6. Den 8. og 9. forfølgelse
Den 8. og 9. forfølgelse
8. Keiser Valerian. Den åttende forfølgelse.
Valerian var først en god keiser da
han kom på Romas trone i 253. Men i 257 forandret han taktikk. Han var visstnok
blitt inspirert til dette av en egyptisk offiser som var blitt hans øverste leder
i hæren.
Om høsten kom så det første ediktet
som forbød de kristne å holde møter og besøke gravstedene. Alle kirker skulle
konfiskeres. De som overtrådte ediktet skulle forvises.
Det neste edikt var skarpere. Alle
biskoper, eldste og diakoner skulle nå henrettes. Kristne i ledende stillinger,
som senatorer og riddere, skulle miste sin verdighet og formue. Holdt de fast
ved sin kristendom skulle de drepes. Mange ble nå forvist eller fratatt alt de
eide. Kirken mistet sine øverste ledere. Noen av dem er kjent for ettertiden.
En av dem var biskop Cyprian i Kartago. Han var fulle navn
var Thascius Cæcilius Cyprianus og var født i Kartago år 200. Han var hedning
det meste av sitt liv. I 245 ble han omvendt og ordinert til biskop tre år
senere. Han opplevde tre forfølgelser og gjemte seg i de to første. Fra sitt
hjemmested skrev han brev og sendte til menigheten til trøst og hjelp. Etter
den tid talte han skarke ord mot at frafalne skulle kunne tas inn igjen i
menigheten og godkjennes som kristne. De kristne klandret ham for det, han
hadde jo selv rømt to ganger!
Da Valerians forfølgelse satte inn,
nektet han å rømme. Han ville ikke bli betraktet som en frafallen. Mange hadde
lidd martyrdøden før ham, fortalte han i brevene sine. Nå stod han selv for
tur.
Prokonsulen i Afrika, Paternus, lette
etter ham. Men Cyprian ble ikke funnet før Paternus var død. Etterfølgeren fant
ham mens han var i hagen sin. Først ble han sendt i landflyktighet, men siden
drept. De forsøkte først å få ham til å ofre til gudene. Men det nektet han. Da
framstilte d eham som en fiende av de romerske guder og lover. Til det svarte
han rolig: Gud være takk (Deo gratias).
En stor skare fulgte så med til
skafottet hvor han skulle henrettes. Her ba han ennå en gang før han kledte av
seg, bandt seg selv for øynene og fikk en av de eldste til å binde hendene
sine. Så ordnet han med betaling til bøddelen – tjue fire stykker gull.
Deretter la han hode sitt villig på planken – og bøddelen hogg det av. Det
skjedde 14. september 258. De troende i Kartago samlet blodet hans i tøystykker
og gravla hans legeme. Han var deres store hyrde og lærer.
Helt fra den første gangen
forfølgelsen brøt ut under keiser Decius, da folkemassene brølte i gatene i
Kartago: Til løven med Cyprian! Hadde han skrevet til menigheten sin fra
ørkenen der han var skjult. Han skrev også andre skrifter som ble sendt til
andre menigheter og andre land. Han forteller et sted om at to fengsler var
helt overfylte av menn og kvinner i Kartago. Keiseren ga befaling om at fangene
skulle ha minst mulig mat. Mange døde i fengslet, mens andre satt sammenstuet
der i over ett år. En hel del fulgte også biskopens eksempel og flyktet. Vi bør
ikke dømme dem for det. Mellom hver forfølgelse var han i byen og trøstet de
kristne. En gang brøt det ut pest. Men Cyprian formante sin menighet til å
hjelpe de syke, og han var selv med i dette arbeidet.
Et av de siste skrifter han ga ut,
var «Om martyriet». Der sier han til slutt: «Mot alle djevelens redsler og
trusler står deres sjel fast som styrkes av en sikker og fast tro på det
kommende. Ved forfølgelse blir jorden lukket og himmelen åpnet. Antikrist
truer, men Kristus verner oss. Døden kommer, men udødeligheten følger med.
Verden blir tatt fra den døende. Men Paradis viser seg på den andre siden.
Livet blir slukket her i tiden, men evigheten kommer fram.»
På samme tid ble også biskop Sixtus i Roma dømt til døden. Sammen med
sine seks diakoner ble han brakt til henrettelsesstedet. Alle ble halshugget.
En av diakonene som ble grepet, var Laurentius. Historien forteller om ham
følgende: Bøddelen visste at han ikke bare var diakon i menigheten, men at han
også tok vare på menighetens skatter og hellige kar. Derfor ble han bedt om å
finne fram alt av verdi som kirken hadde. Lauretius ba om tre dagers frist til
å finne kirkens skatter. Da skulle prefekten få se dem.
I mellomtiden samlet han sammen en
stor skare fattige kristne i en bakgård. Den tredje dagen gikk han til
prefekten og fortalte at nå hadde han samlet alt han visste om. «Kom og se Guds
rikdommer,» sa han. Prefekten undret seg og ble ført til bakgården. Laurentius
sa: Dette er kirkens dyrebare skatter, disse er i sannhet skattene, slike som
Kristi tro regjerer i, og som Jesus Kristus har som bolig. Hvilke andre
verdifulle juveler kan Jesus Kristus ha enn de han har lovet å bo i? For det er
skrevet: Jeg var hungrig og dere ga meg å ete. Jeg var tørst, og dere ga meg å
drikke. Jeg var hjemløs, og dere ga meg en bolig. Og atter står det skrevet:
Hva dere har gjort mot disse mine minste, det har dere gjort mot meg.
Tyrannen ble nesten gal av å høre
det. Han stirret som om han hadde mistet vettet, sier Fox om ham. Hans øyne
glødet som ild. Og hans munn frådet som et svin, og hans munn gren som en hund.
Tenn ilden! Ropte han, og spar ikke
på veden. Har denne skurken bedradd keiseren? Bort med ham! Slå han med
piskene, slå han med kjeppen og nevene. Spøker forræderen med keiseren? Pin ham
med ildtenger, omgjord ham med brennende plater. Kom med de sterkeste lenkene
og ildrakene og jernrista. Bind hender og føtter. Når jernrista er varm, kast
ham oppå. Stek ham, rist ham, kast ham opp og ned, snu ham!
Ordene var ikke før uttalt, før alt
var gjort. En ny martyr var gått inn i himlenes rike. Det fortelles at en av
soldatene som var med på dette, ble så grepet at han selv ble omvendt. Da han
bekjente sin tro, ble han halshugget.
Biskopen i Alexandria, Dionysius, måtte også lide mye i denne
tiden. Han hadde blitt berget under Decius’ forfølgelse og hadde skrevet mange
brev til menigheten. Likevel overlevde han alt og døde stille og fredelig år
268.
Fructuosis var
biskop i Terraconia i Spania. Sammen med to diakoner led han martyrdøden ved å
brennes etter seks dager i fengsel. Dommeren ba ham tilbe de guder som keiseren
tilba. Men han: Nei, jeg tilber ikke døve guder av stokk og stein, slik keiser
Callienus gjør. Men jeg tilber keiserens Herre, alle tiders Far og skaper, og
hans Sønn, som ble sendt ned til oss. Det er hans folk jeg er prest og hyrde
for.
Nei, sa dommeren. Ikke si at du er,
men at du var prest. Deretter ble han ført på bålet. Og mens flammene slikket
seg oppover kroppene deres, løftet de hendene mot himmelen og priste den
levende Gud.
I denne åttende forfølgelsen døde
også den kjente kirkelæreren Origenes, i år 254. Han ble fengslet i omkring to
år og led mange pinsler for sin tros skyld. Da slapp han ut av fengslet, men
døde straks etter på grunn av all lidelsen.
9. Keiser Aurelian. Den niende forfølgelse.
Det er delte meninger blant
kirkehistorikerne om dette virkelig var en forfølgelse. Hadde kirken noen
martyrer i det hele tatt? Men fra gammelt av er denne tiden regnet som den
niende forfølgelsen, fra år 270 da Aurelian ble keiser.
Stort sett var det stille og rolig.
«Forfølgelsen» lå vesentlig i trusselen om forfølgelse. Det var en slags
psykisk forfølgelse – på to måter:
For det første så Aurelian det som
sin hovedoppgave å gjenopplive den gamle religionen. Det hadde mange keisere
gjort før ham også. Det ble særlig fart i dette da han seiret over dronningen
av Palmyra i Syria. Hun het Zenobia.
«Han opptok Palmyras hovedkult, Solmonoteisme under jødisk og syrisk
innflytelse. Denne guddommen fikk et strålende tempel i Roma.[i]
Gjenopplivelsen av soldyrkelsen fra
Palmyra var dobbelt farlig. Både som vekkelse til hedenskap blant folk, og som
monoteistisk religion trodde de på en gud, solen. Faren for sammenblanding med
kristendommen var altså nærliggende. De kristne visste av bitter erfaring at
dette kunne bryte ut i forfølgelse når som helst.
Men trusselen kom også konkret, i år
275. Da sendte keiseren ut et edikt der han oppfordret til forfølgelse av de
kristne. Men før ediktet ble offentliggjort, døde keiseren.
Etter hans tid ble det flere
keiserskifte. Og alle disse lot de kristne få fred. Dermed fikk menighetene
anledning til å vokse og bli sterke. Men ble de det?
Kirken økte i antall medlemmer. Nye
kirker ble bygget. Den fikk mange og vakre hellige kar. Gull og stas prydet
kirkehusene.
Men hva med den indre, åndelige
kraft?
D e t
er alltid spørsmålet i medgangstider. I motgang og trengsel renses ofte
kirken. Men det skal setrk rygg til å bære gode dager, som er ordtak sier. Det
gjelder også Kristi kirke på jord. For det er en kjempende kirke – det er god
luthersk teologi.
Det er vel da på sin plass det Ph.
Schaff sier: Veldige og flotte kirker ble reist i de største byene og forsynt
med samlinger av hellige bøker og kar av gull og sølv til bruk ved
sakramentene. Men i samme grad ble disiplinen (kirketukten) slapp. Uenighet og
inntriger og partier økte. Verdsligheten strømmet inn som en flod. Derfor var
det nødvendig med en ny prøvelse og sunn renselse.»[ii]
[i] Se mer om dette f. eks. i Holmquist
og Nørregaard: Kikrehistorie I, s. 137.
[ii] Ph. Schaff: History of the Christian
Church, vol. II, p. 63.
