Mal 2,1-17
1 Og nå kommer dette bud til dere
prester!
- Etter
en lang orientering og en slags «fortale» i kap. 1 begynner den direkte tale
til Israel. Og vi legger merke til at det er prestene han taler med nå også. De
står ansvarlig for det som skjer i landet og folket. De er satt til veiledere
for Israel og ikke bare som seremonimestere. Nå har Herren et bud til dem ved
profeten. Ordet for «bud» er mitsvah, som brukes i mange sammenhenger i
Bibelen. Budet kan gjelde både Gud og mennesker som subjekt. Når Gud gir et
bud, er han selv forsikring om at det vil skje. Det er også brukt om de ti bud,
f. eks. 2. Mos. 16,28.
- Denne
gangen er det et spesielt bud – og bot og omvendelse. Det skjer ofte i Israel
ved ulike profeter. Nå kommer det siste gang før Messias’ komme. Hva vil folket
gjøre, og hva blir resultatet?
2 Dersom dere ikke vil høre og ikke
legge dere det* på hjerte, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes
Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere og forbanne deres velsignelser; ja,
jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere det på hjerte.
<* MLK 1, 6 fg.>
- Til budet
hører det både løfte og dom. Det avhenger av hvorledes de følger budet. Det er
alltid alvorlig å høre Guds ord. Det medfører ansvar. Selv om ropet over
Sodomas synd var stort, vil det bli lettere for dem på dommens dag, en for Israel
på Jesu tid (1. Mos. 18, 20 og Mat. 10, 15 og 11, 24). Gud er Gud og han kan
ikke se på at hans vilje og bud ikke blir fulgt. Det gjelder både hans ære som
Gud i verden og menneskenes evige skjebne.
- Denne
tanken ligger bak Herrens ord denne gangen også. Vi legger merke til at ordet
«høre» blir fulgt av uttrykket «legge det på hjerte». Det betyr at en ikke skal
lese eller høre Guds ord overfladisk, men også følge ordet og gjøre etter det.
Og det kan vi bare om vi lytter oppmerksomt med et villig sinn. Det er Herren,
Hærskarenes Gud som taler. Han er skaper og herre og har krav på vårt øre og
vår hånd.
- Her
gjelder det å gi Guds navn ære. Og det skjer nettopp når vi har slik respekt
for Gud at vi både lytter og følger hans vilje. Vi ser også at han legger til
en sterk trussel som delvis allerede er utført. Hvis de ikke hører og handler,
vil Guds forbannelse komme over dem. Her må vi hele tiden ha i minne at vi nå
leser om den gamle pakt og om Guds folk Israel. Derfor skal vi ikke straks over
det på vår evangeliske tid og vårt frelsesspørsmål. Då vil vi lett bli loviske.
- Det
ligger likevel et stort alvor i dette ordet. Det viser Guds handlemåte. Den som
altså vraker Guds frelsesord om Jesus, vil oppleve forbannelsen fra Gud – i
fullt mon i dommen. Gud kan nok straffe og dømme også i vår levetid, og det
gjør han noen ganger. Men den endelige og avgjørende dom kommer på den ytterste
dag.
- For
Israels folk var allerede forbannelsen kommet. De hadde opplevd det før, f.
eks. ved bortførelsen til Babel. Men mer var i vente, og det var i første
omgang en 400 år lang natt uten flere røster fra Gud. Folket hadde ikke tatt
imot tukt, og da griper den Allmektige inn.
3 Se, jeg forbanner deres ætt og
kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsoffer*; og I skal selv bli
kastet opp i den.
<* 2MO 29, 14.>
- Her
bruker profeten kraftig billedtale om prestene og deres framtid om de ikke
omvender seg og går på Guds veier. Herren skal forbanne deres ætt, og det betyr
at den ikke vil vokse. Enten får de ikke etterkommere eller de vil dø. På
grunnteksten står iflg. J. Sandved: «jeg hogger av deres sæd.» I hovedsak blir
det samme tolking: De får ikke etterkommere eller de mister sitt underhold.
- Herren
skal kaste møkk i ansiktet på dem – det var en stor vanære og er det fremdeles.
Men at Herren gjør det, viser at han forakter dem og sier åpent at han ikke
aksepterer deres tjeneste. Han regelrett avsetter prestene og kaster dem fra
seg. Og her viser henvisningen i bibelen til 2. Mos. 29. Det handler om
prestenes innvielse. Offeroksen skal føres utenfor leiren der skinn og skarn og
kjøtt skal brennes som et syndoffer, v. 14. Slik skal prestene bli behandlet på
grunn av sin synd og frafall: De skal selv bli kastet opp i den.
- Det
viser hvor langt de var kommet på frafallets vei. – Vi må be om at Gud bevarer
oss og vårt folk fra å bli dømt slik.
4 Da skal dere kjenne at jeg har
sendt dere dette bud, forat det skal være min pakt med Levi, sier Herren,
hærskarenes Gud.
- Guds
hensikt med straffen er ikke å straffe. Hans tanker å lede folket inn på rett
vei. Og det gjelder ikke minst presteskapet i Israel. Han vil ikke bryte pakten
med folket selv om prestene synder. Han vil tvert om vise at «han ved å dømme
de skyldige hevder paktens ære og fortsatte gyldighet» (J. Sandved). Og da vi
de forstå det Gud gjør – om de ikke vender om.
- Dette
viser, sier Moore, at Malaki hadde en spesiell oppgave som reformator. Han
skulle lede prestene tilbake til den opprinnelige pakten med Levi og rense dem
til en rett tjeneste. Både folket og tjenerne ved templet skulle bringes
tilbake til den opprinnelige levittiske og mosaiske pakten med Gud.
5 Den pakt jeg hadde med ham, lovte
ham liv og lykke; det gav jeg ham forat han skulle frykte meg, og han fryktet
meg og var forferdet for mitt navn.
- Til
Guds pakt med Levi var knyttet løfter. Levi står her som representant for
presteskapet og levittene som alle var av Levi stamme. Og løftene var liv og
lykke. Om denne pakten kan vi f. eks. lese i 4. Mos. 3, 6ff; 25, 12; 5. Mos.
33, 8ff. Den ble utvalgt til å tjene Herren ved tabernaklet, og det skulle gå
dem vel. De var slik i en særstilling blant Guds folk. Det er ikke en
følelsesmessig lykke og et liv uten bekymringer, men de eide Guds velsignelse.
Og det er det største i tjenesten.
- Gud
hadde holdt sitt løfte og gitt dem det. Det var Herrens del av pakten. Levi
skulle ha ærefrykt for Gud og frykte ham på rett måte. Og det hadde han gjort.
Det er godt når det kan sies om en kristen og særlig en arbeider i Guds rike:
Han hadde frykt for Gud. Han levde med sin Frelser.
6 Sannhets lov var i hans munn, og
urett blev ikke funnet på hans lepper; i fred og ærlighet vandret han med meg,
og mange omvendte han fra misgjerning.
- Her
fortsetter han med å rose Levi for hans troskap. Han var i sannhet en sann
tjener. Han talte loven på rett måte, og prøvde aldri å forandre på den ved
usannhet. Tenk å få en slik attest av Den Allmektige og Allvitende. Ingen ting
er skjult for ham.
- Videre
sier Herren om Levi: Han vandret med meg i fred og ærlighet. Det var ikke bare
hans tale om loven som var rett. Hans liv var det også. Liv og lære stemte over
ens. Slik må det være om tjenesten og arbeidet for Gud skal lykkes.
-
Frukten av hans liv uteble ikke. Han omvendte mange. Han var et nyttig redskap
for Gud i Israel. Også i Israel var det misgjerninger blant folk. De syndet og
gjorde noe de ikke skulle – slik det skjer med oss alle. Men Levi fikk være
redskapet som Gud brukte for å lede dem tilbake til veien.
- Slik
er det med oss også. Skal vi være rette redskaper for Gud, må Guds ord være vår
«lov» og rettesnor i alt. Og vi må vandre rett med Herren. Det er slike tjenere
Gud kan bruke.
7 For en prests lepper skal holde
fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens,
hærskarenes Guds sendebud.
- Her
får vi enda mer forklaring på hva en rett og sann prest og Herrens tjener er.
Ikke hvem som helst kan brukes av Ham. Det får Malaki klar beskjed om. Presten
skal først holde fast ved kunnskap. Det kan være så mange ting. I dette
tilfellet er det åndelig kunnskap i loven og Guds rike. Og slik er det for alle
tjenere i Guds rike: Gode kunnskaper i Guds ord. For oss gjelder det både det
gamle og det nye testamentet.
- En
forkynner og prest må aldri glemme at han i alt er et «Guds sendebud». Det er
Herren, hærskarenes Gud som har kalt ham. Oppgaven er alltid å tale Guds ord –
«lov skal hentes fra hans munn». I svensk bibel 1917 står det her:
«undervisning…». Og da er det undervisning om Guds vilje og frelse. Han skal
ikke tale om alle andre problemer og saker i denne verden. Guds rike er hans
fremste sak.
8 Men dere har veket av fra veien og
har fått mange til å støte an mot loven; Dere har fordervet Levi-pakten, sier
Herren, hærskarenes Gud.
- Så
kommer kontrasten til den samtiden som Malaki lever i. Og det blir en dom ikke
bare over folket, men i særlig grad over prestene. De skulle ikke bare være
seremonimestere. De var forkynnere som hadde kunnskap om Guds vilje, og den
skulle de bære fram for folket.
-
Hvordan hadde det gått? «Dere har veket av fra veien,» sier Herren. De hadde
gjort noe annet enn Guds vilje og ikke talt rett og sant om ham. Det skal ikke
mye avvik til før skaden er skjedd. Og da vil den gjerne øke med tiden.
- Her
var resultatet skremmende. De har fått mange til å støte an mot loven.
Frafallet kom på grunn av lederne. I svensk bibel 2000 står det slik (oversatt
til norsk): Deres undervisning har ført mange vill. Det må være fordi undervisningen
og talen har vært feil i forhold til Guds vilje. Og det er alltid alvorlig. I
Norsk oversettelse 2011 har de omskrevet det slik: Dere har gitt slik
veiledning at mange har snublet. Alle legger altså årsaken til frafallet hos
prestene. Det viser hvor viktig og betydningsfull presters og forkynneres
arbeid er.
- På den
måten har de faktisk «fordervet» pakten med Levi. De har brutt den pakten de
skulle følge og veilede folket i. Og da er frafallet alvorlig. Det har ikke
bare følger for dem selv, men i alle tilfelle deler av folket har fulgt dem.
Det skulle vi også tenke på i vår tid og vårt folk. Har veilederne vært rette
veiledere? Bibelen er ikke bare en historiebok om hvorledes det var i gamle
dager. Den vil tale til oss og vårt folk.
9 Derfor har også jeg gjort dere foraktet
og ringe i alt folkets øyne, fordi dere ikke akter på mine veier, men gjør
forskjell på folk for loven*.
<* d. e. når I skal dømme efter
loven.>
- En
annen følge av prestenes frafall kommer fram her og en annen årsak til fallet.
Fordi prestene hadde foraktet offeret og ikke sett på det som et Guds offer,
ville Herren sørge for at de også ble foraktet. Blant folket skulle det være
noen som levde rett og ville ha en rett gudstjeneste og forkynnelse. De vil
også oppdage at noe er galt når det skjer. De mister respekten for sine
veiledere.
- Det er
også ofte slik at selv om mennesker ikke tror på Gud, ser de klart hva som er
rett. Både legfolket og de verdslige kan slik være et korrektiv for de frafalne
Herrens tjenere. Spørsmålet er ofte om de erkjenner sine feil og er villige til
å endre kursen så den blir rett.
- En
grunn til denne forakten er at prestene dømmer ulikt blant folk. De skulle også
være dommere og sørge for rett og rettferdighet i samfunnet. De var partiske og
dømte kanskje etter vennskap og kjennskap eller det som verre var: for
betaling. Men slike detaljer er ikke nevnt av profeten. Uansett var det galt.
10 Har vi ikke alle sammen én far?
Har ikke en Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre, så vi
vanhelliger våre fedres pakt?
-
Profeten argumenterer nå på en ny måte og bringer inn enda nytt moment. Gud er
vår felles far, og han har skapt oss alle. Derfor er vi alle ett på denne
måten. Vi er Guds skaperverk og skulle behandle hverandre likt. Gud er vår far,
og han behandler alle sine barn på samme måte i utgangspunktet. At han er alles
far, betyr ikke at alle mennesker er hans åndelige barn. Det ser vi tydelige i
den nye pakt.
- Gud er
skaper. Det leser vi tydelig om i 1. Mos. 1-2. Flere steder i Bibelen bekrefter
det, f. eks. Salme 33, 9. Her er betydningen at alle mennesker er like i dette
forholdet, og man må derfor behandle alle likt. Skapelsesteologien sier dermed
at vi alle står likt. Det blir begrunnelse for likhet. Men det betyr også at menneskene
er underlagt sin skaper og det han har gjort for dem. Å underordne seg sin
herre og mester, er normalt. Og Israel var til og med Guds spesielle folk. Jes.
43, 1 med henvisn.
- Da
spør profeten, kanskje i litt undring: Hvorfor er vi da troløse? Og hvorfor
vanhelliger vi Guds pakt med fedrene? Han tar seg selv med i spørsmålet.
Konklusjonen er at Gud ikke kan stole på sitt eget folk, og heller ikke på
lederne. Nå går profeten over til å tale konkret om hvilke fall Guds folk har
gjort.
11 Juda har vært troløs, og
vederstyggelige ting er gjort i Israel og i Jerusalem; for Juda har vanhelliget
Herrens helligdom, som han elsker, og har tatt en fremmed guds døtre til ekte.
- Han
taler både om Juda og Israel. Men dette er etter fangenskapet da bare Juda kom
tilbake fra Babel. Israels i nord ble sendt til Assyria, men de kom ikke
tilbake som nasjon. Fra nå av handler det om de to stammene i sør, Juda og
Benjamin. Juda er blitt samlebetegnelse for folket. Vi må også regne med at
noen i nord ble igjen i landet og enkeltpersoner-og grupper kan ha kommet
tilbake.
- Men
også etter fangenskapet var Juda troløst. Folket har syndet og gjort stygge
ting i Jerusalem. Templet som på denne tid var gjenreist og nytt ble
vanhelliget. Han sier ikke nøyaktig hva som er gjort i helligdommen. Men det
kan bety at synden i landet egentlig var synd mot Gud og dermed mot hans
helligdom, templet.
- Det er
en synd som nå kommer i fokus, og den ble regnet som meget stor i Israel:
Jødene hadde tatt hedenske kvinner til hustruer. De var ikke Herrens døtre, de
var en fremmed guds døtre. Og dermed brakte de hedenskapet inn i jødiske hjem.
For ekteskapet er grunnstammen i samfunnet. Hele folket er bygt opp på familier.
Og jødiske hjem skulle tjene og tilbe sin Gud. Loven sa at de ikke skulle ha
noen guder ved siden av ham. De hedenske kvinner førte dermed til
avgudsdyrkelse blant Guds folk. Både Esra og Nehemja hadde dette problemet å
stri med, da både prester og levitter giftet seg med hedninger, Esra 9, 1ff og
Nehemja 13, 23ff.
- Heller
ikke på dette området har Gud forandret seg.
12 Hos den mann som det gjør, skal
Herren utrydde av Jakobs telter hver levende sjel, og den som bærer offergaver
frem for Herren, hærskarenes Gud!
- Dommen
over en slik utroskap er sterk. Dommen må komme uavhengig av hvem de er. Herren
skal utrydde alle syndere. Det gjelder «hver levende sjel», som det står i
1930-bibelen. Mer ordrett er NB-88 og 07: «Alle de som våker og svarer, selv om
de bærer fram offergaver». Det er et vanskelig uttrykk med flere forsøk på
oversettelse. Men en hovedsak er at det gjelder alle. Og det vil ikke hjelpe
dem om de kommer med offer til Gud. Det blir hykleri og forsøk på å kjøpe seg
selv fri fra dommen.
13 For det annet gjør dere også
dette: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*, så han ikke mere
ser på offergaven eller med velbehag tar imot noe av deres hånd**. <*
nemlig: av deres forskutte hustruer.><** MLK 1, 10.>
- Heller
ikke med bønner og gråt kan noen bli fri sin skyld. Gråt og sukk har vært tolket
både om en falsk omvendelse og om hustruen som ble vraket til fordel for
hedningkvinnen. Men ikke noe av dette er velbehagelig for Herren så lenge de
lever i synden.
- Da vil
Herren ikke ta imot gaver fra mennesker. Når gaven er gitt med baktanker og falske
forutsetninger, er også de en vederstyggelighet. I Guds rike skal det være
renhet. Derfor kan han bare glede seg og skape glede når offeret kommer fra
ydmyke hjerter. Gud hører heller ikke bønner i en slik situasjon.
14 Og dere sier: Hvorfor? Fordi
Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru, som du har vært troløs
mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med.
- Det er
fremdeles tanken på skilsmisse som er tema nå. Folket kunne ikke forstå at det
var galt. Enten spilte de uvitende med sitt spørsmål, eller de var forblindet
av sin egen synd. De spurte i alle fall: Hvorfor?
- Men de
kunne ikke lure Herren. Han hadde selv vært vitne da de inngikk ekteskap og
pakt med den første kvinnen. Han visste om forholdet. Men de hadde vært troløse
og skilt seg fra den første og tatt en ny. (Ja, det kan være tale om flere for
hver mann.) Pakten står fast når den er inngått offentlig på lovlig vis. Ved å
bryte denne pakten, hadde de begått synd.
15 Men har ikke en* gjort det og er
enda blitt i live? Men hva gjorde denne ene? Han ville oppnå den ætt Gud hadde
lovt ham**;
men dere skal ta vare på deres liv,
og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs!
<* Abraham; 1MO 16, 4 fg. JES 51,
2. ESK 33, 24.><** 1MO 15, 4 fg. 16, 2.>
- Her er
også et vanskelig vers. Reidar Paulsen kaller det «et av de vanskeligste vers i
hele GT» (bibelverket). En vanlig tolking er den ene som har gjort det er
Abraham som gikk inn til Hagar, men slapp fra det med livet. Og når han gjorde
det, kan også vi skille oss og gifte oss med andre. (Luther og lutherske.) Det
er reist innvendinger mot det da den passer dårlig med Abrahams historie.
- En
annen tolking er at Malaki skriver om Adam og Eva. Tanken er da: Gud skapte en
mann og bare en kvinne. De skal være tro mot hverandre hele livet. Gud kunne ha
skapt flere kvinner til Adam, men gjorde det ikke. (Slik MacArthur, Calvin
m.fl.) Noen sier også at sammenhengen fra v. 10 har talt om at det jødiske folk
er ett og de har en far. Ekteskap med hedninger vil derfor ødelegge enheten.
(T. V. Moore). Skapte ikke Gud oss til ett folk og skilte oss ut fra de andre.
Hensikten med dette ene folk var at Messias skulle fødes der og slik skape den
ætt Gud ville oppnå. (Dette henger noe sammen med ulike muligheter for
oversettelse.)
- Dere
skal ta vare på deres liv. Det er Guds plan og ordning. Følger vi den, vil vi
også oppleve velsignelse over livet. Men det avhenger av om vi lever rett.
Derfor sier han: Vær tro mot din Gud som skapte deg. Han bruker bildet av «din
ungdoms hustru, dvs. den første». Troskap betyr at lever med Gud og ikke lar
synden forstyrre samfunnet. Ekteskapet er dermed et bilde på forholdet til Gud.
16 For jeg hater skilsmisse, sier
Herren, Israels Gud; en dekker derved sitt kledebon med vold, sier Herren,
hærskarenes Gud. Så ta da vare på deres liv og vær ikke troløse!
- Herren
bruker sterke ord når han taler om skilsmisse. Han hater den. Den ødelegger
hjemmet og forholdet mellom de to, og ødelegger på samme måte gudslivet. Vår
holdning til ekteskapet og skilsmisse kan dermed avspeile forholdet til Gud. Da
må vi ikke betrakte eller behandle ekteskapet isolert. Det kan være tegn på
åndelig hjertesvikt. (Jesus har vist at det noen ganger kan være rett og
tilrådelig. Her taler vi generelt.)
- Første
del kan oversettes noe annerledes, slik Bibelselskapet har gjort i NO 2011 i
motsetning til 1978. Nå heter det: «Den som får uvilje mot henne og sender
henne bort, sier Herren, Israels Gud, skitner til sine klær med vold». Den
følger en annen forståelse av grunnteksten, som f. eks. Geneva-bibelen også
har. Luther hadde også en slik oversettelse. Men en jødisk bibel (Jewish study
bible 1999) har: Jeg hater skilsmisse. Den jødiske kommentaren er interessant.
Den viser at jødiske lærde (Hillel og Rabbi Akiva) hadde et liberalt forhold
til skilsmisse. Også LXX, Vulgata og Targum åpner for en slik skilsmisse. Den
sier også at den hebraiske tekst er vanskelig.
-
Uansett står siste del av verset fast hos alle: ta vare på ditt liv, vær på
vakt – og vær ikke troløs. Det siste er en direkte oppfordring til å unngå
skilsmisse. For uansett vil det såre mennesker og Gud. Det skader barn og
familie på flere måter. Derfor vil Herren verne om hjemmet og ekteskapet så
langt det er mulig.
17 Dere har trettet Herren med deres
ord, og dere sier: Hvorledes har vi trettet ham? Ved å si: Hver den som gjør
ondt, er god i Herrens øyne, og i slike har han velbehag, eller: Hvor er Gud,
han som dømmer?
- Å
trette med Herren er å tvile på hans ord og stille spørsmål ved hans handlinger.
I Jes. 43, 24 leser vi at Israels synd tretter Herren. Det er forståelig. All
synd er en vederstyggelighet og skam. Det kan lett føre til at man blir lei av
en som tretter oss. Nå er ikke Gud som mennesker, men det sier likevel noe om
hva Gud må tåle.
-
Likevel er det noe verre som kommer her. De tretter Herren også med sine gode
gjerninger! De sier noe som ikke stemmer i Guds øyne. Den som gjør godt, er god
i Herrens øyne. Det sier de og mener er rett. De ikke bare gjør det selv og
tenker slik, men ved å si det, får de også andre til å tenke slik.
- Det
Nye Testamentet klargjør dette på en utmerket måte. Galaterne var i noenlunde
samme situasjon. De ville stole på sine gjerninger og mente at troen på Jesus
ikke var nok. Og det finnes mange galatere iblant oss.
- Her
begynner egentlig argumentasjonen i kap. 3.
