Joh 12, 1–13. Før Palmesøndag

Dette er Palmesøndagens tekst. Jesus var i Betania utenfor Jerusalem Der bodde Lasarus og hans to søstre. Det var denne Lasarus Jesus hadde vakt opp fra de døde, Joh 11. Og da begynte virkelig motstanden mot Jesus. Den hadde vært der ganske lenge, men nå blusset det opp som aldri før. Lederne var nå enige om at han måtte dø.

Men før det var det altså et festmåltid for Jesus hos Marta og Maria. Lasarus og disiplene var der også. Slik bled det en menneskelig forberedelse for det Jesus senere skulle gjennomgå. Påsken og lidlesen og døden stod for døren.

Maria

Ved dette måltidet skjedde det noe uventet, slik var det forresten flere ganger i Jesu liv. En av kvinnene salvet Jesus med en kostbar salve. Ingen hadde trolig ventet det. Men det forteller oss noe om Maria som menneske og som en gudfryktig kvinne.

På denne måten viste hun seg som en tjener. Det var ikke hennes arbeid å ta sge av gjestens føtter, det skulle slaven gjøre. Litt senere viste også Jesus seg som en slik tjener, kap. 13, 5. Der stadfestet han Marias handling ved selv å vaske disiplenes føtter. Det var et uttrykk for at både Maria og Jesus var ydmyke som personer. De så seg ikke for gode til å gjøre en slik gjerning. Ydmykhet er jo nettopp å sette seg lavere enn andre og gjøre det andre ikke ønsker å gjøre.

Det var også uvanlig at Maria tørket Jesu føtter med håret sitt. Da måtte hun løse det opp og slå det ut. Og det gjorde bare skjøgene. Det er også en måte å vise sin underdanighet og ydmykhet på. Hun er villig til å gå ned på det nederste trinn.

Maria viste nå at hun elsket Jesus mer enn noe annet. Det er bare til slike man ofrer så mye som hun gjorde. Guds eksempel er best her. Han elsket oss så høyt at han gav sin enbårne sønn i døden for å frelste syndere.

Ved en slik kjærlighet viste Maria også sin tro på Jesus. For troen er virkesom i kjærlighet, Gal. 5, 6. Det var et hellig forhold mellom ham og henne

Penger

Judas viser nå at han hadde et helt annet sinn enn Maria, selv om han var en de disiplene som hadde fulgt Jesus i flere år. Han kom ganske snart til å bli den store forræder som overgav Frelseren til de skriftlærde. Allerede her viste han sitt sanne sinn. Han likte ikke at Maria hadde brukt så mange penger på Jesus. Salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Da hadde det vært mer penger i kassen en stund, og han kunne tatt litt ekstra slik han pleidde.

Judas var en tyv, sier Johannes, v. 6. Han tok av kassen og brukte til seg selv. Når pengene får makt over et menneske, skjer det mest utrolige. De beste kristne og store ledere i Guds rike kan være fristet nettopp her. For pengene tar kontrollen over menneskene og leder dem ut i uføre. Judas hadde ikke forstått det i tide og ble dradd mot avgrunnen. For å stjele er synd. Blir ikke synden oppgjort, fører det et menneske i fortapelse. Det er et stort alvor i denne teksten.

Jesus

Da kommer Frelseren på banen. Han tar Marias parti og ber den pengegriske la henne være i fred. Han minner dem om at hans gravferdsdag er nær, og hun har forberedt ham på det. Det vil alltid være fattige i verden. Vi vil aldri få slutt på den, som politikerne sier. Det betyr ikke at vi ikke skal gi til dem. Her skal vi også være nøye. Om vi ikke kan berge alle fattige i verden, kan vi berge noen når vi gir. Marias handling var også profetisk slik Kaifas’ ord var, jfr. Joh. 11, 49-52.

Jesus er imidlertid ikke alltid her. Han bortgang var nær. Og det var nødvendig å minne dem om det. Og vi kan gjerne minne om at hans nådetid og nådenærvær varer heller ikke alltid. Vi må benytte anledningen når vi har den til å bli frelst og til å virke for Gud.

Jødene la opp planer for å drepe ham. Tenk det! De religiøse lederne i folket ville drepe, fordi Jesus var en belastning for dem. Han stemte ikke med deres tanker og måtte bort. Selv om Jesus altså var Messias og den Gud hadde lovet i Skriftene, måtte han drepes. Det er nesten ikke til å tro hvor dypt et religiøst menneske kan falle. Og hva da med alle syndere?

Palmesøndag

Dagen etter dette var det palmesøndag, v. 12f. Mye folk var samlet i Jerusalem, for jødenes påske var nær. Og da kom jøder til den hellige stad fra mange land i Romerriket. De ville feire den store høytid i Guds by.

Byen gjenlød av Hosiannarop og folket hyllet Jesus som Israels konge! De tenkte fremdeles jordisk og menneskelig. De ønsket en leder som kunne befri dem fra romerne. De mente det når de ropte: Velsignet være han som kommer i Herrens navn.

Men de tok altså feil. Det var ikke Jesu gjerning. Han skulle dø for folkets synder. Og det skjønte de ikke. Spørsmålet er nå om vi har gjort det og om vårt folk tenker på Jesus som synderes venn - eller om de fleste er opptatt av det jordiske? Må Gud få lede oss inn i de rette bibelske tanker også her. Amen.

Joh. 12, 24. Hvetekornet – A.

(Sjå nedafor om ein annan tale over teksten.)

Det er Palmesøndag, og noen grekere spør om å få se Jesus. Og de trodde at dette skulle være nok – å se ham. Da er det Jesus sier: Dersom ikke hvetekornet dør…

Han sier det om seg selv, først og fremst. Han er hvetekornet. Han var et menneske slik vi er det. Ca. 30 år gammel begynte han sin gjerning – og gikk omkring i tre år og gjorde vel.

Så ble han dømt til døden. Og han gikk frivillig i døden, for deg og meg. Oppe på Golgatahøyden hang han på korsets tre og ble pint i sjel og legeme. Han utåndet, og det ble mørke over hele landet.

Men han ble ikke der. Noen tok hans legeme og la det i en grav, en ny grav som ingen hadde ligget i før.

Det var nødvendig at Jesus døde og ble gravlagt.

Hvorfor?

Da bærer det meget frukt!

Han bar frukt – og det vil her si frelste sjeler. Men for at han kunne bære frukt, måtte han selv dø og legges i jorden. Og fordi han elsket oss mer enn noe annet, gikk han denne veien – en dødens vei for deg og meg.

Bildet er klart: Liksom kornet umulig kan bære frukt av seg selv, men bare når det ligger gjemt i den svarte jorden, slik er det med kristendommen. Der er livets vei egentlig en dødens vei. Og dødens vei blir til liv for mange. Halleluja.

Skriften sier klart at nå er Jesus død. Det er en avsluttet gjerning for ham. Den skal aldri i evighet gjentas. ”En er død for alle,” 2. Kor. 5, 14-15. Og denne ene er nettopp Jesus Kristus. Historien kan ikke fortelle om noen andre som er død for alle. Det står også slik: Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss. Rom. 5, 8. ”Oss” betyr her alle mennesker på jorden.

Dersom Kristus ikke var død for alle, ble ingen frelst. For da ble det bare det ene korn – Jesus selv. Og alle andre gikk til fortapelsen.

Men nå døde hvetekornet. Og da sier ordet her at det skulle bære mye frukt. Det er alle de som lar seg frelse. Tre ting må vi nevne her: Det skal bli . Det står også slik: Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss. Rom. 5, 8. ”Oss” betyr her alle mennesker på jorden.

Dersom Kristus ikke var død for alle, ble ingen frelst. For da ble det bare det ene korn – Jesus selv. Og alle andre gikk til fortapelsen.

Men nå døde hvetekornet. Og da sier ordet her at det skulle bære mye frukt. Det er alle de som lar seg frelse. Tre ting må vi nevne her: Det skal bli mye frukt. Det blir ikke noen få sjeler i himmelen. Nei, mange skal komme dit. Salen ble full av gjester, sa han en gang. Og vi gleder oss til den stappfulle salen med lovsang til Lammets pris. Det ble slaktet for vår skyld, og det skal vi takke ham for da. Jesus skal vinne den største seier: Han får en stor flokk av verdens sjeler som sin brud. – Skal du være med der?

Dernest merker vi oss at han bruker uttrykket: Det skal bære frukt. Det er ikke snakk om håndverk eller industri, det er frukt. Det er tale om noe som spirer og gror og modnes. Det kan ikke fremtvinges eller bli laget. Det må få vokse. Og det tar tid. Men om høsten er alt klart. Frukten må som regel stå til høsten, da er den ferdig.

Og vi venter på den store høst i verden da den modne frukt skal samles inn. Da skal Herren gi sine engler befaling om å samle inn de gylne aks. Og aksene samles inn i låven, mens agnene og ugresset brennes opp utenfor. Da er spørsmålet: Hva slags rot er du av. Det tales ikke om hvordan vi ser ut, men hvor vi kommer fra.

I teksten vår i dag står det at Jesus er såkornet. Dette kornet har dannet røtter og spirer opp. Midt blant alle verdens mange ting finner vi en plante som spirer opp av denne roten. Det er fra ham vi må komme om vi skal ha åndelig liv i oss. Det er ikke nok å øve oss opp til å ligne en kristen i tale og oppførsel. Jesus sa til Nikodemus at han måtte bli født på ny, Joh. 3. Vi får liv i Gud ved en ny fødsel der Gud gjør alt for oss.

Til slutt minner dette ordet oss om at Kristi død er av den aller største betydning for oss troende. Vi har sett at hvis han ikke var død, var det en umulighet å bli et Guds barn. Det kunne ikke skje på noen annen måte. Da var vi utenfor.

Og nettopp fordi dette er av stor betydning for Guds folk, kommer Kristi død til å få en spesiell betydning for Guds barn. Den står i en særstilling. Det er et kjennetegn på at du hører Jesus til.

Først blir Jesu død det sentrale og midtpunktet i hans liv. Skal han vitne om Gud, må det bli om Jesus død. Skal han be, må han takke for det Jesus gjorde. Det er jo det eneste som kunne redde ham fra den evige ild. Grunntonen i alt blir dette: ”Han gikk frivillig i døden for meg.”

Å, hvor mye religiøst snakk vi har! Mange taler om Gud og Jesus generelt. Men hører du noe om hans død? Og hva den betyr for oss.

Dernest: Jesu død bringer glede og trøst i vår sjel. Det er ikke lenger nok å si at vi er kristne. Vi leser og ber og går litt på møte. Trøst og fred og glede får vi ikke i sjelen med tanke på det vi selv har gjort. Da spør vi umiddelbart: Har jeg gjort nok, og er det godt nok? Nei, Jesu død kan gi oss det. For hans død er evig og gjelder alle og kan aldri gjøres til intet.

Du som ennå er ufrelst: Dette kornet ble lagt i jorden for deg også. Ved å komme til ham og bekjenne din synd og tro at Jesus vil tilgi og frelse deg, kan også du få del i frelsen.

Vil du det?

Så kom da, for ”alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn – de er født av Guds. Joh. 1, 12.

Amen.

Joh. 12, 20-24. Kveitekornet . B.

Det var nokre greske proselyttar som kom for å tilbe. Dei meinte det truleg alvorleg med religionen. Dei hadde nok høyrt om Jesus, og kom nå for å sjå han og møta han. Då gjekk dei til Jesu vener for å finna svar. Dei måtte jo vita kor han var.

Så møtte dei Filip. Det var han som tidlegare hadde leia Natanael til Jesus, Joh. 1, 44-47. Nå gjekk Filip til sin ven Andreas, og begge gjekk til Jesus. Kanskje dei kjende det godt å vera to når nokre utlendingar kom og ville møta Meisteren. Var dei litt utrygge på dette? Jesus var jo jøde, og proselyttane var heidningar som fylgde jødiske skikkar.

Jesus svara dei: Menneskesonen skal herleggjerast. Den åndelege sida ved dette er at det er då me ser Jesus. Men før det måtte noko anna henda med Jesus. Det var han som vart likna med kveitekornet nå. Og dersom eit korn skal bera frukt og bli mange, må kornet døy. Det er ein naturlov. Det nye livet kjem gjennom død. Slik er det alltid i åndeverda.

Dette er sant på fleire område. Her nemner me litt:

1. Jesus er kveitekornet.

Dette er ei viktig sak. Jesus nyttar uttrykket: Sanneleg, sanneleg seier eg dykk. Ordet sanneleg er ”amen” på gresk. Då vil Jesus seia dei: Nå må de høyra godt etter, dette skal de hugsa!

Då grekarane spurde etter denne nye kongen, venta dei truleg eit stort kongeleg opptog. Det var vanleg i Romarriket og andre stader. Jesus viser dei noko heilt anna og peikar framover mot krossen. Vegen til herlegdom går gjennom den. Jesus måtte døy, det er hovudsaka.

I samtale med Emmausvandrarane seier Jesus: Måtte ikkje Messias lida dette, og så gå inn til sin herlegdom? Luk. 24, 26. Me minnest også Kaifas sine profetord i Joh. 11, 50: Det er til gagn for dykk at eitt menneske døyr for folket. Hvis ikkje han gjorde det, vart han åleine att og ikkje eit einaste menneske vart frelst.

Alt avhang altså av Jesu død. Kristendom er Jesu kross og liding og oppstode. Der blir Jesus herleggjort. 1. Kor. 1, 18; Rom. 1, 16. Evangeliet om Jesu død er ei kraft til frelse. Det er ikkje berre ord. Og kvifor er det slik? Jo, fordi Gud var i Kristus og forlikte verda med seg sjølv. 2. Kor. 5, 19. Paulus vitna og for lesarane slik: Kristus vart fattig for dykkar skuld – det er kveitekornet som døyr.

Kvar skjer i Jesu død? Joh. 12, 31-32 seier det slik: No fell det dom over denne verda. No skal hovdingen over denne verda kastast ut. Når eg vert lyft opp frå jorda, skal eg dra alle til meg. Noko veldig stort hende på Golgata. Og då kunne det koma frukt av hans liding. Gud seier: ”Difor vil eg gi han mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Og ein dag skal Gud vera alt i alle. 1. Kor. 15, 28.

Eit døme og bilete på det store som hender då er Op. 7, 9: Sjå, ein stor skare som ingen kunne telja. Dei frelste er som ”tusen bjerge full av sne”. Den første frukta var ein røvar som vart frelst på krossen. Seinare har han fått mange. – Har han fått deg og som løn for sine smerter?

2. Vår omvending.

Eg er og eit kveitekorn. Og der skjer den same lova. Eg må døy for å få liv i Gud. Alle tankar om min eigen godleik, kraft og rettferd og freistnad på å verta frelst sjølv, må døy. I ei ekte omvending til Gud, er det dette som skjer.

Den fortapte sonen opplevde det. Han kom til denne tanken om seg sjølv: Eg er ikkje lenger verdig å vera son din. Luk. 15, 19. Det er det audmjuke sinn. Det hadde tollaren i templet óg. Gud, ver meg syndar nådig, sa han. Luk. 18, 13. Det var det einaste han kom fram til i møte med Gud. Alt det han hadde i seg sjølv måtte døy. Det skjøna ikkje farisearen.

Og Paulus sjølv hadde denne erfaringa: Men eg døydde. Rom. 7, 10. Der folk tenkjer slik, der er Gud. Der gir han frelse og evig liv som ei gåve. Det skjer aldri ved lova eller meg sjølv. Eg må gi opp og døy frå alle eigne gjerningar.

3. Mi helging.

Ei side ved helginga er å bera frukt for Gud. Vårt eige menneske vil gjerne gjera så godt det kan her, og me meiner at det skal gå bra. Me vil bera frukt, ynskjer og lengtar etter å bli betre. Og me prøver på eiga hand å gjera mykje. Men det lukkast ikkje. Me føler at me faktisk blir verre og ikkje betre.

Kva er då løyndomen?

Me må døy! For all frukt må vera av Gud. Og det tek ofte lang tid før me ser det og bøyer oss. Alle tankar i oss om å gjera noko godt for Gud, må døy. Resultatet er at me gir oss over til Gud og seier som Jesus: Lat viljen din råda.

Gud minner oss om noko. Han viser oss gjerningar og legg det til rette, Ef. 2, 10. Då er det ikkje eg som planlegg noko eller vi gjera noko spesielt. Me er berre reiskap i Guds hand. Helginga blir eit verk av Gud. Me går berre i Jesu fotspor.

Joh. 12, 35-36. Lyset.

22.s. Treenighet.

Dette skjer etter Palmesøndag da Jesus rei inn i Jerusalem. Han talte til folket slik han hadde gjort så ofte. Og han talte både om seg selv og om dommen. Det ble også en samtale der folket spurte og han svarte. I disse to vers i teksten vår understreker han også noe alvorlig. Dette er trolig den siste offentlige «tale» av Jesus. Nå går han inn i lidelsen.

En liten stund.

Ennå en liten stund skulle Jesus være hos dem. Og det var faktisk bare dager igjen før han skulle forlate dem. Her kaller han seg lyset, og det skulle skinne disse dagene. Det var ennå anledning til å vende om og begynne et nytt liv. Det var da de hadde sin anledning.

Da Jesus kom inn til Jerusalem søndag morgen, hadde han stanset på Oljeberget og sagt noe alvorlig: Han gråt over byen da han sa: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne,» Luk. 19, 42. Folket hadde fått mange anledninger i de tre-fire årene han hadde forkynt Guds vilje for dem. Nå gikk denne tiden mot slutten.

Som det gjaldt Israels folk på Jesu tid, gjelder det fremdeles dette folket. Gud har utvalgt Israel på en spesiell måte. Også i vår tid må de benytte sine anledninger til å søke frelse og vandre med Gud.

Det gjelder den ufrelste om å søke Gud i tide, mens han er å finne. Her må også vi lære å bruke de anledninger vi får. Gud kaller fra solens oppgang til dens nedgang på ufrelste mennesker og ber dem om å vende om. De har en kort tid å gjøre det på. Ingen vet når den er slutt for den enkelte.

Dette gjelder for hele Guds menighet på jord. Den har fått et oppdrag av Jesus. Som Jesus var lys i verden da han levde her nede, skal Guds menighet i all tid etter være lys og salt i denne verden. Dette oppdraget handler om rett og sann forkynnelse og arbeid i vårt eget land. Guds ord skal tales rent og rett til folket slik at de forstår veien her i livet og det som kommer etter døden.

Menighetens har et samlet oppdrag i verden. Alle skal kunne forstå at der er Guds folk. Og arbeidet vårt er både sosialt arbeid blant de som trenger det og som faller utenfor det staten gjør. De når ikke alle.

Oppdraget er også å bære Guds evangelium ut til jordens ender. Misjonsbefalingen er et oppdrag for Guds menighet, ikke bare for enkeltpersoner. Menighet betyr her ikke en geografisk menighet slik det ofte blir oppfattet i vårt land. Misjonen er overgitt til den levende troende kristenflokk. Guds kirke på jord er de troende.

Og det gjelder for de enkelte troende å arbeide for Gud så lenge vi har anledning. De kan fort ta slutt. Også vi kan bli hindret i å gå Guds ærend av f. eks. sykdom, skrøpelighet og alderdom. Da er det for sent å angre. Vi har en liten stund. La oss tenke over det.

«No har du dagen og bruk han,

For før du trur kan det verta kveld.

Ein kveld det vert’e nok tungt å sjå,

Den tid du lever til inkjes gå.»

Slik sang folkehøyskolelæreren Mikael Aksnes i 1904. Og det er sant. Mange dager kan gå tapt for oss. Det ligger nok mange forsømte anledninger i vår livsvei også. Vi har en liten stund.

Lyset

Lyset er viktig og nyttig. Det er nødvendig for å ha livet. Vi legger merke til at lyset var det første Gud skapte etter at verden var blitt til, 1. Mos. 1, 3. Til og med for vår helse og trivsel er lyset viktig.

Bibelen sier at Jesus er lyset. Han kom som et lys til verden og kalles det sanne lys, Joh. 1, 9. Han sa selv at han var verdens lys. Joh. 8, 12.

Lyset skal vise vei og opplyse vårt indre om det som er sant og rett. Og dermed viser det også hva som er galt, mørke, det motsatte av lyset. Det er som Alex. Maclaren skriver om teksten: Her mot slutten drar Jesus dekket bort som hadde skjult lampen, og lar hele lysstrålen strømme ut.

En følge av dette klare lyset er at de som vil følge Jesus, ikke lenger skal gå omkring i mørket og ikke vite hvor de er og ikke kjenne veien til himmelen. Å bli en kristen er å tro på lyset, på Jesus. Han oppfordrer dem og gir dem en siste sjanse: Så lenge han er der, bør de komme til ham og være hos ham som er lyset. Da blir de lysets barn og trygge i livet.

- Skjult.

Etter talen forsvant Jesus. Han skjulte seg for dem. Nå hadde han gjort det han skulle og kunne. Det kommer en stund da Jesus er ferdig med sin oppgave på den måten også. I versene etter teksten ser vi at budskapet ikke nådde inn til mange av dem. De kunne ikke tro, for de var forherdet. Må det ikke skje med oss! Amen.

Joh. 13, 1-15. Skjærtorsdag.

Det var mange ting som skjedde i påsken, også på Skjærtorsdag. Da var det svik og flukt og løgn blant Jesu venner. Likevel står det at Jesus elsket dem til det siste, v. 1b. Denne dagen hadde de også det siste måltid sammen, og da var djevelen virksom. Det var denne dagen at Jesus vasket disiplenes føtter.

Nå vil vi stanse for noen av ”stasjonene” Jesus var på denne dagen.

1, Jesus var tjener.

Hele livet var han en tjener, både for Gud og mennesker. Og særlig var tjenesten i døden viktig. Påsken er den største og dypeste tjeneste som har skjedd her i verden. Han tok en tjeners skikkelse på seg, står det. Fil. 2, 7. Og det står særlig med tanke på påske da han var lydig inntil korsets død.

Tjenesten hadde nettopp som mål å frelse mennesker. Og det er ikke tenkt på jordelivet, at folk måtte få det godt og leve friske og i fred i verden. Det er bare en mulig sideeffekt. Nei, målet er hele tiden i Guds ord frelsen fra synden og den ytterste dom. Hva hjelper alt det gode her i verden, hvis du skal stå for Gud og gjøre regnskap for ditt liv? Da er alt det andre forgjeves.

Denne påsken gir så Jesus et eksempel på tjeneste som vi alle kan være med i. Han bøyde seg ned, tok et håndkle og vasket føttene til sine disipler. Det skulle vært omvendt. Det var vel de som burde vært til hjelp for ham, deres herre. Nå viser han dem et eksempel: Slik skal også dere være mot hverandre. Fotvaskingen er uttrykk for hans inderlige kjærlighet til dem, og at han har omsorg. Det er et eksempel for alle kristne.

2. Peters reaksjon.

Han forstod ikke Jesu handling. Aldri i evighet skal du gjøre det med meg, v. 8. Peter bruker vanligvis sterke ord. Han er så bestemt og tror han forstår situasjonen. Men Peter tenker her som et vanlig menneske og ikke som en kristen. Men så får han høre hvordan det egentlig står det, at Jesus må vaske ham om han skal være et Guds barn. Da slår han over på den andre siden og bruker nye sterke ord: Ikke bare føttene må du vaske, men også hendene og hodet! V. 9. Slik kan vi mennesker være.

Hjertet var ikke rett hos Peter her. Han manglet kunnskap om gudslivet. Etter tre års samliv kjente han ikke Jesus rett. Han var nok en Jesu venn, men manglet noe vesentlig. De gjorde kanskje de andre også, men de sa mindre.

Det er faktisk slik at man kan tro rett uten mye kunnskap. Ja, de nyfrelste kan ha feil kunnskap om enkelte ting, og likevel leve med Gud. Derfor skal vi ikke dømme folk så snart, selv om de er uenige med oss. Problemet med dette er likevel at de kan leve et usundt og kanskje sykt kristenliv. Og da kan vi komme til å si og gjøre mye som skader og som vi senere må angre bittert. Men vi gjør nok alle mange feil. Peter er ikke enestående i så måte.

3. Jesu eksempel.

Han ville nok vise oss noe meget viktig og nyttig i kristenlivet da han vasket føttene. Og vi minens kanskje ordene i 1. Joh. 2, 6: Den som sier at han er i ham, må leve som Jesus levde. Og hva var det han ville oss oss og lære disiplene her?

a) Ydmykhet er et viktig stikkord. Jesus var selv ydmyk, han tok på tjenerens arbeid, ja, ble en slave for oss. Ingen ting er for lågt og for lite for en kristen. Vi skal aldri være for gode til å ta et tak med andre. Stoltheten hindre noen fra det, og den er en av de store synder i vårt liv.

Peter sier noe mange år etter: ”Dere må alle ikle dere ydmykhet mot hverandre,” 1. Pet. 5, 5. Han lærte det til slutt. Og i Luk. 18, 14 står det: Den som setter seg selv lavt, skal opphøyes. Er det slik med oss kristne i dag? Påske kan lære oss en slik lekse.

b) Kjærlighet er en annen hovedsak i kristenlivet. Den er drivkraft til å gjøre alt. Da er ingen ting for lite. Tenk på hva vi kan gjøre for den vi elsker! Og det var kjærligheten som drev Jesus til jorden. Av kjærlighet gjorde han sin tjeneste og gikk til slutt til korset. Han kunne ikke s e på at verden som helhet gikk fortapt. Derfor måtte han gå. ”Din kjærlighet har bundet deg å få oss løs igjen.”

Det er også slik at verden hungrer etter kjærlighet. Den er en døråpner der alt kan synes stengt. Her skal vi få gå i Jesu fotspor og være med å vise verden at Gud elsker dem. Ja, selv den ringeeste og verste synder er elsket av Gud.

4) Åndelige lærdommer.

I Jesu gjerninger kan vi se noe av himmelen. Og vi kan lære å tenke: Her kan vi være med. Vi ser på Jesus og lar dette synet prege oss i dagliglivet. Og da oppdager vi noe:

Vi behøver alle å bli renset. Slik deres føtter måtte vaskes for å bli rene, må vårt hjerte og samvittighet og liv inn i renselsen. Jesus må få stelle med oss og ta bort det skitne og urene fra tanker og ord og levemåte.

Vi ser også at det må skje daglig. Vårt hverdagsliv og vandring blir aldri fullkommen. Noe urent henger ved oss til alle tider, og vi må be bønnen i 1. Joh. 1, 7 og 9: Vi vandrer i lyset der Gud får se alt og minne oss om vår synd. Og bekjennelsen av synden følger med her. Og så renselsen, tilgivelsen og et nytt og godt samfunn med Gud og hans venner på jord.

Men en av de tolv var utenfor. Judas hadde skilt lag med resten av flokken, og hadde fått betalt for det. Han var nå ute i natten. Er det ikke noen ganger slik? En og annen var med i begynnelsen, ivrige og tjenestevillige. Så skjedde noe. Penger eller mennesker eller arbeid eller et dypt syndefall førte dem bort fra de troende og til siste bort fra Frelseren.

Må Gud gi oss nåde og vilje til å følge ham til siste dag, selv om det vil koste noe.

Amen.

Herlighet og kjærlighet.

Joh. 13, 30-35. 4.s. Påske.

Jesus taler om sin bortgang. Selv om døden er noe som rammer alle mennesker, var det vanskelig for disiplene å innse og akseptere at også Jesus skulle gå fra dem. Han var ennå en ung mann på vel 30 år. Selv på den tid var det ingen alder. Døden var ennå langt borte. Men Jesus vil forberede dem på dette og taler flere ganger om det.

I den sammenheng har han flere ting å tale med dem om. Det kan virke som om han gir dem et slags «testamente» før han skal dø. Og her er det bare litt av dette vi hører. Noen stikkord kan vise oss det.

Herliggjort.
Jesus taler om en dobbel herliggjørelse i disse vers. Jesus er herliggjort, og Gud er herliggjort. Hva sier det oss?

Ordet «herliggjøre» forekommer 5 ganger i v. 31-32. Ordet (doxa) betyr egentlig mening eller forestilling om noe i klassisk gresk, f. eks. Homer. Det kom så lett til å bety anseelse og ære i religiøst språk. Det fikk også betydningen stråleglans og skinn og dermed noe overnaturlig og himmelsk.

Senere ber Jesus sin far om å få den herlighet han hadde før verden ble til, altså i evigheten. Joh. 17, 5. Og det viser at herlighet er noe som hører himmelen til. Når Jesus her sier at han er herliggjort, kap. 13. 31, viser det at Gud allerede nå hadde begynt å gi ham sin ære og heder tilbake. Han hadde jo levd på jorden sammen med syndere og skulle bære all verdens synd på seg. Selv om det ennå ikke var skjedd fullt ut før på korset, er det vanlig i bibelsk språkbruk å tale som om det allerede er gjort. Og dermed er også Gud herliggjort i Jesus.

En følge av det er at nå skal Gud herliggjøre Jesus i seg selv (i Gud), v. 32. Og det vil skje snart. Kap. 13 hos Johannes begynner jo med disse ordene: «Det var før påskehøytiden.»

En liten stund.
Det er dette han vil si i v. 33: Ennå en liten stund er jeg hos dere. Det skal skape trygghet og trøst på tross av avskjeden som må komme. Jesus skulle jo ikke leve et vanlig menneskelig. Han skulle bare leve så lenge som han behøvde for å fullføre sin gjerning.

Han innleder dette med å si: Mine barn. Her står egentlig ett ord som betyr «små barn». Nå taler han som Mesteren. I forhold til ham er de ennå små, og det forstod de nok. Ordet fore-kommer bare her i evangeliet, men brukes flere ganger i hans brev.

Det er bare få timer igjen før forholdet mellom dem skal forandres. Påsken betyr et brudd mellom Jesus og disiplene menneskelig sett. De vil savne ham, og de skal lete etter han som om han var forsvunnet. Men de kan ikke følge ham lenger bokstavelig talt. Likevel blir de ikke alene selv om han forlater dem. Senere vil han fortelle dem det konkret og si at de vil få en annen talsmann, nemlig Ånden. Og den har fulgt Guds folk i alle år etter pinsedag. Slik er vi i samme situasjon som disiplene var i etter denne dagen. Det er først senere i historien de og vi skal følge Jesus helt inn i hans himmel og være hos ham form alltid. Det er i evigheten.

Et nytt bud.
I mellomtiden får de og vi et oppdrag av Jesus. Et nytt bud gir jeg dere, sa han, v. 34. Og det handler om kjærlighet. Det er ikke nytt i forhold til den gamle pakt – der finner vi også budet om nestekjærlighet. 3. Mos. 19, 18. Men det er et fornyet bud, friskt og ubrukt. Nå kommer en ny tid der kjærligheten får et annet utspring og årsak.

Som jeg har elsket dere – slik er den rette kjærlighet. Fra den vil den troende få det nye liv også i hverdagen. Slik skal også dere elske hverandre, sier han. Det er ikke et legalt påbud: Gjør det, ellers vil dere bli straffet. Da er vi tilbake i lovens pakt. Men en kristen ser og tror at han er elsket av Gud og hans Sønn. I ham ligger frelsens grunn. Og det får følger for hans daglige liv. Den kjærlighet Gud elsket oss med, blir en ny kraft i vårt liv der vi elsker alle andre som har tatt imot denne kjærlighet og frelse. Vi elsker hverandre. Det er det nye for-holdet mellom de troende. De er ett i Kristus.
Dette blir så det rette og store kjennetegn på Guds barn. Folk vil legge merke til det. De ser at vi er uenige i noen saker. Men er det rett med oss, vil de også legge merke til vår innbyr-des kjærlighet. Det ser vi når noen av de troende lider ondt, da vil Guds barn hjelpe hverandre både i troen og i hverdagslivet.

Når denne kjærlighet blir kald og dør, er det også fare for gudslivet. Kjennetegnet er borte. I vår tid må vi være ekstra oppmerksom på dette, for verden er blitt så kald og hjerteløs. Men all slags hjelpearbeid og nødhjelp er egentlig sprunget ut av denne Guds kjærlighet til ver-den. Må vi ta vare på den.

Kirkefaderen Tertullian siter folk på sin tid som sier om de kristne: «Se, hvor de elsker hver-andre. De er rede til å dø for hverandre.» (Apologien). Det er den høyeste form for kjærlig-het. Har vi den?

Joh. 14, 1-11. Gjenkomst og himmel.

Dette er begynnelsen av Jesu avskjedstale. Han forteller dem at han skal gå bort. Da kan disiplene bli engstelige og redde. Han kommer nå til dem med trøst og hjelp i akkurat deres situasjon. Slik er Jesus alltid. Han kommer i rett tid og med rett hjelp. Og det er en ekte og bestemt trøst. Han bruker ikke falske ord eller lettvindt tale. Jesus er ekte og taler alltid det rette og sanne. Her har han noe å si dem:

1. Himmelen.

I v. 2 forteller han dem at han går bort for å berede et sted for dem etter døden. Himmelen er vårt egentlige mål for livet. Alt annet er forgjeves om vi ikke har den som vår siste stasjon. Vi skal da være i Guds herlighet for all framtid.

Jordelivet er et venteværelse, en mellomstasjon og en forberedelse for evigheten. Vi er gjester her og fremmede på jorden. Og i evighetsperspektiv skal vi være her bare en kort stund.

Men hvorledes er det med mange i vår tid? Er det ikke slik at vi alle har en tendens til å grave oss ned i det jordiske, det verdslige og materialistiske. Vi søker ofte å bli tilfreds i denne verden og dette livet. Mange slår seg til ro med det og innretter seg så godt de kan her. Og det er verdens vis å tenke og handle på.

Da kan vi spørre: Har vi det for godt nå? Er det slik at vi ikke helt takler medgangen og de gode tider? Gud sendte ikke dette til oss for at vi skulle bli tilfreds her. Han vil at vi skal se oppover, mot evigheten og mot målet i det fjerne.

Guds ord formaner oss til noe nå: Er dere oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe. Kol. 3, 1-2. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, og ikke til det som er på jorden. Ja, slik skriver Paulus inspirert av Guds Ånd. Så dirkete taler Gud til oss, for du og jeg hører ikke til her i verden. Den har nok allerede tatt mange hjerteliv. Verden er nødvendig for å leve her og nå. Men du hører ikke hjemme her. La den derfor ikke oppsluke deg og ta fra de den evige arven.

Jesus sa: Søk først Guds rike og dens rettferdighet. Mat. 6, 33. Det er det viktigste for oss. Han vil at vi skal være opptatt av himmelen og løse oss fra alle bånd til denne verden. For vi blir så lett bundet til det materielle. Og i medgang er det ikke så lett å være himmelvendt.

Det er gjerne slik at vi tenker mest på himmelen når vi får motgang og trengsler. Er det derfor Gud må sende slike dager i våre liv? Han vil få oss himmelvendt, og da er sorgen og motgangen et middel til det.

Mot endens tid har vi et spesielt løfte i den sammenheng: Luk. 21, 28: ”Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løfte hodet! For deres forløsning stunder til.” Derfor taler Jesus videre her slik:

2. Jesu gjenkomst.

Det er et direkte løfte til disiplene, v. 3. Når alt er ferdig, i himmel og på jord, da kommer han igjen. Guds folk har alltid hatt det slik: De har ventet på Jesu komme. Det er kjennetegn på et rett sinn. Hele frelsen var ferdig på korset og i oppstandelsen. Og der skulle være mange rom. Begge disse talemåtene er trolig sagt for å vise at alt er klart og det er plass nok for alle: Når tiden er inne sett fra Guds side, da kommer han igjen.

Det er klart sagt i Bibelen. Da Jesus dro opp til himmelen, sa englene: Denne Jesus skal komme igjen på samme måte. Apg. 1, 11. Og selv sier han som det siste i Bibelen: Ja, jeg kommer snart. Åp, 22, 20. Ingen som tror Bibelens ord skal være i tvil.

Men tiden skal være ukjent. Jesus vil advare oss mot spekulasjon og utregninger her. Bare Gud vet dagen, det må vi slå oss til ro med. Mark. 13, 32. Han sier endog: Ingen vet dagen eller timen for gjenkomsten, heller ikke Sønnen.

Likevel: Han har gitt oss tegn som skal skje og vise at han er nær. Det gjør han for å holde oss våkne. Ett tegn gjelder Israels folk som skal bli frelst og komme tilbake til sitt eget land. Gud har gitt dem det, og dermed måtte det skje. Materialismen i verden peker på at folket ikke regner med Gud, og sløvheten hos mange kristne er stor.

Tror ikke folk at Jesus komme snart igjen? Da skal du speile deg i Guds ord, og se hvordan de første kristne var og at Bibelen formaner oss til å vente på ham og leve rett i mellomtiden. Det er alvorlig ment. Holder vi mål? må vi spørre oss selv mange ganger.

Gudløshet og lovløshet i verden taler klart. 14-15000 aborter hvert år, og det skjer med statens godkjennelse. Folk er blitt så vant med dette ”folkemord” at de ikke lenger reagerer. Likestillingsloven vil styre vår samvittighet slik at vi føler oss nødt til å følge norsk lov selv om den bryter med Guds lov. Hvordan kan f. eks. et verdslig menneske styre i Guds rike? Det blir konsekvensen av å la alle få lov til å gjøre alt.

Alt dette og mye mer viser oss at tiden nærmer seg. Jesus har reist seg. Han er nær for døren.

Da må vi spørre:

3. Er du rede?

Ville du blitt med hjem til Guds himmel om han kom i dette øyeblikk? Da må du gå veien dit, sier Jesus. Du må kjenne Guds sannhet og eie livet i Gud. Alle ytre og verdslige midler vil svikte deg i dødens stund. Da har du ikke noe igjen. Bare Jesus er veien. Han er ikke en av mange muligheter her i livet, han er den eneste.

Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Troen er nettopp å gå den veien, følge Jesus og la han være livets innhold. Han er Guds Sønn og Frelser. Han har vist oss veien i Ordet. Følg meg, sier han. Det betyr at Jesus er vår eneste sjanse for liv og evighet.

Før han ble født, ble det sagt: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Når du lar han frelse deg fra synden, da går du på veien, du er av sannheten og eier livet i Gud. Vi må altså gå til ham med vår synd og ta et oppgjør med den. ”En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves.”

Skal du komme i dag?

Joh. 14, 15-21. Hva Ånden gjør.

Pinse taler om Åndens gjerning slik påsken taler om Jesu gjerning for oss. Pinse er kirkens fødselsdag, da begynte menigheten. Ånden kalles Talsmannen og Sannhetens Ånd. Dette er litt av Jesu trøstetale før han skal forlate dem. Han selv går bort til himmelen og blir ikke her legemlig. Men Ånden skal være her og være hans talsmann og stedfortreder.

Hva skal Ånden gjøre for oss i denne evangeliets tidsalder? La oss se på noe av det:

1. Ånden åpenbarer Kristus.

Jesus sier at Ånden skal ”åpenbare meg for ham”, v. 21b. Og i kap. 16, 14 sier Jesus: Ånden ”skal herliggjøre meg”.

Først kaller han oss til omvendelse. Han ber oss om å vende oss fra verden og synden til Guds rike. For det er det beste. Ordet omvendelse (gr. metanoia) betyr sinnsforandring, å tenke på en annen måte og få et annet og nytt sinn. I Apg. 3, 19 sier Peter: Fatt da et annet sinn og vend om. Det samme kommer igjen i kap. 26, 20. Gjør bot står det i en annen oversettelse. I Mark 1, 15 ser vi døperens forkynnelse: Omvend dere og tro evangeliet.

Den ytre omvendelse kan noen klare å gjøre selv, f. eks. å slutte med ytre synder og forbedre seg på forskjellige vis. Men hva med hjertet? Det er tankene bor og sinnet. Kan du forandre det? Eller fusker du på det området?

Åndens gjør det. Når du i din nød roper til Jesus om frelse, viser han deg til korset. Der er liv, og der er nye tanker. Ved korsets fot hos Jesus vil han forandre ditt sinn. For m på korset ble du kjøpt fri fra synden. Han betalte med sitt blod. Du er tegnet i naglemerkene. Og dette har en slik kraft i seg at det gjenføder et syndige menneske og gir det nytt liv og en ny ånd. Det skal du får tro av bare nåde.

For vår misgjerning ble han knust,

i slektens sted han gikk.

All verdens synd på ham ble lagt,

hver fange frihet fikk.

2. Ånden gir hjelp.

I v. 18 sier Jesus: Jeg etterlater dere ikke farløse, jeg kommer til dere. Han vil bo hos oss og i oss ved sin Ånd. Vi er ikke som foreldreløse barn som er overlatt til seg selv i nøde. Disiplene ble nok alene nå, og de kunne bli motløse. Den hellige Ånd kommer, sa Jesus. Han skal være i mitt sted. Og han er like virkelig som et menneske.

Slik er det med oss også. Jesus synes å være borte, vi kan føle oss sviktet av mennesker. Er det ingen som kan være oss nær da? Har vi ingen hjelper? Jo, sier Jesus. Ånden kommer. Paulus sier det fint: ”Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.”

Ånden gir altså hjelp med forbønn når vi ikke kan be rett. Og han gir visshet om frelse og frimodighet for Gud og mennesker. Er ikke det ofte en mangelvare? Ånden viser oss alltid til Jesu gjerning og sier at det er nok for oss. Det er ikke vi selv som skal gjøre noe. Det er Jesus som allerede har gjort alt.

Da hvisker han så stille:

Mitt blod det rant for deg.

Du bør ei lenger tvile,

din synd tilregnes ei.

3. Et rett liv.

Ånden hjelper oss også til å leve rett som kristne. Den hvisker til oss når vi er i ferd med å gjøre noe galt. Det er ikke din vei som kristen, sier han. Her må du være forsiktig. Her taler Jesus om at hans disipler holder hans bud (i flertall), v. 15 og 21. I en sum er det å elske – både Jesus og våre medmennesker. Kjærligheten viser seg imidlertid i praktisk handling. Det er ikke store ord eller følelser i oss.

Derfor handler dette om et rett kristenliv. Her er ikke rom for fusk eller egne meninger om hva som er rett. Ånden formaner oss til et hellig liv i hverdagen og praktisk kristenliv. Og han minner oss bare om det som Guds ord sier. Vi skal med andre ord være forsiktige med innfall og tanker vi får. De må stemme med Skriften, ellers er det synd.

Vi ser omkring oss og oppdager at det er lite samsvar hos folket mellom liv og Guds ord. Guds bud er blitt avleggs, også hos de som kaller seg kristne. De vil ikke være bundet av noe, de vil gå og gjøre det de selv vil. Folk spør ikke så mye etter Guds vilje nå. Og da går det galt. Åndens røst blir ofte kvelt av Dagblad og TV-filosofi. For der er sjelden Åndens røst framme. Og da ender liver i åndelig død.

Derfor skal vi være våkne. Vi må legge merke til det som blir sagt i alle sendebrevene i Åp. 2-3: Den som har øre, han høre hva Ånden sier …

Et slikt rett liv kan også bli et liv i offer og tjeneste for Gud og mennesker. Vi liker et behagelig liv, enten det er i hverdagen eller på ferie i Syden med badestrand og dekket bord. Da kaller Ånden og sier oss: Det er ennå noen syndere utenfor Guds rike. Så lyder det som til Jesaja: Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss. Jes. 6.

Det har alltid vært noen som gikk. Og folk ble ledet til Jesus, ute og hjemme. Nå kommer han til meg og deg. Vi også du gå?

Joh. 14, 27. Fred.

Nyttårsaften.
Fred er et stort ord, og det også blir misbrukt mange ganger. Ibsen hadde nok rett når han skrev: «Dog, fred er ei det beste, men at man noget vil.» Vi kan ikke alltid har fred for en hver pris. Gud har bedt oss å kjempe for sannheten og Guds rike på jord. Her skal vi peke på det Jesus sier i dette tilfelle. Det står i sammenhengen om Den hellige Ånd som skulle kom-me.

1. Jesus sine disipler fred.
Han etterlater seg fred, står det. Det er ikke politisk fred uten noen form for uro og krig. I sin tanke og hans regimente handler det om hjertefred med Gud. Det gir Jesus sine disipler. Og vi får det ved å bekjenne synd og alt det onde i oss og ta imot tilgivelse og frelse for hans navns skyld. Denne fred hører til frelsen og til politikken. Derfor kan en troende ha fred i sitt hjerte midt i sorg og motgang, ja til og med i krig og fengsel. Det kunne mange vitne om som opplevde onde dager. Vi kan tenke på R. Wurmbrand som også var i Norge og vitner om sin tro etter 14 år i fengsel for Jesu skyld.

2. Vi får Jesu fred som gave.
Min fred gir jeg dere, sa han. Å ha Jesu fred er å være som Jesus selv i det spørsmålet. Han har det rett med Gud og lever i harmoni med sin far, og den samme stilling har alle kristne. Fred er ikke en følelsessak, men en stilling i forhold til Gud. Og med den følger også hjerte-fred, selv om den følelsesmessige fred kan forstyrres av det jordiske.
Og alt dette gir han oss som gave, gratis av nåde ved troen på Jesus. Jesus selv er vår fred, Ef. 2, 14.

3. Freden er ikke lik verdens fred.
Guds rike er noe helt annet enn denne verden. Og verden arbeider for fred på flere måter. Det gjelder politisk fred mellom ulike land. Men ‘forkynnere’ i verdslig regi vil også hjelpe folk til indre fred og ro. Men de kan ikke lede mennesker inn i et rett forhold til Gud. Og vi ser at mange slike veiledere avskriver Gud totalt og ber folk å glemme ham. Det blir som dikteren sa: Eg måtte gløyma Gud. Den verdslige fred varer også kort tid og kan lett forstyr-res når omstendighetene forandres. Guds fred er derimot evig og varer i alle stormer.

4. Frykt ikke!
Konklusjonen blir derfor at vi skal la noe forstyrre oss. Vårt indre liv, hjertet, skal få hvile hos Gud og bare regne med ham. Da har vi ikke noe å frykte. Vi «er i Herrens hender i alt som med oss skjer,» som en sanger sier. I troen på Jesus og vår

B i b e l-k u r s

mandag 21. januar 2013

Joh. 12-14.