Lukas 2 (a).

Luk. 2, 1-14. Jul.

Det er jul nå. Folk opplever denne høytiden forskjellig. Noen er opptatt av stemning og lys og snø og engler. Barna er opptatt av gaver og mye godt på bordet. Ja, det gjør også de voksne i et velferdssamfunn som vårt. Overdådige julebord både hjemme og på arbeid preger tiden mange steder. Gode økonomiske tider gjør ikke alltid folk gudfryktige.

Den første jul var noe annet, og noe av det skulle følge oss også inn i vår jul. Josef og Maria var på reis. og det var strevsomt å reise på den tid, særlig når den unge Maria var med barn. De var trette og slitne og hadde ikke god anledning til å bade eller rense seg.

Da de kom fram, opplevde de at alle steder var det fullt. Herberget hadde ingen seng å by den unge fruktsommelige kvinnen. De måtte nøye seg med en stall. Blant høy og strå og husdyr skulle de oppleve sin første jul. De skulle innskrives i manntall slik at romerne visste hvor mange jøder det var i landet. Slikt hadde ikke skjedd der før i deres tid.

Innskrivningen skulle gjelde hele verden, står det. Noen mener det kan bety alle landsdeler av hele Palestina. Ordet er noen ganger brukt i en slik innsnevret betydning. Uansett gjelder det alle jøder. Den tyske presten W. F. Besser sier her: «Gud hadde også innskrevet dem og funnet at verden var i dyp gjeld til ham ved synd og misgjerning og hadde intet å betale med.» Og her har vi den åndelige dimensjon ved julebudskapet. Det var derfor Jesus kom.

Nå fikk det unge paret himmelbesøk. Noen jøder ute på marken fikk også det. Et budskap lød denne natten til hyrdene utenfor Betlehem der dette skjedde. Der en slik englesang lyder, er det alltid himmelbesøk. Da skjer det noe.

Det var en skremmende opplevelser. De ble redde og engstelige for dette uforklarlige og ny. En Herrens engel stod plutselig hos dem. Og det lyste omkring ham. «Meget forferdet» ble de, v. 9. Det er mye i denne verden som kan skremme oss, særlig når det skjer plutselig og uventet. Hva hadde vi sagt og tenkt om en engel uforvarende stod ved vår side i en sen nattetime? Og om han så talte til oss, ville vi trodd det?

Engelen forsikret dem om at det ikke var noen grunn til slik redsel. Han kom tvert om med en gledelig nyhet, om et godt budskap – et evangelium for folket. «Frykt ikke!» Gled dere heller over det som skjer i kveld! Slik kunne engelen sagt. For han har virkelig et budskap til dem og til hele jødefolket – ja, til alle sjeler i verden. Hva er det han sier?

1. En frelser er født.

Engelen sier det klart: Barnet som er født i dag er Messias. Det skjedde i Davids by som var Betlehem. v. 11. Og han er en frelser. Disse ordene forstod jødene. Det var en gjenklang av deres bibel, det gamle testamentet.

Og det er virkelig sant: Vi behøver en frelser. Verdens ondskap viser det klart i det ytre. Vår egen indre tankeverden er ikke noe bedre. Alt peker tilbake til syndefallet. Adam og Eva var representanter for oss alle. De var ulydige mot Gud og syndet og førte dermed hele menneskeheten senere ut i fall fra Gud. Etter dette har alle mennesker vært ulydige mot Gud og lever i synd.

Derfor trenger vi en redningsmann. Vi er som et mennesker ute på ville havet uten redningsbåt eller noen hjelper. Vi er som dødssyke mennesker i et land uten lege og medisiner. Slik er situasjonen til alle mennesker.

Julehøytiden er meningsløs uten dette bakteppet. Men nå er Jesus født! Frelseren kom til jord og vi har mulighet til å bli berget. Slik er julen vårt store håp om redning og frelse. Det var Jesu oppgave å frelse verden. Og det ble fullbrakt på korset på Golgata. Da ropte han «fullbrakt». Barnet ble vårt frelseshøvding og gjorde det vi ikke kunne.

For å få del i dette, må vi komme til Jesus og tro på ham. Det er å ta imot Jesu frelsesverk av bare nåde, Joh. 1, 12. Da blir vi født på ny og blir himmelborger.

2. Glede.

Engelen sier også til hyrdene noe mer: Jeg forkynner dere en stor glede, v. 10. Den store gleden i denne sammenhengen er ordet om Jesus som var født. Jesu komme til jord er en stor glede for verden. Det ville Gud at folket skulle høre. Derfor sendte han engelen med dette budskapet. På grunnteksten står det egentlig: For se, jeg evangeliserer dere (med) en stor glede. Han skulle jo sagt: jeg forkynner dere at et barn er født. Men nå sier han at en stor glede er kommet. Da blir det som W. F. Besser sier: Han «kaller slik det lille Jesusbarn med et nytt navn; det må hete: Det lille barn (er) en stor glede.»

Gleden henger sammen med er egentlig Jesu gjerning på jord. Han kom for å dø for våre synder. Han skulle ta bort alle synder ved å bære syndens skyld i vårt sted. Et slikt ord vil være til usigelig glede for den som ser sin synd og vet at han har et langt og alvorlig skyldbrev. Når han så oppdager at han ikke har noe å betale med, kan fortvilelsen komme. Vi føler det samme som profeten Jesaja i kap. 6, 5: Jeg er fortapt.

Når vi så hører om en som har betalt og som vil ta imot oss og gi oss alt det vi behøver, blir det sannelig glede i synderhjertet. Da blir ikke glede at alt går godt for oss her i livet, eller at vi finner mange gleder og fornøyelser i denne verden. Da blir jubelen og gleden en ekte og sann julefryd: Tenk, jeg er frelst og fri fra synden og har fått navnet skrevet i himmelen.

Det er nok dette Paulus mener i Fil. 4, 4: atter vil jeg si dere: glede dere. Evangeliet om Jesus skal få leve i oss hele tiden og være en stadig og varig glede i sjelen. Det kan nok hende at noe vil forstyrre gleden, men da må vi gå tilbake til gledens grunn: det Jesus gjorde for oss på korset. Der er det aldri forandring eller skygge.

3. For alle.

Denne glede skulle være for alt folket, står det. Her ser vi at evangeliet er ment og bestemt for alle mennesker. I dette juleevangeliet finner vi altså misjonstanken. Vi kan ikke beholde det for oss selv, vi må sende det ut til alle mennesker.

Denne tanken finner vi også igjen i himmelen. Det står om de som kom dit i Åp. 7 bl.a.: Den store skaren som stod for tronen, var av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, v. 9. Da må ordet om Jesus ha kommet ut til alle der noen har tatt imot. Og de skal være i himmelen en dag. Av hver eneste slekt og stamme skal det være noen som kom til ham og ble frelst. Det blir også en gledesgrunn: Tenk at jeg i min slekt skulle få lov å bli med!

4. Et tegn.

Hyrdene skulle få et tegn på at de kom til rett sted og fant det rette barnet. De skulle lete etter et barn som var svøpt og lagt i en krybbe, v. 12. Det var trolig noen andre nyfødte barn i Betlehem. Det kunne være i herberget eller i et hjem i byen. Men bare dette barnet skulle ligge i en krybbe. Det var tegnet.

Dette tegnet taler om fattigdom, noen svært få hadde ventet. De fleste mente vel at Messias skulle fødes i et større og bedre hjem i landet. Kanskje hyrdene også ble forundret. Men nå skulle de anerkjenne det fattige lille barn som verdens frelser. Det skal ydmykhet til for å tenke det. Mange jøder hadde trodd at Messias skulle være en jordisk konge som skulle befri folket fra romerriket og gjøre dem til en ny og fri nasjon politisk. Jesus kom som konge, men hans hovedsak var å befri folket fra synden og fortapelsen. Det var hans gjerningen ved hans første komme.

5. Lovsang.

Den som tar imot frelsen i Jesus, har grunn til og får lyst til å prise Gud. Englene gjorde det, og hyrdene var lydige og gikk til Betlehem og møtte Frelseren. Det er da vi opplever sann fred her i verden. Tenk om alle mennesker var frelst og levde sitt liv i troen på Jesus! Da ville freden herske her. Og det skal en gang skje. Men til den dagen må vi være med og utbre evangeliet om den store glede som er Jesus selv. La alle få høre det.

.

Luk. 2, 15-20. Like til Betlehem.

.
Det er englene som synger og forkynner utenfor Betlehem. I Hebr. 1, 14 står det at englene er tjenende ånder som er utsendt av Gud for vår skyld. Ja, jeg tror på engler. Og jeg kan noen ganger føle dem nær, og det gir trygghet. De er jo utsendt fra Gud – for min skyld som en kristen. De leder min gang og hjelper meg daglig.

.
En av englenes oppgave tror jeg er å fortelle om Jesus. Det var det de gjorde julenatt. Gud sendte ikke en prest eller en rabbiner til gjeterne på Betlehemsmarkene. Han brukte en engel! Slik tror jeg det foregår i dag også.

.
Hver gang du er alene og har ingen å tale med, kan engelen minne deg om Gud og de evige ting. Skrekken for Helvete vokser i deg, og lengten etter himlen øker. Du får lyst til å bli med der hjemme i Guds evige rike. Er det bare innskytelser i øyeblikket?

.
Jeg tror det er en engel! En av de tjenende ånder fra himmelen.

.
Englene hørte budet om at ”i dag er det født dere en frelser i Davids stad”. De fikk høre om ham som kom for å frelse de fortapte, for å søke etter det som var gått bort. De fikk høre om Jesus. Det er kjennetegnet på at det er en engel.

.
I dag kommer budet til deg. Nå får du høre om det!

.
Og da hyrdene hadde hørt det og budskapet var forkynt, sa de til hverandre: La oss gå! Det viser at her er det fellesskap og samarbeid. De var enige. Ingen skilte seg ut og sa: Jeg vil ikke! Nei, alle ville se dette. Alle ville bli frelst, for å si det konkret.

.
Å, hvor jeg ønsket at dette måtte være sant! At alle dere vilel si i dag til hverandre: La oss gå! Vi må glemme feil og mangler ved hverandre. Vi må se bort fra oss selv og til krybben.
La oss gå – like til Betlehem! Og hvorfor til Betlehem? Hvorfor ikke til Jerusalem der templet var og alle prestene og fariseerne? Der var de skriftlærde og de hellige bøkene fantes der. Hvorfor ikke dit?

.
Så enkelt er svaret: Fordi Jesus sikke var der! Han var jo i Betlehem!
Dette skal vi nå lære her: Skal vi finne Jesus og bli hos ham, må vi gå dit han er. Så mange mennesker leter etter lykke og livet, og finner han aldri.

.
Hvorfor?
De går omkring i det gamle, fine templet, blant urgamle tradisjoner og historie. Blant skrifter og lærde folk. Men Mesteren finner de aldri. De blir opptatt med denne verdens store stand, og søker Jesus der.

.
– Så skal du huske dette, min venn, at Jesus er bare å finne i Betlehem. Det er den lille, ringe foraktede by i Juda (Mika 5, 1). Blant de fattige og foraktede og syndige kristne, der finner du ham. Han er hos de som tar imot ham og har en enkelt tro. ”Og finner du ham da finner du alt hva hjertet kan evig begjære.”

.
La oss gå like til Betlehem. Eller helt fram – til Jesus, i himmelen. Her er så mange som begynner på veien. Så mange som en dag var med i flokken. Men noen gir også opp. De holder ikke ut. Ofte blir jeg også redd at jeg skal bli liggende etter på veien og ikke nå fram.
En hellig frykt er lagt i mitt hjerte, at jeg ikke skal bli med når han kommer. Dere, skal vi ta hverandre i hendene og si: La oss gå like til Betlehem. La oss shjelpe hverandre framover, steg for steg!

.
Og vi må SE dette som har hendt. Vi kan oppleve noe hos Jesus, og få noe for vår sjel. Det er ikke snakk og prat. Det er liv. ”Et herlig liv som skjult hos Kristus er.”

.
Jesus sa: Jeg er kommer for å gi liv, ja, overflod av liv. Og det får vi se når vi kommer til ham. Vi får se at han har gjort alt i stand, at frelsen er ferdig, gjelden er betalt, loven er oppfylt. Nå skal du ikke gjøre noe. Da får vi også se og høre at alt dette kan bli vårt.
Vi skal videre merke oss at hyrdene trodde på dette budskapet, før de så det. Når engelen hadde sagt dette, var det slik. Derfor gikk de resolutt mot Betlehem. Hør venn: Her er hemmeligheten til å få dette herlige liv med Jesus. Dette er veien. Når Bibelen taler om Jesus, hvem han er og hva han har gjort, så skal du tro at det er sant.

.
Når han sier at synden er sonet, så tro det. Og da er det ditt.
Dersom hyrdene ikke hadde trodd på englene, hadde de aldri funnet på å gå til Betlehem. Men fordi de trodde, gikk de, og derfor fikk de se.

.
- Videre ser vi at hyrdene skyndte seg av sted. Det var ikke likegyldig for dem å finne barnet. Det var blitt livsens alvor. De måtte av sted.

.
Og dette minner meg så sterkt om at nå er det hastverk. Verden er så mørk og tung, vi må skynde oss av sted. Det er ikke tid til å drøye lenger. Atombomben svever over hodene våre snart og truer med dom og død. Ingen vet hva morgendagen vil bringe.

.
Dere: skynd dere! Skynd deg, skynd deg å ta, ta Guds rike i dag, se det venter, det venter på deg. Kom til din Frelser – i Jesu navn.

.
- Og endelig ser vi at de fant barnet. Etter mye strev og møye i nattens vær og vind, nådde de fram! Og der var sannelig ikke så mye stas og rikdom-. Et lite barn, står det. Og det lå i en krybbe i en stall.

.
Var det noe å finne? Kunne det være noe å streve seg fram til? Slik spør så mange også i dag. Når de ser hvor vesalt det ofte er med kristendommen, rygger de tilbake. For de ser bare på innpakningen.

.
Men hør: Midt i alt det som ser smått ut, fant de selve Frelseren, Guds Sønn. De opplevde å se Jesus og få frelsen. Det var størst. Og det fikk verdi: de møtte ham. Så får det være det samme med innpakningen.

.
La verden kun tvile så meget den vil,
forsøke å nekte at solen er til.
jeg vet at den varmer og lyser for meg,
jeg vet hvem som hjalp meg –
Og salig er jeg!

Det innbyr vi deg til nå!
Amen.

Lagt inn av Nils Dybdal-Holthe kl. 00:29 0 kommentarer

Luk. 2, 17-20. De som får se Jesus.

.
Her ser vi noe i tillegg til de vi så i versene foran. Det er det som skjer når vi har sett barnet i krybben.

.
Det var hyrdene som fikk se barnet. Og de fikk SE det. De hørte ikke bare om det, eller antok at det måtte være noe. Men de så og opplevde det store underet. Og du kan være sikker på at dette glemte de aldri. Så lenge de levde husket de denne natta. Og de undret seg over det. Kanskje noen husket det etter at Jesus var blitt stor og gjorde mange under også.

.
Og slik blir det med alle som får se Jesus. Ikke bare dem som ”blir med”, som vi ser så ofte. Men vi taler om dem som får oppleve Jesus og frelsen. Det glemmer man ikke. Jeg sier ikke at de ikke kan gå bort fra Jesus – det har vi mange eksempler på dessverre. Men det er kanskje ikke så lett når man har sett mye på Jesus. Noe vil sitte igjen i sinnet.

.
Men – når noen får se ham, da skjer det noe! Vi er ikke de samme menneskene etter et møte med ham. Vi er blitt nye skapninger (2. Kor. 2, 17). Om hyrdene står det at de fortalte det de hadde sett. Det vil med andre ord si at de vitna. De hadde fått noe, og dette måtte de bringe til andre.

.
Og her synes jeg vi er ved ett av de beste kjennetegn på levende kristne. De har et vitnesbyrd å bringe, og det gleder alle troende når de unge begynner å vitne om Gud. Det er et livstegn, sier de gamle, erfarne kristne.

.
Men der hvor vitnesbyrdet ikke finnes, er det ofte åndelig dødt. Det gjelder både eldre og yngre. For der det er vitnesbyrd, blir det gjerne vekkelse. Jeg sier ikke at der de preker, blir det vekkelse, for da var det vekkelse i hele landet. Prekelysten er gjerne stor.

.
Nei, der de vitner er det en vekkende røst i flokken. Her mener jeg det rette, ydmyke vitnesbyrdet om opplevd frelse. Der skapes ”høre-trang”. Folk blir nysgjerrige og tenker: dette må vi høre om. Slike tider trenger vi.

.
De som kommer og hører, deler seg gjerne i tre grupper. Noen som hørte om barnet, undret seg. Ja, det står at alle gjorde det. Med mange begynner det rett og slett med undring. Men noen kommer ikke lenger – enn å undre seg over det hele. De undrer seg over de kristne, og over kristendommen. Den er så rar, synes de. Men lenger kommer de ikke. Derfor blir det ikke mer med dem heller. De går bort, og alt er glemt.

.
Men andre kommer lenger. Slik som Maria. Hun gjemte ordet i sitt hjerte, står det. Og det er nettopp ved ordet vi blir frelst, 1. Pet. 1, 23. Derfor blir de som tar vare på ordet og bevarer det, salige.

.
En tredje gruppe ser vi også. Maria var blant dem også: Hun grunnet på Ordet og ville finne det rette. De blir salige, Salme 1, 1.

.
Slike kristne trenger vi. Så mye er lettkjøpt og har liten verdi. Vi trenger menn og kvinner som gir seg tid med Ordet og gransker det. Da skulle vi heller ikke sluke så lett de nye og falske lærdommer. Vi ville vite hva som er rett, og gå etter det.

.
Derfor: La Skriften bli aktuell!
Noe annet er det med de som får se Jesus. Om hyrdene står det at de drog hjem. La oss da ennå en gang minens at vårt hjem er i himmelen, og dit lengter vi. Mens vi er her, er vi fremmede og utledninger som ser med lengsel og håp mot høydene. La oss også minnes formaningen om å søke det som er der oppe hvor Han sitter, Kol. 3, 1-2.

.
Og videre stod det at de drog hjem med lov og takk til Gud! For der Jesus er nær, blir det lovsang og jubel. Der forstummes den håpløse klagesang, og der toner takken til Guds ære. En dag vil den lyde fra alle slekter og på alle tungemål – opp til tronen. Og denne lovsang blir fullkommen når den hvite skare skal synge der.

.
Så drar vi mot vårt hjem med sang. Venner, la oss synge oss til himmelen. Jeg synes det er frydefullt å være frelst. Og jeg vil gjerne synge til hans ære, helt til jeg er ved målet.

.
Det skjønneste i verden som mine øyne så,
er kongen i hans skjønnhet, med tornekronen på.