la sin hellige se tilintetgjørelse. Det er brukt om Jesus i hans seier over døden. Gud skulle ikke overlate hans sjel til dødsrike. Han skulle ned i dødsriket, men skulle ikke bli der. Han brøt dødens lenker og seiret. "Salmen blir derfor på en gang en profetisk forutsigelse om Kristus og anvendes slik av apostlene Peter og Paulus (Apg. 2, 25-31; 13, 34-37); og en frimodig bekjennelse av det håp som løftet om den kommende Frelser fylte den gamle pakts troende med."[ii] Sønnen priser sin Far for seieren og oppstandelsen. "Kristi hellige legeme kunne ikke forgå, for døden hadde ingen makt over ham, og forsoningsverket var allerede fullbrakt ved hans frivillige død" (P. Fjellstedt). Sett på denne bakgrunn må det være galt å si med det nye Bibelverket at "Salme 16 har ingen uttalt oppstandelsestro og antagelig var dette en helt ukjent tanke da salmen ble til". Jo, v. 10 sier det ganske tydelig. Derfor er overskriften talende: en gyllen sang, eller på svensk: ett gyllent klenodium!
(11) Salme (18).
Salmen inneholder lov og takksigelse for all Guds barmhjertighet mot David. David var liksom roten til kongen i det evige rike. Men Guds Ånd har gjennom David talt slik at denne salmen er en profeti om den himmelske kongen Messias og hans stridende menighet på jord til alle tider (P. Fjellstedt). Han taler om sin lidelse, hvorledes dødens rep omspente ham, men at Herren frelste ham og seieren ble vunnet. John Brown sier at "det er mye mer om Kristus i denne salmen enn mange kristne er klar over". Jesus priser sin Gud, og det Gud er for Messias, vil Kristus være for sitt folk. Jfr. 2. Sam. 22 der salmen finnes.
(12) Salme 20, 7.
De trofaste Guds barn får trøst i sin bønn: de skal få hjelp av Messias, den salvede. Hver seier over fienden er en slik hjelp. Det er egentlig Gud selv som hjelper sin Sønn i vår kamp og strid, slik at Sønnen vinner. Det kan også bety at Gud hjelper Sønnen i hans strid på jord mot Satan - med frelsende storverk. Vi må vedgå at salmen har referanse til Kristus og hans rike, sier Hengstenberg.[iii] For Davids rike som det sikter til, kulminerer i Kristus.
(13) Salme 22: Den korsfestede.
Her taler den lidende Messias på korset langfredag. Fjellstedt bemerker at "Morgenrødens hind" betyr at hinden ble jagd over berg og dal før morgengry . Slik ble også Kristus jagd fra sin spede barndom. Og i sin menighet har han blitt forfulgt fra begynnelsen, slik Kain slo sin bror Abel i hjel.
Vers 2 ble sitert av Jesus på korset (Mat. 27, 46), og han er den eneste som virkelig er blitt forlatt av Gud. Det er ikke belegg verken i GT eller NT at Jesus bare følte seg forlatt. Ordet sier at han virkelig var det - på grunn av at han bar hele verdens synd på seg (Joh. 1, 29). Og fordi han selv var Gud, kunne han likevel si: Min Gud. Han var Sønnen, og han var uskyldig. Han bar andres lidelse og dom. Og han måtte bære denne dommen helt ut. Derfor roper han nok om hjelp, men den er langt borte. Han kunne ikke bli fri før straffen var fullbyrdet. I den stund led han helvetes kvaler.
Hele salmen er en bønn av Messias i lidelsen. Et par andre steder ser vi tydelig at det gjelder Jesus på korset. I v. 17 leser vi at "de har gjennomboret mine hender og mine føtter", og det ble bokstavelig oppfylt. Mat. 27, 31. Hunder er bilde på hvor vred og bitter fienden er. I v. 19 leser vi at "de deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel". Det gikk også bokstavelig talt i oppfyllelse. Mat. 27, 35. David så i ånden den korsfestede Messias. Endog verdensmisjonen er nevnt, v. 28 - og her klinger Mat. 28, 18-20 sterkt med.
Siste vers i salmen avsluttes med ordene: han har gjort det. Her merker vi Joh. 19, 30: Det er fullbrakt! som oppfyllelsen.
(14) Salme 40. Det fullkomne offer.
Noen ser på hele salmen som en beretning om Kristi lidelse. Da forstår en graven som bilde på vårt syndeforderv, som Kristus steg ned i.
I særlig grad er i alle fall v. 7-9 profetisk ettersom det er sagt i Hebr. 10, 5-7. Offeret kunne ikke i seg selv behage Herren eller sone våre synder. Men de vitner om Kristus og hans offer. Han kom og gjorde Guds vilje fullkomment. Og det gjorde han i vårt sted. At øret er boret betyr at han var rede til fullkommen lydighet, og Gud hadde gitt ham et legeme som skulle ofres. Guds vilje er oppfyllelsen av Guds hellige lov og forsoning for alle brudd på den. Jesu menneskelige vilje var i fullkommen harmoni med Guds vilje, fordi de var ett. Derfor kunne han si: Skje ikke min vilje, men din.
(15) Salme 45, 3: Den nådefulle kongen.
I v. 2 sier Korahs barn at sangen er om en konge. Det må være den samme som omtales i Salme 2 og 110: Messiaskongen. Om hans fornedrelse skriver profeten: han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet (Jes. 52-53). Men her ser vi ham i hans herlighetsdrakt: Du er den fagreste av alle... Her står han ikke bare fram som Gud - da er han alltid full av herlighet. Her står han som Gud og herliggjort menneske. Denne kongen "kan ikke være noen annen enn vår Frelser Jesus Kristus. Det har både de gamle jødiske fortolkere og hele den kristne kirke vært enig i" (Fra Guldgruben).
Nåde er utgytt på hans lepper, det betyr at han har et nådefullt budskap å forkynne. Det er evangeliet som frigjør alle slags syndere. Jes. 61,1ff. Og derfor eier han en evig velsignelse og kan gi det til syndere.
V. 7-8 taler om Messias som Gud, den evige og rettferdige konge som hater ondt elsker rett. Derfor har Gud salvet ham. Både den Allmektige Gud Fader og hans Sønn kalles her Gud. V. 7-8 kan vi derfor omskrive i en parafrase slik: "Din kongetrone, Jesus, står fast evig... Du elsker rettferd og hater ondskap, der har din Gud salvet deg, Jesus..."
(16) Salme 68, 19: Den himmelfarne.
Fjellstedt kaller denne salmen: Kristi opphøyelse og kraft. V. 19 er sitert i Ef. 4, 8 om Kristus. Først tales om Jesu himmelfart: du for opp i det høye. Det er hans seierstog etterat han har beseiret synden, døden, djevelen og helvetet.
Dernest: han bortførte fanger - og allerede her i tiden er menneskene i fengsel på grunn av synden. Og de som blir i synden må inn i det evige fengsel, fortapelsen. Ved sin død og oppstandelse har han seiret over alt ondt og kan derfor befri fangene. Han gav menneskene gaver (Ef. 4, 8). Men Kristus vil ikke beholde sine gaver alene, han vil dele alt med sin menighet (Fjellstedt). Paulus bruker det om nådegavene.
Hengstenberg peker på at "det høye" (marom) alltid betyr himmelen og aldri Sions berg.
I salmen står det: han mottok gaver blant menneskene, slik seierherren fikk gaver av de beseirede som tegn på sin hyllest (Dächsel). Slik har Kristus tatt bytte fra fienden, nemlig frihet og frelse for syndere. Paulus sier så at han gav menneskene gaver. Det han vant gav han videre til sitt folk.
(17) Salme 69, 22: På korset.
I denne bønn av David klinger også med ord fra Messias - det "er et motstykke til Herrens lidende tjener" (Norsk Bibel). Ordet ble bokstavelig oppfylt på Frelseren. Alle evangeliene forteller om det. Mat. 27, 34. 48. Salmen er en bønn til Gud om hjelp og barmhjertighet, og NT viser at i det minste dette verset (22) sikter mot Kristus. Men versene foran viser bakgrunnen og bygger opp til v. 22. Det er synden som er årsak. Han tok andres synd som sin, og var nidkjær for Guds hus. Likevel møtte han hån og motstand. Da han behøvde trøst og styrke mest av alt, gav de ham en bitter drikk. Det bare forsterket smerten. Noen mener galle skal oversettes "gift" (NEB).[iv]
Slik motstanderne gav Jesus mer lidelse, må alle hans etterfølgere regne med det samme. Etter Salme 22 og 110 er ingen salme sitert så ofte i NT som denne.
(18) Salme 72. Kongen og hans navn.
Kongesalmen av Asaf er en vakker hyllest til Messias. Vi vet ikke om den først var tenkt og skrevet om Israels konge. Men den fullstendige oppfyllelse kan bare skje ved himmelens konge. Det viser flere vers, f. eks. v. 8: Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. Det kan bare sikte mot Kristi rike som skal nå over hele verden. V. 11 kan bare oppfylles i Kristus: alle hedninger skal tjene ham. Alle folk skal en dag bli delaktig i hans rettferdighet og hans fredsrike. Da oppfylles ordet i Fil. 2, 9-11: hvert kne skal bøye seg for ham. Den samme tanke kommer igjen i v. 17. Løftet til Abraham klinger med: I deg skal alle jordens slekter velsignes, 1. Mos. 12, 3.
Hans navn er evig og vil aldri blekne. Stadig vil nye mennesker klynge seg til det. Welanders sang er skrevet ut fra dette verset: Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.
Jesu navn er evig, sier denne profetien - så lenge solen skinner. Mange store navn er bleknet og glemt. Men Jesus består. Kristendommen vil bestå tross all motstand. Kommunismen med sin gudsfornektende filosofi har vart i over 70 år i Sovjet. Og kristendommen står fram sterkere enn noen gang. Ateister og aktive motstandere i vårt land og andre steder forsøker å ødelegge den kristne tro. Men den vil bestå så lenge noen er villig å følge kongen som bærer navnet. - Hvert eneste navn som du visste skal tape sin glans og forgå, men Jesus den første og siste, hans navn skal for evig bestå.
Jesu navn er et frelsernavn. "De skal velsigne seg ved ham", står det. Det fører tanken til Abrahams velsignelse, 1. Mos 12, 1-3. Det tror vi også taler om Messias. Hva er denne velsignelse som er så betydningsfull? I v. 12 har han sagt det klart: Han skal frelse den fattige som roper...han skal forløse deres sjel.Velsignelsen i Kristus er frelsen fra synd. Derfor sier engelen: du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det blir vårt når vi bekjenner synden og tror tilgivelsen i Kristus. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.
Jesu navn gjelder for hedningene. "Alle hedninger skal prise ham salig." Synet utvides, og grensene sprenges. Hans navn skal skyte friske skudd så lenge solen skinner. Det er de nyfrelste i hedningeland og hos oss. Så lenge tiden varer er det mulig å bli frelst. Noen vil stadig legges til Messias' rike.
(19) Salme 95. Konge og hyrde.
Salme 95-99 er ikke direkte sitert i NT med henblikk på Messias. Men det tales om kongen, som er en tittel på Messias. Her er det klare ord om en person: Herren selv er kongen. Og denne kongen er frelser - "vår frelses klippe" kalles han (95, 1). Det er for hans åsyn vi trer fram, han som er over alle, v. 2-3
Salmen er et kall til å tilbe Herren. Hele jorden bør prise ham. Messias er kongen som eier verden, og han er hyrden som leder sitt folk.
Derfor skal vi være forsiktige og ikke forherde oss ved ulydighet slik Israel gjorde i ørkenen. Hebr. 3, 7. Vi skal heller prise Herren og juble for ham. Det skal vi gjøre fordi han er vår frelses klippe, han er stor Gud og konge, han har makt over skapningen, han har skapt alt - han er også vår skaper.
(20) Salme 96. Hans herredømme.
Alle mennesker bør prise Herren, den allmektige og rettferdige. Alle folk skal få høre om ham. Også i denne salmen ser vi misjonsperspektivet: frelsen er bestemt for alle, også hedningene. Deres (av)guder er intet, v. 5, og kan ikke hjelpe dem. Og en dag vil han dømme verden, v. 13. Så må budskapet om Messias forkynnes blant alle folk fra dag til dag, v. 2-3.
(21) Salme 97. Herren regjerer.
Salmen beskriver Messias' makt og herredømme. Det preges av rettferdighet og herlighet. Derfor skal også vi som elsker ham, hate det onde, v. 10. I nådens tid hersker han i de troendes hjerter. I evigheten skal han være enehersker i hele universet. I nådens tid er det først og fremst den åndelige regjering Messias sikter mot. I hans rike bor bare "de oppriktige av hjertet", v. 11.
(22) Salme 98. Lovsang til Herren.
Vi skal synge en ny sang for Messias, for hans gjerninger er underfulle. Han har nemlig fullført frelsen, v. 1. Og den skal kunngjøres for hedningene, og jordens ender skal se hans frelse. Det er en vidunderlig profeti om misjonen. Evangeliet skal ut til alle verdens hjørner. Da skal hele jorden juble for hans åsyn. Hele skapelsen skal en gang delta i lovsangen til Herren, v. 7-8. Men han kommer også for å dømme jorden og opprette et rettferdig rike.
(23) Salme 99.
Også i denne salmen gjelder det lovsang til Herren for hans storhet og herredømme: "Han er den som troner over kjerubene." Det viser til Herrens herlighet ved arken i det Aller Helligste (2. Mos. 25, 18; 1. Sam. 4, 4). Og der må menneskene skjelve. Herrens nærvær er ikke bare i et tempel. Hele jorden er hans "tempel" i den messianske nytestamentlige tid. Derfor står det her: "opphøyet er han over alle folkene." (v. 2). Derfor står det videre: "Opphøy Herren...kast dere ned og tilbe" (v. 9). Han er en tilgivende Gud, men også en hevner, v. 8. Det er det alvorlige dobbelte bilde av vår Frelser.
(24) Salme 110, 1: Prest etter Melkisedeks vis.
Denne salmen er tydelig om den messianske preste-kongen. Før kristen tid betraktet også jødene den som messiansk. NT forklarer og viser at den handler om Jesus Kristus. Mat. 22, 43ff; Apg. 2, 34ff; Heb. 1, 13; 5, 6-10; 7,11.28). Jesus viser at Davids ord: Herren sa til min Herre, at den kongen som Herren innsetter, må være noe mer enn et menneske av Davids ætt. Når David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?
I østerland fikk kongesønnen plass ved kongens høyre hånd når han ble innsatt som medregent. Slik har Kristus fått den høyeste æresplass hos Gud. Et menneske kan ikke ha det.
Guds folk kommer villig til ham, Messias, og de er kledt i hans rettferdighets hellige skrud. Ordet villig betyr egentlig frivillig offer, dvs de vil ofre seg selv for Herren. Rom. 12, 1.
Messias er konge som hersker, og prest som ofrer seg selv for folkets synder. Han er prest etter Melkisedeks vis, som var et evig prestedømme uten begynnelse og slutt. Også han forente det prestelige med det kongelige. 1. Mos. 14, 18. Offertjensten ble fullbyrdet på Golgata, mens bønnetjenesten fortsetter i himmelen nå. Heb. 7, 25. Hans kongelige embete skjer i dag når han får herske i våre hjerter og liv, men siden skal det vise seg åpenbart når alle skal bøye seg for ham.
(25) Salme 118, 22: Hovedhjørnesteinen.
I denne takkesalmen finner vi en profeti om Kristus, v. 22. Folket jubler over det Herren har gjort og lovpriser ham. Kongen selv taler i v. 28f.
NT bevitner at hjørnesteinen er Kristus. Han ble forkastet av menneskene - både jødene på Jesu tid og senere og mange hedninger. Guds utvelgelse var ikke beroende av det: han utvalgte nettopp den som menneskene forkastet. Og derfor er det også et under. Mat. 21, 42. 1. Pet. 2, 6f.
Bygningsmennene som skulle bygge Kristi rike var de skriftlærde og fariseerne. De forkastet Messias som uduelig. Han var i veien for dem og tok fra dem all ære. De valgte å bygge på sine egne gjerninger. Likevel ble Messias den faste grunn og hovedhjørnestein for Guds rike på jord. Ingen kommer forbi ham om de vil bli frelst.
De som tar imot, opplever fryden og undringen: Herren har gjort dette. Og de velsigner han som kom og stadig kommer inn i deres liv.
(26) Salme 132, 10ff: Velsignelse over Sion.
Det nye testamentet viser at disse versene sikter til Messias og ble oppfylt i Kristus. I Apg. 2, 30f bruker Peter ordet om Kristus.
Vi legger merke til at det skal være et evig kongerike og presteskap, kledd i frelse. Messias er den salvede og hornet (v. 17) er bilde på hans kongemakt. Salvet er på hebraisk Messias, og horn er en hebraisk uttrykksmåte for makt. Jfr. NB 78(85). Som en lampe lyser skal Messias opplyse hele verden med sitt evangelium. Bare slik kan det gå oss vel. Og bare Messias kan være den endelige oppfyllelse av slike ord. Når hans rike vokser fram, vil alle de ugudelige ("fienden") bli til skamme.
[i]. John Brown: The Sufferings and glories of the Messiah (1852) 1970, pp 26f.
[ii]. H. E. Hansen i Lutherstiftelsens Bibelverk 1915, s. 35.
[iii]. E. W. Hengstenberg: Commentary on the Psalms, vol. I, p. 343.
[iv]. K. Valen i Bibelverket og New English Bible og Beck. Ordet Rosj er det samme som for hode.
