12.
Del VIII
Misjon.
Nå beveger vi oss inn i mer
moderne tid. Vi skal nå se på den delen som kalles misjonstiden. Noen reiste ut
til andre land for å bringe budskapet om Jesus til folkeslag som ikke hadde
hørt om Jesus. Her ble det også flere «blodvitner».
Misjonen i nyere tid begynte
i 1792 da William Carey holdt sin berømte tale på et misjonsmøte i England. Han
gjentok av avsluttet sin tale med ordene: «Vent store ting av Gud og våg store ting for
Gud.» Carey selv reiste til India som misjonær. Og da begynte en helt ny tid
for misjonen. Det ble en hjertesak for mange kristne. Det kunne de ofre liv og
helse for om det var nødvendig. Men noen måtte også betale for en slik
tjeneste.
Mellom dem som gav livet der
ute, var engelskmannen
John Williams.
Han er kalt «Sydhavsøyenes
apostel». 21 år gammel dro han ut for å forkynne evangeliet på sydhavsøyene i
Stillehavet. Lenge gikk det bra. Han reiste fra øy til øy og talte om Jesus
Kristus som kunne frelse dem fra frykt og tvil og alle synder. Underlige
opplevelser fikk han også, som f. eks. på øya Samoa.
Han var ikke før kommet i
land der før folket kom løpende ned mot stranda og ropte: «Vi er kristne, og vi
venter på en båt som skal bringe oss snoen som kalles misjonærer. De skal
fortelle oss om Jesus. Er det dere som skal komme?»
Og John Williams kunne svare
ja – med tårer i øynene. Det var det han mest av alt ville: å fortelle dem om
Frelseren.
Madagaskar.
Madagaskar.
Et sted der forfølgelsen
raste i midten av 1800-tallet, var øya Madagaskar. Misjonær Johs Johnson har
skrevet om det i boka: «De første hundre aar av Madagaskars Kirkehistorie»,
1920. De verste tidene der hang sammen med en dronning som stod bak motstanden
mot de kristne. Det er igjen et tegn på hvor viktig det er med gode ledere i et
land.
Kong Radama hadde stort sett
latt de kristne få ro og fred. Men han døde i 1829, og enken Imavo grep makten
og ble kronet som dronning med navnet Ranavalona.
Hun hersket i 33 år med sterk hånd. Den første fordølgelse varte i 16 år fra
1832. Hun var redd de kristne av nasjonale grunner, for hun fryktet europeisk
innflytelse.
De kristne fikk samles
noenlunde fritt. Det kunne være 4-5000 mennesker samlet på gudstjenesten søndag
formiddag i hovedstaden. I begynnelsen var det enkeltpersoner og ledere som ble
drept. I 1831 ble f. eks. dåpen forbudt, og det førte til vansker.
Våren 1835 begynte alvoret.
Dronningen talte til ca. 150.000 mennesker på ei slette. Det kom som en følge
av at en høvding klaget til dronningen over at de kristne ble så mange og hadde
slik innflytelse. De var redd for at engelskmennene skulle ta landet.
Alle kristne ble notert i
egne lister. Så skrev hun brev til misjonærene at de hadde full rett til å ha
sin religion, men forbød dem strengt å overtal noen til å bli kristne. De fikk
ikke gå på gudstjeneste eller samlinger. På møtet 1. mars proklamerte hun at
overgang til kristendommen ble forbudt og forakt for den gamle religionen
medførte dødsstraff. De som meldte seg selv og i praksis avsverget
kristentroen, gikk fri. Og mange gjorde det, uten at de kanskje forstod hva de
hadde gjort.
Nå ble det ro en stund. Men
de kristne var forsiktige. De hadde bønn og bibellesning og natt verd i 3-4
forskjellige hus i byen eller i dype grøfter nær byen ved nattetid. I 1836 ble
en kristen kvinne anklaget av tre av sine slaver. Hun bekjente frimodig sin tro.
Senere ble flere anklaget sammen med andre. En av dem ble henrettet året etter.
I 1838 ble en annen drept, en kristen leder, og året deretter en annen kvinne.
I 1842 ble to kristne menn halshogget ved hovedstaden.
Året 1849 var imidlertid det
hardeste året i forfølgelsen her. I februar ble 24 menn fengslet, og mange ble
angivere mot løfte om å gå fri. Senere ble 18 dødsdømt og brent levende på et
fjell. Samme dag ble 14 troende henrettet ved å bli styrtet utfor et bratt
fjell.
I 1861 døde «den blodige dronningen»,
som hun ble kalt. En ny tid med fred og mer frihet kom. En ny vanske kom i 1895
da øya ble fransk koloni. Men da var striden ofte mellom protestanter og
katolikker – de siste var fransk-vennlige.
Auca-folket.
Omkring 1956 følte noen unge
amerikanere seg kalt av Gud til å dra til Sør-Amerika, til det avstengte og
farlige Auca-folket i Bolivia. Ingen hadde kommet levende derfra før, og det
manglet ikke på advarende røster denne gangen heller. Men de var bundet av Guds
kall, og måtte gå.
De utdannet seg godt, som
misjonærer, flygere og mekanikere. En dag dro de inn i urskogen med fly. De
gjorde hva de kunne for å gjøre folket vennligsinnet mot dem. En dag våget de
seg end med flyet etter å ha kastet ned mange gaver. Og de fikk snart kontakt
med folk.
Plutselig slo de om en dag.
Og en dag lå alle fem misjonærene døde på elvebredden. Det var et forferdelig
slag for misjonen.
Den kristen verden fikk et
sjokk i januar 1956. Ut over hele verden lød meldingen: «Fem amerikanske
misjonærer er drept av en indianerstamme midt inne i urskogen i Sør-Amerika.
|Den siste hilsen fra misjonsflyet var at de skulle fortelle mer om folket og
forholdene i landsbyen når de hadde fått kontakt med innbyggerne.
Men det kom ingen melding. Et
speiderfly fant dem litt sener – gjennomboret av lange indianerspyd på
Palmestranden.
Da budskapet nådde deres unge
hustruer hjemme i Amerika, var det spesielt en enke som forberedte seg til å
dra ut selv. Det var ikke for å hevne seg, men for å hjelpe. De forstod at det
folket behøvde evangeliet.
Og snart meldte det seg flere
– ett tusen unge misjonærer ville dra dit. Og snart bar det frukt.
På den store
verdenskongressen for evangelisering i Berlin som ble åpnet 26. okt. 1966, var
også representanter for Auca-folket til stede! En av dem var brorsønn til han
som drepte misjonærene noen år tidligere.[i]
Var det ikke en som sa for
flere hundre år siden: Martyrenes blod er kirkens sæd…
Kina.
Har også verdens folkerikeste
land opplevd noe slikt? Kina var lenge et stengt land for misjon og Vesten. I
nyere tid har vi «bokser-opprøret» i 1900. Det var en generell motstand mot
hvite og Vesten. Også misjonærer og andre kristne fikk merke det. «De hvite
djevlene» skulle utryddes, Mange måtte bøte med livet da.[ii]
En norsk misjonær må nevnes
her: den unge legen Tønnes Frøyland. Han kom ut til Kina i 1909 som misjonslege
for Det norske lutherske Kinamisjonsforbund. Han var fra Sokndal i Dalane.[iii]
Etter bare fem års arbeid der
ute ble han drept av en røverkule i et opprør. Han var da på Laohokow stasjon u
provinsen Hupeh. Røverbander herjet i fjellene omkring og nådde byen 8. mars
1914. Hele byen stod i flammer og røverne drepte mange tusen. Alle gater var
avskåret, og misjonærene måtte sette sin lit til Gud. Dr. Frøyland ledet andakten
den morgenen før han gikk til sitt arbeid.
Så kom røverne. Først ble
misjonæren Sama såret, og siden skjøt de Frøyland. To kinesiske kristne ble
også drept på denne stasjonen, en far og hans sønn. Frøyland ble gravlagt den
15. mars der både kristne og hedninger var med. Regjeringen reiste en
minnestein over han på stasjonen og bekostet gravstøtten.
23 år senere fikk samme
misjon en ny martyr i Kina, misjonær K. I. Samset fra Romsdal. 5. juni 1936
satt på bussen fra Laohokow og skulle til Hankow og videre til Shanghai. På
turen ble toget stoppet av kommunister som plyndret og drepte. Samset hadde med
seg et manus til ny sangbok – det ble også ødelagt. En norsk-amerikaner,
misjonær Daniel Nelson, ble også skutt i dette området 10 år tidligere. En av
hans sønner omkom i kommunistisk fangenskap. Alexis Berg ble også martyr i
Kina.
Og – en dag etter krigen kom
en ung mann opp på misjonsstasjonen i Taiwan og ba om å bli opptatt som elev.
Han ville lære Kristus å kjenne. Bestefar hans hadde vært med å drepe Tønnes
Frøyland. Og nå stod denne ungdommen der og gråt – og lengtet etter et bedre
liv.
Martyrsæden hadde igjen båret
frukt.
- Og i Afrika ble en norsk
misjonær drept i 1965, Oddrun Tjåland i NLM. Og det er sikkert mange flere i
fortid og nåtid. Vi må bare stanse her.
