En syk møter Jesus.
Mark. 2, 1-12.
.
Mange fikk livet forandret og et
helt nytt liv i NT. Flere ganger skjer det: livet får ny retning og livsinnhold
etter et møte med Jesus. Det er en illustrasjon på 2. Kor. 5, 17: Det gamle er
borte, se alt er nytt.
.
Mange klager i dag over at det er lite
mening med livet, og de er trett av livet. Ganske unge mennesker sier at de har
prøvd alt og har ingen ting å leve for mer. Da må vi spørre: Søker du på rett
sted. Går du til en kvakksalver eller en rett lege? I denne beretningen møter
vi 3-4 personer, og det ble en helt spesiell dag.
.
1. En syk mann.
Han var lam og kunne ingen ting
gjøre. Han var fullstendig hjelpeløs. Han kunne ikke gå, arbeide, skaffe seg
selv mat eller å gå i templet som en god jøde. Det er et talende bilde på
synden. Det er ikke en svakhet eller en skavank, men selve døden. Den lamme var
overgitt til døden om han skulle klare seg selv.
.
Noen sykdommer sier mer om dette enn
andre. I bibelsk tid hadde de mer av spedalskhet enn vi har her. Nå er det
kanskje Aids som taler godt om syndens makt. For alle har syndet, Rom. 3, 23.
Og syndens lønn er døden i alle former, Rom. 6, 23. Den er det alvorligste vi
har i verden, verre enn økonomiske og sosiale kriser og politiske problem. For
synd er handling mot Gud. Vi står til regnskap for ham med hele vårt liv.
.
2. Noen bar ham.
Det var noen som forstod alvoret og
nøden hans. De visste at noe måtte gjøres. Så laget de ne båre, bar ham til
huset der Jesus var. De visste at han hadde gjort under før, og kanskje han
ville hjelpe ham? De prøvde å komme inn, de måtte jo møte Jesus. Men alt folket
stengte, akkurat som da Sakkeus ville møte Jesus, Luk. 19, 1-10.
.
Det lyktes ikke. Skulle de så gi
opp? Da tenkte de ut noe radikalt, det var kanskje ikke så vanlig, men det
ville hjelpe. På utsiden av hus i Israel var det ofte ei trapp opp på taket som
var flatt. Dit gikk de, og rusket vekk noe av taket og firte mannen ned. De var
i nød, og da måtte de bruke alle midler.
.
Vi trenger slike til alle tider. Her
er altfor mange slappe og likegyldige mennesker som ikke våger å gå utenom den
vanlige veien. Kan vi gjøre noe i dag – for at folk skal bli frelst? Her er
noen som vi må bære til Jesus.
.
Ber dem fram i bønn. Mat. 7,7 sier:
Be, om dere skal få. Det er et tydelig løfte fra Jesus selv. Her må vi ikke bli
trett om vi ikke ser resultater med en gang. Vi kan prøve å ta noen med oss og
minne noen om at det er møter nå. Og lev etter Guds plan og vilje med livet. De
som ikke er troende vokter nøye på oss som bekjenner hans navn. Vi kan komme
til skygge for Jesus med et slurvet liv.
.
3. Jesus.
Han var opptatt med de mange som var
innenfor. Han talte og helbredet. Og plutselig så han en båre foran øynene
sine, med en syk mann. Det forandret alt! Når et menneske møter Jesus, skapes
det et nytt håp. Og Bibelen sier mye om ham.
.
Jesus sier at han har makt på
jorden. Han er i stand til å gjøre alt og dermed hjelpe sitt folk i alle
ting. Senere sa Jesus det rett ut: Jeg har fått all makt i himmel og på jord,
Mat. 28, 18, Mange tviler på det i dag, fordi de ser bare på problemene og blir
overveldet av vanskelighetene.
.
Da skal du høre: Her er verdens
herre og konge. Om det ikke ser slik ut for oss, er han der likevel. Det er
litt av troens vesen. Tenk på det som ble sagt før døperens og Jesu fødsel:
Ingen ting er umulig for Gud, Luk. 1, 37. Det samme blir gjentatt i Luk. 18,
27: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. Og hos Job står det:
Ingen tanke er umulig å utføre for deg. Job. 42, 2. Jeg vil gjerne minne deg om
det nå.
.
Her er det en spesiell sak han
framhever: Han kan tilgi synd. Er det så viktig for et menneske? Ja, det
er det. Hele evigheten avhenger av det. Han kunne helbrede den syke, men det
var synlig slik at alle forstod det. Ingen kunne se at han tilga synder.
Likevel var det viktigere. Og det er bare hos Jesus vi får det, som Ef. 1, 7: I
ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse.
.
Det er himmelbilletten. Har du den?
Alt vårt eget er nytteløst i den sammenheng. Vi må møte Jesus, ta imot ham i
tro og leve livet i hans selskap.
.
4. De skriftlærde.
Det var noen som tvilte på Jesus,
selv om de så store under. De motarbeidet ham og ville hindre ham. Det vil også
bli kamp for oss. Til alle tider er det noen fariseere som tror mer på seg selv
enn på Gud. Da må vi holde oss nær Frelseren – han har fremdeles all makt i
himmel og på jord.
.
Om faste.
Mark 2, 18–28
Dei skjøna ikkje det som hende, for dei var
sorgtunge. Då er det ikkje lett å forstå når noko vanskeleg hender. Nå var det
spørsmålet om faste som først kom opp. Både døyparen sine læresveinar og
farisearane fasta. Kvifor skulle ikkje dei tolv gjera det?
Jesus
kallar seg nå brudgom, som i Mat. 25 og Openberringa. Det har vore ein del
brudemystikk mellom kristne, og rett forstått er det sant. Jesus er brudgom og
dei truande er brud. Me vil sjå litt på dette her.
1. Korleis Jesus er.
Nå er han
brudgom, dvs. brura sin mann. Som brud har me tilgang til brudgommen, på ein
måte som ingen annan har. Me kjenner hans planar og løyndomar betre enn folk
utafor. Ja, brura og brudgommen er eitt. Slik er det med Guds born og Jesus.
I Høgsongen
4, 9 brukar kong Salomo dette biletet: ”Du har vunne mitt hjarta, mi syster, mi
brur.” Der er nett dette biletet så storslått og inderleg. Men me er også kalla
Jesu sysken, og med det vil han seia at me har eit nært tilhøve til han. Det er
annleis med Guds folk enn med verda utafor. For å koma inn i dette forholdet er
det naudsynleg både med eit personleg val og ein ny fødsel av Anden. Det er på
same tid rein nåde og gåve, og eit ansvar for å seia ja takk til det. Gud
tvingar ingen inn i sitt rike. Joh. 1, 12 og 3, 3. Josva sine ord i Josva 24,
14 er like naudsynlege i dag som før: Vel i dag kven de vil tena!
2. Kva påverknad Jesus har.
Kan brura
sørgja når brudgommen er nær? Me treng ikkje lamper i dagslys. Dei ufrelste
skulle sørgja og fasta, for dei har ikkje noka von. Dei er utafor alt og går ei
mørk framtid i møte.
Jesus har
derimot gjeve sine vener ei ny von. Me er ikkje under lova med krav om å
oppfylla alle bod. Nådens Gud er med oss. Og då er alt nytt.
Høgs. 5, 1
seier: Eg er komen til hagen min, mi syster, mi brur. … Drikk dykk glade, mine
vener. Og Paulus skriv i breva om glede: Glyd dykk alltid. Igjen vil eg seia:
Gled dykk. Fil. 4, 4. Det er den verknad Jesus har på ein syndar når me kjem
Då er det
ikkje lenger gamal vin og gamle flasker. Me høyrer ikkje til i den gamle pakt.
Nå er alt blitt nytt. Ny vin i nye skinnsekker. 2. Kor. 5, 17.
3. Når han er borte.
Jesus
skulle ikkje vera på jorda alltid. Det kom ein dag då han skulle dra til sin
himmel. Han skulle døy og sidan kom himmelfarten. Han var ikkje lenger hjå dei.
Då ville dei sørgja, det skjøna Jesus og førebudde dei på det.
For oss kan
det og koma slike dagar. Det kan vera synd me gjer, ulydnad og anna vondt. Då
er vegen alltid å venda om, gå med synd og skuld til Jesus og be om nåde og
forlating. Han har lova å gi oss det. – Men det kan og vera sorg og motgang ved
dødsfall og ulukker av ulikt slag. Eller du er gamal og kjenner deg einsam og
bortgøymd. Er Gud også borte då? Me har Jesu lovnad: Sjå, eg er med dykk alle
dagar så lenge verda stend.
Han er nok der bak skyene. Om sola
ikkje skin på ein regnfull dag, er ho på himmelen likevel og skin på nokre
andre.
4. Jesu gjerning.
Her brukar
Jesus to bilete om si gjerning: han skaper noko nytt, noko dei ikkje hadde
visst om før og kjende til. Det er bileta av klede og vin.
a) Ny og gamle klede.
Tanken er
at dei gamle kleda er ubrukbare. Det er tid for nye klede. Dei gamle kleda er
vår eiga rettferd, eller rettare sagt vår urettferd, ja, den gamle pakta. For
det er berre det me har av natur. Og det er å likna me ureine klede, Jes. 64,
6. For alt vårt eige er smitta av synd. Ureinskapen er egoisme og store tankar
om oss sjølve og mykje anna.
Jesus kjem
då med nye klede. Det er evangeliet om nåde og Kristi rettferd som gåve. Alt
får me ved syndsforlatinga. Det er ein port som opnar døra inn til Jesu
soningsverk. Då er alt av nåde, Ef. 2, 8. Me har ingen ting lenger i oss
sjølve. Og våre eigne gjerningar og liv kan ikkje gå saman med desse nye klede.
Luk. 15, 22. Sak. 3.
b) Vin.
Dette er
same sak ved eit nytt bilete. Den nye vin ville gjæra og sprenga sundt dei
gamle sekkene. Evangeliet høver ikkje saman med lovar og regler og bod. Skal
evangeliet få leva i eit menneske, treng det eit nytt hjarta. 1. Kor. 2, 14 og
Joh. 14, 17. Det er ikkje nok med reformasjon og lovnader om å gjera så godt ein
kan. Du må fødast på nytt, som Nikodemus. Joh. 3.
Det gamle
hjarta tek ikkje imot Jesus. Det forstår ikkje den nye vin som må ta bort
øydeleggja alt det gamle i oss.
Så skal me
berre halda oss til evangeliet om Jesu død og soning. Det er det som gjeld i
den nye pakta. Men det skal og halda i dommen.
Her får vi en kortversjon av Jesu kall til de tolv disiplene. Dette
var i begynnelsen av hans virksomhet, og han valgte seg ut noen medarbeidere.
1. Kallet.
Vi legger først merke til det som har skjedd før selve kallet. En
stor folkemengde fulgte med han på veien. De hadde sett et under da Jesus
helbredet en mann. Og senere helbredet han mange. Det skapte naturlig nok
interesse for taleren. Det har alltid vært slik at ytre ting kan være med å
vekke mennesker for nye ting som kanskje har større verdi. Det ser vi ikke i
øyeblikket.
Jesus ville noe mer ennå være interessant. Han ville inn i folks
hjerte og sinn. For han var mest interessert i å sjelen ble berget, og ikke
bare at legemet ble friskt. Han visste at kroppen vår vil dø, mens sjelen er
evig. Men for å nå inn til mennesker, må han ha medarbeidere.
Derfor kaller han noen til denne tjenesten. Da gikk han opp i
fjellet og dermed bort fra de store folkemengder. Når Gud kaller noen inn i sin
tjeneste, skjer det oftest i stillhet. Vårt indre må være innstilt på det
guddommelige og ikke alene på jordiske goder.
Da står det: Han kalte til seg dem han selv ville, v. 13. Det er et
kjerneord i spørsmålet om å arbeide for Gud og være hans tjenere. Det er ikke
et spørsmål om det vi vil og har lyst til – slik blir det sagt noen ganger nå.
Her er det Guds vilje som teller. Jesus ser etter mennesker som han kan bruke.
Det er tale om nådegaver og åndelig utrustning og fremfor alt en ekte tro.
Her står det så fint: De kom til ham. Slik må det være: De som
Jesus vil ha, må være villige å gå. Det står ikke på Jesus når han kaller –
enten til frelse eller tjeneste. Vi må også si ja. Det er ikke en lovisk tanke,
men en nødvendig og selvfølgelig konsekvens av kallet. «De kom til ham,» står
det.
Videre er det slik at han tok
ut tolv av dem. Det ordet som oversettes med å ta ut, betyr rett og slett å
gjøre. Jesus gjorde det. En oversettelse sier: Han valgte ut tolv. Det er på
hans initiativ og ved hans valg. Dere har ikke utvalgt meg, sier Jesus. Joh.
15, 16. Han visste hva han gjorde, og han mente det.
2. Oppgaven.
Markus forteller med en gang hva de tolv skulle gjøre. Det handler
nå om deres framtid og plass i Guds rike på jorden.
a) Men først av alt står det at de skulle være sammen med ham. De kjente nok litt til ham, men de manglet
ennå mye. Det var kunnskap om de åndelige ting, og det var delaktighet i hans
sinn og indre liv. Å være en kristen er ikke bare et ytre liv eller æ tilhøre
en organisasjon eller kirke. Kristendom er et indre, åndelig liv med Gud. Du
tilhører Jesus Kristus og har et indre samfunn med ham. Du leser hans ord og
ber til ham. Samfunnet er slik at du kan fortelle ham alt, og det i seg selv er
en frigjørelse. Kristendom er heller ikke tjeneste og arbeid for Gud. Det kan
lett utvikle seg og bli til lovisk trelldom der man må gjøre mest mulig. Å leve
med Gud er i første en hvile i troen, med tanke på at synden er forlatt og tatt
bort av Jesus. Guds løfter er at han er med oss hver dag og gir oss det vi
trenger av åndelig kraft og mot.
b) Dernest blir disiplene utsendt.
Jesus skulle sende dem ut i verden. De skulle være Guds ambassadører i denne
verden og hans representanter som nå skulle gå ut i verden. De hadde nå en
oppgave i livet. Når folk så dem, skulle de møte Gud gjennom dem. Senere skulle
de bli kalt apostler og være offentlige sendebud fra Guds himmel og skaperen
selv. De er sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det gjelder senere for alle
troende på jorden, og i særlig grad for de som er spesielt kalt til en slik
tjeneste. Paulus fikk f. eks. denne beskjeden: «Men reis deg opp og stå på dine
føtter! For derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og
vitne, både om det du har sett og om det jeg vil vise deg.» Apg. 26, 16.
c) I forlengelsen av dette blir det sagt at de skal forkynne. Det er hovedoppgaven som
kommer først. De er utsendt i verden for å forkynne. Vi må ikke slå av på det
eller gjøre det mindre viktig. En misjonær og predikant og prest skal gjerne
gjøre mange ting. Men ingen ting må overskygge at hovedsaken er å tale Guds
ord. For Guds ord har et budskap til alle mennesker. Det skiller ikke på rik og
fattig, ung eller gammel. Derfor må det proklameres for hele verden. Og i dag
kan vi gjøre det på svært mange måter. Misjonæren reiser ut og taler direkte.
Radio og TV forkynner til nesten alle mennesker i dag – det er blitt vanlig i
nesten alle land at alle har sine mottakere. Jesus sa f. eks.: Når dere går ut
så forkynn at himlenes rike er nær. Mat. 10, 7. Og dette: Gå ut i hele verden
og forkynn evangeliet for alle skapninger. Mark. 16, 15. Paulus sier også
dette: Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet. 1. Kor. 9, 16. Det er oppgaven.
d) Til slutt sier han at de skal få kraft. Han gir dem makt, står det. For det har de ikke i seg
selv. Uten den har ingen av oss muligheten til å nå ut med Guds ord. Vi er helt
avhengig av det. Her sier han at de skal kunne helbrede syke og drive ut vonde
ånder. Det kan skje konkret. Jesus kan helbrede også i dag. Det står ikke på
Guds kraft. Det er heller ikke alle som har fått samme nådegave, heller ikke
til å helbrede.
Likevel må vi tenke at Guds plan er større en vår jordiske tanke.
Vi ser jo at han tillater lidelse i mange former, selv om det ikke er hans egen
vilje. Noen ganger må Gud tillate noe vondt i det jordiske for å får mennesker
til å tenke åndelig. Dessverre er det mange som i dag anklager Gud for det
vonde og ikke vil vende seg til ham.
3. Disiplene.
Deretter regner han opp disiplenes navn, og ved noen av dem er det
en kort kommentar. Det er tydelig at dette er skrevet etter Jesu død – slik
hele evangeliet er. Det ser vi bl. a. av det han sier om Judas: Han som
forrådte ham står mi fortid. Det er tolv disipler, men vi skal ikke tale om
hver enkelt her. Vi skal bare peke på at de var forskjellige, både av yrke og
legning og natur. Men det viser at Gud kan og vil bruke mange slags kristne.
Han ser etter ydmyke og villige tjenere. Når de kommer til ham, vil og kan han
forandre dem til å bli brukbare i hans rike.
Peter er et godt eksempel på det. Han står først i rekken her. Han
hadde vært fisker og var vant med uvær og tungt arbeid. Det gjorde kanskje at
han også var hard i natur og impulsiv. Men etter oppstandelsen og pinsedag ble
han et nytt menneske. Nå brukte han alt han hadde for å tjene Mesteren. Jakob
og Johannes var brødre og blir kalt tordensønner. De hadde antagelig et hissig
temperament, f. eks. Luk. 9,54. Matteus var toller og antagelig en økonomisk
synder som Sakkeus, Luk. 19. Jesus kunne også tilgi ham og bruke ham. Han skrev
f. eks. et evangelium om Jesu liv. Han brukte til og med Judas som svek ham til
slutt.
I denne rekken kan vi også stille oss, i ydmykhet og lydighet. Han
vil kalle oss til ulike oppgaver. Men målet er alltid at folk skal bli frelst.
Guds vilje
Mark. 3, 31-35.
.
Det er Jesu mor og brødre som vil
møte ham. Da Jesus fikk høre det, stilte han spørsmålet: Hvem er min mor og
mine brødre? Her viser han at de åndelige bånd er sterkere enn
familieforholdet. Det er vanskelig å akseptere for mange. Men Jesus lærer oss
noe viktig der: Guds vilje skal gå foran alt annet.
.
Den som gjør Guds vilje, han er min
bror og søster og mor, v. 35. Det rette og fineste slektskap er mellom Guds
folk og ikke mellom kjødelige slektninger. Prestedatteren i Vikedal sang
tydelig og sant om dette:
.
Det gis ikke jordisk slektskap,
ei blodets det sterke bånd,
som så binder hjerte til hjerte,
forener så ånd med ånd,
som dette å eie isammen,
en Herre, en tro, en dåp,
som barn av den samme Fader
og født til det samme håp.
.
Det må ha vært et sjokk for
tilhørerne. Mange forstår ikke den problemstillingen. Men her må vi bøye oss
for Guds ord og stole på at det er rett her som ellers.
.
Hva betyr det å gjøre Guds vilje,
som Jesus sier her? Hva er det? I Luk. 8, 21 taler Jesus om å høre Guds ord, og
å gjøre etter det. Jakob skriver også om det i Jak. 1, 22: Vær ordets gjørere
og ikke bare dets hørere. Når det står slik i NT, har det ikke noe med
loviskhet og gjerningskristendom å gjøre. Det betyr å følge Jesu ord om Guds
vilje. Hva er det?
.
1. Å tro på Jesus.
”Dette er min Fars vilje, at hver
den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv,” Joh. 6, 40. Det er klare
ord av Frelseren. Den første Guds vilje vi skal følge, er å tro på ham. Troen
er veien til himmelen, ikke strev og gjerninger. Det er den største lærdom
Jesus vil gi oss her.
.
Vi vet fra Bibelen at Gud vil at
alle mennesker skulle bli frelst. Paulus skriver slik til Tim: Han som vil at
alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. 1. Tim. 2, 4.
Og Peter sier det samme på en annen måte: Han vil ikke at noen skal fortapes,
men at alle skal komme til omvendelse. 2. Pet. 3, 9.
.
Gud vil at alle skal bli frelst.
Alle er skapt av ham, og alle er kjøpt og forløst av Jesus på korset. Han har
gjort alt det som er nødvendig for at alle skal bli frelst. Gud kan egentlig
ikke gjøre mer for å frelse folket.
.
Betyr det at alle virkelig blir
frelst? Nei. Det står en ting igjen. Hver enkelt må svare ja på evangeliets
kall. Vi må selv ta imot. Kristendommen er personlig i den betydning at hver
enkelt av oss må tilegne oss frelsen. Vi blir ikke frelst kollektivt, som en
flokk. En og en går inn i Guds rike ved å tro på Frelseren.
.
Derfor kan vi aldri slå oss til ro
med at folket har hørt Guds ord, at mange går til gudstjeneste eller er med på
kristne festivaler og konserter. Det frelser ingen. Hver enkelt må ta imot og
leve livet med Jesus.
.
2. Helliggjørelse.
”Dette er Guds vilje, deres
helliggjørelse,” sa Paulus. 1. Tes. 4, 3. Og det sa han i motsetning til
konkrete synder. Peter siterer et vers fra GT og sier: Dere skal være hellige,
for jeg er hellig, 1. Pet. 1, 14-16.
.
Helliggjørelsen er altså praktisk og
konkret. Objektivt sett er vi hellige i Jesus, Hebr. 10, 10. I himmelen står vi
rene og rettferdige for Gud i Kristi drakt. Men det er like sant at vi skal
jage etter helliggjørelse, som Hebr. 12, 14 sier. Det rette, sanne liv kommer
ikke av seg selv. Vi har fått en kurs vi skal følge. Det er å lyde Guds ord på
en praktisk måte.
.
Vi må også si: Vi skal ikke leve
hellig for å behage Gud eller gjøre oss rede form å komme til himmelen. Det
blir vi bare i Jesus. Men Jesus sa en gang: Hvorfor kaller dere meg Herre,
Herre, og gjør ikke det jeg sier? Luk. 6, 46. Han vil vi skal leve i samsvar
med Guds vilje her i verden. Og den har vi tydelig i Guds ord.
.
Dette betyr ikke at vi blir
fullkomne kristne her på jord. Noen har talt slik, men det rekker ikke. Vi får
aldri skikk på vårt indre liv, og det er ikke lett å få orden på alt det ytre
heller. Men det skal ikke være en unnskyldning for å leve slurvet og
likegyldig. Det er mange ting vi kan ordne, og Gud ber oss å å vandre verdig
for evangeliet.
.
3. Tjeneste.
Vi er kalt til tjeneste i Guds rike.
Jakob kaller ser seg ”Guds og Herren Jesu Kristi tjener”, Jak. 1, 1. Paulus
kaller seg også det noen steder, f. eks. Rom. 1, 1 og Fil. 1, 1. Vi misforstår
Guds ord om vi tenker at det gjelder bare prester og misjonærer og predikanter.
Hver enkelt er kalt inn i denne tjeneste for Gud, men med ulike oppgaver.
.
Det står et fint ord i Hebr. 13, 21:
”Må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved
at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne.”
.
La oss se litt på dette verset. Det
er sagt til leserne generelt: dere. Og Gud skal dyktiggjøre dem, står det. Da
kan vi gjøre hans vilje. Den skjer ved at han får virke i oss det som Gud mener
er godt. Da blir vi også lydige barn i det ytre, jfr. 1. Pet. 1, 14 og 2, 1.
Konkrete synder skal legges av, slik at verden ser alvoret i kristendommen. Må
Gud hjelpe oss til det.
