Joh. 20-21.

Joh. 20, 1-10. Påskedag.

Påskedag handler om oppstandelsen, og vi har mange tekster om det i Bibelen. Det er en viktig del av det kristne budskapet. Hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde, var alt forgjeves åndelig talt, skriver Paulus. 1. Kor. 15, 14. Til og med vår tro og forkynnelse var unyttig. Selv om Paulus tilsynelatende setter saken på spissen her, er det en evig sannhet. Det er også logisk: Mennesket var falt i synd, syndens straff var døden – og Jesus tok den for oss. Men han måtte bevise at det var som Guds Sønn han døde og ikke som et annet syndig menneske. Hans oppstandelse er nettopp tegnet på at han var herre over døden.

Dette får følger for verden. Noe skjedde da han stod opp fra graven. La oss se på noe av det:

1. Menigheten.

De første kristne var redde og levde spredt omkring i Jerusalem og andre steder. De elleve disiplene hadde vandret sammen med Jesus i over tre år og de trodde på en framtid. Han var en god lærer og hyrde for dem. Til tider samlet mange mennesker seg om Jesus og hørte på ham og trodde det han sa.

Men ved hans død var liksom alt forbi. De var alene. Jesus hadde sagt noe om at de ikke skulle være alene, men få en talsmann. Men det var som om det ikke gikk inn i deres hjerte og sinn. Hva skulle nå skje med det Guds rike som Jesus hadde forkynt? Var det slutt?

Midt på den mørke natten brøt et nytt lys fram i verden. Om morgenen fikk de høre budskapet: Han er oppstanden. Jesus lever. Det skapte nytt håp. De kristne behøvde det. Og det skapte samhold og fellesskap mellom dem.

Den første som oppdaget dette nye, var Maria Magdalena, v. 1. Vi legger her merke til hva hun først av alt gjorde. Hun gjemte det ikke bort eller satt for seg selv og tenkte på det som hadde skjedd. Nei, hun gikk, ja, løp av sted, til noen av de andre troende hun kjente: Peter og Johannes, v. 2. Hun tenkte ikke rett, for hun skjønte ikke det som var skjedd. Hun trodde noen hadde tatt legemet hans. Men poenget nå er at de søkte sammen, de som trodde på Jesus og hadde fulgt ham. Det var de helliges samfunn som fungerte. Menighetslivet var på en måte begynt, selv om det nok var smått og lite.

Fortsettelsen skal vise at det var en menighet med livsgnist og vokster.

2. Et levende håp.

De to disiplene løp av sted for å se det kvinnen hadde sagt. Dette måtte de finne ut av. Av alt det de så, ble det klart at noe underlig og uvanlig hadde skjedd. Av deres reaksjon ser vi også at det skapte et nytt håp i dem. Det var kanskje ikke så mørkt likevel? Han lå jo ikke i graven.

Men det nye håp var ikke på grunn av noe de selv hadde gjort. De var bare tilskuere til det himmelske under. Og det skjedde selv om de ikke forstod eller kunne helt tro det.

Vi ser alt i lys av hele Guds åpenbaring i NT så vel som det gamle. Og da ser vi at håpet gjelder både denne verden og tiden vi lever her, og den kommende verden gjennom hele evigheten. Vi har løfte om et liv med Gud her i tiden. Og vi har løfte om en evig himmel i Guds nærhet med Jesus og alle englene og de troende til alle tider. Og det er et levende håp: Vi har grunn til å tro og vite det fordi Gud har sagt det slik. Det er ikke noe vi drømmer om eller ønsker, det er noe vi har i troen nå og alltid. Peter sier litt om det i 1. Pet, 1, 3: Gud har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Der ligger grunnen. Og den er fast og sikker.

3. En ny tro – med liv.

Om den ene disippelen står det i v. 8: Og han så og trodde. Det kunne ikke bortforklares at Jesus var borte. Han lå ikke i graven. Foreløpig rakk i troen stort lenger. Han trodde det synlige. Det er det mange som gjør og ikke kommer lenger.

Men en levende tro vil nettopp tro det usynlige, som Hebr. 11,1ff taler om. Den troende fester lit til det Gud har sagt selv om han ikke forstår eller ser noe tegn på at det er sant. For han har tillit til Gud, at hans ord er pålitelig og vi kan stole på det.

Et eksempel fra Skriften er Abraham og Sara. De hadde vært gift i over 25 år uten å få barn. Herren hadde lovet dem det, men ingen ting skjedde. Det røynet på troen. Guds engel kom flere ganger til dem og sa at de skulle få en stor etterslekt. 1. Mos. 12, 1ff. Til slutt ble Herren så konkret at han sa det skulle være en gutt og han skulle bli født innen ett år.

Da står det: Og Abraham trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. 1. Mos. 15, 6. Dette verset blir så sitert i NT, i Rom. 4, 3 og Gal. 3, 6. Det er grunnregelen om Guds frelsesvei.

4. Å forstå Skriften.

I v. 9 heter det så sørgelig: De hadde ennå ikke forstått Skriften. Her ser vi noe som stadig skjer i verden. Folk kan lese Skriften og høre forkynnelse om Jesu frelse. Men det går hus forbi. De tenker stadig jordisk og menneskelig og slipper ikke Guds tenkemåte inn i sitt hjerte og liv. Det går an å forstå bokstaven i Bibelen, men være blind for det åndelige buskap.

Det Peter og Johannes ennå ikke hadde forstått, var budskapet om oppstandelsen. De kunne ikke fatte at Jesus måtte stå opp far de døde, v. 9b. Det er rimelig lett å forstå at vi må dø. Det er livets lov. Vi ser det i dyreverden og plantelivet. Hvert eneste år er det noe som må dø. Og ofte ser vi også at mennesker dør, både nære og kjente og noen vi ikke kjenner.

Men å forstå oppstandelsen er verre. Det bryter med alt som er kjent for oss. Det er noe uvanlig og helst utenkelig – at døden makt kan brytes og nytt liv oppstå. Det blir noe annet enn underet om våren at planter og blomster spirer på nytt.

Gud vil lære oss noe, nemlig at han er herre over alt, også over døden. Og det viser Skriften oss mange steder. Men Bibelen har mange andre budskap som også er vanskelig for tanken. Når vi møter det, skal vi tenke om alt på denne måten: Det Gud har sagt, vil skje. Og det skjer uavhengig av min personlige og subjektive tro.

Joh. 20, 11-18. 2. påskedag.

Gud har gitt mange løfter ned gjennom tidene. Noen har talt dem og funnet omtrent 30.000. Og mange har opplevd at Guds løfter holder, han står ved det han har sagt og gir oss det han lover. Også om påsken ga han løfter slik at folk ikke skal være i tvil om at det er Guds vilje som skjer i disse dagene. Nå skal vi fremdeles stanse for påskedag og det mysterium som skjedde da.

1. Et påskeløfte.

Gud hadde gitt et løfte om at den døde Jesus skulle bli levende igjen. Det sa han flere ganger. Men disiplene forstod det ikke. Deres åndelige øyne var lukket for dette budskapet. Det er ofte slik ved unaturlige ting. Det er liksom for stort til å være sant. Og troen innebærer at vi ser det som oppfylt før det skjer.

Dette ser vi tydelig med kvinnene ved graven. Maria stod ved graven og gråt og så inn i det tomme, mørket rommet. Hvor var Jesus nå? Det kunne hun ikke skjønne. Og hun var ikke alene om det. Flere av hans nære venner er nok i samme situasjon.

To engler i hvite klær kom kanskje for å forklare henne det som hadde skjedd. Den hvite fargen er ofte bilde på det rene og hellige og dermed det sanne og guddommelige. Men englene kom ikke til orde. De fikk ikke sagt noen ting. Og det ble unødvendig med en forklaring. Hun fikk si det som plaget henne: Jesus var borte, noen hadde tatt ham fra henne. Men da snudde Maria seg og oppdaget en mann som hun ikke kjente.

Det var Jesus, men nå i sin herlighets drakt. Selv når han talte til henne, skjønte hun ikke hvem det var.

2. Mennesketanker.

I dette avsnittet ser vi noe av det som menneskene tenker i slike stunder. Maria visste ikke at hun talte med Jesus, men i sitt indre trodde hun at det var hagevokteren. Derfor gråt hun og svarte så menneskelig: Si meg hvor du har lagt ham. Det avslører hvor høyt hun satte pris på Jesus. Hun ville gi ham et godt hvilested: Hun ville ta seg av ham.

Nettopp ved denne graven ser vi to slags mennesker, eller to livssyn, som Johs. Hygen kaller det i en preken. Hvilken forskjell var det ikke mellom Marias jubelrop: Jeg har sett Herren, v. 18, og de mange trøstesløse mennesker ved graven. De har ingen ting igjen og må si et evig farvel. Hedningene og muslimer skriker og roper på vei til graven. Og mange verdslige mennesker og folk som hyller det humanistiske syn går fra graven i tro på at det er det siste.

På en måte er det det. De har ingen ting godt i vente. Men de glemmer oppstandelsen: en dag skal alle mennesker stå opp fra gravene som Jesus gjorde det.

3. Bekreftelse.

Påskeløftet blir bekreftet for disiplene og kvinnene. De skjønte det ikke med en gang, og fremdeles lå nattens mørke over dem. Men sannheten gikk opp for dem litt etter hvert. Jesus må være levende! Flere har sett ham og talt med ham.

Da må de også tenke at han hadde sagt det til dem. Oppstandelsen skulle skje. Og nå var han her. Matteus skriver om dette slik: «Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra opp til Jerusalem, og at han skulle lide meget, … og at han skulle reises opp på den tredje dagen,» Mat. 16, 21. Det var altså en tid ut i Jesu liv at han begynte å forklare dette for dem. Etter at Jesus var herliggjort på fjellet, taler han igjen om dette og sier: «Mens de gikk omkring i Galilea, sa Jesus til dem: … og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat. 17, 22f.

Og så: «På veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for seg selv, og sa til dem: … Og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat. 20, 17ff. Jesus forberedte dem altså godt ved å gjenta det flere ganger. Men det ser ut til at alvoret ikke gikk opp for dem.

Det var Jesu ord direkte til kvinnen som åpenbarte hvem han var. Han sa bare: Maria! Da skjønte hun det: Det var Jesus. Han talte direkte til henne, og da så hun det. Tenk, han var stått opp! Slik synger vi også med rette: «Jeg levende så ham i hagen og aldri så skjønn jeg ham så.»

Den kristne tro vi bekjenner er troen på den dødes oppstandelse og det evige liv. Det er troen på at de vi ikke har sett, skal skje. Og Jesu oppstandelsen viser at det er mulig. Slik skal Gud gjøre med alle andre folk og mennesker ved tidenes ende.

Paulus skriver med en seierstone i ordene: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn,» 1. Kor. 5, 20. Jesus var den første som ble oppreist på denne måten, han er førstegrøden. Og slik skal resten av menneskeheten følge i hans fotspor en gang.

Det er en god tanke for Guds folk – da går vi inn i det endelige himmelriket. Men for et alvor for alle ufrelste og hedninger. De som ikke har Jesus i troen, har ikke livet.

Joh. 20, 22. Åndens gjerning.

.

Dette er et pinsedags evangelium, og det trenger vi nå. Verden har også sin ånd, men som vi vet er det en løgnens ånd. Guds Ånd er hellig, men den er lett å misforstå. Den kan enten bli nesten glemt eller ganske overdimensjonert. Og når den bli misbrukt, er talen om den til skade for gudslivet og Guds menighet.

.

Vi må her tale om Åndens gjerning, om hva den taler og vitner om. For Ånden er en person og ikke en upersonlig kraft, følelse eller god stemning. Vi har å gjøre med den tredje person i guddommen, lik i makt og ære med Faderen og Sønnen. Men hva er hans gjerning?

.

1. Ånden vekker og kaller.

På grunn av synden er alle mennesker åndelige døde, Ef. 2, 1. Det betyr at vi er uten åndelig liv og kontakt oppover mot den levende Gud. Da er vi heller ikke i stand til å søke Gud. Derfor må Ånden lokke og dra. Det viser også alvoret i livet. Vi er fortapt og makter ingen ting åndelig talt.

.

Luther har skrevet slik om det: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.” (Forklaringen til den tredje artikkel.) Det er en nødvendig erkjennelse for å bli frelst. Uten den ser vi ikke at vi behøver Guds frelse.

.

Og Luther fortsetter: ”Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro.” Det stemmer med Jer. 20, 7 som sier: ”Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale.” På nynorsk står det slik: ”Du lokka meg, og eg let meg lokka.” I en sang står det slik: ”Nådens hellig Ånd vil forstyrre din søvn, salig er du om du våkner.” Spørsmålet er da om vi vil følge kallet. Og vi som tror på Frelseren: La oss be om mye av denne Ånd over landet vårt!

.

2. Ånden gjenføder oss.

Frelsen er et under som Gud ved sin Ånd gjør for oss. Han skaper nytt liv i åndelige døde mennesker. Og det er nødvendig, som Jesus sa til Nikodemus: ”Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.” Joh. 3, 3 og 5. Og det skjer når vi tar imot Jesus i hjertet. Joh. 1, 12-13. Da bruker Ånden Guds ord og viser til det som er skrevet der. Det er noe annet enn følelse og stemning og opplevelser.

.

Peter skriver: Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever og blir. Jakob sier det samme i kap. 1, 18: Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord. Og sangeren bekrefter det slik: ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.

.

Når vi blir frelst, viser Ånden oss til Jesus og hans frelsesverk og sier på korset. Han hvisker i vår sjel: Det var for deg det skjedde. Du er fri for Jesu skyld. – Så skal vi få be om at Ånden må virke iblant oss slik at folk blir født på ny. Det er ikke nok med litt ytre forandring og forbedring i moralen. Det gjelder ditt hjerteliv.

.

3. Ånden herliggjør Jesus.

Slik står det i kap. 16, 14: Han skal herliggjøre meg, sa Jesus. Ånden viser menneskene til Jesus og ikke til seg selv. Den som er fylt av Ånden taler dermed ikke mye om Ånden, men vitner om frelseren. Og Ånden taler alltid stort om Jesus, opphøyer og ærer ham og aldri seg selv. Dette ser vi noe av i vitnesbyrd og sang og tale. Hvem og hav er hovedsaken? Da er det særlig to ting han holder fraM

.

a) Ånden taler om at Jesus døde for syndere akkurat slik vi er. Han vår straff på seg, som sangeren sier: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.” Det ser vi i 1. Kor. 2, 2: Jeg ville ikke vite noe iblant dere, uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Da talet Paulus om frelens grunn og innhold. Det samme skjer i 2. Kor. 5, 21: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.

.

Og nå vil Gud at vi skal være opptatt av det hele livet.

.

b) Ånden sier at Jesus tar imot syndere, ja til og med sine fiender. Det viser historien om røveren på korset. Han fikk klar beskjed med en eneste gang. Du skal bli med i Paradis i denne dag. Ånden sier: Kom, Åp. 22, 17). Og det må skje i dag, mens det er nådetid.

.

Djevelen derimot sier: Du kan godt komme til Jesus, men vent. Det er bedre tid i morgen. Du er jo ikke verdig ennå, du må forbedre deg. Og det sier han hver eneste dag, og da vet at du aldri vil gå til Jesus med din synd. Du blir aldri ferdig med å forbedre deg, og Jesus har aldri bedt deg om det!

.

Her er han som vil løse

Hver syndebunden trell

Her er han som vil øse

Trøst hver bange sjel.

.

Ånden vil gjøre Jesus stor for folk! Får han lov til det i ditt liv?

.

4. Ånden tukter sine venner.

I Hebr. 12, 6-8 står det noe om det. Han vil både refse oss og veilede oss på rett vei. For i våre liv som kristen er det også ulydighet, synd, verdslighet, egosime, storhet og kulde mot andre mennesker. Og all synd fører oss på avstand og bort fra Gud. Ånden gjør alt for å få oss tilbake.

.

Paulus skriver til efeserne: Gjør ikke den Hellige Ånd sorg. Ef. 4, 30. Det er sagt til oss troende. Og i Rim. 8, 14 sier han: Alle som er drevet av Guds Ånd, er Guds barn. Tenk litt på Samson: Han visste ikke selv at Ånden var veket fra ham, Dom. 16, 20.

.

5. Ånden vil bruke oss.

Dere skal få kraft, sa Jesus, når Ånden kommer over dere, og dere skal være min vitner. Apg. 1, 8. Og i vårr kapittel, Joh. 20 i v. 21 sier Jesus: Jeg sender dere. Hensikten med at vi lever som kristne i verden er å vitne om frelsen og være lys og salt i denne tid. Da må Ånden få makt over oss, lede oss daglig i de gjerninger som Gud legger i vår vei, Ef. 2, 10.

.

Så ber vi om det i dag også: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg! Amen.

Joh. 21, 1-14.

Jesu grav er tom, og læresveinane var i villreide. Kor er han? Kvar er det blitt av Meisteren? Somme av dei hadde nok gløymt det han hadde sagt: Han skulle døy, men også stå opp att. Han skulle ikkje forlata dei. Det var lovnaden hans. Men i tunge stunder vert slike forsikringar ofte borte for oss. Det er øyeblikket som tel.

Nå skulle han retta på det. Difor viste han seg fleire gonger for sine næraste, både kvinner og menn. Det er ein fin og lærerik del av evangelieforteljingane. Men me skal ikkje gå for langt i å gjera alle detaljar åndelege. Sjølve hendinga er lærerik. Også me er læresveinar om me lever i eit anna land og til andre tider. Trua på Jesus som frelsar er den same heile tida. Lats oss sjå på noko av det som hende.

1. Dei var menneske.

Då Jesus var borte, viste dei seg som vanlege menneske. Dei måtte skaffa seg mat og byrja på det gamle yrket sitt. Peter var fiskar og ville gå attende til det yrket. Dei kunne ikkje gå ikring som tiggarar, og ingen gav dei noko når leiaren og Meisteren var borte.

Læresveinane var ikkje av rikfolk, og lite sølv og gull var det mellom hendene deira. Dei var fiskarar og tollmenn og vanlege arbeidsfolk. Desse kalla Guds Son til seg, og dei skulle føra Guds rike si sak vidare. Gud tenkjer ikkje slik me gjer. I denne verda ser folk etter dei flinke og store. Dei må vel vera best skikka også i ei ny og teknologisk verd.

Paulus sa noko om det. Sjå på kallet dykkar, brør, sa han: «Ikkje mange vise etter kjøtet vart kalla, ikkje mange mektige, ikkje mange høgætta,» 1. Kor. 1, 26. Og det gjeld ein heilt annan flokk en dei tolv læresveinane. Og ser me oss om og les i soga, er det slik mange stader. Det finst nokre store i Guds rike. Paulus sa: Ikkje mange. Men det var nokre. Paulus var i alle høve ein av dei lærde. Han hadde høg utdaning i si tid. Men dei har alltid vore få.

Og apostelen held fram: «Men det dåraktige i verda, det valde Guds seg ut … Og det som var veikt i verda … det som var lågt i verda, det som er vanvørdt, det valde Gud seg ut, det som ingen ting er, for å gjera til inkje det som er noko,» v-27-28. Så annleis handlar Gud enn me. Han ser etter andre ting enn det ytre. Og det fann han noko av i desse arbeidsmennene.

Biskop Ryle i England seier at denne fattigdomen provar langt på veg at kristendomen er guddommeleg. Dei var vane med å arbeida hardt for å skaffa dagleg brød. Dei kom frå det ukjende og hadde lite verdsleg visdom og makt. Likevel var dei menneskelege reiskap til å skapa den kristne kyrkja på jorda. Hadde det hendt i vår tid, ville mange sagt at det måtte ein professor til, ein biskop eller ein åndeleg leiar og folkeførar til for å gjera det. Bjørnstjerne Bjørnson var ein slik folketalar som samla store skarar kring talarstolen sin. Men han kunne ikkje skapa ei kyrkje. I djupaste meining er det Gud som skaper kyrkja, men han brukar menneske som reiskap.

2. Dei var ulike.

Når me fylgjer læresveinane desse tre åra dei var i lag med Jesus, ser me litt av korleis dei var. I etterkant ser me meir av det. Og ingen av dei var kopiar av ein annan. Dei var ulike. Det viser at Gud vil og kan bruka mange slags menneske berre dei bøyer seg for han. Der ligg ofte ‘bøygen’ som hindrar gudslivet (for å bruka uttrykk frå Peer Gynt). 

Peter var ordførar og litt framfusen i si ferd. Han tenkte ikkje heilt på konsekvensane av sine ord. Men han var talar pinsedag, og han fekk skriva to brev i Det nye testamentet og fekk vera med i tenesta for Gud. Han vart også eit blodvitne for Jesus og døydde etter alt og døma som martyr i Roma. Johannes var stillfarande og venleg og kjærleg. Me har fem «bøker» av han i Bibelen. Og me veit at han fekk vera ein reiskap og levande vitne om Jesus i t.d. Efesus. Han vart landsforvist til Patmos, men slapp martyrdøden.

I vår tekst her er han og framme og går mot Jesus. Han var den første som ville møta Jesus. Men Johannes hadde sett og kjent han att først. Dei var ulike i sinn, men begge var læresveinar. Slik er det med oss og. På mange måtar kan me vera ulike, men alle kan få koma til Frelsaren.

Ulikskapen ser me også hjå to kvinner. Marta og Maria budde i same hus der Jesus kom på vitjing. Men dei var ikkje like i tanke og framferd. Marta var arbeidssam og trottug i det praktiske. Maria sette seg ved Jesu føter og åt orda hans. Dei trong og vart velsigna av dei. Men begge var Jesu vener. Luk. 10, 38ff.

3. Jesu oppstode er eit prov.

Denne hendinga er og eit vitnemål om at Jesus hadde stått opp or grava. Han ikkje berre tale med sine, han hadde og mat til dei. Dei hadde fått ein stor fangst. Dei talde kor mange fiskar det var – heile 153 fiskar. Nå stod Jesus på stranda og hadde laga til eit bål til å steika fisken på. Det var eit tydeleg prov på at han var eit levande menneske og ikkje ei slags luftspegling.

Det var tredje gong han viste seg for dei. Den første gongen var om kvelden same dag han stod opp, Joh. 20, 19. Då sat dei bak lukka dører av otte for jødane. Då kom Jesus med fred. Åtte dagar seinare møtte han dei att, også då bak lukka dører. Då var dei og inne og Tomas var med dei. Han hadde ikkje vore der påskedagen. Og nå fekk han møta Jesus og fekk prov på at det var han: Legg handa di i sida mi, sa Jesus. Det er eg!

Det er fint at det er fleire slike prov på oppstoda i Bibelen. For det er ikkje lett å tru på så store under. Mange har tvila på det. Og oppstoda er viktig for oss. Den er det store provet på at Jesus verkeleg var Messias og at Gud står bak alt han gjorde. Ryle kallar oppstoda for «toppsteinen» i frelsesverket. Han fullførte det han skulle gjera. Han gjorde det me skulle ha gjort og har sigra over død og helvete og grava. Jesus er det store sigerherren.

Difor er oppstoda så viktig for frelsa vår. Den synte oss at Jesus er Gud som har makt over alt og alle. Og ein dag skal han visa det slik at alle ser det – når han kjem att og alle skal opp or gravene.

Joh. 21, 15-22. Et vendepunkt for Peter.

Vi møter Jesus og Peter ved Gennesaretsjøen. Det ble et vendepunkt i Peters liv. Men det var også en kritisk dag for ham, slik det kan bli for et menneske. La oss se på det som skjedde.

1. Hva hadde skjedd før?
Peter hadde fornektet Jesus natten til langfredag, kap. 18. Han hadde sviktet, falt og det kostet mye å erkjenne og bekjenne dette. Deretter gå han av sted for å fiske. Da ble han et eksempel for noen andre. De sa: Vi går med deg. Han dro dermed de andre med seg bort fra det de hadde vært med på før. Og de visste hva Han hadde sagt, at han skulle komme igjen for å hente dem, kap. 14.

Nå får han et nytt og sikkert uventet besøk av Jesus. Denne dagen på stranda glemte han nok aldri. Og det ble hans redning. Det skapte nytt liv og håp hos Peter. Men han visste egentlig lite om hva som ventet ham og hva han skulle være med på i et langt liv. Slik er det med oss alle. Vi må vandre i tro også på den måten.

2. Selve møtet.
Vi ser straks at Jesus ber bare om kjærlighet. Han anklager ham ikke og kommer ikke med betingelser. Han spør bare ganske enkelt, men dog så vanskelig: Elsker du meg? Det innebærer et spørsmål om hva som er det største og viktigste og eneste store for Peter.

Hvorfor sier Jesus dette: Elsker du meg mer enn andre? Svaret må nok ligge i noe Peter selv har sagt før. I kap. 13, 37 sier han: Jeg vil gi livet mitt for deg. Han brukte ofte sterke og store ord da han uttalte seg. Men det er ikke nok, det holder ikke i prøvelsens stund.

Da Jesus spurte om kjærlighet, brukte han et meget sterkt ord, på gresk agapao, som betyr en forpliktende kjærlighet, som er villig til å gi og ofre noe for andre. Det er dette ordet Jesus bruker i Joh 3, 16 om Gud som ga sin sønn.

Peter, elsker du meg med en slik kjærlighet? Eller tenker du bare på følelser og gode ord? Dette må ha gått dypt inn i hans sjel.

Når Peter skal svare, våger han ikke å bruke dette ordet om seg selv. Han svarer med et ganske annet ord, et mildt og vennlig ord, fileo. På norsk blir det her uttrykt slik: Jeg har deg kjær, v. 15. På moderne gresk er dette ordet for "å kysse". To ganger spør Jesus slik og får samme svar.

Jesus ville prøve ham og se om han fremdeles hadde store ord, eller om han var blitt ydmyket og sett seg selv på en rett måte. Slik vil han også teste vår troskap.

Men tredje gang spør Jesus på en annen måte. Han stiger liksom ned til Peter og setter seg på samme nivå som ham - og spør: Har du meg kjær, Peter? Samtalen er kommet ned på det nivå Peter ennå er. Da ble disippelen bedrøvet over ennå et spørsmål. Hva er det Jesus vil? Hver gang hadde han svart: Du vet at jeg har deg kjær. Nå legger han til noe og sier: Du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.

Jesus visste alt, men han måtte få Peter til å innse sin virkelige stilling. Derfor brukte han tid på Peter, nettopp fordi han var glad i ham og ville bruke ham senere i livet.

3. Hvordan får vi den kjærligheten?
Mange ser på kjærlighet i dag som følelser og stemning, sang og mye folk med stor begeistring. Den er kortvarig og overfladisk. Vi skulle ikke kalle dette for kjærlighet. På gresk er det flere ord for det vi kaller kjærlighet, minst 5 selv om ikke alle er brukt i Bibelen. Vi skulle hatt noe lignende i vårt språk for å uttrykke oss klarere.

Får vi ekte kjærlighet til noen ved å gjøre en innsats for dem, streve etter å være dem tillags? Eller blir det kjærlighet av å forsøke å elske eller å be mye om det?

Johannes gir svaret på dette i et brev han skrev til vennene. 1. Joh. 4, 10 og 19. Han tar utgangspunkt i at Gud er kjærlighet. Så sier han at vi skal ta imot denne kjærlighet og la den blir stor for oss. Og det blir den når vi ser mye på Frelseren og det han gjorde for oss. Dvel lenge ved hans lidelse, kors og død. Da vil det tenne en gnist i ditt hjerte, en takkesang for frelsen full og fri. Da blir det ikke strev og gjerninger for å tekkes Gud. Da blir det takkesang og ønske om å gi noe til Mesteren.

4. Oppgaver.
For hver gang Jesus får en bekreftelse på at Peter er glad i ham, får han tildelt en tjeneste. Det var en særlig gest til den falne synderen som nå hadde vendt tilbake. Han gjorde ikke det med de andre. Ta deg av lammene og sauene, sier Jesus. Du skal fø dem og gjete dem. Det er tydelig at han mener menneskene, store og små. Alle på denne jord er innbefattet i Peters oppdrag.

Og vi går i hans fotspor på en måte. For vi har også en slik tjeneste. Det betyr at vi skal hjelpe hverandre til et sant og rett gudsliv. Det er trangen og nøden som er lagt ned i Guds folk. Vi vil gjerne ha noen med oss til himmelen. Det er misjon. Det er indremisjon og ytremisjon.

Vi vet at Peter fikk være med i tjeneste i mange år. Og han skrev to brev til de kristne, og de er kommet med i vår bibel.

Nå gjelder det oss. Vil også du og jeg ta oss av noen små eller store - og lede dem inn til den gode hyrde som venter med åpne armer.
Amen.