3. Den 1. til 3. forfølgelse.
De første store forfølgelser. Del A.
Dette er den første store martyrtiden
– før kalt De ti forfølgelsene. Etter aposteltiden begynner en lang og
tornefull tid for kirken. Den er blitt kalt »martyrtiden» av kirkehistorikere.
Og det er sikkert rett. Aldri før hadde kirken opplevd noe lignende. Tusener av
levende kristne ble slått i hjel eller kastet for ville dyr. Den første
«undergrunnskirken» oppstod og katakombetilværelsen begynte. Martyrblodet rant
og vitnet om den allmektige Gud. Himmelen hørte ropet.
Vi kan altså dele denne tiden inn i
ti store avsnitt med forfølgelse. Det er en gammel inndeling som er praktisk å
følge.[i]
Den forteller oss blant annet at det var ikke en sammenhengende forfølgelse i
denne tiden. Det kunne være perioder da det var ganske stille og de kristne
fikk dyrke sin Gud i fred. Og samtidig med motstanden ser vi andre ting som
skjer, f. eks. kirkens vekst og lærestrid.
Men det blusset opp ny motstand flere
ganger. Til en viss grad henger det sammen med keiserne. Det var i stor grad de
som bestemte over folks skjebne. Dette trekket ved martyrtiden er viktig. Det
var sjelden enkeltpersoner eller små grupper som forårsaket forfølgelse. Det var lederne. Ut fra den
synsvinkelen kan en også forstå at de kristne ville ha et bedre forhold til
staten. At det noen ganger kunne gå på bekostning av f. eks. læren, er en annen
sak. Om vi drar paralleller til vår tid, vil vi se at det samme skjer igjen.
Det er folkets ledere – menneskelig talt - som avgjør mye av kirkens skjebne.
Dette var tilfelle i Hitlers Tyskland så vel som i Maos Kina og i Sovjet. Slik
er det også med Islam og land der den er toneangivende.
Her vil vi regne martyrtiden fra den
første forfølgelse under keiser Nero år 64 e. Kr., til Konstantin den stores
tid da forfølgelsene foreløpig sluttet år 313.
Et viktig trekk skal vi ta med nå:
Det ser ut som at forfølgelsene økte i intensitet med årene. Det begynte med
korte og spredte forfølgelser under keiserne Nero og Domitian. De første var
også lokale forfølgelser. Senere ble de mer systematiske og omfattet hele
Romerriket til det kulminerte i keiser Diocletians tid.
Vi kjenner mange navn fra denne
tiden. Men vi vet ikke hvor mange som ble henrettet for Jesu skyld. I tidligere
tider ble kanskje tallet overdrevet en del. Ivar Welle sier at tallet er lite
(ca. 10 000) sammenlignet med de mange kjettere som pavekirken i
Middelalderen sendte i døden, eller med de kristne som tyrkerne myrdet omkring
1900 eller de millioner som ble drept i
konsentrasjonsleirer og gasskamre i den siste verdenskrigen.[ii]
Av de mange tusen som døde for sin
tro, kan vi bare ta med noen ganske få. Vi har heller ikke dokumentasjon for
alle. Men Gud kjenner dem, og det får være nok for oss her.
1. Den første forfølgelsen – under keiser Nero.
Den første store forfølgelse etter
aposteltiden kom under keiser Nero. Han var visstnok et umenneske av de
sjeldne, som bl.a. drepte sin mor og bror. I tillegg skal han ha sparket sin
hustru så hun døde. Men da fant han straks en annen.
Men hans største ugjerning var
sikkert mot de kristne. Og grunnen var den veldige brannen i Roma år 64 e. Kr.
Roma var på denne tiden verdensbyen
og rikets hovedstad. Den hadde minst 1, 2 mill. innbyggere og bortimot
50 000 hus (leiligheter).[iii]
De fleste av disse var leiekaserne med flere etasjer. Vi kan tenke oss inn i
katastrofen når brannen raste i dette veldige området, og menneskemassene
flyktet for massene.
Den 19. juli brøt brannen ut og varte
i 6-8 døgn. Da lå omkring 2/3 av den stolte byen i aske. Mange mennesker var
sikkert også strøket med i flammehavet. Noen ble innesperret i de øverste
etasjsene, mens andre ble drept da husene raste sammen. Keiseren selv stod på
taket av slottet sitt som tilskuer – og sang et dikt om Trojas brann.
Nå begynte ryktene å svirre: Hadde
Nero selv satt på brannen? For han ville bygge seg en større og vakrere by.
Eller ville han bygge seg et større slott? Det gjorde han også, et veldig
palass med elfenbenstak og gullpryd over alt.
Men Nero ville ikke ha skylden på
seg. Han måtte finne en syndebukk. Det fant han i en merkelig sekt som var
kommet fra Østen – de kristne. De hadde ord på seg for å drive med merkelige
skikker på møtene sine. Bl. a. mente folk at de slaktet små barn og spiste dem
(dvs. i nattverden). Det verste med dem var at de ikke ville tilbe Romerrikets
guder. Dette måtte han straffe!
De kristne hadde satt på brannen, sa
Nero. Derfor måtte de drepes. Slik begynte antagelig den første forfølgelsen. De
led uskyldig. Mange ble nå dømt til døden og henrettet på grusomme måter. Om
dette sier den romerske historieskriveren Tacitus:
«Verken menneskelig
virksomhet eller keiserens gaver eller forsoning av gudene kunne kvele det
vonde ryktet. For å få ende på folkesnakket, skjøt Nero skylden over på andre.
Især straffet han på de mest utsøkte måter de mennesker som er forhatt for sine
skjenselsgjerninger, og som kalles kristne. Disse folk kalles så etter Kristus
som i Tibers regjeringstid ble henrettet under landshøvdingen Pontius Pilatus.
Således ble denne forferdelige overtro utryddet i øyeblikket. Men senere brøt
den ut igjen, ikke bare i Jødeland hvor den først er oppstått, men også her i
hovedstaden hvor alt avskyelig og skammelig strømmer sammen fra alle kanter og
finner tilhengere. Først grep man dem som tilstod at de var kristne, så tok man
etter deres angivelse en mengde andre. De ble overbevist ikke bare så meget om
brannstiftelse som om hat til menneskeslekten. Man nøyde seg ikke med å drepe
dem, men hadde også moro med dem. Noen ble sydd inn i dyreskinn og revet i
stykker av hunder, andre ble korsfestet, atter andre viklet inn i brennbart
stoff. Og når dagen var omme, måtte de lyse om natten. Nero åpnet sine hager
for dette skuespill og lot oppføre kampleker i sitt sirkus der. Der så man at
han blandet seg med allmuen, kledd i en vognstyrers drakt, eller selv kjørte en
vogn. Men dette førte til at man følte medlidenhet med disse menneskene, skjønt
de var skyldige og fortjente å behandles med ytterste strenghet. (Trodde de.) Man
tenkte nemlig at de ikke måtte lide døden til alles vel, men for å mette en
eneste manns grusomhet.»
De kristne ble i sannhet til et
skuespill for verden i denne tiden. Ute i den mørke natten lyste de som levende
fakler i Neros hage oppover innkjørselen til slottet. Keiseren ordnet med
musikk og trommer for å overdøve skrikene fra martyrene. De var tross alt
mennesker.
Forfølgelsen var kort og lokal. Det
ser ut til at den bare omfattet byen Roma. Hvor mange som fikk martyrdøden
denne sommeren og høsten vet vi ikke. Få var det sikkert ikke. I denne verdens
byen hvor Peter og Paulus hadde virket, hadde trolig mange tatt imot troen. Nå
var menigheten redusert, men ikke knust.
Blant de mange som ga livet, var også
Peter og Paulus, skal vi tro en gammel legende. Det står også i et av de
apostoliske fedrenes brev, 1. Clements brev, kap. V. Det er skrevet i Roma
omkring år 96 e. Kr. Der står bl. a.: «Peter led gjennom urettferdig misunnelse,
ikke bare en eller to, men mange besværligheter. Til slutt led han martyrdøden
og drog til herlighetens sted. Også Paulus fikk lønnen etter å ha vært kastet i
fengsel sju ganger, tvunget til å flykte og så steinet. Etter å ha preket både
i øst og vest, fikk han det strålende rykte som var uverdig hans tro. Han hadde
forkynt rettferdighet til hele verden og kommet til den ytterste grensen i vest
(trolig Spania), og så lidd martyrdøden under prefektene (romersk embetsmann).
Slik ble han flyttet fra verden og gikk til det hellige sted, etter at han
hadde bevist at han var et slående eksempel på tålmodighet.»
I det samme brevet tales også om to
kvinner som ble martyrer, Danaids og Dircæ. En mener at også disse ble martyrer
under Nero.
En legende forteller at Peter ble
satt i fengsel i Roma. En natt flyktet han og kom utenfor bymuren, på
Appia-veien. Der møter han Jesus i et syn. Jesus kommer mot ham med et kors på
ryggen. Peter spør forundret: «Domine, quo vadis??» (Herre, hvor går du hen?)
Da svarer Jesus: «Romam iterum crucifigi» (Til Roma for å korsfestes igjen).
Da snudde Peter om og overga seg til forfølgerne. Da han skulle korsfestes, ba
han om å bli korsfestet med hodet ned. For «jeg er ikke verdig til å dø på
samme måte som min Mester». Korset sto visstnok på Vatikanhøyden – der Paven
holder til nå..
Paulus var romersk statsborger og ble
derfor halshogget utenfor byen, ved Via Ostia. En romersk statsborger kunne
ikke korsfestes.
Den forhatte keiseren begikk selvmord
fire år etter, bare 31 år gammel. Men han hadde satt merke etter seg for
alltid. De kristne husket ham og mange trodde at han skulle oppstå fra de døde
en gang. Slik er han blitt identifisert med den kommende Antikrist slik er det
er fortalt om i Johannes Åpenbaring. Se Åpb. 17, 9-11 og 2. Tes. 2, 4.
2. Den andre forfølgelsen – under keiser Domitian.
Den neste store forfølgelsen kom 30
år senere, i år 96. I denne mellomtiden hadde de kristne hatt fred i
Romerriket. Det var sikkert en rik misjonstid da menigheten økte fra år til år.
En vekkelsens tid i Guds rike. Hvis den hadde stått stille, ville trolig ikke
en romersk keiser brydd seg om dem.
Den nye keiseren begynte som en mild
mann, men ble stadig verre. Han ble mistenksom og grusom. Ingen kunne tale
fritt i hans rike. Særlig var han nøye med seg selv og den stilling han hadde.
Til slutt krevde han å bli tilbedt som gud. Som tittel på seg selv satte han
«Dominus et Deus» (Herre og gud). Alle som ble mistenkt for å ta makten fra
ham, ble utryddet. Særlig tok han livet av mange jøder – «alle som kunne bli
funnet av Davids ætt ble slått».[iv]
Han var redd profetien om kongen som skulle komme!
Grunnen til denne forfølgelsen av de
kristne var bl. a. at keiseren blandet sammen jøder og kristne.[v]
Han påbød bl. a. at den jødiske tempelskatten skulle betales til
keiserdyrkelsen. De kristne nektet å være med på det. De så det som
avgudsdyrkelse og ville selvfølgelig ikke adlyde Romerstaten når dette gikk mot
Kristi lov og evangelium. De kristne ventet jo Romerrikets undergang ved Kristi
komme. Derfor levde de intenst i forventningen om Jesu gjenkomst. Dette har ofte
vært styrken i trengselstider.
Om det var tilbedelse kongen krevde,
eller bare ære, er vel noe uklart. Dette hang sammen med den romerske religion
og keiseren. Han ble æret som leder av staten – også etter sin død. De æret
ikke bare personen, men også hans «genius», dvs. Skytshelgen[vi].
Men hver mann hadde sin genius, og mange ble forvirret av dette. De kristne
valgte i alle tilfelle å nekte. Så brøt forfølgelsen ut. De kjente bare èn Gud
– i himmelen.
Forfølgelsen ble kort, men voldsom.
Mange kristne ble drept både i Roma og ellers i Italia. Men noe videre ut over
dette kom visst ikke denne forfølgelsen. Det skal likevel være i denne tida at
apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos for evangeliets skyld. Det er vel
også om denne forfølgelsen at noen av sendebrevene i Åpenbaringen handler. Vi
tenker da særlig på menigheten i Smyrna som fikk denne hilsen:
«Frykt ikke for det du skal lide. Se,
Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal prøves. Og dere
skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dere livsens
krone.» Åp. 2, 10.
Blant de som måtte dø, var keiserens
fetter, Flavius Clemens. Han hadde vært konsul og ble henrettet i år 95. Hans
hustru, Domisilla, ble forvist til ei øy. Biskopen i Jerusalem, Simeon, ble
pint og plaget og til sist korsfestet. Og mange andre opplevde det samme.
Lidelsene var ubeskrivelige og uforståelige for oss. Keiseren var ikke fornøyd
med at de kristne bare døde, måten de døde på var vesentlig. De mest utsøkte
midler ble nå tatt i bruk, som: korsfestelse, brenning, ville dyr, fengsel,
hudstryking, de ble stekt på rist og mye mer. Da de var døde, ble likene lagt i
hauger som ble bevoktet av hunder, slik at de kristne ikke skulle få begrave
sine kjære.
***
Apostlene
Alle apostlene var innen denne tid
døde, med unntak av Johannes. Han døde antagelig nærmere år 100. Han var
visstnok den eneste apostelen som ikke ble martyr. Om de andre forteller
legender at de døde for sin Frelser – på denne måten (uten at det kan
bekreftes). Her er noen av dem:
a) Tomas prekte evangeliet for partere, medere og i Persia. Han kom
trolig like til India og grunnla og menighet der. Til slutt ble han
gjennomskutt av piler i Calamina. Det finnes fremdeles en gruppe kristne i
India som kalles «tomas-kristne». De tror at de stammer fra Tomas’ forkynnelse.
(Jeg har selv vært på det stedet der de mener han ble drept, på en høyde
utenfor Madras i sør-øst-India. Dette er vanskelig å bevise historisk.)
b) Simeon Seloten skal ha reist til Vest-Afrika, Mauritania, hvor han
ble korsfestet.
c) Judas, Jakobs bror, prekte i Mesopotamia til han ble drept i
Berito.
d) Simeon, Alpheus’ sønn, skal ha vært biskop i Jerusalem, men ble
korsfestet i en by i Egypt.
e) Bartolomeus skal først ha foprkynt evangeliet i India og oversatt
Matteus-evangeliet til deres språk før han kom til Albania. Her ble det
fordølgelse. Da de fikk tak i ham, ble han først slått ned med staver, deretter
korsfestet og til slutt flådd og halshogget.
f) Andreas, Peters bror, forkynte Guds ord flere steder, bl. a. på
krim i Sør-Russland. Han ble imidlertid korsfestet i Patræ i Hellas. Flere
historier fortelles om ham. Guvernøren forbød ham å tale og lære om Jesus og
hans kors. Hvis han gjorde det, skulle han selv bli korsfestet. Andreas svarte
at han ville ikke ha preket om herligheten og æren ved korset om han hadde
fryktet korsets død. Da ble han dømt til døden. Han stod helt stille da de
forberedte korset for ham. Før han ble spikret fast, sa han: Å, kors, velkommen
… Jeg kommer til deg med glede og et villig sinn… Jeg er en disippel av ham som
hang på deg. Jeg har alltid elsket deg. Å, kors, ta imot en Kristi disippel. Må
han motta meg ved deg, han som gjenløste meg da han døde på deg. Du herlige
kors som mottok skjønnhet og ære av Kristi legeme, ta du imot meg…
Hans kors var visstnok formet som en
stor X, det kalles for et Andreas-kors.
g) Om Matteus er også fortalt mange ting. Foxe mener at mye av dette er
oppdiktet lenge etter av den katolske kirke for å understøtte noe av deres
dogmer, f. eks. at Matteus skulle ha forbudt nonnene å gifte seg. Legender
forteller at han reiste som misjonær til Etiopia, og han ble myrdet mens han en
gang feiret nattverden.
h) Mattias talte til jødene, men ble til slutt steinet og halshogget.
i) Filip ble korsfestet og steinet i Hierapolis i Frygia (Lille-Asia).
3. Den tredje forfølgelsen – under keiser Trajan.
De kristne fikk være i fred i ett år
etter Domitians forfølgelse. Det var under keiser Nerva. Men i år 98 kom Trajan
på tronen i det veldige Romerriket. Og med ham utbrøt en ny forfølgelse.
Likevel er Trajan en av de gode
keiserne i Rom. Han ble også kalt «Fedrelandets Far». I sin iver for dette
landet ville han bevare og verge den gamle religionen. Da skulle alle hemmelige
selskap forbys, og dette rammet de kristne på en særlig måte. Deres
nattverdmøter, agape, var
medlemsmøter der hedningen ikke hadde adgang. Keiseren så derfor på dem som en
illegal religion. Men han kan ikke ha betraktet dem som farlige, for han kom
aldri til å drive systematiske undersøkelser. Bare når de kristne ble anklaget
av andre, ble de dømt.
Blant de kristne som døde i denne
perioden, var Simeon, Jesu fetter. Han var biskop i Jerusalem og ble korsfestet
i år 107, 120 år gammel.
Ignatius
En annen martyr i denne tida var Ignatius, den andre biskopen i Antiokia.
Han ble ført til Roma og kastet for de ville dyr i år 110. Mye er blitt fortalt
om ham. Han skal f. eks. ha vært det barnet som Jesus stilte fram for disiplene
og sa: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn
i himlenes rike. Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. Mat. 18, 1-6.
Ignatius ble ført som fange under
bevoktning av ti soldater til Roma. De reiste da gjennom Lille-Asia, og han
styrket disiplene hvor han kom. På denne reisen skrev han sju brev til
menigheter og ett til biskop Polykarp. I disse forteller han om sitt forestående
martyrium og om sine egne tanker. Dette lærer oss mye om en martyrs sinn og
tanker.
I Smyrna skrev han et brev til
menigheten i Efesus. Der sier han bl. a.: «Disse ting foreskriver jeg dere,
ikke som om jeg var noe ekstra, for jeg er bundet til hans navn, og jeg er ikke
ennå fullkommen i Kristus Jesus. Men nå begynner jeg å lære, og jeg taler til
dere som disipler sammen med meg.» (Kap. 1, 10).
Hans rikeste brev er utvilsom brevet
til romerne, det er også skrevet i Smyrna. Her åpner han sitt hjerte helt for
leserne: «Be bare for meg at Gud må gi meg både indre og ytre styrke så jeg
ikke bare kan si, men ville være en kristen; at jeg ikke bare må bli kalt en
kristen, men bli funnet som kristen. (kap. 1, 10). Jeg skriver til menighetene
og tilkjennegir for alle at jeg er villig til å dø. Jeg bønnfaller dere om ikke
å vise for stor godvilje mot meg. La meg bli mat for de ville dyr. Ved det
kommer jeg fram til Gud. For jeg er Guds hvetekorn, og jeg skal bli malt mellom
de ville dyrs tenner så jeg kan bli et rent brød for Kristus. Lokk dyrene på
meg så de kan bli min grav, og ikke levn noe av mitt legeme, slik at jeg ikke
blir til besvær for noen når jeg er dø. Da skal jeg bli Jesu Kristi disippel i
sannhet når verden ikke skal se så mye på mitt legeme. Be derfor til Kristus
for meg at jeg ved dette kan bli gjort til offer for Gud… Hvis jeg skal lide,
blir jeg Jesu Kristi frigjevne og oppstår som fri mann i ham. Og nå, da jeg er
i lenker, lærer jeg å ikke begjære noe jordisk og forfengelig… Nå begynner jeg å
bli en disippel.» (Kap. 2, 1-7. 12).
At han virkelig lengtet til
martyriet, er tydelig. I brevet til Smyrna, skrevet litt senere fra Troas, sier
han: «Jo nærmere jeg er sverdet, jo nærmere er jeg Gud. Når jeg kommer til de
ville dyrene, kommer jeg til Gud.» (Kap. 2, 6).[vii]
Da Ignatius kom til Roma, fortelles
det at han fikk komme fram for keiseren. Der ble han dømt til døden. Om dette
er historisk riktig, vet vi ikke. Heller ikke vet vi hvor han led døden.
Kanskje det skjedde i det berømte Colosseum eller i Circus Maximus der de ville
dyr rev ham i hjel. Det skjedde omkring år 110.
Denne Guds mann hadde lært det samme
som Paulus: Det er mye bedre å være med Kristus enn å leve på jorden. For døden
er en vinning. Fil. 1, 21-23.
I året 112 ble det berømte reskriptet utstedt av keiser Trajan. Der
ble det vedtatt at de kristne ikke skulle oppspores, men bare straffes om de
ble anmeldt. Bakgrunnen for dette var at stattholderen i Bithynia, Plinius d.
y. sendte brev til keiseren med forespørsel om hva han skulle gjøre med de
kristne. Disse var nå blitt så tallrike at de hedenske templer bestod nesten
forlatt! Plinius skriver bl. a. i et langt brev:
«Mine herre. Jeg har for
vane å skrive til deg om alt som jeg er i tvil om. For hvem er bedre skikket
til rette på min nølen og uvitenhet?
Jeg har aldri vært til
stede når de kristne dømmes. Derfor kjenner jeg ingen sidestykker angående
spørsmålet om straff eller undersøkelsens natur. Jeg har vært litt i tvil om
det gjøres noe skille med hensyn til alder, eller om de unge behandles likt med
de gamle…
Til nå har dette vært min
måte når kristne blir brakt til meg. Jeg har spurt de anklagede selv om de er
kristne. Hvis de sier Ja, spør jeg dem for andre og tredje gang og advarer dem
mot straffen. Hvis de fastholder sin tro, beordrer jeg dem til å dømmes. Senere
… ble et anonymt brev lagt fram for meg som inneholdt mange navn. Noen av disse
nektet at de var kristne. På min ordre tilba de ditt bilde. De forbannet også
Kristus.
Og da jeg har hørt at
virkelig kristne ikke kan tvinges til å gjøre slike ting, anså jeg at folk som
gjorde det, skulle bli fri…. Av dette er det lett å se at mange mennesker kan
fornekte kristendommen om anledning gis.»
Og hva svarer keiseren?
«Min kjære Gajus Plinius Secundus. Du
har fulgt den rette praksis ved å velge de tilfeller som blir bragt fram for
deg som kristne… De må ikke oppsøkes. Hvis de blir anklaget, må de straffes, om
ikke noen fornekter at han er en kristen og gir bevis på det ved å påkalle våre
guder…. Anonyme dokument som legges fram for deg skal du ikke vise noen
oppmerksomhet i det hele tatt. Det er meget dårlig og ganske uverdig den tid vi
lever i.»[viii]
Disse brev gir oss et ganske godt
innblikk i stillingen på den tid. Vi møter en keiser og hans hærfører som begge
er i tvil om hvorledes de skal behandle de kristne. De velger en human vei –
Det er ikke tale om direkte forfølgelse som på Neros tid. Men vi ser også at
det fantes navnkristne –mange kunne lokkes til å fornekte Jesu navn. Da
forsvinner noe av «romantikken» over martyrtiden: skaren av fornektere var
kanskje ikke så rent liten. De var ikke plantet i djup nok jord. Slik vil det
vel også gå i den siste martyrtid. Og hva hadde skjedd om den kom til oss nå?
Men det var en del som måtte lide
martyrdøden under Trajans tid. Noen anga dem, og etter keiserens befaling ble
de dømt. Mange tusen fikk sikkert martyrkronen i disse årene. En av dem var
også Phocas, biskop i Pontus. Han nektet å ofre til guden Neptun på Trajans
befaling. Han ble derfor kastet i en varm kalkovn og deretter i et bad som
endte hans liv.
---
I året 117 døde Trajan og Hadrian ble keiser. Også i hans tid var
det noen forfølgelser. Foxe nevner flere. Zenon var en av dem. Han var adelsmann
i Roma og ble drept for sin tro. Sammen med han skal 10203 andre kristne ha
lidd martyrdøden. Ti tusen skal ha blitt korsfestet på et fjell. De fikk
tornekroner på hodet, og soldatene stakk dem i siden med et skarpt sverd slik
de hadde gjort med Jesus. Tallet synes svært høyt.
Eustachius var offiser hos Hadrian.
Da han kom hjem etter en krig mot barbarerne, møtte keiseren ham og ville føre
ham i triumftog inn i Roma. Men først skulle han ofre til guden Apollo. Men
Eustachius nektet dette da han var en kristen. I Roma led både han, hans hustru
og deres barn martyrdøden.
Faustinus og Jobita måtte gjennomgå
forferdelige lidelser før de døde. En av dem som så dette, ble grepet av deres
tålmodighet og godhet i smertene. Han ropte ut så mange hørte det: «I sannhet.
Stor er de kristnes Gud!» Straks ble han grepet og ført bort til de døende. Og
sammen med dem gikk han trolig inn i herligheten.
Symphorissa var hustru til Getulus,
en martyr. Hun hadde sju barn. Først ble hun slått og pisket og deretter hengt
opp etter håret. Til slutt ble en stor stein bundet til henne, og så kastet de
henne hodekuls i elva. På samme måte gjorde de med barna hennes. Slik fikk
disse ære sin Mester.
Det var også i Hadrians regjeringstid
at jødeopprøret i Jerusalem og Judea fant sted. En fanatisk patriot, Simon,
mente han var det kommende Messias. Han samlet en hær og gjorde opprør.
Keiseren sendte Julius Servus til å slå ned opprøret, og 50 000 jøder ble
drept og blant dem Simon, kalt Bar-Kochba. Det var etter dette at Jerusalem
fikk navnet Æliopolis eller Ælia, etter keiseren som også ble kalt Ælia. På
tempelplassen ble reist et tempel for guden Jupiter. Jødene fikk ikke lenger
adgang til denne byen – bare kristne og hedninger. Dette var i år 135 e. kr.
Det skulle gå 1832 år før jødene fikk byen igjen, selv om det hadde bodd jøder
der også før.
I året 138 ble Antonius Pius hersker.
Skjønt han var en rolig og stille mann, så han med ublide øyne på de kristne.
Han ville heller at den gamle religionen ble styrket. Om det ikke ble satt i gang noen direkte forfølgelse i
denne tida, led en del døden for sin tro.
Polykarp
Ett av blodvitnene var den kjente
biskop Polykarp. Han var kirkens
leder i Smyrna i Lille-Asia, også kjent fra Åp. 2, 8-11. Noen led martyrdøden
der.
I år 155 brøt det ut en stor
forfølgelse der. Først ble en ungdom, Germanikus, tatt. Stattholderen forsøkte
å overtale ham til å fornekte Kristus også da han stod ansikt til ansikt med
løven på arenaen. Men Germanikus var fast i sin tro – han sprang mot løven og
ble revet i stykker. Folket ble ville av raseri og de ropte: Hent Polykarp!
Den gamle Polykarp hadde vært
apostelen Johannes’ venn og kanskje hans disippel. Da han forstod at de ville
ta ham, bestemte han seg til å flykte til en bondegård i nærheten. Hele dagen
ba han for de kristne i hele verden. Tre dager før han ble fengslet, så han et
syn: Hodeputen hans stod i flammer. Da sa han: Jeg kommer til å bli brent
levende.
Hedningene fortsatte å lete etter
ham, og Polykarp flyttet til en annen gård. En trell røpet hvor han var, og om
kvelden fant de ham mens han sov.
Det som nå hendte er dramatisk, og vi
kjenner det fra et brev som menigheten i Smyrna sendte til de kristne i
Filomelion og fortalte om forfølgelsen. Brevet fortsetter:
Nå tok de trellen med seg og dro av
sted en fredag ved ettermiddagstid. Soldater og ryttere med sine vanlige våpen,
som om de dro ut mot en røver. Senere på kvelden kom de dit Polykarp var og
fant ham sovende i et rom ovenpå i huset. Han kunne ha rømt til et annet sted,
men han ville ikke. «Guds vilje skje,» sa han. Da han hørte de var der, gikk
han ned og talte med dem. Alle som var til stede, undret seg over hvor gammel
han var og hvor modig han var, og at det kunne ha slik hast med å fengsle en
mann som var kommet så langt opp i åra.
Han bød at det straks skulle bli satt
fram mat og drikke til dem, alt det de ønsket, og ba om å få en time til å be
uten at de forstyrret ham. De ga han lov til det, og han stod og ba, fylt med
nåde fra Gud, slik at han ikke kunne tie i to timer. De som hørte det, ble
redde, og mange av dem angret på at de var dradd ut til en så gammel, ærverdig
mann.
Da han nå hadde sluttet bønnen sin, og
han hadde husket på alle dem som han hadde møtt i livet, både store og små,
høye og lave og hele den alminnelige kirke i verden, da var timen kommet da han
måtte fare, og de satte ham på et esel og de førte ham inn i byen.
Det var på den store sabbatsdagen. Og
høvedsmannen Herodes og hans far, Niketas, møtte ham og tok han opp i vognen
sin og satt ved siden av ham og søkte å overtale ham og sa: Hva galt er det nå
om du sier: Cæsar er herre, og ofrer og gjør det som hører med – og så redder
livet ditt? Først svarte han dem ikke. Men da de holdt ved med sitt, sa han:
Jeg vil ikke gjøre det som dere råder meg til. Da ga de opp og overtale ham, og
så kastet de ham ut av vognen så hårdt at han slo seg på leggen da han falt.
Men han snudde seg ikke, bare gikk fort og frimodig fram som om intet var
hendt. De førte ham til arenaen. Der var det et slik ståk av folk at det ikke
var råd å høre manns mål.
Da Polykarp steg inn på arenaen, kom
det en røst fra himmelen: Vær sterk, Polykarp, vær en mann! Og ingen så den som
talte, men de av vennene som var til stede, hørte røsten.
Samtale med Polykarp:
Så førte de ham fram på plassen, og
det ble et veldig ståk blant folk da de hørte at det var Polykarp som var tatt
til fange. Da han ble ført fram, spurte prokonsulen om han var Polykarp. Han
bekreftet det. Da prøvde prokonsulen å få ham til å fornekte sin tro, idet han
sa: Ta hensyn til alderen din! Og annet slik som de pleier å si: Sverg ved
Cæsars genius, angre og si: Ned med de gudløse!
Men Polykarp så djervt ut mot dem og
sa: Ned med de gudløse!
Prokonsulen trengte inn på ham og sa:
Avlegg eden, så skal jeg frikjenne deg. Forbann Kristus! Da sa Polykarp: I 86 år har jeg tjent ham, og han har aldri
gjort meg noe ondt. Hvordan kan jeg da forbanne kongen min, han som har frelst
meg?
Men prokonsulen fortsatte og sa:
Sverg ved Cæsars genius. Da svarte Polykarp: Dersom du innbiller deg at jeg
skal sverge ved Cæsars genius, som du sier, og later som om du ikke vet hvem
jeg er, så skal du få vite det med greie ord: Jeg er kristen. Hvis du vil høre
den kristne lære, så gi meg en dag og hør.
Prokonsulen sa: Overtal folket!
Polykarp svarte: Deg skulle jeg holde verdig til et ordskifte, for vi er blitt
opplært til å vise ære overfor myndigheter som er innsatt av Gud, hvis det da
ikke skader oss. Men disse her regner jeg ikke verdige til at jeg skulle holde
noen forsvarstale for dem.
Da sa prokonsulen: Jeg har villdyr,
jeg skal kaste deg for dem hvis du ikke vender om. Polykarp svarte: Kall på
dem. For vi har ikke lov til å vende om fra det gode til det onde, Men det er
rett å vende om fra ondskap til det som rett er.
Prokonsulen tok igjen til orde: I fall
du ringeakter villdyrene, så skal jeg la deg fortære av ild, dersom du ikke
vender om. Polykarp svarte: Du truer med ilden som brenner en stund og snart
slokner. For du kjenner ikke den ilden som venter de gudløse ved den kommende
dommen og den evige straffen. Men hvorfor nøler du? La det skje som du vil.
Prokonsulen sendte nå herolden midt ut
på arenaen og lot forkynne tre ganger: Polykarp har bekjente at han er en
kristen. Da skrek hele mengden av jøder og hedninger: Denne mannen er det som
er lærer for Asia, far for kristne, han ødelegger gudene våre, han har lært
mange å holde opp med ofring og gudsdyrkelse. Og da de hadde ropt dette, skrek
de og ba asiaten Filipp at han skulle slippe en løve løs på Polykarp. Men han
sa at han ikke hadde høve til å gjøre det fordi det var slutt på jaktleken. Da
satte de i med å rope alle sammen at de skulle brenne Polykarp levende.
Dette gikk for seg meget fort, på
kortere tid enn det tar å fortelle det. Straks brakte folkemengden sammen ved
og risknipper fra verkstedene og laugene, særlig var jødene ivrige til å hjelpe
til.
Da bålet var gjort i stand, la
Polykarp av seg alle klærne sine, løste beltet og forsøkte også ta av seg
skoene sine.
Da de ville nagle ham fast, sa han:
La meg stå slik. Han som gir meg kraft til å tåle ilden, han vil også la meg få
kraft til å stå urørlig på bålet uten den sikkerhet som naglene gir dere.
Derfor naglet de ham ikke fast, bare
bant ham. Han la hendene på ryggen og lot seg binde, som en edel vær av en stor
hjord til et offer, et heloffer, velbehagelig for Gud.
Han så opp mot himmelen og sa: Herre,
allmektige Gud, far til Jesus Kristus, den elskede og velsignede sønnen din. Han
har latt oss få kjenne deg, Gud, for engler og makter og for hele skapningen og
for de rettferdiges ætt, de som lever for ditt åsyn. Jeg priser deg, fordi du
har holdt meg verdig til denne dagen og denne timen, verdig til å være blant
dine vitner, drikke Kristi kalk og oppstå til evig liv med kropp og sjel i Den hellige
Ånds udødelighet.
Da han hadde sagt amen og sluttet
bønnen sin, satte bødlene ild på bålet. Vi som det var gitt å se, vi fikk se et
under og vi er blitt spart så vi kan fortelle andre om det vi så. For ilden tok
skikkelse av et kammer og den stod omkring martyrens kropp som et seil som var
fylt av vinden.
Da nå de lovløse mennene til slutt så
at kroppen hans ikke kunne bli fortært av ilden, ga de bøddelen ordre om å
støte sverdet i ham. Og det gjorde han. Da kom det ut en due, og det strømmet
ut så meget blod at ilden ble slukket, og hele mengden undret seg over at det
var så stor forskjell mellom en vantro og de utvalgte.
**
Men da djevelen så den herlige
martyrdøden hans og det rene livet hans fra første ferd, og at han nå var
kronet med udødelighetens krone og hadde vunnet den kostelige kampprisen, da
sørget han for at vi ikke skulle få legemet hans, enda det var mange som ønsket
det. Derfor lot han Niketas gå til styreren og be om at vi ikke måtte få
Polykarps legeme. Ellers, sa han, vil de holde opp med å dyrke den korsfestede
og dyrke denne mannen i stedet.
Det var jødene som drev dem til
dette, og det var også de som passet på da vi ville ta legemet fra bålet. For
de vet ikke at vi aldri ville svikte Kristus og dyrke en annen i stedet for
ham. Han som har lidd for å frelse alle dem som blir frelst i hele verden. Han
var en ulastelig som led for syndere. Ham dyrker vi fordi han er Guds sønn, men
martyrene elsker vi fordi de er Herrens disipler og etterfølgere, for den
uendelige store kjærlighet de har vist mot sin kongen og lærer.
Da nå centurionen så den striden som
jødene voldte, la han liket på bål som skikken er, og brente det. Senere samlet
vi opp hans ben som var mer verdifullt enn gull og dyrere enn kostelige stener,
og gravla dem på et høvelig sted. Der vil Herren la oss komme sammen, slik det
blir høve til, i jubel og glede, og feire fødselsdagen for martyriet hans. Det
er både til minne om dem som alt har stridd den gode strid og til forberedelse
for dem som skal stride.
Slik var den salige Polykarps
skjebne. Som den tolvte led han martyrdøden i Smyrna, sammen med de kristne fra
Filadelfia. Og likevel er det bare han som minnes, slik at folk taler om ham
alle steder, til og med hedningene. Hans martyrium ønsker alle å etterligne,
for det skjedde etter Kristi evangelium. Ved sin tålmodighet seiret han over
den urettferdige styreren, og slik vant han udødelighetens krone. Nå gleder han
seg sammen med apostlene og alle de rettferdige og priser Gud, den allmektige
Fader. Og han velsigner vår Herre Jesus Kristus, han som frelser sjelene våre
og oppholder våre legemer, han som er en hyrde for den alminnelige kirke i hele
verden. Så langt brevet fra Smyrna.[ix]
Vi finner mange interessant ting i
dette brevet. Vi møter en folkemasse som krever de kristnes blod. I raseri og
har dømmer de den uskyldige til døden. Men vi møter også en hedning – en proconsul
– som tilsynelatende gjør alt han kan for å berge den berømte, kristne lederen.
Om det var ekte, vet vi ikke. Men han forsøker gang etter gang og overtale en
kristen til å unngå bålet og de ville dyr. Han hadde kanskje en anelse om at
Polykarp var en Guds mann?
Det ble slutt på denne forfølgelsen,
men snart kom en ny keiser på tronen.
[i] Fox
følger den inndelingen. Nyere
kirkehistorikere deler den gjerne inn etter de tre århundre den varte. Den ble
avsluttet i år 313. Da forfølgelsene ofte var knyttet til keiserne, velger vi
den gamle ordningen.
[ii] I.
Welle: Kirkens historie I, s. 32.
10. Nevnt bl. a. i H. Wergeland si Kyrkjesoge I s. 16f.
Han sier og at «skilnaden på kristne og jødar kom då for dagen».
[iii] J. Carcopino: Daglig liv i
keisertidens Roma, s. 29.
[iv] J. Foxe: Book of Martyrs, p. 15.
[v] Nevnt bl. a. i H. Wergeland si
Kyrkjesoge I s. 16f. Han sier og at «skilnaden på kristne og jødar kom då for
dagen».
[vi]
Begrepet genius er vanskelig å forstå for oss.
[vii] Her har jeg sitert og oversatt fra
«The Apocryphical New Testament, London. William Reeves Second Edition”, udat.
[viii] Sitert etter F. F. Bruce: The
spreading flame. Exeter 1966, p. 169-171.
[ix] Jfr. L.
Sandsdalen: Kristine i trengselstider.
