V. DANIEL.
(49) Daniel 2, 34: En stein.
Nebukadnesar hadde en profetisk drøm i sitt andre regjeringsår. Og innholdet var mye dypere enn han forstod. For her drømte han både om sitt eget rikes undergang og om hvordan det går med alle verdens riker (Dan. 2).
Samtidig så han redningen og redningsmannen, Kristus selv. For det er han som er løsningen på alle verdens problemer og vil stå fram som en synlig seierherre til slutt, slik også Job sier (Job. 19, 25). Ingen drøm har åpenbart så mye av verdens historie, skriver John C. Jeske (lutheraner).
Drømmen i kap. 2 om statuen på leirføtter handler om to store temaer: Om verdens riker og Guds rike. Og det forunderlige er at disse rikene er like i sitt vesen til alle tider. Verdens riker kan bare skifte ytre form etter tid og forhold. I sitt vesen er de alltid like. Det er også Guds rike. Den kristne kirke er nok adskillig annerledes i dag enn på apostlenes tid, ytre sett. Vi skal imidlertid ikke la oss lure av det. Essensen er alltid den samme.
I kap. 2 hos Daniel får vi det første bildet av Messias i denne boka. Og det gir oss noen vakre trekk ved Guds rike og vår Frelser.
Kolossen er denne verden.
Den mektige statuen er bilde eller symbol på denne verdens riker. Nebukadnesars rike var et verdslige rike ikke bare i politisk forstand slik den norske stat er det. Selv om han kunne være et bra menneske, var han hedning i sitt hjerte. Derfor levde og styrte han på denne verdens måte. Han hadde trollmenner og spåmenner, han befalte at de skulle drepes, han lot lage en billedstøtte som skulle tilbes og viste seg altså som avgudsdyrker. Han kastet de ulydige i en brennende ovn. Om han priste himmelens Gud, var det med munnen uten hjertets omvendelse.
Dette viser at kongen egentlig tilbad seg selv og var opptatt med å fremme sine egne interesser. Og det er noe av hovedsaken ved det verdslige sinn og de verdslige prinsipper. Alle verdensriker er bygt opp etter det. Og jo mer vi som enkeltmennesker ligner dette, jo mer verdslige er i vi av sinn.
Derfor står alle verdslige riker på leirføtter. Det samme gjelder verdslige mennesker.
Historisk tror vi disse fire rikene var følgende: Gullet står for Babylon med Nebukadnesar selv, sølvet for Media-Persia som strakte seg fra Egypt til Lille-Asia, kobberet er det greske riket med Aleksander den store som hersket over hele den daværende kjente verden og jern og leire er Romerriket som knuste alle andre under seg med jernskodd hel. Slik har både kristne og jøder tenkt fram til de siste århundre. Legg ellers merke til likheten med kap. 7 der de samme riker blir omtalt.
Hvordan var denne statuen, og hva kan peke framover og være bilde på denne verdens vesen?
Det første Daniel la merke til med drømmen var at den var stor og skinte med strålende glans. Den må med andre ord ha vært et imponerende syn. Og det er et typisk trekk ved denne verden. Vi blir så lett imponert av den ytre prakt og herlighet i verden. Djevelen prøvde det på Jesus. Han fristet ham i ørkenen. Da førte han ham opp på et stort fjell og "viste ham alle verdens riker i et øyeblikk" (Luk. 4,5) "og deres herlighet" (Mat. 4, 8).
Frelseren lot seg ikke imponere.
Gjør vi det?
Herligheten hang for en del sammen med at statuen bestod delvis av edle metaller. Hodet var av gull og brystet og armene av sølv. Buken og lendene var av kobber mens føttene var av jern og leir. Det øverste må ha overskygget alt det andre. Gullet og sølvet er edle metaller. I verdens øyne er det en sikkerhet som gir trygghet i krisetider.
Men gav det sikkerhet i forhold til Gud?
Metallene representerte forskjellige riker fra Nebukadnesar. Samtidig er de typiske for det verdslige rike. Det har evne til å glimre og stråle og dermed lokke menneskene til seg.
Det andre trekket ved statuen var at den var delt, den var usikker og ustabil. Den så flott ut, men selve fundamentet var dårlig. Der var det ringeste metallet. Det viste seg også at det ramlet i grus en dag. Den stod ikke støtt. Grunnvollen sviktet. Jesus fortalte en gang om et hus som var slik. Byggverket var bra men grunnen dårlig (Mat. 7, 26f). Fortolkeren Keil sier med rette at det var ikke delt fordi det bestod av flere riker, men det var delt i sitt indre ved en indre uro og disharmoni. Og få ting er farligere enn indre splittelse - enten det gjelder i et land, et parti eller en organisasjon. Et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bestå, sa Jesus (Mat. 12, 25).
Dette hang sammen med at føttene bestod av to ting: noe var jern som i seg selv er sterkt og godt, og noe av leire som er løs og uholdbar. Disse blandes ikke til ett og kan slik ikke bli et stødig og fast fundament. Dessuten er denne blandingen bedragerisk fordi det ser fint ut på utsida mens det inni er løst og ustadig.
Mon ikke dette er et vesentlig trekk ved denne verdens vesen. Folk har lett for å la seg blende av det ytre.
Noe var altså av edelt metall. Det betyr ikke at denne verden har noe gudommelig i seg. Men det betyr at den er skapt av Gud og slik Guds eiendom. Den sukker etter frigjørelse, sier Paulus (Rom. 8, 19-22). Det gjør ikke det sataniske. Men verden er elsket av Gud og er egentlig bestemt for himlen.
Men noe var også av leire som her representerer en del av det delte riket.
Til sist minner denne beretningen oss om at verden skal komme under Guds dom en dag. Det skal skje i de siste dager. Steinen som knuste statuen rammet den i føttene - der den var svakest. Fra hodet ble den gradvis ringere og dårligere metall ble brukt. Og samtidig blir metallet hardere til lenger ned en kommer - før det plutselig går over til skjørt leir, som P. Hognestad bemerker. Når dommen kommer, vil verden være sunket ned i synd og ugudelighet og slik være modent for Guds vrede.
Etter bibelsk tankegang vil ikke verden bli bedre og bedre fram mot endens tid. Den blir mer og mer syndig. Det viser bl.a. Jesu gjenkomsttaler (f. eks. Mat. 24). Det er "ikke en stigende tendens, men en synkende", som John Holen skriver.[i]
Og da ser vi noe spesielt. Statuen ble ikke knust i småbiter som kunne samles sammen. Den ble knust til støv. Den ble som agner, og vinden tok det med seg. Når de tresket, kastet de kornet opp i været, og vinden tok de lette agnene. Selve kornet falt ned og ble tatt vare på. Men det fantes ikke lenger spor etter agnene!
Nå sammenlignes de ugudelige med agner, Salme 1, 4; Mat. 3, 12. Slik skal det gå dem i dommen - vinden blåser dem bort. Det store skille oppstår mellom Guds folk og verden. Agnene ble gjerne brukt til brensel, de ble kastet på ilden som fortærte dem helt og fullt. Det er dommen som venter. Men den evige ild er uutslukkelig.
Så fullstendig blir denne verden knust. Det skal ikke finnes noe igjen av den når Guds rike stiger fram i sin herlighet. Nå er Guds rike her i ringhet og skrøpelighet. Men da skal vi se det i ære og Guds prakt.
Guds rike - som er og som kommer.
Den andre store hovedsaken i denne drømmen var altså ordet om Guds rike. Det er symbolisert ved en stor stein som ble revet løs men ikke av menneskehender. Det viser både Gudsriket generelt og Kristus spesielt. Det er ham som er klippen og som til sist skal beseire hele denne vonde verden. Og da skal hele jorden bli fylt av Guds herlighet. Steinen er en profeti om Messias og hans rike og den endelige seier over Satans mankt. Vi trenger å høre det i en vond og gudløs tid. Denne profetien finnes ikke direkte omtalt i Det nye testamentet.
Det står noen fine og gode ord om Jesus her, og vi skal stanse for noen hovedpunkter om dette.
1) Jesus lignes med en stein. De andre rikene lignes med metall som kan smeltes om og dannes som en vil. Steinen er av en annen karakter enn metallet.
Nå kan steinen synes å være av mindre verdi enn f. eks. gull og sølv. Og det er akkurat det folk tenker om Kristus og hans rike. Mammon betyr mer for dem enn syndenes forlatelse. Profeten ser inn i dette når han sier: Hvem trodde det budskap vi hørte. Es. 53, 1ff. Denne profeti gikk i oppfyllelse mens Jesus levde på jord - og det skjer i hele evangeliets tidsalder. Jesus er bare en stein. Folk flest vil heller ha gull og jern - selv om det blandes med leire.
Nå bruker Bibelen uttrrykket stein om Jesus. Sju ganger er Jesus kalt for stein i Bibelen. Det er et symbol på styrke og varighet. Paulus bruker et bilde fra GT og sier: "Klippen var Kristus" (1. Kor. 10, 4). Og Peter sier: "Kom til ham, den levende stein" (1. Pet. 2,4). Og kort tid etter pinsedag sier han til folket da han talte om Jesus: "Han er den steinen som ble forkastet av dere" (Apg. 4, 11). Da siterte han Salme 118, 22. Jesus brukte det også om seg selv som snublestein, Mat. 21, 42.44. Det var på denne steinen, Kristus, at han skulle bygge sin menighet, Mat. 16, 16ff.
Både jøder og evangeliske kristne har tolket dette om Messias. Det er Jesus det gjelder. Han rives løs, som Fr. Wisløff sier, "fra menneskehetens store fjell og kastes av Guds egen hånd".[ii]
2) Steinen ble revet løs, men ikke av mennesker. Gud selv oppretter sitt rike og han er selv begynnelsen. Alt var et verk av Gud - fra unnfangelsen ved Ånden og jomfrufødselen julenatt til døden på korset og oppstandelsen påskemorgen.
3) Steinen rammet føttene på statuen, der den var svakest. Historisk betyr det Romerriket - det var på den tid Jesus ble født. Men tenker vi på dette bildet som representant for alle verdens riker, betyr det at Jesus kommer for å dømme hele verden og knuse den.
Og da ble hele støtten knust, ikke bare føttene. Ved Jesu første komme ble ikke den synlige verden knust. Det utstår til dommens dag. Men som prinsipp ble verden avsatt av Jesus. Han sa selv at "nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut" (Joh. 12, 31). Det var Jesu "fullbrakt" på Golgata som gjorde det. Støtten forsvant totalt. Det ble ingen ting igjen av den. "Alt det som er laget av menneskehender og mennesketanker, skal knuses og bli til støv og dermed gi plass for det åndelige, evige rike som ikke kan kan fremmes eller opprettes av menneskehender, men ved Gud Ånd" (Johannes Pedersen). Nå er det kanskje vanskelig å se det eller tenke seg det. Men vi må tro Guds eget ord som sier at Guds rike skal seire til sist.
4) Steinen vokste og ble til et stort fjell. Det begynte med en liten stein, og den så unektelig lite imponerende ut. Det er som Calvin sier: det minner om Jesu komme i ringhet. Han ble misforstått av sine egne (Joh. 1,11). Og fremdeles blir Jesus foraktet av folk flest.
Men hans evige rike vokste på jord. Steinen ble et stort fjell som fylte hele jorden, sier Daniel. Det skjer delvis ved misjonen i denne tidsalder, og endelig blir det fullført ved hans annet komme da Kristi herlige rike skal opprettes. Da skal jorden være "full av Herrens kunnskap" (Es. 11,9), og "jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet" (Hab. 2, 14). Dette viser trolig til Tusenårsriket da Satan skal være bundet og ikke lenger være i stand til å forføre folkeslagene (Åp. 20, 2f.).
I evigheten blir det selvsagt oppfylt endelig og fullstendig. Da skal ingen mere være i stand til å ødelegge for Gud og hans folk. Da er Djevelen og de fortapte kastet i Avgrunnen. Guds folk skal vandre i Guds lys og tjene Ham dag og natt i hans tempel. Da skal hver avkrok i denne verden kjenne Jesus, og hvert barn og alle gamle glede seg over Guds frelse. Da skal vi heller ikke kjenne stykkevis men skjønne fullt ut det evangeliet betyr. Ingen skal mere lære å føre krig, og alle skal leve i fullstendig harmoni med Guds vilje. Det skjer når "Steinen" har fylt hele verden og Guds rike opprettes i herlighet på jorden såvel som i himmelen.
Denne evighetens morgen skal aldri ta slutt og den vil alltid være like ny og herlig for Guds barn.
(50) Daniel 7, 13: En menneskesønn.
Det andre bildet som brukes om Kristus i Daniels bok er om Menneskesønnen. Han ser det i et syn og skriver det straks ned for å kunne fortelle det videre senere. Vi vil forsøke å finne hovedtanken i dette synet.
Sammenhengen.
La oss først se på sammenhengen ordet står i. Daniel får et syn i en drøm, v. 2. Fire dyr skal oppstå på jorden. De representerer fire riker som igjen representerer hele verdenshistorien slik mange ser det. Synet dekker noe av Nekubadnesars drøm i kap. 2. Men de er ikke helt like. Men de er ikke hovedsaken i det vi taler om her. De skal bare være med for sammenhengens skyld.
Det første dyret er en løve med ørnevinger som representerer Babylon. I hast skulle det fly ut og legge verden under seg. Men det forandret seg til et annet vesen - med menneskehjerte. Det skulle nå herske med visdom og humanitet.
Det andre dyret var en bjørn som trolig representerer det medisk-persiske rike. Også her var det stor kraft. Kong Kyros var perser. Det la under seg Egypt, Lydia og Babel som "tre ribben" i gapet (v. 5).
Det tredje dyret var en leopard. Det er det gresk-makedonske rike med Alexander den store som leder. Dyret hadde fire fuglevinger og gikk slik raskere fram enn andre. Det la under seg østens land helt til Induselva i India. De fire hoder er delingen i 4 mindre riker senere.
Det fjerde riket var det romerske som ikke er representert ved noe kjent dyr. Det var "fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt". Det var annerledes enn de andre, et fryktelig dyr med tenner av jern. Smlgn kap. 2, 40. Det skilte seg ut med ti horn som trolig sikter til delingen av Romerriket i ti riker med hver sin konge. Også dette riket gikk sin undergang i møte. - Et ellevte horn skyter opp, det talte store ord. Det har vært vanlig blant det troende lekfolk å tolke det om Antikrist som oppstår i fortsettelsen av det verdslige og forferdelige romerske velde. Romerriket er dermed typen på det gudfiendske verdensrike som vil oppstå i endens tid. Antikrist går endog til kamp mot Guds folk og vant over dem for en tid, v. 21.
Så kommer dommen over verden. Den gamle av dage er Gud selv. Retten er satt og bøker åpnet. Antikrist dømmes og kastes i den evige ild. Det fjerde riket med all sin verdslighet er ødelagt for evig.
En menneskesønn.
Da skjer noe. Et nytt rike opprettes. En som lignet en menneskesønn kom fra himmelen, v. 13. Han var også Guds Sønn. For her tales det om Kristus.
Han fikk herredømme, ære og makt, v. 14. I vår nåværende tids husholdning betyr det evangeliets makt over menneskehjertene. Her er han konge og hersker. I et evig perspektiv betyr det tusenårsriket og den endelige og evige seier.
Alle folk, stammer og tungemål skal tjene ham. Det har vi ikke opplevd ennå og det vil først skje i evigheten når hver tunge skal bekjenne at han er Herre, Fil. 2, 11. Guds rike er universelt. Denne evangeliets tid er bare som forordet til en bok. Det beste og største kommer senere. Da vil Gud få en ganske annen makt over menneskene enn nå.
Videre ser vi at Jesus får en evig makt. Hans rike skal aldri gå til grunne i motsetning til alle de andre verdens riker. De har bare en kort levetid som kap. 2 viser oss. Historien bekrefter til fulle denne profeti. Guds rike er et evig rike som overlever alle angrep fra alle fiender. Mange ganger er det møtt med storm og motstand. Likevel går det sin seiersgang over jorden.
Hans rike er så mektig at det ikke kan ødelegges eller forgå. Guds rike er av en annen karakter enn verden. Det har evnen til å bestå tross motstand og strid. Satan har forsøkt å ødelegge det i alle år og har ennå ikke gitt opp. Men vi har den forsikring i Skriften: hans rike er et rike som aldri går til grunne, v. 14. Det kan ikke ødelegges.
Guds rike.
Disse kjennetegn viser at dette rike må være Guds eget kongedømme. Og det må peke lenger enn evangeliets seiersgang over jord i vår tid. Sannsynligvis menes det både Tusenårsriket og den kommende evighet med en ny himmel og en ny jord.
I forklaringen av drømmen som kommer til slutt i kap. 7 tales mer inngående om dette Guds rike. Det er en gjentagelse av det som alt er sagt men også en videreføring.
"Den Høyestes hellige" får riket, v. 18. Men det skjer først når de andre rikers tid er over. Dette er Guds folk. Daniel må ha forstått det om jødene. De troende i den nye pakt er både jøder og hedninger som tror på Kristus.
En profeti som denne må ha skapt Messias-forventning hos jødene. Som kjent ventet de en politisk skikkelse som først og fremst skulle samle de adspredte jøder og føre dem tilbake til Israels land. Og det er en del av Messiasbildet, men ikke hele.
Hvis vi ser profetien på bakgrunn av tiden den ble uttalt i, blir det enda klarere: Jødene var bortført til Babylon og satt i fangenskap. Tankene deres på den tiden er uttrykt i Salme 137: "Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?" De lengtet tilbake til sitt eget land. Da kom profeten, sendt av Gud, med løfte om nye tider: De skal få det igjen. Men profetien går lenger enn det - den peker mot endens tid. Dan. 12, 9.
(51) Daniel 9, 24f.: Et Allerhelligste, en Salvet, en Fyrste.
Kap. 9.
a) Dette synet er nedtegnet i mederkongen Darius' første regjeringsår (kap. 6, 1). Det var i år 538 f. Kr. Han skal være identisk med Gibryas av Gutim (se Leupold p. 376).
Dette ble et viktig år for Daniel. Han leste nok ofte i profetskriftene og Mosebøkene som de trolig hadde fått med seg fra Kanaan. Men nå leste han profeten Jeremias (kap. 25 og 29) og så at Israels folk skulle være 70 år i fangenskap. Og han regnet etter hvor lang tid han selv hadde vært der. Da så han at tida var inne til å dra tilbake. I denne tida hadde den hellige byen ligget øde og forlatt. Det var dommen fra Herren over Israels folk for dens synd og ulydighet. Men Herren tukter alltid med måte og kaller folk tilbake til seg.
Det har vært brukt forskjellige utregninger om disse 70 år. Hvis en regner tilbake fra 536 f. Kr. (kort etter N.'s bønn) kommer en til året 606 f.K. - og det var kong Jojakims 3. regjeringsår. Men en kan også regne fra 586 f. K. da Jerusalem ble ødelagt. Da kommer en til 516 f.K., og det var det året templet ble bygt ferdig. Ut fra Daniels synsvinkel er nok det første rettest. Dette viser at Gud alltid holder ord, og det han har sagt vil komme til å skje, v. 1-2.
b) Daniels reaksjon er lærerik. Han oppdaget at Guds time nærmet seg. Men han slår seg ikke til ro med at Guds vilje skjer uansett. Han vet at folkets hjerte må vendes til Gud i bot og bedring om de skal få være med til landet. En helt ny generasjon var nå vokset opp. De gamle som var deportert var nok døde. Bare noen av de som var unge den gang, levde nå. Og det er ikke sikkert at den nye generasjonen levde godt med Herren.
Derfor vender han seg til Gud i bønn. Daniel var en bønnens mann (kap. 6). Nå gikk han inn i faste og bønn for folket med ydmyke bønner og begjæringer. Og denne bønnen viser oss noe viktig i bønnelivet, særlig når folket er i frafallstider og nye tider skal komme.
1. Det første vi merker oss i Daniels bønn er hans bekjennelse, v. 4. Han bad og bekjente. Han tenkte på Guds trofasthet i bekjennelse - han som holdt sin pakt og var miskunnelig mot alle de som elsket Herren og holdt hans bud. Dette siste er ikke uttrykk for tung loviskhet, men et "teknisk uttrykk" for å leve rett med Herren. Å elske Herren og holde hans bud er identisk med å tro på Gud og leve i hans vilje. Til alle tider må Guds folk stole på løftene og ikke bygge på noe i seg selv. Men regelen gjelder også alltid at livet skal stemme med bekjennelsen.
2. Men han bekjente spesielt Israels synd og svik mot Gud, v. 5. Han sier VI og tar seg selv med i bekjennelsen. Slik identifiserer han seg med folket. Det hadde vært lett for ham og sett på de andre som syndere og seg selv som en noe bedre israelitt. Men dypest sett er vi alle like store syndere enten vi er profeter eller tjenere. Det er den sanne ydmykhet og det rette sinn for en Guds tjener. Vi skal ikke skylde på andre eller klage kaldt over folkets synd og "tidsånda". Ingen blir hjulpet ved det. Nei, Daniel så Israels synd som sin synd. Han tok på seg ansvaret og skylda. Slik bekjente han det for Gud: Vi har syndet og vært ugudelige og ikke holdt dine bud. Nei, sier han, vi hørte ikke på din tjener som talte ditt ord. Hvor det rammer oss alle. Det er slik vårt liv er så ofte, også som kristne. Derfor er denne bønnen en rett forbønn for folket.
Synda blir konkretisert som ulydighet eller "uhørsomhet" mot profetens tale både til lederne og til folket, v. 6. Men egentlig er synden troløshet mot Herren som hadde kalt profetene. Derfor var de i utlendighet nå. Herren - og bare han - er rettferdighet. Alle vi andre er syndere og virkelig fortjener straffen, v. 7. Det gjelder både dem som er nær - i Babylon - og de som er andre steder - både i Assyria og i Israel og andre land.
3. Bønnen er om fornyelse. Gjenreis den ødelagte byen og la folket komme tilbake til sitt eget land. Det var både etter Herrens løfte og profetens inderlige lengsel.
4. Da får han profeti om den endelige seier og fornyelse. Og da måtte en salvet fra Gud komme, og nye tider ville komme for folket. Det er Messias rike han ser.
EN SALVET.
Den tredje store Messiasprofeti hos Daniel finner vi i kap. 9, 24-27. Det er et vanskelig avsnitt og vi skal være forsiktige i tolkingen. Men det er innholdsrikt og viktig, og vi vil holde oss til den tolking som stort sett har vært tradisjonell i den kristne kirke til vårt århundre.
Sammenhengen i dette avsnittet er denne: Daniel så i skriftene at det snart var slutt på de sytti år som Jerusalem skulle ligge i ruiner. Daniel ber om nåde for folket som er i eksil. Da kommer engelen Gabriel med profetien om en Salvet som skal stå fram. Som kjent er ordet salvet beslektet med det hebraiske Messias.
Hva blir da sagt?
Svaret får vi i v. 24. Nå er det ikke lenger tale om 70 år. Nå taler han om 70 uker, og som regel tolkes det om åruker som i alt blir 490 år.
Denne tida er tilmålt til å innelukke frafallet, å forsegle synder og dekke over misgjerning. Dette må sikte mot Jesu Kristi forsoningsdød på korset. Det var da synden ble dekket over. Ordet betyr å sone. Verset taler sterkt om Jesu gjerning både for verden og for Israel. "Det sikter ikke bare til Kristi forsoningsdød, men også på forsoningens anvendelse på Israels folk...," sier P. Fjellstedt.
En evig rettferdighet skal føres fram i og med soningen. Også det skjedde ved Kristus. Det er Guds rettferdighet for alle som tror på Ham. Rom. 3, 21ff; 4, 25.
Syn og profet skal besegles. Profetiene skal oppfylles i Kristus. Der har løftene sitt ja og der får de sitt amen, dvs. sin oppfyllelse. Men når den er beseglet, er også dens tid forbi. "Dens funksjon er ferdig, den trenges ikke mer" (Young). Etter NTs tid har profetenes tid vært slutt i denne bibelske mening.
Et Aller-Helligste skal salves, sies det videre. Salve er symbol på Den hellige Ånd. Jesus ble salvet av Ånden slik Jesaja hadde sagt (kap. 61, 1) i Nasaret, Luk. 4, 17-21. Vi kjenner ingen annen det kan passe på og profetordet sikter mot Kristus som Frelseren. Fortsettelsen i dette kapitlet viser også det.
Tida.
Det tales om flere tidsavsnitt her. Dette har gitt grunn til spekulasjoner og mistolkinger. Det har vært mange forskjellige forsøk på å forklare dette. Vi skal holde oss fra utregninger på grunnlag av tall her med unntak av dette:
Hele tidsrommet er som sagt 70 uker eller 490 år. Dette deles imidlertid i to perioder samt den siste uken. Fra ordet om å gjenreise Jerusalem til den Salvede kommer, skal det være 7 uker + 62 uker (åruker) som tilsammen er 483 år. Regner vi år 455 f. Kr. som utgangspunkt da Nehemias begynte oppbyggingen av byen, kommer vi til år 28 e. Kr. som passer godt med Jesu offentlige framtreden. I den siste åruke skal den Salvede utryddes (v. 26), og i denne siste tid vil det være krig og ødeleggelse. Da vil en fyrste komme, ødeleggeren. V. 27 er en forklaring på hans virksomhet. (Det er også mulig å bruke andre årstall som utgangspunkt.)
Den Salvede må være Jesus Kristus. Ødeleggeren er trolig Anti-Krist, jfr. Mat. 24, 15. La oss se litt på noen enkeltutsagn i dette avsnittet.
Den salvede skal utryddes, v. 26. Vi er nå framme ved langfredag da Jesus døde på korset. Han skulle utryddes, tas bort med makt. Det skulle skje uten dom, sier den greske oversettelsen LXX. Og det ser vi av Jesu historie: han fikk ingen rettferdig dom. Slik står det også i noen oversettelser. Flere ting ved rettergangen mot ham var ugyldig etter datidens lov. På norsk står: og intet ha (NO-88) eller: og ikke mer være til (N0-78). Jesus ga seg frivillig.
Byen og templet skal ødelegges av en kommende fyrste. Jerusalem ble ødelagt i år 70 av keiser Titus Vespasian, og den endelige ødeleggelse av byen skjedde i året 135 e. Kr. da jødene måtte forlate byen.
Inntil enden er det krig og ødeleggelse - det har historien bekreftet. NO-78 har en annen oversettelse: Ødeleggelsen som er fastsatt skal vare til krigen er slutt. Den første oversettelsen er mer ordrett korrekt.
Det tales så om en pakt som stadfestes (NO-88) eller gjøres tung for mange (N0-78). Uttrykket er dunkelt og er tolket forskjellig - både om Jesu død og menighetens opprettelse og om den siste tid med Anti-Krists komme. Jfr. Åpb. 13, 6. 14-15. Mat. 24, 15.
Slaktoffer og matoffer skal opphøre. Noen tolker det om at ofringene ble slutt da templet brann i år 70. Etter den tid er de ikke blitt gjenopptatt. Andre mener ordene sikter til endens tid og at jødene vil gjenoppbygge templet og innføre ofringene. Ødeleggelsens vederstyggelighet skal settes på det hellige sted, templet. Det må vise til templet i Jersualem og det indikerer at et nytt tempel må oppbygges før Jesu komme. Jfr. Mat. 24, 15. Da taler ordet om Anti-Krist, men også han skal dømmes og straffes til slutt. Det vil skje ved slutten av uken. - Antiokus Epifanes blir ofte sett på som et forbilde på Anti-Krist (kap. 8, 3-25; 11, 21-45). Den siste eskatologiske (om de siste ting) tolking har mye for seg.
Sammenfatning.
Vi kan sammenfatte dette avsnittet på følgende måte:
Det taler om Jesu død, som soning for synd og misgjerning. Det taler om Jesu oppstandelse forsåvidt som den evige rettferdighet nevnes. Messiasnavnet (en salvet) nevnes. Tanken om de siste tider med seier over det vonde kommer også fram, jfr. kap. 12, 1-4.
Alt dette var altså forkynt i Babel der Daniel bodde. Ordene skulle forsegles til den siste tid - de forstod ikke hele betydningen og rekkevidden av dem der og da. Men i det minste jødene må ha hørt om det og sikkert undret seg over budskapet.
Noen sekter har misbrukt de vanskelige tekstene i Daniels bok med bl. a. utregninger av dommens dag. Det skal vi unngå. Men vi skal heller ikke unnlate å bruke boka selv om innholdet er vanskelig. Vi bør bare gå forsiktig fram.
