Del IV.
8. Etter Konstantin.
Kristendommen hadde hatt en
rolig periode under og etter keiser Konstantin den store. Han døde i 337, men
de kristne hadde fremdeles sine rettigheter og hadde fremgang. Det var sønnene
hans som regjerte etter hans død.
Men i 361 kom en kraftig
anti-kristen reaksjon. Da kom keiser Julian
på tronen. Han var Konstantins nevø. Han var også opplært i den kristne tro og
hadde til og med gått i lære hos biskop Eusebius, som er kjent for sin
kirkehistorie.
Han brukte sitt liv til å
utrydde de kristne. Den gamle martyrtiden kom tilbake for en stund. Derfor har
han også fått tilnavnet den frafalne.
Han brukte samme metode som
de gamle hedenske keiserne hadde brukt: å gjenopplive den gamle religionen.
Også denne gang viste det seg at det er vanskelig. Han utstedte ikke noe edikt
mot de kristne, men skrev bøker hvor han angrep dem som dumme og farlige for
staten. Ved siden av at han åpnet mange templer for avgudene, tok han fra de
kristne rettigheter de hadde hatt. Nå kunne ingen kristen bli offiser eller få
høye stillinger i staten.
Julians hedenskap ble ikke
noen «vekkelse». Vi kan godt tenke oss hans reaksjon da han kom med hele sin
keiserlige pomp og prakt til Apollo-festen i Daphne-templet. Han hadde vel
ventet å finne hele byen og landet omkring samlet der. Men da han steg inn i
templet, fant han en eneste mann – en prest som var i ferd med å ofre en gås
han selv hadde kjøpt.[i]
I begynnelsen var keiseren
moderat og tolerant. De kristne undret seg nok over det. De hadde lest og hørt
om tidligere forfølgelser, og en og annen ventet nok at det skulle snu.
Det skjedde også. De kristne
ble kalt galileere og fratatt all sin eiendom. For å prøve dem, kunne han si:
Formaner ikke deres lov dere til å underkaste dere også en falsk ed og å
fornekte verdens god? Vel, derfor tar jeg vare på rikdommen deres så jeg kan
gjøre vandringen deres lettere til himmelen. Det var ikke lett for en kristen å
motsi dette. Gjorde han det, ble dommen enda strengere.
En hel del fikk slik dom over
seg.
En av dem var Donatus, biskop i Arezzo. Han ble
halshugget mens Hilarinus som var
eremitt, ble pisket i hjel. En av de romerske dommerne, Gordian, skulle dømme en kristen. Han ble så grepet av vitnesbyrdet
at han ikke bare frikjente ham, men ble selv en kristen. Den romerske
høvedsmannen ble så forarget da han hørte dette, at han dømte ham til å bli
pisket og deretter halshogget.
To brødre som ble kalt
Johannes og Paulus, hadde høye stillinger i staten. De ble anklaget for å være
kristne, men fikk ti dager til å tenke seg om. Ville de fornekte Kristus, kunne
de bli fri. Fastholdt de sin tro, ble de martyrer. Begge ble halshogget.
Igjen og igjen møter vi
vitnesbyrdet om at troen på Jesus er sterkere enn frykten for døden. De valgte
den gode del, i egentlig mening. Martyrblodet ble den gode sæd.
Mot slutten av året 363 raste
forfølgelsen med særlig styrke. I Israel ble mange brent levende, mens andre
ble dradd gjennom gatene etter føttene til de døde. Noen ble kokt levende og
andre steinet i hjel ble knust med store klubber. I Alexandria var det særlig
mange som ble martyrer, ved steining, brenning eller korsfestelse.
Theodorus
var en av dem som ble lagt på «pinebenken», men ble tatt ned før han døde. Da
spurte de ham hvordan han kunne lide så tålmodig slike fryktelige pinsler. Da
svarte han: «I begynnelsen følte jeg litt smerte, men senere så jeg en ung mann
ved siden av meg. Han tørket svetten fra pannen min og ga meg kaldt vann for å
styrke meg.»
Markus var
biskop i Arethusa. Han hadde ødelagt et hedensk tempel i byen og opprettet en
kristen kirke der. Derfor ble han anmeldt til keiser Julian som en kristen.
Forfølgerne hudstrøk og slo ham. Deretter satte de ham ned i en skitten kloakk
til han ble nesten kvalt. Så drev de ham fram med spisse staver, og til slutt
ble han hengt opp i ei korg i et tre midt i sola. Men først smurte de han inn med
honning, slik at han også skulle bli pint av veps. På den måten ble han martyr.
I Gasa ble flere kristne dradd gjennom gatene og myrdet av hedningene der.
Da Julian dro mot perserne
for å legge dem under seg, utstedte han en stor avgift til dem som nektet å
ofre til avgudene. På den måten fikk han en stor sum penger av de kristne til å
betale ekspedisjonen. Mange av offiserene tok mer enn de skulle og truet de
kristne som vegret seg for å betale. Noen av offiserene sa at de burde være
tålmodige når de led, for det hadde Gud sagt. Alle midler ble slik brukt for å
skade og torturere de troende.
I Frygia hadde guvernøren opprettet
et stort tempel for avgudene. Noen kristne brøt seg inn om natten og ødela
avgudsbilder m.m. Neste dag ble alle kristne som viste seg på gatene tatt.
Guvernøren ville statuere et eksempel, da han ikke fikk tak i dem det egentlig
gjaldt. På den måten ville han ha drept mange uskyldige mennesker. Men de som
virkelig hadde gjort det, kom frivillig og meldte seg. De ble slått og pint før
de møtte en langvarig død.
Keiser Julian døde på
felttoget mot perserne i 363. En legende forteller at han sa før han utåndet:
«Så har du da seiret, Galileer!» Noen ser i dette en virkelig erkjennelse av at
Kristus var ham overlegen: Julian ble virkelig omvendt i siste øyeblikk. Andre
ser det som den verste gudsbespottelse. Det er heller ikke historisk bevist at
han sa det.
Jovian ble
den neste keiser, og han ga de kristne full frihet igjen. I år 380 kom den
endelige seier for den kristne tro. Da gjorde keiser Theodosius kristendommen
til statsreligion. Fra nå av skulle alle i riket ha den samme religion. I
virkeligheten ble det nå slutt på religionsfriheten. Det er et faktum at kirken
fra nå av ikke tålte noen avvikelser fra sin lære. I mange tilfelle var det av
det gode: Det bevarte den sanne og rette tro. I forbindelse med slike oppgjør,
blir noen av kirkens symboler til,
dvs trosbekjennelser. I 381 ble et stort kirkemøte holdt i Konstantinopel hvor
grunnen ble lagt til den kjente «Nikenske trosbekjennelse, som nå er felles for
de evangeliske kirkesamfunn.
Men det er også nå den
romersk-katolske kirke stiger fram og blir etter hvert den eneste lovlige
kirke. Og med den kom også forfølgelse av de evangeliske kristne som ikke kunne
og ville innordne seg under den katolske lære. Det vil vi se på senere under
avsnittet om Middelalderen.
Katakombene.
Vi må si noen ord om
katakombene, ettersom de oppstod i forfølgelsestiden under de romerske
keiserne. Men de har kanskje ikke noe særlig med selve forfølgelsene å gjøre
slik man har trodd før.
De kristne hadde heller sin
egen måte å gravlegge sine døde på. Mange hedninger brente sine døde – altså
ved kremasjon som er hedensk skikk. Men vi vet at jødene begravde sine døde,
slik også Jesus ble begravd. Og det var mange jøder blant de kristne i den
første tid. Nå gravde de kristne ut huler i det løse fjellet som var lett å
grave i. Det finnes mange slike gravplasser, særlig ved de store byene. Jeg har
selv vært i en slik katakombe ved Roma. Der kan man gå flere kilometer i ganger
under jorda. På hver side var det gravd ut hyller der det fremdeles ligger bein
av de døde.
Den 31. mai i 1578 kom det
lys over mange ting om dette. Noen arbeidere i en vingård Via Salaria utenfor Roma falt plutselig ned i ei hule. De
undersøkte den nøyere og fant at det var en underjordisk gang med mange gater
og mindre huler. Mange steder finner de greske og latinske innskrifter samt
helgenbilder og symboler. Det ble snart klart for dem at det var gamle ting de
hadde funnet: kristne gravsteder. Arkeologene begynte nå å grave fram et glemt
kapittel i historien.
De har målt mer enn 1000 km
med slike «gater». De lå i flere etasjer under hverandre og dannet et mektig
nettverk under jorden og landet omkring. Noen steder har de gravd ut mer og
utvidet gangene til små «saler» der man mener de kristne holdt sine gravmesser.
Katakombene var også et håp i
mørket og håpløsheten på arenaen med de ville dyr. Her under jorda kunne de
synge om frelse og oppstandelse og himmelen. Kirkehistorikeren Ph. Schaff sier
at katakombene er, med noen få unntagelser, av kristen opprinnelse. De skulle
være gravsteder for de kristne.[ii]
