Luk 12,13-21. Den rike bonde.
.
Teksten i dag handler om vår tids
største avgud. Det har alltid vært slik til alle tider. Avguden er penger.
Den har en fryktelig makt over folk flest. Noen kan gjøre hva som helst for
penger, til og med drap av sine egne. Derfor skal vi være oppmerksomme og
forsiktige i alt som handler om dette.
.
Her gjelder det først en familie
og arven som skal deles, v. 13. Jfr. også Luk. 15, 12. Mange hjem og familier
er blitt ødelagt på grunn av arveoppgjør. Da kan de bli fiender for resten av
livet. Og det kan gjelde ganske små og ubetydelige ting som deles. Poenget
synes å være at de må ha mest mulig av alt.
.
Jesus sa noe viktig her, i v. 15: Ta
dere i vare for all havesyke! Ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han
har overflod. I 1978-oversettelsen kalles havesyken for ”pengebegjær”. Det er i
grunnen et godt ord: Å ha begjær eller penger for pengenes skyld. Det er som en
sykdom: de vil alltid ha mer og får aldri nok. Et slikt begjær fører uvegerlig
til åndelig død. Derfor skal vi ta oss i vare, sa Jesus. Å stadig ønske det vi
ikke har, fører tanke og sinn inn i en snare som kveler det åndelige liv.
.
Jesus forklarer dette videre med en
lignelse. Han taler om en mann. Og han har mange slektninger nå. Kanskje
du er en av dem?
.
Jesus vil lære oss noe her:
La oss se hvordan denne mannen var.
Det er klokt å lære av Bibelen. Det er Guds egen visdom som ligger bak den. Der
ser vi farene i livet – og veien ut.
.
1. Mannen var rik.
Han hadde kanskje fått en god arv
etter foreldrene eller det var ved ærlig arbeid. Det er fint når folk arbeider
og vil klare seg selv. Det er ikke det Jesus peker på her, og det er slett ikke
galt å arbeide og tjene penger.
-Men det er farlig!
David sier: Når rikdommen vokser, la
ikke hjerte feste seg ved det. Salm 62, 11. Mange fikk sitt liv ødelagt på
grunn av Mammon. I den pengeverden vi lever i nå, er det ekstra viktig å passe
på.
.
Bibelen sier noe om penger. Her
nevner vi dette:
a) Pengene er usikre. Paulus skriver i 1. Tim. 6, 17: Du skal pålegge dem som er
rike å ikke sette sin lit den uvisse rikdommen. Pengene visner og råtner og
varer ikke. Vi må ha en tryggere grunn for framtida enn den.
.
b) Pengene er en rot til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Det onde i verden har mange årsaker, og
pengene er en av dem. I mye av det som skjer i verden er pengene med, som i
innbrudd, drap, branner for å skjule noe m.m. Judas forrådet Jesus for penger,
Annanias og Safira løy om penger – og Gud straffet dem. Det skjer alltid – i
Guds time. Ingen slipper unna følgene av pengekjærhet.
.
c) Penger hindrer frelsen. Mark 10, 24. Jesus sier der: Hvor vanskelig det er for dem
som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! Penger kan bli en
”gud”, og da går det galt. Penger har det med seg at folk blir opptatt av selve
rikdommen, de har ikke plass for noe annet i sin tanke og sinn. Da står Gud
utenfor. I Mark 4, 19 tales om de fire slags jord som Guds ord blir sådd i. Ett
av disse stedene var: mellom klunger. Hvordan tolker Jesus det? Klunger er
blant annet ”rikdommens bedrag”. Den lover så mye, lykke og velstand og fred i
sitt indre. For sent oppdager mange at alt det var et bedrag. Pengene kvelte
det indre liv og fred og lykke. Pengene fører til tomhet, når man lever for
dem. Hold avstand og si deg selv: Bare Gud kan fylle mitt indre hjerte og liv.
Penger må jeg bare ha av nødvendighet her i verden.
.
2. Han var en jordisk mann.
Han var sikkert en dyktig bonde og
fikk stadig større avlinger. Derfor måtte han bygge større uthus og lager. Han
var fremtidsretta og så nok arbeidet som sitt livsinnhold.
.
En dag tenkte han: Du har mye godt
liggende … slå deg til ro – et, drikk og vær glad. V. 19. Nå hadde han ordnet
seg godt, nå skulle han nyte livet som pensjonist. Det var ingen fare i mange
år fremover. Han hadde satset alt på ett kort – og det er fatalt. Han hadde jo
alt sitt her i verden. Og han hadde god tid. Slik fikk han døden på avstand.
Djevelen sier ofte: Omvend deg på dødsleie. Og han vet at det er meget
vanskelig.
.
Djevelen kommer med falske ord. Selv
om han ville slå seg til ro, var sjeleangsten der fremdeles. Uroen i hans indre
kunne ikke stanses med rikdom.
.
4. Han fikk sitt største sjokk i livet:
Men Gud sa! Det hadde han glemt og
ikke tatt med i betraktning. Gud hadde fulgt med i hans utvikling hele veien.
Det trodde ikke mannen. Gud var utenfor hans livstanke.
.
I denne natt, sa Gud. Ingen
betenkningstid eller utsettelse. Denne røst kommer alltid og til alle. Og det
er noe helt annet enn det folk flest er opptatt av i dag. De regner ikke med
Gud, like lite som denne mannen.
.
Mannen var en dåre. Han var ikke
verre enn andre. Han var akkurat lik deg som har stengt Gud ute fra ditt liv.
Og da kommer bestandig døden uventet. Lynet slo ned i hans sjel. Nå var alt
forgjeves av det han hadde gjort. Han var ikke stygg og umoralsk som menneske.
Men han glemte Gud – og måtte han nå angre på i alle evigheter.
.
Din sjel, sa Gud. Den tilhører
nemlig ham. Og en dag krever han den tilbake. Da skal Gud kalle alle mennesker
til regnskap for seg. Hvordan vil det gå da?
.
5. Det viktigste var glemt.
Da Gud begynte å tale til ham,
oppdaget mannen at det var noe han ikke hadde på tross av alt det han hadde.
Han var ikke rik i Gud! v. 21. Og da er all annen rikdom bare til hinder og
stenger en ute fra Guds himmel. Han glemte det viktigste: Å berge sin sjel.
Derfor var han en dåre. Han hadde ikke tatt hensyn til den eneste sanne visdom.
.
Rikdommen i Gud – hva er det? Jo,
det er at vårt navn står skrevet i Livsens bok. Da er du himmelarving, i
vissheten om at Jesu blod renser oss fra all synd. Det er da navnet blir
skrevet i himmelen.
.
Om
jeg eide alt, men ikke Jesus,
Tror
du det var nok å stole på?
Kunne
dette hjertet tilfredsstilles
Med
de ting som skal så snart forgå?
Om
jeg hadde alt, men ikke Jesus,
Å,
hva vinning var det for mitt vel?
Hva
er hele verden mot å eie
Fred
med Gud og frelse for min sjel!
.
Du er et Guds barn når du eier
Jesus. Da sier han til deg: Du er rik, Åp. 2,9. Og David Welander synger så
vakker: Navnet Jesus må jeg elsker, det har satt min sjel i brann. Ved den
navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.
.
Jeg bodde et sted og hadde møter i
bygda. I hjemmet der jeg var, var det en liten, kjapp gutt. Han kom ofte på
rommet mitt. En da stormet han rett inn og ropte: Kafeen er åpen! Da spurte
jeg: Hva koster det der? Da kom det kjapt igjen: Ingen ting. Det er helt
gratis!
.
Ved det middagsbordet tenkte jeg
nettopp på det: Det er gratis – frelsen altså. Det er bare å forsyne seg.
- Har du gjort det?
-
Våk.
Luk. 12, 35-40.
I v. 40 kommer formaningen fra
Jesus: «Vær rede». Det sier han fordi vi ikke er rede av natur. I en
oversettelse (NO 85) står det: Vær beredt! Det er speidermottoet der speiderne
svarer unisont: Alltid beredt! Det kan gjelde både vårt privatliv og landet
vårt. Det viser historien oss.
Og grunnen til denne formaningen er
at Jesus kommer tilbake til vår jord. Han har ikke forlatt oss for alltid, og
vi må ikke sovne i alt det som verden byr oss og som et aktivt menneske både i
arbeid og fritid kan bli fristet til. Vi er i grunnen alle utsatt for en slik
åndelig søvn der det jordiske blir det viktigste. Det fører ofte til at vårt
åndelige liv lider skade fordi det ikke får mat.
Mange ønsker å glemme tanken om Jesu
gjenkomst. Noen går også med tanker om at de er gode nok om det skulle være
sant at Jesus kommer igjen. De religiøse til alle tider er lik fariseerne på
Jesu tid. Det mente det var selvsagt at de hadde alt i orden. - Noen stikkord
viser oss tekstens innhold og mening. Og det går rett inn i vårt liv og vår
situasjon også i denne siste tid.
1. Forventning.
I v. 36 sier Jesus: «Og vær dere som
folk som venter på sin herre når han vender hjem.» Det er den tanke og ånd som
lever i en kristen. Jesus er vår herre og mester på samme tid som han er vår
frelser fra synd. Ved troen har vi samfunn med ham og har et nært forhold til
Frelseren. Da blir han vår Mester og herre som leder og styrer vårt liv.
Alt er oppgjort med Gud og vi har
fått en lengsel i vårt indre etter å møte ham. Det var normalt i den første
kristne tid, og det er slik for alle sanne troende - selv om følelsesmessige
trangen etter Jesus gjenkomst kan variere i våre liv. Og det er særlig når
trengselen kommer at vi lengter bort fra vanskelighetene og ønsker at vi kunne
komme til himmelen. Det har også Jesus gitt oss lov til, Luk. 21, 28.
En utro tjener som stjeler og
lyver for sin herre og andre, har ikke denne trangen. For han vet at da kommer
oppgjøret og regnskapet. Ingen som bevisst fusker i sin kristendom, vil bestå
for denne prøven. En kristen må alltid leve i erkjennelsen og bekjennelsen av
sine synder for å ha frimodighet for Gud. Det vil Jesus minne oss sterkt om i
dag. 1. Joh. 1, 9 er viktig her. Det ordet er skrevet til troende.
Ved bekjennelsen av synd skjer det
utrolige: Han renser oss fra all synd og gir oss et nytt liv og ny frimodighet
til å fortsette for de som allerede har begynt på veien. 1. Joh. 1, 7. Det er
som når en ufremkalt film kommer ut i sollyset: Alt blir utslettet for alltid.
2. Arbeid.
I kap. 21, 35 sa Jesus at denne
oppgjørsdagen kunne komme over folket som en snare. Det betyr at Jesus
kommer uventet og uforvarende over folket. Og i vår tekst v. 35 står det at vi
skal la hoftene være ombundet og lampene brennende. Det første uttrykket taler om
en løs kjortel som folket brukte da det var vanskelig å både arbeide og å gå.
Derfor vil Jesus at vi skal binde opp kjortelen, altså alt det som hindrer oss
i å leve med Gud og virke for ham. Det er ikke sikkert at det er noen synd. Det
kan godt være lovlige ting som hindrer deg i å være et vitne og å arbeide for
Gud. Kanskje du er for opptatt av jordiske ting eller diverse fritidssysler. Vi
blir dermed minnet om at alle deler i vårt liv er underlagt Jesus. Han er vår
Herre, og det betyr at han skal bestemme.
Det andre uttrykket om å la
«lampene brenne» betyr egentlig det samme fra en annen synsvinkel. Her
understreker Jesus at vi skal være rede hver tid og stund til å forlate denne
verden for å møte Jesus når han kommer. Lampen må brenne slik at vi kan se. Det
er troens lys som må brenne til vår siste dag.
Ventetiden skulle vi bruke til å
arbeide for Jesus. I v. 37 taler Jesus nettopp om tjenerne som våker når deres
herre kommer igjen. Vi fikk alle en tjeneste av Gud. Den er ulik for oss. Noen
er svært synlige i sin tjeneste. Andre går hele livet uten at mange legger
merke til det. Da skal vi alltid tenke at vi arbeider for Gud og ikke for
mennesker. Det er nok når han ser oss. Dette er vår hverdagsgudstjeneste der
Gud har satt oss. Den skal vi fullføre. Det kan være på en arbeidsplass, i
hjemmet vårt eller i en katedral. Målet er alltid det samme: At mennesker må
bli frelst. Du er prest for Gud der du er.
3. Våk!
Ettersom vi er utsatt både for fristelser og søvn og
sløvhet, er det nødvendig å våke. Jesus minner sine disipler om det flere
ganger. Vi er lik tjenere som venter på sin herre. Men når det drøyer, kan vi
bli trette og sløve og slapper av. Da kan mye gå galt.
Vi er vaktposter på ulike steder,
også på de ytterste og ensomme vakttårn. Noen må våke også der. Når det tar
lang tid, blir vi fristet til å legge ned våpen og tenke: Det nytter ikke. Hva
kan egentlig jeg gjøre? Når Jesus kommer uventa, må vi alltid være rede.
Det vil han minne oss om i dag.
Å våke er å se og speide etter om
han kommer. Det er å tro at han kommer snart og er nær. Og du vet at han kan
komme uventet og på en annen måte enn du trodde. Å våke er også se etter
tegnene på hans gjenkomst – han gitt noen hint om det.
Å vente er derfor å gjøre som den
som tror at tyven kan komme ved nattetid. Han setter ut vaktmenn og holder seg
selv våken. Ingen skal få bryte seg inn i hans hus. Og vi vet at det er verden
med alle dens tjenere som gjør at vi sløvner. Djevelen bruker både mennesker og
vårt eget kjød som sovetabletter. Han har ikke sovnet i sin tjeneste!
Men målet er verd prisen. Det koster
å være et Guds barn. Men himmelen venter der framme. Da skal vi takke Ham på en
ny og bedre måte for at han hjalp mot søvnen og holdt sin hånd over oss.
Luk. 12, 41-48.
Arbeid. 13.s. Treenighet.
Her tales om en husbonde i Jesu
formaningstale. Og det handler vesentlig om tre ting: Husbonden overlot alt til
tjeneren, husbonden kommer tilbake og han finner da to slags tjenere. Det er
mest en tenkt situasjon slik det kan være og ingen lignelse eller
eksempelfortelling. Dermed er det tydelig at den er gyldig til alle tider –
slik hele Bibelen er. Peters ord i v. 41 viser at han peker bakover til det
Jesus alt har sagt og utvider det. Vi må se på det Jesus sier her:
1. Gud overlater arbeidet til oss.
I v. 42 taler Jesus om en tenkt
herre som overlater et ansvar til sin forvalter. Han må være trofast og klok.
Og han skal settes over husfolket for å gi dem mat. Vi kan tenke oss en
arbeidsleder i en bedrift. En mann skal nå forvalte sin herres eiendom og
arbeidssted.
Overført til oss kan det være
forkynnere og andre arbeidere i Guds rike. Hva gjør vi med Bibelen, evangeliet,
misjonen osv? Og i siste instans er vi alle tjenere for Gud, hver på vårt sted
og med de gaver vi har fått.
Først må vi spørre: Har vi selv tatt imot frelsen? Gud vil at
alle skal bli frelst, og det betyr at hver enkelt av oss må ta imot Jesus som
vår egen frelser. Joh. 1,12. Noen kapitler tidligere sa Jesus dette: Hva gagner
det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel. Luk. 9,
25. Det mest vesentlige i vårt liv er at vi blir frelst. Alt det andre må
underordnes dette ene. Både døperen Johannes og Jesus og disiplene talte til folket
om omvendelse og tro. Det er fremdeles veien.
Da skjer dette: Vi blir Guds tjenere. Og det viktigste i
tjenesten er nettopp å bringe evangeliet ut til hele verden. Ingen må glemmes.
Spørsmålet til oss er da: Har vi
vært gode forvaltere for Gud? Vi eier ingen ting selv, og derfor skal vi gjøre
regnskap for alt vi er og har.
Det gjelder vårt liv. Har Gud fått
sin vilje med det. Er vi kommet på den rette hylle i livet slik at Gud fikk bruke
oss maksimalt?
Og det handler også om vårt «gods»,
våre penger og evner og gaver. Hva har vi gitt il Gud? Det er den engelske
predikanten Spurgeon som sa en gang: «Tjen så mye du kan, spar så mye du kan og
gi det du kan.» Jeg kjente en gang en mann som het Gunnar. Han hadde vært 50 år
i søndagsskolen. Hver eneste søndag hadde han snakket med barna om Gud,
selvsagt uten lønn. Det er imponerende. Og Paulus vitnet om sitt liv slik: «Men
for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende
mitt løp og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne…» Apg. 20, 24. Vi
skal ikke skryte av vårt liv, men vi kan tenke etter: Hvordan har livet mitt
vært? Hva tenker Gud?
2. Herrens gjenkomst.
I v. 46 sier han: Da skal denne
tjenerens herre komme en dag… Ordet om Jesu gjenkomst er en bibelsk sannhet som
er omtalt over 300 ganger i NT. Vi kan aldri komme unna det. Ingen kan
bortforklare det. En dag vil vi ikke lenger være her. Også de som er i gravene
skal rykkes bort.
Det vil skje uventet. Han kommer og
tar oss bort. Vi skal rykkes bort, sier Ordet. 1. Tes. 4, 17. Vi kjenner ikke
alle detaljene om dette. Det må vi innrømme. Men vi vet at han kommer, og det er i grunnen nok.
Likevel har han gitt oss noen tegn
på at det nærmer seg. Vi vet ikke dato og år, men vi kjenner tidsånden at det
nærmer seg. Og i verset foran vår tekst, v. 40, sier Jesus: Vær da også dere
rede. Og i v. 36 talte han om å vente for å kunne ta imot ham.
3. To slags tjenere.
Når han kommer vil han ikke bare
finne hedninger og verdens mennesker som går fortapt. Han vil også finne to
slags tjenere i Guds rike. Det er en vanskelig sannhet å ta imot erkjenne. For
det gjelder også meg, prestene, predikantene, misjonærene, tillitsvalgt i
misjon og kirke. Og på denne dagen skal alt fram i lyset og komme til syne. Noe
av det siste den siste profeten i GT sier er dette: «Da skal dere igjen se
forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og
den som ikke tjener ham.» Mal. 3, 18.
Det kan ikke være tvil om at det her
gjelder tjenere i det jordiske gudsrike. En hedning eller en verdslig tjener
ikke Gud og gir seg som regel ikke ut for å gjøre det heller. Det er tale om
mennesker som kaller seg troende og kristne. Og på en særlig måte gjelder det
slike som er i en offentlig tjeneste for Gud. Av dem er det grovt sagt to slag.
a)
En god tjener.
Han blir kalt salig i v. 43b. Han er
salig her i livet i tjenesten og på fritid, og han blir fullkommen salig i
himmelen.
Her i livet skal Guds folk være i
arbeid og virksomhet for vårt Herre. Gud vil ha tjenere. Ordet som brukes her
er doulos som betyr slave. Det er en
arbeider som er lydig mot sin herre og bunden til ham.
Han gir mat til folket i rett tid.
Det er trolig uttrykk for å gjøre Guds vilje og å sørge for de som behøver
(åndelig) hjelp. Den gode Herrens tjener vil være både sjelevinner og
sjelesørger.
b)
En dårlig tjener.
Den andre type tjener er ikke slik.
Han mener det er lenge til gjenkomsten og vi har god tid til å forberede oss. I
mellomtiden vil han både nyte livets goder og angripe andre mennesker og
tjenere. Han er en sadist, som W. Hendriksen sier. Han slår og plager andre for
moro skyld. Han visste hva som var rett, men gjorde det ikke.
På denne bakgrunn sier Jesus: Den
tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand, skal få mange slag.
Ja, han blir hardere straffet enn de som ikke kjente Guds vilje. Det er nok
fortapelsen Jesus tenker på. Og det gjør saken veldig alvorlig:
Det går an å være en kristen og en
Herrens tjener i det ytre, men være frafallen i sitt indre. For vårt ytre liv
viser hvordan sjelslivet er. Derfor er formaningen og kallet til oss denne gang
også dette: La det ikke bli slik at vi bedrar oss selv ved iver og arbeid, men forsømmer
vårt eget hjertelig med Gud.
