Messiasprofetier IV.

IV. De store profetene: Jesaja, Jeremia og Esekiel.

Se også Messiasprofetier hos Jesaja – på bloggen TalarGT, der de er systematisert etter Jesu historie, Jesu navn og Jesu gjerning.

(27) Jesaja 2, 4: Dommeren.

Dette er profeti om de siste dager, som betyr hele det nye testamentets tid og evangeliets tid til avslutningen ved Jesu komme. Hovedpersonen i denne tiden er Messias, her sett under synsvi­nkelen som dommer.

En helt ny tid skal komme der krig er ukjent, alle hedninger søker til Sion og Herrens ord skal gå ut i verden fra Jerusa­lem. Israel må med andre ord bli et sentrum for evangelisering og misjon.

Det er ofte brukt som bilde og illustrasjon på misjonstida og framgangen for evangeliet. Og det kan utvilsomt brukes slik. Guds ord gikk ut fra Jerusalem og Israel til hele verden, Apg. 1,8. Luk. 24, 47.

Men spørsmålet er om vi kan stanse her. In­nebærer ikke disse sterke ordene at noe langt større og altomfattende må skje? I den sammen­heng har mange tenkt på Tusenårsriket. Og skal vi ta ordene slik de står, er de ikke blitt oppfylt ennå. Det må komme noe mer.

(28) Jesaja 7, 14: Født av en jomfru; Immanuel.

Den første egentlige profetien om Messias hos Jesaja kommer her. Og det taler om Messias' fødsel (se også 9, 6).

Den historiske sammenhengen verset står i er slik: Kongene i Syria og Israel (dvs. Nord-riket) hadde slått seg sammen mot kong Akas i Juda (Sør-riket). De ville ta landet fra Davids-ætta. Akas og hans folk var vantroende og redde. Jesaja sa til kong Akas at han ikke ville klare å ta landet, og at nord-riket ville gå til grunne. Men Akas aktet ikke på profetens ord. Herren bad da Akas kreve et tegn fra Herren som kunne stadfeste Jesajas ord, v. 10f. Men kongen ville ikke "friste" Herren og bad ikke om tegn.

Dette så fromt ut, men var i virkeligheten hykleri. Kong Akas ville gå sin egen vei og gjøre det han selv mente var best. Han behøvde ikke noe tegn fra Gud.

Da forkynner profeten at Herren selv vil gi ham et tegn: at Immanuel skal bli født. Det ville si at Gud selv ville frelse folket. Jødene var på denne tid et frafallent folk som ikke kjente Herren, kap. 1, 1ff. Og Herrens frelse er aldri begrenset til sosial hjelp eller politisk redning. Problemet er alltid vår synd og urenhet, jfr. kap. 6. Derfor må det en soning og tilgivelse til. Når Herren så gir Akas et tegn, må vi se det i en større sammenheng enn hans egen historie. Det gjelder hele verdens åndelige frelse.

Da kommer Messiasprofetien, og den er oppfylt i den nye pakt.

1. Det er profeti om Jesus. Ordene kan ikke passe på noen annen. Matteus sier det taler om Jesus i forbindelse med hans fødsel, Mat. 1, 22f. Vi tror at Matteus var inspirert av Gud da han skrev dette såvel som alt annet. Det er ikke bare slik at Matteus tolket det om Jesus. Det var Guds plan fra evighet av. 2. Messias ble født av en jomfru. Det er et under. Slikt hadde ingen hørt om før og stred mot "naturlovene". Det kan ikke bare være et vanlig barn - det ville ikke være noe tegn.

Jødene før Jesu tid forstod ordet "Almah" og dette verset som en Messiasprofeti. Det kan vi bl. a. se av den greske overset­telsen Septuaginta (LXX) av GT fra omkring 250 f. Kr. Der er det oversatt med "Parthénos" som utvilsomt betyr jomfru. Den kristne kirke har også forstått det slik til bibelkri­tikken satte spørsmålstegn ved det. Senere har en ment at Almah bare betyr en ung, gifteferdig kvinne. Et klart eksempel på dette har vi i en oversettelse fra Bibelselskapet i 1966 (Utvalg av DGT) der det står: en ung kvinne. I 1978-bibelen er ordet igjen blitt oversatt jomfru, som de aller fleste bibler har.

Vi tror at ordet betyr jomfru. Den lærde E. W. Hengsten­berg sier i sin "Christology": "Det er sikkert at Almah betyr en ugift person i de første barneårene." Prof. I. P. Seierstad sier ordet betyr "en gifteferdig, ung kvinne, kvinnen inntil hun har født sitt første barn...Det brukes om unge kvinner som helt umiddel­bart forutset­tes å være jomfruer". Den lutherske teologen H. C. Leupold konkluderer sin undersøkelse med å si at det "betyr en gifteferdig ung kvinne med et uflekket rykte". Edw. J. Young sier "ordet aldri er brukt om en gift kvinne" og viser til Luther som var villig til å gi 100 Gylden til den som kunne finne et sted der ordet betydde eller refererte til en gift kvinne. A. J. Bjørndalens bastante ord synes dermed å være tvilsomme: "Den hebraiske bibelteksts ord kan ikke over­settes jomfru". Jo, det er mulig.

Og nettopp dette blir understreket i NT når det tales om Maria, Jesu mor. Hun ble med barn før de var kommet sammen (Mat. 1, 18). Og fordi Maria var ren, ble hun så forundret da engelen sa hun skulle føde. Luk. 1, 34. Den Hellige Ånd skulle komme over henne og barnet skulle være hellig, ja, Guds egen sønn.

Jomfrufødselen taler om at Gud selv ble men­neske. Og det er et under. Inkarnasjonen betyr at Gud steg inn i menneske-slekta og ble en av oss. Det skjedde julenatta.

3. Barnet skulle kalles Immanuel, som betyr Gud med oss, jfr. 8, 10. Men vi finner aldri at Jesus ble kalt Immanuel i NT. Men et navn i Bibelen forteller om personens karakter og gjerning. Og hele Jesu liv og tjeneste var en eneste oppfyl­lelse av dette navnet: Gjennom Jesus er Gud med sitt folk. På en spesiell måte skjedde det på Golgata da han døde for syndere. Navnet Jesus betyr: Gud frelser. Gud er med oss når vi lar Jesus frelse oss. Slik blir han vår personlige Immanuel. Hvem kan da være mot oss? Rom. 8, 31.

(29) Jesaja 9, 2. 6: Et stort lys; Et barn.

I dette avsnittet finner vi juleevangeliet i GT. Profeten forkynner lys for folket. En ny tid kommer både for Israel og hedningene. Bakgrun­nen for profetien finner vi i kap. 8. Folket hadde avvist Guds ord og frafallet var stort. Folket brukte andre rådgivere enn Guds ord og holdt seg til spiritis­me og mennesker.

Da skal et lys komme over landet. Det er Messiasriket og den nye pakt. Og det ble oppfylt i Jesus Kristus. Mat. 4, 13-16.

To ting er sagt om Messias her:

a) Messias er lys, v. 2.

Kontrasten mellom lys og mørke er kjent fra Bibelen. Og i Krigsrullen fra Qumranklosteret ved Dødehavet tales om striden mellom lysets og mørkets barn. I kap. 13, 14-15 står f. eks. slik: "Hvem er som du i styrke, Israels Gud, du har før satt for deg en kampdag, for å rydde ut synden, ydmyke mørket og la lyset vokse stort."

Mørke er synden og det onde i verden, satans rike. Lyset er derimot frelse og frihet. Det store lyset, v. 2, må være Messias som kommer med frelse. Jesus kaller seg selv verdens lys (Joh. 8, 12), og han opplyser hvert menneske (Joh. 1, 9). Sakarias sa med tanke på Messias: Gud lot solop­pgang fra det høye gjeste oss for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge (Luk. 1, 78f). Og gamle Simeon sa om Jesusbarnet: han var et lys til åpenbaring for hedningene (Luk. 2, 32). Julen­atta lyste Herrens herlighet omkring hyrdene på Bet­lehemsmarkene, og stjerna lyste de vise menn til krybba.

Dette forkynner at Jesus er lys i syndens mørke. Evangeliet om ham er gitt til frelse for fortapte.

b) Messias er et barn, v. 6. Et (gutte-)barn er oss født, en sønn er oss gitt. Det er Jesajas' juleevangelium. Sønnen er gitt oss. Han er Guds gave til verden. Og bare det er et evan­gelium. Gud kommer ikke her med krav og bud. Han gir en gave. Gud gir menneske alt de behøver.

Hvem er så denne sønnen? Fortsettelsen viser at det ikke kan være en vanlig kongesønn eller et menneske. Det er en av de klare Mes­siasprofetiene i Guds ord. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, Joh. 1, 14. Det er inkarnasjonen.

Flere ting sies om Messias her.

Herredømmet er på hans skulder. Barnet skal være konge og hersker. Men hvorledes kan et barn styre og herske i verden? Det viser noe av det guddommelige ved Guds rike. Det er ikke av denne verden. Det har en ganske annen kvalitet.

Herredømmet skal bli stort og freden uten ende, v. 7. Luther sier så slående: "Profeten taler om et fredsrike, for han skriver at et barn skal bli født, og det skal være konge i riket." Det skal være et godt rike med rettfer­dighet til evig tid. Frelsens rike er slik al­lerede nå, men hvor mye større vil det ikke bli i evigheten?

Dernest ser vi noen av Messias' navn. Jesus ble ikke kalt med disse navn, på samme måte som han ikke ble kalt Immanuel. Men navnets betydning viser hvordan Jesus var og fremdeles er.

a) Han kalles under. Og hele hans liv fra jomfr­ufødselen (7, 14) til hans død og seierrike op­pstandelse var et under. For et under er noe som ikke kan skje etter menneskelig beregning. Barnemordet i Betlehem skulle tatt livet av ham. Men Gud sørget for at barnet ble berget. I sitt liv gjorde han mange under og oppfylte profeti­en også på den måten. Ingen kan forklare tegnene på naturlig måte. De var Guds spesialoppdrag. Underet ved hans død var at den var frivillig og til soning for synd. Ingen kunne tvinge ham, men av seg selv gav han avkall på Guds skikkelse og ble en tjener. Fil. 2, 7. Han døde ikke en natur­lig død, men oppgav ånden. Joh. 19, 30.

b) Han kalles rådgiver. Det var en som stod kongen nær og gav råd i vanskelige saker. Her er kongen selv rådgiver fordi han er Gud og trenger ingen råd selv. Men han kan gi oss de rette råd, for vi trenger dem. I noen nyere oversettelser er de to første navnene slått sammen til ett: underfull rådgiver. Dette under­streker at hans råd er gode. Men selve overset­telsen blir dermed "atskillig begrenset" (Hoaas). Som rådgiver kan han styre sitt rike på den beste måte og til vårt beste. I Mika 4, 9 er ordene rådgiver og konge satt sammen, nesten som synonymer. I Jes. 28, 29 har vi et annet navn på Herren: han er underfull i råd og stor i visdom. Nettopp derfor kan han gi oss de rette råd. Den som lever med Gud har også erfart at han gir råd og veiledning. Du leder meg ved ditt råd, sier Asaf (Salme 73, 24).

Hvilket råd gir Messias oss? Det viktigste av alt er kanskje Bergprekenens ord: Søk først Guds rike (Mat. 6, 33). Og hvor kan vi finne hans råd i store og små ting? Ikke i følelser og vår egen tanke. Guds bok er svaret. Om den er det sagt at den er gagnlig til lærdom og rettledning (2. Tim. 3, 16). Det vil alltid gå galt med et folk som ikke vil høre rådet fra Guds ord. I Salme 107 ser vi hvordan det gikk med Israel når de "foraktet Den Høyestes råd", v. 11. Et folk uten Guds ord går til grunne.

c) Messias er veldig Gud. Dette er og sagt i Im­manuelsprofetien, 7, 14. Han må skilles ut fra alle avguder som hedningene dyrket og tilbad. Mes­sias er noe annet, Den Allmek­tige, Veldige, den Eneste. Det er den Gud som Gideon fikk med seg, Dom. 6, 12. Da Jesus døde, merket noen at han var Gud. "Sannelig, denne mann var Guds Sønn", sa en romersk høvedsmann (Mark. 15, 39). Og ved op­pstandelsen ble det bevist, Rom. 1, 4. Derfor kan han frelse.

d) Messias er Evig Far. Det er et vakkert navn. Ettersom han er Gud er han også evig. Men farsnavnet er ikke så ofte kjent i GT. Derimot kommer det med stor styrke i NT der Jesus lærer oss å be til Gud som vår far (Mat. 6, 9). Dette navnet viser hans omsorg for oss, både for hele menneskeslekta (Ef. 3, 15) og hver enkelt av oss. Han tar seg av oss og vil hjelpe oss, beskytte oss og gjøre vel mot alle sine. Denne omsorgen vil aldri stanse fordi han er evig far.

e) Messias er Fredsfyrste. Fred er Messias' mål. Julesangen var reell (Luk. 2, 14): Fred på jorden. Paulus skriver at Jesus er vår fred, Ef. 2, 14. Freden skal være uten ende, sier profeten her, v. 7. Og det mektige profetordet i kap. 53, 5 sier at vi skulle ha fred, derfor ble han såret. Ufreden kommer av at menneskene ikke akter på Herrens bud (Jes. 48, 18).

Fred mellom Gud og mennesker opprettes når vi tror og tar imot den frelse Gud har skapt for oss. Vi eier ikke alltid den følbare fred, men den er ikke avgjørende for vår frelse. Jfr. 1. Mos. 49, 10.

(30) Jesaja 11, 1: En kvist av Isai - salvet av Ånden.

Messias kalles en kvist av Isais stubb. Isai var far til David, og når Messias kalles en kvist av hans stubb, betyr det at han var av Davids ætt. Og en kvist og et skudd taler om det ringe og små. Messias skulle ikke komme i menneskelig ære og prakt og makt. Han skulle være liten, mennes­kelig talt. Som et barn i ei krybbe. Det blir ofte understreket i Bibelen. Men det skulle bære frukt. Endog hedningene skal søke ham, v. 10.

Messias er likevel stor. For Herrens Ånd er over ham, og det forandrer alt. Det er ikke et menneske som kommer. Det er Gud. Jfr. kap. 61, 1 som også taler om Ånden. Det ene ordet står i begynnelsen av boka, det andre mot slutten. Det taler om bokens enhet, den har ett budskap.

Det kan se underlig ut at Messias Guds Sønn behøvde en slik salvelse av Ånden. Men det er hans menneskelige natur som behøvde det. A. Barnes har sikkert rett når han sier at da Messias skulle være profet (5. Mos. 18, 15.18), behøvde han salvelsen slik andre profeter måtte ha den. Hans natur var ren, hans sinn og tanke vis, og hans hjerte fryktet og elsket alltid Gud. J. Calvin legger her vekt på at Jesus ikke kunne bli beriket med gaver fra Faderen uten så langt som han ble menneske. Det er vanlig å se Jesu dåp (Mat. 3, 13-17) som tidspunktet for denne salvelsen. Her er forresten en liten interessant detalj i ordbruken: I Jes. 11, 2 og Mat. 3, 16 (hebr.) er brukt det samme hebraiske uttrykk for at Ånden hvilte over ham og kom ned over ham (venacha alajw): hvilte over ham. Ånden kom som en due over Jesus. - At dette skulle bety at han da ble utrustet for Messiaskallet (Frøvig) eller at Messias­kallet kom klart til ham da, er ikke sannsynlig. Han var nok kjent med sitt kall fra evighet av.

Den tredje person i guddommen, Ånden, kom med utrustn­ing til Jesu menneskelige natur i hans profetembete. Det er klart. Hans menneskelige natur behøvde Guds kraft og styrke såvel som vi. Det ser vi klart fra Jesu kamp i Getsemane da Guds engler kom og styrket ham. Hans mennes­kelige side ble også prøvd i alt i likhet med oss, Hebr. 4, 15. Han falt ikke, takket være hans fullstendi­ge lydighet mot Ånden og den kraft han var fylt med.

Hva blir her profetert om Jesus Messias? Hvordan er den Guds Ånd som Jesus fikk så rikelig del i? Vi vet at hele Guds fylde tok bolig i Jesus fordi han i alle deler skulle være den ypperste. Kol. 1, 18-19. Her er denne fylde konsentrert i noen få ord:

1) Han fikk visdoms ånd. Det behøvde han i sin viktige tjeneste. "Visdom består i å velge de beste midler for å sikre de beste resultat", slik definerer Barnes ordet. Og E. J. Young forklarer det som en evne til å velge rett til rett tid slik at man kan handle rett. Dette er ett av de navn Jesus får i NT, 1. Kor. 1, 24. Ved at han selv eier den største visdom kan han gi den til oss, v. 30. Efes. 1, 17. All visdom er skjult i ham. Kol. 2, 3. Derfor kan vi trygt be ham om hjelp. Jfr. Luk. 2, 52.

2) Han skal ha forstands ånd, det er visdommens frukt og den rette innsikt i alle ting, også menneskehjertet. Joh. 2, 25; Mat. 22, 18. Vi er kjent av Messias, han forstår sine barn både i sorg og glede. Det er tryggheten når vi følger Kristus.

3) Han skal eie råds ånd, som minner oss om navnet rådgiver (9, 6). Han kan gi de beste råd fordi han har den beste innsikt og forstand. Derfor er han kvalifisert for opp-gaven. Asaf gjorde samme erfaring som alle Guds barn: Du leder meg ved ditt råd (Salme 73, 24). Når det står råds ånd kan det også bety at hans in­nstilling og måte er å gi råd. Han taler ikke harde og dømmende ord til feilende syndere. Han vil hjelpe og gi råd.

4) Han har styrkes ånd. Hvis råds ånd taler om Herrens vilje til å hjelpe, taler dette om hans mulighet. Det står makt bak hans ord og vilje. Det er tale om den kraft og makt som setter en i stand til å utføre ens plikter og møte vanske­lig­heter på en frimodig og fryktløs måte. Om Jesus Messias står det at han var "en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og folket" (Luk. 24, 19). Fortellingene om ham bekrefter det.

5) Kunnskaps ånd skal han også ha. Det er en kunnskap som ikke er begrenset til det him­melske, men strekker seg til alle områder. (a) Han har fullkommen kunnskap om Gud. Joh. 1, 18; 6, 46. (b) Han kjenner menneskene som ingen andre. Joh. 2, 25. (c) Og han kjenner historien bedre enn noen fordi han er fra evighet til evighet.

6) Messias vil eie Herrens frykt i fullt mål og på rett måte. Frykt i denne betydning betyr full hengivelse til Herren og underkastelse under hans vilje i alt, av kjærlighet til Gud. Den første menighet vandret i Herrens frykt (Apg. 9, 31). Det må bety at de levde etter Herrens ord i respekt for Gud. Peter taler om en ren ferd i frykt (2. Pet. 3, 2). Kunnskap og frykt hører nøye sammen. Den rette frykt for Gud henger sammen med rett kunnskap om ham. Messias frykter Gud fordi han kjenner ham best.

Resten av kapitlet og kap. 12 fører oss like inn i Messias­rikets tid. Vi får høre hvorledes Messias skal behandle sitt folk, v. 3-4. Fredsri­ket beskrives på en slik måte at det ikke kan ha skjedd i historisk tid, v. 6-9. Deretter hører vi om verdensvekkelsen, v. 10 og Israels samling, v. 11-12.

(31) Jesaja 25, 8: Seier over døden.

"Dette fjell" gjentas flere ganger i kapitlet og viser trolig til kap. 24, 23: Sions berg. Her skal Herren kalle alle folk sammen til fest, v. 6f. I Herrens gjestebud skal det bli servert margfulle retter. Han skal ta bort sløret for alle folk, det som gjør at de ikke ser Herrens storhet. Det må være evangeliets tid og Messiasriket i endens tid. Herren skal oppsluke døden for evig som må vise til oppstandelsens under da Jesus seiret over dødskreftene. 1. Kor. 15, 26. 54.

(32) Jesaja 28, 16: En kostbar hjørnestein.

Judas menn stoler på sin pakt med egypterne i stedet for å tro på hjørnesteinen i Sion. Derfor kommer Herrens dom. Gud har lagt en hjørnestein i Sion. Peter sier at det er Kristus, 1. Pet. 2,6. Jfr. Rom. 9, 33. Det er en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein. NT overset­ter her fra LXX: skal ikke bli til skamme, mens Vulgata følger hebraisk: haster ikke. Douay-utgaven (fra latin) har en note her: vente på (Kristus) med tålmodighet. Peshitta (ved Lamsa) har: den som tror skal ikke være redd. Meningen må i alle tilfelle være: den som tror på Kristus, skal bli frelst til slutt. Jfr. Salme 118, 22 og Mat. 21, 42.

(33) Jesaja 42, 1f: Herrens tjener 1.

Det er fire såkalte Herrens tjener sanger i Jesaja-boka. Dette er første sang. Messias kalles Herrens tjener (Eved-Jahveh), og det tales om hans gjerning som frelser for mennes­kene. Men han er tjener på to måter: han skal være Guds tjener ved å fullføre frelsen og tjene Guds rike, dernest skal han tjene oss ved å gi oss frelsen. At denne sangen er oppfylt i Jesus, viser Mat. 12, 17-18. 23. Ved sin tjeneste oppfylte han Immanuelkal­let. Mowinckel har rett når han sier at (nesten) hvert enkelt tre­kk kan leses i lys av Jesus Kristus. Dette er en av de vakreste skildringene av Messias.

1) Messias er Herrens tjener, et ord som er brukt om slaver og arbeidere, men også om konger og Israels folk. Her sikter det til Messias' stilling og oppgave.

2) Herren støtter ham. Det kan forstås på to måter: Gud vil støtte seg til ham slik at Gud legger hele ansvaret for verdens frelse på Messias. Eller at Gud holder ham oppe og til slutt opphøyer ham fra fornedrelsen. Og begge deler er sant om Jesu liv.

3) Han er Guds utvalgte, før verden ble skapt. Joh. 17, 24. 1. Pet. 1, 20. Ingen andre kunne påta seg denne oppgaven. Derfor ble Jesus, Guds Sønn sendt til jord. Han gikk frivillig, Fil. 2, 7.

4) Gud har velbehag i ham, derfor er han utvalgt. Gud har offentlig gitt til kjenne sitt velbehag, Mat. 3, 17 og 17, 5. Så bokstavelig kunne ordet om Messias bli oppfylt, fordi det var sagt om ham.

5) Hans utrustning er også nevnt her: Gud skal legge sin Ånd på ham (jfr. 11, 2; 42, 1; 61, 1). På grunn av Åndsutrust­ningen kan han være tjener og utføre oppgaven slik den er beskrevet i det følgende.

6) Hans oppgave: Han skal ikke skrike og rope eller bli hørt på gaten - i overmot eller for å tekkes mennesker. Hans ferd skulle bære preg av ydmykhet og en stille ånd. Han skal ikke knekke den som er knust eller slukke en rykende lampe, dvs. om troslivet er i sin begynnelse og svakt, skal han ikke avvise oss før troens flamme brenner klart. Han vil tvert om styrke det svake og reparere skaden. Retten skal føres ut til folket i sannhet. Det skjer bare når folket blir rettferdiggjort ved Kristi fortjeneste alene.

(34) Jesaja 49, 1-6. Herrens tjener 2: Foraktet.

Messias skulle bli foraktet. Hans virke skulle se ut som om det var forgjeves, til ingen nytte, v. 4. Og grunnen er nok den at hans munn var som et skarpt sverd. Han talte mot fariseer­ne og de skriftlærde. De som ikke vil ta imot Herrens ord til tukt og omvendelse, blir hans fiender.

Likevel skal han bli til frelse både for Israel og hedningene. Han skal først gjenreise Jakob og så blir et lys for folkene. ja, hans frelse skal nå til jordens ende. Jfr. Apg. 13, 46f. Luk. 2, 32.

Tjener i v. 3 kan ikke være Israels folk siden tjeneren har en oppgave i Israel, v. 5. Det må være rettere med Fjellstedt å si: Messias er det rette Israel, mellommannen og kongen og den nye stamfar.

(35) Jesaja 50, 5-6 (-11): Herrens tjener 3: En disippeltunge.

Denne "Herrens-tjener sangen" handler om Messias. Vi kjenner ikke til at profeten selv har opplevd dette (v. 6), og den messianske tolking er så godt som universell i kirken. Dessuten kan alt som sies om tjeneren her, anvendes på Kristus. Domsordene i siste vers i kap. kommer best til sin rett ved å anvende dem på Messias: han skal en dag be de ugudelige gå inn i den evige ild til evig pine.

Hva sier så dette avsnittet om Messias?

Gud hadde utrustet ham til tjenesten, særlig til å trøste de trette, v. 4. Han var fullstendig lydig mot Gud og vek ikke tilbake for noe, v. 5. Han underkastet seg ydmykt alle lidelser som andre påførte ham, v. 6. Han lot seg hudstryke og spytte på, som evangeliene forteller. Han kunne stå imot fordi han overlot seg helt til Gud, v. 7-9. Dernest ber han alle som frykter Gud å sette sin lit til ham, 10, og advarer de som stoler på seg selv, at han vil dømme dem, v. 11.

(36) Jesaja 52,13-53,12: Herrens tjener 4: Den lidende Messias.

Ingen steder i GT hører vi så detaljert om Kristi lidelse som her. Det er evangeliet i GT, og profeten kunne godt vært ved korsets fot da han skrev det. Så nøyaktig og levende er det.

Hvorfor er det et messiansk ord?

1. Det handler om et individ, en person, og ikke om et folk eller en nasjon. Det kan ikke menes Israel i f. eks. Babylon som noen har hevdet. 2. Ordet passer bare på Messias, særlig kap. 53. 3. Både jøder i eldre tid og kristne har hevdet at det gjelder Messias. Det er først med bibelkritikken på 1800-tallet at dette i realiteten ble benektet. 4. NT siterer kapitlet om Jesus som Messias: Joh. 12, 37f; Luk. 22, 37; Apg. 8, 35; Mat. 7; 17. Vi har ikke lov til å overprøve NT's vitnesbyrd. 5. Vi finner ikke bare direkte sitat i NT. Det er også hentydninger i forbindelse med Jesu død som et sonoffer. Det viser at forfatterne av NT betraktet Jes. 53 som messiasprofeti. Vi tror ikke at de som inspirerte forfattere kunne ta feil i dette. 6. Ordene i kap. 53 stemmer også nøye med begivenhetene i Jesu liv på en slik måte at det ikke kan være tilfeldig.

Hva sier dette avsnittet om Messias?

1. På tross av at han går fram med visdom, opplevde han motstand og lidelse og ydmykelse av medmennesker. Likevel vil jordens konger betrakte ham med ærefrykt. Han opplevde det i sin levetid (Joh. 1, 11), og vi ser det samme til alle tider. 2. Folk vil bli forundret over hans ringhet. Hvorledes kunne en konge bli født i en stall og leve et liv som han gjorde? 3. Han skal lide og dø, som et lam som blir slaktet, og bli begravd. Og det er lidelsen og døden som er det sentrale ved Jesus. Han talte godt og gjorde under, men det kunne ikke frelse verden. Han måtte bli vår stedfortreder nettopp i lidelsen. "Han er såret for våre overtredelser," v. 5. Det var alle menneskers straff som ble lagt på Kristus - forat vi skulle gå fri. Derfor er det legedom i Jesu sår. 4. Resultatet av lidelsen er mange frelste og oppreisning for ham selv, v. 11-12. Det kunne skje fordi han selv var Gud og gjorde soning ved sin død. - Dette er en av de klareste profetie­ne i GT om stedfortredende lidelse og soning. Det er som å bli ført opp på Golgata langfredag - vi står sammen med noen disipler og Jesu mor og ser verdens Frelser fullføre frelsesverket. Og oppfyllelsen ser vi klart i Jesus Kristus. Mange ord i NT har sin bakgrunn i dette avsnittet. Jfr. Mat. 8, 17; Joh. 1, 29; 1. Pet. 2, 24f.

Dette kapitlet er så mektig at det egentlig bør behandles for seg selv.

(37) Jesaja 55, 4: Et vitne.

Kapitlet begynner med en betingelsesløs invitasjon til å ta imot evangeliet. Alt er av nåde. Messias kommer som et vitne nettopp om dette: han skal lede folket, og han skal også kalle hedningene inn i Guds rike. Messias er vitne, fyrste og hersker. Davids rike nåde i v. 3 er Messias og hans budskap. Som vitne (hebr. ed, gresk martyrion) skal han stå fram og forkynne Guds lov og plan og slik være åndelig leder for folket. Videre er han fyrste (konge) for folket og hersker (egentl. lovgiver).

Dette ordet har også en framtidsvisjon: en dag skal hednin­gene "løpe til" Kristus, for Guds skyld, v. 5. Det er vekkelsen når evangeliet "griper folket med sin makt". I sin fylde vil det skje i Messiasriket.

David er brukt som navn på Messias flere ganger: Esek. 34, 23f; 37, 24f; Jer. 30, 9, Hos 3, 5 og her. "En undersøkelse av disse stedene viser at de alle taler om Messias under navnet David" (A. Barnes).

(38) Jesaja 59, 20: En gjenløser.

Paulus bruker dette ordet i sin beskrivelse av jødenes frelse i de siste dager. Underforstått er forløseren Jesus Messias. Rom. 11, 25f. Gjenløseren skal komme for Sion, sier Jesaja, og for dem som omvender seg i Jakob. Her er altså tenkt på Messias' virke blant jødefolket. Slik bruker også Paulus det. En ny pakt skal opprettes, i motsetning til Sinai-pakten. Pakten er Guds Ånd og ord i folket og ikke bare til dem. Det er den nye pakt der loven er skrevet på hjertets kjøttavler. Jerem. 31, 31ff. Pinsedag ble ordet oppfylt ved at Ånden kom på denne nye måten og syndenes forlatelse forkynt i ånd og kraft.

(39) Jesaja 61, 1ff: Herrens Ånd er over ham. Forkynneren.

Dette ordet sier to hovedting om Messias: Han er salvet av Gud, og han er forkynner. Vi har sett i Jes. 11, 2 at salvelsen betyr at Guds Ånd er over ham på en spesiell måte. Ordet Messias kommer av det samme ordet. Og NT viser at dette ordet gjelder Jesus og ble oppfylt i ham. Luk. 4, 18f.

Her skal vi spesielt stanse for Messias som forkynner. Han har et budskap til menneskene. Hva skal Messias forkynne?

1. Messias skal forkynne evangeliet (et godt budskap for de saktmodige, NB-88). Ordet betyr et godt budskap. Og vi legger merke til at det skal forkynnes for fattige. Det er ingen tilfeldighet, selv om det virker som et paradoks. I en forstand er frelsen for alle. I en annen forstand er den bare for de fattige. Det er ikke tale om legemlig fattigdom, men åndelig. Jesaja skriver om det andre steder, kap. 57, 15 og 66, 2. Og Jesus begynner sin bergpreken med å si: salige er de fattige i ånden. Mat. 5, 3. Disse fattige er de som ser at de ikke klarer seg selv, som har små tanker om seg selv og vet at de går fortapt uten Jesus. Slike mennesker blir frelst i det øyeblikk de tror. Fariseerne og de egenrettferdige mener derimot at de klarer seg på egen hånd, og de blir stengt ute. Dette er litt av korsets anstøt. Da Døperen Johannes kom i tvil i fengslet, sendte han bud etter Jesus. Og hvilket svar fikk han? Jesaja 61! Jesus legger til: fortell det dere har sett og hørt. Det skjedde slik profeten hadde sagt lenge før - Jesus forkynte for de små og fattige. Luk. 7, 22f. Jes. 35, 5f.

2. Han skulle forkynne at fanger skulle få frihet. Det er tale om det åndelige fangenskap i synden. Fangenskapet i Egypt og Babel brukes som bilde på dette i Bibelen. Vi er fanger i synden. Men Jesus kan løse de bundne og utrope frihet for fangene. 2. Tim. 2, 26. Joh. 8, 36. 1. Joh. 3, 8.

3. Han skal forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte. Det er altså åndelige sykdommer Jesus i første rekke er kommet for å helbrede - i vårt hjerte. Hjertet må leges fordi livet går ut fra det. Ordspr. 4, 23. Ordet hjerte betyr "hele menneskets indre verden" (D. Hedegård). I Luk. 4, 18 der ordet er sitert som oppfylt i Jesus, står det slik: Blinde skal få synet igjen. Fangene som var i fangehullet var som blinde og kunne ikke se i mørket. Når Jesus løser dem, får de også nytt syn. Jfr. Jes. 58, 6. Jes. 42, 7.

4. Han skal utrope et nådens år fra Herren. I NT oversettes det med et velbehagelig år (NO.30). I en engelsk bibel heter det: et mottagelig år, dvs. da de kan motta frelsen fritt (Amplified Bible). Nå er nådens tid, mens evangeliet blir forkynt. 2. Kor. 6, 2. Nå heter det I DAG. Nå kan du komme og høre evangeliet.

Da Jesus var kommet hit, lukket han boken (Luk. 4). Men profeten sier mer. Hvorfor leste han ikke alt? Åpenbart fordi hans gjerning den gang ikke gikk lenger. Hans komme innledet nådens år. Nå er vi snart ved avslutningen av det. Og da kommer noe mer av Messias' gjerning:

5. Han skal utrope en hevnens dag fra Gud. Det skjer ved hans komme til dom. Jesus la vekt på at han ikke var kommet for å dømme verden, men for å frelse. Joh. 3, 17. Men han gjorde det også klart at han senere skulle komme til dom, Mat. 24-25. - Vi stanser ved en liten detalj: Nåden varer et helt "år", mens dommen bare en "dag". At hevnen tilhører Jesu gjenkomst, er klart fra 2. Tes. 1, 7-9. Resten av Jes. 61 må da være om tiden etter Jesu gjenkomst. Jfr. v. 11. Da vil v. 9 bli oppfylt for alvor: Israel er en ætt Herren har velsignet.

(40) Jesaja 62, 11: Din frelse.

Dette er palmesøndag hos Jesaja. Da Jesus red inn i Jerusale­m, ble dette verset oppfylt sammen med Sak. 9, 9 (Mat. 21, 4-5). De utfyller hverandre. Det er frelsen og lønnen som under­strekes her mens hans ydmykhet og ringhet er nevnt i Sak. Budskapet skal nå til jordens ende. De som følger ham, skal kalles de hellige og Herrens gjenløste, v. 12.

(41) Jesaja 63, 1ff. I røde klær fra Edom.

Herren kommer fra Edom i røde klær. Og profeten undrer seg: hvorfor er de røde?

Han har tråkket persekaret alene og blodet sprutet på ham. Det er Herrens straff over Edom vi hører om her, dvs. den verden som hater Gud og hans folk. Herrens vrede viser seg ved dom over synden og syndere. Og det må Han gjøre alene. Ingen kan hjelpe Gud.

Selv om det er slik å forstå historisk, er det i det minste et vakkert bilde på Kristus og hans frelse, som et forvarsel om at Messias skulle dø i kampen mot det onde. Han var alene om det, mens hevnens dag var kommet og gjenløsningens år. Åp. 19, 13.

JEREMIAS

(42) Jeremia 23, 5f og 33, 15: En rettferdig spire.

Israels ledere (hyrder) hadde ikke ledet folket rett - "de ødelegger og sprer" den (v. 1). Derfor vil Herren gripe inn. Og det gjør han ved å sende en rettferdig spire (v. 5), som skal være konge. Dette er en av de viktigste Messiasprofetiene hos Jeremias (Concordia Self-Study Bible). "Spire" er en messiansk tittel (jfr. Jes. 4, 2) som sier mye: den ser liten ut som barnet i krybba, den har livet i seg og gir liv og blir slik en ny stamfar. Ut fra denne skal det vokse et nytt tre og en ny åndelig slekt. Targum (jødisk parafrase) har Messias her.

Hyrden skal også være konge og herske med visdom og rettferdighet. I hans tid skal folket blir "hjulpet" (sv.) (frelst). Grunntekstordet (tivvasja) er avledet av det samme ordet som Jesus. Derfor vil også hans folk kalle ham: Herren, vår rettferdighet! Hjelpen er å bli frelst fra synden, og det kan en synder bare bli ved å motta Kristi rettferdighet.

(43) Jeremia 30, 9. 21: Hans Herlige.

En stor trengsel skal komme som aldri før. Da vil Herren redde sitt eget folk, og han skal være deres konge (v. 9). "Her er et klart løfte om Messias og hans rike" (Fjellstedt). Herren skal nok tukte folket for deres synd, men ikke gjøre ende på det. Synden er stor, ja skaden er "ubotelig" for mennesker. Derfor vil Hans Herlige komme nær, v. 21.

Targum leser også her Messias både i v. 9 og 21, og Jesus er den som best oppfyller disse ordene. Han skal komme av deres egen slekt, ikke en fremmed. Messias skal være jøde. Hvem andre var villig å våge sitt liv for verdens frelse? For det var det frelsen kostet. Dessuten var det ingen andre som kunne gjøre det.

(44) Jeremia 31, 15: Barnemordet i Rama/Betlehem. V. 31ff. En ny pakt.

Sammenhengen er at de ti stammene har vært bortført, men vil vende tilbake (alle Israels-ætters Gud). Israel har grått lenge og har tatt imot Herrens tukt og omvendt seg. Derfor vil Herren forbarme seg over dem.

Verset er sitert i Mat. 2, 16-18 da Herodes gav ordre til å drepe alle guttebarn i Betlehem. Ordet ble oppfylt da. Alle, unntatt Messias-barnet satte livet til. Og slik Israel ble bortvist til Babel, skulle Messias flykte til Egypt (Hos. 11,1). Som løftet om gjenforening av stammene i Israel skal oppfylles i endens tid, skal det også være håp for de omvendte åndelig talt.

For en ny pakt skal opprettes med folket, v. 31ff. Den skal være ganske forskjellig fra Sinaipakten og andre pakter med Israel. Alle disse pakter er avsluttet. Den nye pakt er åndelig og frivillig, den angår hjertet og sinn og har syndenes forlatelse som kjennetegn. Den som skal ha del i pakten, må bli født på nytt for å få et slikt hjerte. Dette vil gi et helt annet kjennskap til Herren enn lovens oppfyllelse.

Vi bør også legge merke til at pakten her opprettes med Israels folk, hedningene er ikke nevnt i denne sammenheng. Slik blir ordet også sitert i Hebr. 10, 16f. der sammenhengen er motsetningen til Sinaipakten og loven gitt til Israel. Hednin­gene har også del i disse løftene, som innpodede grener på det edle oljetre, som Paulus skriver i Rom. 11, 24. Også her gjelder det Israels frelse, og han siterer Jer. 31 i komprimert form, v. 27. Den nye pakt er virksom i de troende i dag. Men Israel som folk vil først oppleve den i den siste tid: da skal hele Israel bli frelst, Rom. 11, 26.

ESEKIEL.

(45) Esekiel 17, 22: En kvist.

Bildet av Messias som en kvist kommer igjen her, jfr. Jes. 11, 1.10. Den skal tas av den høye sederens topp, dvs. Davids kongeslekt på Sion. Den skal plantes på Israels høye fjell som konge og den skal bære frukt.

Så utvider bildet seg: alle slags fugler skal finne ly der og bo i skyggen av dens grener. Det taler om trygghet og vern for folket. Det er Messiasriket der alle folk kan finne ly. Ja, alle slags folk er velkomne inn til Messias. Det har vi et klart ord for her.

(46) Esekiel 21, 27: Han som retten tilhører.

Ødeleggelsen skal komme over land og folk. Nebukadnesar skal gå mot Jerusalem og Sidkia bli straffet. Det skal ikke lenger være noen konge over folket av Davids ætt før Messias kommer. Det ville ikke være ro og fred - Herren vil "vende opp ned på det som er" - til han kommer som retten tilhører. Det er Messias. Han er den rette arving og skal gjenreise Davids trone som nå var falt. Det hebraiske ordet for "retten" er "Ham-misjpat" som egentlig betyr dom. Ved siden av tanken på retten til å herske, ligger kanskje tanken om et rettferdig styre her. De hedenske herskere var kjennetegnet av urettfer­dighet.

Fra kong Sedekias var det ingen konge i Israel i 580 år - til Kristus kom som den åndelige konge (Joh. 18, 36f).

(47) Esekiel 34, 23f: En hyrde.

Først taler profeten i dette kapitlet om Herren som hyrde og frelser. Deretter bruker han noen av de samme uttrykkene om Messias. Slik blir Messias knyttet nær til Herren. I Jesus ser vi oppfyllelsen: han er Gud som frelser verden, "Immanuel" - Gud med oss. Mat. 1, 23 og 22, 41ff. Jfr. Sak 12 og Mal. 3, 1.

Så kommer tanken at Israels hyrder er dårlige, og Herrens lam ligger dem ikke på hjertet. De har ikke hjulpet de som trenger det. Lederne får ansvaret for frafallet i folket.

Derfor vil Gud selv oppreise én hyrde i motsetning til de mange i Israel. Under ham skal hele Israel være ett folk og ikke delt i stammer og grupper. Hyrdebildet er brukt flere ganger om Herren med sin endelige oppfyllelse i den gode hyrde Jesus Kristus. Joh. 10, 14. Jfr. Jer. 23 og Salme 23.

Han skal være av Davids ætt, og hyrden kalles min tjener David. Han skal være fullkomment som ham, mannen etter Guds hjerte. Derfor vil han også røkte fårene fullkomment. Han vil opprette en fredspakt, v. 25, og det onde skal utryd­des. Dette er den nye pakt hos Jer. 31. Og freden er ikke den ytre, politiske fred. Guds fred er den fullkomne harmoni med Gud og en fylde av velsignelse: "velsignelsens regnstrømmer".

(48) Esekiel 37, 22: En konge.

Esekiel får et syn om de døde bein i dalen, et bilde på gjenreisningen av Israel. En åndelig fornyelse skal skje med folket. De to delene, nordriket og sør-riket skal bli ett folk. Da skal Herren innsette en konge for alle, nemlig Messias.

Det kan se ut som at den politiske og åndelige gjenreisning av Israel vil gå hånd i hånd og komme i forbindelse med Messias' komme.

Slik de døde bein i dalen var uten liv, har Israel vært død i forhold til Gud. Men hans Ånd skal blåse på folket ved profetordet. På nytt skal folket få åndelig liv. De skal være Guds folk i sannhet og han skal være deres Gud (v. 23). "Min tjener David skal være konge" (v. 24) - det er Messias. Han skal også være hyrde. Igjen ser vi hvorledes Messias vil ha flere tjenester og embeder, her som konge og hyrde. Jfr. Jer. 23 og 33.