10. Del VI
Reformasjonen.
Her skal vi regne tidsrommet
mellom reformasjonen og vår tid for den nyere tid. Og vi må ta med noen fakta
om reformatorene på 1500-tallet. Det er et langt tidsrom med store og mange
forandringer i tiden – både religiøst, nasjonal-politisk og økonomisk. Her vil
vi bare konsentrere oss om èn side ved det religiøse. For noen måtte lide døden
for sin tro også i denne tiden. Vi tenker særlig på de kristne i denne
forbindelse.
Vi kan bare ta med noen få
eksempler. Men ofrene er uhyggelig mange også i denne tiden. Ja, helt fram til
våre dager lider mennesker for sin tro. Også i toleransens tidsalder finnes det
intolerante mennesker.
1. Reformasjonen.
Den første reformator vi skal
nevne nå er Ulrich Zwingli. Han var
født i 1484 og døde i 1531, og var altså en tid samtidig med Luther. Zwingli
var reformator i Sveits. Han hadde lest flere skrifter av Luther, men var ikke
enig med ham i alt. Særlig var nattverdstriden hard mellom dem. Det kom også
til åpen konflikt og krig mellom Zwingli og katolikkene i 1531. Den 11. okt.
stod det avgjørende slaget ved Kappel. Det var 8000 katolikker mot 2700 av
Zwinglis tilhengere. Selvsagt tapte den minste hæren. Zwingli var selv med
soldatene som feltprest og ble truffet av et hogg i issen. Det var ennå liv i
ham da katolikkene fant ham, men han skal ha sagt: «Hva ulykke er det å falle?
Legemet kan de slå i hjel, men ikke sjelen.» Han ble drept uten at soldatene
visste hvem det var. Senere ble han gjenkjent, og liket ble da hogget i mange
stykker for så å bli brent. Det finnes ennå en tysk bibeloversettelse, kalt
«Zürcherbibel» som går tilbake til denne reformasjonen. Det er også en menighet
i vår tid.
Luther hadde
også god grunn til å frykte pavens hevn, men ble reddet. Han døde en naturlig
død på nyåret i 1546. Mange av hans tilhengere måtte i midlertid bøte med
livet. Vi kan tenke på den beryktede prosesjonen gjennom gatene i Paris i 1535.
Det var i januar at kongen hadde reist mange alter i byen. Han dro så med sitt
følge fra alter til alter, der det også var reist en galge og et bål. På hvert
sted ble en lutheraner vekselvis senket ned i og løftet opp av bålet – helt til
han var oppbrent og død. Kongen holdt deretter et gjestebud for å feire troens
seier! Frankrike var et katolsk land.
I den samme forfølgelsen ble Calvin drevet i landflyktighet og reiste
til Sveits. Han døde en naturlig død i 1564. Han var også reformator i Sveits.
Døperbevegelse[i] møtte en langt verre skjebne enn de andre greiner av
reformasjonen. Den hadde i virkeligheten sitt utspring i Zwinglis tilhengere,
men han brøt senere med dem. Ulykken deres var at de ble forfulgt både av
katolikker og protestanter. Til og med deres ledere var med på å utslette dem.
Fellesnevner for slike grupper ble nå «kjettere». Et av de frykteligste
eksempler på dette er historien om Miguel
Servet. Han var spansk lege og teolog og hadde mye til felles med Calvin.
Men han fornektet treenighetslæren, og det ble holdt for å være et avgjørende
kjennetegn på kjettere. Dermed begynte forfølgelsen.
Først ble han fengslet i Lyon
i Frankrike, men rømte derfra til Sveits. Han ville søke ly der, men også der
ble han angitt og fengslet. Alle var redd denne storkjetteren. Calvin var selv
med på å dømme ham til døden. Henrettelsen skjedde den 27. okt. 1553. Han
skulle brennes levende. På bålet ba han om tilgivelse for sine synder, også det
som var gjort i uvitenhet. Han tigget også Gud om nåde for sine motstandere.
Med rette kaller kirkehistorikere dette for «skamflekken på reformasjonens
skjold» (I. Welle). Kristi representanter på jord har ikke myndighet til å
brenne et menneske om det ikke tror på treenighetslæren.
Det gjør ikke saken bedre at
lutherdommens store teolog, Ph. Melanchton, godkjente dette. Han skrev til
Calvin etterpå: Jeg takker Guds Sønn som har gjort ende på denne strid. Deres
øvrighet handlet rettferdig, som lot denne bespotter drepe etter lovlig dom.
Luther selv hadde også brukt
makt mot sine motstandere i troen. Han vek ikke tilbake for å erklære åpen krig
mot bøndene i «bondeoppgjøret» i 1525. Visst var det bøndenes skyld, men Luther
ga de ledende sin godkjennelse til å slå dem med makt. Han kalte dem svermere, som en tid hadde særlig Thomas
Münzer som leder. Da opprøret stilnet av, rømte Münzer , men ble snart funnet
og fengslet. Etter å ha blitt pint i 14 dager, ble han halshogget. Men først
angret han og ba om sakramentet. Massehenrettelser fulgte nå. Bare i byen
Zabern ble 20.000 drept på en dag.
Døperne fant en tid et trygt
oppholdssted i Bøhmen og Mähren. Når både Luther og paven betraktet dem som
forbrytere, hadde de få trygge steder. En av deres største ledere, Baltasar Hubmaier, ble oppsøkt og
fengslet og deretter pint og kastet på bålet sammen med sin hustru i Wien i
1528. mange flere måtte gå samme veien. Året etter ble den første gjendøpte,
Blaurock, brent i Innsbruck.
4. januer samme år hadde
keiseren gitt en forordning om forhør av døpere som ble satt i verk våren 1529.
Her het det at alle døpere skulle straffes med døden uten at det var nødvendig
med forhør og dom. Var de først døpt, ble de straks henvist til bålet eller
sverdet. Også de som lot være å døpe barna sine ble dømt slik, selv om de ikke
var døpt selv.
I Bern i Sveits brøt det ut
forfølgelse mot dem. Kristne ble fengslet, druknet og landsforvist. Det samme
skjedde også andre steder. Grunnen var åpenbart at døperbevegelsen vokste og
ble en reell fare for de andre kirkene.
Ti år senere brøt det ut en
ny forfølgelse i Bern og andre steder. Det var særlig menighetsforstandere og
lærere som nå b le tatt inn til forhør, og deretter torturert og henrettet.
Mange år senere ble det
klaget over at dødsstraffen ikke hadde den tilsiktede virkning. En ny lov om
dødsstraff ble gitt i 1585, der også tortur og strenge straffemetoder ble godkjent.
Heller ikke i Tyskland kunne
en tale om religionsfrihet da riksdagen i Speier fastslo den samme
behandlingsmåten for døperne. Mange ble torturert og henrettet også her. Hans Hut var en av dem som måtte lide
særlig mye. En gang lå han utmattet på en halmseng og veltet et lys slik at det
ble brann. Han ble sterkt skadet og døde noen dager senere. Likevel dømte de
ham til døden og brente liket i 1527. Dette førte med seg at ennå flere gikk
over til «sekten» i Augsburg.
Våren etter kom forfølgerne
over et møte med omkring 100 deltakere. De ble lenket sammen to og to.
Forstanderen ble drept, mens alle fremmede ble jagd ut av byen.
Og slik gikk det i by etter
by. Denne praksis ble drevet meget intenst av de katolske myndigheter og de
hadde pavens velsignelse. Men etter hvert sluttet de lutherske kirkene seg til
den samme oppfatning når det gjaldt døperne. Fra 1531 ser det ut til at
dødsstraff for dem var godkjent.[ii]
Mange falt som offer for
slike «kirkelige tyranner», særlig i 1520. Melanchthon forsvarte mordene med at
deres tro medførte blasfemi og var en fare for staten.[iii]
Derfor lot man også staten bli bøddel.
I Münster i Holland kom et
fryktelig blodbad i 1535. Byen var i døpernes hender, men ble tatt det året. To
av lederne, Beuchelsen og Knipperdolling, fikk den verste straff idet de ble
drept med glødende tenger og deretter opphengt jernbur i et kirketårn. Der hang
han helt til 1881 (?)[iv]
Et forferdelig tap ble dette for hele protestantismen der. Minst 2000 døpere
ble martyrer i Holland. – (Nå kan man trolig ikke sammenlikne disse døperne med
gjendøpere i dag (baptistiske retninger). Det ble en uheldig sammenblanding av
religion og politikk den gangen, og det er alltid farlig.)
2. Katolsk motreformasjon.
Som et svar på den
evangeliske reformasjon ved Luther, Zwingli og Calvin, begynte pavekirken en
tilsvarende bevegelse. Ulykken ved den er at den ble mer av formell karakter
enn virkelig reformasjon. Dertil kom at den ble brukt av «Moderkirken» til
inkvisisjon. Dermed er den andre inkvisisjon en realitet.
Hovedmålet var å gjenerobre
de områder som var tapt til protestantene. Baksiden er midlene de brukte.
Redskapet
for motreformasjonen ble i særlig grad jesuittordenen med Ignatius Loyola i spissen. Det var særlig kalvinismen som fikk
smake denne svøpe nå. I land etter land raste striden for å vinne tilbake det tapte.
De brukte undertrykkelse og vold som midler, og hvor de kunne benyttet de seg
av konger og fyrster. Det ble nærmest en politisk aksjon.
Trettiårskrigen
fra 1618 er vel et resultat av denne politikken. Protestantene i Bøhmen gjorde
opprør mot den strenge behandlingen. Svarte var våpenmakt. Med beinhard
disiplin ble medlemmene i ordenen tvunget til absolutt lydighet mot paven og
kirken. Mottoet var; Til større ære for Gud! Og dermed var også det neste
klart: Hensikten helliger midlet! Og midlene var bl.a. løgn og list, svik og
gift og sverd. Alt kunne brukes hvis hensikten var å ære Gud.
I
1540-årene raste inkvisisjonen særlig i Spania og Italia. En av dem som ble
tatt i Spania i 1541, Francis, ble dømt til å brennes etter å ha lidd mye av
forfølgerne. De satte en bispehue på hodet hans som det var malt djevler på. På
veien ut til bålet lå et trekors. De ba ham å bøye seg i tilbedelse for det,
men han nektet og sa at en kristen ikke skulle tilbe tre – og han var en
kristen. Folket ble rasende og krevde at han skulle på bålet straks. Da han var
død, sa inkvisitorene åpent at han var kommet til helvete og at ingen måtte be
for ham.
Den
21. mai 1556 ble 30 mennesker bragt sammen for å anklages sammen med kisten til
en kvinne som hadde vært dø lenge. Hun skulle også få sin straff og dom nå! De
ble ført fram til torget hvor tre store scener var reist der dommerne satt.
Kongens søster og hans sønn satt på den ene sammen med andre prinser og
fyrster. På en annen satt erkebiskopen i Sevilla og inkvisisjonsrådet. Hele
byen, Valladolid, var møtt fram for å overvære dette skuespillet. Over alt var
det mennesker, som på en folkefest.
Endelig
kom de anklagede, kledt i gule drakter. En dominikanermunk talte til dem i en
time. Deretter gikk erkebiskopen bort til de kongelige og sa: «Deres Majestet
skal sverge at dere vil godkjenne den hellige inkvisisjonen. Dere må ikke på
noen måte hindre den, men tvert om hjelpe til, og se til at alle de blir
henrettet som avviker fra den romerske kirke og slutter seg til kjetterne i den
lutherske sekt, uten å gjære forskjell på personer.»
Deretter
løfter han armene og sier: Gud velsigne Deres Høyhet og gi Dere et langt liv!
Da ble fangene kalt fram, mellom dem var 13
kvinner. Den eneste feilen de hadde, var at de elsket Jesus og ikke kirkens
tradisjoner. De ble alle dømt til bålet. Også kisten med bildet av den døde på
var der. Utenfor byporten var reist stolper for hver av dem som de ble bundet
fast til. Først ble de kvelt og deretter brent til aske. Da en av dem, Antonius
Herezuelo, ble brent levende fordi han i særlig grad hadde avskydd paven.
I
Calabria i Italia blir på samme måte en flokk troende drept for Jesu skyld. Det
var både unge og gamle. 88 mennesker ble dradd ut av husene sine og ført til
slakteren i byen. Der la bøddelen dem på slakterbenken, og med en blodig kniv
drepte ham dem – en etter en. Dette var den 11. juni 1560. Mange flere ble
fengslet der i byen – omkring 1600 i alt. De fleste av dem var lutheranere.
Inkvisisjonen
hadde stor framgang.
Så
rå var den at slektskap ikke spilte noen rolle. En av lederne, Caraf, skal ha
sagt: Hvis jeg oppdaget at min far var kjetter, ville jeg selv slepe sammen
veden til bålet hans. Mot kjettere finnes det ikke annet botemiddel enn bålet.
Måten
de pinte de dødsdømte på kunne være forskjellige. Bålet var som regel det
siste. Først ble gjerne armer og bein hogget av, eller de hadde egne apparater
til å strekke lemmene i. De ble avkledt og pisket til blods før de ble hengt
opp i galgen. Det fortelles om en at bøddelen spurte ham om han angret da
hendene var brent av ham. Men martyren svarte: Sannheten er alltid den samme!
[i] For en
fyldigere framstilling av døperbevegelsen kan en f. eks. vise til G. Westin:
Frikirkenes historie.
[ii] G.
Westin: Frikirkenes historie s. 29.
[iii] Dette
har han etter humanisten Justsus Menius i et skrift 1530. Se Holmquist:
Lutherska reformationens historia s. 189.
[iv]
Holmquist, samme bok, s. 193.
