II. HISTORISKE BØKER.
De historiske bøker inneholder for det meste historisk stoff der vi følger utviklingen for israelsfolket fra inngangen i Kana’ans land (Josvas bok) til hjemkomsten fra Babel (Nehemja). Vi finner ikke så mye ren teologi og profeti som ellers i Bibelen. Men særlig i forbindelse med David som konge i Israel, får vi noen glimt av Messias. David var forbilde på ham.
(6) 2. Sam. 7, 16: Kongeriket.
Som så mange profetier i Bibelen, har også denne profetien en dobbel oppfyllelse eller innhold. I første rekke sikter det trolig til Davids kongedømme som skal bli stort, omtrent på linje med ordene til Abraham, 1. Mos. 12. David vil bygge et tempel for Herren. Herren sa imidlertid at det var sønnen Salomo som skulle bygge templet. David hadde ført for mange kriger til å kunne det, 1. Kong. 5, 3. Han var for opptatt med å trygge riket mot fienden.
Likevel er det tydelig at det må være en dypere mening i dette ordet, ellers ville det bli relativt og lite troverdig. Davids hus og kongedømme skulle stå fast til evig tid, og hans trone grunnfestet til evig tid. Det gjorde ikke Davids rike. Vi tror vi har foran oss en messiansk profeti av store dimensjoner, og at den egentlig sikter mot Kristus.
I v. 19 sier han at Herren også talte om en fjern framtid: "om din tjeners hus langt fram i tiden". Om det sier Luther at det er et "slikt evig rike at ingen kan være konge der uten at han er Gud og menneske". Det er Messias.
Linjen av direkte Messiasprofetier har vært brutt i lang tid etter Moses. Men den ble likevel holdt ved like ved den forbilledlige offertjenesten. Ved David ble den så fornyet, og nå med et nytt og viktig ledd: Davids kongedømme skal være evig. Davids ætt skulle være på tronen til evig tid. Hvordan kunne det oppfylles? Også her ser vi at den endelige oppfyllelsen bare kunne skje ved Messias' rike. Han skulle være av Davids ætt etter kjødet. Og hans rike skal være et evig rike. Her forstår vi det som Guds åndelige rike av frelste syndere. De skal leve med Jesus i all evighet.
(7) 2. Sam. 23, 2ff.
Dette har vært forstått som en profetisk sang om Messias (Jamieson). Navnet Adonai (JHVH) i v. 2 understøtter det. Det er Davids siste ord, og han ser ordet i lys av Natanprofetien (7, 12-16). Han profeterer om en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt, v. 3. Det må være Messias, som er lik morgenens lys. En evig pakt skal opprettes, "ordnet i alle deler og trygget", v. 5. Slik er frelsens rike ved Kristus. Ordet for hersker er "mosjel" som betyr å ha rett og makt til å gjøre noe. Det har Messias.
Vi siterer nå Davids tale, som var hans siste ord (v- 1):
2 Sam 23,2-7 Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge.
3 Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt: Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt.
4 Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn.
5 For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt - skulle han ikke la det gro fram?
6 Men de onde, de er alle sammen lik torner som ryddes bort, som folk ikke tar i med hånden.
7 Den som vil nærme seg dem, må væpne seg med jern og spydskaft, og så brennes de opp med ild der hvor de står.
- Vi merker oss først at det er Ånden som taler gjennom ham, og derfor blir det Herrens ord som lyder til folket. Slik opptrer han nå som profet for Israel. De er kjennetegnet ved at Ånden taler og Gud gir dem ordene de skal bære fram. Dermed er det et gudinspirert ord vi leser her. Det gir ordet autoritet og kraft.
- Dernest hører vi at Gud kalles Israels Gud og klippe. David skiller ham ut fra alle hedningeguder og viser han fram som en mektig Herre, stødig som fjellet. Nå viser han fram det framtidige Davidsriket. Det er en fortsettelse av pakten med Abraham og løftet til hans ætt (1. Mos. 12 og 17). Dette ble først videreført ved Isak og Jakob og deretter i Jakobs tolv sønner som dannet grunnstammen i Israels folk.
- Nå bli løftet fornyet og mer konkretisert. Og vi skal merke oss hovedtrekkene i det Herren taler til David om. Det er først etter Davids død at dette blir fullstendig virkeliggjort, men noe hadde allerede skjedd.
- David hadde fått en sønn, kap. 7, 12. Det var Salomo som ble konge etter ham.
- Davids sønn skulle bygge templet (7, 13), noe verken Saul eller David kunne gjøre. Og David aksepterte det. Og vi ser at Salomo får et ganske spesielt løfte: selv om han synder og må tåle tukt for det, skal Herrens miskunnhet ikke vike fra ham (7, 14f). Han levde i en nådepakt.
- David viser i bønnen at han aksepterer Herrens handlemåte og forstår at det rekker langt fram i tiden, ja til evig tid (v. 26). Det er også tydelig at han forstår uttrykket Israels folk som en nasjonal størrelse. Israel skal bestå som folk.
- I kap. 23 taler han sterkere om framtida. Det skal komme en hersker over menneskene. Han skal være som en soloppgang, v. 3-4. Hvem andre enn Messias kan det være?
- Her sier han også at Gud har gjort en evig pakt med ham, v. 5. Og den er ordnet av Gud på beste måte, i alle deler. Ingen kan stå seg mot ham, v. 7. Her er trygghet og frelse og rettferdighet.
