2. Martyrer i Bibelen.
Martyrhistorien begynner i Bibelen. Vi
finner beretninger om flere martyrer der, både i den gamle og nye pakt.
Menneskene i de eldste tider var minst like standhaftige i sin tro som nå. De
var villige til å dø – for de så fram til noe bedre. Ordet martyr kommer av det
greske ordet «martyria» som blir oversatt med vitne eller «blodvitne». Å vitne
er å bekrefte at noe er sant. I vår mening er det å gi sitt liv for sin tro. Det
er et sterkt vitnesbyrd. Vi har slike vitnesbyrd i Bibelen og i kirkehistorien.
Det er noen av dem vi skal følge nå.
1. Den gamle pakt.
Martyrhistorien begynner på Bibelens
andre blad. Den første martyr var
a) A b e l.
Han var Adam og Evas sønn. Det er
gått en tid etter skapelsen og herligheten i Edens hage. Adam og Eva hadde
syndet mot Gud og blitt utvist fra Guds umiddelbare nærhet i hagen. De hadde
fått to sønner, Kain og Abel. Kain var eldst, og han ble bonde mens den andre
ble hyrde.
Det gikk noen år. Adam og Eva
fortalte dem nok om den lykkelige tida i Edens hage, og fallet og dommen. De
hørte nok også om at «kvinnens ætt» skulle knuse slangens hode, 1. Mos. 3, 15.
Det er også trolig og naturlig at de talte om offer. Det ble vanlig gjennom
hele bibelhistorien senere. Det er også vanlig blant andre folkeslag senere.
Noe må de ha hørt og forstått.
En dag går de ut på marken og lager
hvert sitt bål på alter av stein. Kain finner noe av det han hadde dyrket. Abel
tok et fint lam fra sin saueflokk, slektet det og la det på sitt alter. Det er
ikke så sikkert at han hadde dype tanker om dette. Men han forstod kanskje noe:
Det handler om en stedfortreder og et offer. 1. Mos. 4.
Da står det: Herren så til dette
offeret – han godtok det. Det var et rett offer. Kain forstod at Herren ikke
godtok hans offer. Hvordan det skjedde konkret, vet vi ikke. Kunstnere (bl.a
von Carolsfeld og G. Dore’) har tegnet/illustrert dette med at røyken av Abels
offer steg opp til himmelen mens hos Kain la den seg på jorden.[1]
Gustav Dore’s bilde.
Da ble Kain fylt med hat og vrede.
Misunnelsen flammet opp i ham. Dette kunne han ikke tåle. Hvorfor var i hans
offer like godt? Han hadde strevet og arbeidet på jorda og fått det til å
vokse. Her er han nok bilde på mange som gjør så godt de kan og mener de er
like gode som de kristne.
En dag flammet hatet opp igjen da de
var ute på marken. Han finner en stokk eller stein og for løs på sin bror og
slo ham i hjel. Dermed skjedde det første brodermord og Abel ble den første
martyr. Han var uskyldig, men en troende. Slik har det vært med alle senere
martyrer. Troen på Gud stod over alt annet. Troen er en mektig kraft i slike
tilfeller. Og aldri har visst Guds rike gått fram i slike motgangstider. Derfor
er det rett at «martyrenes blod er kirkens sæd».
Det vokser, det vokser Guds rike…
Mange, mange år etter dette møter vi
en i Skriften som nesten ble en martyr. Han var bestemt til å då, men unnslapp
som ved et under. Det var
b) J o s e f,
Jakobs sønn, 1. Mos. 37. Han var en
av de tolv som ble stammen i Israels folk i ettertid. De andre hatet denne
broren fordi faren favoriserte ham. Han var «hans alderdoms sønn», og han fikk
en ekstra fin kjortel.
En dag hendte noe som gjorde hatet
enda verre. Josef hadde en drøm. De var ute på marken på kornåkeren. Plutselig
reiste Josefs kornbånd seg og de andre bøyde seg for hans. Da han fortalte
dette til brødrene, ble forholdet enda kaldere. Skulle han være konge og råde
over dem, tenkte de. Senere fikk han en ny drøm som han fortalte dem: Solen,
månen og elleve stjerner bøyde sge end for ham. Heller ikke faren likte denne
drømmen. Skal vi bøye oss for deg, under han seg. Etter den dag ble de
misunnelige på ham.
En tid etter dette var de elleve
brødrene i Sikem og gjette. Jakob sendte Josef av staed for å se hvorledes det
var med dem. Da var det at hatet fikk gjennomslag og de bestemte seg for å
kvitte seg med ham. «Kom nå og la oss slå ham i hjel og kaste ham ned i en av
brønnene. Så vil vi si: Et vilt dyr tok ham. Nå får vi se hva det blir av
drømmene hans.»
Men den eldste av brødrene ville
spare ham og bare kaste ham levende ned i brønnen. Det ble også gjort. Men en
handelskaravane kom forbi. Den skulle til Egypt. Her var en fin anledning til å
bli fri drømmeren. De solgte ham for 30 penninger – prisen for en slave. Det
var også den prisen som ble gitt for Jesus. Senere viste det seg at drømmen
gikk i oppfyllelse.
Josef er bilde på martyrer i senere
tid. Han led uskyldig, men slapp fra det med livet. Slik har det gått med mange
senere også.
Mange hundre år senere møter vi en
annen person i Bibelen som antagelig led martyrdøden. Det er ikke sagt
spesielt, men en tradisjon taler om det. Det var profeten
c) J e s a j a (Esaias).
Han var profet i Israel under kongene
Ussias, Akas og Esekias i Juda ca. år 740-680 f. Kr.[2] Mange
tror at det er han der er henvist til i Hebr. 11, 37. der står det om
trosheltene i den gamle pakt bl.a.: «de ble … gjennomsaget … verden var dem
ikke verd». Noe sikkert om dette vet vi ikke. Men et apokryfisk skrift (The
Ascension og Isaiah – Jesaias’ himmelfart) forteller om det. Det ble skrevet i
begynnelsen av det andre århundre e. Kr., og er bevart i en etiopisk oversettelse.
Justin Martyr nevner også Jesaja som martyr, han levde ca. 150 år e. Kr.[3]
Jesaja var sønn av Amos (ikke
profeten) og skal ha vært fetter til kong Ussias og bodde i Jerusalem. Han
begynte sin virksomhet det året kong Ussias døde. Mens han var ung virket bl.
a. profetene Amos og Hoseas. Han har kanskje hørt dem preke. Han fikk så et
mektig kall fra Gud, kap. 6, og talte i mange år om Gud, «Israels hellige».
I skriftet Jesajas’ himmelfart
fortelles at kong Esekias ba sin sønn Manasse om å gi ham Jesajas’ skrifter.
Profeten sier at Manasse ikke ville høre og profeterer at Manasse ville gjøre
ham til martyr. Jesaja måtte flykte sammen med en del andre profeter til
Betlehem og senere til fjellene bak byen. En falsk profet, Belkira, oppdager
flukten og anklager ham for Manasse av tre grunner:
Han profeterte at Jerusalem skulle gå
til grunne:
Han hadde sagt: Jeg har sett Gud, men
se jeg lever;
Han hadde kalt Jerusalem og Judas
folk for Sodoma og Gomorra.
Da Jesaja skal lide martyrdøden,
tilbyr en seg å berge ham hvis han vil bekjenne at han har profetert falskt.
Profetene nekter og blir deretter sagt i stykker med en vedsag. Hele tiden
talte han med Den Hellige Ånd. Selv om dette skriftet er apokryfisk og ikke
anerkjent som bibelskrift, er det trolig at Jesaja levde i Manasses tid.[4]
Mot slutten av Det gamle Testamentets
tid, møter vi enda en martyr, nemlig
d) S a k a r i a s.
Jesus anklager jødene i en tale mot
fariseerne at de har slått ham i hjel, se Mat. 23, 35. Man er ikke helt enige
om hvem denne Sakarias var. Det kan være profeten Sakarja i GT eller en annen
med dette navnet.
I de apokryfiske bøker i GT er også fortalt om martyrer.
Makkabeerbøkene forteller om tiden omkring 150 f. Kr. Den verste kongen nå var Antiokus IV Epifanes. Det var strid
mellom flere grupper i jødefolket, og det utnyttet Antiokus seg av og handlet
etter mønsteret «splitt og hersk».
Han plyndret til slutt templet, brente jødenes hellige
skrifter, forbød dem å holde sabbaten og omskjærelsen. I templet lot han
brennofferalteret gjøres om til et alter for den hedenske guden Zevs i år 168. Alle
som nektet å ofre, ble myrdet. Slik oppstod en hellig krig og forfølgelse mot
troende jøder. Mange flyktet da ut i ørkenen og levde «som ville dyr». Det har
dessverre skjedd mange ganger med jødefolket, også i vår tid.
Vi siterer noen vers fra den apokryfiske boka 2. Makkabeerbok
6, 1-11:
«I)kke lenge etter sendte kongen ateneren Geron for å tvinge
jødene til å vende seg bort fra fedrenes lover og ikke lenger innrette sitt liv
etter Guds lover. Han skulle også vanhellige templet i Jerusalem og vie det til
«Den olympiske Zevs». Templet på Garisim skulle vies til Zevs,
gjestevennskapets beskytter – slik innbyggerne på stedet selv hadde bedt om.
Hardt og utålelig på alle vis var det at ondskapen tok slik
overhånd. For hedningene fylte templet med utskeielser og festing; de forlystet
seg med skjøger og lå med kvinner inne på det hellige området. De brakte
dessuten ulovlige ting inn i templet. Alteret var fullt av avskyelige ofre som
lovene strengt forbyr. Det var umulig å holde sabbaten eller å feire de faste
høytidene, eller i det hele tatt å bekjenne seg som jøde.
Ved den månedlige feiringen av kongens fødselsdag ble jødene
med brutal makt tvunget til å delta i hedenske offermåltider. Og når festen for
vinguden Dionysos kom, måtte de gå i festopptog for Dionysos med eføykrans om
hodet. Etter forslag fra Ptolemaios gikk det også ut en forordning til de
greske byene som lå nærmest, om at de skulle gå fram mot jødene på samme måte
og arrangere offermåltider; de som ikke frivillig gikk over til de greske
skikkene, skulle drepes.
Alle kunne se at situasjonen var fortvilt. To kvinner ble for
eksempel slept i fengsel fordi de hadde latt barna sine omskjære. Spedbarna ble
hengt ved mødrenes bryst, og så førte de kvinnene rundt i byen så alle kunne se
dem, og styrtet dem til sist utfor bymuren. Andre, som hadde samlet seg i
hulene i nærheten for å feire sabbatsdagen i hemmelighet, ble angitt il Fillip,
og alle sammen ble levende brent; for de ville ikke sette seg til motverge på
grunn av den store respekt de hadde for helligdagen.»
Vi hører om flere andre slike tilfeller. En som ikke ville
bøye seg for kongens bud, fikk først avskåret tungen, så flådd levende på
hodet, og deretter hogg de føtter og hender av ham mens moren og brødrene så
på.
Jødene trodde på den ene sanne Gud, og det ble ikke tålt i
den hedenske verden. Slik er det egentlig i alle forfølgelser. Vi kan noen
ganger spørre om dette også vil komme til oss. Vi ser nokså klare tegn på at
den bibelske lære ikke må tåles. Her må vi være i bønn til Gud for vår egen del
– og for de kristne i vårt land og utover hele verden. – Deretter skal vi gå
over til den nye pakt.
2. Martyrer i den nye pakt.
Stefanus var egentlig den første
martyr i den nye pakt. Men i grenseland mellom den gamle og nye tid møter vi en
annen. Det er døperen
a) J o h a n n e s.
Vi skal ikke skrive om hans liv og
tjeneste her. Han var forløperen for Frelseren og skulle rydde vei for ham. Her
må vi se på ham som martyr.
Hvorfor måtte den kjempen i Guds rike
dø? Luk. 7, 28. I Matt. 14 ser vi det. Johannes fikk høre om livet til Herodes.
Han var fjerdingsfyrste og leder i landet. Men han hadde sendt hustruen fra seg
og lagt sin elsk på Herodias, som var gift med hans bror, Filip. Landets leder
levde altså i hor.
En dag gikk han til slottet og sa det
rett ut til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å leve med Herodias. Du må
sende henne fra deg. Gud sier at det er synd.
Da ble Herodes rasende. Kast ham i
fengslet, sa han. Og da Herodes hadde fødselsdag, danset Herodias datter for
ham. Han ble så betatt at han sa uten å tenke: Spør om hva du vil, og jeg vil
gi deg det. Hun gikk til moren som sa: Be om å få Johannes’ hode på et fat.
Også hun var beklemt av døperen. Og jenta gjorde som moren sa. Samme kveld ble
Johannes halshugget. Martyrblodet rant på grensen av den nye pakt.
Enda en må vi nevne her: nemlig
b) J e s u s K r i s t u s.
Han var egentlig ikke en martyr, selv om han døde som martyr. Jødene hatet ham
og ville rydde ham av veien. Det er den ytre, menneskelige årsak til Jesu død.
Men den virkelige grunnen til hans død lå dypere. Han var Frelseren som måtte
gå i døden for folkets synd og ta den straffen som vi alle fortjente.
De romerske soldatene var bare Guds
tjenere langfredag. Jesus måtte dø, for å sone all verdens synd. Det er
evangeliets kjerne. Jesus døde martyrdøden som et menneske, men som Guds Sønn
døde han som sonoffer.
Langfredag var det egentlig slutt på
alle offer på tempelplassen. Jesus Kristus var oppfyllelsen på alle offer der.
Det første blodvitne i kirkens
historie var
c) S t e f a n u s.
Han var en av de sju diakoner som
menigheten valgte etter pinsedag til å ta seg av de praktiske ting. Han blir i
Apg 6 beskrevet som «en mann full av tro og Den Hellige Ånd». Han gjorde
undergjerninger og store tegn blant folket, står det.
Det var vekkelse i Jerusalem – «Guds
ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor
mengde av prestene ble lydige mot troen».
Da begynte også motstanden. En del
jøder kunne ikke rolig se på denne utviklingen. De diskuterte med dem. De for
med svik og kom med falske vitner mot Stefanus og sa: Hantaler bespottelige ord
mot Moses og Gud. Dette menneske holder ikke opp med å tale mot det hellige
sted og mot loven. For vi har hørt at han sier at denne Jesus fra Nasaret skal
bryte end dette stedet og forandre de skikker som Moses ga oss.
De førte ham fram for det høye råd
for å få ham dømt. Ja, de oppegget folket og fariseerne mot ham, og de falt
over ham og dro ham av sted til rådet.
Men Stefanus hadde som en engels
ansikt da han møtte en falsk anklage. Han fikk likevel lov til å forsvare seg
og holdt en lang tale der han beskrev Israels historie og anklaget jødene for
mordet på Jesus, Guds Sønn. Slik viste han stor frimodighet. Dette er hans dom
over dem:
«Stivnakker som dere er, uomskårne
både på hjerter og ører. Alltid står dere den hellige Ånd imot: så gjorde Deres
fedre, så gjør dere selv. Har det vært noen profet som Deres fedre ikke har
forfulgt? Ja, Dere drepte dem som forut forkynt at den rettferdige skulle
komme. Og han har dere nå forrådt og myrdet – Dere som fikk loven ved englers
bud, men ikke har holdt dem!» (Lyder Bruns oversettelse.)
Dette var en alvorlig anklage og dom
over tidens religiøse ledere. Men han gjorde det i den hellige Ånds kraft,
etter Herrens befaling.
Hva skulle skje nå?
Det stakk dem i hjertet, står det.
Ja, de skar tenner mot ham.
Ånden var fremdeles med ham.
Og der i Rådet fikk han et glimt inn
i selve himmelen. Han så Gud og Jesus ved hans høyre hånd. Dette veldige syn
ble for mye for ham og han utbrøt:
Nå ser jeg himlene åpne og
Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.
Men dette var gudsbespottelse for de
ærverdige jøder: Da skrek de med høy røst og holdt for sine ører, og stormet
alle som en inn på ham og drev ham ut av byen og steinet ham.
Her var ingen lovlig rettergang eller
domstol. Jødene hadde ikke lov til å dømme noen til døden. Det måtte den
romerske myndighet gjøre. Men Kristus-hatet seiret. En hellige mann kan man
ikke tåle i en gudløs stat.
Mens steinene haglet mot ham, så han
opp mot himmelen og bad: Herre Jesus, ta imot min ånd. En ny stein holdt på å
knuse ham. Han falt på kne og ropte høyt: Herre, tilregne dem ikke denne synd!
Og så sovnet han inn.
Jesus selv stod nok ferdig til å ta
imot ham og sette martyrkronen på hodet hans. Seierspalmen fikk han også. Den
første kristne martyr hadde nådd fram.
Men ved av stod en ung mann, Saulus.
Han var enig i det som skjedde (Apg. 8, 1). Han skulle senere selv komme til å
lede den neste forfølgelsen i Jerusalem – og tanken var å dra helt til Damaskus
i Syria for å fengsle kristne.
Samme dag brøt den ut. Saulus var
ivrig i tjenesten – han «herjet menighet,» står det (Apg. 8, 3). Han gjorde et
samvittighetsfullt arbeid etter egen tanke: Han gikk inn i hus etter hus og
drog ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel. Men dette skade ikke
menigheten. De kristne flyktet ut av byen og vidt omkring i Judea og Samaria.
Og hvor de kom, forkynte de Herrens ord. Dette var et av midlene til å spre den
kristne tro. Gud brukte det til vekkelse. Og derfor ble de kristne flere og
flere fra dag til dag. Det var i denne tiden det ble vekkelse i Samaria der
diakonen Filip forkynte Ordet. Han hadde kanskje rømt dit under forfølgelsen
etter Stefanus’ død.
Saulus var ikke fornøyd med å herje i
Jerusalem. Han ville videre. En dag går han til ypperstepresten og ber om
tillatelse til å dra til Damaskus og undersøke situasjonen der. Kanskje sekten
også var kommet dit? Han får brev med seg til synagogene. Det var en slags
anbefaling at han hadde lov å undersøke byen. Finner han noen som hører til
guds vei, vil han binde dem og føre dem til Jerusalem. Apg. 9,1ff. Han tenkte
åpenbart på å stille dem for retten og få dem dømt.
At dette var alvorlig ment, ser vi
tydelig av beskrivelsen av ham: Han fnyste fremdeles av trussel og mord mot Herrens
disipler. Dette er et kjennemerke på alle forfølgelser senere.
Men det ble ingen forfølgelse i
Damaskus. Herren grep inn.
På veien dit ble Saulus til Paulus i
egentlig forstand. Og det ble han fordi han møtte Kristus. Det forandret livet
hans totalt. En slik makt hadde kristendommens herre. Og han er den samme i
dag.
Den nye Paulus skulle ikke fengsle
flere. Han skulle tvert om vin ne mange for den Frelser han før forfulgte. Mot
slutten av sitt liv skriver han med tårer til den unge Timoteus om sin første
tid som Kristus-hater: Meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann –
men jeg fikk miskunn… 1. Tim. 1, 13.
d) P a u l u s.
Selv om Paulus ikke forfulgte noen
mer, skulle han oppleve at han selv ble forfulgt. Gang etter gang der han
reiste som misjonær i Asia og Europa møtte han motstand. Det var særlig jødene
som var forhatt på denne frafalne «fariseeren».
Allerede på sin første misjonsreis
til Antiokia i Pisidia møtte han motstand fra dem, Apg. 13. Jødene spottet og
motsa det han talte om. Senere opphisset de folket og de fornemme i byen og «reiste
en forfølgelse mot dem og drev dem bort fra sine landemerker». Paulus reiste
videre og kom til Lystra. Men det kom noen jøder fra Antiokia og opphisset
folket her også. Ja, de slepte Paulus utenfor byen etter at de hadde steinet
ham – og trodde han var død.
Men hva forkynte apostelen etter
dette? Jo, han formante og styrket de kristne med å si: «Vi må gå inn i Guds
rike gjennom mange trengsler».
På sin andre misjonsreis blir han
også mishandlet, først i Filippi der han og Silas satt i fengsel, og senere i
Tessalonika, Berøa og Korint. Det samme skjer igjen på den tredje reisen i
Efesus. Da han senere kom til Jerusalem, møtte han bånd og trengsel der. Der
satt han i fangenskap en tid før han ble overflyttet til Cæsarea. I alt var han
i fengsel i vel to år i jødenes land, og deretter sendt til Roma for å få sin
dom ab keiseren. Også der satt han i fengsel i to år. En tradisjon forteller at
han ble fengslet ennå en gang i Roma, og at han led martyrdøden.
Kort før år 44 da kong Herodes
Agrippa døde, begynte en ny forfølgelse mot de kristne. Han ville vinne folkets
gunst ved det, Apg. 12, 1. Noen av de kristne ble fengslet og mishandlet, mens
en av lederne, apostelen
e) J a k o b
ble halshogget. Han var bror til
Johannes og en av de tolv. Jødene likte dette, men kirkehistorikeren Evsebius (skrevet omkring år 325 e. kr.)
nevner at en ble vunnet for Kristus da han ble ført til retterstedet. Det var
en av dem som førte ham dit som ble så beveget i sitt hjerte av at denne
rettferdige skulle lide døden, at han straks bekjente at han ville bli en
kristen. Sammen ble de så ført bort og halshogget.
Vi vet ikke mer om ham og hans død. Men
Herodes fikk blod på tann da han så at jødene ble glad for dette. Derfor tok
han også Peter og satte ham i fengsel. Men Herren hadde andre planer med ham og
fridde ham ut på underfull vis.
Fox (d. 1587)
forteller imidlertid om en annen martyr kort etter at Festus hadde sendt Paulus
til Roma. Det var Jakob, Jesu bror. Jødene overfalt ham mens han var i
Jerusalem og ville han skulle fornekte sin tro på Kristus som jo var hans bror.
Men han vitnet for alt folket at Jesus var Messias Guds Sønn og verdens
Frelser.
Egesippus
beskriver dette slik: Da mange av de
fremste i folket trodde på Kristus, ble de skriftlærde og fariseerne urolige. De
samlet seg derfor og sa til Jakob: Vi ber deg om å beherske (styre) folket for
de tror på Jesus som om han var Messias. Vi ber deg om å overtale folket så de ikke
blir bedratt. De satte ham på templets brystvern, og han sa med høy røst: Spør
dere meg om Jesus, Menneskesønnen, han som sitter ved Guds høyre hånd i himmelen
og skal komme i himmelens skyer? Mange begynte da å ære Gud og sa: Hosianna i
det høyeste til Davids sønn … Fariseerne kastet ham da ned fra tårnet og kastet
stener på han for han var ennå ikke død. Men han snudde seg, falt på kne og sa:
Å, Herre Gud, Fader, Jeg ber deg at du må tilgi dem for de vet ikke hva de
gjør.
Josefus
forteller også om dette, og Evsebius har en lengre beretning om det.[5]
Vi kommer ikke bort fra at det var
jødene som i begynnelsen forfulgte de kristne. Men vi ser også at det var
enkelte ledere, fariseerne, som var opphavet til det. Og en folkemengde er ofte
lett å lede i slike tider med opprør og mye følelse blant folk. Men det gjelder
ikke alle. Vi ser at jødiske prester ble troende og fariseere, f. eks. Nikodemus.
Og vi skal heller ikke dra direkte linjer mellom dette og det jødiske folk i
dag. De har selvsagt ingen skyld i det. Og blant alle folk kan det oppstå
Kristus-hat i gitte situasjoner.
[1] Det står
ikke noe om grunnen til at ofrene var forskjellige her. Det sier derimot Hebr.
11, 4 noe om. Abel bar fram offeret i tro… Troen kommer av hørelsen, Rom. 10,
17. Han må ha hørt noe, av Adam sin far om dette uten at vi vet det nøyaktig.
[2] Årstall er hentet fra The New
Bible Dictionary, 1962 og Zondervan’s Dictionary 1987.
[3] Kilde: J. Hastings: A Dictionary of
the Bible, vol. II, p. 485-501.
[4] The New Bible Dictionary, p. 569.
[5] H.E.
II.23. (Kirkens historie av Evsebius.)
