VI. DE SMÅ PROFETER.
(Vi begynner nå en serie med Messiasprofetier fra GT på denne bloggen. Vi begynner med den siste delen (VI) og fortsetter oppover til del I. Slik vil disse artiklene komme i rett rekkefølge fra 1. Mosebok til Sakarja og Malakia.) NDH.(52) Hoseas 3, 5: En Konge.
Israel har vært vantro og blitt straffet av Herren mange ganger. Derfor skal folket være uten konge og uten den israelittiske gudstjenesten. Det må være landflyktigheten i 1900 år etter Jerusalems fall. Terafim var avguder (1. Mos. 31, 19), og det antyder at folket skal bli verdslig i sin ferd. "Jødefolket skal i lang tid være uten både den sanne gudstjenesten og uten avgudsdyrkelse" (P. Fjellstedt).
Deretter kommer vekkelsen, v. 5. Folket skal omvende seg i den siste tid. De søker sin konge David. Dette er sagt lenge etter Davids tid. Den siste tid er Messiasrikets tid, oppfylt i Jesu komme og hans frelsesrike.
Her er derfor Israels omvendelse i den siste tid forkynt, da folket skal søke sin Messias på en helt ny måte enn før. Rom. 11, 26-27. De skal oppleve nåden i Kristus og tro forsoningen på Golgata. Det er et ydmykt folk som kommer slik: bevende skal de søke Herren og hans gaver. Det siste ordet (gaver) er Tuv, som betyr det gode. Og Messias' frelse og rike vil bli noe helt nytt og godt for Israel og alle folk når de søker det.
Messias kalles konge i dette ordet, og det er en betegnelse vi ser flere ganger i Messiasprofetiene.
(53) Joel 2, 23: Læreren til rettferdighet.
Dette ordet er oversatt på flere måter. Ordet for lærer (moreh) kan også oversettes regn, slik er det oversatt i siste del av verset. NO-78,85 oversetter med regn mens NO.30 og NB-88 har lærer. Det siste har vært standard jødisk tolking som støttes av f. eks. Rashi.
Hvis begge tolkinger klinger med, blir tanken: Herren gir både de timelige gaver som regn til rette tid, som i siste del av verset, og de åndelige gaver ved å sende Messias. Han skal gi folket rettferdighet. Og dette stemmer godt med kap. 3, 1 der vi får en profeti om pinsen og Ånden som skal komme over alt kjød.
(54) Amos 9, 11: Skal gjenreise det falne.
Amos blir ofte regnet som den første skriftprofet. Han virket i Israel (Nord-riket) i kong Jeroboams tid. Han forkynte dom og undergang for folket. Antagelig fikk han oppleve at Israel ble bortført til Assyria i år 722 f. Kr. Slik ble profetien delvis oppfylt. Men hans ord sikter lenger - like inn i endens tid. Israels ætt skal spres blant alle folk, v. 9. Deretter vil Herren gjenreise Davids falne hytte, v. 11. Da skal det ødelagte gjøres godt igjen, og det skal bli som i gammel tid. Ja, Davids rike skal nå ut til hele verden, v. 12.
Nå kan denne profetien se temmelig generell ut, og vi kan kanskje tvile på om den har noe direkte å si om Messias.
Også i dette tilfelle får vi bekreftelse på det i NT. På apostelmøtet i Jerusalem år 49 e. Kr. står Jakob fram og taler (Apg. 15, 13-18) og siterer Amos 9,11-12. Da siterer han vesentlig etter den greske oversettelsen Septuaginta (LXX). Det viktige er at han bruker Amos 9, 11f om evangeliets tid og deler tiden inn i to hovedperioder. Det er meget lærerikt.
a) Først skal Herren "sørge for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn". Det er den kristne menighet i evangeliets tidsalder. Den kalles i NT "ekklesia", som betyr de utkalte. Dette har skjedd siden pinsedag og vil fortsette til Jesu komme.
b) Deretter skal Herren komme tilbake og "igjen oppbygge Davids falne hytte", sitert etter Amos 9. Da skal Israels folk samles i sitt land, og Davids rike gjenopprettes. "Davids falne hytte" betyr for jødene deres nasjonale rike, eller kongemakt. David står som symbol for den store tida i Israel. Når jødene tenkte på en lykkelig framtid, var det med tanke på et nytt Davids rike. Nå bruker Jakob det her om noe etter evangeliets tid. Det viser ordet "deretter". Og navnet David blir brukt i GT om Messias, f. eks. i Salmene. [16]
c) Resultatet av denne gjenreisning blir en verdens-vekkelse og en herlig tid for Davids rike, Apg. 15, 17. Her ser vi både Israels omvendelse til Messias (Jesus) og hedningenes komme mer fulltallig enn noen gang før. Rom. 11, 12.15. Ja, først skal det Guds rike som Jesus forkynte, få utfolde seg i all sin prakt. Den samme tanken finner vi andre steder, som Sak. 8, 20-23: Mange hedninger skal søke Herren.
Det er grunn til å spørre om ikke disse store tider betyr noe mer enn de lokale vekkelser vi har sett til nå både i Vesten og i den tredje verden. Vi legger også merke til at Israel fra denne tid skal bli i Israels land for alltid, Amos 9, 15: de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land. Hvis vi ikke relativiserer bibelordet, men tar det ordrett, kan det ikke bety tida før 1948 - først da fikk Israel sitt land igjen.
Det er også noen som leser både Amos 9 og Apg 15 om evangeliets tid slik at ordene "først" og "deretter" taler om det samme. Etter denne forståelsen taler Jakob "først" om misjonsarbeidet til Paulus og Barnabas, "deretter" sier han at det stemmer med Amos 9.
(55) Mika 5, 1: En hersker over Israel, født i Betlehem.
Mika var profet samtidig med Jesaja. Det ser ut til at denne tida var rikt benådet av Gud. Han viste seg for folket og gav dem rike løfter om framtida. Det er kort tid før folket i Israel (Nord-riket) skal føres bort til Assyria. Disse to profetene i Sør-riket får da flere profetier om en ny og bedre tid for hele folket.
At denne profeti er om Jesus, er vel så klart som det kan bli. Da de vise menn fra Østerland kom for å besøke og tilbe den nye kongen i Israel, ble yppersteprestene og de skriftlærde bedt om hjelp. Og spørsmålet var: hvor skal Messias bli født? Kunne Skriftene gi beskjed om det?
Ja, de kunne det. Straks ble Mikas bokrull tatt fram og kap. 5, 1-2 sitert. Her står det at Messias skal bli født i Betlehem, Davids by. Mat. 2, 4-6. At de tok Bibelens ord alvorlig, ser vi tydelig av v. 8. Der ber kongen dem å dra til Betlehem for å se det som er skjedd.
Disse ordene viser med all ønskelig klarhet at jødefolket trodde at disse versene handlet om den kommende fyrste, Messias. Det var de ikke i tvil om.
Men også vanlige mennesker regnet ordene for messianske. Det ser vi av Joh. 7, 41-42. Her diskuterte man hvem Jesus kunne være. Noen sa det ene, noen det andre. Noen hevdet da: Han må være Messias. Og da kommer denne interessante bemerkningen: "Har ikke Skriften sagt at Messias kommer av Davids ætt og fra Betlehem, byen hvor David var?" Her må de ha tenkt på Mika 5.
Ser vi litt nærmere på ordene hos profeten, får vi flere opplysninger om Messias, som altså er Jesus fra Nasaret.
a) Først: han skal bli født i Betlehem, Efrata. Det var en by i Sørriket, i Juda ikke langt fra Jerusalem. Dette er en liten detalj og synes ikke å ha så stor betydning. Men det viser at Herren er nøye med sitt ord og lar det skje slik det står skrevet. Det skaper tillit til at den Allmektige står bak sitt ord. Da de vise menn kom, viste det seg at denne detaljen fikk betydning. - Vi kan også legge til at det var en annen by ved navn Betlehem som lå i Galilea, i Sebulons område. Gud har i profetien sørget for at folket skulle finne den rette byen, den som lå i Juda.
b) Videre ser vi at Messias var et menneske i og med at han skulle fødes av en kvinne. Han var ikke et overnaturlig vesen eller en mystisk gudeskikkelse som samtidige religioner talte om i Middelhavsområdet. Messias skal lokaliseres til en bestemt by i et bestemt land. Det må være en av grunnene til at denne detaljen er kommet med i profetordet.
c) Videre beskriver profeten Messias som Gud. "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager," v. 1. Vi vet ikke hvor mye profeten har forstått av dette, men det er uvesentlig. Saken var at Messias skulle være både Gud og menneske for å bli noe fullstendig nytt for oss. "Her tales slik ikke bare om hans menneskelige, men også om hans guddommelige fødsel, som Guds enbårne sønn, født av Faderen fra evighet" (P. Fjellstedt). Fra NT faller det klart lys over dette. Og forstander ved Misjonsskolen i Stavanger, Jonas Myhre, skrev i Lutherstiftelsens Bibelværk 1917: "Hans opprinnelse og framtreden begynner altså ikke med hans fattige fødsel i Betlehem. Det er dunkle ord, som lar oss ane, om det ikke uttrykkelig sies, at denne konge er noe annet og mere enn et menneske. I dem er gjemt hans fødsel fra evighet av og Guds åpenbaring ved ham i skapelsen og i menneskeslektens og særlig Israels historie."[17]
Han skulle være både Gud og mann. Som menneske skulle han stige ned til oss i vår synd og elendighet og gå inn i våre kår. Det var nødvendig for å forstå oss og kunne ta på seg vår synd. Som Gud var han i stand til å frelse, med guddommelig makt og myndighet. Dette ble oppfylt. Det ser vi bl. a. av Fil. 2, 6-8: Jesus gav avkall på Guds skikkelse og tok en tjeners skikkelse på seg. Men hele tiden var han Gud av natur.
Her stod striden i den første kristne tid. Mange viktige sider ved Jesus ble det nødvendig å forsvare. Men ingen ting var så viktig som dette overfor hedenske religioner og filosofi. Et høydepunkt var kirkemøtet i Nikea år 325 mot Arius. De kirkelige "symboler" (trosbekjennelser) vitner sterkt om denne kampen. I den Nikenske bekjennelsen står det slik: "...født av Faderen, av samme vesen som Faderen...og som ble menneske" (fra år 325 og revidert senere). Særlig tydelig er det i den Athanasiske bekjennelse, punkt 28-30: "(Jesus) er både Gud og likeledes menneske...fullkommen Gud, fullkomment menneske." Den er fra ca. 600 e. Kr. Vi kjenner den samme striden igjen i vår tid i den liberale teologi og om "den historiske Jesus".
d) Messias skal ha kongemakt, han skal være en hersker i Israel. Og når Jesus kom, ble han kalt konge - i åndelig forstand.
e) Han skal være hyrde og ikke en ond hersker, v. 3. Han skal vokte sin hjord. Denne tanken er utbredt i Bibelen, og henger nok sammen med at jødene var et hyrdefolk. Det ble direkte oppfylt i Jesus, Joh. 10, 11: Jeg er den gode hyrde. Dette viser tryggheten for Guds folk. Kristus skal styrke og herske over oss, men også vokte oss. Han har overtatt ansvaret for sine. Sml. Salme 23.
f) Denne profetien er verdensomspennende, v. 3. Messias skal være stor "til jordens ender". Det må bety at budskapet om ham og dermed om hans rike skal nå ut til alle jordens folk. Det skal bli et universalt rike der alle folkeslag er representert. Dette står i kontrast til Israels folk i GT (og senere) som et mer isolert folk. Men vi finner tanken igjen i misjonsbefalingen, Mat. 28, 18-20. Evangeliet skal nå ut til alle folk før Kristi gjenkomst. Mat. 24, 14.
g) Noen hevder at vi finner antydning om jomfrufødselen i v. 2: "da hun som skal føde, har født". Hvis ikke noe ekstraordinert var ment, ville en slik setning her være noe unødvendig. Jes. 7, 14.[18].
h) Messias kommer i ringhet. Han skal fødes i en av de små byer i Israel og ikke i et kongelig palass i Jerusalem. Men han skal være av Davids hus og ætt ved å fødes i Davids by. Luk. 2, 4. Mat. 1, 1.
(56) Haggai 2, 7: Hedningenes lengsel.
Denne Messiasprofeti er omstridt blant de lærde , og den volder visse oversettelsesproblemer. Det er særlig to oversettelser: "Alle folkenes kostelige skatter" (NO-30, gaml. svensk), (deres skatter - NO-78), og "alle nasjoners lengsel" (engelsk). Den første taler om at hedningene skal bringe sine rikdommer til Jerusalems tempel (i den messianske tid), og den andre at folkene lengter etter noe, nemlig Messias. Den siste oppfatning var stort sett vanlig inntil bibelkritikkens dager. Også eldre jødiske tolkere mente det siktet til Messias. Rabbi Akiba oversetter slik: "Jeg vil skake himmelen, og deretter vil Messias komme" (sitert etter Pusey). Også i vår tid er det bibeltolkere som har dette synet, som f. eks. Edward J. Young. Andre bruker den første oversettelsen uten å gjøre oppmerksom den andre muligheten.
De fleste er likevel enige om at det taler om den messianske tiden. Her kan vi legge merke til sammenhengen det står i: folket skal bygge templet opp igjen etter eksilet i Babel. Men det andre templet har ikke den samme herlighet som det første - og folket blir bedt om å se lenger: til det åndelige templet og det siste tempel i Messiasriket. Da skal Guds herlighet åpenbares som aldri før. Og vi vet at Kristus kom for å gi den, Joh. 1, 14ff.
(57) Sakarias 2, 14ff. Jeg kommer.
Herren vil bo hos sitt folk - han kommer til dem. Og da skal mange hedninger komme til Herren og bli hans folk. Det er altså tale om en hedningemisjon og vekkelse som aldri før.
(58) Sakarias 3, 8; 6, 12: En mann som heter Spire.
I denne profetien ser vi at Messias skal være et menneske: en mann som heter spire. Kan det sies klarere i GT at Messias skal komme som et menneske av trange kår og skape nye tider for folket.
1. Hans navn er Spire.
Dette navnet henspiller på to ting. Først er det et bilde på avstamming. Han skal spire fram av sin rot (6, 12). Det må bety slektskap. Og ved at han skal være konge (v. 13), vil han som jøde bare kunne komme av en slekt. I den jødiske historie finnes det bare ett kongerike som er aktuelt å føre videre: Davids rike. Jfr. 2. Sam. 7, 14; Amos 9, 11. Dermed er det sagt at han må være av Davids ætt. Det stemmer med andre profetier, Jes. 11, 1f. Der det heter at Messias skal komme av Isais stubb. Og Isai var Davids far, Apg. 13, 22-23. Da Jesus ble født, er det sagt at han var av Davids hus og ætt. Luk. 2, 4. Det gikk som Herren hadde sagt.
Men ordet spire må også være et bilde som så mange andre uttrykk i Bibelen. Spiren er et lite skudd eller strå som kommer opp av jorda. Det ser så lite og ringe ut. Men i stillhet vokser det dag for dag. Det ligger liksom nye muligheter i en spire, selv om den ser liten og ubetydelig ut. Den taler om liv.
Da Messias kom, skjedde nettopp det. Hans ringhet førte til forakt. Han var ikke den store kongen som mange hadde håpet på. Han var bare et lite og fattig barn. Men i dette barnet lå hele verdens håp.
Ordet spire er også brukt andre steder i Skriften med et klart Messias-sikte. Vi tror det taler om samme sak. Jeremias taler om nye tider da Herren vil "la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet" (Jer. 23, 5-6). Jfr. Jer. 33, 15-17.
2. Spiren skal være Guds tjener.
Han skal gjøre Guds gjerning og ikke sin egen. Han er et sendebud og skal utføre sin Herres vilje. Det er tjenerens mandat - han må la seg nøye med det.
Her ser vi at Messias også andre steder får tilnavnet "Herrens tjener", f. eks. Jes. 42,1. Også det taler om Messias. Og vi har mange skriftsteder som viser at Jesus kom som tjener. Vi kan lese hans egne ord i Joh. 6, 38: "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg." Det er tjenersinnet. Da utføres Herrens vilje med glede og lyst. Jesu vilje er ett med Guds vilje. Det motsatte er slavesinnet som også utfører sin herres vilje, men nølende og uten lyst. Kristi sinn finner vi beskrevet i Fil. 2, 6ff. Han har selv satt denne overskrift over sitt liv: "for selv å tjene og gi..." (Mat. 20, 28).
3. Denne Guds tjener skal være en mann.
Messias skulle være et menneske. Derfor føres vi her like inn i inkarnasjonens mysterium, dvs. det at Jesus som var Gud ble menneske. Det er dette Johannes taler om i Joh. 1, 14: Ordet ble kjød, dvs. Jesus Kristus ble menneske.
Han kom fra Gud og var Gud. Men han kom i menneskeskikkelse, og ble oss lik i alt. Hebr. 2, 17; 4, 15. Messias var altså både Gud og mann. Her stod det strid i de første århundre av den kristne historie, og vi ser den samme tendensen i dag. Det gjaldt Arius, gnostisismen, doketismen, liberal teologi m.m. Vi finner begge ytterkanter: enten var han bare Gud eller bare menneske. Vår tanke har så vanskelig for å fatte at han kunne være både guddommelig og menneske i samme legeme til samme tid. Det er inkarnasjonens under.
Men bare slik kunne han bli til hjelp for oss, ved å stige inn i vårt sted. Han måtte bli som oss for å kunne ta alt vårt på seg. Han skulle i alle deler bli oss lik, dog uten synd. Men derved ble han den ypperste av alle. Hebr. 10, 5; Kol. 1, 18.
4. Han skal bygge Herrens tempel.
Templet var jødenes nasjonalhelligdom, det sentrum der de kunne møte Gud. Der var ofringene som talte om en hellig Gud, men en Gud de kunne møte i offeret. Uttrykket Herrens tempel kan en forstå dobbelt: De bygde templet opp igjen etter eksilet i Babel. Det stod ferdig i år 516 f. K. Men i den siste tid når Messias kommer vil det være aktuelt å bygge templet opp igjen. Og i mellomtida bygger Herren sitt tempel i åndelig forstand i alle de troende.
5. Han skal være prest.
Ypperstepresten Josva og de andre prestene skulle være varselmenn eller forbilder på Messias, 3, 8. Det må være hans prestedømme som blir forutsagt her. Det blir sagt tydelig i kap. 6, 13: han skal være prest. Messias skal være både konge og prest. Den prestelige tjeneste er en åndelig tjeneste som mellommann mellom Gud og folket. 1978/85-oversettelsen er en omskrivning som svekker Messias' prestelige tjeneste. Der står det slik: "ved hans trone skal det være en prest", mens det i NB-88 står: "og han skal være prest". Etter den første oversettelsen er det tale om to personer, mens det i den siste tales om en person som både er konge og prest. Vi tror den siste forståelsen er rett.
Presten hadde tre oppgaver, og alle kan overføres på Kristus. Han hadde disse tjenesten mens han var her på jord. Og fremdeles har han en prestelig tjeneste i himmelen. Hebr. 7,7 og 8, 2.
a) Presten skulle be. Han skulle gå til Gud på vegne av folket og tale deres sak. Han hadde en spesiell adgang til Guds trone. - Slik er Kristus vår talsmann hos Gud. Han talte ofte med sin Far i himmelen mens han var her nede. Mark. 6, 46. Luk. 23, 34. Nå utfører han sin prestelige bønnetjeneste i himmelen. Han kan fullkommen frelse oss, for "han alltid lever til å gå i forbønn" for oss, Hebr. 7, 25.
b) Prestens oppgave var å forkynne. Når han hadde talt med Gud om folket, skulle han tale til folket om Gud. Kristus fikk sitt budskap fra sin Far og gav oss evangeliet i rikt mål. Det var hans kallsoppgave. Luk. 4, 18 (Jes. 61, 1), Luk. 7, 22.
c) Presten skulle bære fram offer. Det var kanskje hans viktigste oppgave, fordi det la grunnen til folkets forhold til Gud. Det var mange slags offer i GT. Høydepunktene var påskedagen og den store forsoningsdagen. De hadde både blodige og ublodige offer. Blodet talte om forsoning med Gud der offeret døde i folkets sted. - Slik ble Kristus vårt offer. Han ble hengt på Golgata kors og sonet all verdens synd og skyld idet han ropte: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30. Mon det ikke er dette som menes med verset etter talen om Spire i Sakarias (3, 9): Jeg tar dette landets misgjerning bort på en dag. Folket måtte forstå at synden ble tatt bort ved offeret. Noe stort skjedde i templet. Og når vi ser at vår synd er tatt bort ved Lammets blod, opplever vi det største på denne jord.
(59) Sakarias 9, 9: Din konge - Palmesøndag.
I dette profetordet knytter vi tanken tilbake til kap. 2, 14: "Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter." Her er virkelig en grunn til glede. For her taler han om Messias som kommer og blir hyllet som konge.
1. Profeten taler om framtida. Jerusalems konge skal komme. Det er ikke samtidshistorie for Sakarias eller den nærmeste tida etter. Ordene sikter mot Kristi komme og ble oppfylt palmesøndag.
2. Messias kalles her konge. Han er Sions, Jerusalems konge. "Se, din konge kommer til deg." Folket ventet en lederskikkelse, en konge som i Davids tid. Han må være stabil og pålitelig - i motsetning til de mange konger i Israel som ikke var det.
Da Jesus kom som oppfyllelse av disse profetiene, kom han som konge. Det ser vi både av den forventning som knyttet seg til hans fødsel og barndom, og oppfatningen av ham senere f. eks. ved hans død. De vise menn kom til Jerusalem med spørsmålet: "Hvor er den jødenes konge som er født nå?" (Mat. 2, 2). Da de så stjernen og fulgte den, tenkte de at han måtte være i Jerusalem, landets hovedstad. Derfor spør de etter kongen der. Her er det også interessant å se at Herodes og innbyggerne i Jerusalem straks forbinder dette med Messiastanken. Han går til de skriftlærde med spørsmålet: Hvor skal Messias bli født?
Ordet i Luk. 1, 26ff er også viktig her. Maria får besøk av engelen Gabriel som sier om Jesusbarnet: "Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (v. 32-33). Her er det sagt så klart som det kan sies at Messias er konge. At det er et uvanlig kongedømme går fram av at Gud skal gi ham det, og at det skal være evig og uten ende.
Det er også av stor betydning å se Pilatus' spørsmål til Jesus: "Er du jødenes konge?" (Joh. 18, 33-37.) Jesu svar er klargjørende: "Mitt rike er ikke av denne verden...Jeg er konge." Vi forstår dette slik at hans rike er et åndelig rike, han bor og hersker i våre hjerter. Han sa også: "Guds rike er inne i dere" (Luk. 17, 21). Og det er slik Guds rike er i dag. Det er åndelig også i denne betydningen: Guds rike er ikke etter denne verdens vesen. Det har en annen karakter enn denne verden.
Profeten beskriver så Messiaskongen, hvordan han er:
a) Han er rettferdig - motsatt denne verdens herskere. Jødene har både før og senere opplevd mye av deres urettferdighet. Men Messias skal ikke være slik. Han er selv ren og rettferdig og handler med andre på rett vis. Og Jesus oppfylte dette på fullkommen måte. Han var i alt som et menneske - dog uten synd (Hebr. 4, 15). Og han gjorde ikke synd (1. Pet. 2, 22).
b) Han skal være full av frelse. Det var hans egentlige gjerning. Engelen sa til Maria før han ble født: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat. 1, 21). Det er fellesnevneren for hele Jesu gjerning. Ingen andre kan utføre en slik oppgave. Uttrykket "full av frelse" må vise at her dreier det seg om noe mer enn et vanlig menneske. Han skal frelse verden fra synd og skyld og gi oss barnekår hos Gud.
Mange jøder forstod nok ordet frelse i en mer nasjonal betydning: Messias skulle befri folket fra undertrykkerne, fra romerne. Derfor ville de bokstavelig talt gjøre ham til konge, Joh. 6, 15.
3. Messias skal være fattig og ydmyk. Han skal komme ridende på et asen. Han er helt ulik de verdslige kongene med prakt og herlighet. Folket kjente Babylons prakt og storhet, men deres konge skulle være av et annet slag. Han er ydmyk og skal ånde av fred.
Aseninnen taler om ringhet, slik Kristus kom i skrøpelighet som et menneske og la av seg himmelens prakt. Fil. 2, 6ff. I 1. Mos. 49, 11 blir også asenet satt i forbindelse med Messias. Fredsfyrsten (Shilo) kommer på et asen. Også Talmud taler om asen i forbindelse med Messias.
Joh. 12, 12-16 gir oss visshet om at profetordet er en profeti om Jesus Kristus. Når Johannes forteller om Palmesøndag, siterer han dette verset og sier: "Dette skjønte ikke disiplene fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham."
La oss ta med en liten detalj her: Profetien nevner både asenet og folen. Matteus var oppmerksom på det og passet på å få det med i sin fortelling: "Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den" (Mat. 21, 2). Så gikk også denne lille detaljen i oppfyllelse. Det var en guddommelig profeti, og derfor måtte det skje slik. Flere ganger sier Matteus: "Dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten" (v. 4). Vi kan bare undre oss over den guddommelige nøyaktighet. Når Johannes bare nevner en, er det selvsagt fordi Jesus bare kunne sitte på ett dyr.
4. Messias skal være fredsfyrste, v. 10. Krigen er slutt og alt skal være fred. Bibelen taler om fred i flere betydninger.
a) Hjertefreden som frukt av syndenes forlatelse er noe alle Guds barn opplever selv om de ikke alltid erfarer den følbare fred. Freden mellom Gud og den frelste synderen er opprettet.
b) Israel skal en gang bli et samlet rike og bo trygt i sitt eget land. Vi tror at alle 12 stammer skal være representert i "hele Israel", og freden skal rå i Midt-Østen. Messias skal tale fred også til hedningene, og hans herredømme skal nå fra hav til hav. Det er tale om et verdensomspennende og universelt rike. Jfr. Sak. 8, 20-21. Da vil englesangen utenfor Betlehem få en større oppfyllelse enn vi har sett til nå: Fred på jorden.
5. Messias skal befri fangene fra brønnen, v. 11. Brønnen var ofte brukt som fengsel, f. eks. for Josef (1. Mos. 37, 24) og Jeremias (Jer. 38, 1-13). Som regel betød det dødsdom, at fangen var uten håp der nede. Det var umulig å redde seg selv, brønnen var smalest oppe. Denne brønnen var uten vann, står det. Og det er en viktig detalj, fordi det viser at det var et lite håp for fangen. Hvis brønnen ble fylt med vann, ville fangen straks drukne. Så lenge den var tørr, kunne han håpe at noen drog han opp.
Dette er et vakkert bilde på mennesket i forhold til synden: De er fanget av den og overgitt til døden. Men det er et håp: Messias kom for å befri dem. Han skal fri dem fra brønnen og sette dem på en klippe. Salme 40.
Slik var Jesu oppgave. I sin programtale i Luk. 4, 18 siterer han Jes. 61, 1f. Der profeterer Jesaja at Messias skal forkynne fangene at de skal få frihet. Og Jesus sa at hvis Sønnen fikk frigjøre dem, ble de virkelig fri. Joh. 8, 36. Det er Jesu gjerning.
6. Han kunne befri dem for sitt paktblods skyld. Det er frihetens grunn. Alle jøder kjente begrepet paktblod. Det viser tilbake til lovgivningen på Sinai og ofringene. Pakten ble inngått med blod, bilde på døden og soningen. På grunn av dette kunne og ville Gud redde Israel fra Babel som var deres fangenskaps "brønn" på Sakarias' tid. Og på grunn av paktsblodet i den nye pakt på Golgata, kan han redde oss fra evig død. Når synderen ber om nåde for Jesu skyld, løftes han opp fra brønnen og inn i friheten.
(60) Sakarias 11, 12; 13, 7: Sveket for penger, og hyrden blir slått.
Herren Messias er hyrde, men folket skal forkaste ham og gå sin egen vei. I disse avsnitt finner vi noe om forholdet mellom folket og Messias.
1. De verdsatte ham for 30 sølvpenninger. Det var prisen på en slave i gammel tid. Det kunne være en mann eller ei kvinne, 2. Mos. 21, 32. Det forteller oss hvor lite de aktet sin Frelser. Og det viser deres tro eller rettere vantro mot ham. Også grunnen til at de forkastet ham, kan vi ane her: De forstod ikke rett hvem han var eller hva han skulle. Det er også en nytestamentlig tankegang: "Hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre" (1. Kor. 2, 8). Noe var skjult for dem. Profeten forutsier altså her at Messias skulle bli forkastet av sine egne.
Men det er viktig å se at ikke alle var med på dette. Selv om mange forkastet ham, var det unntak. Profeten sier at pakten mellom Gud og folket ble brutt. Da skjønte "de usleste av fårene, de som aktet på meg, at det var Herrens ord".[19] De usleste aktet på Herrens ord. Og NT viser at det gikk slik. "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh. 1, 12). Dette er i første rekke disiplene og andre som fulgte Jesus på jord. Senere har mange "usle" slått følge med Messias. Ordet som er oversatt "usle" betyr også fattig, eller noen som trenger hjelp. Slik er de troende i seg selv.
2. Dette er en profeti om Judas, han som svek Jesus. Detaljene passer så nøye på ham. Slike ting kan ikke være tilfeldigheter. Det vitner om en plan, om et guddommelig råd som står bak alt.
Judas fikk 30 sølvpenninger for å svike Mesteren. Det var som nevnt prisen for en slave. Mat. 26, 15. Pengene ble kastet inn i Herrens hus - det stemmer også med det Judas gjorde. Mat. 27, 5. Og pengene ble gitt til pottemakeren, slik pottemakerens åker ble kjøpt for Judas-pengene. Mat. 27, 7ff.
3. Profeten sier videre at Messias skulle bli drept. Det skjedde ikke tilfeldig, men som et overlagt drap. Det ser vi av uttrykket i Sak. 13, 7. Det er særlig to uttrykk som viser det:
a) "Sverd! Sverd, våkn opp mot min hyrde." Sverdet er uttrykk for straff, og det ødelegger og dreper. Det brukes i Bibelen som symbol på rettslig makt. Rom. 13, 4. Hyrden er Messias, og hans død skyldes en rettslig handling hvor han led lovens straff hvis makt ble symbolisert ved sverdet (T. V. Moore). Jfr. ordet i Jes. 53, 8: ved dom...
b) Videre står det at de skal "slå hyrden". I det ligger at det var et bevisst mord. Det fører til en brå og voldsom død (Fr. Wisløff).
Likevel er det Gud som står bak, det skjer med hans tillatelse. Messias døde fordi Gud ville det. Det skal tjene til noe i hans plan. Det samme ser vi i Jes. 53, 10: "Det behaget Herren å knuse ham". Det skjedde med Guds tillatelige vilje.
Grunnen til en slik voldsom og uforståelig handling av Gud blir så uttrykt slik: Herren vil igjen ta seg av de små. Det skjer for deres skyld. Frelsen er med andre ord for de små, de usleste. Og det er noe av det fineste ved frelsen: Han tar seg av de elendige. Og hvorfor skulle han dø? For å kunne ta seg av syndere, måtte synden sones. Og det kan bare skje ved død. Dette ligger underforstått i ordet her.
4. Messias skal være hyrde, en som passer sauene. Det er hans oppgave. Hyrdebildet er kjent både i GT og NT. David synger så vakkert om Herren som hyrde i Salme 23, og Jesus bruker bildet om seg selv, Joh. 10. Han er den gode hyrde som setter livet til for sauene.
Dernest kalles han "min neste". Mens hyrdenavnet forteller hva Messias skulle gjøre, forteller dette hvem han er. Han står i nær forbindelse med Gud selv. Ja, han er Gud.
5. En liten detalj skal vi også nevne: Når hyrden blir sveket, skal sauene spredes. Og det ble sørgelig oppfylt ved at disiplene forlot mesteren i Getsemane, Mat. 26, 56.
(61) Sakarias 12, 10: Gjennomstunget.
Her gir Herren nye løfter til sitt folk. Det skal komme nye tider. "Davids hus og Jerusalems innbyggere" er fellesbetegnelse for hele jødefolket. Over dette folket skal utgydes nådens og bønnens ånd. Det er bønn og rop om nåde i vekkelsestider. Det skal forvandle folket slik at de ser opp til Frelseren. De skal sørge over ham, over at han ble behandlet slik han ble. Vi skal stanse ved to forutsigelser her:
1. Først finner vi en profeti om Kristus da han hang på korset langfredag: "de skal skue opp til meg (Herren) som de har gjennomstunget." Den lidende Messias er Gud, jfr. Joh. 1, 1f og Hebr. 1, 3f. Han var naglet til korset, og en romersk soldat stakk spydet i sida hans, slik at det rann ut vann og blod. Dette var en bokstavelig oppfyllelse av ordet gjennomstunget. Johannes oppfattet det som en direkte profeti om Messias. Joh. 19, 36f. Det er trosstyrkende å se at ordet blir oppfylt bokstavelig. Det går nøyaktig slik Gud har sagt.
2. Dernest må det være en framtidsprofeti om jødefolkets omvendelse til Messias. Åndsutgydelsen vil nemlig virke slik at de ser opp til ham på en ny måte.
Jødenes historie til i dag har vist at det ikke har skjedd i stor målestokk ennå. De spredte omvendelser som har skjedd til nå, kan ikke være den fullstendige oppfyllelsen av dette ordet. Fortsettelsen tyder på at det skal bli en landesorg. Sorgen skal bli stor, v. 11. Og hver slekt skal sørge for seg, "likeså de andre slekter", dvs. hver stamme i Israel. Det behøver ikke bety at hver enkelt jøde skal tro, men at store grupper av folket skal bli omvendt.
Fortsettelsen i kap. 13, 1f. taler også om dette: en kilde mot synd og urenhet når Messias kommer. Avgudene skal bort sammen med de falske profeter.
Et par små detaljer må vi nevne. Messias kalles den "enbårne sønn" og den "førstefødte". Og akkurat disse ordene er brukt om Jesus i NT. Han var den førstefødte blant mange brødre (Rom. 8, 29), og Guds enbårne sønn (Joh. 3, 16).
Uttrykket "gjennomstunget" og at de skal sørge over ham kan vi kommentere litt mer. I NT brukes dette i forbindelse med de siste tider og Jesu komme. Det heter at når de ser Menneskesønnen komme, skal alle folk på jorden jamre seg (bryte ut i klagerop). Og når han kommer skal alle se ham, også de som har gjennomstunget ham (Åp. 1, 7). Da skal de gråte sårt over ham. Dette må vise til Sak. 12, 10. Og det viser at det som skjedde på korset vil få betydning ved Jesu komme.
Moore må ha rett når han sier at gjennomstunget taler om alle Kristi lidelser, og ikke bare spydstikket i hans side. Og hvorfor skjedde det? Han led for oss, for å ta bort vår synd og skyld. Alle mennesker er med her, og vi kan ikke legge en ekstra skyld på jødene.
(62) Malakias 3, 1: Paktens engel.
Malakias er den siste profet i den gamle pakt, hvis vi ikke regner døperen Johannes med her. Han står liksom midt mellom paktene og danner et nødvendig mellomledd. Malakias profeterer både om Johannes og Jesus. Herrens budbærer skal rydde vei for Messias. Joh. 1, 6-37; Mat. 3, 1-3; 11, 10. Luk. 1, 13-17; 7, 27. Mark. 1, 2. Jes. 40, 3. Se også Mal. 4, 5.
Paktens engel er derimot Messias, og han skal komme med hast, brått. "Han kalles paktens engel for det var i ham den gamle pakt var opprettet, og i ham skulle en ny pakt komme. Se. Jer. 31, 31. Jes. 42, 6. Han er det sendebud fra himmelen som leder det falne mennesket inn i en pakt og forening med Gud. I ham er denne pakt opprettet før verdens begynnelse (1. Pet. 1, 20), og i hele Det gamle Testamentets tid forberedt samt fullbyrdet på Golgata" (P. Fjellstedt). Han er rettferdighetens sol som går opp med legedom under sine vinger, kap. 4, 2.
Messias kommer for å rense sitt folk. Mange har vært utro og må inn i smelte-ilden og vaskes med lut, v. 2ff. Da først kan de behage Herren. Dette er Guds kall til omvendelse og vekkelse og et nytt liv i lydighet mot Gud. Dommen er i første rekke et kall til omvendelse, v. 7. De som ikke vil følge dette kallet, opplever den endelige dom, 4, 1ff.
*
Vi har nå gjennomgått noen viktige Messiasprofetier i GT. Det kan være uenighet om tolkingen av noen, og det kan også være flere profetier om Kristi første komme. Men disse gir et godt bilde av Frelseren.
LITTERATUR:
C. Asschenfeldt-Hansen: Fra Guldgruben. En Bibelforklaring 1-8. Ca. 1895ff.
P. Fjellstedt: BIBLIA, det är All den Heliga Skrift, Med Förklaringar, 1-3. 1878.
E. W. Hengstenberg: Christology of the Old Testament 1-2. Flere utgaver. 1854. 1972.
E. W. Hengstenberg: The Psalms, 1-3.
Herbert Lockyer: All the Messianic Prophesies of the Bible. 1973.
O. Sæverås: Ettbindskommentaren. Lunde 1987.
Lutherstiftelsens Bibelværk: Bibelen med forklaringer. Kristiania ca. 1912ff.
Fredrik Wisløff: Gamle Testamente. Fortolking. 1947ff.
A. Dächsel: (Bibelen) med en i Texten indskudt Fortolkning. Bergen 1882ff. Tysk original. Flere bind.
Keil and Delitzsch: Old Testament Commentaries. Flere bind.
A. Valen-Sendstad: Dogmatikk 1979; Israel, proeftien og landløftet 1990.
[1].Karl William Weyde nemner to ytterpunkt her: Joseph Klausner i "The Messanic Idea" med eit vidt omgrep, og Georg Fohrer i "Messiasfrage und Bibelverständnis"; Messias hos profetene 1981, s. 7f.
[2]. Jan Gossner skriv i boka "Inntil byene ligger øde.." 1974 at "Messias var til å begynne med altså ganske enkelt en betegnelse på en konge av Davids ætt," s. 141. Eg er teologisk usamd i dette utsagnet, men poenget her er samanlikninga med kongen så generelt.
[3]. Ivar P. Seierstad skriv t.d. i "Innledning til Det gamle testamentet" 1972 at "det er neppe holdbart", s. 70. Meir radikal er "En bok om gamla testamentet", 1969. Der skriv Bertil Albrektson: "Denna form och detta innehåll är inte ett verk av 700-talets Jesaja", s. 225.
[4]. I Bibelskolens brevkurs nr. 9 av Håkon E. Andersen: Messiasprofetier, 1969, finn me dette slik: "En regner med at boken er skrevet i det 2. århundre f. Kr. til trøst i trengslene under syrerriket", s. 75.
[5]. I Det norske Bibelselskap si utgåve "Utval or Det gamle testamentet", 1966, er det sagt rett ut i innleiinga: "Det er tydeleg at det som her vert skildra, er slikt som alt hadde hendt då det vart oppskrive", s. 390. I omsetjinga av 1978 finn me fotnotar av same teologiske kaliber, serleg til kap. 9-11 i Daniel. I revisjonen av 1985 er dette mykje dempa ned.
[6]. K. W. Weyde: Messias.., s. 12f.
[7]. Eit vanleg teologisk syn er her at profetane var samtidsforkynnarar. Tala dei om framtida, var det om det nært føreståande. Weyde, s. 19.
[8]. Se A. Valen-Sendstad: Israel, profetien og landløftet, 1990, om dette, og hans Dogmatikk, Oslo 1979, s. 103: "Den kunnskap NT gir oss om åpenbaringen, er avgjørende for å kunne forstå GT rett."
[9]. Det er ikke grunnlag for å si at "vi må vel gå ut fra at denne mannen delte sin samtids gudsoppfatning, og at han dyrket sine fedres guder (=avguder) i Ur i Kaldea" (A.M. Saugstad: Nøkkel til GT s. 25.
[10]. John Brown: The Sufferings and glories of the Messiah (1852) 1970, pp 26f.
[11]. H. E. Hansen i Lutherstiftelsens Bibelverk 1915, s. 35.
[12]. E. W. Hengstenberg: Commentary on the Psalms, vol. I, p. 343.
[13]. K. Valen i Bibelverket og New English Bible og Beck. Ordet Rosj er det samme som for hode.
[14]. John Holen: Profetisk verdenshistorie, Daniels bok 1971, s. 16.
[15]. Fredrik Wisløff: Gamle Testamente IV, 1959, s. 424,
[16]. Se f. eks. John Brown: The Sufferings and Glories of the Mesiah; Psalm 18. (1852) 1970, p.31.
[17]. Lutherstiftelsens Bibelværk 1917, de små profeter, s. 76.
[18]. Se Møller: Frelseshistorien i GT, s. 284.
[19]. Her er to slags oversettelser: de usleste har vi i NO.30 og NB-88. I NO-78 står derimot "sauehandlerne", i tråd med Mowinckel og New English Bible og Revised Standard Version. Det siste er en relativ ny måte å oversette på.
