Markus 14-16.

Mark. 14, 32-42.

.

”Hin time i Getsemane, jeg aldri glemme kan.” Slik sang den 35 år gamle amerikanske forkynneren E. P. Hammond i 1866. Det året reiste han og kona til Europa og kom både til Egypt og Israel. Da var de også i Getsemane, og der kom sangen til ham. Det var en gripende stund for predikanten. På engelsk kommer poenget godt fram at det handler om kampen i Getsemane. Det var der han kjente at Jesus døde for ham.

.

Påsken inneholder flere veldige dager. Det som skjedde der forandrer hele vår historie. Fremdeles har det kraft i seg til å gjøre store ting. Her ser vi inn i Jesu hjerte og hans utrettelige kamp for oss. Og det lærer oss også noe om vår vei – i følge med Jesus på lidelsens vei.

.

La oss denne gang stanse for noen utvalgte setninger av Jesus her i hagen. De sier mye om ham selv og hans gjerning i verden.

.

1. ”Min sjel er bedrøvet inntil døden,” v. 34.

Her ser vi noe av lidelsen, av Jesu indre liv og tanker. Det viser dødens skygge og dype alvor når Guds Sønn frykter slik for den. Han er omgitt av sorg og lidelse på alle sider. Ordet taler om Jesu kamp i hagen og ellers.

.

En sanger synger slik om det: ”I navnløs ve og smerte vår Jesus den har gått - - en smertenes vei det er.” Og Hammon skriver i sin sang slik: ”Og aldri jeg utgrunne kan hva der ditt hjerte led.”

.

Hvorfor var smerten og bedrøvelsen så sterk?

.

Først var det syndebyrden. Den var tung å bære. Han begynte nå å smake døden og helvete og led for hver eneste synd på jorden. Da følte han tyngden av de styggeste og slibrigste synder i tanker, ord og gjerninger som hver av oss har gjort. Der er mine synder, og dine, politiske ledere sine og barnas synd. Nå fikk han smake døden. Hebr. 2, 9-10. I dypeste forstand er det den evige død som alle ufrelste skal møte en dag. Denne lidelsen kan vi aldri forstå med vår tanke.

.

I Hebr. 5, 7-9 skjer trolig også i Getsemane. Der skriver forfatteren: ”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. 9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham,”

.

Legg merke til ord og uttrykk som er uthevet her. Nå skal du tenke slik: Dette gjorde han for meg. Han tenke på meg da han skrek i Getsemane og så fullendte frelsen. Jesus var bedrøvet til døden for min skyld!

.

Dernest hadde han fiender omkring seg alle steder. Først og fremst var Satan i angrepsstilling denne dagen. Dette og korset er de siste angrep han har anledning til å gjøre mot Guds Sønn. Derfor gjør han det han kan for knekke ham, ta fra ham vilje og tanke og ønske om å gå denne lidelsens vei helt til enden.

.

Flere mennesker ble brukt av djevelen disse dagene. Det skjer i Getsemane også. Her er soldater som de romerske myndigheter bruker, men de er ledet av djevelen. Han bruker ofte politikere og ledere for å utføre sin gjerning. Blant dem alle kom så Judas, disippelen som hadde fulgt Jesus i over tre år sammen med de andre elleve. Nå hadde han solgt sin sjel for noen få shilling og bedrog sin Mester.

.

Den største smerte som mennesket Jesus led nå var nok at hans egen Far gikk fra ham. Salme 22 måtte oppfylles. Sønnen skulle dø og lide for all synd.

.

2. ”Alt er mulig for deg,” v. 36.

Han taler nå med sin Far, Abba. Jesus kjente ham godt etter evigheter i himmelen. Og han visste at han kunne alt. Han tvilte aldri på sin Gud og Far. Og Jesus visste at lidelsen ble hard og tung denne natta.

.

Som menneske ber han nå sin Far om å ta lidelsen fra ham – det er ”denne kalk”. Hvis det er mulig å finne en annen vei, ber han om det. Egentlig er det litt underlig at han ber slik. Men det skal fortelle oss at lidelsen var så ufattelig at intet menneske kan forstå det og heller ikke utholde den.

.

For Jesus vet godt at svaret er nei. Det finnes ingen annen vei til Guds rike for noe menneske. Derfor ber han klart og tydelig – også det for vår skyld, så vi skal forstå og fatte noen av det åndelige mørke som nå ligger inne i Getsemane: Han sier til sin Far: Ikke som jeg vil, bare som du vil!

.

Nå gjelder sangen: ”Din kjærlighet har bundet deg å få meg løst igjen.”

.

I Joh. 12, 27 er de ordene vi nettopp har sitert gjengitt slik: ”Fader, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.” Det er ingen tvil i hans guddommelige sjel om at han må gå denne smertens vei. Men han vil gjerne vise oss hvor ufattelig tung og bratt og steinet denne veien er. Frelsen har kostet mye mer enn vi kan forstå.

.

3. ”Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse,” v. 38.

Det er det siste uttrykket i Getsemane vi skal ta med nå. Her tenker han ikke på seg selv og sin smerte. Hele hans indre fylles av omsorg for sine venner. Der for gi han dem råd, noe som gjelder framover i alle tider her på jorden.

.

Vi kan så lett sovne og sove oss inn i fortapelsen. Og han vet så godt at vi alle møter fristelser og motganger og lidelser i livet. Disiplene hadde jo sovnet allerede. Nå minner han dem om at slik kan det gå også senere. Det gjelder oss alle. Slik som Jesus var i kamp i Getsemane, skal vi til en viss grad også være det gjennom livet.

.

Vi møter sløvhet, søvn, lunkenhet, tvil, motløshet og lyst til verdslighet. Hver for seg kan de ta vårt åndelige liv. Djevelen bruker alle ting for å knuse gudslivet. Hans mål er at alle mennesker skal gå til helvete til slutt. Det er en uhyggelig livsoppgave. Men han er sterk nok til dra mange til seg.

.

Derfor sier Jesus så ømt og sterkt som mulig: Her må dere våke slik at dere ser faren, og stadig be den himmelske Far om hjelp til hvert steg på jorden. Så avhengig er vi av Gud. Å våke er å se realistisk på denne verden, og bønnen er vår kontakt med himmelen slik at Gud får hjelpe oss gjennom.

.

Til slutt skal vi vite at Jesus har fått all makt i himmel og på jord, og denne allmektige Guds Sønn har sagt at han er med oss alle dager. Mat. 28, 18-20. Det skal vi få stole på også nå.

Amen.

Forlatt av Gud.

Mark. 15, 34.

.

Her møter vi Jesus på korset. Golgata er høydepunktet og det dypeste i Jesu lidelse. Ingen kan fatte hva som skjedde da. Der led han ikke bare fysisk på sitt legeme. Som aldri før led hans ånd og indre menneske idet han betalte for og sonet verdens synd.

.

Han ble dømt. Deretter slet han seg bortover Via Dolorosa, som betyr smertens vei. En gate i Jerusalem heter det nå. Han ble spikra fast, slått og spyttet på. En tornekrone ble satt på hodet hans.

.

Og mens han henger på korstreet, sier han 7 ”ord” eller setninger. Her skal vi stanse ved ett av dem, og det er kanskje det sværeste av alle. Da ble et profetord oppfylt fra Salme 22, 1f. Jesus ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Det var ikke en følelse han hadde i en tung stund, det var reelt.

.

På engelsk står det: Hvorfor har du forkastet meg? I den engelske Peshitta-oversettelsen (syrisk) står det: ”Hvorfor lar du meg leve, og likevel er sein med å frelse meg.” I Salme 22 ser profeten framover – helt fram til Golgata. Det er en virkelig profeti om Messias, selv om David uttaler ordene og er trolig i står nød den dagen.

.

Hva sier dette rodet til oss?

.

1. Jesus var forlatt av Gud.

Det er det første her og den egentlige tolking av ordet. Han hadde opplevd tunge stunder mange ganger. Vi ser jo at han gikk for seg selv for å be flere ganger. Motstanden økte med tiden og kulminerte ved Golgata.

.

- Han hadde motstand av ledere og prester. De begynte det hele. Det er i grunnen rart! Skulle ikke de være glad for at Messias var kommet? Skulle ikke de gått til skriftene og sett om ikke Jesus var oppfyllelsen av Messiasprofetiene.

.

- Deretter kom motstand fra folket, etter to års virksomhet begynte folk å reagere på Jesus, se f. eks. Joh. 6.

.

- Det neste var disiplene i Getsemane. Da var det krise i flokken av Jesu venner. En av dem han sveket Mesteren og viste det med et kyss. Soldater kom med våpen og stort oppstyr mellom trærne i hagen. Da fikk disiplene panikk og rømt fra alt. De var vanlige mennesker og reagerte med frykt mens det stod på. Få er standhaftige når det virkelig røyner på.

.

- Til slutt forlot også han egen himmelske Far ham. Det er det verste. Jesus var totalt alene. Mørket lå over Golgata denne dagen, også i åndelig forstand. Djevlene gikk til stormangrep på Guds Sønn. Hele Guds vrede over all synd var nå samlet og lagt på Jesus. Det er den største oppgjørsdag og dommedag som til nå har vært i historien. Der betalte Jesus alt alene.

.

I Gal. 3, 13 skriver Paulus kort og konsentrert om nettopp det: Kristus kjøpte oss fri fra forbannelsen, da han ble en forbannelse for oss. Det er korsets budskap. Da brast hans hjerte, og helvete holdt pusten: Ville det lykkes? Vi forstår det ikke, men vi får tro det som er skrevet om saken. For da det var gjort, ropte Jesus ut over folkemengden: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.

.

Læreren spurte en klasse om nettopp dette: Hvorfor ble Jesus forlatt? Da svarte en liten gutt: Det var så mye synd på korset, at Gud ikke orket å se på det! Ja, slik var det. Der var din og min synd. Alt det Hitler og Stalin og Mao og alle andre gjort var der. Og Jesus tok ansvaret for det.

.

Det var en som var villig å dø i mitt sted,

for at jeg skulle leve ved ham,

Ja, til korset han gikk

hvor han kjøpte meg fred,

da han sonet min synd, det Guds lam.

.

2. De troendes kamp.

Noen ganger kan troende mennesker føle at Gud har forlatt dem. Og det er en vond opplevelse. Salmisten skriver noe om det i Salme 42: Hvorfor er du nedbøyet, min sjel? Det kan være flere årsaker til det, slik erfaringen har vist oss. C. Fr. Wisløff skriver ut fra dette salmeordet at ”en kan selv være skyld i at Gud er fjern. Synd og lettsindighet, et verdslig liv og forsømmelse av å lese og høre Guds ord – dette vil lede en bort fra det fortrolige samfunn med Gud”.

.

Men det kan også ha andre årsaker som vi ikke kan gjøre mye med, som sykdom, dårlige nerver, vonde opplevelser i livet og svekkelse ved alderdom. Livet kan gjøre mye vondt med oss, og noe kobler dette over til gudslivet slik at det også lir.

.

Det er likevel ikke sant at Gud forlater sine barn. Jesus ga et stort løfte da han sa disiplene skulle gå ut i all verden og forkynne evangeliet: ”Se, jeg er med dere alle dager,” Mat. 28, 20. De løftet står fast. Sangeren har rett når han sier: ”Aldri jeg ensom er, nei, aldri jeg ensom er.” ”Når nauda er størst, er hjelpa nærast,” heter det i et ordtak.

.

Likevel kan vi føle at Gud er borte. Da vil noen tenke som Jonas: Jeg vil heller dø enn å leve, Jon. 4, 8. Elias kjente også kampen og vanskelighetene da han krøp under gyvelbusken og ønsket seg døden, 1. Kong. 19, 4.

.

Gud kan gi hjelp i alle vansker. En troende er aldri forlatt av Gud. Det må vi gripe tak i og holde fast på.

.

3. Noen er forlatt.

Det er troen som binder oss til Gud. Får vantroen tak i oss slik at vi fornekter vår Frelser, er vi satt utenfor samfunnet med ham. La oss derfor ikke lure oss selv og regne med Gud når vi ikke vil ha noe med ham å gjøre. Vi kan huske på et par eksempler fra Det gamle testamentet.

.

a) Kong Saul.

Da Saul ble utvalgt til å bli konge, ble han et annet menneske (1. Sam. 10, 6) og Herren gav ham et annet hjerte (v. 9). Men etter to år som konge, var Saul ulydig og ofret som om han var prest, selv om han var av Benjamins stamme. 1. Sam. 13, 1ff. Etter det står det slik: ”Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.” 1. Sam. 15, 23.

.

Problemet med Saul var ikke bare at han syndet. Det kunne tilgis. Men han unnskyldte synden og bortforklarte den. Da forlot Gud ham og en ond ånd kom inn i ham i stedet. For et menneske er aldri tomt. Enten bor Gud der ved sin Ånd eller de onde ånder. I det ytre var han ennå konge en stund, men var forlatt av kongenes konge.

.

b) Samson.

Det andre eksemplet er Samson. Han sviktet sitt nasireerløfte og lot en kvinne få plass hos seg. Da står det så trist om ham: Han visste ikke at Herren hadde veket fra ham. Dom. 16, 20. Han gikk i egen kraft og var ikke lenger avhengig av Herren. Da vil alltid synden få rom i vårt liv. Og Guds nærvær er borte. Det er vel ikke slik med noen av oss?

.

4. Noen blir evig forlatt.

Til slutt vil noen mennesker oppleve at de blir forlatt av Gud for evig og alltid. Det er de som forlater sin Gud her i livet eller som ikke får høre om ham. De går sin egen vei og blir utestengt for evig fra himmelriket. Er du kanskje blant dem?

.

Jesus ble forlatt for en stund, for at vi skulle slippe det i evighet. Hans liv og gjerning er vårt håp, redning og hjelp. Vi gjør vel i å ta imot ham nå i nådens tid.

Amen.

Jesus møter disiplene.

Mark. 16, 14-15.

.

Vi er nå kommet en tid etter oppstandelsen. Da skjer det også noe blant disiplene og folket. Men det er ennå ikke et normalt menighetsliv i Jerusalem og omegn. Vi skal nå følge noen av Jesus venner.

.

1. Jesus åpenbarer seg.

Når noe viktig skal skje, viser han seg for sine venner. Noen ganger er det bare noen få som får se ham, andre ganger flere, ja, mange. Jfr. 1. Kor. 15, 6. Dette møtet da 500 så Jesus på en gang, må ha gjort et veldig inntrykk. Når disse reiste videre og kanskje spredte seg utover landet, har de nok fortalt om det som skjedde.

.

Denne gangen er det de elleve trofaste disiplene som møter ham i det herliggjorte legemet. Han som svek Jesus, er ikke med. Ved en åpenbaring får de se Jesus i en ny skikkelse, de opplever ham mer som guddommelig enn som et menneske. Derfor er det nok uforglemmelig.

.

Også vi behøver slike åpenbaringer der Jesus stiger inn til oss på en ny og overnaturlig måte, så å si.

.

2. Jesus refser sine.

Disiplene var ikke fullkomne, slik heller ingen kristen har vært det. Mesteren så det og talte til dem om deres feil og mangler. Hvordan skulle de ellers kunne forbedre seg? Og det var vanskelig å overbevise dem om sannheten.

.

Det Jesus pekte på var deres vantro og harde hjerter. De trodde ikke alltid det de hadde sett, og tro er egentlig å tro uten å se! Hebr. 1, 1f. Disiplene hadde hørt at Jesus var oppstått fra de døde av de vitner som hadde sett ham etter døden. Men de tvilte. Det var for utrolig, selv om Jesus hadde sagt dette på forhånd.

.

I tillegg hadde de harde hjerter. Det er samme uttrykk som er brukt om Farao i Egypt da Moses og israelittene ville dra ut av landet. Farao forherdet seg og da forherdet Gud ham, 2. Mos. 4, 21. Og i NT blir vi formanet til å ikke forherde oss, Hebr. 4, 7.

.

Vi er også ofte sene til å tro. Det skal mye til å overbevise oss mennesker. Vi er så fastgrodd i våre egne tanker og meninger. Derfor må han noen ganger også refse oss. Da er det viktig at vi lar oss formane selv om det kan være vanskelig å ta imot. Det er vår redning.

.

3. Jesus ga dem misjonsbudet.

På tross av at disiplene var sene til å tro, gav Jesus dem oppdraget å gå med evangeliet til jordens ender. Slik er han alltid. Han stoler på syndere selv om de er svake. Det er et paradoks. Men det gir oss frimodighet til å være med i Guds rikes arbeid.

.

Gud bruker ikke bare de gode og nesten fullkomne – om de finnes i denne verden. Han sier til oss i dag også: Gå! Hedninger og frafalne innbyr oss sjelden til å holde evangeliske møter. Noen ganger er det nødvendig å ta Jesus på ordet – og å gå til unådde områder og bygder også i vårt land. Det er Guds misjonsstrategi.

.

4. Jesus ga dem budskapet.

De skulle ikke skape et budskap til verden. De fikk det. Forkynne evangeliet, sa han. Det er ordet om Jesus som alene kan frelse en synder. Det er forkynnelsen om Jesu gjerninger for den syndige verden. Han døde for alle og oppstod til vår rettferdiggjørelse.

.

Evangeliet er de gode nyheter om frelse for alle syndere. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har dem kjær.” Det er et sant ord. Det skulle forkynnes for all skapningen. Ingen måtte lukkes ute fra å høre. Evangeliet er bestemt for alle mennesker. Vitnene skal aldri stanse ved en grense. Sendebudet må gå over alle grenser, inn i nye land og områder. Det er Jesu misjon.

.

Det betyr ikke at alle blir frelst. Men det skal være tilgjengelig for alle. Hele Bibelen sier at det er de som tror på Jesus, som blir frelst. For å tro er å ta imot budskapet uten å gjøre noe selv. I troen ligger også nåden, og den utelukker alle gjerninger fra vår siden.

.

Misjonen i Guds rike er som konsentriske sirkler. Alle har det samme sentrum og utgangspunkt. Men sirklene blir stadig større og når lenger ut. Det stanser ikke før den siste folkegruppe er nådd.

.

Da kan den store hvite flokk i Åp. 7 være et godt bilde på alle de troende til alle tider som en gang skal samles hjemme hos Gud. Da er oppdraget fullført. Alle som kan og vil vinnes for Gud, er nådd. Jesu og disiplenes oppdrag er fullført.

--