9.Del V.
Middelalderen.
1. Noen martyrer.
Vi skal møte noen martyrer i
den perioden vi kaller Middelalderen. Den kan vi grovt regnet varte fra 4-500
til ca. 1500.
Kristus og hans menn hadde
seiret over avgudene. Forfølgelsene fra den hedenske stat var slutt i denne
omgang. Biskopene bygde nå opp en stor og sterk kirke menneskelig sett. Roma
var hovedstad i Riket, og det ble naturlig at byen også ble sentrum for de
kristne. Biskopen i Roma ble også leder for andre biskoper og kirker. Han ble
etter hvert en maktfaktor i Europa.
Følgen av – eller samtidig
med - denne sterke organisering og sentralisering i Roma ble også ensretting av
kirken. Og det biskopen i Roma (paven) mente og sa ble også en norm for resten
av kristenheten. Bibelen ble ikke lenger den eneste rettesnor for lære og liv.
Tradisjonen kom til å spille en avgjørende rolle. Og paven ville ha et ord med
i de fleste spørsmål.
En slik utvikling unngår
aldri reaksjon. I middelalderen oppstod det retninger og grupper som
protesterte mot dette og ville ha en renere kirke og en enklere gudstjeneste.
Kirken kalt dem kjettere og vranglærere og gjorde sitt beste for å utrydde dem.
En stor forfølgelse brøt ut omkring år 400 i Nord-Afrika. Paradoksalt var det
kirkefaderen Augustin som dro opp de teoretiske retningslinjer for slike
forfølgelser: At avvikende grupper måtte bekjempes med vold.[i]
Westin skriver også: «Ett av middelalderens mest grusomme foretagender» var
forfølgelsen mot katarerne senere, særlig i krigen 1209-29.
Romerne måtte flykte fra
England i 409 da anglere og saksere og andre kom til landet.
E. Osnes skriver om dette:
«Byer ble brent og marker lagt øde., prester ble drept ved alteret, folk ble
drevet sammen i flokker og nedsablet, eller de flyktet ut i skogene hvor de
enten omkom av sult, eller kanskje etter svære lidelser kom fram og overga seg
på nåde og unåde. Ved sin umenneskelige framferd gjorde de britene så forbitret
at de i sin avsky for sine plageånder endog nektet å forkynne evangeliet for
dem. Selv etter at sakserne var blitt kristne ville ikke de britiske kristne be
i samme kirke som sakserne. Mat levnet av sakserne ville ikke britene røre, men
kastet den til hunder og svin. Og fat brukt av sakserne måtte skures med sand
og renses med ild før britene ville bruke dem.»[ii]
Her ser vi at selv mellom kristne kunne det være vanskelig etter tunge tider.
En av de mest kjente
misjonærer og martyrer nå er
Bonifacius
Som kalles Tysklands apostel.
Han het opprinnelig Wynfrith og var født i 672 i England. Han gikk i kloster da
han var sju år gammel og bestemte seg tidlig for å bli misjonær. I 715 dro han
sammen med tre andre til Frisland (i Holland), men måtte snart forlate stedet.
I 718 var han i Roma hos paven for å få hans godkjenning som misjonær. Deretter
dro han til Tyskland. Det var her han skulle gjøre sin gjerning, i Saksen. Men
han var en ny tur til Frisland og fartet en del omkring som reisende misjonær.
I år 723 ble han så viet til biskop i de områder der han virket.
I Hessen stod den berømte
Odin-eika. I den bodde guden Odin, mente hedningene. Derfor måtte ingen røre
den. Men Bonifacius visste bedre. Han ga sine medhjelpere ordre om å sage den ned.
Tyskerne sto forferdet og betraktet det på avstand. Men eika falt, og Odin
hevnet seg ikke på den galne engelskmannen! De ble fylt av frykt og omvendte
seg straks. En slik gud som Bonifacius hadde, ville de tilbe. Eika ble brukt
til å bygge kirke av – til ære for St. Peter.
Mange ble omvendt på hans
reiser. På en reise til Roma i 738 skal han ha døpt 100.000 – det kan våre en
overdrivelse.
Bonifacius lengtet etter å
forkynne evangeliet for det folk han først hadde reist til – Frisland. Dette
ble hans siste reis, i 753. Mange ble vunnet for Gud også nå. De ble kalt
sammen til Dokkum hvor de skulle holde konfirmasjon den 5. juni 755. Men
motstanderne samlet seg også der og gikk til angrep. Noen ville sette seg til
motverge, men Bonifacius kom ut av teltet og sa de skulle la Gud rå også nå. De
skulle bøye seg for Herrens vilje. Da stormet hedningene inn på dem og slaktet
end alle de møtte. Biskopen selv var en av de første som ble drept mens han
holdt evangelieboken sin opp som forsvar mot sverdene. 10 prester og 40 lekmenn
ble også drept denne dagen.
Vi må også nevne en av våre
konger som ble drept,
Olav den hellige.
Selv om kristendommen hadde
kommet til landet før hans tid, var han viktig i kristningsverket. Opposisjonen
fra hedningene var også stor her, og det kom til et avgjørende slag på
Stiklestad i Trøndelag den 29. juli i 1030. Kongen falt, men
«det er det store,
og det er det glupe,
at merket det stod,
om mannen han stupe.»
Det gjaldt også kong Olav –
helgenkongen.
Nå skal vi være oppmerksom på
at det var mye politikk i det som skjedde på Stiklestad. Ikke alle vil være
enige i at kongen var martyr. Det var likevel en viktig del av hans virke å
ikke bare være politisk konge, men også gjøre noe for det kristne lære og tro.
Der står han som siste ledd blant andre konger i dette: Håkon den gode og Olav
Tryggvason. Derfor tar vi han med her.
På øya Mallorca ble det i
1235 født en gutt som skulle ære Gud med sin martyrdød. Det var
Raymond Lull.
Han levde først et umoralsk
liv, etter eget utsagn. Han diktet kjærlighetsviser, også til gifte kvinner.
Men han ble frelst og fikk trang til å tale til andre om Frelseren. En gang
fikk han høre om Frans av Asissi, og dette ble idealet for ham. Han solgte alt
og dro ut som misjonær til muslimer i Nord-Afrika. Men først hadde han i mange
år forberedt seg. Det ble små resultater. Det åndelige mørke var stort. Flere
ganger reiste han og forkynte i Nord-Afrika mellom 1306 og 1315. Han ble også
fengslet tre ganger. Til slutt kom en rasende folkemengde og overfalt ham, dro
ham ut av byen der han ble steinet. Liket hans ble ført til hjembyen på
Mallorca der han ble gravlagt.
I Preussen møter vi også en
del martyrer. Det er kalt et av de mørkeste kapitler i kristendommens historie.
Erkebiskop Adalbert av Prag og to prester ble martyrer i 997. Bruno av Querfurt
ble drept sammen med 18 andre i 1007. Omkring 200 år senere brøt det ut ny stor
fordølgelse der mange kristne \ble myrdet.
2. Valdenserne - kjettere.
En av de merkeligste
historier i Middelalderen er beretningen om valdenserne. Det var også andre grupper,
som albigensere, bogomilere, manikeere eller katarer. Dette var ingen vanlige
«sekter» som brøt ut av kirken, men en slags indremisjon: De virket innen
kirken og deltok i kirkens handlinger, men ville rense og fornye den.
Men den katolske kirke kunne
ikke tåle slike retninger. Derfor ble en systematisk forfølgelse mot dem satt i
gang. Alle som ikke bøyde seg for paven, skulle bort. Det var ikke lov å søke Gud utenom det
katolske presteskap. Det måtte straffes med døden.
I grunnen var det flere
forskjellige sekter de som er nevnt ovenfor. Men for enkelthets skyld slår vi
dem sammen her. De hadde flere felles trekk. I den første tid var det bare
isolerte tilfeller av kjettere. Men også disse måtte utrydde. Det var kanskje
tanken på helvetes ild som ventet kjetterne, som fikk kirken til å bruke bålet
som straffemiddel. Faktum er at dette ble flittig brukt i disse mørke århundre.
Det første kjetterbål skal visstnok ha stått i Orleans i Frankrike i 1022. En
konge sammen med en fanatisk folkemengde fikk reist bålet. Og siden ble det
heller vanlig i byene omkring i Europa, og særlig i Frankrike.
Opphavet til de egentlige
valdensere var i grunnen pavekirken selv. I året 1179 ble det tredje
Lateral-konsil holdt. Viktige beslutninger om kirken skulle tas der. En av dem
var en søknad fra en litens ekt som ville ha pavens godkjenning til å preke. De
var en slags lekmannsforkynnere. Lederen for denne gruppen var peter Valdes,
fra Lyon i Frankrike.
Valdes var kjøpmann, men ble
grepet av det Kristus-idealet som vandrepredikantene viste. Han tok straks sin
beslutning, solgte alt han eide og vandret omkring som apostel. Dette var i
1176, og året etter hadde han skaffet seg en del tilhengere som så dannet et
selskap: Pauperes de Lugduno. Denne
gruppen av «fattige» fikk senere navnet Valdensere. De hadde visst ingen tanke
om å bryte med kirken, men søkte tvert om dens godkjenning.
Det ville paven ikke gå med
på. Sekten ble lyst i bann sammen med en annen lignende sekt av fattige i
Italia. Paven selv sa riktignok ikke nei til søknaden. Men betingelsen for å få
preke var at kirken på hvert sted de kom, tillot det. (Det ligner også på
konventikkelplakaten i Norge som sa at prestene måtte godkjenne møter ved
lekfolk.) Men det var det samme som avslag. Valdes forsøkte med en gang i
hjembyen sin. Men nei, Lyon var stengt for ham.
Valdes selv var klar i sitt
syn. Han sa: Vi må adlyde Gud mer enn mennesker. Og dermed prekte han! Dette
førte til at stadig flere sluttet seg til ham slik at bevegelsen stadig vokste.
De hadde et klart syn på Bibelen som eneste norm for lære og liv. Den ble
grundig studert. Men valdenserne var ikke teoretikere. De levde etter sin tro.
De hadde sterk moralfølelse og hadde pliktidealet for seg. Noe spesielt med dem
var at Bibelen ble oversatt til andre språk. Det var en av deres sterkeste
sider. De kjente Skriften og ville at folk skulle lese den. Dermed fikk de også
kraft.
I 1183 ble de endelig utstøtt
av kirken og lyst i bann. Men nå hadde bevegelsen bredt seg utover Frankrike,
til Sveits, Tyskland, Italia, Spania, ja, nesten hele Europa. Den kunne ikke
stanses. Misjonærene dro fra sted til sted, og ofte var de to og to som på
apostlenes tid. De var fattig kledd og fikk alt de behøvde. Derfor ble de også
kalt «de fattige». De kunne også gå fram med list for å få inngang med Ordet og
vinne nye for Kristus.
En historie om dem er slik:
«En handelsmann kommer til en borg. Han falbyr først sine varer og sier så: Jeg
kan nok tilby dere ennå skjønnere og mer dyrebare smykker, men da må dere love
at dere ikke forråder meg. Når han har fått forsikring om det, sier han: Jeg
har en perle, så strålende at hvert menneske kan lære Gud å kjenne gjennom den.
Jeg har en annen som kan tenne kjærlighet til Gud hos den som eier den.
Så begynner han å lese fra
evangeliene til forsamlingen. Til sist sier han: Det er to veier. Den ene er
brei og denne andre er smal, men rett og fører til det evige liv. Vil dere ikke
velge den smale veien?
Når kvelden kommer, tar
handelsmannen inn i et lite vertshus som blir drevet av valdensere. Det blir
sendt bud til trosfellene som bor i nærheten. Så kommer de til samlingsstedet,
en for en for ikke å vekke oppsikt. Og i nattens mulm og mørke holder de
gudstjeneste. Den er enkel og består hovedsakelig i lesning fra Det nye
testamentet. Så ivrige er de til å lytte når «farbror» leser, at mange på denne
måten lærer hele kapitler utenat. Etter skriftlesningen forklarer han Ordet
enten med egne ord eller med å lese «Den edle læren» som begynner slik:
Å, brødre, lytt nå til en
eldre lærers ord:
Vi må våke nå og holde ut i
bønn
For denne verdens undergang
er nær.
Så bøyer alle kne og ber
Fader Vår sammen. De synger ikke, for de må vokte seg for å tiltrekke seg
naboens oppmerksomhet. De som ønsker det kan så skrifte for «farbror» og bli
meddelt avløsning. Til slutt nyter de natt verden på evangelisk vis og skilles
like stilt som de kom.»[iii]
Men så kom motstanden.
Pave Innocents III
proklamerte et korstog mot kjettere av alle slag i 1208. Leder for korstoget
var grev Simon av Montfort. Han satte sin ære i å rydde ut kirkens fiender. I
ti år raste kampen mot dem med alle tenkelige midler: brann, mord og tortur. I
en eneste by ble 20.000 drept, og i hele Sør-Frankrike (Rhone-dalen) regner en
med at omkring 60.000 mennesker mistet livet på denne måten.
Men mange overlevde. Disse
flyktet opp i fjellene til Alpene. Her ble «de forfulgtes kirke» skapt. Hele
bygder ble her befolket av valdensere, og de talte antagelig omkring 100.000
mennesker.
Også til fjellene kom
forfølgerne. De gjemte seg i fjellet, men ble oppsøkt av «blodhunder». De som
ble funnet, ble pint og brent. Unge kvinner kunne bli solgt til horehus og
barna opptatt i katolske familier.
Da reformasjonen kom på
1500-tallet, sluttet valdenserne seg til dem. Dermed fikk de også smake videre
forfølgelser. En katolikk som var med i et korstog i 1560 skriver: «I dag
tidlig begynte man å ta en rettferdig straff over disse lutheranerne, som er
fryktelig bare å tenke på. De var alle stengt inne i et hus. Så kom bøddelen og
bant et klede for øynene på dem. Så lot han en av dem knele og skar halsen over
på ham med en kniv, og lot ham ligge. Så tok han bindet av og kom med det og
den blodige kniven tilbake, tok den enste og gjorde likedan med 88 i alt. Så
ble de hugget i små stykker. Nå skal 100 av de eldste kvinnfolkene først bli
pint og så drept, så tallet kan bli fullt.»[iv]
I bygd etter bygd lyste
martyrbålene. Det kristne martyrfolket ble en god tilvekst til martyrskaren i
himmelen i denne tiden.
Likevel ble valdenserne ikke
utryddet. Gud var med dem, og da kan selv ikke paven gjøre noe. Den består i
vår tid av en menighet i Italia. Må Gud bevare dem trofaste til deres siste
stund.
3. Inkvisisjonen.
Inkvisisjonen er navnet på de
kjetterprosesser den romersk-katolske kirke førte mot annerledes tenkende og
troende mennesker før og etter reformasjonen. For valdenserne ble det bestemt
på kirkemøte i Verona i 1184, og siden på Laterankonsilet i 1215. Senere er
flere andre forordninger kommet til, som den spanske inkvisisjonen ved
Ferdinand og Isabella i 1481. Pave Paul III forordnet også en i 1542.
Hovedmålet var at alle som
kunne mistenkes for å være kjetter (vranglærer) skulle anmeldes. Alle
alminnelige kristne hadde plikt til å gjøre det, men kirken nedsatte også en
egen kommisjon som i særlig grad tok seg av dette. Det var med andre ord en
systematisk forfølgelse av troende – på linje med det vi kjenner fra
romertiden.
De som var mistenkt og slik
anmeldt, skulle underkastes forhør. Bekjente de ikke straks, skulle de pines.
De hadde lov til å pine dem til ofrene ble krøplinger eller døde. Også vitnene
kunne pines slik, enten det var ektefelle eller naboer. Det var
Dominikanermunkene som skulle være inkvisitorer.
Straffen varierte med
forbrytelsene her som andre steder. Den mildeste form var forskjellige
botsøvelser, som f. eks. å bli pisket ved kirkedøren hver søndag. Verre var det
fengslet som kaltes «Vade in pace», dvs. gå i fred. Det bestod av et fangehull
i kjelleren hvor offeret ble murt levende inne.
Den mest vanlige dødsstraff
var imidlertid brenning. Hver gang en kjetter skulle brennes, ble det ordnet
som en stor folkefest. (Jfr. her Neros
fest i år 64 da kristne ble brent i slottshagen mens keiseren festet.)
Festene fikk et portugisisk navn - aurto-da-fe,
som betyr tros-skuespill. (Jfr. Hebr. 10, 33).
Store bål ble reist og de
dødsdømte ble ført dit i store opptog med kros og flagg. De var kledt i en
spesiell drakt som det var malt djevler og flammer på. Det skulle minne de om
det de gikk i møte. Og folket kom for å overvære slike skuespill. Stor spenning
la seg over forsamlingen da kongen eller fyrsten i byen tente bålet. Flammen
slikket langsomt oppover kroppen, og lukt av brent menneskekjøtt bredte seg
over byen.
I det de åndet ut, sukket
gjerne en eller annen prest eller biskop at nå var de i helvete. Der fikk de
sin fortjente straff.
Kunne de gjøre dette i god
tro? Eller var det en porsjon sadisme med i spillet? Var det noen som nøt synet
av lidende mennesker? Bare Gud kan selvfølgelig svare på det. Men det er
tankevekkende at det var kristne mennesker som gjorde slikt. Og en kristen
stor-kirke sto bak. La disse tankene synke ned i oss.
Mange ble offer for
inkvisisjonen. Bare i Sivilla bispedømme i Spania ble omkring 100.000 dømt
omkring år 1500. I selve byen Sevilla brente de 4000 mennesker dette året. Med
rette kan Holmquist kalle dette den «avskyeligste skamplett i kristenhetens
historie».
4. Johan Hus.
Han var forløper for reformasjonen
som kom hundre år senere. Han er forholdsvis godt kjent, men vi må gi en skisse
av hans liv her. Han var grepet av Wyclifs tanker i England og begynte selv å
angripe romerkirken.
Hus var født i 1373 og døde i
1415. Han skrev om Bibelens autoritet og kritiserte det han så var feil i
Romerkirken, talte evangeliet på morsmålet. Som Luther gikk han også mot
avlatshandelen. Hus bodde i Tjekkia og ble lyst i bann. I 1414 ble han innkalt
til kirkemøte i Konstanz og lovet fritt leide. Likevel ble han dømt til døden
og brent på bål året etter. I fengslet skrev Hus bl.a. en bok om de ti bud. 6.
juli ble han ført til bålet, men først måtte han se på at hans skrifter ble
rent. På bålet skulle han vende seg mot øst der Gud var – fordi han var en
vranglærer.
Det vakte mye strid blant
folk i Bøhmen. Han hadde mange tilhengere, og de førte både politisk og militær
kamp mot kirken. Først 200 år senere fikk katolikkene overtaket i dette
området. Han var en forløper for Zwingli og Luther og Calvin og reformasjonen
som begynte for alvor med dem.
