Bibelundervisning.

Troen 1: Gud

Her skal vi først tale om Gud som skaper. Å forstå dette er grunnleggende for å forstå andre punkt i trosbekjennelsen. Den ene trosartikkel føres videre i de andre. Slik bygger de senere artikler på de første.

Hva lærer den lutherske kirke om Gud ? og andre evangeliske samfunn?

1. Hvem Gud er.

Vi må først stanse litt ved dette viktige spørsmålet. Hva lærer Bibelen egentlig om Gud? Her må vi svare relativt kort og enkelt.

a) Der ER en Gud. Bibelen regner det som sikkert at Gud eksisterer og at alle mennesker til alle tider har trodd på en Gud. Det er dåren som sier at det ikke er noen Gud,Salme 14,1. Djevelen lurer mange til å tro at de er som dyr og alt er slutt med døden. Nei, sier Bibelen. Gud ER, 2.Mos. 3,14. Han var i begynnelsen.

A. Vi kjenner ikke noe folk som ikke har trodd på en gud, det gjelder også australnegrene som man lenge trodde var uten gudstro. Kjenner de ikke navnet på den sanne Gud, tilber de en ukjent gud. Apg. 17,23.

B. Mange ateister og agnostikere ber når de kommer i nød eller skal dø. Det viser at i hjertets innerste bor en lengsel og trang etter Gud, selv om de ikke erkjenner det eller til og med nekter det offentlig.

Gud er det vi er opptatt av, han er det vi stoler på og tilber. Som en har sagt: Folk samles der de har sine guder (for eksempel på idrettsarenaer eller i konsertsaler).

b) Vi kan ikke bevise Gud, vi må tro ham. Man har forsøkt mange bevis ned gjennom tidene, men de er alle forkastet etter en tid. Det vil alltid finnes svake punkt i en menneskelig argumentasjon og forsøk på bevis av det overnaturlige.

Men et par spørsmål kan vi likevel stille: Må det ikke stå noe bak alt som er blitt til og som skjer? Er verden virkelig blitt til ved en tilfeldighet? Og kan noe tenkes uten et opphav, en begynnelse? Kan noe i det hele tatt lage seg selv. Også darwinistene tror, men de tror på tanken og ikke på den guddommelige åpenbaring. Heller ikke deres lære kan bevises, det kan heller ikke ateistenes.

c) Gud er en person, et intelligent vesen og ikke en kraft overalt. Det siste er panteisme. Bibelen tar om ham som en person, et spesielt vesen med en persons egenskaper.

d) Gud er den eneste Gud, han er ikke en blant mange. Alle andre såkalte guder er avguder som vi ikke skal tilbe (1.bud). Jødene lærer dette ganske sterkt ved sin trosbekjennelse (Sjema) fra 5. Mos. 6,4. På hebraisk lyder den: Sjema jisrael, adonaj, ælohenu, adonaj æchad. Den siste bokstaven D skrives større enn de andre i hebraiske bibler, for ikke å forveksles med en lignende bokstav R. Hvis denne bokstaven ble bukt eller lest, ville ordet bety: en fremmed, og det er ikke betydningen. Herren (adonaj) er ikke en fremmed, han er den eneste Gud! Han er én. Og Gud eksisterer, han er evig ? det sier Skriften.

2. Hva Gud har gjort.

Guds gjerning i første artikkel er skapelsen. Det er Gud som står bak alt.Verden er kommet fra hans hånd. Or det skape (hebr. bara) betyr nettopp å lage noe av ingen ting, og det brukes alltid med Gud som subjekt. Det er bare han som kan skape.Ordet brukes 33 ganger i GT, derav 14 ganger i Mosebøkene.

Vi tror altså at alt er av Gud, det er skapt ved en spesiell handling eller akt. Det er ikke lett å forstå for tanken. Og vitenskapen synes å motsi Bibelen på noen punkt. Utviklingsteorien (evolusjonslæren) har vært på frammarsj i mange år, og den gjennomsyrer samfunnet. Den har fotfeste både i skoleverket og i massemedia. Når vitenskapen ikke stemmer med Bibelen, har mange lett for å gi Bibelen karakteren feil. Forklaringen kan være at vi ikke forstår alt eller at ikke alt er kommet fram i lyset ? dvs. at vitenskapen er i sin barndom.

Heller ikke utviklingslæren er helt vitenskapelig. En sikker vitenskapelig teori skal kunne etterprøves med samme resultat. Men skapelsen kan aldri etterprøves.

Hvorfor mener vi at utviklingslæren er farlig? Den avsetter Gud, han blir ikke nevnt som en mulig årsak en gang. Og da er den antikristelig i sitt vesen. Vi skal selvsagt etterprøve teorien så langt det er mulig, forstå og tenke gjennom teoriene. Men når en teori utelukker Gud og det transedente, vil en kristen måtte ta avstand fra de resultat som utelukker Gud.

Bibelen taler klart om Gud som skaperen av hele universet. GT begynner med denne setningen: I begynnelsen skapte Gud?, Gen.1,1. Og salmisten synger slik: Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning (Salme.8,4), og: Han talte og det skjedde, han bød og det stod der (Salme 33,9). Det må vi si er klare ord.

Hebr. 11,3 viser oss at vi nettopp må tro skapelsen: Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord. Gunnes oversetter slik: Det er troen som får oss til å forstå at verden er blitt til på et rod fra Gud ? det vil si, at det vi ser har en usynlig årsak.

Tanken vår kan aldri fatte dette. Men troen tror fordi Guds ord sier det. Der hviler troen. Og mennesket er Guds ypperste skapning. Salme. 8. Det er skapt spesielt, på en anne måte enn dyr og andre ting. Og det er blitt til en levende sjel.

--

3. Hvordan Gud skapte verden.

Gud skapte alt godt, rent, hellig og syndefritt. Hele universet og skapningen var fullkommen da den kom fra Guds hånd. Han så på sitt verk da det var blitt ferdig, og se, det var såre godt.Gen.1,31. I Edens hage var altså ingen synd og ikke noe stygt. Mennesket hadde ingen urene tanker eller hat i sitt hjerte. Mennesket er skapt godt. Det var fullkomment etter Guds vilje. Her mener vi ikke hvert enkelt individ i dag, men slik mennesket var etter skapelsen og før fallet. Verden var et Paradis fordi alt var i harmoni med Guds vilje.

Derfor skal vi ikke gi Gud skylden for all vondskap og elendighet som skjer i verden nå. Gud skapte det slik det skulel være, Pred.7,29.

Årsaken til alt ondt er synd og Djevelen, som vi skal se senere. Men i Eden levde mennesket i samfunn med sin Gud.

4. Gud oppholder alt.

?Jeg tror også at han oppholder alle ting,? sier forklaringen. Gud overlater ikke sin skapning til seg selv. Han er med oss og gir oss det vi trenger. Derfor er ingen ting vårt eget produkt eller vår ære. Medregnet her er både mat og klær, hus og ellers alt vi har og behøver.

Det er ydmykende for mennesket som gjerne vil være sin egen herre. Men i Ordet ser vi at det vi gjør, egentlig er Guds verk. Hver dag, vår og høst, i sol og regn. Alt dette er etter Guds løfte til Noah, da regnbuen ble satt på himmelen som tegn på hans trofasthet. 1.Mos.8,22.

Se på fuglene, sier Jesus, deres Far før dem. Mat.6,26.

Men vi skal også arbeide. Vi skal ikke være late og tenke at Gud gir alt.Men vi skal gi Gud æren for arbeidet og resultatet av vårt liv.

Luther skriver: Han rikelig og daglig forsørger meg? og gir klær, sko og mat? Og alt dette gjør han fordi han er vår Far.

Denne Guds gode gjerning gjelder alle mennesker, også de ugudelige. Men de vil ikke innse og erkjenne det, og takker ham heller ikke for det. Mat.5,45.

5. Gud bevarer oss.

Han bevarer fra farer, forsvarer oss og hindrer alt ondt for oss. Vi er som Lot i Sodoma: Gud ordnet med en befrielse og førte ham i sikkerhet. Jakob så himmelstigen der engler steg opp og ned hos ham. Det er vår beskyttelse selv om vi ikke alltid forstår og ser det. Han sender usynlig englevakt. Gud styrer alt om vi ikke alltid ser det eller forstår hans ledelse. Hvor mye ondt hadde ikke ellers rammet oss?

Her skal vi skille mellom Guds tillatelige vilje og hans egentlige vilje. Ikke alt som skjer er etter Guds tanke og ønske, som krig, hunger og annet ondt. Men Gud tillater at det skjer for å lære oss noe og fordi mennesket har sin egen vilje i menneskelige saker. Han styrer oss ikke som roboter eller maskiner. Han legger alt til rette for oss, men tillater ikke at vi følger hans råd. Det må vi avgjøre selv.

Ingen ting av dette er etter vår fortjeneste. Det er nåde hele veien.

6. Gud krever lydighet.

Vi er skyldige å takke Gud og lyde ham i alt. Det kan han kreve fordi han er vår skaper og nettopp fordi han gir oss alt. Derfor er det naturlig at han venter det. Ef.5,20: Si Gud og Faderen takk for alle ting.

Det skal vi ikke gjøre for derved å vinne fortjeneste hos Gud eller skaffe oss himmelbillett. Heller ikke av redsel og frykt for å bli straffet. Gud er ingen tyrann som truer: Vær lydig, ellers?!

Vi skal heller se naturlig på det: Vi er hans verk, Hvorfor skulle vi ikke da takke ham?

Men de fleste gjør ikke det. Det viser synden og ondskapen i verden. Den falne natur vil ikke gjøre det, og det kan heller ikke gjøre Guds vilje. Det er altså ikke de ytre tingene og gjerningene som er hovedsaken, men hjerte som ikke er rett for Gud. Og det er ondt selv om de ytre gjerningene kan synes gode.

Troen 2: Jesus

2. artikkel: Om gjenløsningen.

I denne artikkelen tales om Gud som frelser og gjenløser, om hvordan og hvorfor det var nødvendig. Vi må dele denne artikkelen i flere deler for å vise hovedtrekkene.

I. Hva er årsaken til frelsen? 1. Fallet

Bakgrunnen og årsaken til at frelsen var nødvendig, ligger i syndefallet, Gen.3. Det var den største katastrofe i menneskehetens historie. Alt i verden ble ondt og syndig ved dette fallet bort fra Guds vilje.

Men det er egentlig uforklarlig. Vi kan for eksempel stille spørsmålet hvor kom Djevelen og det onde fra? Var han også skapt av Gud. Er ikke alt det?

En forklaring er at djevelen er en fallen engel. Det var Lucifer, lysets engel, som er omtalt i Jes. 14. Flere trekk ved den beretningen passer her.

Selve fallet skjedde ved at og Eva (og Adam ved henne) tok av den forbudte frukt, og gjorde dermed det som var Gud imot. Det var ikke gjerningen s størrelse som var alvorlig, men at den var mot Guds vilje.

Da det var skjedd, falt mennesket bort fra Gud, tapte gudsbildet, og var åndelig døde, Gen.2,17, og dermed evig fortapt. Mennesket var et fritt vesen i hagen. Det hadde valget mellom å tjene Gud eller å vrake hans ord. Og det valgte det siste.

Hvis syndefallet ikke hadde skjedd, hadde Jesus og frelsen vært unødvendig. Og uten et klart syn på fallet og dermed på syndens vesen, er det egentlig umulig å forstå kristendommens vesen og hvorfor den er diametralt motsatt religioner og livssyn.

a) Djevelen kom i en slanges skikkelse og fristet. Han var listig og gjorde bruk av knep for å fange Eva. Satan er en god pedagog og vet hvordan han skal finne våre svake punkt. Det gjelder fremdeles for oss alle. Men en slik fristelse som leder oss bort fra Guds vilje, er aldri fra Gud. Jak.1,13.

b) Fristelsen skjedde ved at Djevelen sådde tvil på det Gud hadde sagt, på Ordet. Han fikk Eva til å tvile ved å si: Har Gud virkelig sagt? Det betyr videre: Mente Gud det på den måten? Eva lyttet til tvilen og det ble hennes fall. Da hadde djevelen fått lillefingeren og synden var et faktum. Tvil på ordet er farlig, det leder lett til synd.

c) Slangen sa også noe mer: Dere skal bli lik Gud, og dermed vakte han storhetstanker i Eva. Han så at frukten kunne gjøre henne vis og fikk så lyst på den. Det har ofte vært slik med mennesket, og det er litt av syndens vesen. Den syndige natur vil opp og bli stor. Vi vil greie oss selv uten Guds hjelp, og dermed er vi i ferd med å avsette Gud. Noen gjør der frekt, andre mer skjult. Men felles er at de lever som om Gud var død.Og det er fallet uhyggelige frukt.

d) Et resultat av fallet er at mennesket gjemte seg for Gud. Samvittigheten hadde dømt dem, og de forstod at de var i utakt med Gud. Mange forsøker nok å døyve samvittigheten. Men før den er avstumpet vil en merke kallet: hvor er du? v.10. Noen flykter bort fra Guds åsyn som kain, 4,16.Det er det moderne menneskets uro, den er egentlig en flukt fra Guds kall.

2. Hvem er Frelseren?

Skulle mennesket berges, måtte det ha en frelser. For en av fallets fruket er at de ikke kan berge seg selv fra den ulykke de selv har valgt. Jesus, Guds egen sønn, var den eneste redningsmann.Dette er kristendommens hovedsak og hovedspørsmål: Hvordan skal et menneske bli frelst?

Trosbekjennelsen sier: Jeg tror på Jesus Kristus. Det er frelse. Det avgjørende spørsmålet her er: Hvem var Jesus, og hvordan var han? Det er og har vært mange oppfatninger av personen Jesus. Slik blir det når vi ikke lar Bibelens ord om ham være avgjørende og enerådende. Men selve problemstillingen er også kompleks for vår mennesketanke. Det ser vi av kirkehistorien. Hvordan var det mulig at en person kunne være både Gud og mann?

a) Navnet Jesus betyr frelser, eller Herren er frelse (Jah: Herre, sjua:frelse). Det er en gresk form av det hebraiske navnet Josva, på hebr. Jehosjua.Ellers har Jesus mange andre navn og betegnelser i Bibelen, og de viser hans vesen og gjerning. Navnet Jesus er brukt ca. 1070 ganger i NT. Og det er omkring 92 andre navn og benevnelser på ham, som Kristus, menneskesønnen, Amen, Alfa og Omega, talsmann, apostel, døren, den gode hyrde, Ordet osv.

Jesus var menneske.Han er kalt slik i NT, for eksempel 1.Tim.2,5: Mennesket Jesus Kristus. Hele hans livshistorie viser også det.Han var svolten som andre mennesker (Mark.11,12), han åt (Mark.2,16), han var tørst (Joh.19,28), han var trett (Joh.4,6),han sov (Mat.8,24), og han gråt (Joh.11,35).

Han hadde også følelser som andre mennesker: Han kjente harme og sorg (Mark,33,5), han var opprørt (Joh.11,33.38). Hans intellekt ble utviklet gradvis som hos andre barn: han gikk fram i alder og visdom (Luk.2,52).Som andre jøder har han også en slektshistorie og slektstavle som de var nøye med å holde rede på (Mat.1 og Luk.3).

Nå er det en tendens blant folk til å ville se bare denne side ved Jesus. Han var bare et menneske, og man legger gjerne til syndige trekk i menneskenaturen (jfr. Eva Ramm). Slikt har hendt før i kirkens historie idet vranglærere i oldtida talte om Jesus som menneske.

c) Jesus var Gud veds siden av el. i tillegg til at han var menneske. Det betyr at han hadde to naturer: på samme tid sann Gud og sant menneske. Det er en av de ubegripelige ting i kristendommen. Og denne dobbelte natur var nødvendig for å kunne frelse oss. Som menneske kunne han lide i vårt sted, og som Gud var offeret for synd tilstrekkelig og gyldig.

Bibelen kaller Jesus Gud, Joh.1,1 (jfr. 14). Den sanne Gud, 1.Joh. 5,20,og i profetordet kalles han Veldig Gud, Jes.9,6.

Jesus har og guddommelige egenskaper og gjorde gjerninger som bare Gud kan gjøre.Han er evig, Joh.1,12 (jfr. 14): han var i begynnelsen hos Gud. han er allmektig, Jes.9,6: Veldig, evig far. Og han er allvitende, Joh.2,24f. Han visste selv hva som bodde i mennesket. ? Bibelen tillegger ham også skapermakt. Joh.1,3 og 10. Alt er blitt til ved ham. Han kan tilgi synd som ellers bare Gud kan, Mat.9,2: Dine synder er deg forlatt. Endelig sies det at han skal tilbes som Gud, og han ble det av disiplene. Mat.28,17: da de så han, tilba de ham. Og en gang skal alle mennesker erkjenne hvem han var og er, Fil.2,10f. Hver tunge skal bekjenne og og hvert kne skal bøye seg. (Jfr. Ef.1,20f; Åp.5,12f).

Alt dette viser at Bibelen regner Jesus som sann Gud, og ikke en tilsynelatende Gud (en skinngud) som sekter i oldtida lærte.

3. Inkarnasjonen.

Inkarnasjonen betyr at Jesus ble menneske. Ordet kommer av latin: in carno: i kjøt. Gud ble kjøt, menenske. Han kom inn i denne verden ? ved juletid. Her må vi tale om hvorledes han kom inn i vår verden. For alt dette er spesielt. Jesus var uvanlig på alle måter. Også det viser at han ikke var et vanlig menneske. Han må være noe mer.

a) Jesus var født av en jomfru. Og det skjedde ved et under, mot naturens orden. Det var profetert i GT, Jes. 7,14. Jesaja sa i en bestemt historisk situasjon, men med profetiske overtoner: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn? Immanuel. Ordet som er brukt om en jomfru, er Almah, og det er brukt om en ung, ærbar, ugift kvinne? (Bibelsk oppslagsbok).Ordet er brukt 7 ganger i GT: 1.Mos.24,43; 2.Mos.2,8; Salme 68,26; Ordspr. 30,19; Høys.1,3 og 6,8; Jes. 7,14. På ingen av disse stedene er ordet brukt om en gift kvinne eller at hun har hatt et forhold til en mann. Moderne teologi har sådd tvil om dette.

NT bruker betydningen jomfru om Maria. Den betydningen har også Septuaginta (LXX) når den oversetter det hebraiske almah med gresk pathenos, Mat.1,22f. Lukas forklarer dette nærmere og siterer Maria: Jeg kjenner ikke mann (andra ou ginåskå), Luk.1,34. Ordet i Mat. er ellers opplysende når den sier: Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten (Mat.1,22). Der sies i det minste indirekte at Jesaja (=Gud) mente jomfru når han sa Almah. I samme lei peker betydningen av Immanuel. Gud er ikke med oss i Mesias i samme betydning som misjonsbefalingen: Jeg er med dere alle dager.

I frelsesspørsmålet er Gud med oss ved å bli ett med oss, lik oss, for å frelse oss.

Jomfrufødselen er uforståelig og har derfor vært gjenstand for gard kritikk fra liberal teologi, verdslige kritikere og til og med troende som synes å ha promlem med det overnaturlige.

b) Jesus kom til verden frivillig. Fil.2,7f. : Av seg selv ga han avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg. Hebr. 10,7: Se, jeg kommer, i bokrullen er skrevet om meg?

Det var ingen som tvang ham til å gå til korset eller bli menneske ? unntatt hans kjærlighet til den falne verden. ?Din kjærlighet har bundet deg å få oss løst igjen.? Men vi kunne ikke tvinge ham, og intet menneske ba om det heller. Så dypt er mennesket falt i synd.

c) Han fikk et legeme, Hebr. 10,5: et legeme laget du for meg. Han ble altså et vanlig menneske, men med et legeme laget av Gud, et spesielt fordi han var spesiell. Det var Gud i menneskers lignelse, Rom.8,3. Slik trådte han inn i verden da Guds time var inne. Gal.4,4. Joh.1,14.

Han måtte ha et menneskelig legeme for å være sant menneske og leve blant oss slik.

Og han måtte ha et legeme for å lide som menneske for andre mennesker. Hans legeme ble offeret som skulle gis på alteret for verdens synd.

d) Jesus var syndefri. Han svikta aldri i sitt liv fordi han ikke var smittet av det syndige i mennesket. Han hadde ikke del i den syndige natur. Men han ble ikke skånet for fristelser og prøvelser: han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Hebr. 4,15. Hele NT skildrer ham som den rene og hellige. Hebr. 7,25.

Og Pilatus sier: Jeg finner ingen skyld hos ham.

At Jesus ble menneske, førte altså ikke til at han fikk menneskelig natur med iboende synd. Han verken hadde synd i natur eller i gjerning.

e) Og nettopp dette at Gud ble menneske i Jesus er et stort under, en hemmelighet som den menneskelige forstand ikke kan begripe. Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød. 1.Tim.3,16.

4. Messiasprofetier i GT.

Hebreerbrevet begynnere me då si: Gud har talt mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene. Hebr.1,1. Og det er klart at han da også mener å tale om en frelser ? Messias ? som skal frelse verden. Fra gammelt av har man talt om mange profetier om Messias. I vår tid er man mer forsiktig med å si at et ord er en profeti. Da har en definert Messiasbegrepet for trangt. Mange mener at det bare er en Messiasprofeti om det tales tydelig om en person. Da synes en å se forbi at profetien er fremadskridende også på dette punktet.

Det er selve saken det gjelder her: at Gud skal gripe inn å redde verden. Profetene sa ikke alt på den gang eller sa tydelig at en mann skulle komme å gjøre det. Profetien er opptatt av at verden skal bli frelst, selv om redskapet eller personen ikke blir nevnt.

De første profetier er vage og generelle, f.eks. det første løftet om en redning for mennesket etter syndefallet, det såkalte Protevangeliet. 1.Mos.3,15. Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Etter hvert kommer så flere detaljer og frelsen blir klarere og klarere inn til høylys dag. Ett av de vakreste er Jes.53. Det er som en reportasje fra selve Golgata og langfredag. Frelsen er fullbrakt, Messias har tatt straffen i vårt sted.

Ved siden av disse tydelige ord om en frelse i framtida, er det mange forbilder og handlinger som symbolsk peker på Jesus i GT. De er skrevet for å forkynne: Gud vil frelse verden. Og i NT finner vi oppfyllelsen i selve personen: Jesus fra Nasaret som samtidig var Guds enbårne Sønn.

II. Om frelsen

Nå skal vi tale mer om hva frelse er og hvordan den ble til. Da må vi selvsagt tale mer om Kristus som ikke bare er troens opphavsmann og fullender i subjektiv forstand. Han er kristendommens opphavsmann. Vi ser frelsen i Jesu person og verk. For alt ved ham står i frelsens tjeneste.

1. Jesu liv.

Jesus var på mange måter et vanlig menneske og levde et alminnelig menneskeliv, sett på en måte. Han var ikke vanlig på alle måter, men han var et fullverdig og sant menneske og ikke en overnaturlig gudesønn da han levde på jord.

a) Hans fødsel og barndom er kjent fra Bibelen. Maria fikk beskjed at hun skulle føde en sønn selv om hun ikke visste av mann. Luk.1,34. Det skjedde omtrent samtidig med at døperen Johannes ble født, omtrent ½ år etter. Også Josef fikk englebesøk med om at barnet i Marias liv var hellig, Mat.1,18ff. Julenatt skjedde det så at Jesusbarnet ble født i Betlehem da Josef og Maria var der for åla seg innskrive i manntall, Luk.2. Kong Herodes ville drepe barnet, og de rømte for en tid til Egypt. Mat.2. Men de kom tilbake og bodde i Nasaret. Som 12 år gammel gutt kom Jesus med sine foreldre til templet ved påsketider, Luk.2. Om tida etter dette, er det sat at han gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker. Luk.2,52.

Noen apokryfiske evangelier forteller om Jesu barndom, men de har aldri vært antatt av kirken som ekte, De er også av nokså sen dato.

b) Jesu liv fram til han var omtrent 30 år (Luk.3,23) er ganske skjult for oss. Han må ha bodd hos foreldrene Josef og Maria i Nasaret, og han har sikkert hjulpet faren som bygningsarbeider. Det var fra Nasaret han begynte sin offentlige gjerning, Mark.1,9.

Josef blir ofte kalt snekker. I den senere tid har man pekt på at folk ikke bygde hus av tre i Israel, men murhus. Derfor kan det være rettere å kalle ham murer enn snekker.

c) Jesu offentlige virke varte i 3 ? 3 ½ år. Noen sier nok at han bare virket i ett år, men kan vanskelig rime ved et samsyn av alle evangeliene. Der omtales 3 påskehøytider. Hans virksomhet var likevel relativt kort, men betydningsfullt.

Det første året virket han i stillhet og var ukjent for mange i landet. I det andre arbeidsåret var han mer åpenlys og populær. Mange fulgte han på vandringen. Mange under og tegn ble gjort og han lærte folket om Guds rike. I det tredje året kommer så motstanden mot Jesus for alvor ? fra fariseerne og de skriftlærde. I NT går de ofte under betegnelsen? jødene?. Vi skal ikke dermed tro at alle jøder var på fariseernes side. Motstanden kom delvis pga at Jesus tilsa syndenes forlatelse, og det kunne bare Gud gjøre. Og delvis kom den pga hans tale mot fariseerne. Helbredelse på sabbaten virket med til motstand, og særlig oppvekkelsen av Lasarus fra de døde (Joh.11) var utslagsgivende. All denne motstand førte ham nærmere døden.

d) Hva betydde så Jesu liv? Han oppfylte på den måten hele Guds lov på fullkommen måte. Han levde slik andre levde på mange måter, men uten å falle i noen synd. Da han skulle døpes, sier han det slik: La det skje, for all rettferdighet skal skje. Mat.3,15. Og Paulus sier vi blir frelst ved han liv, Rom.5,10. Det refererer ikke bare til hans liv for oss i himmelen nå. Han levde også her på jord for oss. Slik var også hans liv stedfortredende.

2. Jesu død.

Det er likevel Jesu død som er kjernen i forkynnelsen av frelsen. Det er hjertet i evangeliet og nøkkelen til å forstå budskapet om Jesus. Mye er sagt om hans død i Bibelen. Og et rett syn her er kjennetegn på gudsliv og sann kristendom. Det skiller den også ut fra andre religioner og humanetikk. Vi må her nøye oss med noen få stikkord om betydningen av Jesu død.

a) Jesus var et offer og sammenlignes slik med offertjenesten i GT. Det er særlig hebreerbrevet som taler om denne sammenligningen. Jesus er både offerprest og offerlam. Han var prest etter Melkisedeks vis (Hebr. 6,20; 7,1 og 21) som viser tilbake til 1, Mos.14 og Salme 110. Det betyr at han har et evig prestedømme, og offerhandlingen var en engangshandling. Jesu død var altså tilstrekkelig en gang for alle.

Alt dette står i klar kontrast til tempeltjenesten i GT. Der måtte offeret gjentas stadig, som en minnelse om synd. Og disse offer pekte på Jesu offer. Klare forbilder var den første påske, 2.Mos.12, og profetien i Jes. 53. Oppfyllelsen av dette var i Jesus Kristus, og det pekte døperen Johannes på da han sa: Se, der Guds lam som bærer verdens synd. Joh.1,29.

Offertanken innebærer også stedfortredertanken. Dyret døde i stedet for mennesker. Blodet ble strøket på alteret som et vitnesbyrd om at synden var sonet. I GT ble de frelst ved å se fram mot det offer som engang skulle komme, og i NT på det offer som allerede har skjedd.

b) Soning er uttrykk for frelsesverket på korset. Soning betyr å skjule eller å forlike to parter. Jesus er en soning for våre synder, 1.Joh.2,1. Dette hører til de dypeste tanker i Guds ord og det mest ufattelige. Hvordan kunne en hellig Gud forlike oss med seg selv? Han gjorde det ved å la sin egen sønn dø i vårt sted. I den stund bar Jesus Guds hellige vrede over all verdens synd, ja, han ble en forbannelse for oss. Gal.3,13. Det behaget Herren å knuse Jesus, Jes. 53,10. Og mens han var uskyldig og ren ble han gjort til synd for oss, 2.Kor.5,21.

Alt dette er ufattelige ord for vår tanke. Vi får det ikke til å stemme ? at Gud kunne gjøre det slik mot sin egen sønn, og at det var nødvendig ? ja, at det var den eneste måte å frelse menneskene på. Vi må i ydmykhet tro Gud på hans ord.

Og denne soning gjaldt ikke bare en del av folket, nei hele verden var medregnet i frelsesverket. Det kommer til uttrykk i den lille bibel også: For så har Gud elsket verden, at han ga. Joh.3,16.Alt blir sett under ett. Jesus smakte døden for alle, Hebr. 2,9. Og Paulus sier klart: En er dø for alle, 2.Kor.5,14.

Soning betyr dekke. Jesus skjuler synden. Eller vi er skjult i ham for Guds åsyn.Vi er skjult med Kristus i Gud. Kol.3,1.

c) Jesus betalte for våre synder. Det er også et bilde Bibelen bruker for å forklare betydningen av Jesu død. Flere ord brukes for å beskrive det: løskjøpe, løsepenger, frigjøre, befri. Jesus var ikke kommet for å la seg tjene, og gi sitt liv som en løsepenge for mange. Mat.20,28. Ordet for å tjene på gresk er diakoneå ? som vårt diakon er kommet fra. Hele livet viste han det, men tjenesten kulminerte ved døden på korset. Han liv ble gitt som en løsepenge (gr. lytron), som var den betaling som ble gitt for å kjøpe en slave fri. Mennesket var falt i synd og skyld, i slaveri under synden, og vi har ingen ting å betale med. Men vi er frikjøpt med Kristi dyre blod, 1.Pet.1,18-19. Verbet som Peter bruker for å kjøpe fri er lytroå, det svarer til subst. lytron ? løsepenge. Han bruker det i aor. pass. ind. som taler om en engangshandling, noe bestemt i fortid, noe som blir gjort for oss og utenom oss. Jødene vil her tenke på utfrielsen fra Egypt og den første påske, mens hedningene vil tenke på en slave som ble kjøpt fri. (Fr.Rienecker: A linguistic key?).

3. Jesu oppstandelse.

Bibelen legger stor vekt på Jesu død for våre synder, men den understreker også sterkt at han er oppstått fra de døde. Han både døde og oppstod ?etter Skriftene?, 1.Kor.15. Og hans oppstandelse er godt bevitnet i Bibelen. Det står i alle fire evangeliene samt i noen brev. Dertil finnes det forutsigelser i GT som NT tolker om oppstandelsen. Jesus forutsa også at han ikke bare skulle dø, men også stå opp på den tredje dag.

Jesu oppstandelse er bekreftelsen på og godkjenningen av frelsesverket. Det er Guds egen underskrift som sier: Frelsen er gyldig, synden er betalt. Sønnen behøver ikke å være i døden lenger.

Av Apg. ser vi at dette ble mye forkynt i den første kristne tid. Og det ga liksom seierskraft til de første kristne.

Bekjennelsen har klare ord om dette også: Han ?sto opp fra de døde tredje dag?. Luther forklarer dette i den lille katekismen slik: Han er oppstått fra de døde, lever og regjerer i evighet.? Og i den store katekismen sier han, at Jesus sto opp fra de døde, idet han slukte og fortærte døden?. Derfor må djevelen og alle onde makter være ham undergitt og ligge under hans føtter? helt til dommens dag. Og så sier han: Dette har sin plass i de store prekener gjennom hele året.? Her mener han nok hele den andre artikkel, for hele det evangelium som vi forkynner, er avhengig av en riktig forståelse av denne artikkel?.

Pontoppidan forklarer det slik i sp. 462: Hva gagn har vi av Kristi oppstandelse? Svar: 1) Derved stadfestes vår tro på en fullkommen betaling for våre synder, da vår formidler er sloppet ut av dødens fengsel. 2) Vi får kraft til å stå opp fra den åndelige død og vandre i et nytt og hellig liv, og til sist skal våre legemer oppstå til salighet.?

4. Frelse ved tro.

Vi har sett at Jesu forsoning er ferdig, gjelden er betalt og alt er ordnet hos Gud. Men dermed blir ikke alle frelst og salig. Den enkelte må få del i den ferdige frelse, ta imot. Hvordan skjer det?

a) Noen forsøker den loviske vei ved å gjøre gode gjerninger og derved bli gode nok for Gud. Det var fariseernes vei. I bunn og grunn er det også hedningenes vei. Guds ord sier at ingen finner fram på den måten. For dette kalles lovgjerninger. Rom.3,20-31; Gal. 3,10-11.

b) Troens vei er Bibelens vei. Ingen gjerning eller handling fra vår side er nødvendig eller brukbar. Intet ved oss er slik at det holder mål for Gud. Vi må få alt. Og det får vi ved tro på Kristus. Det er underet i kristendommen. Det ingen klarer selv ved det største iver og alvor, blir gitt oss gratis (av nåde) når vi kommer til Jesus. Mange bibelvers viser det: Rom.3,28; 4,5; 5,1. Gal.2,16; 3,6 m.fl.

Troen 3: Ånden.

3. trosartikkel: Om Ånden.

Den hellige Ånd er ofte omtalt i Bibelen. Ordet for ånd betyr egentlig vind eller pust og blir noen ganger oversatt slik, f.eks. Joh.3,8 og 1.Mos.3,8 (oversatt kjølig).

1. Det gamle testamentet.

I GT ble Ånden gitt til spesielle mennesker i spesielle situasjoner eller tjenester, f.eks. til profetene. Esek. 11,5; Hos. 9,7; Sak.7,12. ?Ånden meddeles også i GT til visse personer som innehadde embeter og oppdrag i Israel.? Etter syndefallet skulle Ånde være med å ?forberede den gjenløsning som Sønnen i tidens fylde skal utføre?.

I GT ble det også gitt løfte om at Ånden skulle komme over alle, i Messiastiden. Joel 3,1. Guds Ånd skulle utgydes over alle. Ånden er fra Gud og er ?noe? av Gud, ja Gud selv. Alle mennesker skulle få del i det, og ikke bare de spesielt utvalgte. Både sønner, døtre, treller skulle få den, dvs. alle mennesker kunne få Ånden og alle frelste skulle eie den i den nye pakt.

 I Joel 3,5 er det tale om at noen blir frelst: Hver den som påkaller Herrens navn. De skal få drømmer og syner og tegn ? det viser Ånden i hele dens bredde til de troende. Dette var et rikt billedspråk som taler om Herrens dag, v.4. Ånden skal utgydes. Det må bety at den skal komme i fullt mål og ikke tilmålt i rasjoner. Den skal strømme over land og folk, Joh.3,34.

2. Det nye testamentet.

Profetien i Joel 3 ble oppfylt på pinsedag, Apg.2,16: Dette er det som er sagt ved profeten, står det. Det må bety at Joels ord ble oppfylt der og da- slik Jes. 53 ble oppfylt langfredag. Ånden hadde altså vært på jorden før, men nå kom den på en ny og spesiell måte, tilgjengelig for alle. Nå kom den nye pakt og en ny tid. Hele NT vitner om det. Det var en misjonstid der Ånden ble gitt til alle som tok imot evangeliet.

Pinse er slik en engangshandling, en historisk begivenhet som aldri skal gjentas. På samme måte som Golgata var en avsluttet handling med virkning inn i framtida, er pinse en avslutta handling. Derfor ser vi f.eks. aldri ildtunger komme over de troende verken i nytestamentlig tid eller senere i vår tid. Men det skjedde pinsedag, Apg. 2,3.

3. Hvordan er Ånden?

Det er viktig å forstå Ånden rett. Her er mye usund forståelse av den. Det leder lett til falske konklusjoner og inn i åndelig svermeri. DHÅ er en person, det er det viktig å holde fast på. Han er den tredje person i guddommen. Ånden er ikke en kraft, følelser, noe ubestemt og svevende. I Apg. 1,8 står det at apostlene skulle få kraft når Ånden kom, men det er noe annet. Som den 3. person i guddommen har den lik makt som Gud og Jesus og er ett med dem. Han har egenskaper og gjerninger som en person. Derfor kan vi ikke ta imot en del av Ånden eller få litt av den. Vi tar imot Ånden som person altså som en enhet og helhet.

Bibelen bruker pron. han om Ånden, f.eks. i Johs 15,26: han skal vitne om meg. (Og det stemmer med grunnteksten. Der kommer det enda tydeligere fram, fordi pneuma er intetkjønn (Nøytrum), men pronomenet som brukes er hankjønn (Maskulinum).

Ånden tillegges også personlige egenskaper som brukes om en person: Ånden har kunnskap, vilje, kjærlighet, godhet, føler bedrøvelse. Ef.4,30; 1.Kor.12,11; Mat.12,31. Ånden er evig, allvitende og allmektig som Gud. Hebr.9,14; 1.Kor.2,10; Salme 139,7.

Ånden har en persons gjerninger. Han virker og utdeler, overbeviser og underviser osv. Noen eksemplet viser det: 1.Kor.12,11: dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler. Johs 16,8: når han kommer, skal han overbevise verden om synd? Johs 14,26: den Hellige Ånd som faderen skal sende i mitt navn, skal lære dere alle ting minne dere om alle ting?

Alt dette viser at Ånden er en person og ikke en kraft eller ubestemte følelser.

4. Når mottas Ånden?

Det er et viktig spørsmål, og her er nok noe ubesvart og uklart hos oss. Har alle de kristne den hellige Ånd, og har alle like mye av den, eller gis den ved en ekstra opplevelse? Det er spørsmål som noen tenker på. Vi vil la noen bibelvers besvare det:

Apg.11.14-15: Da jeg begynte å tale, falt DHÅ på dem likesom på oss.

Apg.10,44: Mens Peter ennå talte disse ord, falt DHÅ på alle dem som hørte ordet.

Ordet om Jesus ble forkynt for Kornelius og hans hus da. Peter talte om syndenes forlatelse ved troen på Kristus. Når det forkynnes, er Ånden der, og da får de Ånden som tar imot det ordet.

1.Kor.12,13: fore vi er jo alle døpt med en Åpnd til å være ett legeme. I kap. 1,2 finner vi adressaten: til den Guds menighet som er i Korint ? tillikemed alle dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn.

Alle som tror på Jesus er altså døpt med DHÅ og eier den i fullt mål. Ø. Andersen sier om dette: ?Åndsdåp er et annet ord for gjenfødelse.? I Efes.1,13 leser vi: i ham har også dere, da dere hadde hørt sannhetens ord ? fått til innsegl DHÅ som var oss lovt.

Dette forstår vi slik: Da vi hørte ordet om Jesus og tok imot det, fikk vi Ånden. Og vi tok imot ham som en person, ikke som et glass vann. Derfor fikk vi hele Ånden. Og det gjelder alle troende. I Rom. 8,9 står det: Har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til. Det er klart.

Å få Ånden er med andre ord å bli frelst. Disse to begrepene er faktisk synonyme. Jfr. Gal.3,1-3,6f.

5. Ånden og nådegavene hører sammen.

Nådegavene kalles Åndens gaver. 1.Kor.12,1. Det er Ånden som gir dem, v. 8 og 11. I kap. 12 og 14 er Ånden nevnt 27 ganger, og det viser at nådegavene er personen Åndens gaver. Og fordi Ånden er Gud, gir han noe av Gud når han utdeler gavene.

Vi ser det av lignelsen om talentene m.fl. Mat.25,14-30 og Luk.19,12-27. Talentene var gaver eller noe av herrens eiendom og rikdom som tjenerne fikk til disposisjon. Det var egentlig hans eiendom som de fikk til låns for en tid!

Nådegavene er også noe av Jesus, noe vi får til låns her i livet. Til mer vi ligner Jesus i hverdagslivet, til mer har vi og bruker av disse gavene.

Å, var eg meir deg Jesus lik?

Den sangen nynner en kristen på. Og han blir aldri ferdig med den bønna.

En viktig forskjell mellom GT og NT når det gjelder Ånden, er at Ånden (dvs. frelsen) var begrenset til Israels folk i GT. Etter pinsedag ble grensene sprengt. Både frelsen og Ånden er nå for hele verden. Derfor var GT av forberedende karakter, den viste fram mot det fullkomne ? i tidens fylde begynte det.

 

Vår Bibel.

BIBELENS VERDEN Av NDH.

1. Hva og hvordan Bibelen er.

Ordet bibel betyr bok. Men den er ikke en bok, men den består av flere bøker - 66 i alt. Og denne samlingen av store og små bøker er delt inn i to store avdelinger. Det er Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Hele Bibelen er blitt til gjennom et langt tidsrom og derfor er det også mange forfattere.Ved et slikt opplegg skulle man vente at den ble nokså sprikende. Og sett fra en side er det mange ulike temaer og emner som blir behandlet. Leser vi derimot litt nøyere, ser vi en tydelig "rød" tråd som går gjennom hele boka. Det skal vi se nærmere på senere. For å forstå en slik bok, må man lese den selv - ta det bit for bit - og slik oppleve bokens innhold personlig. For den har et budskap til oss. Den vil gjerne nå oss med noe viktig.Følg med videre på denne veien.

2. Et bibliotek.

Hvis vi tar ut alle enkeltbøkene i Bibelen, vil de fylle en liten bokhylle. For å forstå hva denne bokhylla består av, er det nyttig å vite litt om innhold, språk og ?historie?. Problemet for mange er å forstå boken rett. For vi må innrømme at mange steder er den vanskelig å skjønne. Noe av grunnen til det er språkene den opprinnelig er skrevet på, miljøet der den ble til og f. eks. de mange forfatterne som har gitt sine bidrag. De har alle sin spesielle historie, og de skriver kanskje ut fra det. Men fremfor alt må vi vite at dette ikke er en vanlig bok, på linje med Snorres kongesagaer f. eks. Den kalles også ?Den hellige Skrift?. Vi skal altså si litt om en hellig bok, og da er vi på hellig grunn. For nå skal vi bl. a. lese og si noe om Gud ? og han er hellig over alt hellig. I dag skal vi ta med oss og lese de tre aller første vers i Bibelen:I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. (1. Mos. 1, 1-3.)

3. Tittel og språk.

Boken kalles Bibelen. Dette ordet kommer fra det greske ordet biblos, som nettopp betyr bok. Og det ordet kommer av et annet ord, byblos, som betyr den indre barken på papyrusrullen, fordi de skrev på papyrus i gamle dager. Biblos er brukt i f. eks. Mat. 1, 1. Men i Luk. 4, 17 er det brukt et annet ord, biblion. Det er samme ord, men endingen viser at det er en liten bok. Den latinske formen er biblia, som er en flertallsform. Fra dette ordet har vi fått vårt ord Bibel. Det betyr da egentlig bøker, i flertall. Som før sagt er det 66 enkeltbøker i den ene boken. Slik er det et godt og dekkende ord.

Før har vi også sagt at Bibelen er delt inn i to store deler, det gamle og Det nye testamente. Ordet testamente er latin og betyr: De språk som Bibelen først ble skrevet på, kalles grunnteksten. GT ble stort sett skrevet på hebraisk - det språket som brukes av jøder i Israel i dag. Men noen steder er skrevet på en beslektet språk, aramaisk. Disse språkene er såkalte konsonantspråk, dvs. at de bare bruker konsonanter og ikke vokaler (dvs. i skriftlig form). Det betyr at et ord kan bety flere ting, eller rettere: De som ikke kan språket, kan komme til å sette inn feil vokal i uttale. Men det betyr også at samme grunnkonsonanter (såkalte radikaler) kan brukes i forskjellige former av ordet. Her menes substantiv, verb osv.

Grunnbetydningen er knyttet tilo radikalene, som regel er det 3 bokstaver. Jeg skal gi et eksempel på det her: Dabhar (uttal: davar), betyr: et ord. Dibber betyr: han talte (altså sa et ord). Dobher er en taler (en som taler ord). Den rette betydningen ser en av sammenhengen Vokalene ble innsatt (skriftlig) i det 6. århundre e. Kr. for å få rett uttale. De ble laget av prikker og streker ved konsonantene. Aramaisk var det språket som Jesus brukte og som altså var vanlig i datidens Israel. Det er mye likt hebraisk og skrevet på samme måte med konsonanter. De bruker også det samme alfabetet. Disse stykkene i Bibelen er på aramaisk:Dan. 2, 4-7.Esra 4,8- 6,18. 7, 12-26.Jerem. 10, 11. Begge disse språkene ble skrevet fra høyre til venstre, altså motsatt av våre. Slik blir også arabisk skrevet, de er i slekt med hverandre.

4. Mer om språk.

Det nye testamentet er skrevet på gresk, på en dialekt som heter koine. Den kalles også hellenistisk gresk og stammer antagelig fra Alexander den stores tid da store deler av land omkring Middelhavet var under hans herredømme og folk talte etter hvert det samme språket. Mange embedsmenn og ledere kom fra Hellas og tok med seg språket og kulturen dit de kom. Da taler vi om tida etter ca. 330 f. kr. Alexander nådde helt fram til India i øst.

Gresk har egne bokstaver, men der leser man fra venstre til høyre slik vi gjør. Bokstavene ligner mer på våre enn f. eks. hebraisk. Kulturen som Alexander førte med seg utover Midt-Østen, førte altså til at gresk ble et hovedspråk i området. Derfor var det naturlig at noen jøder tok på seg å oversette GT til gresk. Det skjedde i Aleksandria i Egypt, og man vil ha det til at det var 70 lærde menn som gjorde det. 70 heter på gresk septuaginta, og det ble da navnet på den nye oversettelsen. De skal også ha gjort det i løpet av 70 dager. Nå tar vi med et par språkprøver: Gud heter på hebraisk: Elohim (egentlig flertallsform: guder). På gresk heter Gud: Theos.

Men jødene hadde (og har) et annet navn på Gud, det blir ofte oversatt med Herren. Det består av fire bokstaver (JHVH), og kalles derfor et tetragram. Men hvilke vokaler som skal brukes, er faktisk ukjent. I eldre tid mente de at uttalen var: Jehova. (Og derfor bruker f. eks. Jehovas Vitner dette ordet slik.) Senere språkforskere har imidlertid kommet fram til at det er rettere å uttale ordet: Jahveh. (Det kommer av at det finnes lydregler for vokalbruk på hebraisk.)

Men helt sikre er de visstnok ikke. Grunnen til at vi ikke kjenner den rette uttalen, er trolig at jødene hadde slik respekt for sin Herre, at de ikke våget å uttale ordet av frykt for å kunne si det galt. Derfor satte de inn et annet ord der tetragrammet stod, f. eks. Navnet (ha-sjem) eller herre (adonai).

5. Inndeling av Bibelen.

Som vi har sagt før er Bibelen delt inn i to store deler, GT og NT. Budskapet er det samme i begge, det er Gud som taler gjennom hele Skriften. Hver av disse to delene blir gjerne inndelt etter innholdet. I GT er det f. eks. en avdeling som taler om lovene i Israel. De fem Mosebøkene kalles derfor Loven.

Deretter kommer noen bøker om Israels historie, og derfor kalles de Historie. Det er Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene, Josva og Dommerne og Ruts bok samt Esra, Nehemja og Ester. En fjerde gruppe er Skriftene. der finner vi Salmenes bok, Job, Salomos ordspråk, Predikanten, Høysangen og Klagesangene.

Og til slutt den store gruppene av Profetbøker. Der er fire store profeter (etter bøkenes størrelse): Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel. Så kommer de tolv små profeter: Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jonas, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarias og Malakias.

NT kan inndeles på en lignende måte. Evangeliene er historien om Jesus: Der er Matteus, Markus, Lukas og Johannes sin framstilling av Jesu liv, sett fra ulike synspunkter. Apostelgjerningene er historien om de første kristne fra pinsedag og til det meste av Paulus sin tjeneste.

Brevene er en stor gruppe, der Paulus sine 13 brev er den største gruppen. Noen ble skrevet mens han satt i fengsel og kalles derfor Fangenskapsbrevene, noen er skrevet til kristne ledere og kalles pastoralbrevene. I tillegg har han fire store lærebrev. Både Jakob, Peter, Johannes og Judas har skrevet brev, samt det anonyme Hebreerbrevet.

Til slutt kommer en profetisk bok i NT, Johannes Åpenbaring. Den handler om noe av det som skal skje i framtida. Der trekkes linjene opp helt fram til dommedag og evigheten. Her ligger noe av det største alvoret i Bibelen og i våre liv. Og Gud vil gjerne tale med oss om det i Bibelen. Og vi skal alltid huske ta han vil oss vel og gjør alt for oss. I dag skal vi sitere de siste ordene i Bibelen, Åpenbaring 22, 20f.: Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja, kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nådevære med dere alle!?

6. Bibeloversettelser.

Tidlig i kirkens historie ble det aktuelt å oversette Bibelen. Det begynte med jødene og GT, og fortsatte for fult med kristendommen og NT og hele Bibelen. Når evangeliet kom ut til andre land, måtte folket få lese Bibelen selv. Og da burde de ha det på sitt eget språk. Men det kostet mye arbeid og slit å overføre Guds ord til et annet språk, ofte med en helt ny kultur. Mange misjonærer har her utført et veldig arbeid, ofte uten lønn og ære. Men de gjorde det for at Guds eget ord skulle nå lenger ut. Det er den rette misjonsglød. Noen viktige og kjente bibeloversettelser er:

1) Septuaginta (LXX).

Den har vi nevnt før. Her må vi legge til at den var i bruk på Jesu og apostlenes tid, og de siterte den flittig. Det er derfor det noen ganger er litt forskjellig tekst i sitatene i NT og teksten i GT.

2) Peshitta

er en gammel syrisk oversettelse. Noe av den er fra ca. år 175 e. Kr., men det ble visstnok ikke fullstendig før omkring år 400. Det fins en engelsk oversettelse av den av G. M. Lamsa.

3) Vulgata

er en latinsk oversettelse som brukes i den romersk katolske kirken. Den er oversatt av Hieronymus i årene 382-404. Men han brukte en eldre latinsk bibel som grunnlag, den kalles Itala og er oversatt fra Septuaginta.

4) Engelske bibler.

 Deler av Bibelen ble tidlig oversatt til engelsk, men den første hele bibelen er fra 1380, oversatt av John Wycliff. I 1526 utga W. Tyndale en bibel, og den såkalte autoriserte bibelen på engelsk kom i 1611. Det var kong Jakob (James) som ledet landet da, og bibelen kalles derfor The King James Version. Den var enerådende i lang tid. Men i 1881-85 kom en revidert bibel ut, først NT og senere hele Bibelen. Senere er det kommet nesten et utall engelsk bibler. Det engelske språket har forandret seg mye siden 1611 (det var forresten på Shakespeares tid).

5) Tysk.

Luther utga hele Bibelen i 1534, og den brukes ennå av mange tyske menigheter og kristne, men noe revidert språklig sett. Men det fins også andre oversettelser på tysk som på de fleste andre språk. Det var også tyske oversettelser før Luthers tid, men det var Luthers bibel som slo gjennom og ble retningsgivende for eks. for tysk språk.

6) Nordisk og andre.

Bibelen kom på gotisk språk så tidlig som omkring 400 e. Kr. (den såkalte Wulfilas Bibel). På oldnorsk finnes noen deler av Bibelen, fra omkring 1300 (Håkon Vs tid). Den kalles Stjern. Ettersom Norge var under Danmark i omkring 400 år til 1814, var det danske bibler som kom til Norge i denne tida.

Men det kom et norsk NT så tidlig som i 1819 og hele Bibelen var ferdig i 1854. Ny oversettelse kom f. eks. i 1904, en grundig revisjon i 1930, og mot slutten av 1900-tallet kom det flere oversettelser til moderne norsk. På nynorsk kom et NT i 1889 og så i 1938. Men mellom dem kom en annen utgave ved Mållaget. I 1959 ble det utgitt en egen ungdomsoversettelse på et lettere og ledigere språk. Nevnes må også prof. Lyder Bruns private oversettelse i 1945. Også andre oversettelser er kommet. Men det er ennå nesten 2000 språk som ikke har noe av Bibelen oversatt. Mange av dem tilhører små grupper mennesker og noen av dem forstår et annet og større språk. Utfordringen er likevel stor alle burde ha den hellige Skrift på sitt morsmål.

7. Apokryfer.

I tillegg til de bøkene som står i vår Bibel er det noen som kalles apokryfer. Bøkene i Bibelen kalles gjerne kanoniske bøker. Kanon er her et gresk ord som betyr regel, rettesnor. Etter en bestemt prosess i lang tid ble disse bøkene godkjent av kirken. Det var flere kriterier til det. De skulle f. eks. (for NTs vedkommende) være brukt i de kristne menighetene, og de var på den tid spredt over et stort område i Sør-Europa. De skulle også være skrevet av apostler eller mennesker som hadde møtt Jesus personlig. For Paulus sitt vedkommende skjedde det utenfor Damaskus, Apg 9.

De apokryfiske bøkene står på en måte i motsetning til disse. Nå er det to grupper av dem, både til GT og NT. Men her taler vi bare om de bøkene som er knyttet til GT. I noen bibler er det kommet med, f. eks. i noen eldre bibler og på andre språk. Man finner dem både i den greske Septuaginta (forkortet: LXX) og i den latinske Vulgata, som i særlig grad er den romersk katolske kirkes bibel). Men disse bøkene er også utgitt i særtrykk, også på norsk. I forordet står det bl.a. at det er bøker som den gamle jødiske menighet ikke holdt lik de andre bøker som rettesnor for tro og liv.

Deres opprinnelse og historiske omstendigheter er til dels skjult og ukjent, og der finnes her og der i dem ting som ikke stemmer over ens med de kanoniske bøker. Men de inneholder dog mange gode og gudelige lærdommer og sådanne sannheter som stemmer helt med de andre bøker i Skriften.  Apokryfene til GT er: To Makkabeerbøker som er historisk bøker og handler om tida omkring år 160 f. kr. Det er altså et tidsrom som ikke er omtalt i selve Bibelen. Derfor er de av interesse historisk sett.

Så finnes det noen visdomsbøker som ligner på Ordspråkene i GT. det er Visdommens bok, Manasses bønn og Jesu Siraks sønns visdom. Her er mye nyttig lesestoff om menneskelivet. Der er også tillegg til Esters bok og til Daniels bok i GT. Vi har to andre historiebøker, Judits bok og Tobias bok. Til slutt er det Baruks bok som er et slags profetskrift om tiden i Babylonia. Vi husker bare på at de er apokryfiske bøker, som altså ikke tilhører Bibelen.

7. Bibelens budskap - 1.

Innholdet og budskapet i Bibelen er stort og omfattende. Her viser jeg til det som alt er sagt ovenfor i denne omgang. Der er noen hovedsannheter omtalt.