IX. Hans tredje misjonsreis.
Etter en stund i Antiokia der han fikk hvile og samtale med vennene, måtte han ut på ny tur. Han var i beste forstand rastløs. Han stod i gjeld til alle, Rom. 1, 14. Han hadde gitt et løfte til de kristne i Efesus og å komme tilbake, om Gud vil, Apg. 18, 21. Nå stod en ny tur for døren. Vi kjenner ikke den nøyaktige reisruten hans. Men han reiste gjennom ”hele det galatiske land og Frygia” i Lille-Asia, v. 23.
.
Efesus.
Det er i Efesus han nå blir lengst av alle steder. Og hit kom han trolig om høsten år 53 og blir værende der i omkring 3 år (kap. 20, 31). Senere skrev han brev til de kristne der, et brev som også er kalt ”de troendes verdibrev”.
.
Før Paulus kom til Efesus denne gangen, hadde noe annet skjedd der. Jøden Apollos fra Alexandria hadde vært i byen og talt. Han var veltalende og kjente Skriftene godt. Men han kjente ikke den kristne dåp, men hadde hørt om Johannesdåpen.
.
På møtene satt ekteparet Priskilla og Akvila, og de skjønte at han manglet noe trass i veltalenhet og bibelsitat. Derfor bad de ham hjem til seg og forklare den kristne troen mer utførlig for dem. De ”la Guds vei nøyere ut for ham”, v. 26. Frøvig sier det betyr ”kristendommen som helhet” og ikke bare deler av den. Etter dette reiste Apollos videre til Hellas før Paulus kom.
.
I byen Efesus var det mye synd og vondskap, som i mange byer i Romerriket. Gudinnen Diana eller Artemis hadde sitt eget tempel der, det var bygd så tidlig som i det sjette århundre før Kristus. Overtroen florerte i byen og handelsmenn hadde gudebilder av Diana til salgs – så her spilte økonomiske interesser inn. Her skulle nå Paulus være misjonær.
.
Han møtte noen kristne, men de hadde ikke fått en fullgod forkynnelse av evangeliet før. De hadde ikke hørt om Den Hellige Ånd og var bare døpt med Johannes’ dåp. Nå ble de døpt i Jesu navn.
.
I nær tre år arbeidet nå Paulus i fred og ro, selv om mottakelsen var som alle andre steder: noen var for og andre mot. Kap. 19, 8ff. Her møter Paulus folk med urene og vonde ånder som han fikk drive ut og Jesu navn ble stort. Mange kom til tro også her.
.
Han blir her ennå en stund og opplever en spesiell oppstand i Efesus. Det var sølvsmeden Demetrius som nå rørte på seg. Han tapte inntekt fordi mange hedninger var blitt kristne og derfor kjøpte de ikke lenger de små sølvtemplene han laget og solgte. Motstanden mot kristendommen kom nå på grunn av økonomien hans og medarbeiderne hans. Kap. 19, 24ff.
.
Hele byen var nå i opprør og Paulus ville selv gå ut til folket. Da ser vi at andre tar ledelsen over Paulus: Hans disipler gav ham ikke lov, v. 30, og en av embetsmennene i byen sa at han ikke måtte våge seg inn i teateret der oppstanden var nå. De forstod sikkert faren bedre enn ham, og Paulus bøyde seg for dette. Det er enda et fint trekk ved ham som et ydmykt menneske.
.
Oppstyret utviklet seg til det rene kaos – der ”de fleste ikke visste hvorfor de var kommet sammen”, v. 32. Jøden Aleksander ville da forsvare Paulus, begynte folk å skrike: ”Stor er efesernes Artemis”, som var et annet ord for Diana. V. 34. Dette skrek de i to timer! Byskriveren stod dermed fram og fikk roet folket med sin tale. Dette viser hvordan en menneskemasse kan bli ledet uten at de selv egentlig vet hva de gjør.
.
Det var trolig i denne tida Paulus skrev noen av sine brev. Og vi skal se på dem nå før vi fortsetter å følge ham på denne misjonsreisen.
.
.
X. Galaterbrevet.
Paulus reiste gjennom deler av Galatia på sine misjonsreiser, Apg. 16 og 18 og var derfor kjent der. Noen mener at han var der også på sin første misjonsreis. Nå skriver han brev til dem også, slik han gjør til flere andre menigheter. Og det er særlig ett emne han må nevne for denne kristenflokken: Den kristne frihet fra loven.
.
Judaistene var jødekristne som mente at alle kristne måtte holde Mose lov for å være rette troende. De var kommet til Galatia etter Paulus og forvirret folket. For Paulus hadde talt om den fullkomne frihet i Kristus. I ham hadde de nok og behøvde intet annet. Lovens tid var forbi med Kristi død.
.
Derfor kan Paulus skrive så tydelig: Til frihet har Kristus frigjort oss, stå derfor fast. Gal. 5, 1. Han er selv blitt frigjort og lever i Kristus. Antagelig skrev han brevet mens han var i Efesus i år 54-55.
.
Paulus lever selv i friheten og vitner om sitt liv i kap. 1-2. Og Jesu budskap er et frihetens evangelium – det han kjøpte for oss på korset. Kap. 3. Derfor blir også kristenlivet et liv i frihet, kap. 4-6. De skal ikke trelle under bud og regler og loven. Men det betyr ikke at de kan synde og leve etter kjøtet, kap. 5, 13. De skal leve i erkjennelsen av og i troen på at Kristus har forløst dem fra syndens trelldom og gitt dem et nytt liv. Da har de fått en ny drivkraft i livet slik at troen bærer Åndens frukt. Kap. 5, 22.
.
XI. Brev til kristne i Korint.
Vi har sett at Paulus var en lang tid i Korint – i filosofiens hjemland Hellas. Senere finner han det nødvendig å skrive to og kanskje tre brev til de kristne der. Det var en sammensatt menighet og de behøvde mye veiledning fra apostelen. Det er ting som tyder på at det har vært et tredje brev fra Paulus til korinter, men som vi ikke kjenner. Se f. eks. i 1. Kor. 5, 9. Her viser han til et brev som er skrevet før det første. Og det kjenner vi ikke.
.
Det første brevet av de vi kjenner er det lengste, på 16 kapitler. Og det gjenspeiler uro i menigheten og flere synder som noen lever i. Men først viser han til situasjonen i deres egen by, som var et hovedsete for den gamle greske filosofi. Det er på den bakgrunn vi må se ordene om visdommen i dette brevet. Det er viktig at de forstår at menneskelig kunnskap og visdom ikke fører fram til frelse, slik gresk filosofi og gnostisismen talte om.
.
Paulus peker sterkt på en annen visdom, det er Kristus, kap. 1, 24 og 30. Hos Paulus peker alt fram mot Kristus. Han er frelseren for alle.
.
Så peker han på synder og uro i menigheten. Noen lever i hor og andre er falske kristne, kap. 5. De har rettssaker med hverandre ved hedenske domsstoler, kap. 6. Han tar opp spørsmålet om skillsmisse og ekteskap, kap. 7 og taler om den rette frihet, kap. 8-9. Videre taler han om hedenske offermåltider som de ikke skal delta i og bruker Israels historie som et advarende eksempel, kap. 10.
.
Der er stor uro om nådegavene, kap. 12 og 14 og viser at kjærligheten må være den samlende kraft blant dem, kap. 13. Noen er opptatt av oppstandelsen og har trolig vansker med å godta den. Derfor kommer et langt kapittel 15 om emnet, og her forkynner han evangeliet for dem. – Han vil gjerne hjelpe dem, avslutter med sterke formaningsord i kap. 16,13f.: ”Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!” Han vet at det er en sikker vei.
.
Det andre brevet er kanskje det mest personlige av Paulus’ brev, som noen har pekt på. Olav Moe skriver at det er skrevet for å forberede leserne på hans forestående besøk i byen. I det første brevet talte han strengt til dem og påtalte flere synder og skrøpeligheter. Nå begynner han med trøst og taler vennlig til dem.
.
Han kaller Gud for ”barmhjertighetens Far og all trøsts Gud”. Midt i vår synd kan vi komme til ham med alt og be om nåde. Og Paulus takker for samfunnet med leserne. Videre taler han om tjenesten – for ham som døde for alle. Vi er sendebud i Kristi sted.
.
Han har også en praktisk gjerning: han skal samle inn til de fattige og viser at det også er en Guds gjerning å gi til Guds sak. Mot slutten av brevet forteller han litt om sin tjeneste og de trengsler han måtte gjennomgå for Jesu skyld. Men midt i alt gjelder det: Min nåde er deg nok, sier Herren til oss alle. Det siste verset i dette brevet er det vi nå kaller ”Den apostoliske velsignelse” som vi bruker så ofte når vi avslutter et møte.
.
XII. Romerbrevet.
Paulus hadde ennå ikke vært i hovedstaden i Romerriket. Men han hadde hørt en del om byen og den kristne flokken som var der. Han planla tur til Rom, og i brevet sier han at han ønsker også å reise lenger vest, til Spania. Så han hadde oversikt over geografien i området.
.
Nå vil han forberede menigheten for sitt komme dit senere. Han visste ikke når det kunne skje. I brevet gir han oss et vitnesbyrd om seg selv og sitt forkynnerkall. Han tar opp jødesaken og viser noe av deres framtid. Han taler mye om synden – både hos jøder og hos hedningene. Derfor er det en sterk konklusjon han kommer med i kap. 3, 23: Alle har syndet.
.
I tillegg til talen om synd taler han sterkt om hvorledes et menneske kan og skal bli rettferdig for Gud og hva Gud har gjort for at det kunne skje. Han skriver om forløsningen og nåden og troen som Guds frelsesvei. Her gir han eksempler fra Det gamle Testamentet på nettopp denne frelse – fra Abraham og Davids liv. Det er gode forbilder.
.
Det kristne livet er han inne på flere ganger og i ulike sammenhenger. Den røde tråd er likevel denne: Hellig-Ånden er veien til helliggjørelse. Når han taler om det kristne livet ved mange formaninger fra kap. 12, er det ikke som et ledd i at vi skal forbedre oss for å bli frelsen verdig. Det kan vi aldri. Men vi skal leve rett og sant her i verden fordi vi er lys og salt, som Jesus sa i Bergpreika. Mat. 5.
.
Selv om dette brevet ikke er en systematisk framstilling av den kristne tro i alle deler, framstår det likevel som en dogmatisk bok der Paulus ønsker å vise romerne hva han lærer om hovedsaken i kristendommen. Og vi må regne med at det var slik han forkynte når han talte omkring i de ulike land og byer.
.
Turen videre.
Etter opprøret i Efesus sa Paulus farvel til de kristne der og reiste videre til Makedonia og Hellas. Kap. 20, 1ff. Han hadde tenkt å reise fra Korint med båt til Israel så snart det lot seg gjøre. Han ville gjerne til Spania, men ønsket først å besøke Jerusalem med de gavene han hadde samlet inn.
.
Et nytt komplott mot ham kom nå fra jødene uten at vi kjenner detaljene her. Han skjønte likevel at han måtte forandre reiseplanene. Derfor reiste han tilbake over land til Makedonia etter tre måneder. Han hadde flere med seg på reisen, bl. a. Timoteus.
.
Paulus og Silas stanset i Filippi mens de andre reiste over til Asia. Etter en stund kom også de til Troas hvor de var i sju dager. Den siste søndagen hadde han møte der han talte helt til midnatt. Rommet var overfylt og varmt både av menneskene og mange lamper. Den unge mannen Evtykus satt i vinduskarmen der han sovnet midt i talen. Han falt ned fra tredje etasje og slo seg i hjel. Nå fikk Paulus anledning til å vise noe av Guds store kraft ved å omfavne mannen og sa: Hans sjel er i ham. Møtet fortsatte til dagen grydde før de drog videre.
.
Fra Troas drog Paulus videre til Milet, v. 13-16. Paulus var imidlertid ikke med på båtreisen, men gikk over land. I Assos gikk han om bord igjen og reiste videre til Milet.
.
Møtet i Milet.
Paulus hadde nå lita tid og kunne ikke reise inn i landet til Efesus, men han ønsket å se venne igjen der. Han ville nå fram til Jerusalem til pinse. Derfor sendte han bud til de eldste i byen og bad dem komme til Milet til et kort møte. Kap. 20, 13-38.
.
Det ble en gripende stund. Paulus hadde vært lenge i Efesus og kjente derfor folket godt. De fleste av de kristne hadde trolig blitt frelst ved hans forkynnelse. Nå gledet begge parter seg til å møtes. Apostelen tok nå farvel med dem, han regnet trolig med at det var siste gang han så dem. Derfor holdt han en sterk avskjedstale.
.
1) Først taler han litt om fortiden og bad dem minnes hvordan det var da han første gang kom dit. Han er ikke hovmodig eller skryter av sitt eget liv, men minner dem om hvorledes han var blant dem: Han tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser, v. 19. Det var med andre ord ikke en lett tid, men han hadde bøyd seg for det som Gud tillot.
.
Han forkynte alt som kunne gagne deres åndelige liv og talte både offentlig på torgene og omkring i hjemmene. Paulus forkynte omvendelse og tro på Kristus både for jøder og hedninger. Alle stod likt under hans talerstol.
.
2)Dernest talte han om sin egen framtid slik han så det der og da. Den så ikke lys ut, menneskelig talt. Den var ukjent, men han var bundet av Guds Ånd til å gå der Han ledet ham. Men han skjønte at det ble trengsel og fangenskap.
.
Likevel: Hva ville det bety? Hans eget liv var ikke noe verd, bare tjenesten ble utført. Han hadde fått et kall til å vitne og forkynne Guds nåde og frelse i Kristus. Og det hadde han gjort så grundig og sant som han maktet. Derfor var han ren for alles blod, og tenker igjen på Esek. 3 og 33: Blodet skal kreves av den som ikke advarer den ugudelige.
.
Paulus kunne si med visshet: Jeg har forkynt hele Guds råd. Og det må bety alle deler av Guds budskap til menneskene. Folket måtte få vite hva Gud mener om oss alle og hva Han har gjort for å berge så mange som mulig. V. 27.
.
3) Nå formaner han de kristne og viser dem hva de har i vente, v. 28. Det vil komme vranglærere og forføre mange. Han taler altså om et framtidig frafall. Derfor må lederne selv være på vakt og ransake seg selv om de har det rett med Gud. Her betyr det også at lederne har ansvar for sin menighet ved å tale alt som Bibelen sier om synd, frelse og evighet.
.
Da kan han bare overgi dem til Gud og hans ord. Det skal ikke stå på ham. Vil de bare holde seg til Ordet, vil det gå dem vel. Det er der nøkkelen ligger for framtida.
.
4) De avslutter samværet med felles bønn på kne på stranda ved havet. Noen siste ord har han til dem først: I de tre årene han var der hadde han ikke bedt om noe. Han var seilmaker og hadde arbeidet for sin egen føde og siterer et ord av Jesus som ikke står i evangeliene: Det er saligere å gi enn å ta imot. Det har han nok hørt av Jesu disipler.
.
Der på stranda gråt de alle – store sterke menn. Sterkest inntrykk gjorde det at han aldri skulle se dem igjen. Slik er det kristne fellesskap der Guds Ånd får rå.
.
XIII. Fanget i Jerusalem.
Etter dette friluftsmøtet reiste de videre med båt til Tyrus i Syria, kap. 21, 1ff. Her var det en kristenflokk og de var hos dem i sju dager. Her ble han advart av brødrene at han ikke måtte reise til Jerusalem. Og denne advarselen kom ved Ånden, står det. Det er interessant å se at det var kristne i Tyrus. Vi hører ikke om noen misjonær som reiste dit, men de har likevel hørt og trodd evangeliet. Slik har Guds Ånd veier som vi ikke forstår. – Også her bøyde de kne på stranda og ba før de reiste, v. 5.
.
Paulus var altså fast bestemt på å reise til Jerusalem. Han hadde forstått sitt kall slik selv om det medførte fengsel. De reiste nå sørover langs kysten til Cæsarea og stanset der en stund. Her tok han inn hos evangelisten Filip.
.
Han er kjent fra kap. 8 da han hadde møter i Samaria der mange ble helbredet og frelst. Her møtte han trollmannen Simon som ble døpt og ville kjøpe kraften til å drive ut vonde ånder. Men Filip var en Åndens mann og forstod hykleriet. Senere møter vi Filip på veien til Gasa der han forklarer evangeliet for den etiopiske hoffmannen og fikk døpe ham.
.
Kap. 8 avslutter med at han kom til Cæsarea, og der må han ha slått seg ned. Her fortelles nå at han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave. En annen profet. Agabus, kom dit mens Paulus var hos ham. Han forklarte også at Paulus ville bli fengslet hvis han drog videre til Jerusalem og flere sa at han ikke måtte reise dit. Men Paulus var beredt til alt, også til å dø, og gjorde seg klar til å reise. Herfra skulle de nå gå over land til Jerusalem. Noen disipler reiste sammen med ham nå. Og nå var den tredje misjonsreisen slutt.
.
De ble godt mottatt av de troende i Jerusalem der de først møtte Jakob. Som i Antiokia fortalte han også her om ”hva Gud hadde gjort blant hedningene ved hans tjeneste”, v. 19. Han har også gitt dem gaven fra innsamlingen tidligere.
.
Men så forteller Jakob og de andre noe nytt til Paulus også. ”Mange tusen jøder var kommet til troen” – og dette var altså mange år etter vekkelsen pinsedag. Men teologien og kristensynet var svakt. Det står at de var nidkjære for loven. Det betyr at de mente alle kristne måtte følge Mose lov og bl.a. la seg omskjære. Og det var alvorlig.
.
Paulus hadde hatt det samme problemet i Galatia og hadde skrevet et brev om det til dem. Det hadde altså gått rykte om Paulus at han lærte frafall fra Mose lov. Det var ikke korrekt. Han lærte at folk ble frelst ved toren på Kristus og ikke ved å gjøre lovgjerninger etter Mose lov. Men han hadde ikke sagt at de skulle forlate sine jødiske skikker.
.
Jakob kom nå med et forslag, og hans plan ble årsaken til at Paulus ble fengslet: Paulus skulle ta fire jødiske menn som hadde nasareerløfte på seg og gå til templet og betale slik loven krevde. Da mente de at de kritiske jødekristne ville forstå at Paulus var deres jødiske venn. Men noen av dem så Paulus i templet og hisset opp folket mot Paulus, v. 27.
.
Forsvar.
Etter dette ble han kastet i fengsel og holdt forsvarstale for folket og romerne. Her var også en misforståelse. Noen trodde han var en egypter som hadde gjort opprør for en tid siden. Kap. 22 er så Paulus’ tale til folket der han forklarer at han er jøde fra Tarsus. Men på veien til Damaskus møtte han Jesus og trodde senere på ham. Det var den dypeste grunnen til at Paulus ble tatt.
.
En ny vending tok saken da Paulus skulle hudstrykes. Han var spent fast og skulle forhøre ham. Da sa Paulus noe som sendte en sjokkbølge over de romerske soldatene og lederne. Før det første slaget kom, sa han til høvedsmannen – kanskje med et smil vel vitende om svaret: Har dere lov å hudstryke en romersk borger? Den øverste høvedsmannen kom da og spurte: Er du virkelig romersk borger? Ja, sa Paulus. Den andre svarte: Jeg har kjøpt denne retten formmange penger! Men Paulus kunne svare ganske rolig: Jeg er endog født til den!
.
Nå begynte nye ting å skje, kap. 23. Høvedsmannen ble redd – han hadde bundet en romersk borger. Nå måtte han ha rede på årsaken til denne arrestasjonen. Da befalte han det Høye Råd og yppersteprestene å samles. Han hadde myndighet til det. Ypperstepresten Anna sa de skulle slå Paulus på munnen. Og da gikk Paulus over streken: Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Sa han. Men han visste ikke at det var ypperstepresten, og angret nok den replikken.
.
Saken tok en ny vending da Paulus talte om oppstandelsen. Motstanderne bestod bl. a. av to store grupper: fariseere og saddukeere. De siste trodde ikke på oppstandelsen. Dette må han ha gjort bevisst, for disse to gruppene begynte nå strid seg imellom. Paulus måtte likevel i fengsel, og neste dag ville noen drepe ham. Han ble likevel reddet og ble ført til Cæsarea. Myndighetene ville nå være sikre på at ingen skulle ta fangen fra dem og sendte 200 soldater sammen med 70 hestfolk og 200 skyttere. Aldri har vel Paulus vært så godt beskyttet av mennesker som denne natta.
.
XIV. Fangenskap i Cæsarea.
Både ypperstepresten Annas og sakfører Tertullus reiste til Cæsarea for å anklage Paulus, kap. 24-26. Her bodde landshøvdingen Feliks som nå skulle være dommer i saken.
.
De hadde tre anklager mot Paulus. For det første var Paulus en pest og en oppvigler blant jødene, v. 5. Dernest var han leder av en sekt – for nasareerne, de som fulgte Jesus fra Nasaret. Og til slutt ble han anklaget for å vanhellige templet. Og det siste var jødene spesielt enige i.
.
Feliks.
Paulus skulle nå forsvare seg for Feliks. Og han forsvarte seg i forhold til hver an de tre anklagene. Han var ingen opprører, han var kommet til Jerusalem bare tolv dager før og hadde ikke talt med noen gruppe mennesker på den tiden.
.
Han var heller ikke sekterisk, men bekjente at han trodde på og tilbad den ene sanne Gud som jødene alltid hadde gjort og trodde alt som var skrevet i Loven og profetene i Bibelen. Den tredje anklage var heller ikke sann. Han var kommet til Jerusalem av en eneste grunn, nemlig å gi en gave til de fattige i byen – hvis det ikke var på grunn av oppstandelsen som han hadde nevnt en gang!
.
Feliks visste at anklagen var falsk og han burde ha satt fangen fri. Men han ville være jødene svenn og lot ham fengsle. Nå ville han vente på Lysias.
.
Noen dager etter sendte Feliks og kona Drusilla bud på Paulus ”og hørte ham vitne om troen på Jesus som Messias”, v. 24. Her får vi et innblikk i Feliks sitt liv og tankegang. Da Paulus begynte å tale om rettferdighet og avhold og dom, ble Feliks forferdet. For nå berørte Paulus hans eget indre liv. Han hadde slett ikke levd rettferdig og i avhold – kona Drusilla hadde han tatt fra broren og levde slik i hor. Og han skjønte nok at dette måtte han gjøre regnskap for i dommen.
.
Derfor viste han Paulus fra seg og sa: Når jeg får god tid, vil jeg høre mer. En baktanke var også økonomi – han håpet at han skulle få penger av ham! Og derfor var Paulus flere ganger på besøk hos Feliks. –
.
To år satt Paulus som fanger her. Da etterkommeren Festus kom, satt han fremdeles i fangehullet. Også denne gangen ville Feliks behage jødene.
.
Festus.
Med en ny leder kunne det bli nytt håp for fangen. Kap. 25. Etter mindre enn 14 dager ble fangen ført fram for den nye lederen. Noen jøder var kommet fra Jerusalem for å anklage ham, men de kunne ikke bevise noe. Men Festus ville også få takk av jødene og ha et godt forhold til dem, og bad Paulus være med til Jerusalem for å bli dømt.
.
Men nei, Paulus hadde en annen mulighet. Han visste at han aldri ville blir rettferdig dømt i dette landet, derfor sa han: Jeg innanker min sak for keiseren! Som romersk borger hadde han rett til det. Og Festus aksepterte det.
.
Agrippa.
Men før han fikk reise, var det en annen som gjerne ville møte ham, nemlig kongen. Kap. 25, 13-27. Dette er kong Herodes Agrippa II. Han og søsteren Bernice var nå på besøk hos Festus i Cæsarea. Etter noen dager fortalte Festus om fangen Paulus, og nå ønsket Agrippa å møta ham, for han kjente godt de jødiske skikker og Mose lov, kap. 26, 3.
.
En dag møttes de sammen med lederne i byen. Her fikk Paulus anledning til å forsvare seg for kongen og samtale i etterkant, kap. 26, 1-32. På nytt fortalte Paulus sin historie og om omvendelsen og kallet til tjeneste. Det er her han sier dette ordet: ”Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn”, v. 19.
.
Og da Paulus hadde talt om Jesu lidelse og oppstandelse, erkjenner kongen: ”Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen,” v. 28. Fangen må ha gjort inntrykk på kongen. Han var ”nesten en kristen”, etter sine egne ord. Men det er aldri nok.
.
Kongen var også overbevist om at Paulus var uskyldig. Han kunne vært løslatt om han ikke hadde anket sin sak inn for keiseren, sier han, v. 32. Men keiseren måtte ha siste ord. Fangen måtte nå sendes til hovedstaden.
.
