7. Diocletian. Den 10de forfølgelse.

7. 10. Keiser Diocletian.
Den tiende forfølgelse.

Den siste, og den store forfølgelsen i martyrtiden ble «den avgjørende kamp,» som en sier. Denne gang ble forfølgelsen for alvor systematisert. En bevisst og sterk vilje stod bak: Nå skulle de kristne definitivt utryddes!

Mannen bak verket var keiser Diocletian.

Han overtok makten i det veldige Romerriket i 284 og regjerte til 305. De første år var stille og rolige. De kristne fikk dyrke sin Gud i fred, og de økte stadig i antall. Mer og mer ble katedralene fylte med prakt og stas. Og den indre kraft avtok. Slik er det ofte i medgangstider.

Men den ytremakt økte. De kristne utgjorde på denne tid ca. 15-20 % av befolkningen og hadde ikke mindre enn 1500 bispedømmer. Keiseren merket dem også i sin nærhet. Ja, hans hustru Prisca og datteren Valeria skal også ha vært kristne. I det minste sympatiserte de med kristendommen. Mange av hans offiserer og nærmeste medarbeidere var det også. Kanskje han begynte å frykte for deres innflytelse? Deres liv passet i alle tilfelle ikke inn i hans system.

Helt til år 297 fikk de kristne være i fred. Da gjorde keiseren ofringen til seg selv til en plikt for alle embetsmenn. En del kristne ble rammet av dette påbudet, men ikke de store masser.

Seks år senere begynner alvoret.

Den 24. febr. 303 blir et edikt slått opp på veggene i byen Nikomedia i Lille-Asia: Alle kirker skal rives ned og de hellige bøker brennes. Alle kristne bekjennere skal tortureres. Rettergang er ikke lovlig.

Allerede kvelden før hadde en flokk av keiserens menn brutt opp døra til den kristne kirke i byen og plyndret verdifulle ting. Den hellige bøker samlet de sammen utenfor kirken og brenner dem. Til slutt rev de ned hele kirken.

Bakgrunnen for dette skal visstnok ha vært at det oppstod brann i keiserens palass der Diocletian residerte på den tiden. To ganger skjedde dette, og de kristne fikk skylden. Anklagen mot dem ble styrket da en kristen i byen rev ned ediktet og ødela det midt i byen. Men han ble straks grepet og langsomt stekt til han døde.

Forfølgelsen og ødeleggelsene bredte seg utover hele Romerriket, unntatt Spania, England og Frankrike (Gallia). Her styrte en medregent, Canstantinus Chlorus – han var far til Konstantin den store. Han ønsket å spare de kristne mest mulig. Likevel fantes det enkelte martyrer også her, som f. eks. St. Alban i England og St. Vincentius i Spania.

En gripende beretning om Eulalia i Portugal tar vi også med her. Hun bodde i byen Emerita, som var en rik og berømt by. Hun avslo et stort og ærefult tilbud om ekteskap. Hun ville ikke delta i verdens prakt og luksus. På denne måten forberedte hun seg til reisen til det lovede land og den himmelske beskyttelse, sier Foxe. Hun nektet å ofre til avgudene, og foreldrene hennes holdt henne skjult i hjemmet sitt et godt stykke fra byen. Dette mislikte hun i lengden og gikk ut midt på natta.

En morgen kom hun til domstolen og ropte med høy røst til dommeren: Hør! Hvilken skam er det ikke for dere å ødelegge og drepe menneskenes sjel, og kaste deres legemer mot klippene og få dem til å fornekte den Allmektige Gud! Vil dere vite hva jeg er? Se, jeg er en av de kristne, en fiende av deres djevelske ofringer. Jeg forakter deres avguder og bekjenner Gud Allmektig med hjerte og munn.. Gudene Isis, Apollo og Venus – hva er det? Keiseren selv – hva er han? Ingen ting, fordi de er menneskeverk. Det er en lett sak å bryte ned en skrøpelig ting som kroppen, men det indre sinn kan dere ikke skade.

Dommeren ble rasende og sa: Bøddel, ta henne og dra henne ut etter håret og pin henne til det ytterste. La henne føle makten til vårt lands guder, og la henne få kjenne hva rikets ledelse er. Men likevel, du hårdnakkede pike, hvor gjerne jeg ville oppheve din dårskap om det var mulig. Husk hvilke gleder du kan nyte i ditt hjem. Hva mener du? Vil du drepe deg selv, du unge blomst, du som var så nær disse ærefulle ekteskap, og den store medgift du kunne nyte. Rører ikke all denne brudestas deg? Se her redskapene som er gjort i stand til din fryktelige død. Enten skal du halshogges med dette sverdet, eller disse ville dyr vil rive deg i stykker, eller du blir kastet på bålet og gjort til aske. Hvis du bare vil ta litt salt og røkelse med fingeren og legge i offerskålen, skal du bli frikjent fra alle disse pinsler.

Eulalia svarte ikke på dette, men rev ned avgudsbildene og sparket røkelsen bort. Uten flere forsinkelser tok bøddelen henne og kastet henne for noen ville dyr som slet henne i stykker. Hele tiden sang hun og priste Gud på denne måten: Se, O Herre, jeg vil ikke glemme deg. Hvilken glede det er for dem, Kristus, som husker dine triumferende seire å nå denne høye verdighet! Den hvite kroppen hennes ble farget med blod.

Men dette var ikke nok. De pinte henne med brennende fakler på hver side. Da flammene nådde hodet hennes, utåndet hun. Så fikk også hun hvile i fred.

I Roma ble også en kvinne pint til døde, nemlig Agnes. Hun var ganske ung da hun første gang viet sitt liv til Kristus og motstod keiserens edikt. Hun ville heller ikke fornekte sin tro ved å ofre til avgudene.

Hun ble dømt til å halshogges. Da hun så bøddelen komme mot seg med sverdet, sa hun: Nå er jeg glad og fryder meg over at du kommer. Jeg er villig til å ta imot sverdet ditt, for slik blir jeg gift med Kristus og unnflyr denne verdens mørke. Å, Kristus, motta min sjel som søker etter deg.

Deretter knelte hun og ba til Kristus at hennes nakke måtte bli rede for sverdet. Og med ett slag hogg bøddelen av hodet hennes. Slik fikk hun en kort og smerteløs død.

Flere edikt fulgte – verre etter hvert. Alle ledere i menigheten skulle tvinges til å ofre og settes i fengsel. Folket mistet igjen sine ledere. Biskoper, prester og eldste ble stuet sammen i romerske fengsler. Under tortur forsøkte staten på nytt å tvinge fram lydighet, men uten det ventede resultat. De som ofret ble nå sluppet fri. En del halvhjertede kristne gjorde bruk av dette for å komme løs. Vi kan vel også tro at en del som påkjenningene ble for store for, sviktet. Vi som ikke kjenner noe til hva dette innebærer, bør være varsomme i vår dom.

Det verste ediktet kom 30. april 304. Det var altomfattende. Nå ble det bestemt at alle uten unntagelse, skulle ofre til gudene og til keiseren. Det var nå forfølgelsen begynte for alvor, og aldri før hadde verden opplevd et slikt blodbad av de kristne. Mange, mange ble drept, mens unge jenter ble sendt til horehus hvor noen begikk selvmord.

Biskop Eusebius forteller om denne tiden i sin kirkehistorie: For keiserens medmenneskelighets skyld ble dødsstraffen noen ganger opphevet. På grunn av denne menneskekjærlighet kunne vi til sist ikke telle dem som først hadde fått sitt høyre øye stukket ut og så øyehulen brent ut med ild, dernest ble de også med ild lammet på venstre ben og deretter ble de ført til bergverkene. Der skulle de arbeide, men mest skulle de pines mer.

Nå tvang de også Diocletians hustru og datter, som var kristne, til å ofre. Mange andre møtte den samme skjebne. Og det var kanskje verre å være en kristne nå enn mange ganger tidligere. Kirkene var nedbrent over nesten hele riket, alle biskoper og prester og eldste satt fengslet eller var drept. En del ble også kastet for de ville dyr eller brent på bål.

Mismot og angst for fremtiden truet sikkert mange kristne som år etter år måtte leve i frykt og landflyktighet. Den dioclenianske forfølgelsen varte i 8-10 år og var mest intens i den østre del av riket.

I 305 sa keiseren imidlertid fra seg makten og trakk seg tilbake i stillhet. Men hans etterfølgere gjorde ikke mindre omhyggelig arbeid. Særlig var Galerius full av hat over de kristne. Det fortelles om ham at han var en vill tyrann som likte å se på at mennesker ble kastet for ville bjørner. Hans fornøyelser var å betrakte mennesker som ble revet i stykker av villdyrtenner. Det er også sagt om ham at han aldri spiste uten å se menneskeblod for seg. Når han først gikk mot de kristne, ble det gjort for alvor. Her fikk han utfolde sin sadisme som aldri før.

Blant annet skulle de kristne stekes langsomt over svak varme. De skulle pines så lenge som mulig. De mest raffinerte metoder ble tatt i bruk for å rydde ut nasareersekten. Den nye keiseren bygde avgudstempler i alle byer og innsatte de verste mennesker som prester.

Vi kjenner en del av martyrhistorien også fra denne tiden. Mange gjorde hva de kunne for å bli fri forfølgerne og unngå å falle fra. Det ser ut til at en del heller valgte å ta sitt eget liv. To unge jomfruer ble f. eks. ettersøkt i lang tid sammen med sin mor. Da de til slutt ble funnet, kastet de seg selv i elva. To andre jomfruer, som var søstre, led også døden da bødlene kastet dem i havet. Sylvanus var nå biskop i Emissa. Han ble sammen med en del andre kastet for de ville dyr. De kristne i Mesopotamia ble pint på mange og forskjellige måter. De ble hengt opp etter føttene med hodet ned og kvalt med røy fra et lite bål. I Kappadokia ble føttene på martyrene brutt i stykker før de ble drept.

Mange av keiserens nærmeste ble også tatt. En av dem var Peter som led mange pinsler før han ble stekt på svak varme. Mens lukten av menneskekjøtt fylte arenaen, kom to andre av hans menn, Dorotheus og Corgonius, til ham og sa: Hvorfor piner du Peter, når vi også har samme tro? Keiseren befalte nå at de skulle føres fram og piskes på samme måte som Peter. De ble stekt på ild og kvalt med streng og til slutt hengt. Biskopen i Nikomedia, Anthimus, ble halshogget og en av de eldste i Antiokia, Lucianus, ble martyr etter at han hadde forsvart seg selv for selve keiseren, forteller Eusebius.

I en by samlet de kristne seg for å feire Kristi fødsel. Flere tusen var samlet i en kirke som ennå ikke var brent ned. De kom fra mange steder, både barn og voksne. En av medkeiserne, Maximian, mente dette var en god anledning til å rydde ut hele kristendommen på stedet. Derfor ga han ordre til at dørene skulle stenges utenfra og så tenne fyr på huset. Men først fikk han en til å rope inn til de kristne: Den som vil berge livet sitt må nå komme ut og ofre til Jupiter. De som ikke gjør det, vil bli brent inne.

En inne i kirken svarte for alle sammen: Vi er alle kristne, og Kristus er vår eneste Gud og konge. Vi vil tilbe ham, sammen med Faderen og Ånden. Vi er alle rede til å bli ofret til ham. Alle brant inne.

Der var en by i Frygia som også fikk keiserens edikt om at de skulle ofre til gudene og tilbe avguder. Men hele denne byen var kristen, både innbyggerne, borgermesteren og byens ledere bekjente at de trodde på Kristus. Etter dette ble byen omringet og satt i brann. Ingen unnslapp.

Et sted i Armenia ble biskopene og de eldste kastet i fengsel. Eustratius led martyrdøden i Arabrace. Han lengtet selv etter å bli martyr da han så martyrenes utholdenhet. Han bekjente at han var en kristen og forbannet åpenlyst hedningenes dårskap. Derfor ble han bundet og båret bort. Først slo de ham forferdelig og pinte ham på forskjellig vis før de førte ham til Sebastia hvor han ble brent sammen med Orestes.

I Alexandria i Egypt led de kristne særlig mye. Biskopen der hette Peter. Han ble martyr sammen med en del andre biskoper i Egypt: Phileas, Hesuchius, Pachiminus, Theodorus, Faustus, Ammonius og Didius. I Thebe lå en hæravdeling med kristne soldater under ledelse av en kristen kaptein, Mauritius. De nektet å adlyde keiserens befaling om å ofre til gudene. Derfor ble først hver tiende mann dømt til døden. Dette skjedde en gang til, men da oppfordret kapteinen alle til å lide for Kristi skyld. Og alle døde som martyrer. Det samme skjedde flere steder.

Andre steder brøt det ut store forfølgelser, blant annet på Sicilia der 79 martyrer ble drept. Biskopen i Thumitans skrev brev til sin menighet før han ble drept. Da forteller han om det som foregikk i Alexandria:

Alle kunne plage de hellige martyrene som de ønsket. Noen slo dem med stokker, noen med pisker og noen med reip. Alt dette ble gjort med stor grusomhet. Noen av dem fikk sine hen der bundet bak på ryggen, ble så løftet opp på tømmerstokker. Med forskjellige metoder ble deres ledd og lemmer strakt ut, og så kunne bødlene gjøre hva de ville med kroppen deres. De ble oppfordret til å pine dem på alle måter. Over hele kroppen ble de klort av ville dyr. En kunne se andre henge etter den ene armen, mens atter andre ble bundet til søylene med ansiktet mot veggen uten noe under føttene slik at de hang med sin egen tyngde. De kunne henge slik hele dagen, og når dommeren gikk forbi, ba han offiserene om å passe nøye på at de ikke ble tatt ned. Dette skulle de ikke gjøre før smerten eller kulden ble så stor at de var ganske nær døden. Offiseren fikk også ordre om ikke å vise noen sympati eller nåde. Så forferdelig behandlet de oss som om vår sjel og legeme skulle dø sammen.

Som vi har nevnt før, ble ikke alle trofaste til døden. Noen fornektet. En av dem var biskopen i Roma, Marcellinus. Han ble plaget av selve keiser Diocletian og av mange andre. Til slutt ga han etter og ofret til avgudene. Han slapp fri døden, men på grunn av dette ble han utstøtt av menigheten.

Og imens raste forfølgelsen videre. På en dag kunne opp til hundre mennesker bli drept, mens det andre dager var stille. Vi kunne også gitt flere andre eksempler her. Kildematerialet er faktisk rikelig. Ikke alt er ekte. Kirken har vel overvurdert de kristne, og mange legender oppstod i Middelalderen.

Den tiende forfølgelsen varte til 311 da Galerius ble rammet av en sykdom. Merkelig nok ble han vennlig stemt mot de kristne på sine siste dager. Han sendte ut et edikt hvor det blant annet står:

«Vi bestemmer nå med den vanlige medmenneskelighet at de kristne kan bygge opp igjen sine forsamlingshus. De skal ikke bli tvunget til å gjøre noe mot sin tro. Derfor skal de være forpliktet til å be til sin Gud for staten og sitt eget beste for at det må gå staten vel, og at de selv må leve et stille liv hjemme."

Nå ble det forandring i de kristne menighetene. Mange fanger fikk nå komme hjem fra fengsel og landflyktighet. Under den verste forfølgelsestiden i Egypt hadde mange kristne blitt sendt til gruvene til straffarbeid. Men først ble senene på venstre kne brent av og et øye stukket ut for at de ikke skulle rømme. Nå fikk de bære denne lidelsen hele livet, selv om de nå slapp fri.

Dette varte imidlertid ikke lenge. Den nye keiseren, Maximus Daja, tok opp igjen forfølgelsen en kort tid sammen med Maxentius. De samarbeidet med de lokale myndigheter og gjorde forfølgelsen effektiv ved å etterlikne de kristnes organisasjon. Alle hedenske religioner skulle nå forene seg under en yppersteprest. Lukianos i Antiokia og Methodios i Olympos led nå martyrdøden.

I år 312 e. Kr. kom så den egentlige forandringen. Og den kom med en ny keiser. Konstantin gjorde opprør og samlet en hær for å gjøre seg til enehersker i Romerriket. Han drog med sin hær mot Roma. Legenden forteller at han hadde et syn under dette felttoget. En dag så han et lysende kors på himmelen, og det stod skrevet ved siden av: «In hoc vince» (Ved dette skal du seire). Korstegnet ble nå satt på alle skjold og faner. Så dro de mot den evige stad under korsets merke.

Seieren kom 28. okt. 312. Dette skulle bli et symbolsk seierstog: Nå var den egentlige forfølgelsestid slutt, selv om det ennå skulle gå år før kristendommen ble den eneste og egentlige religion i Riket. Det siste slaget stod ved den Milviske bru ved Roma. I februar 313 kom så Milano-ediktet som ga kristendommen full frihet. For første gang var det religionsfrihet i det veldige riket ved Middelhavet. 10 år senere ble Konstantin enehersker og fikk tilnavnet «den store».

En ny vekstperiode kunne nå begynne for den kristne tro – selv om det også senere kom tilbakeslag.