Bibelens selvvitnesbyrd.
Ndh.
For å bli trygg på noe, må du kjenne det godt.
Ektefolk og naboer er eksempler på det. Skal du kjenne noen godt, må du være
mye sammen med dem. Da lærer man både svakheter og styrke hos dem. Likevel kan
du bli overrasket etter langs tids kjennskap. Mor sa en gang til meg: Jeg
finner ofte noe nytt hos far, noe jeg ikke har sett før.
Slik er det med Bibelen. Vi må lese mye, men også
grunne og granske på det for å se meningen med ordet og sammenhengen det står
i. Ellers kan man lett mistolke og se bort fra noe vesentlig.
Spørsmålet her er: Hva sier Bibelen om seg selv?
Hvilket selvvitnesbyrd har den? Og det er viktig. Hvis jeg skulle visste noe om
fars ungdom, måtte han fortelle det selv. Han gikk på lærerskolen i
Kristiansand. Og en vinter mellom to skoler, sa han, var han tømmerhogger i
Oppsalslia i Vikedal.
Nå har Bibelen noen klare ord om seg selv. Ettersom det også er Guds ord, fester vi lit
til det. La oss hente fram noen slike bibelvers.
1. Jesu ord:
Vi skal ta med et par vers (uttalelser) av Jesus. Han
sier i Bergpreika, Mat. 5, 18: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste
bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.»
Ingen ting i Skriften skal forgå eller bli borte, ikke en prikk eller jota blir
borte, dvs. den minste bokstav eller en del av en bokstav.
I Mat. 24,35 sier han i gjenkomsttalen sin: Himmel
og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå før alt dette skjer.
Skriften gjelder altså helt fram til endens tid og Jesu gjenkomst. Ingen kan
sette det ut av kraft, fordi Jesus var Guds Sønn. Og når hele Skriften er
oppfylt, er det ikke lenger bruk for den i evigheten.
I Luk. 16, 17 har vi et parallelvers sagt i en annen
sammenheng: Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven faller
bort. Og i kap. 21, 33: Himmel og jord skal forgi, men mine ord skal slett ikke
forgå. Her ser vi altså at Jesus på en måte setter likhetstegn mellom loven i
GT og sine ord i NT. Loven står ofte for GT i bibelsk språk. Jesu forsikring
gjelder altså hele Bibelen.
2. Peter.
Han var Jesu disippel og med i den indre krets som
Jesus tok med seg på det hellige berg (Mat. 17) og senere i Getsemane (Mat. 26,
37). Peter skrev to brev til de troende, og vi skal hente et par vers fra begge
brev.
1)
Først leser vi fra 1. Pet. 1, 10-12: «Om denne
frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde
som dere skulle få, idet de gransket hvilen eller hva slags tid Kristi Ånd, som
var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten
deretter. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med
dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet
ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter
etter å skue inn i.»
Her ser vi en sammenheng mellom GT og NT som er
nyttig og viktig. Prof. Olaf Moe skriver i en kommentar til brevet: «Peter
skiller ikke mellom profetisk og apostolisk forkynnelse.»
Dette er et viktig avsnitt: Vi ser at profetene ikke
forstod alt det de skrev og talte. Derfor gransket de og ransaket de profetiene
de fikk. Vi kan f. eks. tenke på Jesaja da han fikk kap. 53. Han må han tenkt
mye på det: Hva tid vil dette skje? Og hva slags tid blir det? Han levde jo i
den gamle pakt med offer og Mose lov som rettesnor.
De ante
noe, men var ikke sikre. Men en ting fikk de vite. De fikk en åpenbarelse fra
Gud om at det de talte, ikke var for deres slekt og tid. Noe nytt skulle komme
senere: den nye pakt. De stolte på det uten å se det. De skrev for den kristne
periode i historien. Også det viser sammenhengen mellom paktene. Oppfyllelsen
av profetiene er også et godt tegn på at Bibelen er pålitelig. Det Gud har
sagt, vil skje.
I v. 23 går han videre og sier midt i talen om
helliggjørelse: For dere er gjenfødt … ved Guds ord, som lever og blir. Guds
har altså kraft i seg – det er også en jødisk tanke. Som Guds ord kunne skape verden (Gud sa), kan
han også skape nytt trosliv i en synder. Det er en veldig forandring. Som Kol.
1, 13 sier: Vi er frelst ut av mørkets makt. Det er verden og djevelen og
synden. Ingen av oss kan bryte ut av den på egen hånd.
Og Johannes sier i 1. Joh. 3, 14: Vi er gått over
fra døden til livet. Det er overgangen fra verdslighet og hedenskap til liv i
Gud.
Vers 25 hos Peter sier så at det skjer ved
evangeliet. Det er igjen et ord som knytter forbindelsen mellom GT og NT. Dette
ordet blir evig og har samme kraft i dag som før. Dette kraftige ord er først
og fremst ordet om korset, som Paulus taler om: Rom. 1, 16 og 1. Kor. 1, 17.
Ingen ting kan skape et gudslivs somforkynnelsen av korsets budskap. Det er
Golgata og Jesu død. Han gjorde det for syndere. Det skjer ved syndenes
forlatelse. Ef. 1, 7.
- Alt dette peker mot at Guds ord er noe som varer,
er evig og har samme kraft i dag som før. Det viser alle nyfrelste og
hedningkristne i mange land.
2)
MEN vi må gå videre til Peters andre brev: 2. Pet.
1, 20-21: Uttrykket «til egen tydning» er her viktig. I Amplified (utvidet
oversettelse) står her: ikke personlig, eller privat eller spesiell tolking. Og
i Ungd. Overs. 1959 heter det: ikke på egen hånd. Det er altså ikke slik at
hver enkelt av oss kan tolke det slik vi vil. Tolking er en vanskelig sak, og
vi bør være forsiktige.
Prof. Carl fr. Wisløff har et viselig ord om
vanskelige bibelsteder: ‘Om jeg ikke forstår alt, kan noen ha en rett tolking.
Men noe må vi vente med til evigheten.’ En viktig grunn til det er at Guds
tanker er større enn vår, Jes. 55, 9: Mine tanker er høyere enn deres tanker.
Dette henger også sammen med at bibelske forfattere
var ikke diktere som tenkte ut det de ville skrive. I v. 21 sier Peter:
Profetene (Guds menn) talte drevet av Den Hellige Ånd. Og i oversettelsen 2011
står det her: De talte ord fra Gud. – Det stammer altså ikke fra mennesker. Det
skal vi alltid tenke ved bibellesning.
3. Paulus.
Et vanlig uttrykk i debatter nå er: Det er bare
Paulus som sier det. Underforstått tenker man då: Det er ikke forpliktende. Men
tør vi avskrive Paulus på den måten? Da Paulus (Saul) ble frelst ved Damaskus
sa Herren til Ananias som bodde i byen: Han er et utvalgt redskap.
Den moderne tanken er faktisk det motsatte av
Marions tanker omkring 140 e. Kr. Han avviste hele GT og evangeliene og sa at
bare Paulus var brukbar. Og denne Paulus skrev i Rom. 15, 4: Alt som før er
skrevet, det er skrevet til lærdom for oss. La oss se på et par vers som han
har skrevet om saken:
2. Tim. 3, 16. Det er trolig hans siste brev. Dermed
har vi et testamente av han. I v. 15 viser han til GT og sier: Det kan gjøre
oss vis til frelse! I v. 16 kommer det så: Hele Skriften er innåndet av Gud og
nyttig. Dette uttrykket har vært oversatt forskjellig og vi nevner noe: I 1978
oversatte de slik: Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige. Det
var et vanskelig uttrykk for mange og kunne lett mistolkes. Hva med Koranen,
som mange i dag sier er hellig skrift? I 2011 står det: Hver bok i Skriften er
innblåst av Gud. Da er det avgrenset til Skriften, et vanlig uttrykk for
Bibelen. N. Yri oversetter trygt (Bibelen Guds ord) slik: Hele Skriften er
innåndet av Gud. Men ungdomsovers. 1959 var også problematisk: Ethvert skrift
som Gud har inngitt ved sin Ånd er gagnlig. Hvilke skrifter mente de her? Var
det ikke alle bøker i Bibelen? (Det har vært mye diskusjon om dette verset.)
Personlig fikk jeg tidlig denne tanken om Bibelen:
Alt er rett, for Gud har oversikt. Og det er sammenheng mellom GT og NT i
Bibelen. Det er samme Gud som står bak og samme frelse de skriver om.
Hele Skriften! Hver del og hvert enkelt avsnitt er
etter Guds plan. I Salme 119, 160 står det: Summen av ditt ord er sannhet. Og
da er også hver del sannhet (som i et regnestykke). Og i v. 89 står det: Til
evig tid.
Paulus sa det var inspirert. Det betyr egentlig
Gud-innblåst, eller innblåst av Gud (Theopnevstos).
Gud har gitt ordet til oss og har åndet på det. I den syriske Peshitta-bibelen
(ved Lamsa) står det slik: All skrift som er skrevet ved inspirasjon av Den
hellige Ånd, er nyttig.
Da er Gud i selve Ordet. Vi er på hellig jord når vi
leser og hører Guds ord. I Åp. 19,13 står det: Hans navn er Guds ord.
4. Ukjent forfatter.
Hebr. 4, 12 har også et sterkt ord: Guds ord er
levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det gjelder alt Guds
ord, og det er skrevet til nytestamentlige kristne som oss. Det har liv og
skaper liv.
5. Et vitnesbyrd.
Paulus taler til Feliks i Apg. 24, 14: Jeg tror alt
det som er skrevet. Slik er det også for oss. Vi tror Skriften fordi den er
Guds ord.
KONKLUSJON:
Er Bibelen Guds ord, må vi bøye oss og adlyde det.
Er det evige ord, gjelder det for oss.
Bibelen må bli ett med oss, en del av tanken vår.
Tidl. Red. av Dagen, Arthur Berg, sa og skrev flere ganger: i må lære å tenke
bibelske tanker, og vi må kristne tanken..
På lærerskolen lærte vi et ord: internalisere. Det
uttrykker Bergs tese. Bibelen må bli slik at den er vår bibel, vår bok.
Budskapet der må smelte sammen med oss, som Hebr. 4, 2 sier. Paulus levde i
dette: Om forkynnelsen sa han: Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve
meg om jeg ikke forkynner evangeliet. 1. Kor. 9, 16.
La det være vårt ønske for oss selv og den gjerning
vi er satt til: Bibelen er grunnvollen, la oss tenke som den.
-Vi har en god og sikker grunnvoll: Guds bok.
-La oss bygge på den.
