Mark. 9, 17-29. Ei vantru slekt.
.
Her møter
me ei vantru slekt, ein far og hjelpelause læresveinar. Dette er så likt oss.
Men til desse menneska er det ein allmektig frelsar kjem med si hjelp.
.
1. Verda
er vantru
og syndig. Ho er fiende av den levande Gud. Dette vil auka fram mot endetida.
Ho er som eit opprørt hav og let seg driva ikring. Jesus seier til folket: Du
vantruande ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk? Kor lenge lyt eg tola dykk? V.
19. Jesus har vore så lenge hjå folket og gjort så mange under, at nå burde dei
tru at han kunne gjera meir, også denne gongen.
.
Er det
ikkje likt til alle tider? Dei vantruande trur ikkje på Gud, og mange meiner
han ikkje ein gong eksisterer. Difor er han også utafor deira liv, dei reknar
ikkje med han til dagleg, og trur difor at dei slepp å stå til ansvar for han –
om han skulle vera til. Dei trur dei kan vera trygge også i døden.
.
Her reknar
dei så i miss. Men deira meining er tufta på ei tru, men trua er det dei sjølv
meiner må vera rett. Og når alt er konsentrert om dei sjølve, blir det feil i
høve til Gud. For ingen av oss har rette tankar om han. Dei må me henta frå
Skrifta. Der har han sagt frå kven han er og kva han vil med oss.
.
2. Læresveinane
var
hjelpelause. Dei var ikkje i stand til å hjelpa den stumme, v. 18. Dei hadde
prøvd, men alt var til fånyttes. Slik var det fleire gonger. Og slik er det med
oss. Me må læra at det er noko berre Gud kan, og det viser at me skal vera
audmjuke. Me har ingen ting å rosa oss av.
.
Me ser lite
frukt i livet vårt og av tenesta for Gud. Er det normalt, tenkjer me gjerne.
Spørsmålet kjem ofte til ein arbeidar i Guds rike: Er tida for vekking slutt
nå? Svaret må vera nei. Gud vil ikkje at nokon skal gå fortapt, som Peter
skriv. 2. Pet. 3, 9. Så lenge det er sant, vil Guds Ande arbeida for å berga
sjeler. ,
.
3. Ein fortvila far
kjem nå
fram. På Jesu spørsmål fortel han om guten. Guten hadde vore slik heile livet.
Den vonde ånda kasta han i eld og vatn og prøvde å drepa han. Eit fortvila rop
stig opp til Jesus: Om du kan gjera noko! Han hadde ei tru på det, men tvilen
låg på lur.
.
Jesus er hans siste utveg: Ha medynk
med oss, hjelp han. Om du formår, stod det i ein gamal bibel. Den svake
trua hang truleg saman med at læresveinane stod rådlause. Kanskje Jesus kunne
gjera det dei ikkje makta.
.
4. Ein allmektig frelsar.
Jesu svar
gjeld trua. Om du kan tru! Har du tillit til meg? Meiner du at eg kan hjelpa og
berga han? Då er alle vegar opne. Ingen ting er umogleg for dei som trur. Det
var svære ord for ein tvilande far med ein sjuk gut. Er det verkeleg slik?
.
Eg trur, sa
han. Og straks kjem ei stråle med tvil: Hjelp mi vantru. Det var noko i han som
strei imot. Han kunne liksom ikkje sleppa seg heilt ut på djupt vatn. Det er
her du må hjelpa meg, Jesus frå Nasaret! Dette sinnelaget vart berginga for
guten. Faren var nå så audmjuk og stille at han tok imot hjelp. Det er rett
veg.
.
Jesus var
myndig nå. Han brukte si allmakt. Og den ligg i Jesu tale og ord. Han truga,
tala og baud ånda fara ut. Her gjorde ikkje Jesus noko spesielt. Han tala
berre. Og hans ord har slik makt og mynde med seg at til og med djevlane må
røma. Dei sleit i guten, men Frelsaren sigra. Jesus reiste han opp som ein fri
og frisk mann.
.
Det er det
han vil gjera med og for oss. Lat oss ikkje grava oss ned i vantrua og tvil,
men ropa av full hals: Hjelp mi vantru, for eg har tru på deg og tillit til di
makt. Du er jo Guds eigen Son.
Amen.
Mark. 10, 2-9. Ekteskap
20.s. Treenighet.
Teksten i dag handler om ekteskapet. En mann og en kvinne
inngår en pakt om å leve sammen, skape et hjem og et lite samfunn for seg selv.
Så langt vi kjenner til det har det eksistert til alle tider i alle land i en
eller annen form. Måten det organiseres på er ikke avgjørende eller det
viktigste. Hovedsaken menneskelig sett er at det er et ordnet forhold som
består over tid.
Vi må se på noen sider ved ekteskapet her. Første vers i
dette kapittel framstiller Jesus som lærer – han lærte dem. Ordet om ekteskapet
er bare en del av den.
1. En guddommelig ordning.
Jesus viser til Skriften når han får spørsmål om ekteskapet,
v. 3. Og Jesus sier at Gud har sammenføyet dem, v. 9.
Vi finner flere avsnitt og vers i Bibelen om ekteskapet som
viser at de regnet det som en guddommelig ordning. Derfor kan vi ikke gjøre med
det etter menneskelig tanke og mening.
Bibelen ser også på ekteskapet som et bilde på forholdet
mellom Gud og hans folk (Israel i GT og menigheten i NT).
2. Guds ønsker.
Vers 6 viser til skapelsen og viser at det skulle være et
varig forhold mellom en mann og en kvinne. Jfr. v. 8. Gud tvinger ingen. Guds
opprinnelige plan var et livslangt ekteskap som altså var uoppløselig. Mat. 19,
6f. Og det henger sammen med at Gud skapte alt godt. Da han så på sitt
skaperverk ved slutten av den sjette dagen, så han at alt var «overmåte godt»
(1. Mos. 1, 31). Mennesket var også med her, v. 27. Og det var skapt i Guds
bilde. Da måtte også ekteskapet og samfunnet mellom to av hans skapninger være
godt.
Men så kom syndefallet. Det snudde opp-ned på alt. Da
begynte striden og uroen og egenviljen hos menneskene. Det var ikke med i skapelsen,
men en del av fallet. Synden ble en makt i mennesket etter fallet. Det førte
også til uro i familien og kravet om skilsmisse meldte seg.
3. Skilsmisse.
Bibelen viser at skilsmisse har skjedd i lange tider, helt
fra Moses’ tid da han fikk loven. På dette området var de på linje med
hedningene om ikke i grad og hyppighet. Ettersom synden har vært med i hele
menneskehetens historie utenfor Paradis, har også skilsmissen eksistert hele
veien.
Kravet om skilsmisse kom på grunn av flere ting, og det var mannen
som krevde dette. Vi ser noe av det i jødisk litteratur som trolig også
gjenspeiler tiden før Kristus. Det var ikke bare utroskap som ble regnet som
grunn. Det kunne være helt trivielle ting som kanskje ble unnskyldning for noe
annet. Det kunne f. eks. være at konen hadde kokt maten dårlig og hadde form
mye salt i den, eller å ha stekt den for mye. Da kunne mannen vise konen bort
og finne seg en annen. (Ryle siterer her Lightfoot.)
I 5. Mos. 24, 1 skriver f. eks. Moses: «Dersom en mann tar
seg en hustru og gifter seg med henne, og han ikke bryr seg om henne lenger,
fordi han har funnet noen ved henne som byr ham imot, da kan han skrive et
skilsmissebrev og gi henne i hånden og sende henne bort fra sitt hus.»
Dette «noe» som han har funnet hos henne, må trolig være noe
som ut fra moralsk synspunkt er
forkastelig» (Bibelsk Oppslagsbok). Etter bibelsk tenkning kan det ikke bety
hverdagslige småting som hennes kjøkkenarbeid e.l.
Jesus nevner en grunn for lovlig skilsmisse, nemlig hor
eller ekteskapsbrudd. Hvis en gift person (mann eller kvinne) har kjønnslig
omgang med en annen enn ektefellen, er egentlig ekteskapet brutt og oppløst.
Det er grunnen til at Jesus sier: Da kan de også oppløse pakten. Mat. 5, 32.
Det er egentlig ikke en plikt. De kan begynne på nytt om begge er enige i det
og vil tilgi den skyldige.
4. Gjengifte.
Et spørsmål som straks melder seg når skilsmisse skjer, er
om den ene eller begge parter kan gifte seg om igjen. Det blir aktuelt for unge
som blir skilt, men vi ser stadig at også eldre mennesker er opptatt av det.
Ensomhetsfølelse kan være en grunn til det.
Vi må si at Jesus ikke åpner for gjengifte noen gang. I
luthersk teologi (også Luther selv) er det sagt at den uskyldige part kan gifte
seg om igjen. Da må vi spørre: Er det alltid en uskyldig part? I et så nært
forhold som i ekteskapet vil det lett komme gnisninger og uenigheter om mange
ting. Begge ektefeller kan lett reagere overdrevent og komme med beskyldninger
og anklager som kanskje ikke er relevante. I slike tilfelle kan godt begge
parter ha syndet og være skyld i et brudd.
Mat. 5, 32, som er en del av Bergprekenen, er ganske
kategorisk i denne saken: Den som gifte seg med en fraskilt kvinne, bryter
ekteskapet. Etter sakens natur må det gjelde begge kjønn. Ellers er 1. Kor. 7
en større veiledning om ekteskap og skilsmisse. Paulus er også klar her, og han
stiller opp to alternativ, v. 11: «Men er hun skilt fra ham, skal hun enten
fortsette å leve ugift eller forlike seg med sin mann.» Mot slutten av kapitlet
sier han dette: «Men om mannen hennes er død, da har hun frihet til å gifte
seg,» v. 39. Også her gjelder det begge kjønn. Ingen annen grunn enn død finnes
for å gifte seg på nytt.
- En annen sak må vi kort berøre: Hvis skilsmisse og
gjengifte har skjedd mens de var vantro, stiller saken seg annerledes. Om dette
tenker jeg slik:
Gjengifte.
Det er et overordentlig vanskelig
spørsmål. Jeg har ikke funnet noen (av de skrifter jeg kjenner nå) som tar opp
spørsmålet direkte og konkret. Og jeg vil nødig være årsak til nye
vanskeligheter. Et forsøk på svar er dette:
Bekjennelsesskriftene
(Konkordieboken) tar bare flyktig opp spørsmålet i skriftet: Tractatus (mot
pavens makt), der det står at den lov som forbyr gjengifte er urettferdig. (Den
katolske kirke lærer som kjent at både skilsmisse og gjengifte er forbudt.)
Som legmann må jeg svare slik:
1) I prinsippet er både skilsmisse
og gjengifte ulogisk og ikke etter Guds vilje. Ekteskapet er et livslangt
samliv mellom to, som bare døden kan bryte. Det er klar bibelsk lære.
2) Allerede i Moseloven er det blitt
klart at Gud må tillate skilsmisse – ”for de hårde hjerters skyld”. I
prinsippet er altså skilsmisse mulig, på grunn av synden.
3) Den lutherske kirke har ment ut
fra noen skriftsteder at gjengifte kan være mulig for den uskyldige part. Det
er to problem med det: Først: Hvem er egentlig den uskyldige? Det er ikke
alltid lett å avgjøre, og alle vil vel hevde at de er den uskyldige. Dernest: Noen bibelsteder er faktisk så
komplekse at tolkingen er forskjellig.
4) Selve ekteskapsinngåelsen er i
prinsippet ikke kirkelig, men et statlig ansvar i samfunnet. Når presten har
vigselsrett, er det fordi kirken får retten overdradd fra staten. Det kan være
et viktig moment.
5) All frelse er av bare nåde. Der
er ingen ”gjerning” vi skal gjøre for å eie liv i Gud. Det er også viktig.
6) Et lignende forhold er kjent fra
misjonsmarken: Når en polygamist blir frelst, hva skal han gjøre med alle
konene?
- Alt dette bør vi ha som bakgrunn
når vi tenker på emnet ”ut fra Skriften”. Da er det ikke så enkelt. Men jeg kan
si litt om det slik jeg tenker her:
a) Et ekteskap er å gi et livslangt
løfte om troskap. Hvis en gjengift skal oppløse sitt nye ekteskap, blir det å
begå en ny urett og synd. Og vi helbreder
aldri en synd ved å gjøre en annen synd.
b) Vi kan ikke sammenligne den
synden det er å gifte seg som fraskilt med for eksempel å stjele. Den som
stjal, skal ikke stjele mer, men betale tilbake det han har tatt. Det kan man
ikke mht ekteskap.
c) Gjengifte mens ektefellen lever
er synd, og kan dermed behandles som synd. Det betyr at det er tilgivelse for
synden og full oppreisning åndelig sett.
d) Det har vært nokså vanlig at en
fraskilt og gjengift ikke kan ha en offentlig tjeneste i Guds rike. Da mister
de gudsfolkets tillit. En kristen leder skal også være et klarest mulig lys for
verden og vise at vi tar Guds ord på alvor. Det er den byrde de må bære på
grunn av synden. Nå ser vi at man bryter også dette i stor stil, ikke bare i
statskirken, men i organisasjonene.
Min egen konklusjon er altså en
tilgitt synder skal få lov å glede seg 100 % i det, men at hun/han kunne være
litt ”ydmyk” overfor andre troende og ikke ta imot et verv i Guds rike. Det er
jo så mange andre tjenester i det skjulte vi kan gjøre for Jesus. Og de er ofte
mer verd for Gud enn det å stå offentlig fram. Og etter en tid (det vi kaller
karantene) skulle det ikke være noe i veien for å gi et enkelt vitnesbyrd i et
småmøte f. eks. Da ville det være lurt om du taler med dem først og viser at
ved en ydmyk og beskjeden framtreden når man lengst inn til folks hjerter. Det
er noen som ikke tenker på det. Her mener jeg altså at vedkommende sier med ord
at hun/han har syndet (uten å være altfor konkret – vi skal ikke brette ut vårt
indre liv for alle), men at hun/han har fått nåde hos Gud til å tro at synden
er tilgitt av Ham, og at de derfor tror at de er renset fra synden i Jesus dyre
blod. Det er jo veien vi alle må gå.
En annen side ved gjengifte mot Guds
vilje, er at man mister noe av Guds velsignelse over sitt liv når man handler
mot Guds ord. Det gjelder i alle spørsmål.
Noen skriftsteder om dette: Mat. 19,
8: For deres hårde hjerters skyld. V. 9: for hors skyld, som grunn for
skilsmisse. 5. Mos. 24.
1. Kor. 7, 15 den vantro kan skille
seg og den troende skal la det skje for fredens skyld. V. 10f.
Mark. 10, 11f: klart ord om at
gjengifte er galt. Sml. Luk. 16, 18.
1. Kor. 7, 39 viser at gjengifte er
mulig når ektefellen er død.
1. Tim. 3, 2 og 12 er det man bygger
på når en gjengift ikke skal ha en offentlig tjeneste, m. paralleller. Dette
viser trolig underforstått at det har vært andre kristne som var gjengift der.
Her må vi få lov å advare de som
kanskje er i ferd med å gifte seg.
En kjent tekst har vi for oss nå. Det gjelder i først rekke små
barn som Jesus velsignet. Og da må vi først si at det taler ikke om dåp (selv
om barna hører med der). Det handler mer om to viktige saker i den kristne
kirke og for hvert menneske. Disse to store sannhetene er dette:
- Hvorledes kommer jeg inn i Guds rike – og Jesus svarer: som et
barn.
- Dernest vårt ansvar for barna her i verden – Jesus sa: La de små
komme til meg. La oss se litt på det.
A. Veien til Gud.
Når vi taler om veien til Gud, er det underforstått at menneskene
av natur og fødsel ikke hører Gud til. De må komme til ham. Ellers går det ikke
godt.
1) Det finnes bare en
vei.
Det er en hovedlærdom, og det gjelder for alle mennesker. Det er
slik for nordmenn og for alle andre folkeslag. Og det gjelder for voksne og for
barn. Gud har ordnet en vei. Og hvis Gud ikke hadde gjort det, var alle
fortapt. Det er også slik at folk flest ikke kjenner veien. Av natur er vi alle
borte fra Gud og er blinde for de åndelige ting. Paulus taler ganske skarpt om
det i Rom. 8., 7: Mennesket er ikke Guds lov lydig, og kan heller ikke være
det. Vi søker vanligvis det som behager oss mest.
Men Gud skapte en vei fra verden til seg.
2) Jesus er veien.
Joh. 14, 6.
Gud sendte sin egen Sønn for å vise oss veien og selv være veien
til Gud. Jeg er veien, sa han. Og Peter stadfester det og sier: Det er ikke
frelse i noen annen… Apg. 4, 12. Vi blir bare frelst ved Jesu navn, sier han.
Og her betyr navnet selve personen og det han er. Jesus sier også i Joh. 10, 9:
Jeg er døren. Og engelen sa om barnet som skulle bli født: Han skal frelse sitt
folk fra deres synder. Mat. 11, 21.
Og fordi Jesus er den eneste frelser i denne verden, er porten inn
til Guds rike trang. Mat. 7, 14. Den er trang bl. a. fordi vi må fornekte og si
fra oss alle andre måter å komme til himmelen på.
Når det er Jesu person som kan frelse oss, må vi huske at det er
alt ved Jesus som frelser. Derfor er julehelga ikke nok. Mange synes det er
fint at han kom som et lite barn. Det ligger noe fint og uskyldig over det. Men
for å se frelsen må vi ha med påske. Jesus måtte bli åpenbart, ikke bare som et
lite barn, men som den lidende frelser.
Det er synden som stenger oss ute fra Guds rike. Og synden krevet
dødsstraff. Esek. 18, 4: Den som synder skal dø. Rom. 6, 23: Syndens lønn er
døden. Derfor MÅTTE Jesus dø. Alt annet var ubetydelig i denne sammenheng.
Synden måtte sones og tas bort. Guds vrede måtte stilles.
Vi kan ikke møte Gud med vår synd. Det er fortapelse. Og det visste
Gud best av alle. Derfor sørget han for en ferdig frelse på Golgata kors. Da
Jesus ropte: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30, da var frelsesverket ferdig for
alle.
3) Vi må ta imot.
Selv om alt er gjort av Jesus, måtte dette bli mitt – og ditt om du
skal bli berget i evigheten. Johannes skriver om dette: Alle dem som tok imot
ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Joh. 1,
12. Der er det tydelig. Å ta imot er å tro. Troen er å si takk til Guds gave.
Her sa Jesus at de måtte være som barn for å bli hans. Et viktig
kjennetegn ved barnet er at det har tillit til andre som ikke har gjort det noe
ondt. Det knytter seg til sine foreldre og vet at der hører de til. De er også
ivrige etter å ta imot en gave. De åpnet hendene og strekker seg etter gaven.
Noen ganger er de så ivrige at de glemmer å si takk. Men det gjør ikke noe i en
slik stund. De lærer nok det etter hvert.
Det skulle også vi gjøre. Vi har mye å takke Gud for. Hele
frelsesverket er hans gjerning da han sendte sin Sønn. Og han står og venter på
et hjelpeløst barn som vil komme.
Slik er det i Guds rike. La stolthet og egoisme fare. Erkjenn dine
synder og be om nåde og tilgivelse. Det er det vi alle trenger. Jesus står og
venter!
B. Vårt ansvar.
Da ser vi også vårt eget ansvar for andre. Det gjelder barna. Vi
skal ikke hindre dem – da blir Jesus vred, v. 14. Hvor mange foreldre i dag som
hindrer sine barn i å komme til Jesus. De døper dem ikke, de ber ikke med dem
og de forteller dem ikke om Jesus og himmelen. Det ligger en grufull dom i
vente på slike mennesker. La dem komme til meg, sa Jesus. Hindre dem ikke.
Eksemplets makt er stort. Ser barn noe av Guds godhet i ditt liv? Eller leder
du dem inn i materialisme og verdslige levemåte? Barna er vel det kjæreste
menneskene har her i verden. Og dem skulle du vel ønske alt godt, ja det beste
på jord. Og det er himmelriket.
Ansvaret gjelder ikke bar de små. Vi kristne er kalt til å være
misjonærer – her hjemme og der ute. «Alle, alle vil vi ha med…» Slik synger vi
på barnesamlinger. Men er det virkelig sant, og gjør vi noe. Ser vi ansvaret
for hedninger i fremmede land og for verden i vårt eget område?
Jesus velsignet de små, v. 16. Men han velsigner også hver den som
forsaker noe for å gå med evangeliet. La ham få ta deg også inn i sin favn. Vil
du komme?
Mark. 10, 17-27. En ung mann.
.
Dette avsnittet står tre ganger i
NT, i Markus, Matteus og Lukas. Slike avsnitt som blir gjentatt, tror vi er
viktige deler i Guds ord. Alt i Bibelen er viktig, men noen steder ”renner Guds
vann ekstra sterkt ved,” sa en predikant på et møte for mange år siden. Og her
lærer vi flere ting, som vi skal stansa kort for.
.
1. Den unge mannen var et fint
menneske. Han var moralsk og religiøs og kunne
si at han hadde holdt alle Guds bud. Som vanlig blant jødene da, mente han nok
ytre sett. Han hadde ikke drept noen, og ikke løyet bevisst og heller ikke
tilbad han andre guder. Han var en ren ungdom, og det er bra. Det er fint å møte
slike mennesker.
.
Han tok det også nøye med religionen
og fulgte Guds bud og ordninger der. Men det må ha vært noe uro i hans indre.
Kanskje han følte det var noe som manglet i alt det perfekte. Derfor sprang han
til ham, knelte ned og søkte hjelp, v. 17.
.
2. Mannen var uvitende om Guds plan. Han forstod det ikke og skjønte ikke hva Gud egentlig
krevde. Og dette lærer vi ikke på verdens vis, på skoler eller ved diskusjon.
Her trenger vi en guddommelig åpenbaring.
.
a) Han spurte: Hva skal jeg gjøre
for å arve? Han var interessert i det evige liv, og han visste at det var
en arv. Men å gjøre noe for å få en arv, går det an? En arv får vi ved fødsel,
og derfor er den gratis og ufortjent. Mange vil gjøre noe, og de kommer med
gjerninger og sin egen religiøsitet til Gud. Men det er umulig. Det er ingen
som blir frelst ved egen innsats. Det viser f. eks. Rom.br. og Gal.br.
.
b) Han skjønte heller ikke hva
Guds vilje og lov betyr. Han regner opp noen bud, og sier: dette har jeg
holdt. Men vi legger merke til at alle disse budene var om hans forhold til
mennesker. Han nevner ikke Gud og det vi skylder ham. Han så bare på livet her
på jorda. Og når vi glemmer å se oppover, ser vi ikke at vi er skyldige for ham
med hele vårt liv. Og da fører det til egenrettferdighet, som menigheten i
Laodikea var opptatt av: De sa at de var rike og manglet ingen ting og de var
blinde for den åndelige siden ved livet. Åp. 3, 17.
.
3. Da ser vi: Jesus elsket ham, v.
21. Frelseren så på ham, og det var
kjærligheten til de fortapte som viste seg nå. For den egenrettferdige er like
fortapt som den styggeste synder. Det er det mange som ikke regner med og ikke
skjønner. Med hele sin prektighet var han fortapt.
.
Jesus syntes synd i ham – for han så
at han var utenfor. Men han var jo kommet nettopp for de fortapte, og nå
forsøkte Jesus å redde ham. Joh. 3, 16. Mat. 23, 37. Det er derfor vi er med i
misjonen. Vi må vise hedningen at alt vårt eget er nytteløst. Her er det bare
Jesu gjerning som gjelder.
.
4. Mannen hadde ett viktig hinder:
penger. Han var bundet av mammon og sin
rikdom. Derfor gikk han bort – fra Jesus og Guds rike. Slike mennesker er
vanskelig å løse, v. 25. Båndene er så sterke. Få ting binder så sterkt som
penger og rikdom. Og denne mannen var svært rik, v. 22.
.
Pengene er en snare, som fanger oss
uten at vi er klar over det – hvis vi ikke våker. 1. Tim. 6, 10. Derfor skal vi
ikke samle oss skatter på jorda, Mat. 6, 19, og heller ikke streve etter å bli
rik, Ordspr. 23, 4. Det verste var ikke at han hadde mye, men at hjertet og
tanken var bundet til rikdommen. Han satte sin lit til den.
.
Her kan bare Guds kraft løse oss.
Derfor må vi slippe evangeliet til. Overgi alt det som binder deg til Gud. Han
har omsorg for oss, står det. 1. Pet. 5, 7.
Mark. 10, 28-31. 23. s. Treenighet.
Peter er ordførar som ofte elles. Han fører ordet og
seier gjerne det dei andre tenkjer. Jesus har tala med og om den rike, unge
mannen og åtvara sine mot rikdomen. Den kan forføra oss bort frå Gud. Det er
vanskeleg for ein rik å bli frelst, seier han rett ut. For rikdom har ein eigen
evne til å binda sjela og tanken til seg. Då misser alt anna verdi.
Difor er kjærleik til pengar så farleg. Farisearane
var pengekjære, Luk. 16, 14. Og ein arbeidar i Guds rike må ikkje vera det,
skriv Paulus. 1. Tim. 3, 3. For pengekjærleiken er ei rot til alt vondt, 1.
Tim. 6, 10. Bibelen tek det altså på alvor og åtvarar oss på det sterkaste. Det
er fleire røter til det vonde for oss. Men pengar er ei kraftig rot som har
ført mange i avgrunnen.
Då teke Peter ordet:
1. Eit offer.
Me har forlate alt, kva skal me få? Det var Peter
sine tankar då. Dei hadde ikkje meir enn dei trong frå dag til dag. Slik var
dei fattige folk etter vår standard. Men det var eit offer å fylgja Jesus på
fleire måtar. Dei var stadig på reis gjennom heile landet fleire gonger. Dei
fekk truleg pengar og mat hjå folk dei møtte. Men ikkje noko var fast inntekt,
og dei visste ikkje kva neste dag ville føra med seg.
Framleis er det slik sjølv om det vert på andre
måtar. Men kallet frå Gud inneber alltid ei forsaking. Jesus tala om at dei
truande ville møta motgang, til og med frå sine eigne. Mange kristne har møtt
direkte forfylging for si tru. Andre veret håna og mobba meir i det skjulte.
Det er ein pris me må betala om me skal fylgja Jesus.
2. Kompensasjon.
Jesus er raus. Han gir store lovnader til dei som går
ærend for han av hjarta. Og det strekar han under med uttrykket: Sanneleg seier
eg dykk, v. 29. Han vil visa at det verkeleg skal gå dei godt – nokre gonger
gjeld også her i livet, men alltid i æva. Dei truande skal få noko att for det
dei gjer for han.
Dei som har forlate slekt og eigedom dei hadde i arv
på grunn av evangeliet, skal få kompensasjon. Det kan vera misjonæren som dreg
til andre land. Før i tida visste dei ikkje om dei kom heim att nokon gong. Alt
var så usikkert. Til ein viss grad gjeldet framleis. Eller det kunne vera ein
predikant eller pastor som sa frå seg arveretten til gard og grunn for å tena
Gud andre stader i landet. Eller ei kvinne som sa nei til ekteskap og born og familie
for å gi tida og livet sitt i teneste for Gud som sjukepleiar eller anna.
Dei skal få noko att. Ja, dei skal få meir att enn
dei gav avkall på. Hundrefald, seier han. Det er mykje. Og dei skal få noko av
det her i livet. Dei skal ikkje mangla vener eller arbeid eller innkome.
Eg hugsar ei kvinne som hadde vore skodespelar tala i
kyrkja heime då eg var barn. Ho sa: Då eg fortalder at eg måtte forlata
teateret og alle venene der av di eg var ein kristen, lo dei og sa: Du vil
ikkje finna ein einaste ven i heile landet når det skjer. Men, sa ho: Eg har
aldri hatt så mange vener som må. Eg møter dei alle stader kring i landet der
eg møter Guds folk. Dei er mitt folk nå, sa ho.
Slik kan mange seia. Me fann nye vener hjå alt Guds
folk kor dei så bur. For me er alle eitt i Kristus og høyrer han til.
Og i den komande verda, seier Jesus, skal alle me
truande få evig liv. Og det er meir enn alt her i verda. Me fortener ingen
ting. Han seier ikkje det. Men han gir alt me treng som gåve. Me skal få det,
seier. Det er nåde. Det evige livet er også nåde for oss alle menneske. Men då
hender noko overraskande for somme.
3. Eit uventa skilje.
Jesus seier til slutt: Men mange som er dei fyrste,
skal verta dei siste, og dei siste dei fyrste. Det hadde ikkje alle rekna med.
Puritanaren Matthew Henry tolkar dette om dei tolv
læresveinane. Det var dei fyrste som fylgde Jesus, men det skulle koma andre
etter dei som kanskje skulle gjera større gjerningar. Slik kom Paulus etter
dei, men han fekk gjera mykje for sin Herre. Og slik kan det vera til alle
tider i kyrkjesoga. Me har sett og høyrt om mange som har gjort store ting for
Gud, men kanskje det ennå vil koma nye og «større» vitne etter vår tid.
Somme har kanskje venta at dei skulle få ein ekstra
plass i Guds himmel av di dei var viktige i si tid. Me veit at nokre
læresveinar bad om det. Men Jesus avviser alt slikt. Det er Gud åleine som
styrer. Me skal gleda oss over å få vera Guds barn her i tida og seinare i æva.
