Religion og kristendom.
Av
NDH.
Del I. Religiøsitet.
1. Det går an å forstå tittelen
på denne sida som forholdet mellom andre religioner og kristendommen. Hva er
forskjell og eventuelle likheter? Det har ikke vært den første tanken her. Det
har heller vært forskjellen mellom sann kristen tro og liv - og den religiøse
interesse de fleste mennesker har. Det siste gikk gjerne under navnet
"folkereligiøsitet" el. l. før. Og den eksisterer fremdeles.
- Siden er ikke tenkt som en diskusjonsside om egne meninger og hva folk flest synes, men innlegg som kan belyse saken er velkommen.
- Siden er ikke tenkt som en diskusjonsside om egne meninger og hva folk flest synes, men innlegg som kan belyse saken er velkommen.
2. I 1929 skrev professor Ole
Hallesby boken "Religiøsitet og kristendom", utgitt på
Lutherstiftelsens forlag. Her drøfter han nettopp dette spørsmålet. Andre har
også skrevet om emnet. Hallesby sier i forordet: "Kristendommens store
fare gjennom alle tider var ikke motstand og forfølgelse, men å oppblandes og
forveksles med hedensk religiøsitet.
Det var en slik oppblanding gnostisimen foretok."
Så nevner han den nestorianske kirke, islam, katolisismen i middelalderen og i nyere tid bl.a. rasjonalismen. Alle hadde det med seg at sann kristendom bukket under mange steder. Hallesby sier at han vil veilede folk som vil vite forskjellen mellom religiøsitet og kristendom - for å frelse sin sjel. Det er også viktig i vårt århundre.
Det var en slik oppblanding gnostisimen foretok."
Så nevner han den nestorianske kirke, islam, katolisismen i middelalderen og i nyere tid bl.a. rasjonalismen. Alle hadde det med seg at sann kristendom bukket under mange steder. Hallesby sier at han vil veilede folk som vil vite forskjellen mellom religiøsitet og kristendom - for å frelse sin sjel. Det er også viktig i vårt århundre.
3. Både Bibel og erfaring er klåre på at det er sanne og
falske kristne til alle tider. Ikkje alle som
kallar Gud Herre, er dermed Guds barn. Og nokre skal koma fram for Gud på dommedag og seia dei har trutt på
han. Då skal Jesus svara: Eg kjenner dykk ikkje. Lat oss dette alvoret til oss
og gjera opp saka vår med Gud medan det er nådetid. Elles går det evig galt. På
grunn av plassen skal eg berre visa til nokre få bibelvers her: Mat. 5, 20; 7,
15-23; Mat. 23; Mat. 24, 5. 10f.; 2. Tes 2,3; 1. Tim. 4, 1ff.; 2.Tim. 4,3f.
4. Det første Hallesby sier når han skriver om
religiøsitet, er at all religion inneholder noe av
tankekorset eller paradokset. Det henger sammen med at vi ikke alltid forstår
så mye av Gud og hans tanker. De er høyere og dypere enn våre. Og jo nærmere vi
kommer Gud, jo mer forundret og uforståelig blir mange ting her i verden. Det
kan være flere tankekors, sier Hallesby. Det gjelder vår tanke og intellekt,
moralen eller menneskelivet, og det religiøse om hvordan Gud egentlig er. I
møte med dette overmenneskelige kan vi reagere på ulik måte. En av farene er at
vi slår av på det Gud har sagt i sitt ord. Da ligger det nær å lage seg en
egen, privat religion. Mennesket er religiøst sitt vesen, men spørsmålet blir
hva slags «religion» vi har. Det må vi se mer på etter hvert.
5. Et tankekors betyr at det er
vanskelig og kanskje umulig for tanken vår å forstå eller akseptere noe. For
noen er det et tankekors at Gud i det hele tatt eksisterer, og et enda større
spørsmålstegn setter mange ved at Gud er god – når han tillater så mye ondt i
verden. Da har mennesket en tendens til å gi Gud skylden for ulykker og død og
nød i verden. Og det gjør de selv om de ikke tror at det er en Gud.
På samme måte er det et paradoks for vår tanke alt det Gud er og har gjort og fremdeles gjør. Det gjelder tanken om skapelse av intet, at han oppholder oss ved sin Ånd og at han har en Sønn som kom til jord og ble menneske og samtidig var han Gud. Dette er noe av det menneskene ønsker å slå av på. Noen vil fremdeles beholde Gud, kanskje som en reserve eller forsikring for fremtiden. Da blir det gjerne en selvlaget snill gud. En religion som går definitivt mot at Gud har en sønn, er islam. For deres tanke er det en umulighet, slik det også er for en del verdsligsinnede mennesker. Det er en form for religiøsitet.
På samme måte er det et paradoks for vår tanke alt det Gud er og har gjort og fremdeles gjør. Det gjelder tanken om skapelse av intet, at han oppholder oss ved sin Ånd og at han har en Sønn som kom til jord og ble menneske og samtidig var han Gud. Dette er noe av det menneskene ønsker å slå av på. Noen vil fremdeles beholde Gud, kanskje som en reserve eller forsikring for fremtiden. Da blir det gjerne en selvlaget snill gud. En religion som går definitivt mot at Gud har en sønn, er islam. For deres tanke er det en umulighet, slik det også er for en del verdsligsinnede mennesker. Det er en form for religiøsitet.
6. Tankekorset viser seg også i
moral og etikk. Det betyr her spesielt de kristnes liv og tanker om hva som er
rett og galt. Mange mennesker har svært ulike tanker om det, og slike tanker
trenger seg også inn i og blant de troende. Da stiller man spørsmål og finner
nye svar på det. Er vi forpliktet på Guds bud og de bibelske normer, eller kan
vi finne fram til nye regler for livet som passer inn i vår situasjon.
Kristen etikk vil svare nei på slike spørsmål og problemer hvis de støter an mot bibelske tanker. Og her mener vi ekte kristen etikk. Som kjent kan mennesker skrive og tale i kristendommens navn uten at det dermed er sagt at de følger bibelske normer.
Her må vi som troende være på vakt og prøve alt på Guds ord, som de kristne i Berøa gjorde. Og samtidig må vi være varsomme med dømmesyke så vi ikke gjør noen urett.
Kristen etikk vil svare nei på slike spørsmål og problemer hvis de støter an mot bibelske tanker. Og her mener vi ekte kristen etikk. Som kjent kan mennesker skrive og tale i kristendommens navn uten at det dermed er sagt at de følger bibelske normer.
Her må vi som troende være på vakt og prøve alt på Guds ord, som de kristne i Berøa gjorde. Og samtidig må vi være varsomme med dømmesyke så vi ikke gjør noen urett.
7. Synet på Bibelen er viktig i
spenningsfeltet mellom religiøsitet og kristendom. Hvis vi mister troen på
Bibelens autoritet, mister vi fundamentet for vår kristne tro. For Bibelen er
virkelig et tankekors for mange mennesker i dag. E n viktig grunn til det er at
de ser på Bibelen som en vanlig bok. Og da kan mange ting virke problematisk.
Hva skal vi tenke og gjøre med det?
Her kommer troen inn som en nøkkel. Troen er en overbevisning om at noe er rett og sant. Og den kommer. Noen ganger snart og raskt, andre ganger tar det lenger tid å bli overbevist. Paulus sier at troen kommer av å høre det som blir forkynt. Rom. 10, 17. Hører du og leser mye om bibelske sannheter i Skriften selv, vil den etterlate seg spor som fører til tro og visshet.
Her kommer troen inn som en nøkkel. Troen er en overbevisning om at noe er rett og sant. Og den kommer. Noen ganger snart og raskt, andre ganger tar det lenger tid å bli overbevist. Paulus sier at troen kommer av å høre det som blir forkynt. Rom. 10, 17. Hører du og leser mye om bibelske sannheter i Skriften selv, vil den etterlate seg spor som fører til tro og visshet.
8. Troen aksepterer at noe er
uklart og at man ikke kan forstå alt. Guds tanker er høyere enn våre tanker. Og
kristendommen er og inneholder hemmeligheter eller mysterier som vår tanker
ikke klarer å gripe. Men troen ser på Bibelen som grunnsannheter vi er avhengig
av. Troen tenker også slik: Noe av det uklare får vente til evigheten.
Men troen er ikke løse tanker og innbilninger. Troen er full visshet om det vi håper og overbevisning om det vi ikke ser, sier Hebr.. 11. Både det vi håper og tanker om det vi ikke ser med øye og tanke har vi fått fra en flere tusen år gammel kilde, Bibelen. Verken himmel eller syndenes forlatelse er noe vi har tenkt ut selv. Vi har fått det fra troens opphavsmann og fullender, Jesus. Hebr. 12, 2. Og vi fikk det ved å lese i den gamle Guds bok og høre en rett forkynnelse om Guds frelse.
Men troen er ikke løse tanker og innbilninger. Troen er full visshet om det vi håper og overbevisning om det vi ikke ser, sier Hebr.. 11. Både det vi håper og tanker om det vi ikke ser med øye og tanke har vi fått fra en flere tusen år gammel kilde, Bibelen. Verken himmel eller syndenes forlatelse er noe vi har tenkt ut selv. Vi har fått det fra troens opphavsmann og fullender, Jesus. Hebr. 12, 2. Og vi fikk det ved å lese i den gamle Guds bok og høre en rett forkynnelse om Guds frelse.
9. Tankekors og paradoks.
Det kan tales om flere tankekors i relgion og kristendom. Det er noe i den kristne tro som folk kan støte seg på. Ja, de gjør det stadig vekk. Noen henger seg opp i en vanske i Bibelen og sier: Hvis det er slik, kan jeg ikke tro på Gud. Det kan skje særlig om man har lite kunnskap om troen. For det er ikke slik at vi vet alt om troen om vi har lest en bok eller to om bibel og kristendom.
Skal vi komme til bunns i dette (så noenlunde etter vår begrensning), må vi se og forstå hva som er den egentlige årsak til all motstand mot kristendommen. Hallesby sier noe om dette som vi skal merke oss: Han spør: Hva var det evd Kristus, som gjorde at de forkastet ham? Og svaret er: Det var paradoksene - ja, paradoksenes paradoks: Han sa at han var Gud.
Det har alltid vært slik. Folk kan til nød godta en Gud, særlig en alminnelig og koselig guddom som bare gjør vel imot oss. Og særlig en gud som lar seg forme etter vår egen tanke.
Men JESUS har folk vansker med. Ikke som et godt menneske. Det er OK. Men ikke som Gud og herre over alt annet. Det er slik Bibelen fremstiller ham. Jesus vil ved sin person og gjerning føre til motstand.
For han er et tankekors. Et kors har en tverrbjelke. Og slik kommer Jesus på tvers av den menneskelige tankegang. Her kan vi ikke forklare oss fram til enighet. Jesus taler om en ny fødsel - og det har også betydning her. Vi må fødes på n ytt inn i Guds rike for å forstå Guds rike. Og bselve den tanken er et tankekors.. For menneskene har så ubegrenset tillit til sin evne til å tenke rett, at de ikke bøyer seg Guds tanke.
Det er problemet.
Det kan tales om flere tankekors i relgion og kristendom. Det er noe i den kristne tro som folk kan støte seg på. Ja, de gjør det stadig vekk. Noen henger seg opp i en vanske i Bibelen og sier: Hvis det er slik, kan jeg ikke tro på Gud. Det kan skje særlig om man har lite kunnskap om troen. For det er ikke slik at vi vet alt om troen om vi har lest en bok eller to om bibel og kristendom.
Skal vi komme til bunns i dette (så noenlunde etter vår begrensning), må vi se og forstå hva som er den egentlige årsak til all motstand mot kristendommen. Hallesby sier noe om dette som vi skal merke oss: Han spør: Hva var det evd Kristus, som gjorde at de forkastet ham? Og svaret er: Det var paradoksene - ja, paradoksenes paradoks: Han sa at han var Gud.
Det har alltid vært slik. Folk kan til nød godta en Gud, særlig en alminnelig og koselig guddom som bare gjør vel imot oss. Og særlig en gud som lar seg forme etter vår egen tanke.
Men JESUS har folk vansker med. Ikke som et godt menneske. Det er OK. Men ikke som Gud og herre over alt annet. Det er slik Bibelen fremstiller ham. Jesus vil ved sin person og gjerning føre til motstand.
For han er et tankekors. Et kors har en tverrbjelke. Og slik kommer Jesus på tvers av den menneskelige tankegang. Her kan vi ikke forklare oss fram til enighet. Jesus taler om en ny fødsel - og det har også betydning her. Vi må fødes på n ytt inn i Guds rike for å forstå Guds rike. Og bselve den tanken er et tankekors.. For menneskene har så ubegrenset tillit til sin evne til å tenke rett, at de ikke bøyer seg Guds tanke.
Det er problemet.
10. La oss nå summere opp noen av
kjennetegnene på religiøsitet. Professor Lyder Brun skriver i en bok noe om at
den religiøse likner fariseerne på Jesu tid. Og de kommer nok inn i denne
gruppen.
Noen hovedpunkt i religiøsiteten er:
1. Det handler om gjerningsreligion, der man skal gjøre så mye en kan og så godt en kan. Gjerningene og arbeidet som utføres kan være av forskjellig slag, fra humanitær hjelp og nødhjelp til deltagelse i kristent arbeid og liv. Det er faktisk ganske lett å gli over fra et trosliv til et gjerningsliv. Og det gjelder både vanlige menighetsmedlemmer og arbeidere i Guds rike. Faren ligger nok nær for alle kategorier. Her handler det på en særlig måte om djevelens listige angrep. Ef. 6, 11.
2. En annen side ved religiøsiteten er ønsket om å tekkes Gud. Det medfører et strev og alvor i livet som kan slite folk ut. De har stadig spørsmålet hengende over seg: Når har jeg gjort nok? Gud må bli tilfreds, men hvor mye skal til? Så leser de mye – ikke for å få noe fra Gud, men som et krav fra Gud: Jeg må jo lese i Bibelen. Og de ber og gråter og tigger Gud om hjelp til å klare dette. I tillegg føler de at de må ofre penger og tid til Guds sak. Også det blir et slit, for hvor mye må jeg ofre før den hellige Gud er tilfreds?
3. Barnetroen kommer også inn her. En gang var det en realitet for mange. De hadde gått over fra en enkel barnetro til voksen og bevisst tro på sin frelser. De fleste som gjør det, har hatt en krise i sitt liv der de også ble stilt på valg. Men det ligger også en fare gjemt her. Vi kan gli ubemerket over fra en barnetro til et vanlig verdslig liv der kristendom bare er et barndomsminne. Jeg har snakket med voksne folk som sier nettopp det uten å si det direkte: Jeg holder meg til min barnetro. Men går de i kirke og bedehus eller frimenighet? Nei. De er helt alminnelige verdslige folk i dagliglivet. Jeg har inntrykk av at noen dermed bruker barnetroen som et alibi for sitt liv. De er døpt, gikk på søndagsskole og hadde kristendom på skolen og ble konfirmert. Noen sier til og med at de ber Fadervår. Men er det hjertebønn eller en tillært regle? Jeg frykter for at det siste er tilfelle med noen. Ingen kjenner andres hjerter, men vi ser fruktene. Kristentroen vil vise seg i livet.
4. Religiøsitet er også en form for lovtrelldom. Alt det vi har sagt ovenfor er i grunnen det. Det gjelder å oppfylle Guds bud. Og loven er streng. Den krever ikke bare noen gjerninger som vi kan utføre, men den krever vårt hjerte og hele vårt indre og ytre liv. Guds lov er altomfattende og er en åndelig størrelse. Vi skal ikke bare se på bokstaven i budene, vi skal oppdage den åndelige og indre betydning. Det har Jesus lært oss i Bergprekenen. Et blikk kan være hor, og sinne er mord, og kjærleiken gjelder ikke bare de du liker, men også fienden og motstanderen. Vil du altså til himmelen på lovens vei, blir du en skikkelig trell. Og til slutt er likevel himmelporten stengt.
5. I lys av det som nå er sagt, er det i grunnen underlig at de religiøse taler om Gud, men forakter ofte Jesus som Frelser. Gud er blitt en allgod Fader, gammel og koselig som ingen behøver å frykte. Som far vil han tas seg av alle, og han vil selvsagt aldri kaste noen i fortapelsen. De kan tale og tenke på Gud. Men så snart ordet om Jesus som frelser kommer fra, blir det stille. De har ikke noe forhold til ham. Og Jesus blir litt for personlig og nær.
6. Dermed er vi fremme ved et annet punkt: Den religiøse forakter nåden. For nåde er det motsatte av lov. Her kunne vi sagt mye, men nøyer oss med en oppsummering: Nåde er det motsatte av gjerninger og eget strev og en diffus religiøsitet som bare regner med en snill Gud som er venn med alle. Dette siste er faktisk en farlig vranglære i vår tid som ikke har noen bibelsk grunnvoll. – Nåde er gave, gratis, ufortjent og bygger alene på Guds gjerning i Kristus. Her er det Jesu død på korset som gjelder og så hans oppstandelse som Guds underskrift på frelsesverket.
Noen hovedpunkt i religiøsiteten er:
1. Det handler om gjerningsreligion, der man skal gjøre så mye en kan og så godt en kan. Gjerningene og arbeidet som utføres kan være av forskjellig slag, fra humanitær hjelp og nødhjelp til deltagelse i kristent arbeid og liv. Det er faktisk ganske lett å gli over fra et trosliv til et gjerningsliv. Og det gjelder både vanlige menighetsmedlemmer og arbeidere i Guds rike. Faren ligger nok nær for alle kategorier. Her handler det på en særlig måte om djevelens listige angrep. Ef. 6, 11.
2. En annen side ved religiøsiteten er ønsket om å tekkes Gud. Det medfører et strev og alvor i livet som kan slite folk ut. De har stadig spørsmålet hengende over seg: Når har jeg gjort nok? Gud må bli tilfreds, men hvor mye skal til? Så leser de mye – ikke for å få noe fra Gud, men som et krav fra Gud: Jeg må jo lese i Bibelen. Og de ber og gråter og tigger Gud om hjelp til å klare dette. I tillegg føler de at de må ofre penger og tid til Guds sak. Også det blir et slit, for hvor mye må jeg ofre før den hellige Gud er tilfreds?
3. Barnetroen kommer også inn her. En gang var det en realitet for mange. De hadde gått over fra en enkel barnetro til voksen og bevisst tro på sin frelser. De fleste som gjør det, har hatt en krise i sitt liv der de også ble stilt på valg. Men det ligger også en fare gjemt her. Vi kan gli ubemerket over fra en barnetro til et vanlig verdslig liv der kristendom bare er et barndomsminne. Jeg har snakket med voksne folk som sier nettopp det uten å si det direkte: Jeg holder meg til min barnetro. Men går de i kirke og bedehus eller frimenighet? Nei. De er helt alminnelige verdslige folk i dagliglivet. Jeg har inntrykk av at noen dermed bruker barnetroen som et alibi for sitt liv. De er døpt, gikk på søndagsskole og hadde kristendom på skolen og ble konfirmert. Noen sier til og med at de ber Fadervår. Men er det hjertebønn eller en tillært regle? Jeg frykter for at det siste er tilfelle med noen. Ingen kjenner andres hjerter, men vi ser fruktene. Kristentroen vil vise seg i livet.
4. Religiøsitet er også en form for lovtrelldom. Alt det vi har sagt ovenfor er i grunnen det. Det gjelder å oppfylle Guds bud. Og loven er streng. Den krever ikke bare noen gjerninger som vi kan utføre, men den krever vårt hjerte og hele vårt indre og ytre liv. Guds lov er altomfattende og er en åndelig størrelse. Vi skal ikke bare se på bokstaven i budene, vi skal oppdage den åndelige og indre betydning. Det har Jesus lært oss i Bergprekenen. Et blikk kan være hor, og sinne er mord, og kjærleiken gjelder ikke bare de du liker, men også fienden og motstanderen. Vil du altså til himmelen på lovens vei, blir du en skikkelig trell. Og til slutt er likevel himmelporten stengt.
5. I lys av det som nå er sagt, er det i grunnen underlig at de religiøse taler om Gud, men forakter ofte Jesus som Frelser. Gud er blitt en allgod Fader, gammel og koselig som ingen behøver å frykte. Som far vil han tas seg av alle, og han vil selvsagt aldri kaste noen i fortapelsen. De kan tale og tenke på Gud. Men så snart ordet om Jesus som frelser kommer fra, blir det stille. De har ikke noe forhold til ham. Og Jesus blir litt for personlig og nær.
6. Dermed er vi fremme ved et annet punkt: Den religiøse forakter nåden. For nåde er det motsatte av lov. Her kunne vi sagt mye, men nøyer oss med en oppsummering: Nåde er det motsatte av gjerninger og eget strev og en diffus religiøsitet som bare regner med en snill Gud som er venn med alle. Dette siste er faktisk en farlig vranglære i vår tid som ikke har noen bibelsk grunnvoll. – Nåde er gave, gratis, ufortjent og bygger alene på Guds gjerning i Kristus. Her er det Jesu død på korset som gjelder og så hans oppstandelse som Guds underskrift på frelsesverket.
Del 2
11. Andre religioner.
Vi må nå si noe om andre religioner enn kristendommen, selv om den kristne tro er hovedsak her.. Om kristendommen er stor på verdensbasis, er det andre trosretninger som kommer inn under begrepet religiøsitet. Felles for alle disse retningene er at de ikke anerkjenner vår Gud som den eneste. De aksepterer heller ikke at Jesus er Guds Sønn og at han derfor står i en særstilling religiøst sett og som menneske. Vi kan ikke gå i dybden eller i bredden her, det må bli en oversikt som forhåpentligvis vil vise forskjellen mellom kristne tro og alle de andre. Vi kan heller ikke ta med alle religioner og samfunn.
Vi skal altså tale om noen religioner og folkeslag som er blitt kalt «hedninger». Dette ordet kommer av og betyr «ute på heia». Grunntekstordet betyr rett og slett folkeslag. At folk har brukt ordet hedning har noe med at de var så langt borte og folk visste så lite om dem – de bodde langt ute på heia, som i et øde landskap. Vi begynner med den største utenom kristendommen:
1. Islam.
Islam kommer opprinnelig fra Arabia, stiftet av araberen Muhammed. Med fare for å bli misforstått, skal vi likevel forenkle historien her. På sine handelsreiser møtte Muhammed både jøder og kristne og dermed fikk han kjennskap til deres hellige skrifter. Vi finner noe av dette igjen i Koranen, deres bok.
Han kom til Mekka og skjønte at mange tilba ulike guder. En av dem var Allah, og Muhammed ble klar over at det var den største gud blant dem. Han mente derfor at alle burde tilbe ham og dannet en menighet i byen. Det ble mye uro, og de måtte flykte til Medina ikke langt derfra. Året for dette (622) blir regnet som begynnelsen til islam. Senere kom han tilbake til Mekka og inntok byen. Etter hans død i år 632 e. Kr. kom den store ekspansjonen i Nord-Afrika, østover og inn i Europa.
Trosbekjennelsen er kort: Det finnes ingen gud uten Allah, og Muhammed er hans profet. Ellers er læren samlet i deres bok Koranen. Noen muslimer bruker også sunna som læregrunnlag – dvs. sunnittene som legger vekt på tradisjonen etter Muhammeds tid, mens sjia-muslimene legger vekt på etterslektens sentrale rolle. De fem grunnpilarer er sentrale lærepunkt: Trosbekjennelsen. Bønn, almisse, faste og valfart til Mekka.
Viktig i vår sammenheng her og vår bedømmelse av islam: Er det en sann religion, og er Allah den samme som vår Gud? Ser vi på lære og praksis i disse to religionene, blir ulikheten klar. Det aller viktigste for en kristen mangler fullstendig i islam: En frelser og forsoner som kunne ta all vår synd og skyld på seg og slik frigjøre samvittighet og frikjenne oss for Guds domstol. Siden vår synd først og fremst er mot den hellige Gud, måtte også Gud kjøpe oss fri. Det gjorde han ved å sende sin egen Sønn til jord for å dø for synden. Det mangler totalt i islam selv om de taler om miskunnhet og frelse.
Dette hovedpunktet blir også i sak det samme ved andre religioner. Da blir det egentlig bare religiøsitet igjen selv om man taler om tro. Spørsmålet er: Hva og hvem tror man på? Er det en virkelig Frelser, eller et menneske?
2. Buddhisme.
Den oppstod i India omkring 500 f. kr. ved Buddha, men er senere mest utbredt i andre land i Østen. Det er to store retninger: En konservativ flokk som holder seg til Buddha (hinayana), og en friere retning som tar opp i seg andre syn (Mahayana).
Buddhismen er opptatt av at livet er lidelse, og at vårt nåværende liv er et resultat av tidligere liv. Her ser vi læren om sjelevandringen, som i hinduismen. Ved døden går man inn i en annen levende skapning bestemt av hvordan vi har levd i dette livet. Ved å drepe livstørsten, kan man oppnå en avslutning på dette (nirvana).
En egentlig frelse i kristen betydning finner vi altså ikke her. Og livet blir ofte en lang lidelse også med tanke på det neste liv. Buddha blir av mange tilbedt som en gud, og i Mahayana kan man ha flere guder.
3. Hinduismen.
Denne religionen er trolig den viktigste i India, og den går langt tilbake i tid. Buddha var først hinduist. Bøker er Veda, brahmana og upanishadene. Det er flere greiner av religionen, men de har noen fellestrekk, som f. eks. sjelevandring og moral. Der er mange guder, ofte en for hver ting i livet. Noen mener det er flere millioner guder. Men noen guder peker seg ut, som Shiva, Vishnu, Rama og Krishna.
Likheten med buddhismen i sjelevandringen viser at en slags frelse består i noe man selv gjør og oppnår. En egentlig frelse med forsoning og forløsning i kristen betydning er det ikke.
4. Andre religioner og livssyn.
Det finnes en rekke mindre religioner, ofte begrenset til et land eller område eller folkeslag. De er nok forskjellige på en del områder, men skiller seg ut fra kristne tro i det vesentligste: Troen på en forsoner og har tatt på seg vår skyld.
Humanetikerne har noe av dette i seg. De vil ikke være religiøse og heller ikke underkaste seg en gud eller en religion. Men de har ofte svært bestemte meninger om både liv og død. Noen avskriver gud og en evighet etter døden, andre er mer forsiktige og åpner for at det kanskje er en gud. Felles er likevel at de fleste ikke vil ha noen frelser, den behøves ikke. De vil og kan selv stå til regnskap for sitt liv og ta ansvar for alt.
5. Jødedommen.
Den står i en særstilling på flere områder. Den er utgangspunkt og grunnlag for vår kristne tro. Og vi har egentlig den samme Gud – det er ikke der forskjellen er. Og mange moderne jøder aksepterer også mennesket Jesus som en stor og god mann.
Forskjellen oppstår når man taler om frelsesverket og Jesus som Guds Sønn og vår frelser. Jødene venter også en Messias som en redningsmann. Det taler GT om. Men de anerkjenner ikke Jesus fra Nasaret som denne mannen. Men Bibelen taler også om en omvendelse blant jøder på den siste tid. Og den er faktisk begynt.
Del 3. RELIGIØSITET.
Del 3.
Religiøsitet kan være mange ting. Det er nyreligiøsitet og mange slags grupper som taler om og mener de har kontakt med det hinsidige. Religiøsitet handler om Gud og guder, og vel så myke om interesse for og kontakt med det hinsidige og ukjente.
Vi må huske at det ikke bare er synlige ting i verden. Et slagord i tiden er: Det er noe mer mellom himmel og jord (enn det vi kan se og forstå). Og det er bibelsk. Efeserbrevet taler om makter og myndigheter og ondskapens åndehær i himmelrommet (kap. 6). Og det står om mørkets makt (Kol. 1).
Ei side ved dette er at nyreligiøsitet ofte spør etter det menneskene ønsker og vil ha, og prøver å gi svar på det. For folk har alltid hatt spørsmål om det ukjente. Prof. Carl Fr. Wisløff sa en gang om dette at vi må lære folk å stille de rette spørsmål. Og som kristne forkynnere kan vi ikke alltid gi det folk vil ha. Og Guds medisin er heller ikke det mange ønsker.
En annen side ved folkereligiøsiteten er dette: Folk vil bruke noe av sitt eget for å få det rett med Gud. Og det er egentlig lovens vei og gjerninger. Bibelen taler mye om det. Det har vært et problem mange ganger i kirkehistorien, som f. eks. i Galaterbrevet. Vår medfødte natur er slik at den vil hjelpe til i det åndelige. Det vi gjør for å fortjene frelse hos Gud, kalles lovgjerninger. Og de blir fordømt i Bibelen. De kristnes liv og gjerninger skal ikke være en kapital som bygges opp for å bli godtatt av Gud. Og det har ingen ting å si om vi også taler om Guds nåde og troen. –
Gjerninger i denne forbindelse kan være så mangt. Det kan våre i hjelpe folk i nød, gi penger til gode formål, deriblant misjonen, besøke syke og gamle, tale vel om andre, holde sin vandring og liv så rent og godt som mulig m.m. Hvis noe gjøres for å tekkes Gud, er det loven som bestemmer. Da er det synd, og Gud vil dømme det en dag.
Uttrykket «barnetro» kan her være et problem. Jeg har min barnetro, sier noen, og er dermed vel fornøyd med sin kristendom. Men hva betyr det uttrykket? En sa til meg en dag: Jeg ber Fadervår hver kveld. Ærlig talt: Er det sann kristendom? Andre sier: Jeg tror på Gud – han er her et sted. Er det sann kristendom? En tredje sa til meg: Jeg hjelper noen gamle, det er også en god gjerning. Er det nok?
Religiøsitet uten troen på Jesu og hans frelsesverk, er hykleri og egenrettferdighet. Himmeldøra er ikke åpen da.
Vi er alle syndere selv om graden av synd er ulik. Men alle behøver et oppgjør med Gud der vi bekjenner våre synder for Ham og tar imot tilgivelse for synden på grunn av hans frelsesverk. Noen annen vei kjenner ikke Bibelen. Og det er den vi må høre og akseptere og tro i denne sammenheng.
Religiøsitet kan være mange ting. Det er nyreligiøsitet og mange slags grupper som taler om og mener de har kontakt med det hinsidige. Religiøsitet handler om Gud og guder, og vel så myke om interesse for og kontakt med det hinsidige og ukjente.
Vi må huske at det ikke bare er synlige ting i verden. Et slagord i tiden er: Det er noe mer mellom himmel og jord (enn det vi kan se og forstå). Og det er bibelsk. Efeserbrevet taler om makter og myndigheter og ondskapens åndehær i himmelrommet (kap. 6). Og det står om mørkets makt (Kol. 1).
Ei side ved dette er at nyreligiøsitet ofte spør etter det menneskene ønsker og vil ha, og prøver å gi svar på det. For folk har alltid hatt spørsmål om det ukjente. Prof. Carl Fr. Wisløff sa en gang om dette at vi må lære folk å stille de rette spørsmål. Og som kristne forkynnere kan vi ikke alltid gi det folk vil ha. Og Guds medisin er heller ikke det mange ønsker.
En annen side ved folkereligiøsiteten er dette: Folk vil bruke noe av sitt eget for å få det rett med Gud. Og det er egentlig lovens vei og gjerninger. Bibelen taler mye om det. Det har vært et problem mange ganger i kirkehistorien, som f. eks. i Galaterbrevet. Vår medfødte natur er slik at den vil hjelpe til i det åndelige. Det vi gjør for å fortjene frelse hos Gud, kalles lovgjerninger. Og de blir fordømt i Bibelen. De kristnes liv og gjerninger skal ikke være en kapital som bygges opp for å bli godtatt av Gud. Og det har ingen ting å si om vi også taler om Guds nåde og troen. –
Gjerninger i denne forbindelse kan være så mangt. Det kan våre i hjelpe folk i nød, gi penger til gode formål, deriblant misjonen, besøke syke og gamle, tale vel om andre, holde sin vandring og liv så rent og godt som mulig m.m. Hvis noe gjøres for å tekkes Gud, er det loven som bestemmer. Da er det synd, og Gud vil dømme det en dag.
Uttrykket «barnetro» kan her være et problem. Jeg har min barnetro, sier noen, og er dermed vel fornøyd med sin kristendom. Men hva betyr det uttrykket? En sa til meg en dag: Jeg ber Fadervår hver kveld. Ærlig talt: Er det sann kristendom? Andre sier: Jeg tror på Gud – han er her et sted. Er det sann kristendom? En tredje sa til meg: Jeg hjelper noen gamle, det er også en god gjerning. Er det nok?
Religiøsitet uten troen på Jesu og hans frelsesverk, er hykleri og egenrettferdighet. Himmeldøra er ikke åpen da.
Vi er alle syndere selv om graden av synd er ulik. Men alle behøver et oppgjør med Gud der vi bekjenner våre synder for Ham og tar imot tilgivelse for synden på grunn av hans frelsesverk. Noen annen vei kjenner ikke Bibelen. Og det er den vi må høre og akseptere og tro i denne sammenheng.
