1. Martyrhistorien.

Martyrhistorien,
av Nils Dybdal-Holthe.
1. Innledning.

Forord.

Vi hører nå om mennesker som lider for Jesu Kristi skyld. Vi har hørt at det har skjedd i gamle dager også. Vi har lest om troshelter i Kristi menighet. Og vi blir grepet av det i våre hjerter og sinn.

Noe av denne «betatthet» vil jeg gjerne dele med andre. Og tanken på at vi kan komme i samme situasjon og gjennomgå noe av det, gjør at vi kan lære noe av tidligere tider her også. For det er virkelig forfølgelser i vår tid. Er vi da rede til å møte dette selv?

Derfor skal vi se på noen slike tider med større og mindre motstand mot Guds sak. Hvordan taklet folk det før, og hva gjorde de når motstanden ble konkret? Det er dette vi bl. a. kan ta med oss inn i vår tid. Ikke alt passer kanskje for oss nå. Men vi skal alltid huske på at den egentlige fienden er den samme. Det er Djevelen. Han kan komme i flere skikkelser og klesdrakter. I gammel tid var det Romerriket og senere den katolske kirke som var motstander av de evangeliske. I nyere tid har det vært kommunisme og islam. Men også materialisme og egoisme og verdslighet er krefter som ofte står Gud imot.

Men nå vil vi altså gå gjennom noen av vår forhistorie på dette feltet.

Kap. 1.

1. INNLEDNING.

Hva er en martyr?

Det første vi må spørre om er hva en martyr egentlig er. Svaret er kanskje ikke så enkelt. Det er vanlig å svare at ordet betyr «et blodvitne». Spørsmålet er hva det egentlig er.

Å vitne er å fortelle hva en selv har sett og hørt og hva en har opplevd. I en rettssak er det ganske viktig og blir tillagt stor vekt. Da forsøker en å beskrive situasjonen med ord. En setter liksom sine ord i pant på at dette er sant. Vi har virkelig opplevd det vi taler om. Det var slik Jesus beskrev vitnesbyrdet. En sen nattetime sier han til den lærde Nikodemus: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett.» Joh. 3, 11. Alle kan prate om mye, men bare de som har opplevd noe, kan vitne. De er sikre på at det er sant, de har sett og hørt det.

Et «blodvitne» må også ha opplevd noe. Noe enestående. Det må ha vært noe dyrt og hellig og verdifullt. Det er så stort at de ikke bare vil gi sine ord som pant på at det er sant. Et blodvitne er villig til å gå sitt liv og blod på det. Hver blodsdråpe er vitnesbyrd om at det de sier er sant. Livet skal vise det, og døden bevise det. Slik gir det menneske seg villig hen til skafottet – og blir drept. For han vet hva han sier.

Ingen vil trolig gi sitt liv for noe de ikke virkelig tror på. Mange er med så lenge det er medgang. Straks motgangen nærmer seg, faller de bort. Det er disse Jesus taler om i liknelsen om \de fire slags jord der såkornet falt. I beretningen i Luk. 8 står det slik: «De på stengrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot. De tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra.» v. 13. Matteus sier om dem at de faller fra når det blir trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, Mat. 13, 21.

Dette behøver nødvendigvis ikke sikte til følelsesmennesker. Mange slike finner vi trolig i himmelen en dag. Det er ikke tilstrekkelig med å forklare det med at sterke følelsesmennesker blir lett påvirket til å bli kristne. A. Barnes forklarer det bedre ved å si at «de har ikke rot i seg selv. De er ikke sanne kristne. Deres hjerte er ikke forandret. De har ikke sett sin skyld og den fare de er i og Kristi sanne storhet. De er ikke virkelig knyttet til evangeliet.» Da er det slike som mikke er rotfestet i Guds ord, som ikke har opplevd Ordets velsignelse og rikdom. Derfor er de heller ikke villige til å vitne når vitnesbyrdet koster noe.

Nå er det kanskje lett å vitne på bedehuset når det er gode møter. Verre blir det å vitne i hverdagen. Der blir våre ord tomme om vi ikke har dekning for dem i vårt liv. Folk kjenner de kristne godt fordi de blir grundig studert. Livets vitnesbyrd er kanskje mer verd enn ordets mange ganger. Men det blir trolig aller vanskeligst å vitne når trengselen kommer. Da kreves ikke bare ord og gjerninger. Da kreves kanskje også vårt blod. Det skjer kanskje ikke kort og brutalt vcd at vi blir skutt eller hengt. Satan kan også pine oss langsomt og grusomt. Vi har kanskje lest om konsentrasjonsleirene under den siste krigen.

Men han har nok mer på lager.

I tider med forfølgelse tar dem i bruk. Vi skal se på noen slike tider. Da koster det å bekjenne Guds navn. Noen har tatt omkostningene ved det og holdt ut i lidelsen. De vitnet om det største de eide på jord. Mens blodet rant nedover skafottet, ble dette det mektigste vitnesbyrd om en fast tro og en troskap inn i døden. Mon tro bødlene kunne være uberørt av det de så? Gikk det an å se skarer av kristne bli pint og plaget – mens de sang og priste Gud så lenge tungen kunne tale. Merket de ikke at det var hellige stunder? Det var noen som utbrøt stille og betatt da Guds egen Sønn måtte dø: «Sannelig, denne var Guds Sønn.»

Soldater i den romerske hær senere har kanskje også kjent på de samme tankene. De måtte være vitner til blodvitnene når de sang seg inn i døden. Det blir sagt om keiser Julian den frafalne at han ropte i sin siste stund: Så har du seiret, galileer! Legende sier at han ropte det da han døde i kamp mot perserne i år 363 e. Kr. Om det er historisk sant, vet vi ikke.

Forfølgelse og martyrium hører sammen. Det har også hendt at noen ble martyrer utenom de store forfølgelsene. Men mange blodvitner gikk sammen inn i evigheten. Kanskje det er noe av styrken (menneskelig talt) i deres siste stund?

Bibelen sier også at de kristne må vente og regne med motgang of forfølgelse i den siste tid. Det blir porten inn i evigheten for mange da. Det nye testamentet har flere advarsler om det. Og det gjelder ikke bare den siste store trengsel.

Advarsler i Skriften.

Jesus talte om slike tider i Bergprekenen, mat. 5, 10-12:

Matt 5,10-12 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. 11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.

Jesus regner altså med forfølgelse, spott og vondt rykte for «de salige». Det er de som tror og følger ham. Dette er ofte begynnelsen til selve forfølgelsen. Det begynner med falske beskyldninger. Vi skal ellers legge merke til at Jesus her mener forfølgelse for hans skyld, dvs fordi vi hører ham til. Verden kan ha grunn til å håne oss om vi lever et slurvet og dårlig kristenliv. Slik har vel Guds navn noen ganger blitt spottet. Om noen skulle fristes til å tro at de blir forfulgt for Jesus skyld når den virkelige årsak er synd og et dårlig liv, bør de tenke seg grundig om.

Men om det sies i sannhet, hva er da resultatet?

Først sier Jesus at de er salige. Her tenker han trolig ikke bare på den himmelske salighet. Det løftet har vi også: for himlenes rike er deres, sier han. Men midt i trengselen og forfølgelsen er de også lykkelige og glade. Salige. Derfor sier han videre: Gled og fryd dere. At en som forfølges , kan glede seg midt i motgangen, har vi mange eksempler på. Her er ett fra virkeligheten: En predikant hadde møter i ei bygd. Noen venner ba ham komme dit. Men de hadde ikke noe bedehus på stedet. Da gikk predikanten til læreren og ba om å få leie huset noen kvelder. Men læreren hadde liten forståelse for pietisme og jaget predikanten bort med mindre fine ord. Han forteller at han gikk veien tilbake og sang frimodig:

Lover den herre, den mektige konge med ære!

Lov ham, min sjel, og la det din forlystelse være!

Stem opp en sang, salter og harper, gi klang,

Syng for Gud Herren, den kjære.

- Disiplene skulle få merke forfølgelsen på samme måte som profetene i den gamle pakt. Guds folk har vært under de samme kår til alle tider. Satan har alliert seg med verden og svoret hevn. Og den vil komme.

Noe av det samme mente vel Jesus da han flere ganger senere talte om at vi skulle bære vårt kors, Mat. 10, 38.

Paulus taler også om lidelse. Ja, han styrket disiplene og formante dem ved det: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, Apg. 14, 22. Han ville liksom forberede dem på det som skulle komme. Han fikk selv erfare det.

I Tessalonika hadde han også sagt klart fra om det som var i vente: «Da vi var hos dere, sa vi til dere på forhånd at vi skulle få trengsler. Slik gikk det også, som dere vet.» 1. Tes. 3, 4. Han var så spent på om de hadde bukket under i trengselen, at han sendte bud til dem, v. 5. Han kunne ikke holde det ut lenger. Han måtte få vite hvordan det var med de troende. Det er det rette og sanne hyrdesinn. Og det kjenner vi litt til: Når noen blir omvendt til Gud, følger vi med hvordan de har det og hvordan det går framover. Da er det stor glede å møte slike igjen etter f. eks. 50 år og høre at de fremdeles tror på sin Frelser.

Dette skjedde også i Paulus sin første tid som misjonær. Mot slutten det siste brevet sitt skriver han: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» 2. Tim. 3, 12. Og straks kan han selv bekjenne: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg.» 2. Tim. 4, 7-8.

La oss tenke over dette: de gudfryktige skal bli forfulgt. Når vi merker så lite til det i dagliglivet vårt, er da grunnen at gudfryktigheten er så liten? Men når dette møter oss, har vi lov å følge Paulus’ eksempel i 2. Tes. 3, 11-2: «Brødre, be for oss - - at vi må bli fridd fra vrange og onde mennesker.» 2. Tes. 3, 1-2.

Kanskje vi i kommende dager får bruk for å be den bønnen mer enn nå. Gud hjelpe oss.