Del III b.
4. Markus Aurelius - den fjerde forfølgelsen.
En ny storm ventet kirken. Den kom da
Markus Aurelius ble keiser i Romerriket i år 161. Han regjerte fram til 180 og
var en underlig keiser. En hedensk filosof som hatet de kristne. Grunnen til
det har vært omdiskutert. En av grunnene var nok at de kristne nå var blitt
mange – trass i forfølgelse og motstand. Intet kunne stanse vekkelsen fra
Jerusalem. Den banet seg vei gjennom hedenskap og martyrblod. Den måtte seire!
Blant de mange martyrer i denne tiden
finner vi Justin Martyr, født i
Flavia Neapolis i Palestina ca. år 90. Historien om hans martyrium er gripende
og vi skal gjengi den her.
Justin var opplært som filosof og
studerte særlig Platon. Da han ble en kristen, forsvarte han kristendommen
offentlig, også på gatene i Roma. Derfor ble han angitt av en annen filosof.
Dommeren (Rustikus) var en av keiserens venner, og forhøret var i år 165:
I begynnelsen av forhøret sa Justin:
Jeg følger de kristne i den rette tro.
Rustikus: Hva består denne troen i?
Justin: Den rette tro, som vi kristne
holder med flid, er at vi tror på en Gud som har skapt alt som sees, og det
som ikke kan sees med det legemlige øyet. Og vi bekjenner vår Herre Jesus
Kristus, Guds sønn, som profetene talte om tidligere. Han skal komme og dømme
alle mennesker. Han er frelsens budbærer og lærer for dem som lærer det gode av
ham. Men jeg er et menneske og derfor altfor liten til at jeg kan si stort om
hans uendelige guddom. For det er profetenes sak. Men de har mange århundrer
før bebudet hans komme til jorden, ham som jeg har bekjent som Guds sønn.
Rustikus spør: Hvor har de kristne
sine møter?
Justin sa: Der hvor de vil og har
høve til det. Du tror kanskje at vi alle samles på samme sted. Men slik er det
ikke. For de kristnes Gud er ikke bundet til noen bestemt plass. Usynlig fyller
han himmel og jord, og han blir æret og prist overalt av de trofaste.
Du er altså en kristen? Sa Rustikus.
Ja, jeg er en kristen, var svaret.
Rustikus sa litt senere: Du antar
altså at du skal fare opp til himmelen og få et slags vederlag? – Jeg ikke bare
antar det, sa Justin, jeg vet det og er helt overbevist om det. Seks andre
kristne var der også, og dommeren sa: Alle må tre fram og ofre til gudene. Men
alle de kristne nektet og ble dømt. De skulle bli pisket og halshugget.
Justin er for ettertiden kalt Justin
Martyr og ble et forbilde for de kristne. I denne tiden foregikk flere andre
forfølgelser, bl. a. i Lyon og Vienna i Sør-Frankrike. Det begynte i år 177 og
ble en av de forferdeligste forfølgelser i historien. De mest raffinerte
torturmetoder ble tatt i bruk, og mange led martyrdøden. Det er tvil og
uenighet om antallet. Noen har en tendens til å redusere antallet i forhold til
det som mer skrevet før. Holmquist setter tallet til ca. 48 og mener å ha
dokumentert det.
Denne gang begynte det med et
folkeopprør. Rykter svirret over hele Riket, og i Rhone-dalen tok man følgene
av det og gikk til aksjon. Man sa at på de kristnes møtene foregikk det
grusomme ting. De slaktet småbarn og åt dem om kveldene. Dette henspiller på
nattverden og agape-måltidet som fulgte med. Vi har sett at den samme anklager
var komme tidligere. Også seksuelle utskeielser ble de beskyldt for., men en
martyr kunne svare frimodig på det: Jeg er en kristen, og det er ingen ondskap
mellom oss.
Trass nedslaktingen ble det en sterk
kristenflokk igjen. Disse skrev et brev til de kristne i Lille-Asia og fortalte
om det som hadde hendt. De skrev bl. a.: Kristi tjenere som bor i Vienna og
Lyon til brødrene i Asia og Frygia, som har samme tro og håp om utfrielse med
oss: Fred, nåde og herlighet fra Gud Fader og fra Jesus Kristus, vår Herre.
Det er vanskelig å beskrive
størrelsen og hedningenes fryktelige raseri i denne forfølgelsen. For fienden
lærte og praktiserte på den mest ondskapsfulle sine metoder. De forkynte
åpenlyst at ingen kristne fikk gå noe sted. Men Gud bevarte dem. De kjempet for
Kristus og visste at de måtte lide i dette livet ikke kan sammenlignes med
den store herlighet i evigheten. De led tålmodig hån og pisking, ble dradd
omkring av dyr, kastet stein på, satt i fengsel og alt annet fienden kunne
gjøre mot de kristne. Deretter ble de ledet inn på markedsplassen og dømt.
Etter at de hadde bekjent åpent at de var kristne, ble de sendt tilbake til
fengslet.
En av de kristne, Vetius Epagathus,
var fylt av kjærlighet og Guds Ånd. Han kunne ikke tåle at de kristne ble dømt.
Ha ba om at dommeren måtte høre på ham når han forsvarte de kristne, og at det
intet ondt kunne finnes blant dem. Dommeren ville ikke det, men bare spurte ham
om han selv var en kristen. Og han svarte med høy og frimodig røst: Jeg er en
kristen. Og slik ble også han ført inn til martyrene.
Ved denne mannens eksempel ble de
andre martyrene ivrige og fikk mot. Noen av martyrene var svake og ikke rede
til slik lidelse. Ti av dem falt snart fra, og de var til mye bryderi for oss.
De fikk også andre til å bli mindre villige til å lide. Alle var grusomme mot
de kristne. De som fra først av var vennlige, foraktet oss nå.
Keiseren hadde skrevet at alle som
bekjente at de var kristne, skulle straffes, mens de andre kunne gå fri.
Guvernøren lot derfor alle de hellige martyrene bli ført til tinget hvor den
samlede folkemassen kunne se dem. Igjen undersøkte han dem. Alle som han trodde
hadde romersk borgerskap, ble halshugget, resten ble gitt til de ville dyr som
spiste dem. Kristus ble helt sikkert mye æret ved dem som en kort tid i
forveien hadde fornektet ham. Og nå bekjente de ham endog til døden.
En som het Alexander stod nær ved.
Han forsøkte å oppmuntre de kristne til å bekjenne Herren når de ble spurt.
Derfor ble han oppdaget av de som stod omkring ham. Folket ga derfor ham
skylden for at noen av dem som før hadde fornektet, nå bekjente. Han ble spurt
ut om han var en kristen, og han sa: Jeg er en kristen. Ikke før hadde han sagt
dette, ble han dømt til å kastet for de ville dyrene.
Den velsignede Blandina var den siste som led etter at hun hadde oppmuntret barna
sine som en god mor. De hadde først blitt martyrer. Selv hastet hun mot døden,
som om hun var bedt til bryllups og ikke til de ville dyr. Først ble hun
hudstrøket, så kastet til dyrene og deretter brent på en glødende jernstol. Til
slutt ble hun viklet inn i et nett og kastet for en vill stut. Der ble hun
stanget og såret av hornene på dyret. Men hun aktet ikke på noe av det som
hendte henne. Hun tenkte bare på håpet og trøsten i Kristus og himmelen. Selv
hedningene bekjente at der aldri hadde vært en kvinne som hadde lidd så mye som
henne.[i]
- Vi kan vanskelig tenke oss inn i de
grusomme lidelsene som de måtte gå gjennom for Jesu skyld. Det er som om
raseriet til folkehopen vokste fra dag til dag. Vi merker en nesten vanvittig
blodtørst. De roper etter større og verre straffemetoder. Og jo frimodigere de
kristne var, jo høyere ble ropet fra tribunene.
Også andre steder ropte folket etter
blod. Og mange ga sitt liv som vitne om frelseren.
Biskopen i Lyon, den 90 år gamle
Pontinus, var blant dem sammen med en 14 år gammel gutt, Ponticus. Etter
forfølgelsen i Lyon ble den kjente Ireneus biskop der. Også han led visstnok
martyrdøden noen år senere under keiser Severus.
Apollinarus var biskop i Hierapolis
og Melito i Sardes. Begge var lærde menn som forsvarte kristendommen i skrift
og tale. Men også disse måtte ofres.
Den 17. juli år 180 brøt det ut
forfølgelsen i Scilla i Nord-Afrika. Guvernøren i provinsen forsøkte å overtale
de kristne flere ganger. Men til slutt mistet han tålmodigheten overfor de
gjenstridige og drepte dem.
Dette året ble en ny mann keiser i
Roma, Lucius Antonius Commodus. Han var sønn av den forrige keiseren. Han
regjerte i 13 år, og stort sett hadde kirken ro og fred i hans tid. Noen mener
at det var Marcias skyld, keiserens konkubine. Hun så med vennlighet på de
kristne. Nå kom en kort blomstringstid for kirken. Hele familier og slekter
gikk over til kristendommen, også folk av høy rang.
Keiseren levde imidlertid et syndige
og vanvittig liv – i sensualitet og stormannsgalskap. Noen kristne reiste rundt
og forkynte mot dette og ba folket vende om til den levende Gud fra verdens
forfengelighet. En senator i Roma, Julius, hørte dette og ble omvendt. De som
hadde forkynt evangeliet for Julius var Vincentius, Eusebius, Peregrinus og
Potentianus. Keiseren ville tvinge dem til å ofre til sin gud, Hercules.
Selvfølgelig nektet de det og ble dømt til døden. Etter flere forskjellige,
fryktelige pinsler ble de presset til døde av svære blyloodd.
Julius selv ble mer enn frimodig i
troen og inviterte de kristne til huset sitt for å høre om den nye religionen.
Han trodde evangeliet og ble døpt med hele sin familie. Dette kunne han ikke
holde hemmelig, men bekjente Kristus åpent for alle. Ja, han ba til Gud om at
han ikke bare måtte få tro på ham, men også få gi sitt liv for hans skyld.
Keiseren fikk høre om denne senatoren
som hadde forlatt de gamle guder og gått over til kristendommen. Han sendte
derfor bud etter ham og sa: Å, Julius, hvilken galskap har besatt deg slik at
du har falt fra dine fedres religion? Julius benyttet anledningen til å
bekjenne sin tro på Kristus, og at de hedenske guder var falske. De som tilba
dem skulle forgå i evig fordømmelse, sa han.
Da ble keiseren harm og dømte ham
enten til å ofre til deres guder eller å bli drept.
Og Julius stod fast i sin
overbevisning. Ingen skulle få ham til å ofre til Hercules. Da ble han slått
til døde av svære stokker. Deretter gikk han inn i herligheten for å motta
livets krone. Også han er blant dem som seiret i kraft av lammets blod og det
ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Åp. 12, 11.
5. Keiser Septimus Severus - den femte forfølgelse.
Den nye keiseren kom på tronen i 193
og regjerte til 211. Han var av østerlandsk opprinnelse og var heller nøytral
overfor kristendommen. Likevel oppstod det forfølgelse omkring århundreskiftet.
Clemens av Alexandria skrev om denne tiden: «Mange martyrer blir daglig brent,
fengslet eller halshugget for våre øyne.» Han ga rett og slett ordre om at de
kristne ikke mere skulle tåles i riket. Dette skjedde i år 202. Eusebius
forteller i sin kirkehistorie at de store forfølgelser brøt nå ut og utallige
kristne ble martyrer.
Noe av dette skjedde i Egypt og
resten av Nord-Afrika hvor det på denne tiden var store menigheter.
I Alexandria ble far til kirkefaderen
Origenes, Leonidas, halshugget. Origenes selv var en liten gutt da det hendte,
men han var blitt opplært i den kristne tro. Da han så hva som skjedde med de
kristne, ville han selv ut og bekjenne at han var en kristen. Men moren var
redd for ham og gjemte klærne hans. Mens faren satt fengslet, skrev Origenes
brev til ham og oppmuntret ham til å holde fast ved troen. «La ikke tanken på
oss få deg til å forandre mening,» sa han.
Potamiæna var
en ung, vakker jomfru. Hun ble truet med de verste lidelser om hun ikke
fornektet sin Frelser. Etter fryktelig tortur brente de henne levende i kokende
bek, sammen med sin mor. Basilides var med på å torturere henne, men ble grepet
av sympati og forsøkte å forsvare dem. Kort etter ble han en kristen og ble
selv halshugget. Han fortalte at Potamiæna hadde vist seg for ham i et syn om
natten. Hun hadde gått i forbønn for ham og deretter satt martyrkronen på hodet
hans.
I Cartago kjenner vi flere martyrer
fra denne tiden. Særlig kjent er tre
unge katekumener og to unge kvinner. De viste en bemerkelsesverdig ro og
fasthet i sin siste stund. Perpetua
selv har skrevet ned en del av det som skjedde. Hun skriver i fengslet: «Da vi
ble angitt, forsøkte min far å få meg til ikke å bekjenne. Jeg sa da til ham:
Far, ser du den leirkrukken der? Ja, sa han. Kan vi kalle den noe annet enn det
den er? Sa hun. Nei, var svaret. Jeg kan heller ikke kalle meg noe annet enn
en kristen. Det er jeg.»
Det er sagt mye mer om dette. Og
sammen med henne ble Felicita
fengslet. Hun skulle føde et barn i fengslet og ynket seg. En av fangevokterne
sa da: Når du skriker slik nå, hva vil du da gjøre når du kastes for
villdyrene? Det tenkte du visst ikke på da du nektet å ofre til gudene. Men hun
svarte: Nå er det jeg som lider, men da skal det være en annen som lider i meg,
for da skal jeg lide for ham.
De ble ført til teateret, og
folkemassene tok imot dem med ville hyl. De gikk frimodig fram til
landshøvdingen og sa: Du dømmer oss, men Gud dømmer deg! Folket ble rasende ved
en slik frekkhet og krevde at de skulle bli pisket. Bjørner, leoparder og
villsvin ble så sluppet inn til dem, men de ble bare såret. Perpetua og
Felicitas skulle være nakne bare med et nett rundt seg. Ei ku skulle stange dem
i hjel – ikke en stut, for de var kvinner! Slike hensyn kunne de altså ta.
Men folket ble grepet av gru da de så
kvinnene stå der hjelpeløse, og de ble ført ut igjen. Først mot slutten av
sirkuset ble de tatt inn igjen. Før de ble drept, omfavnet de hverandre og
kysset hverandre med det vanlige broderkysset. Da han som skulle drepe
Felicitas støtte feil, grep hun selv sverdet og rettet spissen mot sin hals.
Nettopp i denne tiden er det at
kirkefaderen Tertullian skriver sitt forsvarsskrift for de kristne omkring år
198. Der har han et kapittel om «de kristne seirer i lidelsen». Der sier han bl.
a.: «Man binder oss til peler, legger brensel om oss og tenner på, derfor
kaller man oss «peleboere» og «brannmenn». Det er herlige hedersnavn. … Hvis en
trosser sine bødler, synes dere det er overmåte storartet. Dere forteller med
beundring om horkvinnen i Aten som ble spurt av den grusomme tyrannen om sine
medsammensvorne. Da bet hun sin tunge av og spyttet den i ansiktet på tyrannen.
Alt dette roser dere, og dere reiser statuer for dem som har trosset døden. Men
når en kristen kommer og lider for Guds skyld, da roper dere: Han er forrykt! Vi
kristne håper ikke å leve i statuer og innskrifter og i menneskeros, vi venter
på en sann oppstandelse.»
Så sier han: De kristnes blod er en
sæd (dvs. kirkens sæd). Når vi dømmes av dere, blir vi frikjent av Gud![ii]
Vi kjenner navn på flere martyrer i
denne tiden, men vi nøyer oss nå med å nevne en femten år gammel gutt,
Agapetus. Det var i Preneste i Italia. Han nektet å ofre til avgudene og ble
derfor hudstrøket og pisket. Deretter hengte de ham opp etter føttene og kastet
glohett vann over ham. Til slutt ble også han kastet for de ville dyr. – Men det
var mer i vente for de kristne.
