Lukas 2 (b).

Luk. 2, 21.

Nyttårsdag. Jesu navnedag. Kongens navn.

I Salme 72 finner vi en beskrivelse av kongen. Det er Salomo som skriver der. Han spår om Messias' rettferdige styrelse og dens frukter; fred og gudsfrykt skal i rikeste mål og til evig tid blomstre blant Guds folk; Messias' herredømme skal utbre seg over hele jorden, idet alle folk skal hylle og tilbe ham; selve jorden skal bære mye frukt, v. 1-16. Derfor skal de prise hans navn til evig tid, 17.

Kongesalmen er en vakker hyllest til Messias og kan her brukes om Jesu navnedag. Vi vet ikke om den først var tenkt og skrevet om Israels konge. Men den fullstendige oppfyllelse kan bare skje ved himmelens konge. Det viser flere vers, f. eks. v. 8: Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. Det kan bare sikte mot Kristi rike som skal nå over hele verden. V. 11 kan bare oppfylles i Kristus: alle hedninger skal tjene ham. Alle folk skal en dag bli delaktig i hans rettferdighet og hans fredsrike. Da oppfylles ordet i Fil. 2, 9-11: hvert kne skal bøye seg for ham. Den samme tanke kommer igjen i v. 17. Løftet til Abraham klinger med: I deg skal alle jordens slekter velsignes, 1. Mos. 12, 3.

Hans navn er evig og vil aldri blekne. Stadig vil nye mennesker klynge seg til det. Welanders sang er skrevet ut fra dette verset: Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.

1. Jesu navn er evig,

sier denne profetien - så lenge solen skinner. Mange store navn er bleknet og glemt. Men Jesus består. Kristendommen vil bestå tross all motstand. Kommunismen med sin gudsfornektende filosofi har vart i over 70 år i Sovjet. Og kristendommen står fram sterkere enn noen gang. Ateister og aktive motstandere i vårt land og andre steder forsøker å ødelegge den kristne tro. Men den vil bestå så lenge noen er villig å følge kongen som bærer navnet. - Hvert eneste navn som du visste skal tape sin glans og forgå, men Jesus den første og siste, hans navn skal for evig bestå.

2. Jesu navn er et frelsernavn.

"De skal velsigne seg ved ham", står det. Det fører tanken til Abrahams velsignelse, 1. Mos 12, 1-3. Det tror vi også taler om Messias. Hva er denne velsignelse som er så betydningsfull? I v. 12 har han sagt det klart: Han skal frelse den fattige som roper...han skal forløse deres sjel. Velsignelsen i Kristus er frelsen fra synd. Derfor sier engelen: du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det blir vårt når vi bekjenner synden og tror tilgivelsen i Kristus. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

3. Jesu navn gjelder for hedningene.

"Alle hedninger skal prise ham salig." Synet utvides, og grensene sprenges. Hans navn skal skyte friske skudd så lenge solen skinner. Det er de nyfrelste i hedningeland og hos oss. Så lenge tiden varer er det mulig å bli frelst. Noen vil stadig legges til Messias' rike.

Du skal gi ham navnet Jesus, sa engelen til Josef. Navnet betyr Herren frelser og er det samme som Josva i GT. Han fikk altså et navn som svarer til hans gjerning. Han skulle frelse. Men hva er det?

4. Jesus skal frelse fra synd.

Han skulle ikke komme som en politisk eller militær frigjører. Og han var ingen ny religionsstifter på linje med Buddha og andre. Det viktigste var ikke å gi folket lykke og ri her i verden. Jesu gjerning går lenger – helt inn i evigheten. Han vil at folket skal komme dit. Men synden er stengselet. Den utelukker folk fra Guds evige paradis.

Derfor skulle Jesus frelse folket fra synden ved å då som et sonoffer, slik jødene ofret dyr hver dag og på de store høytider. Ofte var det et lam som måtte dø. Nå kom det suverene Guds lam som tok ansvaret for alle verdens synder. Nå er det slik den som tror og tar sin tilflukt alene til Jesus, vil få tilgivelse for sine synder og være rede til å dø. Du er vel det?

Luk. 2, 25-35. Gamle Simeon

Det er alvorsord som manar oss til ettertanke og sjølvprøving. For bibelteksten gjeld oss og vårt åndelege liv. Kva kan dette visa oss?

Gamle Simeon får ein fin attest her. Han kan stå som mønster for oss alle kristne.

- Han var gudfryktig og rettferdig, v. 25.

- Han venta på Messias. Han hadde høyrt og lest om han i Det gamle testamentet.

- Han fekk ei openberring, v. 26. Dei bibelske menn og kvinner fekk noko spesielt, dei levde i ei openberringstid.

- Han fann Jesusbarnet i templet og tok han i armane sine. Det var ei stor stund. Og det var ikkje av di han fekk sjå og halda eit barn slik mange synes er flott. Nei, det vart openberra for han at han såg Guds eigen Son i kjøt.

Slik kan stova di eller fiskebåten bli eit tempel. Gud kan møta oss alle stader, både til oppgjer med våre synder og med evangeliet si frigjerande kraft.

I denne stunda sa han noko. Det var store ord med ei stor tyding – både for han sjølv og for ettertida. Sjå litt på dei nå:

1. Han var ferdig til å døy, v. 29.

No kan du la tenaren din fara herifrå i fred, sa han. Han var ikkje lenger redd for å døy. Det godt å kunne seia det. Det er ei visse som berre Guds born kan ha. Er det mogeleg? Slik har dei det ikkje i andre religionar, t. d. i Islam. Dei må venta til domedag for å få vita om dei er frelste.

Heller ikkje humanetikarar og andre verdslege folk har ei slik visse. Somme har sagt til seg sjølv og høyrt av andre at det er ingen Gud. Gjer dei det lenge nok, sovnar dei inn åndeleg tala og blir forherda. Då lever dei i dødens fred.

Men Guds born har lov å tru det. Bibelen seier det er slik, sjølv om me ikkje alltid kjenner det slik. Våre kjensler skifter dagleg og me kan ikkje lita på dei. Men Guds ord er like fast, om så jorda går under. Difor bygger med på det.

- Job seier: Eg veit at min gjenløysar lever, Jon. 19, 25. Midt i trengslene han opplevde, visste han det. Han hadde ein som kunne berga han får alt. Og det skjedde i hans time.

- Paulus skriv: Eg veit kven eg trur på.  2. Tim. 1, 12. Trua hans var ikkje ei gjerning eller ei oppleving eller sterke kjensler. Nei, trua var knytt til ein mann, ein person, ein som gjekk god for han i død og dom. For Paulus hadde møtt han ved Damaskus og visste at Jesus frå Nasaret var Guds eigen Son og verda sin Frelsar.

- Johannes skriv: Dette har eg skrive så det skal vita at de har evig liv. 1. Joh. 5, 13. Her ser me altså at ordet om frelse og vissa om det finn me i dei heilage Skriftene. Det står i Guds bok, og kven vågar å tvila på det?

2. Kva var årsaka?

Simeon såg barnet. Og det var ikkje berre eit ytre syn av eit menneskebarn. Men han såg kven han verkeleg var. Barnet var Frelsar. Og han skjøna at berre dette barnet kunne frelsa eit menneske.

Men det er ikkje nok med historisk kunnskap eller å akseptera og godkjenna kristendommen. Heller ikkje handlar det om følelsar og stemning. Som Simeon må me óg sjå at barnet er einaste frelsar frå synd og dom og evig død. Sagt på ein annan og kanskje utruleg måte: Det er det åndelege synet på han som frelser oss.

Frelsa skjer ved personleg tru på Jesus, ved å ta imot han. Alle dei frelste i Bibelen var personlege kristne. Dei hadde møtt Jesus sjølv, og det endra livet deira totalt.

Dette inneber også eit personleg oppgjer med Gud om synd og svikt og heile vårt gamle liv. Det er ikkje eit fint syn for oss. Vårt gamle og nyare synderegister er langt og stygt når me ser inn i oss sjølve og tek fortida på alvor. Såg me ikkje meir enn det, vart me med god grunn fortvila og ville gå under.

Men Bibelen syner oss noko meir: Det er forlating for synda. Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han tilgir oss synda og reinsar oss frå all urett. 1. Joh. 1, 9. Han gjer det på grunn av Jesu blod, det vil seia hans død på Golgata for alle synder.

Gud tilgir og forlet all synd, og på den grunn kan me ha visse om frelse. Han har teke alt på seg. Frelsa er nå ei gåve.

3. Dette skal vidare ut, v. 31f.

Her talar me altså om misjon i vid tyding. Simeon seier at Gud har gjort i stand frelsa for alle folks åsyn. Jesu kome og Golgata var ikkje berre for nokre utvalde eller for jødane. Alle folk er rekna med. ”Ikkje en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.”

Vidare seier han at det er eit lys til openberring for heidningane. Heidning i bibelsk meining er alle utafor jødefolket. Heidningane har alltid levd i mørke utan kjennskap til Guds rike. Mørke tyder altså ikkje her utan kunnskap, vitskap og t.d. teknikk. Dei lever i åndeleg mørke. Evangeliet kjem då med lys på ein heilt ny måte for dei.

Når det gjeld Israel, skal dette bli til herlegdom for dei. Dei hadde spesielle lovnader, m. a. om Messias som skulle koma i dette folket. Når dei ein gong tek imot frelsa i Kristus, vil herlegdomen bli mykje større for dei enn for heidningane. Dei vil oppfyllinga av heile Guds ord på ein ny måte.

Misjonsbodet seier det klårt: Gå ut i all verda, Mat. 28, 19. Det er vårt kall, og me skal stadig gå lenger ut til nye, unådde folk. Jesus leitar etter frukt der og lengtar etter nye som kjem. Og han ber oss om å gå. ”Misjonens Herre venter på unge som vil gå….”

4. Evangeliet møter motstand, v. 34-35.

Evangeliet set skilje i verda. Då blir det eit ”innafor og eit utafor” alt her på jorda, sjølv om me ikkje alltid kan sjå det. Og evangeliet skapar smerte og ikkje berre glede. Og me vik somme gonger unna når motgangen kjem.

- Jesus er sett til fall og oppreising. Det tyder skilje. Somme tek imot og får eit nytt liv. Andre blir forarga og seier imot. Profeten Jesaja kjem med ein profeti om dette i kap. 8, 24f.: Han skal verta til ein heilagdom og til ein snåvestein og eit støyteberg, til ei snare og eit reip. Den same profeten talar i kap. 9 om sonen som skal koma og herreveldet hans skal verta stort, 9, 6-7. Jesus sjølv seier i Mat. 21, 44: Den som fell på steinen skal verta knust. Men den som steinen fell på skal smuldrast til støv.

- Jesus skal verta til eit teikn som vert motsagt, seier Simeon vidare. Soga har vist til fulle at det er sant. Og i vår tid ser det ut til å bli verre og verre. Der kristendomen blir teken på alvor, kjem ein ”naturleg” reaksjon.

Me er ofte sløve og lunkne i livet som kristne, og då bryr ikkje verda seg. Men då er det noko feil med oss. Paulus seier: Me må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, Apg. 14, 22. Det høyrer med, sjølv om ikkje trengslene er like alltid eller har same kraft og intensitet.

- Eit sverd skulle gjennombora sjela til Maria, Jesu mor. Ho skulle og kjenna smerte då sonen vart fornekta og jødiske leiarar og måtte lida og døy. Men Guds ord skal nå like til hjarta, og då vil alle kjenna smerte når synda blir openberra og nådelyset viser at me må få alt av Gud for å bli frelst. Det smakar aldri vår gamle natur.

Den gamle lekpreikaren Ole Langeland sa ein gong: ”Å fara herifrå i fred kan berre den som er reinsa i Jesu blod og har fått rettferda av tru.” Det er det store spørsmålet her i livet og i æva. Amen.

Luk. 2, 36-38.

Anna Fanuelsdt. Romjul.

Historien om Anna finnes bare hos Lukas, det samme er tilfelle med Simeon. De er begge vitner om at Jesus ble født. Både en mann og en kvinne skulle gjøre det. Ordene hos den siste profet i GT ble dermed oppfylt, Mal. 3, 1. La oss stanse litt ved denne kvinnen som kan være et eksempel for oss i vår tid også.

I begynnelsen av kapitlet leser vi om Jesu fødsel. Han kom til verden som et lite barn i Betlehem. Etter åtte dager reiste foreldrene med barnet til Jerusalem der det ble omskåret etter jødisk skikk og fikk navnet Jesus, v. 21. Derfor er nyttårsdag Jesu navnedag.

Deretter omtales Simeon som var en rettferdig og gudfryktig mann. Etter ham kommer noen ord om Anna Fanuelsdt. Hun var av Asjers stamme. Deres land lå ved kysten i nordvest fra Karmel til Tyros. Hva står det om denne kvinnen?

1. Hun var en profetinne.

De fleste profeter er menn i Bibelen. Men vi kjenner noen kvinner som er profeter i GT. Anna levde i overgangen mellom den gamle og den nye pakt, uten at det skal ha betydning for hennes kall. Annas profetgjerning i dette tilfelle er som vitne om Jesus, og det kan alle gjøre. Hva hun har profetert om før, vet vi ikke noe om.

En profet kan ha flere oppgaver. Han kan tale om fremtiden og vise hva som skal skje en gang. Det gjør mange profeter i GT. Han kunne også tale til sin egen samtid både til trøst og til advarsel og dom. Men i Det nye testamentet kan vi se profeten med slike oppgaver, som i 1. Kor. 14, 3: Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.  Det står delvis i motsetning til det å tale i tunger.

2. Hun var en gammel enke.

Hun levde med sin mann i sju år etter sin jomfrutid. Som enke hadde hun så levd til en alder av 84 år. På den tid ble mange gift da de var unge, f. eks. tenåringer – 15-17 år. Vi vet ikke hvor gammel hun var da du ble gift, men hun kan altså ha levd som enke i ca. 60 år. Det vitner om troskap, selv om hun kunne ha giftet seg om igjen. At hun ikke gjorde det, kan henge sammen med det neste vi hører om henne. Som enke kan hun ha møtt vansker i livet. Det var ingen enketrygd i de dager, og det står ikke noe om at hun hadde barn som kunne forsørge henne. – Noen tolker og oversetter det slik at hun hadde vært enke i 84 år, og da må hun ha vært over 100 år ved Jesu fødsel.

3. Hun hadde en sann kristens karakter.

Med noen få uttrykk beskriver Lukas hvordan Anna er. Han må trolig ha hørt det av disipler eller kjente fra den tid. Hun levde på folkemunne som en gudfryktig kvinne. Det er et godt ettermæle å få her i verden. Her er flere sider ved henne som tilsvarer en kristens liv.

En kristen er en troende. Det er på en måte inngangsporten til et liv med Gud. Alt Guds folk har vært troende til alle tider. Vi finner troende i den gamle pakt, og troen er mye omtalt i den nye. Noen bodde blant ugudelige mennesker og led mye, men i sitt hjerte klynget de seg til sin Gud. Og det som gav dem kraft og nytt mot, var nettopp at de hadde det skriftlig i hellige bøker. Det er mange profetier om Messias, og de levde i den troen som patriarkene og profetene hadde hatt. Når det stod skrevet i bøkene, visste de at det ville skje. Derfor var troen både en tro på Gud og på hans ord. Det henger nøye sammen.

Hun var stadig i Guds hus. Der hørte hun hjemme. Hun vek ikke fra templet – her menes kvinnenes forgård ved templet. Her var Gud på en særlig måte, og de hun møtte her, var Guds eget folk. Som troende vet vi noe om hva det betyr. Det er godt å komme sammen i de helliges samfunn og få mot og kraft av andre mennesker. Om Paulus står det at han takket Gud og fattet mot da han så brødrene utenfor Rom. Han kom dit som fange. Apg. 28, 15. Korahs barn synger så vakkert om dette: «Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder,» Salme 84, 3. Guds hus er sentral for et Guds barn.

Anna tjente Gud i faste og bønn dag og natt, v. 37. Det krevde noe av henne. Hun måtte fornekte verdslige goder og gode, lette dager for Herrens skyld. Hun fornektet seg selv og korsfestet kjødet for å leve med Gud. Konkret betød det for henne at hun ikke tok til seg mat hele tiden. Det var en måte å konsentrere seg om Guds rike.

Hun var også stadig i bønn til Gud. Hun tjente Gud i bønn. Det er en måte å tjene Gud på som vi alle kan gjøre nesten til alle tider. Vi kan ha bønnelister over spesielle mennesker og land, og vi kan nevne dem for Gud hver dag i vår bønnestund. Det kan skje om natta når vi ligger våken og alt er stille. Men Gud hører, og vi har løfter om at han vil svare. Det skjer til hans tid og etter hans vilje. Det gir oss frimodighet til å fortsette.

Vi må også nevne dette: Hun talte om ham (Jesus) og lovpriste Gud. Det behøver ikke å bety at hun var predikant. Ordet for å tale er om vanlig samtale, å gi lyd fra seg. I klassisk gresk brukes det om samtale i familien. Anna har gått omkring på tempelplassen og snakket med mennesker og minnet dem om Messias: Nå er han kommet!

4. Hun er et eksempel på de hellige i Jerusalem.

Det står om henne at hun «ventet på forløsning for Jerusalem», v. 38. Og om den rettferdige Simeon står det at han «ventet på Israels trøst», v. 25. Det gikk altså noen og ventet i den hellige byen. De kjente Skriftene og visste at Gud hadde lovet sitt folk en redningsmann og nye tider. Noen levde stadig i denne forventningen og trodde det snart skulle skje noe.

Hun ventet på forløsning. Mange mente nok at det skulle skje politisk ved at de ble fri Romerveldet. Her er det tydelig at hun og Simeon tenkte åndelig. Forløsning er befrielse fra synden og dens makt. Og det er viktigere enn at folk og land ble selvstendige og fikk styre seg selv.

Mange tar nok feil også nå på dette området. Det har vært talt om sosialt evangelium og frigjøringsteologi o.l. Da setter de lett det menneskelige og jordiske i sentrum, og sjelelivet og dens behov og nød skyves til side. Anna Fanuelsdatter er et eksempel for oss i vår tid til å vente på den rette forløsning. Skriften gir oss klar beskjed om at befrielsen fra synd er hos Jesus. Men så ventet vi også en forløsning for Guds folk ved Jesu komme. Er vi alle rede til å møte ham?

Luk 2, 40-52. 

Kristi openberring.

Dette avsnittet er det eneste sted i Bibelen hvor vi får vite noe om Jesus som barn og ungdom. Vi skulle nok ønske å vite noe mer om disse 30 år i hans liv. Men holder det skjult for oss, han har vist oss det vi behøver å vite om Frelseren.

Foreldrene reiste tilbake til Nasaret der de kom fra etter Jesu fødsel og besøket i Jerusalem. Nå begynte arbeidet og hverdagen igjen. Hvert år reiste de til Jerusalem i påskehøytiden for å feire en av de største høytider i jødenes historie.

Etter tolv år ble denne reisen spesiell. Det står ikke noe om at barnet hadde vært med til hovedbyen før. Men nå er det presisert, slik skikken var ble Jesus med da han var tolv år. Det er hovedstykket i denne teksten. Men vi må peke på et par ting til.

1. Josef og Maria.

Jesu foreldre er gode forbilder for alle foreldre. Hvert år drog de opp til høytiden. De var sammen om å minnes påskelammet, det som var forbilde på Frelseren som skulle komme. De hadde gjerne tanker om at deres sønn skulle være det. Både hyrdene ved Betlehem og de vise menn fra Østen hadde antydet det. Og Maria gjemte disse ordene i sitt hjerte, står det. Det er også noe fint i det at de reiste regelmessig og lot gudsfrykten være en god vane.

Det var en lang vei å gå. Og det kostet dem noe å være borte på den måten. Han kunne ikke arbeide og tjene til livets opphold i denne tiden. Og det var trolig slitsomt å gå så langt selv om de hadde et esel med seg. De skulle også ha offerdyr til festen. Men de gjorde det for Gud, og da følger velsignelse med.

Da de mistet ham på hjemveien, ser vi også omsorgen de hadde for sitt barn. De dro tilbake og så etter ham. Det var viktig å få deres egen gutt med seg hjem, slik alle gode foreldre vil gjøre.

2. Barnet.

Det står noe om Jesus-barnet i denne teksten som vi knapt nok finner andre steder i Skriften. Det gjelder hans barne-og ungdomsår.

- Barnet vokste og ble sterkt, v. 40. Det er den vanlige vokster som alle barn normalt har, og det taler om hans menneskelighet.  Han var som andre barn og vanlige mennesker. Slik sett var det ikke noe ekstra ved Jesus. Han ble større legemlig og utviklet krefter og evner som andre.

- Han ble fylt av visdom, v. 40. Nå begynner skillet mellom ham og andre å komme til syne. Han var mer enn et menneske. De fleste har litt visdom, men han ble fylt av den. Noe av hans guddommelighet stiger fram nå.

- Guds velbehag var over ham, v. 40. Også her skiller han seg ut. Gud ser nok med velbehag på hele sin skapning uten at det blir sagt i hvert enkelt tilfelle. Men her blir det spesielt nevnt, fordi barnet var spesielt. Det hadde Lukas hørt og forstått. Derfor måtte det skrives ned.

- Tolv år gammel satt han i templet i Jerusalem, og de lærde undret seg over hans forstand og over de svarene han gav, v. 47. Selv foreldrene ble forundret da de fant han der. Det er tydelig at de til nå hadde sett på barnet som et vanlig barn, kanskje litt ekstra utrustet. Forstand må her bety kunnskap og innsikt i det Skriftene sa. Det var skriftlærde i Israel han samtalte med. De hadde nok aldri hørt et barn svar slik som ham.

- Han kalte Gud sin far, v. 49.  Og templet var Guds hus der han måtte være. Nå var det Jesus som var forundret over foreldrene: Visste dere ikke at jeg måtte være her? For ham var det selvsagt, men foreldrene forstod ikke dette, v. 50. Det skulle gå ennå flere år før det virkelig gikk opp for dem hvem Jesus var.

Slik behøver også vi tid til å fordøye de åndelige sannheter. Det har også med voksteren i gudslivet å gjøre. Ikke alt blir klart første dag. Men i samlivet med Herren Jesus får også vi lære ham bedre å kjenne.

- Jesus var lydig mot foreldrene, v. 51. Her møter vi igjen mennesket Jesus som viste seg som et godt barn og en fin ungdom. Han kan være mønsteret for alle kristne ungdommer. For våre foreldre var våre «foresatte» som vi skulle bøye oss under inntil vi selv ble voksne og tok ansvar for våre egne liv. Menneskelig lydighet er en god dyd.

- Han fortsatte å vokse, v. 52. Han gikk fram i visdom – og fikk mer og mer lys og innsikt i Guds ord og vilje. Det gjaldt trolig også hans messiaskall. Det ble klarere med alderen. Og han hadde velvilje hos Gud og mennesker. Han levde slik et menneske skulle leve, også i ungdomsår.

Jesus står altså ikke bare for oss som Frelser, men også som forbilde. Et godt liv frelser oss ikke, men det kan ha stor betydning for våre medmennesker og for vår egen utvikling i livet med Gud.